For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.
Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.
Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.
Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.
Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.
Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)
Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.
Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.
Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.
Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.
Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.
For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.
Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?
Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.
Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.
Jeg har endret smak i møbler, smykker og design det siste året. Grunnen har vært Mr. Jacksons designstudier på Arkitekthøgskolen. Jeg klarer ikke å ha fagbøker hjemme uten å lese dem, og mye av forholdet mellom Mr. Jackson og meg går ut på at vi lærer hverandre det vi nettopp har lært selv.
Så jeg har lært mye om design, spesielt produktdesign, møbler jeg tidligere syntes var pene har blitt mindre pene og dingsebumser jeg tidligere syntes var kjedelige har blitt fantastiske.
For å demonstrere forandringen:
Her er noen hyller jeg pleide å elske. Nå synes jeg de både er upraktiske (du kan ikke putte noe inntil dem, du kan ha svært få gjenstander i dem) og litt harry.
Kult at du lager møbler som ser ut som de har rømt fra The Beauty and The Beast, men de er ikke særlig originale eller godt tenkt. Det er et artig konsept, men det er veldig uferdig og lite helhetlig design. Dessuten vet jeg ikke om jeg liker den historistiske stilen lenger, altså at møblene er konstruert for å se gammeldagse ut, selv om de er svært nye.
Her er et bord jeg tidligere ville syntes var svært kjedelig, men som nå gir meg litt frysninger etter å ha fulgt mannen gjennom designstudiet så langt. Det er et spisebord du monterer uten å bruke en eneste skrue eller umbrakonøkkel og som kan tas fra hverandre på to minutter hvis du skal flytte det. Det ferdige bordet er enkelt og praktisk, men det er helhetstanken rundt møbelet som gjør at jeg liker det nå. Du kan se designeren sette sammen bordet på filmen under.
Mens hyllene over først og fremst er legemliggjøringen av en idé som gjør seg best på tegnefilm, er bordet over innovasjon rundt en praktisk løsning. Hyllene er rett og slett veldig todimensjonalt tenkt.
Det var litt nifst å merke at smaken min endret seg i begynnelsen. Det er lett å tenke at jeg er en sånn person som liker fargerike snurrepipperier, ikke nøytrale bord i eik med en fiffig konstruksjon. Når smaken endrer seg, kjennes det ut som jeg endrer meg, og det til en person som mitt tidligere jeg ville synes var kjedeligere.
Samtidig har Mr. Jacksons designstudier fått meg til å se på dette med smak som en prosess: Jo mer du lærer om et emne, jo mer påvirker det smaken din. Når jeg ikke vet mye om møbler, liker jeg det som umiddelbart gir meg en positiv følelse.
Alle klassekameratene til Mr. Jackson har også begynt å like helt andre ting i løpet av de to første semestrene.
Jeg tror erfaringen kan overføres til de aller fleste områder. Når du kan lite om mat og har spist lite forskjellig mat, er ketchup veldig godt. Når du har hørt lite på musikk og kan lite om musikk, er det den mest tilgjengelige musikken du liker best, fordi du ikke trenger noen forkunnskaper eller erfaring. Mange av de bøkene jeg virkelig misliker er bøker andre har som yndlingsbøker og som har vært inngangen deres til litteraturen, som Da Vinci Koden og Eragon.
Å se på smak som en prosess betyr både at man ikke trenger å føle seg mindreverdig for å ha «dårlig smak». Det betyr også at vi som er svært interessert i et område ikke bør se ned på de mindre sofistikerte variantene av det vi liker.
Skapet over er lavterskeldesign: Det er lett å like. Det er tilgjengelig for folk som ikke kan mye om møbler. Det er en port inn i et fagfelt, inn i en ny interesse.
Jeg kommer fra et miljø der smak er synonymt med identitet: Du er det du liker. Problemet med denne innstillingen er at den er statisk: Hvis smak er en del av en læringsprosess, vil smaken endre seg etterhvert som du lærer mer.
Jeg har en teori om at det er to grunner til at jeg ikke liker ulike kulturuttrykk: Enten misliker jeg det fordi jeg kan for mye om det (som Eragons semi-plagiat av andre fantasy-romaner), eller fordi jeg kan for lite om det (som fotball, øl og samtidsmusikk).
Alt jeg kan for lite om, kan jeg lære å like ved å lære mer om det. Alt jeg liker nå, kan jeg slutte å like fordi jeg lærer mer om det.
Konklusjonen er at de aller fleste områder gir deg mye tilbake om du utforsker dem, selv områder du i utgangspunktet trodde var veldig kjedelige.
Det finnes ingen regler for hvordan man bruker et nettsamfunn. Selv om Facebook har pleid å være stedet for «Hvilket pålegg er du?» og «Ida is våken», betyr det ikke at man må bruke det til småprat og pressgrupper for å få pæreisen tilbake.
Man kan bruke det til å diskutere. Etter at Twitter fikk oss til å oppsøke dem vi hadde lyst til å snakke med, ikke de vi følte oss sosialt forpliktet til å snakke med, har vi blitt kjent med de vi hadde lyst til å snakke med og lagt dem til som venner på Facebook. Da er det ikke så rart at praten fortsetter der.
Samtidig har Facebook som debattforum mange mangler.
For det første er det usikkert hvorvidt det er et offentlig sted eller ei. Mens Twitter er offentlig og krever at twitterbrukere tar hensyn til at alle utsagn kan videresendes og kommenteres av fremmede, er Facebook en salig blanding.
