Selv om det finnes mange gode blogger, så er mange av de etablerte norske blogger er ikke bare personlige, de er også i hovedak private, på den måten at de har karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn – men ikke så veldig mye mer enn det. Det er selvsagt ikke noe galt med dette, men slike blogger hører etter min mening hjemme i den private sfære, og faller av den grunn utenfor den type prosjekter som det er naturlig for Fritt Ord å støtte.
Private selvbiografier der det fra tid til annen ytres sterke meninger preger altså den norske bloggsfæren, og de er ikke blant bloggene Fritt Ord bidrar til samfunnsdebatten på riktig måte.
Jeg pleier ikke å skille mellom «personlige» og «private» blogger: Jeg skiller mellom inadvente og utadvente blogger. Noen skriver for verden. Andre skriver for seg selv og eventuelt et lukket miljø. Utadvente blogger er spennende for alle, uavhengig av tematikk. Det er skrivestilen som avgjør om noe er interessant eller kleint.
Jeg er litt usikker på om definisjonen på «privat» handler om form eller tematikk, men Gud bedre: Hvis jeg ikke får lov til å skrive om ufine temaer som psykisk helse mens jeg også er med å diskutere politiske spørsmål uten at jeg er en privat selvbiograf, cry me a river og kall meg Karl Ove.
Men alvorlig: Dette er begynnelsen på en interessant debatt om hva blogging er og bør være. Jeg kommer til dette mediet med kvalitetskriterier fra skjønnlitteraturen: Det er leseropplevelsen som er det viktigste for meg. Kanskje det gjør at de som kommer til nettet med en idé om at de skal være journalister ikke skjønner hva jeg driver med. Journalistikk må jo være relevant.
Jeg vil gjerne ha med folk videre på den debatten. Og det er helt uavhenig debatten om hvem som fikk penger og hvem som ikke fikk penger. (Slutt å grin, Hans Rustad.)
Er storparten av de norske, etablerte bloggerne private selvbiografer? Og hvis det er tilfelle: Er det egentlig et problem?
Dette innlegget er tiltenkt deg som har motatt Fritt Ords bloggstipend, deg som har fått midler til å nyetablere noe, for å være helt presis. Dette er ikke til Masterbloggen, Marias Metode, Ad:varsel eller 5080. Dere er flinke folk og jeg regner med at stiftelsen får avkastning på de investerte midlene.
Ja, jeg søkte, og nei – jeg fikk ikke. Det gjorde ingen personlige bloggere, og jeg gråter ikke. Jeg søkte til Virrrvar.net. Jeg lot være å søke på et nytt prosjekt, fordi jeg vet hvor mye jobb det er å skulle bygge enn blogg fra bånn. Når jeg ser hvor de store summene gikk, lurer jeg imidlertid på om jeg burde gjort det. Jeg har jo bygget en blogg før.
Jeg ville ikke vært en av dem som har fått penger fra Fritt ord for å lære å blogge.
Dette innlegget er derfor dedikert til dere. Dere er i en helt annerledes situasjon enn alle andre som har startet opp en blogg før dere.
Det er vanskeligere for dere:
Dere har ikke bare penger, dere har også forventninger, fallhøyde og fordommer rettet mot dere andre nyoppstartede blogger ikke har vært borte i.
Alle vi andre startet nemlig å blogge i smug. Vi hadde ikke forventningsfulle kikkere fra dag en. Vi trengte ikke ha en plan. Vi kunne blogge et halvt år før vi fant formen, og det gjorde ingenting. Vi kunne ombestemme oss mitt i prosjektet og skrive mer om katten vår og mindre om kommunisme. Vi kunne tabbe oss ut mer.
Dere har ikke vært på nett før, og har dermed ikke brukt opp tabbekvota deres. Dere er faktisk pokka nødt til å gjøre mye teit før det dere gjør kommer til å bli bra, og det kan hverken schpenn eller journalistisk erfaring redde dere fra.
Jeg kan ikke lenke til noen av dere, for dere har ingen domener ennå. Jeg kan lenke til en sped håndfull twitterprofiler, hjemmesider og wikipedia-artikler, men lite av det tyder på at dere har vært her ute og lekt med oss før. Oppdatert: Flere av folka er erfarne nettfolk, men felles er at de har ganske sparsomme Google-biografier og er vanskelige å lenke til. Jeg legger inn lenker der det går an, kom gjerne med flere om dere vet om noen.
Dette innlegget er altså til Walid al-Kubaisi, Anders Sømme Hammer, Elisabeth Breien Ellingsen, Morten Øverbye og Jan Thoresen, Mette Lindbæk, Hanne Tråsdahl og Marte Solbakken, Lan Marie Nguyen Berg og Anna Tostrup Worsley. Dere finner det når dere googler dere selv.
Dette er det dere trenger å vite:
Å blogge er ikke det samme som å publisere artikler i et tidsskrift eller på nettsidene til Human Rights Service. En artikkel er et enkeltstående verk, den har en naturlig begynnelse og en naturlig slutt. Et blogginnlegg er ikke slutt før samtalen i kommentarfeltet er slutt, og et blogginnlegg er ikke ferdig før det har fått noe respons.
Å skrive på nett, enten det er små twittermeldinger eller lange blogginnlegg, er å starte samtaler. Det er en grunn til at alle fjortisbloggene slutter med «Q: Hva har du på deg idag?». Det er for å drive leserne inn i samtalen.
