Bloggrevyen pleide å være full av innlegg om temaet. Når Ida Wulff angriper det som kalles gæmlisbloggerne, påpeker hun at det hun og resten av topplisten på blogg.no kan lære dem er å lykkes med blogging. Jeg har fått spørsmålet flere ganger selv: Hvordan lykkes jeg med bloggingen? Hva er hemmeligheten?
Spørsmålet er helt håpløst. Det er egentlig feil spørsmål, skal jeg være ærlig. For hva er det å lykkes med blogging? Er definisjonen på å lykkes med blogging det samme for meg, Ida Wulff, Busters Notater, Snasent design og Vox Populi?
Javisst har noen av rosabloggerne vært i Se og Hør og blir invitert til motevisninger. Det er jo å lykkes med blogging hvis du er interessert i den slags. Om Vox Populi hadde blitt portretert i Se og Hør og fått gratis spray-tan han kunne dele ut til leserne sine, så ville vel hele prosjektet om en seriøs, politisk blogg vært ganske mislykket?
For Curly, som blogger fordi hun liker å skrive, er det at bloggingen kuliminerer i et bokprosjekt definitivt å lykkes med bloggingen. Hadde hun dukket opp på Kremtoppen ville hun vel heller blitt litt stressa? Er du aspirerende småkjendis, er dette derimot helt kult.
Nå har de færreste bloggere veldig ambisiøse mål for bloggen sin. Noen lesere er kult. At noen lenker til deg, er kult. Kommentatorer er knall. Nye venner er jo kjempebra! Det er ikke dårligere mål enn en kjendisblogg tapetsert med reklame, det er ikke dårligere mål en bokutgivelser og tordenbloggstemmer. Vi blogger av forskjellige grunner og vi snakker til ulikt publikum.
På mange måter er det å lykkes med blogging er synonymt med å finne lesere som er interessert i det du skriver om og som kommer tilbake igjen. Driver du med scrapbooking, vil du jo helst ha lesere som er engasjert i det, ikke lesere som surfer etter nyheter og slumper innom deg.
Skulle jeg pinge masse sportsartikler via Twingly, ville jeg fått besøk, men ikke lesere. Det er ikke noe for fotballentusiastene her hos meg. Om Esquil derimot gjør det samme når han skriver et nerdeinnlegg om FIFA, kan han fange lesere som kommer tilbake.
Noe av det som gjør rosabloggerne litt spesielle, er at de har mange, mange besøkende som betrakter tiden de tilbringer på bloggen deres som en tur i dyrehagen.
«Ida Wulff, ja! Henne har jeg hørt om! Lurer på hvorfor folk leser dette her? Heh, jeg fatter det ikke… *scrolle, scrolle, lese, lese* Nei, jeg skjønner ikke hvorfor hun har så mange besøkende. Sært.»
Hun har også lesere som oppriktig liker det de ser, men de er bare en mindre del av besøkstallet.
Jeg vil si at å ha en liten blogg med hundre dedikerte lesere er vel så mye å lykkes ved blogging som å ha en diger blogg med tusenvis av tilfeldige kikkere.
Et eksempel: Selv om Ida W hadde mange tusen flere daglige besøkende enn Gi et lite vink-maren, vant Maren over henne i Tordenbloggen.
Grunnen? Wulff hadde ikke nok lesere som var engasjerte nok til å trykke på en poll for å sikre henne seier. Maren hadde derimot en ivrig fanskare som stemte alt de maktet. Selv om Wulff lenket til konkurransen i flere blogginnlegg, kom det ikke nok stemmer. Resultatet ble seier til den minste bloggen i duellen.
Hva som er å lykkes er individuelt. Svigermors oppskriftsblogg er nesten øverst på google når du søker på potetmos. Det er å lykkes med å få spredd potetmosoppskriften sin. Om jeg hadde vært på googletoppen når du søkte på potetmos ville det ikke hjulpet meg noe særlig. «Potetmos? Her var det ikke noe særlig med potetmos!» ville leserne tenkt og gått sin vei.
Det er ikke om å gjøre å være størst. Det er ikke om å gjøre å være mest berømt. Hva som er å lykkes for meg er ikke det samme som er å lykkes for deg.
Jeg har blitt tilbudt noen reklamedealer og takket nei. Om Sindre på Glabladet blir tilbudt samme avtalene, er han et skritt nærmere målet sitt om å leve av annonseinntekter. Det betyr ikke at jeg lykkes mindre med blogging enn Sindre ved å takke nei. Det betyr ikke at Sindre lykkes mer enn meg ved å takke ja.
En blogg er et publiseringssystem. Vi publiserer ulikt stoff av ulike grunner, og dermed er det å “lykkes” med blogging helt forskjellige ting fra blogg til blogg. Finans til folket “lykkes” om flere blir lurere og får noe ut av rådene i bloggen. Moseplassen har definitivt “lykkes” med hagebloggingen sin som pådriver og organisator i et levende hagenerdmiljø.
Annonseinntekter og besøkstall er ikke den eneste måten å måle vellykkethet i. Det er en bestemt type blogger som måler vellykketheten sin i den valuttaen. Ti trofaste lesere oppleves som bedre enn tusen tilfeldige treff for veldig mange.
«Jeg vil ikke være her!» Så fort pleierne er ute av kjøkkenet setter hun øynene i meg. «Jeg er her på tvang! Jeg får ikke dra min vei! Det er et overgrep!» Det er den andre innleggelsen min. Jeg prøver å være forståelsesfull, selv om jeg egentlig er flau. Jeg er jo her frivillig. Jeg kjente skuldrene mine senke seg da de la meg inn.
Jeg kan komme og gå som jeg vil. Kommer jenta til å bli sint på meg for det? Er jeg en slags forræder? «Du kan jo kontakte advokat?» prøver jeg. «Det ligger masse opplysningshefter om tvang på TV-stua. Du kan jo se på en av dem?» «De sier jeg er psykotisk! Jeg er ikke psykotisk! Det er et overgrep!»
Hun er hvitgrønn i fjeset. Hun holder blikket mitt. Hun er utrolig intens. «Hvordan skjedde det?» spør jeg. «Ringte noen politiet?» Hun rister på hodet. Hun ser seg til høyre og venstre. Så hvisker hun:
«De kom etter meg i UFO. Den blinket sånn! Vi er på et romskip. Alle psykiatriske sykehus er romskip. De opererte inn noe i hjernen min. Ikke si det til noen.»