Jeg er venn med Halvor Fosli på Facebook, og han åpner profilen med å si følgende «FB-strenger er ikke offentlige ytringer, sitater skal ikke brukes uten godkjenning.»
Det er jo greit for Halvor å si, men PFU har konkludert med at Facebook er en offentlig arena etter denne saken. The End.
Jeg synes PFUs konklusjon er problematisk, siden folk har veldig varierende praksis på hvor åpne profilene deres er. Samtidig diskuterer jeg hver dag med en rekke Facebook-debattanter jeg gjerne skulle sett at diskusjonene ble sett på som offentlige ytringer.
Problemet med å diskutere på Facebook, er at det gjør det vanskelig å ta debatten videre på en konstruktiv måte.
La oss si jeg har en debatt med Halvor Fosli der det blir sagt ting jeg kunne ha lyst til å diskutere videre. Jeg ville da normalt diskutert utsagnene videre på bloggen, men siden Facebook ligger og vaker mellom offentlig og «småprat blant venner», er det frekt å hente sitater fra Facebooktråden og fortsette debatten på min blogg.
Jeg kan ikke lenke til den opprinnelige Facebooktråden så andre kan delta i debatten heller, siden du må være venn eller venners venn for å delta.
Og om jeg blir omtalt i en Facebooktråd, har jeg ingen mulighet for å vite det, siden du ikke kan lenke til folk i kommentarer under en Facebook-oppdatering.
Det betyr at den vanlige sos-med-dynamikken som går på å lenke til hverandre for å få lenker selv ikke fungerer i Facebook-debatter.
Halvor Fosli tjener ikke noe på å få treff fra meg til Facebookprofilen sin. Man kan ikke omtale de man snakker om slik at de blir med i debatten, slik man gjør på andre åpne debattplattformer.
Og i motsettning til tradisjonelle lukkede forumer, kan du ikke melde deg på, bli godkjent av moderator og kaste deg ut i debatten. Du må godkjennes som venn før du får være med i praten.
Jeg synes Facebook fungerer godt til småprat, crowdsearching blant venner, bursdagshilsner og fjas, men svært dårlig til politisk debatt.
Det er også påfallende at den politiske debatten som slår ann på Facebook, er politiske debatter som folk kvier seg for å ta i det offentlige rom. Jeg skjønner at noen har roller i arbeidslivet som gjør at politiske debatter passer best på Facebook, men jeg får lyst til å si:
«Du? Hvis du vil diskutere innvandring, Islam, hijab, whatever, så kom ut på det åpne nettet og ta diskusjonen med folk du ikke kjenner fra før av, også.»
Det er ikke som om det ville tatt dere for mye tid å drive en blogg, når flere av dere oppdaterer en gang i timen og svarer på kommentarer fortere enn de fleste bloggere.
Så kan jeg lenke til dere. Og svare dere her. Også kan dere lenke til meg når dere snakker om meg, og jeg kan lenke til dere når jeg snakker om dere. Og så kan dere få svar fra dem dere ikke hadde invitert i utgangspunktet.
Jeg har diskutert mye på lukkede IRC-kanaler, og det er fint. Det er fint å prøve ut ideer i arenaer der ikke alle kan se. Det er også øyeblikkelig respons, i motsetting til å skrive noe på bloggen.
Men når du oppdaterer profilen din med ti-femten politiske utsagn daglig, kunne du skapt bedre samfunnsdebatt ved å legge det ut i et format der vi kunne lenke til det.
Og det er ikke uerfarne debattanter og skribenter som bruker Facebook som debattforum. Det er folk som jobber med det skrevne ord.
Så jeg lurer på: Diskuterer dere her fordi dere ikke vil at samtalene skal kunne søkes opp på deres navn når noen googler dere?
Eller diskuterer dere her fordi det er for mye jobb å bygge opp en egen leserskare, når man bare kan prate med de som allerede har friendet deg?
Jeg vet at jeg ender opp i Facebook-diskusjoner fordi jeg ikke klarer å la være å kommentere. Hva med dere?
«Jeg prøver å være takknemlig, og skrive opp alt jeg er takknemlig for,men..»
«Takknemlig?» Psykologen min avbryter meg.
«Ja? Det er så mye som er bra i livet mitt, og jeg…»
«Og det skal du være takknemlig for?» Hun setter øynene i meg.
Jeg er forvirret. Alle er så opptatt av å skrive takkelister, takke for alt det gode når man legger seg, av å si alt man er takknemlig for.
«Det er forskjell på å være glad for noe og å være takknemlig for noe. Storparten av det gode i livet ditt har du jobbet hardt for. Det er ingen som har gitt det til deg. Du har nedlagt mange arbeidstimer i all lykken du har nå. Den eneste du kan takke, er deg selv. Og da heter det ikke “takknemlig”. Da heter det stolt.»
Jeg kom med en del innvendinger. Det er mange som har hjulpet meg, hjelp jeg har vært takknemlig for. Samtidig har hun et viktig poeng. Det er viktig å vite når man skal takke og når man skal feire.
Og det er ikke som om de menneskene som har hjulpet meg får vite om takknemligheten min ved at jeg ligger og sier det høyt for meg selv før jeg går og legger meg.
Takknemlighetslistene er en slags moderne bønn og lovsang som ikke tjener noe formål. Det er ikke Gud, Universet eller karmalovene som har slengt gode ting min vei.
Det er mange mennesker som fortjener takk, men de har ikke hjulpet meg hele veien. Vi er handlende subjekter som griper muligheter, tar initiativ, rydder opp og holder koken. Skal vi krysse målstreken, må vi gjøre det for egen maskin.