Er du redd for kommentarfeltet? Lær av proffene. Iskwew er en av de flinkeste i Norge til å ta vare på faste lesere og nye besøkende, holde en god tone og samtidig drive debatten fremover. Kast deg utti diskusjonen i kommentarfeltet hennes og øv deg der.
Relasjon, ikke institusjon
Tradisjonelle medier er institusjonsbaserte. Blogger er relasjonsbaserte. Det er relasjonen mellom meg og andre medbloggere og relasjonen mellom meg og leserne mine som gjør at det kommer besøkende hit, besøkende som kommer via lenker hos dem jeg har en relasjon til. Du er avhengig av relasjoner til andre bloggere for å bli lest, mens når du skriver en kronikk i Aftenposten, skaffer institusjonen der lesere.
Her må du finne dine egne lesere. Å vente på at de skal finne deg, er som å sende flaskepost og forvente svar. Ja, dere må skrive interessante tekster, men dere må også bygge broer til andre bloggere. Hvem skal dere krangle med? Hvem skal dere svare krast? Hvem skal dere lenke til? Hvordan skal vi finne dere?
Hjorthen og resten av gjengen bak Sonitus forsøker å holde seg oppdatert på det mest interessante som skjer i Norsk blogging. Ta en kikk på Hjorthens lenkeliste for å se hvordan man knytter kontakt med miljøet rundt. Legg til Sonitus i RSS-feeden for å se hva som skrives hver dag.
Å være kjedelig er strengt forbudt
Du må være bedre enn du er på papir her ute. Jeg kan skrive så kjedelig jeg vil til papirtidsskriftene, så lenge redaktøren synes det er greit nok til å betale meg. Her snur leseren i døra etter å ha skummet et innlegg. Søte katter fungerer. Tørre tekster fungerer ikke. Du må gi leseren en grunn til å bli.
Å blogge er også å skrive oftere og mer enn det du gjør i noe annet skribentyrke. Du holder en liveforestilling, du sitter ikke i skrivestua og trykker. Eller som de sier i programmererland: Release often, release early. Tøm notatboka på Internet.
Til dere som skal gruppeblogge: Lær av Bokmerker hvordan man produserer godt og variert innhold hver dag. Til deg som skal blogge alene: Lær å pitbull-blogge av Sigrun Tømmerås. Du trenger ikke skrive en ferdig tekst, du trenger bare dele noe interessant.
Vis mer enn vanlig
Du har bedre plass på Internett enn i tradisjonelle medier. Du må ikke være like snever, like krass, like påståelig, like avbalansert som du må i leserinnlegget, kronikken eller i radiokåseriet. Det er ingen sjanger her, så ta deg til rette.
Du har tid til å forklare hvorfor du mener det du mener, endre mening, oppklare en misforståelse eller fortelle en vits. Husk at du kommer til å ta feil rett som det er og at du har muligheten til å rette det opp. Du har ikke begrenset taletid. Bruk det for det det er verdt.
Se hvordan Kristin Clemet bruker bloggen til å snakke om temaer som krever mer forklaring enn det hun kan gi deg i et debattprogram på TV. Bla deg bakover i arkivet mitt og se hvor mange ganger jeg har måttet endre mening og oppdatere innlegg på bakgrunn av inspill fra leserne.
Velkommen skal dere være
Jeg håper at dere kommer til å klare å realisere prosjektene deres. Jeg vet imidlertid at blogging er vanskeligere enn det ser ut. Det blir ikke enklere av penger og annerkjennelse før man har begynt. Når du skriver bok på Fritt Ord-midler, bruker du lang tid med redaktøren din mens dere finner formen på det ferdige produktet som skal ut i verden.
Det er mye naknere å blogge, og om vi innfødte dumper innom bloggen din juni neste år, og ser at du har sju innlegg og moren din som eneste kommentator, kommer vi til å le av deg.
Det er flott at Fritt Ord vil betale nye stemmer for å få dem til å bidra til Internett, men det er ikke pengene som avgjør om folk får det til her ute.
Så værsågod: Her er redskapene jeg tror du trenger. Bidra gjerne med flere inspill i kommentarfeltet – så blir kanskje dette innlegget mer verdifullt enn 500 000 kroner (c;
Det er en del opplevelser i barndommen som merker deg for livet. For noen var det Gremlins. For andre var det Pompel og Pilt. Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn». Høres uskyldig ut, gjør det ikke? Åneidu.
«Jeg er glad for å ha en venn» var riktignok en av disse politisk korrekte barnesangene som hverken henviser til Jesus eller Vesle Hoa, en skikkelig gladsang vi øvde inn til anledninger der vi skulle stå i finkjole med sløyfe i håret og skråle for stolte foreldre. Sangen er i følge Google skrevet av Vidar Kristensen, mannen som rimte «deg» på «meg» og «jeg» på «lei», og ikke hadde kommet opp med et bedre refreng enn «Jeg sier det gjerne igjen og igjen, jeg er glad for å ha en venn».
Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.
Jeg demonstrerte mot sangen på mitt eget, passiv-aggressive vis med å forsøke å se så trist ut som mulig mens jeg fremførte den. Melodien hadde et anstrøk av moll, og den passet godt til Elvisaktig hulkestemme akkompagnert av dirrende underleppe og lidende blikk.