«Åh.» sier jeg. Så kommer pleierne og setter seg med kaffen. Jenta blir stille. Jeg lurer på om de som fraktet henne til sykehuset vet at hun så på dem som romvesner. Jeg skjønner at hun må være kjemperedd. Jeg skjønner hvorfor de ikke slipper henne ut alene.
Jeg føler meg ofte tilsidesatt av psykiatrikritikken. Det er mest skriving om tvangsbruk og medisinering, og lite skriving om alle de tingene jeg har reagert på i tiden min som pasient. Som hvor mye bedre behandling unge, hvite, velformulerte Virrvarr får fra pleierne. Som hvor mange av medpasientene mine som har hatt store traumer fra tid i asylmottak, traumer som kunne vært ungått hvis asylpolitikken hadde vært annerledes.
Som hvor lite kryssekspertise det er på rusproblemer og psykiske problemer. Det er så mange jeg kjenner som «bare hadde et rusproblem» eller «bare hadde bulimi», men får diagnosen bipolar etter tørrlegging nr. 13. Hvor er diskusjonen om religionens plass i de psykiatriske institusjonene? Den første personen som møtte meg på galehuset var ikke en psykiater, det var en prest. Jeg ville jo dø, og da var det viktig å diskutere dette her med evighet og himmel og what not.
Jeg kjenner folk med tunge lidelser som bor på små steder der det ikke finnes annet behandlingstilbud enn en sykepleier med påbygning mens de egentlig burde hatt psykiater. På sykehuset jeg var innlagt på i Oslo fikk jeg min egen miljøterapeut og samtaler med psykiater hver dag. På psykiatriske avdelinger i distriktene venter noen pasienter en måned mellom hver samtale med psykolog - fordi de har få ansatte og psykologer som bare er der i små stillinger.
Og hva med personvernsspørsmålene?
«Du?» Jeg løfter opp en klistrelapp fra bakken og gir til sykepleieren. «Dette har falt av bagasjen til en pasient. Det står fullt navn og personnummer her. Sørger dere ikke for at disse blir makulert?» Sykepleirern rister på hodet, men putter klistrelappen i lommen. Hvorfor sykehuset bruker klistremerker med navn og personnummer på bagasjen din?
Godt spørsmål. Like godt spørsmål som hvorfor det ikke er noen faste regler for pasientmedvirkning på oppsummeringsmøtene. Det ene stedet jeg var lagt inn skrev både jeg, pleieren min og psykologen min ett notat til neste vakt om hvordan jeg hadde det.
Det andre stedet jeg var lagt inn, ble det bare fattet avgjørelser på bakgrunn av hvordan miljøterapeuten tolket oppføreselen min. Et hav av forskjell.
Jeg har vært tvangsinnlagt tre ganger og tvangsmedisinert en gang. En av disse opplevelsene var ikke allright. Det handlet ikke om at det ble brukt tvang, men måten det ble brukt tvang på.
Når psykologen du kjenner og stoler på sier at «Virrvarr, du er psykotisk nå. Dette er ikke greit. Du får ikke gå herfra før du går med på å ta medisiner mot det. Resepten- den får Mr. Jackson. Vil du ikke ta medisinene, må vi legge deg inn.» Uten det tvangsmiddelet hadde jeg ikke fått gitt ut noen bok. Eller overlevd 2008.
Den myke «Vi kommer til å beholde deg her en stund, uansett hva du sier» føles som en logisk konsekvens etter et selvmordsforsøk. Noen har sett at jeg holder på å dø og de vil forhindre det.
Den gangen tvangsbruken ikke var allright, var på Veum, sykehuset Østfold. Jeg trodde jeg fulgte med frivillig til asylet, men det stod at jeg var voldelig og tvangsinnlagt i papirene jeg fikk med meg fra legevakten. Alle mine nærmeste synes dette er veldig morsomt, siden jeg er omtrent like voldelig som en saccosekk, selv når jeg prøver inmari hardt. *Knuffmuffknuff*, liksom.
Å bli fullstendig feiltolket på legevakten og bli totalt oversett av psykiateren på Veum var dritskummelt. Og likevel, jeg vet ikke om det handlet om tvangsbruk så mye som det handlet om nix og nada pasientrespekt. Hva enn jeg sa eller gjorde kunne ikke nulle ut notatet fra legevakten om at jeg var voldelig og vanskelig.
Det ene sykehuset hadde masse midler, kvalifisert personell og mye respekt for pasientene sine. Det andre sykehuset var underbemannet, hadde dårlig økonomi og veldig dårlige vaner på pasientrespekt og pasientmedvirkning. Begge sykehus brukte tvang. Begge sykehus medisinerte, noen gang tvangsmedisinerte. Og likevel: Virkemiddelet var ikke problemet. Problemet var den konkrete avdelingens økonomi og kultur.
Når jeg har vært på mitt mest psykotiske, mener jeg at jeg ikke er syk. Jeg har funnet på hele sykdommen min fordi jeg er så ond-ond-ond og må dø. Da er det fint at noen ser meg, kjenner meg og overstyrer meg. I tillegg at psykologen min har rett til å overstyre meg, har jeg gitt omgivelsene mine beskjed om hvilke situasjoner de skal overprøve meg. Friske Virrvarr legger feller for Gale Virrvarr.
Jeg har vært med å tvangsinnlegge venner av meg jeg har vært redd for at skulle dø. Jeg har smørt tjukt på for at legevakten skulle måtte ta dem inn, for at systemet skal forplikte seg til å finne behandling til dem. Og jeg har sett forsiktige mennesker med mørk hud og dårlige norskkunnskaper bli behandlet som mye farligere og sykere enn de egentlig var fordi de ikke kommuniserte godt nok.
Jeg kan ikke veldig mye mer om psykiatri enn det jeg har erfart selv. Likevel var jeg mye reddere for psykiatrien før jeg ble pasient enn etter å ha vært tvangsinnlagt første gangen. All frykten og stigmaet knyttet til det å være psykisk syk var mye skumlere enn det var å få hjelp.