Jeg har hvertfall tenkt å bytte ut takknemlighetslisten med en skryteliste. Tross alt.
Arachnes innlegg handler om følgende dilemma: Selv om man kan se at det er sterke, sosiale strukturer som fører til overvekt og dårligere kosthold hos den lavtlønnede delen av befolkningen, endrer det ikke det faktum at det er hver enkelt person som må endre sine matvaner. Og at det ofte kan være både tungt og vanskelig.
En beskrivelse jeg kan relatere til. Som tidligere psykiatrisk pasient med en tung diagnose ligger jeg øverst på feiting-statistikken. Psykiatriske pasienter er også overrepresentert på røyke-statistikken og diabetes/hjerte-kar-statistikken. Det er fremdeles ikke informasjon som hjelper meg å gå ned i vekt. «Jeg er feit fordi jeg er sprø» er en veldig dårlig unnskyldning.
Makeløs beskriver sin forundring over den mannlige delen av omgangskretsen som synes det er snobbete med sunn mat og ler av fiber og antioksidanter. Et mannsideal jeg kjenner igjen fra omgangskretsen min. Du må ikke finne på si at noe er bra for dem. Da vil de ikke ha det. Det er maskulint å behandle kroppen sin dårlig.(Unntakene er en homse, en med for høyt blodtrykk og en med cøliaki.)
Matvalgene dine er også et uttrykk for identitet. Jeg er en sånn person som kan navnet på mer enn fire eplesorter og spør etter kalmataoliven, ikke «de lilla der». Jeg vet at pinjekjerner er rike på e-vitamin og at kroppen lettere tar opp antioksidantene i tomat sammen med litt, sunt fett. Eller, som flere av vennene mine har påpekt, «En sånn jævla vestkantsoss». En sånn jævla vestkantsoss hvis matidentitet kommer til å få meg til å leve lenger enn de hvis matidentitet involverer mye grændis og gräddost.
Det er den samme matidentiteten som kommer til uttrykk når folk begynner å skjelle ut vegetarianere ved middagsbordet. Utsagn som «Det er ikke mat uten kjøtt!» handler mer om identitet enn om politikk.
Dessuten er det ikke alle som responderer godt på statlige opplysningskampanjer eller lærebøker i godt kosthold: Hvis noe er en etablert sannhet, er det nemlig helt sikkert galt. Det er jo tilsettningstoffer i den lettmargarinen. Smør, derimot, er naturlig og kommer rett fra kua. Ideen om at de etablerte institusjonene tar feil, sitter sterkt i mange miljøer.
Dessuten er ikke sunn mat «ordentlig mat». Greit at det skal være bra for deg, men det er ikke «ordentlig mat». Ordentlig mat er gjerne biff med bernaise, egg og bacon, hamburger og pølse.
Eller for å si det med Bruce Feirstein:
Men det er mye angst forbundet med mat, også. Det er mye diskusjon rundt hvorvidt man skal inkludere tvangsspising som en egen spiseforstyrrelse i diagnosesystemet. Finn Skårderud skriver i en artikkel hos Lommelegen: «Med overspisingslidelser som en ny kategori av spiseforstyrrelser er vi i ferd med å forklare visse former for overvekt som primære psykiske tilstander.»
En del undersøkelser ser ut til å peke i en retning av at mange overvektige som sliter med å holde dietter selvmedisinerer med mat, ikke alkohol eller tilsvarende.
Jeg tror at det å se på følelsene bak de mest vanvittige matvanene kan hjelpe vel så mye som kostholdstips. Jeg har hvertfall fått mye ut av å legge merke til om jeg spiser fordi jeg er sulten eller om jeg spiser fordi jeg er stresset, trist eller sint. Mat er omtrent den eneste sosialt aksepterte måten å selvmedisinere seg på.
Eller, for å si det med Karin Sveen:
“Mat er mager trøst. Det er derfor det skal så mye til.”
Jeg har meninger om det aller meste. Av og til mener jeg ting altfor sterkt og altfor mye. Derfor har jeg noen huskeregler jeg bruker når jeg skal uttale meg om noe.
Hver gang jeg har tenkt noe jeg synes er sinnssykt smart og innmari lurt, stiller jeg meg selv disse spørsmålene før jeg slår i bordet. Det er to grunner til at jeg gjør dette.
For det første er det ikke alltid at magefølelsen min er så smart. For det andre er det flaut å mene noe veldig bastant som i etterkant viser seg å være helt på jordet. En ting er å løse verdensproblemene over noen øl med gode venner.
En annen ting er å skrive den samme løsningen på verdensproblemene i avisen.
I disse internett-tider kommer denne teksten til å være knyttet til navnet mitt i mange år fremover. Da er det greit å være kritisk til seg selv.
Mange mener det viktigste er å ha sterke meninger og stå på sitt, uansett hva andre sier. Jeg tror på det å tvile på egne meninger og tenke seg om to ganger.
Det er også utgangspunktet for min første huskeregel, og den jeg minne meg om flest ganger: At du mener noe veldig, veldig sterkt gjør det ikke veldig, veldig sant.
Ja, det kommer rett fra hjertet eller rett fra levra, men det at noe er usensurert gjør det ikke automatisk lurt eller relevant. Som regel er det omvendt: Når du er veldig følelsesmessig engasjert i noe, er du ikke villig til å ta inn motargumenter uansett hvor gode de er.