Etterhvert som jeg ble eldre, forstod jeg at jeg ikke var den eneste på barneskolen som demonstrerte mot gladsangen på denne måten. Hver eneste gang jeg så sangen fremført på 17. mai, var det alltid et par stykker med store, triste torskeøyne og furteleppe. Det var alltid noen som så ut som om de heller ville bli tvunget til å lære Terje Vigen og fjørtiåtte salmevers utenat enn å måtte tralle to minutter med «Hjertet mitt liker at du er nær, da blir det lyst og trivelig her». Jeg var rett og slett ikke den eneste ensomme ungen på barneskolen.
Mari Rysst skriver i «Myten i den tapte barndom» at bestevennrelasjonen på barneskolen er like viktig og full av drama som kjæresterelasjonen er på videregående. For jentene er det svært viktig å ha en fast bestevenninne, og bestevenninner skal både holde hverandre i hånden, sitte siden av hverandre, herme etter hverandres klesstil og ikke leke med noen andre enn bestevenninnen.
Rysst beskriver hvordan jentene i fjerdeklasse bruker mye tid på å snakke om hvem som er bestevenninnen til hvem, og å spørre noen om de vil være bestevenninnen deres er mer alvorlig enn å spørre en gutt om de «har sjans». Jeg kjenner igjen Ryssts observasjoner fra min egen barneskoletid. Faktisk fikk jeg min første bestevenn ved at min tremenning fra Oslo spurte meg om jeg ville fylle ut bestevennsiden i skoledagboken hennes om hun fikk fylle ut min. Hun tenkte at vi kunne jo lage et proforma-bestevennskap så vi ikke virket så ensomme, sett fra utsiden. Fasade er viktig på barneskolen.
Rysst skriver at sosiale miljøet barneskolejenter i mellom er inndelt i det hun kaller dyader og det hun kaller satellitter. Dyadene er stabile bestevenn-par mens satellittene er jenter uten bestevenner som forsøker å bryte opp dyadene for å kunne danne en dyade selv. Bestevennrelasjonen er altså ikke bare viktig, den er også under konstant sosialt press. Å være satellitt er både ensomt og slitsomt, beskriver Rysst. Jeg tipper det var dem som sang med nedovermunn og desperat blikk.
Forholdet mellom satellitter og dyader er et viktig virkemiddelmiddel i jentemobbingen. Mens guttemobbingen gjerne viser seg i form av blåmerker og bøker i sølepytter, skjer jentemobbingen det «usynlige» sosiale spillet. Eller som Liv Skotheim skriver i «Bitching»: «De intense jentevennskapene innebærer en risiko for sårhet og kulde når de svikter. Og siden venninnene er en slags indikator på hvor vellykket du er, blir frykten for å bli frosset fra fellesskapet en stressfaktor. Jenter mobber som regel jenter de kjenner, og relasjonen brukes som et middel i mobbingen.»
Jeg håper at lærerne blir flinkere til å ta «bitchingen» på alvor, og at foreldre blir klar over hvor mye alvor det er i Tuppen og Lillemor-dramaene som spiller seg ut i skolegården.
Barneskolejentene er definitivt glad for å ha en venn, men ikke på den søtladne, uskyldige måten sangen beskriver. Det er litt som å sette tiendeklassingene til å synge «Jeg er glad for å ha en kjæreste» og observere de ukyssedes fortvilede fjes.
Jeg skal skrive en anmeldelse av Generasjon SEX til Prosa, men papir er trege greier, og boka snakkes om nå.
Hannah Helseth har skrevet en bok om kvinnekampens vanskeligste og mest interessante temaer, henholdsvis seksuell trakassering, parforhold, voldtekt og Deiligst.no. Og hun gir mye av seg selv.
Boka er en blanding av personlige opplevelser og forskningsformidling, og blandingen funker, fordi skillet er tydelig, helt ned til fontbruken. Du vet alltid når du leser forsker-Hannah og når du leser personlig-Hannah.
Kombinasjonen er interessant, for Helseth skriver ikke om slagord og ferdige løsninger, hun skriver om ambivalens, usikkerhet og ekstreme opplevelser.
Jeg har tenkt å spare de lange, velformulerte setningene til Prosa-artikkelen, men jeg vil gjerne si en ting:
Jeg fikk vondt i magen av å lese denne boka, for flere av tekstene kunne jeg skrevet selv. Jeg måtte brekke meg etter voldtekstkapittelet, og det er et tegn på at hun har truffet en nerve.
Det kjipe med Hannahs fortelling, er at det er historien til den skoleflinke, nerdete, upopulære jenta som ikke var flink til å være jente. Det er min fortelling også, og det er fortellingen til de fleste jenter jeg kjenner som engasjerer seg i feminisme.
Det er fortellingen om oss som «failed at girl» på ungdomskolen. Jeg lurer på hvordan fortellingen til den mest vellykkede jenta på ungdomskolen ville sett ut, men det ser ikke ut som om hun er engasjert feminist.
Det fineste med Generasjon SEX er at den ikke har noen fasit, bare mange spørsmål og nyanser. Helseth trekker frem undersøkelser som viser at det å være stripper både kan være stas og veldig vanskelig – på en gang, og boka har ingen moralske pekefingre.
Den viser til undersøkelser som peker på hvordan middelklassejenter med høy utdannelse transcenderer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, mens jenter med lav utdannelse romantiserer en kvinnerolle vi ofte ser på som avleggs, og ser på en rekke nye teorier om jenters seksuelle kapital – en kapital som kan gi fordeler, men som er svært tidsbegrenset og tilfeldig.