Og det å ha fått god hjelp satte det å få dårlig hjelp senere i et grelt relieff. Begge sykehusene sorterte under helse Sør Øst. Begge sykehusene hadde samme reglement. Forskjellen var i rutiner, miljø og ressurser.
Jeg tror ikke at endringer i loven om tvangsbruk kommer til å endre dårlige forhold. Det kan være jeg tar feil, men jeg tror problemet stikker mye dypere enn som så. Jeg tror ikke du endrer personellets syn på pasientene ved å endre mulighetene for tvangsbruk. Jeg tror du kan hindre unødvendig tvangsbruk ved å endre personellets syn på pasientene.
Jeg har fulgt boka til Avil fra den var en bitteliten kul på bloggmagen hennes. Nå ligger den på bordet ved siden av meg og er en fullvokst roman med smussomslag og stive permer. Den er blitt proff. Den er blitt pen.
Den har fått kart og illustrasjoner som gir meg følelsen av fantasysommer. Jeg kjenner den usynlige broen mellom det å lese Song for Eirabu sommeren 2009 og det å lese Ringenes Herre sommeren 2001 sitre litt mens jeg skriver.
Jeg skal være helt ærlig: Jeg har hørt Avil lese opp fra boka flere ganger før jeg leste den selv. Jeg har lest utdrag på bloggen hennes, jeg har fått prøvesmake teksten før jeg fikk lese hele boka. Og jeg har ikke vært 100% overbevist.
Språket har vært vakkert, bildene har vært vakre, men de har ikke vekket suget i meg. Jeg har vært bekymret for at den litt sagastilaktige nynorsken manglet det vi forfatterspirer liker å kalle «hook» - kroken som skal hale deg inn i teksten.
Etter å ha lest sammenhengende i halvannet døgn, kan jeg konkludere med at jeg har bekymret meg unødig: Tre sider ute i boken hadde jeg glemt at det var Avil sin bok jeg leste, glemt at det var en bok jeg leste og gikk over til å engasjere meg helhjertet i personene og Eirabu. Jeg har lest boka i ett strekk og bare tatt pause for å sove.
Jeg elsker spoilers, men Avil hater dem, så jeg kommer ikke til å gi dere et sammendrag av boken her, siden det er hennes bok og jeg er en snill leser som tross alt kjenner forfatteren.
Derimot har jeg tenkt å skrive litt om hva det er som gjør boka generelt:
Song for Eirabu er første bind i en fantasyserie basert på norrøne myter. Boka er skrevet på så deilig nynorsk at jeg nesten ble lurt til å bytte målform i løpet av lesningen. Nynorsken kan være en barriere for noen, men en barriere du blir litt rikere av å krysse. Jeg har slått opp og lært flere nye ord i løpet av det siste døgnet, som skjor, eller skjære, som fuglen heter her på østlandet.
Boka handler om skjebne, krig, storpolitikk og verdens undergang, men å oppsummere det slik blir for snevert. Det som driver boka fremover er ikke de spennende hendelsene, men relasjonene mellom personene. Hovedpersoner som biroller er fullverdige deltagere i historien, mangfoldige personligheter med redsler, håp, drømmer og kvaliteter.
Siden fortellervinklingen skifter gjennom historien, får vi bli kjent med figuerene fra mange slags vinkler: Faren til Ragna er ikke den samme personen for søsteren til Ragna. Prinsessen i Syrren sitt syn på kongen i Syrren gir oss et ganske annet bilde av hvem han er enn vi får når kongen er i fortellingens sentrum. Som leser blir du kjent med personene og begynner å bry deg om dem. Menneskene puster og har liv i Song for Eirabu og selv de mest motbydelige og slemme er rørende og forståelige.
Menneskeskildringene er bokas vannmerke, det er det som skiller den fra en orginal idé og et spennende plot og litteratur som blir sittende i deg etter at du har lest ferdig. De fleste fantasybøker oppsummeres som «kampen mellom det gode og det onde», men jeg vil ikke si at det er hovedtemaet i boka: «Kampen mellom forutsetninger og fri vilje» er kanskje nærmere?
Uansett: Song for Eirabu er helstøpt: Du tror på verdenen, tror på menneskene og rives med i alt fra krigsskildringer til de nære, personlige relasjonene. Språket flyter og personene puster. Kartet binder fortellingen sammen, men du trenger bare slå opp de første søtti sidene. Etterpå er du lommekjent i Eirabu.
Noe av det jeg liker best, er Avil (eller Kristine Tofte, om du vil), sin variant av tusser, byttinger, alver og guder. Det er ofte de samme folkeslagene som går igjen i fantasyromaner, og alver og dverger er på mange måter blitt arketyper innen sjangeren. I Song for Eirabu er alvene ulver og dvergene syngende, meditative smeder i fjellet. Jeg har ofte tenkt at «Darn, hvorfor er det ingen som skriver inn tusser og byttinger i bøker?» og nå har Avil gjort det.
Det er mulig dette begynner å nærme seg skamros, men den kritiske litteraturviteren i magen finner ikke noe å sette fingeren på. Tvert i mot, jeg er bare i humør til én ting: Å tegne hovedpersonene i boka. Lage litt skikkelig fan-art mens jeg venter på at Avil skal skrive neste bok.
SerendipityCat har også skrevet om boka. Bildet over er stjålet fra henne.
Tor Økland Barstad har kommentert på bloggen min en god stund nå. Han har jobbet med en bok om bistand så lenge vi har vært bloggnaboer, så da han spurte om jeg ville ha et anmeldereksemplar, takket jeg selvfølgelig ja. Jeg leser bøker som andre skifter undertøy, og det er alltid kjekt å se hva andre medbloggere har skrevet.
Boka heter «Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige» og er utgitt på Lucentia Forlag, et self publish-forlag. Allerede her viser boken en del svakheter som er typisk hos self publish-bøker. Tittelen er så lang at den egentlig burde vært en undertittel, forsiden ser litt hjemmelaget ut og underteksten minner mest av alt om en løpeseddel. En redaktør og en grafisk designer ville utgjort en stor forbedring.
Likevel, self-publish-bøker kan fremdeles være knall, selv om forfatteren ikke nødvendigvis er grafisk designer og layout-ekspert. Jeg bestemte meg for å gi teksten en sjanse. Jeg tok meg litt te og skummet boken på tre kvarter. Den er på 64 sider, og er mest for en pamflett å regne.
