Garfunkle & Oates er fantastiske. De er en komikerduo med søte smil og kassegitar som tar for seg de store problemstillingene her i livet. Du vet – som at gravide damer er så selvgode, det er bare ingen som sier det høyt fordi de er gravide damer. Eller de forferdelige anstiksutrykkene folk lager når de får gaver de virkelig ikke liker og må takke pent.
Her er sangen om presangfjesene:
Du vet det kommer til å skje, nå som de har latt homsene lov til å gifte seg.
Nemlig: Sex med ender
Her er sangen om selvgode, gravide damer:
Du finner flere videoer på hjemmesiden deres. Pass opp for presangfjesene på julekvelden!
Han er den mest intense, overivrige, humørsyke, overdådige drag queen på søtten du kan tenke deg. Han skal begynne på den mest konservative sosseskolen i hele Florida.
Der har du utgangspunktet for en av de fineste bøkene jeg har lest i det siste.
Hovedpersonen, Billy Bloom, er kanskje den mest tilstedeværende førstepersonsfortelleren ville sagt detjeg har vært borte i.
Boken er skrevet slik Billy ville fortalt deg om det han opplever. Og siden Billy vet han er en romanfigur, oppstår artige metafiksjonsøyeblikk der hovedpersonen forteller deg at denne detaljen er «crucial to the plot».
Han påpeker også at «Hey! Nå avslørte jeg noe du kunne blitt sjokkert over! Men du leste selvfølgelig baksideteksten, du. Buuu.»
Boken er lest på en halv dag, og jeg lo så jeg fikk te i nesen underveis. Likevel er Freak Show også en alvorlig bok.
James St. James skriver hjerteskjærende overbevisende om mobbing og hatvold, om angsten som får deg til å gjemme deg i skapet under vasken og om å lete etter krefter til å fortsette å være seg selv.
En annen fin ting med Freak Show er beskrivelsen av alle antrekkene Billy setter sammen. Trodde du at du ikke var interessert i klær? Tro om igjen.
Billy limer frokostblanding i fjeset for å lage den riktige sump-monster-looken, han er Kali og Cleopatra i en og samme kjole og synes det er helt logisk å gjemme en såpeboblemaskin i parykken. Hvem vil ikke sprudle litt ekstra?
I ettertid har jeg stått foran klesskapet og tenkt: «Virrvarr, Virrvarr. Her er det for lite bling.»
Du har antageligvis lyst til å registrere deg på Bokelskere.no. Det er et nettsamfunn og diskusjonsforum bygget opp rundt det å elske bøker.
Det er litt twitter-aktig i den forstand at man kan følge hvem som helst, men det har en egen sjarm, siden de du velger å følge gjerne er dem med de mest spennende bokhyllene (c;
I tillegg er det hvertfall deilig for obsessive-compulsive-Virrvarr å få sortere bokhyllen sin digitalt… Vi sees!
Hei, kjære lesere. Jeg har et par oppfordringer og aktivitetstips til dere.
Stopp datalagringsdirektivet:
Aksjonen mot datalagringsdirektivet er i ferd med å gå fra en bloggaksjon til en organisasjon. Den stiftes idag Ups, den stiftes tirsdag 3. november, kl. 18.00 på Fritt Ord-huset. Sett det av i kalenderen Programmet ser sånn ut:
Stopp Datalagringsdirektivet er en tverrpolitisk uavhengig kampanjeorganisasjon som har som formål å spre informasjon om datalagringsdirektivets negative konsekvenser for personvernet, og hindre at direktivet blir tatt inn i norsk lov.
Program
Innledning: Hvorfor er DLD problematisk? (15 min)
v/Jon Wessel-Aas, NRKs advokat og styremedlem i Den internasjonale
juristkommisjons norske avdeling
Politiske appeller (à 5 min)
Liv Signe Navarsete, kommunalminister og leder for Senterpartiet
Bård Vegard Solhjell, parlamentarisk leder og nestleder i SV
Michael Tetzschner, stortingsrepresentant for Høyre
Per Sandberg, stortingsrepresentant og nestleder i Frp
Knut Arild Hareide, stortingsrepresentant for KrF
Trine Skei Grande, stortingsrepresentant og nestleder i Venstre
Ap stiller ikke
Pause
Stiftelsesmøte
- Valg av vedtekter
- Valg av styre
Avslutning
Jeg synes du skal gå på stiftelsesmøtet og komme deg på listen over folk som slutter seg til kampanjen. Du kan til og med stå med bloggnavnet ditt.
Og er du AP-politiker: Gjør noe med partiet ditt. Mas på dem. Dytt på dem. Si at alle har lagt merket til direktivet i så stor grad at du ikke kan late som om det ikke finnes.