Der boka er tynnest, er når Helseth skal beskrive den nye, seksualiserte generasjonen. Noen halvkvedede viser om Twitter, blogging og Deiligst.no får meg ikke akkurat til å kjenne mine jevnaldrende noe bedre.
Jeg skal par-anmelde boka sammen med Mari Ryssts Myten om den tapte barndom og uten å si for mye om innholdet: Det ser ikke ut til at barn og ungdom idag er så mye mer seksualisert enn generasjonen før. Generasjonskommentaren er dermed den minst relevante og interessante. Det eneste den er godt for er å gi boka en tabloid vinkling.
Jeg kjenner meg langt mer igjen i Helseths personlige historie, som forøvrig går Råtekst-essayene en høy gang.
(Nei, jeg gidder ikke si noe om Glitterfitter her.)
Oppsummert:
Kjære medfeminister på nett: Generasjon SEX er verdt å få med seg. Den er lest på halvannen time, og dytter feminismedebatten på norsk i en mer interessant retning. Det er en debattbok, men det er først og fremst en problematiseringsbok, en ganske personlig sådan.
Du lærer lite om Generasjon SEX, men det forhindrer deg ikke fra å bli litt klokere underveis. For Helseth har ikke alle svarene, men mange interessante spørsmål.
Igår spurte jeg dere hva dere syntes om Bipper, og fikk mange interessante svar både her, på Twitter og på Facebook. Noe av det mest positive var at lederen i Bipper, Silje, skrev et blogginnlegg spesielt til leserne mine. Selv om Silje slet litt med lenking mellom blogger, viser hun at selskapet er villig til å snakke med både kunder og kritikere – noe som mange kan lære av, uansett om produktet deres er omstridt eller ei.
Silje vil gjerne oppklare hva Bipper er, så jeg lar henne forklare produktet sitt med sine egne ord:
HVEM barna kan kommunisere med
NÅR PÅ DØGNET mobilen kan brukes
HVOR MYE mobilen kan brukes per uke
I tillegg til BipperGrenser (tjenesten som elementene over ligger under) tilbyr Bipper en TRYGGHETSALARM (BipperTrygghet) som enkelt kan aktiveres av barnet selv dersom noe skulle skje. Opptil fem personer foreldrene har valgt blir da oppringt, og mobilen slutter ikke å ringe selv om barnet legger på. Alle ‘trygghetskontaktene’ får også tilsendt en tekstmelding med beskjed om at alarmen er utløst og med link til et kart som forteller i hvilket område barnet befinner seg.
Bipper omfatter også en LOKALISERINGSTJENESTE. Maksimalt 20 ganger per måned og maks tre ganger per dag kan foreldre ved behov posisjonere mobiltelefonen til barnet. Dette kan eksempelvis være hensiktsmessig dersom man ikke finner barnet og er utrygg, eller dersom man ikke finner mobilen (akkurat det å finne igjen mobilen har jeg benyttet meg av noen ganger….). Sikkerhet og trygghet er stikkord. Ikke overvåking.
Mange har innvendinger mot Bipper, meg selv inkludert. Her er noen av de beste innvendingene som kom inn gjennom gårsdagens samtale:
«Jeg ser for meg at eldre unger med nysgjerrige foreldre kommer til å kjøpe en startpakke med nytt nummer som de ikke forteller foreldrene om, pille av klistrelappen på simkortet, eller tilbakestille hele telefonen tilbake fabrikkoppsettetfor å slette eventuell installert programvare. Det høres jo ikke ut som det er mere som skal til for å komme seg rundt dette? »
«Eg syns det er interessant å skille mellom indre og ytre motivasjon for dei valga vi tek her i livet. Ein person som er motivert av ytre faktorar som belønning og straff trur eg oftare vil gjere feil valg enn ein person som er motivert av indre faktorar, som sin eigen vilje og sitt eige indre kompass. Ordningar som dette passiviserer det indre kompasset, og gjer at barn ikkje i særleg grad øver opp sitt eige skjønn.»
Carl Christian kommer med mange gode argumenter på Facebook, både praktisk og prinsipielt. Her er et par:
«1) Selvsagt dette med gode intensjoner… Bipper ol tar utgangspunkt i at målet helliger middelet. I mine øyne er det aldri tilfelle (om vi ser bort fra krig). Den faktiske konsekvensen av det… du gjør må tas i betraktning, ikke bare intensjonen.
2) Jeg har intrykk av at utvikling og bruk av slike tjenester tar utganspunkt i en usikkerhet og/eller frykt for teknologien, og man har da naturlig nok et behov for å kontrollere den. Resultatet derimot blir tilnærmet det motsatte, vi kontrollerer mennesker i stadig større grad. I siste instans så sitter vi igjen med en teknologi som kontrollerer oss.»
Midt i mellom
Dagens beste midt i mellom-kommentar kom fra Ingvild, som jeg dessverre ikke kan lenke til, siden hun ikke har en nettside:
«Jeg tror heller ikke helt at man klarer å lage en overvåkningsdings som unger ikke finner en vei rundt. Jeg klarte fint å skru av parent controllen på mamma og pappas VHS-spiller da jeg var 10, og jeg tror foreldre lurer seg selv om de tror de kan vinne over barna sine.