Hovedbudskapet i boka er følgende: Bistand virker. Jo mer bistand, jo bedre. Norge har mer penger enn alle andre land, så hvis vi ga oljefondet i bistand, ville vi kunne reddet nesten alle verdens fattige. Vi hadde ikke et oljefond før, og klarte oss bra, så vi kan klare oss bra uten et oljefond, nå også. Dessuten trenger vi å senke forbruket vårt for å redde miljøet. En vinn-vinn-situasjon.
Boka presenterer det å gi bort oljefondet i bistand som et etisk spørsmål like mye som et politisk spørsmål: Du har valget mellom å miste litt penger og å redde millioner av liv. Hva venter du på? Boka tar også for seg andre metoder å hjelpe verdens fattige på, nemlig å redusere C02-utslippene våre og kjøpe fair-trade produkter.
Problemet er at det er mange, mange hull i Tors argumentasjon. Tekstens sterkeste del er den som tar for seg at bistand fungerer, som er en grei samling statistisk informasjon om hva bistandsprosjekter har utrettet. Riktignok bugner ikke boka over av kritiske kilder, men FN sin oversikt over vellykkede bistandprosjekter er sikkert sunn lesning for alle som tror at bistandsmidlene utelukkende forsvinner i korrupsjon og diktatorlommer.
Resten av boka er et ukvalifisert og til tider ugjennomtenkt forsvar av forslaget om å gi oljefondet til verdens fattige. De viktigste spørsmålene som ikke blir diskutert skikkelig er:
Hvor kommer fattigdommen fra?
Hvorfor forblir folk fattige? Er det bare mangel på bistand fra oss i vesten som gjør at utviklingslandene sliter?
Hvilken rolle spiller oljefondet i norsk økonomi?
Boken bærer preg av at forfatteren i liten grad har satt seg inn i utviklingspolitiske spørsmål og nord-sør-problemstillinger. I tillegg er forklaringen hans på hvordan Norge skal klare seg uten oljefondet svært mangelfull. Han har heller betraktninger rundt hva som kan skje med verdensøkonomien om vi plasker ut over 90 milliarder kroner i vaksiner og kosttilskudd.
Jeg synes boken bærer preg av at forfatteren har fått en idé om hvordan hjelpe verdens fattige og laget en løs skisse om hvorfor idéen hans er god, nødvendig og gjennoførbar. Han har ingen forståelse av undertrykkelsesmekanismer, av kompleksisteten i global fattigdom og diskuterer i liten grad spørsmål som sletting av ulandsgjelda, mikrokreditt, frihandel og WTO - brennhete temaer kjent for alle som har slumpet innom et Changmakermøte, lest et Attac-hefte eller vært på en globaliseringskonferanse.
Noe av det sjarmerende med Tors bok er at den er så fjern fra de fleste diskusjoner internt i solidaritetsbevegelsen, i politikken og gjør ham umulig å plassere på en høyre-venstre-akse. Han er ikke sosialist. Han er ikke liberalist. Han vil bare dele ut mange penger og det skal løse problemet.
Boka er visjonær og velment, men ikke spesielt gjennomtenkt. Spranget fra «Bistand virker!» til «Alle pengene våre må gå til bistand!» er ubehjelpelig og dårlig begrunnet. Engasjementet, derimot, er det ingenting å si på. Jeg er langt på vei enig i mange av problemene og utfrodringene Tor skisserer. Jeg er bare ikke så imponert over løsningen.
Jeg håper Tor vil fortsette å forsøke å redde verden. Jeg håper imidlertid også at Tor skjønner at det kan være at grunnen til at ingen andre har foreslått å gi hele oljefondet i bistand, ikke er fordi at alle andre er griske og feige. Det er fordi det er en så enkel løsning at den ikke er mulig å realitetsbehandle.
Jeg skrev en personlig tekst om mobbing for et par dager siden, et bidrag til Den store mobbeboka for voksne som driver og tar form i disse dager. I dagene som har gått har det dukket opp mange sterke, personlige innlegg om å være mobbet, å mobbe eller se noen bli mobbet og ikke bry seg rundt om i bloggosfæren.
Hjorthen har skrevet et metainnlegg om mobbebloggingen og reist den nødvendige problemstillingen: Ja, mobbing er et problem, og det er viktig å synliggjøre det. Men å synliggjøre er ikke det samme som å løse mobbeproblemet. «Trenger vi kanskje mer kunnskapsformidling og færre ukebladshistorier»? spør han.
Siden mye av lidenskapen min er å suge opp informasjon, problemløsningsteknikker og mestringsstrategier, følte jeg for å gripe den tråden og skrive et oppfølgingsinnlegg. Jeg er hverken psykolog eller pedagog, og mitt syn på mobbing er farget av at jeg først og fremst ble mobbet, ikke av at jeg har observert andre bli mobbet eller løst noen mobbekonflikter.
Samtidig har jeg jo vært mobbet, for så å oppleve å slutte å være mobbet. Det er jo en slags kompetanse.
Her er et slags «Kapittel 2» av mobbehistorien min, som handler om hvordan klassen min til slutt fikk en lærer som greide å løse en årelang konflikt og et svært satt trakasseringsmønster. Det er ikke direkte kunnskapsformidling, men det er en mestringshistorie. De er vel så viktige å dele som lidelseshistoriene.
Forklaring? Jeg har ingen forklaring!
Vi ble tatt ut av timen helt uten forvarsel. Greit, ikke helt uten forvarsel. Den nye læreren hadde fått med seg at jeg tømte seigt søppel i gymbagen til han som hadde vært primus motor i mobbingen av meg. Den nye læreren hadde også fått med seg det voldelige sammenstøtet mellom oss i gangen etterpå, etter at han hadde åpnet gymbagen og bannet høyt i timen.
Han satt bak kateteret og hørte dødsdommen min bli utlyst på tvers av klasserommet. Jeg burde kanskje skjønt at han ville reagere, det var bare sånn at jeg var så vant til at ingen lærere reagerte lenger.