I tillegg får alle som hadde lyst til å høre meg i samtale med Gerd Brantenberg om kjønn, politikk og dess like, men ikke fikk muligheten i sommer, en ny mulighet nå. Brantenberg og jeg skal sitte i en panelsamtale som begynner kl. 13.45 på lørdag, og jeg kan love at det blir veldig, veldig bra.
Åpningen er kl. 11 på lørdag, og programmet ser sånn ut:
11:00 – 12:15 ÅPNING: HVA ER DE VIKTIGSTE FEMINISTISKE KAMPSAKENE NÅ OG FREMOVER?
En rekke sentrale stemmer får fem minutter hver til å gi utfordringene.
Hadia Tajik, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet
Charlotte Myrbraaten, redaktør i tidsskriftet Fett
Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet
Marte Michelet, debattredaktør i Dagbladet
Kari Helene Partapouli, leder for Antirasistisk senter
Farida Ahmadi, forfatter av boka “Tause skrik”
Espen Evjent, leder i Skeiv Ungdom
Shakil Rehman, samfunnsdebattant og tolk
Knut Nærum leser fra kapittelet “Du tror du er noe på grunn av ditt kjønn” fra den alternative selvhjelpsboka “Sitt ned og hold kjeft. Håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten.”
Det koster femti spenn for konferansen og femti spenn ekstra for festen etterpå. Du finner resten av programmet her. Alt skjer på Månefisken. Blogg og twittertreff, anyone?
Withespats-Johanne tipset meg om Fulheten av Nanna Johansson, en svensk feminist som lager Christopher Nielsen-aktige tegneserier og illustrasjoner om livet, politikken og disse kjønnsgreiene. Jeg tenkte jeg skulle dele noe av den deilige styggedommen med dere.
Det er rart med forfattere man først og fremst kjenner via blogger. Du har ikke alltid lest det de har skrevet og utgitt, men du har lest så mye annet de har skrevet, du har lest diktene som ikke kom med i boka du vet ble utgitt, du har lest om den slitsomme prosessen med det var å komme på trykk og du har lest om de spede spirene til nye bøker.
Tarald Stein er en sånn. Jeg har et sterkt bilde av skribenten Tarald før jeg plukker opp boka hans. Det har ikke så mye å si for hvordan jeg leser boka, men det har mye å si for hvorfor jeg valgte å lese boka i utgangspunktet.
Jeg leste boken til lunsj. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger i ett strekk. Jeg er en av dem som alltid har en diktsamling i vesken, som slår opp på en tilfeldig side og slurper i meg før jeg legger fra meg boka igjen.
Romaner må liksom ha en viss tid sammen med deg, og så er det slutt. Diktsamlinger varer.
Likevel – Framandkar var litt annerledes. Det er en liten, hvit bok med åtti små dikt. Diktene kan leses hver for seg, men de har en slags driv som gjør den til en poetisk pageturner.
Før jeg begynte å lese, så diktene nesten litt beskjedne ut. De tok så lite plass, de hadde så mye luft rundt seg. Den følelsen forsvant da jeg begynte å lese. Det er lavmælte, intense dikt, der hvert utsagn gjerne har trippelbunn.
Tematikken i Framandkar er transseksualitet – eller nærmere bestemt: Et forsøk på å beskrive det å være en mann i kvinnekropp fra innsiden for oss som ikke kan skjønne hvordan det er «å ha to kjønn i kraniet/et for fortid/et for framtid», annet enn som et tankeeksperiment.
Diktene er likevel mye større enn tematikken. Hvert enkelt er rett og slett en oppvisning i godt, poetisk håndtverk, og fremmedgjøringen, fortvilelsen og møtene med psykiatrien som Tarald beskriver er noe mange flere kan kjenne seg igjen i. Selv om Framandkarens historie er fremmed for de fleste av oss, er følelsen av å være fremmed noe allment.
Når jeg leser, tar jeg alltid notater om hva jeg føler jeg som skribent kan lære av det jeg har mellom hendene. Det var tre ting som jeg merket meg spesielt med Framandkar:
Å fatte seg i svært innholdsmettet korthet.
Å bruke oppsettet på diktene svært bevisst.
Å vri på lekne ordspill for å få mer betyndning inn i få settninger.
Jeg skulle gjerne gitt noen eksempler her, men jeg sliter med å få til formatteringen riktig på bloggen, så jeg har ikke lyst til å gjengi dikt og dermed fjerne den delen av diktene som ligger i oppsettet.