Aslak Nores debattbok Ekstremistan handler først og fremst om at han med flere er bekymret over innvandringen, og at den følelsen må tas på alvor. Jeg er skeptisk.
Frykt kommer fra den delen av hjernen vi deler med mus og firfisler, og er ikke alltid til å stole på. Jeg er redd for edderkopper, men de er ikke farlige. Jeg er ikke redd for å kjøre bil uten bilbelte, men det er farlig.
At Nore med flere er redd innvandrere er ikke noe argument for at innvandrere er farlige. På samme måte må jeg, som har masse fordommer mot Frp, innse at min irritasjon over Siv Jensen ikke er et politisk argument.
Da jeg var en liten raddis hadde vi buttons med påskriften «Bush er en bæsj». Ikke akkurat en hardtslående kritikk av USAs utenrikspolitikk.
Resonnementer jeg kommer opp med når jeg er skikkelig provosert er det dermed en grunn til å være skeptisk til. Det betyr ikke at det ikke finnes velbegrunnet bekymring og rettferdig harme, men frykt og sinne i seg selv er dårlige argumenter.
Den andre huskeregelen min er mer filosofisk. Den lyder: «Husk at verden finnes på ordentlig.»
Jeg har den for å minne meg på at verden finnes uavhengig av meg, og at om jeg har feil informasjon om hvordan den henger sammen, er det mitt ansvar å skaffe ny informasjon og sørge for at verdensbildet mitt passer med den verden som faktisk fins.
Jeg kan mene at jorda er flat alt jeg orker. Det gjør ikke jorda flat. Eller for å ta et mer nærliggende eksempel: Jeg har alltid ment at å resirkulere plast er viktig for miljøet og følte at jeg hadde vunnet en stor politisk seier da det ble innført i Oslo.
Så kommer det en ny undersøkelse som viser at å plastgjenvinning er så godt som betydningsløst for miljøets del.
Jeg blir litt skuffet og lei meg, men jeg minner meg selv på at verden finnes, og at min idé om at gjenvinning er bra taper mot en undersøkelse gjort av folk som har studert det reelle fenomenet gjenvinning.
Jeg blir litt fristet til å be forskerne slutte å forstyrre engasjementet mitt med fakta, men det er en taperstrategi. Jeg må pent endre mening og slåss for andre miljøtiltak isteden.
Evnen til å ombestemme seg er ikke særlig verdsatt i norsk offentlighet. Da Willy Pedersen gikk fra å være kritiker av legaliseringsbevegelsen til å bli tilhenger av legalisering av hasj, fokuserte både Dagbladet og VG på at han hadde ombestemt seg.
Hvordan kunne folk stole på Pedersen når han hadde ombestemt seg før? Da kunne han jo bare ombestemme seg igjen senere? Å endre mening ble fremstilt som noe vinglete.
Man kunne ikke ha tillit til folk som ombestemte seg i hytt og gevær. Det var viktigere å være sterk i troen enn å tvile seg frem til en bedre idé enn man pleide å ha.
Personlig synes jeg det er noe veldig tillitvekkende med folk som kan ombestemme seg og innrømme at det er nettopp det de har gjort.
Siv Jensen var mot operahuset i Bjørvika helt til det var ferdigbygget og populært. Da hadde hun vært for operahus bestandig.
Å kunne innrømme at man har ombestemt seg er nemlig svært nærliggende å kunne innrømme at man har tatt feil.
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.
Da jeg gikk i tiende klasse, var jeg veldig opptatt av alt mulig okkult.
Jeg var Norgesmester i tarotkort og røkelse, ivrig leser av alle mulige «The teenage witch! Make your own love spell in the kitchen!» og skulle tattovere stjernetegnet mitt på skulderen så fort jeg ble gammel nok.
I min intense lesning av alt mulig esoterisk, kom jeg over en dame ved navn Helena Blavatsky og en gjeng som het teosofisk samfunn.
Helena hadde visstnok vært både åndemedium og profet, og hadde skrevet en masse betraktninger som utvilsomt måtte være mye kulere enn alle wicca-bøkene jeg leste.
Når du er femten måler du tross alt det du leser utfra hvor hardcore det virker.
Jeg hadde ikke lest meg langt inn i teosofien før jeg skjønte at Rudolf Steiner, mannen som skolen jeg gikk på var oppkalt etter, hadde vært teosof og ledet den tyske delen av teosofisk samfunn.
Enda mer hardcore.
Jeg satt på biblioteket og undret på hvorfor jeg ikke hadde vært nysgjerrig på Steiner før.
Jeg mener: Jeg gikk på skolen hans, men jeg visste ikke så mye annet om mannen enn at han var tysk og het det samme som nissens rødnesete reinsdyr til fornavn.
I tillegg var jeg overbevist om at han hadde fullskjegg og var katolikk.
Alle gamle gråskjeggede grunnleggere måtte jo ha fullskjegg. Dessverre viste det seg at han hadde midtskill isteden, og lignet mistenkelig på den anemiske mannen det hang et stort bilde av på lærerværelset.
Dette med katolisismen hang sammen med alle helgenene vi feiret i løpet av skoleåret.
Jeg hadde trodd det bare var katolikkene som forholdt seg til helgener. Så feil kunne man ta.
Jeg gikk på biblioteket og lånte alt jeg kunne få tak i av Rudolf Steiner, fra Frihetens filosofi til obskure bøker om antroposofisk medisin.
Mitt nye prosjekt var å skjønne hva slags skole det var jeg gikk på.