Vi skulle ikke ha samtale på noe grupperom, ånei. Den nye læreren tok oss med hjem til seg selv midt i arbeidstiden, disket opp med en skikkelig luksuslunsj og tvang oss til å sitte siden av hverandre rundt et lite kjøkkenbord. Da vi skulle sette oss, så jeg og gutten som hadde mobbet meg gjennom fire år på hverandre. Vi tenkte det samme begge to: «Føkk. Dette er første gang vi har sittet siden av hverandre. Ever.»
Vi spiste i pinlig stillhet. Så pinlig at jeg fremdeles husker maten. Jeg må ha studert det pestoglasset så inngående at det er brent inn i hjernebarken til jeg dør.
Samtaledelen kom altfor fort. Læreren min gjorde seg overforståelsesfull, patetisk alvorlig og nesten komisk pedagogisk. «Jeg vil at alle skal si det de føler, være ærlige med hverandre og snakke åpent sammen.» Vi begynte å føle oss ukomfortable. Klamt!
Han satte øynene i mobberen min: «Kan du fortelle oss hvorfor du ikke liker Ida?»
Det ble stille. Han vred seg i stolen. «Eh. Heh. Eeeeh. Altså. Sii det…»
«Du må jo ha en grunn for å mislike henne?» spurte læreren.
«Joo..jooo. Det begynte jo for så lenge siden…»
«Fortell hvorfor du begynte å mislike henne i utgangspunktet, da.» sa læreren tålmodig.
«Heh. Off. Ånei.» Han ser på meg. «Du var så stygg på håret?»
Jeg ler.
«Ok,» sier læreren min. Han spør meg hvorfor jeg misliker sjefsmobberen min.
«Fordi du har behandlet meg som dritt.»
«Fordi hun var stygg på håret?» skyter læreren min inn.
Han ler.
Situasjonen er surrealistisk. Vi er femten år, vi føler oss voksne, vi sitter og skal forklare et mobbeforhold som har strukket seg over mange år. Læreren har ingen formaninger, bare spørsmål. Problemet er at svarene på spørsmålene høres så helvetes teite ut når den stakkars mobberen min må si dem høyt. Grunnen til at mobberne mine misliker meg, er fordi jeg er meg, og alle har alltid mislikt meg.
«Du liker ikke Ida fordi hun er Ida?» oppsumerer den nye læreren.
«Eh. Altså. Ja. Nei, det..» Han vrir seg, flirer tamt, ser i bordet, ser på meg.
«Jeg tror jeg må ha en røyk.»
Han går ut på verandaen. Jeg kommer etter. Jeg får en klem. Vi snakker om andre ting, men vi snakker. Det er mai, vi går i tiendeklasse, jeg har vært redd for ham siden jeg begynte på Steinerskolen i sjetteklasse. En lærer med riktig fremgangsmåte og forståelse av situasjonen klarte å løse mobbesituasjonen på en ettermiddag.
Så det går an. Jeg er ingen fagperson, men jeg har sett det i praksis. Jeg vet jo ikke om dette er noe som ville fungert i alle situasjoner, at det er avhengig av hva slags relasjon man har til læreren sin og ikke minst hvor gamle man er.
Likevel - selv om konflikten var beinhard, var den ikke uløselig. Jeg antar at det er folk ute i leserskaren med bedre peil enn meg?
Noen som har mestringshistorier å dele? Noen som har kompetanse på å løse mobbesituasjoner der ute?
Jeg innså i løpet av høsten som gikk at jeg måtte lese Twilight. Ikke fordi det virket som en sånn knakende god bok, men fordi det var den tenåringsromanen som drev alle verdens kvinnelige lesere gale. Bokterapeuten hadde begynt på bøkene et par ganger, gitt opp og begynt igjen, og hun mente at jo, selvfølgelig måtte jeg lese Twilight.
Jeg måtte bare legge fra meg alle idéene mine om hva en god bok skulle være og go with the flow mens jeg leste. Så leste hun høyt de beste/verste delene fra bok en og bok fire mens vi lå på gulvet hennes og drakk brus. Bokserien som helhet kan nemlig beskrives sånn:
And they sexed happily ever after in their magic cottage while their half-vampire toddler slept in the next room, and it was the best series starting with a teenage girl in love with a mysterious boy in her class that ended up with a teenage girl defending her growth-accelerated mutant hybrid baby from an ancient clan of evil vampires with her magical psychic shield that I ever read, THE END.
Uansett, jeg begynte å lese Twilight. De ti første sidene trodde jeg aldri det ville gå. Jeg begynte å ha våte dagdrømmer om å være Stephanie Meyers redaktør og si «Nei, Stephanie, vi må nok stryke to tredjedeler av alle disse adjektivene og adverbene før boken går i trykken.» Så kom jeg over irritasjonen og boken forsvant i et jafs. Den første boken handler om smarte, klønete Bella som flytter fra Phoenix til Forkes for å bo hos faren sin, den lokale politisjefen.
Der møter hun en masse vanlige tenåringer hun kjeder seg sammen med, samt fire utrolig håtte, vakre, smarte og velkledde high school-elever, hvor hun forelsker seg hodestups den tilsynelatende yngste av dem, Edward. Edward forelsker seg minst like hodestups i henne, og etter at han har reddet henne fra bilulykker og voldtektsmenn et par ganger, skjønner hun at han har superkrefter utover å være avsindig kjekk.
Hun gjetter på ulike former for superhelter, men emo-Edward fastholder at «Nei, han er nok den slemme», og hun kommer frem til at han er vampyr. Resten av boken forsvinner i et blur av svært romantiske kysse-scener, en masse-Bella er i fare, må redde-scener og en del diskusjon rundt Edwards kjærlighetskonflikt: «Å, kjære Bella, du er så vakker at jeg egentlig vil spise deg.» I tillegg har vi den grunnleggende konflikten mellom det unge paret: Bella vil pule, Edward vil vente.
Jeg har ikke lest de andre bøkene, men så langt jeg har skjønt er det noen hundre sider med intriger før Bella og Edward får giftet seg og hatt seg i bok fire, før Bella blir gravid, blir vampyr og happy ever after.
Får du lyst til å lese boken med utgangspunkt i denne beskrivelsen? Neppe. Det hadde ikke egentlig jeg heller. Og likevel gikk den forbausende nok ned på høykant. Grunnen? Kjærlighetsforholdet mellom Bella og Edward har en del kvaliteter ved seg som får deg til å bry deg, til å heie på dem. De fleste romaner forsøker å være balanserte, med en passelig dose romantikk, motiverte handlinger, scener i logisk rekkefølge og en helhet som henger på greip.