Jeg nøyer meg med å publisere et par av diktene der oppsettet ikke er så komplisert:
Om morgonen vaknar eg
med bankande kjepp
mot døra til røynda
som om han trur
han finst
Slik drakan vakner i ei hole
der ingen ser
der ingen er
Teiknar meg sjølv
ein fyrstikkmann alltid på nippet
til å ta fyr
ta form
bli til
Oppsummert? Boka er sart og kortfattet, sterk og stilsikker. Det eneste jeg har å utsette på den, var at jeg ikke fikk den langdryge, oppstykkede leseopplevelsen jeg liker fra diktsamlinger. Igjen – det er et luksusproblem. Jeg synes du bør fange deg et eksemplar.
Sosiale media er et redskap du kan bruke for å gjøre ting. Twestival er et av prosjektene folk har satt i gang internasjonalt, og er lokale twitter-festivaler som skjer samtidig over hele verden for å finne penger og kompetanse til et godt formål.
Oslo Twestival går av stabelen 11. september kl. 17 på Onkel Donald og pengene skal gå til en organisasjon som heter Sabona. Hvordan man valgte ut organisasjon, sier du? Folk på Twitter foreslo en rekke organisasjoner, og vinneren ble kåret med avstemning.
Sabona er en liten, grasrotorientert organisasjon som driver med hjelpearbeid i Zimbabe. De startet med å undervise om HIV-problematikk på starten av 2000-tallet og gikk videre til å løse problem etter problem sammen med lokalbefolkningen.
Pengene som samles inn fra Twestival Oslo skal gå uavkortet til et undervisningsfond Sabona setter opp. I tillegg ønsker Sabona seg frivillig arbeid – både hjelp med hjemmesider, servere og andre ting.
Det koster 100 kr å komme inn. Billettpengene går til Sabona. Så: Jeg vet det er litt kort varsel, kjære lesere, men jeg synes det hadde vært veldig hyggelig om noen av dere tok turen innom ^_^
Julia Sweeney har et fantastisk show som heter «Letting go of God». Det er veldig fin lørdagsunderholdning. Her er et utdrag av showet fra TED.com. God helg!
Det føles litt som hjemme. Gamlebyen har forvandlet seg til en blanding av Robin Hood-landsby og kulisser til En midtsommernattsdrøm. «Jeg må ta løs mikrofonen» sier jeg. «Jeg må alltid hoppe opp og ned når jeg leser. Det er så upraktisk med stativ.» Så leser jeg tekster dere har hørt før, men som var ukjent for publikum på Månen.
Jeg var så sjenert da jeg kom bort på festivalområdet for å skrive kontrakt. Jeg er ikke redd for noen. Nå. Men jeg er fremdeles nervøs ovenfor folk som jeg så veldig opp til. Før. Det er ikke så lett å forklare hvorfor folk som gikk i 10. klasse da jeg gikk i 7. klasse fremdeles er mye mektigere og høyerestående enn tradisjonelle statuspersoner, men sånn er det for meg. (Jeg kom over det.)
Månefestivalen er laget av alle dem som var litt eldre enn meg da jeg var liten. De har pyntet Gamlebyen, gitt statuen av Kong Fredrik elektrisk gitar, de selger økologisk mat på torget og de har hengt opp papirlanterner i trærne.
Jeg svever rundt i en sky av det beste av ungdomstiden min ispedd alt jeg forbinder med Natur og Ungdom og Steinerskolen i Fredrikstad. Jenter jeg har sett vokse opp ved siden av meg står plutselig på scenen og synger så alle stopper. De har hengt opp en solid voksenhuske over vollene. De har bygget en trojansk hest i tynne lister og silkestoff og fylt den med kammermusikk og eventyrfortellere.
Jeg har VIP-pass og lommene fylt med bonger og egenskrevne tekster. Mr. Jackson og jeg klemmer gamle og nye kjente og danser-danser-danser. Jeg gikk hjem i natten med en følelse av at alle er på rett sted, på rett vei, at alle får til det de vil, at alle festivaler burde være sølefrie og ha smilende raddiser som arrangører.
Jeg har hatt lyst til å gå bananas i nettbutikken til Lush Norge lenge. Det er som om noen har satt seg ned og tatt for seg Virrvarr som potensiell kunde og tenkt: «Hm. Hva skal til for å gi henne skikkelig, skikkelig lyst på hud og hårpleieprodukter?» og kommet frem til Lush-konseptet.
Her er hovedgrunnene til at de gjør meg glade:
De bruker ferske, vegetariske ingredienser som frukt, grønnsaker, leire, sukker og salt, rene essensielle oljer, og noen få, sikre tilsettningstoffer. Du får full innholdsfortegnelse på all kosmetikk du kjøper, samt informasjon om hva de ulike fremmedordene betyr.
Ingenting er testet på dyr, selv ikke enkeltingredienser.