Da vi skulle velge oss temaer for den avsluttende særoppgaven i norsk det året, var jeg sikker i min sak: Rudolf Steiner.
Norsklæreren min lo, og sa at da måtte hun nok desverre diskutere forslaget med resten av lærerkollegiet.
Det var ikke sånn at hvem som helst av elevene kunne sette seg inn i Steiners lære. Det kunne ødelegge den pedagogiske verdien av undervisningen.
Jeg ble supertrassig, som bare femtenåringer kan bli når de blir nektet å skrive om noe.
Det var jo ikke sånn at jeg hadde valgt oppgaven «Hasj – mine personlige erfaringer» eller «Selvmord – en serie praktiske forsøk» heller.
Hva var greia med at Steiner var så hemmelig at jeg ikke fikk skrive særoppgave om ham?
Et par dager senere fikk jeg vite at lærerkollegiet hadde godtatt særoppgaven og jeg satte i gang.
Jeg fant frem alle utgavene av Steinerskolens tidsskrift mamma hadde fått opp gjennom skoletiden min. Jeg lånte bøker om teosofi, om antropsofi og bøker av Steiner selv.
Jeg skrev ut alle artikler jeg kunne finne på nettsidene til ulike Steinerorganiasjoner. Jeg leste Kaj Skagen. Jeg leste artikler av danske og svenske antroposofer. Flittig elev, spør du? Hah.
Elev i ferd med å utforske et tema hun så vidt hadde fått lov til å snuse på, mener du. Jeg leste om Steiner og Steinerbevegelsen og det føltes litt ulovlig.
Deilig ulovlig.
I etterkant er 22 år gamle Ida litt oppgitt på 15 år gamle Ida som pløyde seg gjennom Frihetens filosofi og Steiners syn på Parzifal-myten og barnets utvikling.
Det var tunglest og kjedelig materiale for en tenåring på jakt etter sensasjon.
Jeg sovnet mange, mange ganger i tekster som snakket om eterlegemer og gnomer uten noen skikkelig forklaring på hva noen av fenomenene var.
Likevel: Å studere skolens egne læreplaner for tiden jeg hadde gått der ga mer mersmak.
Da kunne jeg nemlig se at lærerene mine hadde fulgt et strengt planlagt opplegg og lese hvordan ting vi hadde opplevd som absurde innfall, egentlig var nøye planlagte grep i dannelsen av sjelsmessige evner.
Når vi lærte litt algebra i sjetteklasse var det ikke fordi vi var smarte nok til å skjønne algebra, men fordi det var på tide å vekke vår evne til abstrakt tenkning.
Samme år skulle vi gripes av akustikken som fenomen og slå på ulike tresorter og kjenne klangen, fordi vi som sjetteklassinger var på samme nivå som mennesket hadde vært for mange tusen år siden da denne følsomheten ble introdusert hos oss.
Sjetteklasse-Ida var synkronisert med antikkens Hellas, mente læreplanen.
Mens jeg hadde trodd at læreren min var klinke kokos da vi stod og dunket på trestokkene, hadde meningen vært å vekke en eller annen glemt kunnskap fra antikken i oss.
Yes, I could dig this. Hardcore, hardcore.
Jeg skrev en lang, fyldig særoppgave på lyselilla papir i lyselilla Steinerfont og tegnet mange pene Steinerportretter, og gjorde mitt ytterste for å kopiere skolens grafiske profil.
Norsklæreren var kjempefornøyd, men foredraget jeg skulle holde for klassen gikk riktig dårlig.
Jeg skjønte at for å forklare hvorfor det var så interessant å skrive denne lærerkonspirasjonen der hvert rare undervisningsgrep hadde en skjult, åndelig mening, måtte jeg forklare en masse ting om reinkarnasjon og antroposofi og styr og årn klassen ikke skjønte en dritt av.
Jeg hadde rett og slett gjort for mye research til at jeg kunne formidle det skikkelig og endte opp med å fortelle hva som var opprinnelsen til eurytmifaget og at vi faktisk ikke bare løp rundt i sirkler, men visstnok skulle være i kontakt med litt av hvert.
Klassen ble ikke noe mer begeistret for eurytmi. Jeg fant ut at Nietzche var mye mer hardcore enn Steiner, og begynte å lese ham istedet.
I etterkant fikk jeg rollen som den på skolen som tolket lærernes oppførsel, argumentasjon og verdenssyn.
Jeg forklarte til og med et par nye vikarer hva som var greia med eurytmi.
Konklusjonen min etter særoppgaven var at greia med Steinerpedagogikken var at den på mange måter var en slags magisk formel som læreren skulle gjennomføre på elevene, men som elevene ikke måtte være klar over for at det skulle virke.
Mens elevene bare trodde at de lærte om vikingtiden, vekket læreren i virkeligheten kunnskap de hadde fra en tidligere reinkarnasjon, da de hadde vært vikinger.
Lærerens jobb var ikke å opplyse oss som elever om at vi hadde levd flere ganger før – jobben deres var å sørge for at vi faktisk fikk noe ekstra utvikling på dette reinkarnasjonstrinnet.
På den måten trengte heller ikke læreren være antroposof, det holdt lenge å utføre Rudolf Steiners formel i klasserommet.
Jeg, på den andre siden, var en superopplyst elev som hadde gjennomskuet dem alle sammen. Ofte opplevde jeg å ha lest mer Steiner enn læreren som underviste.
Det var først da jeg sluttet å være religiøs at hele steinerpedagogikken begynte å virke vel sær for meg.