Twilight, derimot, er bygget opp som porno, fanficiton og mye erotikk: Poenget med alle de andre tingene som skjer i historien er at du skal få masse, masse, masse av samspillet mellom de to kåte/forelskede hovedpersonene.
Hvorfor går de superhåtte, supersmarte, flere hundre år gamle vampyrene på videregående? Så Edward kan møte Bella. Hvorfor havner Bella i en bilulykke? Så Edward kan redde Bella. Hvorfor går Bella seg bort? Så Edward kan finne henne. Motoren i fortellingen er at de skal få kysse, eller savne kyssene.
Motivasjonen i romanen er flest mulig kjærlighetsscener mellom Bella og Edward. Om Twilight var en dessert, ville den vært en jævlig overdådig sundae med iskrem, vanilla custard, jordbær, karamellsaus, sjokoladesaus, sirup, marshmallows, kakebiter, to tonn strøssel, løsvektgodis og en diger parasoll på toppen. Altfor mye av det gode, men det er helt greit så lenge ikke alle desserter er sånn.
For det sære er: Det er deilig å lese happy-happy kjærlighetsbeskrivelser mellom Bella og Edward. Du blir revet med. Det er fint å lese en kjærlighetshistorie der noen er bunnløst, ustoppelig glade i hverandre. Jeg er ingen romantikk-person, men noen hundre sider med «Bella! Edward! The LOVE!» var bare fint, utrolig nok. Ingen tviler på følelsene sine, her skal det elskes inn i evigheten.
Twilight har blitt oppsummert på mange måter. Her er noen beskrivelser bokterapeuten og jeg har kommet frem til mens vi pratet om den:
Twilight er fanficition skrevet om karakterer forfatteren har funnet opp selv.
Stephanie Meyers har introdusert en ny sjanger: Abstinence porn. Edward er så kjekk, så kjekk, men han vil ikke ha sex med Bella. Bella gjør alt som står i hennes makt for å få ham til køys.
Twilight er en av få bøker der mannen i forholdet er objektifisert: Du får knapt høre hvordan Bella ser ut. Edward, på den andre siden, er en vandrende adjektivorgasme av ren, skjær håttness.
Selv om Bella er forelsket i et monster, er hun i et fullstendig trygt forhold. Hun er elsket, hun er beskyttet, grensene hennes blir respektert, og hun er den som pusher og tar initiativet til å ta steget videre. Edward svikter ikke.
Kjønnsrollene er snudd i Twilight. Edward er det håtte seksualobjektet som vil spare seg seksuelt, Bella er det handlende subjektet som vil få vampyrmannen til sengs.
Så. Det er ikke egentlig en bok. Det er porno med veldig lite sex, en evigvarende kjærlighetshistorie der alt går bra til slutt og intrigene bare kjennes som hindre på veien for at Bella og Edward skal kunne leve happy ever after. Er det bra? Nei. Er det engasjerende? Ja, mystisk nok.
Jeg tenker vi avslutter innlegget med et godt eksempel på adjektivsyken i Twilight - en adjektivsyke som først og fremst slår ut i full blomst når Meyers skal beskrive vakre, vakre, vakre Edward:
Edward in the sunlight was shocking. I couldn’t get used to it, though I’d been staring at him all afternoon. His skin, white [...] literally sparkled, like thousands of tiny diamonds were embedded in the surface. He lay perfectly still in the grass, his shirt open over his sculpted, incandescent chest, his scintillating arms bare. His glistening, pale lavender lids were shut, though of course he didn’t sleep. A perfect statue, carved in some unknown stone, smooth like marble, glittering like crystal.
Anbefaler jeg deg å lese den? Tja. Hvis du har god kontakt med din indre fjortisjente- definitivt. Hvis du er intressert i å ha skummet hva slags kjærlighetshistorie som selger mer enn Harry Potter - hvorfor ikke? Hvis du blir svett og utmattet bare av å lese gjennomgangen min: Drit i det. Det er ingen god bok. Det er helt grei porno for pre-teens. Det er et svært interessant kultfenomen.
Kanskje med BT-kronikken som sutret over all søpla som står publisert på nett, som brukte Frøken Makeløs som eksempel?
Kanskje jeg skal ta utgangspunkt i Jan Omdahl sin kommentar om norske politikeres jakt på Obama-effekten?
Vel, la oss ha disse debattene som et bakteppe for diskusjonen, i det minste. Jeg har en del generelle kommentarer om nettdebatt, sosiale medier og demokratisering. Heng med, kjære leser:
1. Nettdebatten er mye, mye mer enn avisenes kommentarfelt.
Ja, for deg som leser denne bloggen er det opplagt. Og likevel: Når journalister og medievitere snakker om nettdebatten, snakker de egentlig om avisenes kommentarfelter. Og ja, hvordan sørge for et godt kommentarfelt under artiklene i de store avisene er en utfordring, men du kan ikke sette likhetstegn mellom aviskommentarfeltene og nettdebatten som helhet.
Da hopper du bukk over en bloggehær, en twitterskare, to tonn epostlister, Irc-kanaler, forum og små diskusjonssamfunn. Når jeg er vitne til folk som skal diskutere nettdebatten, men som bare snakker om «fæle kommentarer under artikler i Aftenposten», tenker jeg at: «Ok. Du kjenner ikke Internet. Du tar utgangspunkt i det alle som besøker en nettavis ser, ikke noe mer.»
Selvfølgelig er det en intressant og nyttig effekt at alle kan kommentere avisartikler og at journalistene kan svare dem, men dette er bare én liten del av debatten på nett.
2. Internet er mer enn en debattarena:
Når Hege Skjeie syter over at det er så mye tull på Twitter, når Aud Gjersdal klager over at nettet svømmer over av trivielle, intetsigende tekster, tenker jeg: «Djizz, folkens. Dere kommer til Internett og tror at alt dere leser skal være Wikipedia. At alt som foregår skal være gjennomtenkt, relevant og informativt.»