På den andre siden tror jeg det ikke handler om dingsen. Om man forteller sine barn at det er noe som bare blir skrudd på i nødstilfeller vil det funke frem til barnet ikke vil bli funnet i nødstilfeller (les:tenåring som ikke overholder inne-tid). Om man ikke gir barnet en følelse av at han eller hennes intimgrenser blir tråkket på ved å misblippe men i beste fall aldri trenge å bruke den er jeg ikke nødvendigvis i mot.
Dette ble lenger enn jeg tenkte. Konklusjon: Jeg er for, men kun opp til en viss alder og syns det er siste utvei. God bruk bør derfor være å ha den, men aldri å bruke den. Du skal ikke ferske ungen din i en hvit løgn om hvor hun/han har vært. Kanskje de prøver å beskytte den hemmelige hytten sin eller har en eller annen logisk barnegrunn for å ikke fortelle nøyaktig hvor de har vært.»
De positive
Den beste positive kommentaren kom ikke fra Bipper-ansatte Andreas eller små-paranoide Rune, men fra Serendipitycat:
Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å se Bippers tjeneste som en direkte “overvåkning” av barna. Det er ikke snakk om en blinkende rød prikk på foreldrenes PC-skjerm som flytter seg i takt med podens skritt over gårdsplassen.
Jeg tror at vi må innse at tidene forandrer seg, og at vi på fornuftig vis kan bruke nye verktøy for å følge med på hva som skjer. Når barn helt ned i 6-årsalderen får mobiltelefoner, synes jeg det er nesten litt naivt av foreldrene å tro at barna selv er modne nok til å begrense seg, selv med god veiledning hjemmefra. Hva med mer “veslevoksne” venner som “låner” telefonen, press fra jevnaldrende om å ringe etc.?
Jeg ser vel helst på mulighetene til å for eksempel begrense et visst antall nummer barna kan ringe som en fordel, men mener at foreldrene ikke trenger å ha mer kontroll enn det man kan se av en spesifisert telefonregning på hjemmetelefonen.
Noen vil alltid finne omveier rundt, enten det gjelder barn eller foreldre. Det betyr ikke at tjenesten/teknologien er skummel eller unyttig av den grunn, og det er ikke nødvendigvis riktig å fremstille dette som en “overvåkningstjeneste”.
Sånn jeg ser det er argumentene mot Bipper delt inn i de pragmatiske og de prinsipielle: Du har argumenter for barns rett til privatliv, og du har argumenter for at å stole på teknologien som kontrollmekanisme er falsk trygghet.
Argumentene for Bipper deler seg i de pragmatiske og de paranoide: Bippersilje ville lage et program for mobiltelefon som ga henne samme kontroll over barnas telefonbruk som foreldrene hennes hadde over deres felles fasttelefon. Lokasjonstjenesten og trygghetsalarmen er tilleggsfunksjoner til tjenesten. Det er ikke overvåkning når man bare sjekker hvor barnet er i nødstilfeller, mener hun.
De paranoide ser derimot på Bipper som en mulighet til overvåkning i «en verden med flere gærninger der ute enn noen gang», for å sitere Rune.
Og hva mener jeg?
På en måte kan jeg skjønne at man ikke vil at små barn skal bruke tusenvis av kroner på Jamba-ringetoner når det er du som betaler for moroa. Samtidig er det påfallende at foreldre-filter på datamaskin etc er på tilbaketog. Etter at barna ikke lenger er så små at du surfer sammen med dem, ender de fleste opp med å la barna surfe selv og snakke med dem om det de har sett, så langt jeg skjønner Medietilsynet. Bibliotekene har gått bort fra «barnefilter» på Internett, og jeg må innrømme at WWW har langt skumlere ting å by på enn mobiltelefonland.
Forskjellen på Bipper og en detaljert telefonregning der du kan se hva barnet har brukt penger på, er at Bipper er preemptive strike. Istedenfor å ha en samtale med din 11 år gamle sønn om hvor dyrt det er å ringe folk i timesvis midt på natten, bare forhindrer du barnet å ringe folk midt på natten.
Jeg er generelt skeptisk til et system der barnets venner og beskjeder fra barnets venner må gjennom foreldrenes godkjenning. Jeg hadde venner mine foreldre ikke likte, og heldigvis kunne de ringe i smug, likevel.
Og jeg tror at hvis Bipper slår an blant foreldrene til 11 år gamle gutter, vil de sitte og gjøre krøll på Skype mens du tror du har kontroll.
Ellers: Jeg er skeptisk til lokasjonstjenester generelt, og argumentet om at andre har laget det hjelper ikke Bipper noe særlig. Jeg er også skeptisk til produkter som skal kontrollere en «farlig» teknologi, istedenfor å lære barna å beherske den tidlig i samtale med foreldre.
Dessuten: Hovedproblemet i Norge idag, er ikke at barn gjør så mye galt. Det er langt større problemer med dårlige foreldre. Bipper er et totalitært system, og det er ikke alle foreldre som er gode diktatorer. Jeg var forelsket i jenter, mens foreldrene mine taklet det dårlig. Mange av mine homovenner hadde foreldre som helst så at de ikke snakket med kjærestene sine og venner med samme legning. Dette er en av grunnene til at jeg er tilhenger av at barn skal kunne ha hemmeligheter for foreldrene sine.
Og sist, men ikke minst: Barna dine kan mer om teknologi enn deg.