Likevel er det greit å vite at jeg som tidligere elev ikke har hatt noen plutselige, sjokkartede opplevelser der jeg skjønte hva Steiners lære egentlig gikk ut på.
Som en tidligere lærer sa til meg da jeg fortalte ham om særoppgaven: «Jasså, du jukset, du?»
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.
Før jeg begynner denne serien med innlegg vil jeg gjerne legge noen premisser for diskusjonen.
Først og fremst: Jeg gikk på Steinerskolen fra sjetteklasse til jeg var ferdig på videregående. Jeg gikk på Steinerskolen i Fredrikstad til og med tiendeklasse, og videregående på Steinerskolen i Moss.
Jeg fikk svært gode resultater, omregnet til vanlige tallkarakterer har jeg et snitt på 5,9.
Jeg har vært elevrådsleder, skrevet særoppgave om Rudolf Steiner og holdt foredrag om Steinerskolens fortreffelighet for nye elever og foreldrene deres.
Jeg har tilbragt fritiden min på utdanningsmesser for at de klasserommene på Steinerskolen i Moss skulle fylles opp, slik at skolen jeg var så glad i ikke skulle gå konkurs.
Denne kritikk-serien handler ikke om hvor fælt jeg hadde det på skolen eller om hvor dårlig jeg ble behandlet. Den er ikke noen «hevnaksjon».
Videre vil jeg gjerne få sagt at jeg synes at motargumenter om at «Jeg gikk på Steinerskolen, og det ble folk av meg», «Jeg gikk på Steinerskolen, og jeg hadde det bra» og «Jeg går på Steinerskolen og det er knall!» ikke er særlig relevante for temaene jeg vil ta opp fremover.
Jeg skjønner at skolevalg er et personlig tema. Hvis du har valgt en skole for barna dine, vil du helst forsvare valget ditt.
Hvis du går et sted og har det fint, og noen kritiserer grunnlaget for stedet du går, vil du gjerne fortelle at du ikke tar skade av det.
Det er bare det at «Jeg hadde det bra!» ikke er et argument i denne sammenhengen.
Om noen skriver et innlegg om at mange av dagens Rødt-aktivister støttet Pol Pot en gang i tiden, er det helt irrelevant om jeg forteller dem om den fine tiden jeg hadde i sola på Rød Ungdoms sommerleir.
Om noen skriver et kritisk innlegg om bakgrunnen for steinerskolens pedagogikk, er det ikke et motargument at du hadde det gøy innenfor rammene av den pedagogikken.
Så: Før jeg fortsetter vil jeg gjerne ha det klart at sinte innlegg om hvor fint du/barnet ditt/broren din har det på Steinerskolen kommer til å forbli ukommentert.
Jeg hadde det også fint på skolen i lange perioder. Det betyr ikke at Steinerskolen skal skjermes for kritikk av den grunn, eller at kritikken kan avises av positive eleverfaringer.
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.
«Men boka?» spør hun. «Hva kommer til å skje med BOKA?» Det er så mye redsel når folk spør meg om Internet. Nei, du er ikke folk i dette tilfellet. «Folk» betyr forfattere, forlagsfolk og journalister i dette tilfelle.
«Tror du papiravisen kommer til å dø? Tror du papirets tid er forbi? Hva med forlagene? Hva med meg? Kommer jeg til å miste jobben?»
«Litteraturen dør ikke.» sier jeg.
«Men boka?»
Jeg vet ikke om du kommer til å miste jobben. Jeg kan ikke si deg hvordan du skal redde arbeidsplassen din. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med boka slik vi kjenner den, men jeg vet at tiden ikke står stille og at utviklingen ruller videre mens du sitter og er redd. Og jeg tror angsten er farligere enn det du er redd for.
NRK ringte i går og sa at det hadde blitt litt endring i planene:
1. Tredjemann i panelet har blitt byttet ut med Kåre Willoch
2. Pappaperm har blitt byttet ut med AFP (avtalefestet pensjon)
Jeg har brukt storparten av gårsdagen til å lese om sykelønn, og har kommet frem til at jeg synes debatten som har gått i avisene den siste tiden har vært veldig, veldig rar. Jeg har tenkt å tenke litt høyt for dere her på bloggen:
Virrvarr tenker høyt om sykelønnsdebatten:
«Nordmenn blir sykere og sykere», «Sykelønnsordningen er en bombe under velferdsstaten. Nå har den gått av.» «Norge har det høyeste sykefraværet i verden.» «Det har aldri vært høyere sykefravær enn det er nå.»
Slik sparkes debatten i gang tidligere i høst. Det slås fast at vi er for mye syke, at vi er sykest i verden og at alt sykefraværet kommer til å koste så mye at det går ut over resten av velferdsstaten. I tillegg kommer lathets-argumentet på banen.
Etter å ha trålet kronikk på kronikk hos de store nettavisene, har jeg skjønt at tre fjerdedeler av det som har blitt skrevet om sykelønn i år, er personlige opplevelser med late medarbeidere og leger som vil sykemelde deg for den minste ting. «Og er det SÅNN i hele landet, ja daaa!» avslutter kronikk etter kronikk.
Jeg ble sittende og se ut som et spørsmålstegn. Anekdotisk bevis er jo ikke akkurat bevis. Det er ikke alle «Er nordmenn blitt late? Ja eller nei?»-undersøkelsene avisene har kjørt, hvor opp til 70 % av leserne er helt overbevist om at vi blir latere og latere for hver dag.