Forventningene deres til hva nettet skal være farver hvordan de ser på nettfenomenene de kommer borti. «Skulle det ikke Twitter være en arena for debatt? Ingen kan diskutere når de får skrive så kort!» «Er Internett et sted for kunnskap? Hah! Disse bloggerne skriver jo om neglelakk og sko!» De skjønner ikke at eksperimentet om å gi tusen aper hver sin skrivemaskin og se om Shakespeares samlede verker kom ut på andre siden har pågått på nett ganske lenge nå.
For når alle kan skrive, fotografere, kommentere og filme hva de vil uten andre kontrollmekanismer enn sosiale konvensjoner, blir resultatene langt mer mangfoldige enn politisk debatt. De som kritiserer debattformene på Internett gjør det på basis av journalistikkens og sakprosaens premisser:
De ser på Internett som en arena der alle skal få være sin egen journalist, og når det viser seg at så få er flinke til å være journalister, avskriver de eksperimentet. Problemet ligger ikke i hvordan Internet fungerer, problemet ligger i hva slags forventinger kritikerne hadde til Internett.
Hege Skjeie har hørt at Twitter er en sånn fin arena for politisk debatt, rask mobilisering og meningsutveksling. Hun begynner å twitre, men får bare inn tweets som strider mot hennes idé om hva en god debatt skal være. Det hun ikke har skjønt, er at sosiale medier som Twitter gir deg alt alle du følger er opptatt av til enhver tid.
Ofte er det politikk. Ofte er det bikkja, naboen eller forkjølelsen. Det kan til og med være irritasjon over alle som står på feil side i rulletrappen på Oslo S. Hvem du følger avgjør hva slags info du får, hva slags samfunn du blir en del av.
Internett er fullt av oppskrifter, gode råd, håpløse diskusjoner, poesi, fantastiske bilder, snurrige skjønnlitterære prosjekter, bilder folk har tatt av skoene sine, PedoBear, anmeldelser av dopapir på hoteller, alle barne-tv-programmene du har hatt lyst til å se igjen og erotisk fan-fiction der de samme barnetv-figurene hopper i høyet sammen.
Innimellom er det masse politikk, deltagelse, engasjement og debatt. Folk skriver om politikk med en personlig vinkel. Folk skriver om politikk med en analyserende vinkel og masse fotnoter. Folk skriver om politikk med tusen utropstegn. Vennligst ikke begrens Internett til en «debattarena». Det er et gigantisk sirkus der det også er politisk debatt.
Illustrasjon: Cute Overloads bidrag til Obama-kampanjen. Cute Overload er en blogg som utelukkende poster bilder av søte dyr. Det er hele greia. Søte dyr-søte dyr-søte dyr. Og så litt søte dyr-politikk på valgdagen, da:
3. Internett er et stammesamfunn:
Du vil aldri kunne like alt på Internett. Du vil aldri kunne diskutere med alle folk som er på Internett. Du kan ikke kritisere alt du ikke liker på Internett. Internett er et stammesamfunn der folk som er intressert i de samme tingene finner hverandre, leser hverandre, utfyller hverandre og krangler med hverandre.
Kjeder noen på Twitter deg? Slutt å følge dem. Irriterer en blogger eller fem vettet av deg? Hold deg unna. Liker du å bli irritert og klage i kommentarfeltet til vedkommende? Feel free. Sonitus-gjengen gjør sitt for å forsyne sin stamme med bloggposter de tror stammen deres vil like. Jeg underholder et par tusen mennesker på Roteloftet om dagen - min tribe av lesere og kommentatorer.
På samme måten blir jeg underholdt og engasjert i en rekke andre små samfunn Internett over. Noen av dem lager legofigurer av Stephen Hawkings. Noen av dem hacket epostklienten til Sarah Palin under valget. Noen av dem har kommet sammen for å diskutere hvordan forandre verden.
Noe av det Obamakampanjen greide på Internet var å mobilisere og engasjere svært, svært mange av disse små og store stammesamfunnene. En av måtene å gjøre det på var å lage gode youtubefilmer, sitt eget aktivist-facebook og være svært synlige i sosiale media.
Likevel var ikke Obama sin deltagelse i sosiale medier godt nok alene - alle de engasjerte menneskene som skrev, diskuterte, digget, redditet og anbefalte gjorde at budskapet ble spredt, at pengene ble samlet inn, at folk meldte seg frivillig som aktivister.
Politiske partier er i stand til å skape store stammer rundt seg, men det er ikke gjort med å ha en facebookprofil eller en Twitterkonto. Redskapet blogg, redskapet twitterkonto, redskapet Origo og redskapet facebookprofil løser ingenting i seg selv. Alt handler om hvordan du bruker dem. Jens Stoltenberg bruker dem som oppslagstavle. Jeg tror ikke det kommer til å funke.
4. Internet er på ordentlig:
Tenk deg at du står på torget der du bor og deler ut løpesedler. Noen tar i mot, noen stopper og prater, men de fleste bare skritter irritert forbi. De skal et annet sted. De har ikke tid. Å publisere ting på nett er veldig mye av det samme som å stå på stand og dele ut løpesedler, bare at folk sitter hjemme i godstolen eller på kontoret og kjeder seg:
De har lyst til å lese noe. De har lyst til å prate med noen. De er fokuserte. De kan la seg rive med. Ulempen er at alle på nett deler ut løpesedler og vil snakke med folk. Internet er en sosial arena der du kan nå tusenvis av nye venner på én gang. Er du kjedelig? Da går folk videre.
De samme folka som kunne diskuterert eiendomsskatt med deg på din blogg vil kanskje like gjerne diskutere kaffe på en annen blogg. Fordelen med sosiale medier er at de har plass til hele deg, ikke bare den offisielle, pressevennlige delen av deg.
Det gjør at det er plass til de kjipe folka som gjerne vil kalle deg stygge ting om du provoserer dem. Det gjør også at du kan motta flere hundre varme, personlige bursdagshilsner og rørende støtteerklæringer hvis du betror internetstammen din at det har skjedd deg noe trist.
Internet er mennesker, tross alt. De er politiske dyr. De er sosiale dyr. De liker søte katter. De tar bilde av tissen sin og laster den opp på 4chan. De kan godt stå bak både artikkelen om kvantemekanikk på Wikipedia og Rate My Poo.
Men er det demokratisk?
At det finnes en arena der alle kan si hva de vil, skaffe seg lesere, kommentere, delta, bidra, finne på, krangle, skape og mobilisere? Duh. Selvfølgelig.