Jeg tror Bipper ikke representerer fremtiden, men en sovepute for foreldre som er redde for fremtiden.
Jeg skal holde foredrag for Medietilsynet i morgen, og får dermed være med på foredraget de skal holde først. Temaet? Bipper – lokaliseringstjenesten du kan installere på telefonen til barna dine (enten i form av ekstrasimkort, applikasjon eller direkte fra operatør), kontrollere hva barna får gjøre med mobilen og vite hvor barna er til enhver tid.
Møtet kommer til å være mellom alle organisasjonene og departementene som jobber med barn, og kommer antageligvis til å ha en påvirkning på hvordan de stiller seg til Bipper.
Bipper er tiltenkt barn mellom fem og fjorten år, og jeg kan høre min indre trettenåring skrike over tanken på at opphavet skulle kunne kontrollere hvem jeg snakket med og hvor jeg var til enhver tid. Men jeg har jo bare erfaring med å være barn, ikke med å være forelder.
Jeg har fått flere gode motargumenter mot Bipper på Facebook og Twitter, men jeg har til gode å møte noen som er tilhengere av systemet. Kanskje noen av leserne er det?
Er dette smart og trygt? Er det en paternalistisk bruk av teknologien som gir mindre selvstendige barn? Kom med smarte spørsmål og innvendinger jeg kan ha med på møte.
Da jeg begynte å skrive denne bloggen var jeg kristen, steinerskole-entusiast og kommunist. Idag er jeg ingen av delene.
Du skjønner: Jeg er glad i å rydde. Jeg liker å rydde i skuffen, og jeg liker å rydde i hodet. Jeg liker å sette meg ned med ting jeg har vært overbevist om i lengre tid og prøve å plukke det fra hverandre. Ikke alt lar seg lime sammen igjen, deriblant barnetroen, skolesystemet jeg var en del av og politikken jeg har pleid å promotere.
En venn av meg sa til meg at når man forlater en ideologisk retning eller bevegelse, bør man ikke bare fokusere på hvor feil man tok og på hvor fæle de man nettopp har forlatt er. Man bør se på hva man lærte og hva man tar med seg videre.
Så istedenfor å skrive et innlegg om hva jeg ryddet bort, har jeg tenkt å skrive et innlegg om hva jeg sitter igjen med.
Kristendommen
Salmer, bønner, liturgi: Jeg kan det. Og jeg har ikke sluttet å like det, selv om jeg ikke bruker det til noe mer sakralt enn skråling over oppvasken.
Bibelkunnskap. Enhver litteraturviter vet hvor mye av europeisk litteratur som har referanser til Bibelen. Å ha vært ivrig, kristen bibelleser gjør at jeg kjenner fortellingene, både de fine og de forferdelige. Da unngår man øyeblikk alá «Nevn to disipler?» «David og Goliat». Og det er jo alltid kjekt.
En forståelse av begrepene tro, synd og fromhet som ikke er basert på teori, men på praktisk erfaring.
Steinerskolen
Alle sangene, både de om St. Mikael som dreper dragen, og de kompliserte, latinske korverkene vi sang firstemt. Seriøst, folk går på Steinerskolen for å stemme i.
Alle diktene. Jeg vet at de færreste digget denne biten av skoletiden, men for meg var det perfekt å fremføre Shakespeare på engelsk og lære utenat If i femte klasse. At det ble litteraturvitenskap på meg etter vgs, er steinerskolens fortjeneste.
Silkeboka. Å skrive sine egne tanker om et tema i sin peneste skjønnskrift med fine kruseduller og blyantspiss-skyer rundt har satt sine spor på hvordan jeg skriver i notatbøkene mine. Og det er fint. Jeg kan godt lage silkebøker til jeg dør.
Rødt/RU/RV/AKP
Å drive organisasjon. Jeg er en rå jævel på møteinnkalling, løpeseddelutdeling, frifond-søknader og dagsorden. Jeg kan landsmøte, landsstyremøte, lokallagsmøte og hemmelig fraksjonsmøte. Ring meg, så tar vi et møte.
Marxisme. Du slipper ikke unna Marx på universitetet, og det var kjekt å kunne teoriene ut og inn mens resten av kollokviegruppa gråt over Bourdieu. Å ha tvunget seg til å lese filosofi og teori tidlig i tenårene betaler seg, selv om det var drepende kjedelig på studiesirkel.
Å være upopulær. Du gror tykk hud når du sitter i debatt etter debatt som den lille, rare gærningen. Etter å ha sittet i skoledebatt for RV, er det ingenting som er skummelt lengre. True story.
Ikke fullt så positivt
Som du kanskje ser, er det en del ting jeg ikke tar med meg videre som positive erfaringer. Tryggheten du får som kristen blir ofte fremholdt som noe positivt, men jeg opplevde heller at jeg brukte mye energi på å bekymre meg om jeg var kristen på feil måte og på om alle mine ikke-troende venner ville få evig liv eller ei.
Mange har sans for Steinerskolens alternative perspektiver, mens det er den biten jeg er mest kritisk til. Det verste med Steinern var uten tvil den elendige realfagsundervisningen, noe som ikke fremstår som så rart, siden Steiner hverken var tilhenger av evolusjonen eller atomteorien. Alle jeg kjenner som har tatt realfag etter steiner-vgs, har måttet ta opp samtlige fag, selv om vi hadde matte, fysikk, kjemi og biologi alle tre årene.