Produktene er håndlaget av blide såpeentusiaster
De er uten konserveringsmidler og så godt som fri for emballasje. De kommer enten i små papirposer eller i flasker og bokser du kan levere tilbake til butikken. Du kan også kjøpe tinnetuier for en billig penge du kan bruke på nytt og på nytt.
Kosmetikken deres er rimelig. Det er ikke dyrt med femti kroner for en boks med ansiktsmaske eller søtti kroner for en krem.
De tenker nytt om bad, dusj, såpe og hudlpeie. De har såper som minner om farverik gele og shampo laget av kaffe og kakao. De har balsam for huden og ansiktsmasker for tærne.
Siden produktene er testet på mennesker, er de så rettet mot funksjon og reelle problemer. «For deg som alltid får masse kviser på ryggen», «For deg som alltid blir allergisk mot all såpe», «For deg som har ekstra sterk skjeggvekst på fjeset eller på leggen» Mye mer matnyttig enn kodeord som blandet problemhud.
Ok, dette ble så mye positivt tørrprat at det høres ut som om de betaler meg. Det gjør de ikke. Jeg har derimot et lønnlig håp om at noen tar poenget og gir meg masse Lushstæsj til jul ^_^
NB: Jeg er veldig bortskjemt. Jeg har allerede fått et par produkter i presang av svigers, og tenkte jeg skulle dele opplevelsen min med dere.
Jeg valgte meg to produkter – et jeg trenger og et for the lolz:
Det jeg trengte var Mask of Magnaminty – en blanding av ansiktsmaske og peeling for dyprens av fjes, hals og nakke. Jeg kunne sikkert kjøpt en ren skrubbekrem, men det er gøy med ansiktsmaske, og reklameteksten lovet meg at den skulle få meg ren selv om jeg hadde løpt maraton i kaninkostyme, så da var jeg solgt.
Masken er laget av porselensleire, malte bønner, kjempenattlysfrø, honning, peppermynte og ringblomstolje, ser ut som lysegrønn, knudrete leire og lukter det frisk pust-spray smaker. Greia er at du skal smøre den i fjeset, vente til den tørker og vaske den av med skrubbende sirkelbevegelser.
Jeg så ut som en klisjé med ansikstmasken på, og Mr. Jackson ble overbegeistret og tilbød seg til å skjære opp agurksikver jeg kunne ha over øynene i tillegg. Peppermynten kald-brant i fjeset på en god måte og tørkeprosessen tok omtrent et kvarter. Skrubbejobben gikk forbausende greit. Leiremasken gikk av uten problemer.
Resultatet? Minten og skrubben gjorde at jeg følte meg veldig fresh, selv om det ikke ble det glatt-glatte resultatet mange parfymeriprodukter etterlater seg. Derimot er jeg helt kvise og ansiktsfett-fri tre dager etter at jeg brukte den, og det er ny rekord for meg.
Moroproduktet ble en badebombe – en veldig rosa badebombe. Think Pink lovet å være en dyprosa badeopplevelse med nesten narkotisk vaniljeduft. Jeg har en forkjærlighet for knallrosa og badekarbesøk, så dette virket som min potensielle bestevenn.
Både og, viste det seg. Ballen jeg fikk i posten viste seg å være i overkant mer smuldrete og i underkant mindre rosa enn bildet viste. «Jaja», tenkte jeg. «Den skal jo bare løse seg opp i vann uansett.» Jeg tappet i badekaret, slapp bomben oppi og klappet engasjert i hendene mens den freste rundt og farvet alt Hello Kitty-knæsj. I tillegg drysset den hjerte og blomsterkonfetti overalt i badevannet. Jeg var frelst et øyeblikk, før jeg skjønte at denne vanilje og lavendellukten som visstnok skulle være halve opplevelsen faktisk uteble.
Jeg lurer på om jeg fikk en litt tristere badebombe enn gjennomsnittet, siden ansiktsmasken faktisk både så ut og luktet nøyaktig som beskrevet. Nå skal det sies at badeopplevelsen ikke var bortkastet: Jeg hadde fremdeles et sjokkrosa badekar fullt av hjertekonfetti. Det var bare ingen duft.
Uansett – nå har du også hørt om Lush. Er du så heldig og bor i Trondheim, kan du gå i Lushbutikken og kjøpe over disk. Bestillingen vår var i posten etter halvannet døgn, så nettbutikken er også ganske kjappe. Det er mulig jeg publiserer flere produktanmeldelser fra dem etterhvert som jeg prøver nye ting. Jeg liker å skrive hva jeg synes om ting, har jeg funnet ut (c:
Thomas
sara 
Siri 
Hege F
Aleksandra
Knut Helge
Kirsti 
Eva
virrvarr
Kirsten Flagstad
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