Folk må bare skjønne at Internett ikke er alle ikke-journalister sitt middelmådige avisprosjekt. Og en del av dem som er vant til å få alt de skriver på trykk i avisen, må venne seg til at sosiale medier krever mer av dem enn at de bare skriver en tekst og legger den ut.
Og Hege Skjeie? Twitterdugnaden folk satte i gang for å svare henne var vel bevis godt nok på at hun tok feil om Twitter…
Andre har skrevet mer jordnært og mindre visjonært enn meg. Legg merke til den gode blandingen av journalister, kjente politikere og bloggere under pseudonym. Vakkert, vakkert:
Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.
«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»
Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.
Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.
Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.
På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.
Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.
«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»
«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»
Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»
Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.
Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.
Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.
Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:
Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»
Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.
Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.
Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»
Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter - og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.
Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»
«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»
Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.
Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.
Jeg har skrevet om Steinerskolen tidligere, og får stadig vekk spørsmål i kommentarfeltet og på epost om jeg vil anbefale del eller den Steinerskolen. Siden jeg skrev innlegget mitt om Steinerskolen på denne tiden i 2007 har jeg kommet frem til at jeg ikke ville sendt mine barn på noen Steinerskole uansett, så jeg kommer ikke til å anbefale én skole frem for en annen.
(Likevel kan det være verdt å merke seg at Steinerskolen i Moss og Steinerskolen på Nesodden er regnet for de mest «ekstreme» antroposofene, mens Oslo By Steinerskole ligger nærmest opp til en offentlig læreplan.) Jeg tenkte at jeg skulle redegjøre litt for hvorfor jeg mener Steinerskolen er problematisk, utover grunnene jeg oppgir i det forrige innlegget mitt:
Steinerskolen - en religiøs friskole:
Som du sikkert vet, er Steinerskolen en friskole basert på alternativ pedagogikk, i motsettning til en religiøs friskole, som er basert på en bestemt type livssyn. Så langt, så vel. Problemet er hva den alternative pedagogikken er bygget på. I Steinerskolens tilfelle er den bygget på Rudolf Steiner sine visjoner - visjoner de fleste av oss vil definere som religiøse visjoner.
På denne måten kan vi si at mens en religiøs friskole lærer barn å lese og skrive, i tillegg til å gjøre det i en ramme der et bestemt livssyn forkynnes, er måten det barna lærer å lese og skrive på innenfor Steinerskolen det religiøse elementet. Hva er problemet med en pedagogikk basert på en religiøs visjon? At den ikke endres eller utprøves over tid.
Det finnes like lite empirisk data for at steinerpedagogikk fungerer godt undervisningsmessig som det gjør for at homeopatmedisin har en helbredende effekt. Steinerskolen forkynner ikke en bestemt religiøs rettning, men pedagogikken deres er religiøs.
Et statisk barnesyn:
Så hva er pedagogikk? Måten du lærer folk noe, i de fleste tilfeller måten du lærer barn noe. Steinerpedagogikk er basert på Rudolf Steiner sitt syn på barns utvikling, et statisk barndomssyn som går ut på at barn har særegne kvaliteter og kjennetegn ettersom hvor gamle de blir.
Dette er grunnen til at Steinerskolen er den eneste skolen der seksåringer ikke begynner i første klasse, men fortsetter å gå i barnehaven eller i egne «miniklubber» til de er syv, fordi man mener det skjer noe med barnet når det blir syv år. 13-åringer er sånn. 15-åringer er sånn. 9-åringer er sånn. Alle årskull har sin egen farve, sine egne behov og sine egne utfordringer.
Ulempen? Alle barna som ikke passer inn, samt det faktum at barnebåsene er basert på - nettopp, Rudolf Steiner sine religiøse visjoner. Problembarn, barn som ligger foran klassen, barn som ikke passer inn blir alle forklart utfra antroposofisk syn på menneskeutviklingen. Jeg var for kald og faktaorientert for min aldersgruppe da jeg begynte i sjetteklasse på Steinerskolen, f.eks. Jeg har papir på det (c:
Et totalitært skolesystem:
Jeg kunne formulert en rekke andre grunner til at jeg er Steinerskolemotstander, men de bunner alle sammen ut i idéen om å la barna dine utdannes innenfor et system der alt er basert på religiøse teorier fra forrige århundre.
Barna på den lokale Bibelskolen har kanskje et litt spennende forhold til Passion of the Christ i ettertid, men det påvirker ikke hvordan de lærer gangetabellen. Nei, de færreste foreldre merker noe til antroposofien eller verdenssynet pedagogikken er bygget på.
Ja, barna dine får mye kvalitetstid med akvarellmaling og Shakespeare. Problemet mitt med skolen er i bunn og grunn det samme jeg hadde med den da jeg gikk i seksårsgruppa deres som liten:
Virrvarr:
Hvorfor får jeg ikke tegne med blyant?
Førskolelærer:
Fordi vi har ikke blyanter her.
Virrvarr:
Hvorfor har dere ikke blyanter her?
Førskolelærer:
Fordi vi ikke har blyanter her.
Virrvarr:
Jeg tok med en blyant selv!
Førskolelærer:
Den tar jeg, takk.
I ettertid har jeg lest og blitt forklart hvordan det forhindrer barn å utvikle sin naturlige strek på det tidspunktet om de bruker blyant og kulepenn. Hvorfor? Steiner sa det.
Jeg er skeptisk til Steinerskolen fordi jeg vil bygge grunnlaget kunnskapsnasjonen Norge på andre premisser enn «Steiner sa det». At noe er annerledes enn det bestående, betyr ikke at det ikke kan være mer totalitært enn det bestående. Med mindre du synes at antroposofi er smarte greier, er ikke egentlig Steinerskolen noe for deg.
Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.
Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?
Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».
Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:
At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.
Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?
Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:
De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.
I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.
Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote - fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.
Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak - selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:
Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.
Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:
Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:
Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.
I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.
De skriver følgende på nettsiden sin:
Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!
Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:
Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» - siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.
Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.
Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.
Lisbeth Salander vs depresjon 
Kvinnekongens kurs i diskursanalyse 
Martine Votvik
virrvarr
Kniv-Jo 
Bjørn Stærk
Tale 
Prosalosa
Hege
eirin
anjaunlimited 
Lene
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