Siden jeg er så vant til å omgås folk med psykiske lidelser, ME og andre usynlige sykdommer tenker jeg mitt når folk mener de ser medarbeidere som helt sikkert ikke er syke, men som er sykmeldt for det. Jeg tenker at legen min antageligvis har bedre innsikt i helsetilstanden min enn semi-fremmede som bare treffer meg når jeg har en veldig god dag og ikke skjønner hva hele denne «Ida har vært syk»-greia er.
Men det er likevel en digresjon. Fordi: Hvis man mener at nordmenn er blitt latere, så må det vel finnes andre måter å måle det på enn hva folks opplevelser med kollegaer og ansatte? Hva med å se på produktivitet per person? Der ligger vi på verdenstoppen, så enormt late kan vi ikke være.
Videre er utsagnet om at sykefraværet i 2009 er høyere enn noensinne bare tull og pølsevev: Det er like høyt som sykefraværet i 2001 og lavere enn sykefraværet i 2002 og 2003. Det som er spesielt med 2009 er den høye, prosentvise økningingen i sykefraværet.
Iskwew hadde et informativt innlegg om hvorfor økonomene bekymrer seg over høyere prosentvis økning. Det er nemlig sånn at hvis sykefraværet fortsetter å øke i samme tempo i 2010, 2011, 2012 osv, har vi et problem med å få ting til å gå opp. Og det er jo verdt å tenke over.
Men hvorfor økte sykefraværet så mye i 2009? Hva gjorde at året skilte seg ut? Var det late nordmenn? Var det egoistiske damer med bekkenløsning? Eller var det svineinfluensaen, og norske myndigheters beskjed om at alle måtte være hjemme minst en uke hvis de følte seg litt sjabre? Jeg holder en knapp på det siste.
Så med mindre 2010 blir marsvininfluensaens år, tett etterfulgt av kattungeinfluensaen og hesteinfluensaen, så vil antageligvis ikke sykefraværet øke med samme fart som i 2009.
Videre er det grunn til å se på forholdet sykelønn og sysselsetting. Du skjønner – for å være sykelønnsmottager, så må du jo ha vært lønnsmottager først. Norge ligger på sysselsettingstoppen – vi har over ca 80% av arbeidsstokken vår i jobb.
Det er høyere enn alle OECD-land untatt Sveits og Island. Det betyr at en del folk som i andre land ikke ville hatt jobb, og dermed ikke rett på sykelønn, er syke helt gratis.
Det finnes masse studier på sammenhengen mellom høy arbeidsledighet og lavt sykefravær. Når det er høy arbeidsledighet, er det også lite sykefravær, mens når de fleste har en jobb, blir sykefraværet høyere.
Man er litt usikker på årsakene til sammenhengen, men regner med at når det er knapt med jobber, biter folk tennene sammen og går på jobb likevel. De er redde for å miste den hvis de er mye syke. I tillegg ser man at grupper som er mer syke enn andre skvises lettere ut når det er høy arbeidsledighet, f.eks kronikere og eldre.
Samtidig er det sånn at vi gjerne vil ha så høy sysselsetting som mulig. Det blir mer skatt i kassa, færre på arbeidsledighetstrygd (som også er en utgift) og flere folk som er glade og fornøyde fordi de har en jobb.
Siden innføringen av IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv, that is) i 2001, har dessuten eldre begynt å bli lenger i jobbene sine og ta ut pensjon senere. Dette er bra for økonomien som helhet, men det slår ut på sykefraværet.
Jo eldre du blir, jo oftere blir du syk. I tillegg har flere og flere damer begynt å bli gravide mens de er i jobb. Det er en fin ting for likestillingen og damene, men det gjør at man regner med at opp til 40% av damers sykefravær er «forplantningsrelatert».
Da kan du enten ta en Clemet og kjefte på de late gravide med utgangspunkt i dine egne opplevelser som frisk og effektiv gravid, eller så kan vi stole på legene som sykmelder de gravide når de gjør. Ofte ser legene på ting du ikke ser som kollega til en gravid dame.
En venninne av meg fortalte i går om en kollega av henne som hadde blitt sykmeldt i svangerskapets 20. uke. Jenta selv syntes dette var litt vel tidlig, men legen insisterte: Hun var gravid med tvillinger, og han ville ikke risikere en prematur fødsel. Og til dere samfunnsøkonomer der ute: En prematur tvillingfødsel er mye, mye dyrere for staten enn noen ukers sykemelding.
Men likevel: Det som er vanskeligst for meg med sykelønnsdebatten er hvor mye penger man egentlig håper å spare på å kutte i sykelønnsordningen. For det er jo det dette egentlig handler om: Å spare penger. IA-avtalen fra 2001 har som mål å redusere sykefraværet med 20 %. Hvis vi tar utgangspunkt i det tallet og ser på sykelønnsutbetalingene fra 2009, er det snakk om ca. 7,5 millarder kroner.
Hvis vi regner med at svineinfluensa-boomen på sykefraværet kommer til å flate ut i årene som kommer, er det utelukkende disse 7,5 milliardene som er motivasjonen bak å stramme inn ordningen. Hvor de skal spares inn, er en politisk besluttning, ikke en dyd av nødvendighet, som man skulle trodd med dagens debattklima.
Siden det å ha lav arbeidsledighet fører til høyere sykefravær, er man nødt til å sparke folk ut av sykelønnsordningen for å få fraværet til å gå ned. Sånn sett skjønner jeg retorikken om «late nordmenn», siden det er det beste etiske forsvaret for en del av tiltakene man vurderer å sette inn for å senke sykefraværet.