Som du kanskje legger merke til, holder jeg frem sangene til kristenfolket og steinerbevegelsen, men ikke sangene til ML-bevegelsen. Det er fordi jeg har hatet dem fra jeg ble med i RU, og det tok lang tid før jeg klarte å venne meg til dem.
Jeg fikk utslett av å høre en gjeng fjortiser synge entusiastisk om hvordan de skulle gni møkk i fjeset på streikebryterne og knekke nakkene deres. Jeg tok opp sangen med noen i ledelsen, som fortalte meg at grunnen til at man sang om drepe streikebrytere, var fordi det hadde vært et viktig virkemiddel for å vinne de første, harde streikene. Velferdsstaten var tuftet på streikebryter-drap, i følge dem.
Selv om man kjøper argumentasjonen, syntes jeg det var en absurd ting å skrive hurra-sang om. Det var litt som om man skulle feire de alliertes seier over nazistene med en trall om bombingen av Dredsen.
Til slutt
Selv om jeg har gitt opp minst tre ideologier/livssyn, betyr det ikke at de utelukkende var negative. Det betyr at jeg tenkte gjennom dem og ombestemte meg. Jeg vil heller være en kritisk person enn en standhaftig person. Jeg synes det er betryggende med mennesker som endrer mening og vil gjerne være en sånn selv.
Felles for de tre over var at personlig overbevisning gikk over til å bli sosial forpliktelse. Da er det greit å avslutte de sosiale forpliktelsene og lete etter nye tanker som stemmer overrens med de personlige overbevisningene.
Har du noen erfaring med å gi opp et livvsyn/ideologi? Jeg vil gjerne høre om det i kommentarfeltet.
Kjetil Rolness har en kommentar om feminisme vs klassekamp i Dagbladet, og selv om alle erfarne feminister og likestillingsentusiaster vil se de samme feilene som meg i Rolness’ gjennomgang av det han kaller «tellefeminisme», har han ett godt poeng: Vi snakker langt mer om kjønnsforskjeller enn klasseforskjeller i offentligheten.
Utgangspunktet hans er hvordan alle snakker om manglende kvinnelige artister på Øya, mens ingen snakker om dansbandfestivalen på Seljord, selv om den trekker mer publikum og går rundt uten statstøtte. Hva er mest glemt – de kvinnelige artistene alle savner, eller kulturen til en del av befolkningen vi liker å le av?
Hva foreldrene våre driver med har en langt større påvirkning på valgene vi tar enn kjønn og etnisitet. Likevel er det «ufint» å snakke om klasse. Det er gammeldags. Det lukter litt vulgærmarxistisk.
Hovedforskjellen mellom skolekameratene mine og meg på barneskolen, er klasseforskjellen. Majoriteten av jentene er utdannet hjelpepleiere og er blitt mødre til halvannen unge i en alder av 22. Det er et liv ingen av venninnene mine lever.
Da jeg var aktiv i Rød Ungdom, snakket man mye om klasse generelt, og arbeiderklassen spesielt. Samtalen var normativ, ikke deskriptiv: Jeg burde ikke begynne på Universitetet, og jeg burde hvertfall ikke begynne på et abstrakt synserfag. Jeg burde ta meg en jobb på Rimi eller begynne i lære. Jeg burde snobbe ned.
Samtidig visste jeg at deler av klasseidentiteten min stakk dypere enn hva jeg eventuelt ville jobbe med: Jeg kom ikke til å slutte å høre på Miles Davis, lese Proust eller bytte ut P2 med TV2 selv om jeg fikk en jobb på en fabrikk.
Familien min var kanskje økonomisk underklasse, men det lille de hadde av penger brukte de på bøker, bøker og flere bøker. Da jeg begynte på Steinerskolen, var nesten samtlige foreldre slik: Lesende, nerdete og blakke: De kunne Haugtussa utenat, men de svimte av så fort noen sa «selvangivelse».
De kunne skrive kronikker i Aftenposten som ingen andre, men de kunne aldri registrere et enkeltpersonsforetak uten å bli skjønnslignet.
Min klassereise har ikke bestått i å snobbe oppover på kultursiden, men å lære seg hvordan man driver sitt eget foretak uten å dø.
Klasse er vanskelig. I tekstsamlingen «Tala om klass» skriver en rekke svenske damer om sine forsøk på klassereise – forsøk på å snobbe oppover når man ikke kan de sosiale kodene og alltid er feil. De skriver om skammen over å ikke være fin nok.
På ytre venstre sliter mange jeg kjenner med «klasse-skam», men det er skammen over å være for fin: Et problem i en politisk organisasjon som har som mål å organisere arbeiderklassen, men som tiltrekker seg store mengder medlemmer fra høyt utdannede middelklassehjem.
Eller som en venninne av meg sa til meg: «Jeg har bestemt meg for å omfavne min indre småborger. Jeg skal slutte å skamme meg over bøkene jeg leser og maten jeg spiser. Jeg skal slutte å skamme meg over den småborgerlige jobben min.»
Og samtidig er det kulturelle bare toppen av isfjellet. Jeg kan jogge meg en tur i løpet av arbeidsdagen. Jeg må aldri løfte tungt eller jobbe skift, og jeg kommer antageligvis ikke til å måtte slite med NAV fordi håndleddene mine er føkka innen jeg er femti.
Og når jeg må slite med NAV, med psykiatrien, med legevakten, får jeg bedre behandling enn dem som er rundt meg, fordi jeg kan kodene, behersker språket og har en jobb som med litt mer status.
Igjen – jeg er dårlig på å snakke om klasse. Jeg har aldri hatt en jobb som ikke involverte tekst. Jeg har aldri jobbet skift. Jeg har tilbragt storparten av ungdomstiden med å rynke på nesen av kulturen til dem som jobber skift mens jeg var aktiv i en politisk bevegelse som sang om arbeiderklassen.
Men det er den sosiale forskjellen som betyr mest, og det er den sosiale forskjellen vi snakker minst om. Så jeg forsøker å starte en samtale – en samtale med et mer interessant utgangspunkt enn Kjetil Rolness.
Fordi jeg ikke kjøper at det å være opptatt av likestilling er det samme som å ikke være opptatt av klasse.
For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.
Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.
Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.
Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.
Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.
Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)
Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.
Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.
Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.
Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.
Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.
For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.
Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?
Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.
Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.
Jeg har endret smak i møbler, smykker og design det siste året. Grunnen har vært Mr. Jacksons designstudier på Arkitekthøgskolen. Jeg klarer ikke å ha fagbøker hjemme uten å lese dem, og mye av forholdet mellom Mr. Jackson og meg går ut på at vi lærer hverandre det vi nettopp har lært selv.
Så jeg har lært mye om design, spesielt produktdesign, møbler jeg tidligere syntes var pene har blitt mindre pene og dingsebumser jeg tidligere syntes var kjedelige har blitt fantastiske.
For å demonstrere forandringen:
Her er noen hyller jeg pleide å elske. Nå synes jeg de både er upraktiske (du kan ikke putte noe inntil dem, du kan ha svært få gjenstander i dem) og litt harry.
Kult at du lager møbler som ser ut som de har rømt fra The Beauty and The Beast, men de er ikke særlig originale eller godt tenkt. Det er et artig konsept, men det er veldig uferdig og lite helhetlig design. Dessuten vet jeg ikke om jeg liker den historistiske stilen lenger, altså at møblene er konstruert for å se gammeldagse ut, selv om de er svært nye.
Her er et bord jeg tidligere ville syntes var svært kjedelig, men som nå gir meg litt frysninger etter å ha fulgt mannen gjennom designstudiet så langt. Det er et spisebord du monterer uten å bruke en eneste skrue eller umbrakonøkkel og som kan tas fra hverandre på to minutter hvis du skal flytte det. Det ferdige bordet er enkelt og praktisk, men det er helhetstanken rundt møbelet som gjør at jeg liker det nå. Du kan se designeren sette sammen bordet på filmen under.
Mens hyllene over først og fremst er legemliggjøringen av en idé som gjør seg best på tegnefilm, er bordet over innovasjon rundt en praktisk løsning. Hyllene er rett og slett veldig todimensjonalt tenkt.
Det var litt nifst å merke at smaken min endret seg i begynnelsen. Det er lett å tenke at jeg er en sånn person som liker fargerike snurrepipperier, ikke nøytrale bord i eik med en fiffig konstruksjon. Når smaken endrer seg, kjennes det ut som jeg endrer meg, og det til en person som mitt tidligere jeg ville synes var kjedeligere.
Samtidig har Mr. Jacksons designstudier fått meg til å se på dette med smak som en prosess: Jo mer du lærer om et emne, jo mer påvirker det smaken din. Når jeg ikke vet mye om møbler, liker jeg det som umiddelbart gir meg en positiv følelse.
Alle klassekameratene til Mr. Jackson har også begynt å like helt andre ting i løpet av de to første semestrene.
Jeg tror erfaringen kan overføres til de aller fleste områder. Når du kan lite om mat og har spist lite forskjellig mat, er ketchup veldig godt. Når du har hørt lite på musikk og kan lite om musikk, er det den mest tilgjengelige musikken du liker best, fordi du ikke trenger noen forkunnskaper eller erfaring. Mange av de bøkene jeg virkelig misliker er bøker andre har som yndlingsbøker og som har vært inngangen deres til litteraturen, som Da Vinci Koden og Eragon.
Å se på smak som en prosess betyr både at man ikke trenger å føle seg mindreverdig for å ha «dårlig smak». Det betyr også at vi som er svært interessert i et område ikke bør se ned på de mindre sofistikerte variantene av det vi liker.
Skapet over er lavterskeldesign: Det er lett å like. Det er tilgjengelig for folk som ikke kan mye om møbler. Det er en port inn i et fagfelt, inn i en ny interesse.
Jeg kommer fra et miljø der smak er synonymt med identitet: Du er det du liker. Problemet med denne innstillingen er at den er statisk: Hvis smak er en del av en læringsprosess, vil smaken endre seg etterhvert som du lærer mer.
Jeg har en teori om at det er to grunner til at jeg ikke liker ulike kulturuttrykk: Enten misliker jeg det fordi jeg kan for mye om det (som Eragons semi-plagiat av andre fantasy-romaner), eller fordi jeg kan for lite om det (som fotball, øl og samtidsmusikk).
Alt jeg kan for lite om, kan jeg lære å like ved å lære mer om det. Alt jeg liker nå, kan jeg slutte å like fordi jeg lærer mer om det.
Konklusjonen er at de aller fleste områder gir deg mye tilbake om du utforsker dem, selv områder du i utgangspunktet trodde var veldig kjedelige.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
»
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