La oss se på de ulike tiltakene som er foreslått:
Den nederlandske modellen:
Flere i kommentarfeltet gjorde meg oppmerksom på en Aftenpostenartikkel om sykelønnsløsningen i Nederland. Mange syntes den virket som en god idé. Konseptet fra Nederland er at bedriftene må betale for ansattes sykefravær også etter 16 sykedag. Meningen med tiltaket er at bedriften skal ta større ansvar for ansattes helse og velferd, siden de tross alt må betale regningen om noe går dårlig.
Problemet med den Nederlandske modellen er at den også gir bedriften insentiv til å ikke ansette folk med dårlig helse. Undersøkelser fra Nederland viser at det har blitt vanligere og vanligere med siling på bakgrunn av helse i ansettelsesprosessen.
Man siler også kvinnelige ansatte på bakgrunn av helsetilstanden til barna deres. Det er jo de som er hjemme med barna. I tillegg er det et tydelig incentiv til å si opp sykmeldte ansatte fra bedriftens side. Ja, du kan si opp folk mens de er sykmeldt.
Den svenske modellen:
Greia er at flere politikere vil at NAV skal overprøve fastlegen din i sykemeldingsspørsmål. Den svenske varianten av denne typen overprøving er å sette standarisert sykmeldingstid basert på hvilken diagnose det er du har fått. På den måten vil alle med en tung depresjon være sykmeldt like lenge, alle med et brukket ben være sykmeldt like lenge, alle med en kreftoperasjon vil være sykmeldt like lenge.
Problemet med tiltaket er rent legevitenskaplig: Folk har forskjellige sykdomsforløp selv om sykdommene kan ha samme merkelapp. Å gjøre at NAV kan gripe inn i sykmeldingsprosessen, er pr. definisjon at NAV kan gripe inn i den medisinske behandlingsprosessen. Det er ikke NAV-folket kvalifisert til.
Å la statlige ansatte som aldri har møtt en pasient overprøve pasientens lege kan i beste fall få inkompetente og i verste fall svært helseskadelige konsekvenser. I Sverige har man hatt flere tilfeller av psykiatriske pasienter som har tatt livet av seg på bakgrunn av plutselig overprøving av behandlingsløpet deres.
Å tvinge syke folk ut i arbeid, fører til høyere sykenærvær – altså syke folk i en jobb som burde gjøres av en frisk person. Syke folk som tvinges ut i jobb blir sykere og du får enda høyere langtidsfravær.
I tillegg er problemet med den svenske modellen at de overprøver sykemeldinger ikke basert på stillingen den sykmeldte er i, men opp mot alle jobber i hele Sverige. Hvis man mener du ville vært frisk nok til å ta en annen jobb enn den du har, mister du sykelønna, får beskjed om å si opp jobben og finne en ny. Ikke akkurat en ideell situasjon for noen som ikke er frisk.
Jens Stoltenberg har sagt at den svenske modellen kan være en mulighet i Norge, også.
Karensdager og kutt i sykelønn:
Karensdager betyr at du ikke får lønn for de dagene du er borte. Kutt i sykelønn betyr at du bare får 80% lønn for de dagene du er borte. Ingen på stortinget har foreslått dem, men de er Civitas favoritttiltak. Argumentet er at det skal «lønne seg å arbeide».
Problemet med karensdager er at folk med dårlig råd tvinger seg selv på jobb selv om de er syke. Det fører til alt fra økt influensasmitte til mer langtidsfravær. Idéen med karensdagene er å hindre at folk bare tar seg en egenmelding for å slappe av.
Problemet er at de rammer alle – også de som har akkutt migrene eller skikkelig omgangssyke. Det er en slags kollektiv avstraffelse av alle arbeidstagere i tilfelle noen av dem skulker.
Nå er det sånn at det egenmeldte sykefraværet har ligget svært stabilt veldig lenge. Det er ingen grunn til å redusere det.
I Danmark innførte man en karensdag på åttitallet, men fjernet den fordi den virket mot sin hensikt: Hadde man først muligheten til å «sykmelde seg» en dag og betale for det, tok man gjerne et par dager til i samme slengen. I tillegg fikk karensdagen langtidsfraværet til å øke litt.
På toppen av det hele rammer disse løsningene bare lavtlønte i slitsomme jobber. Har du god lønn, har du råd til å ta en dag eller to for å ivare ta egen helse. Eller skulke, om du vil.
————————-
Ja, dette var en lang oppsummering. Jeg skal ikke si dette på TV. Jeg skal skrive on-linere. Jeg måtte bare sortere informasjonen jeg har funnet til nå. Kilder kommer senere.
Jeg tror konklusjonen min er at det er mange andre og bedre måter å spare penger i statskassa enn å kutte i sykelønnsordningen, og at vi ikke har noe sykefraværsproblem med mindre fraværet øker på samme måte som i 2009.
I tillegg virker det som om gode sykelønnsordninger er en av hovedteoriene på hvorfor vi har så mange i arbeid, og jeg tror høy arbeidsledighet er et større problem enn sykefravær.
Debatten om late nordmenn er et absurd og i overkant synsete sidespor. Seriously.
Sist, men ikke minst: Jeg stoler en million ganger mer på legen enn jeg gjør på NAV.
Avil
Thorbjørn
P02 
Anders Svenneby
victoria 
A. 
Martha Joy 
nh 
Therese 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
