Fredag 1. mai 2009

Min fortrengte dialekt

Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!

«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»

Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.

Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.

Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»

Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.

Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.

Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»

I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»

Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.

Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.

Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.

Lørdag 18. april 2009

Tid for twitteratur

Hemingway er kjent for å ha skrevet verdens korteste novelle på seks ord. Alle som har deltatt på skrivekurs vet at skriveøvelser enten handler om å slippe seg helt løs eller å begrense seg veldig.

Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.

Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:

“In the room, the women come and go/talking of Michelangelo”
- T.S Elliot, twitterversjonen

Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //

I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.

Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:

Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.

På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.

Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak - det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.

Er du med, Internet?

Lørdag 18. april 2009

Å skjønne Twilight

Jeg innså i løpet av høsten som gikk at jeg måtte lese Twilight. Ikke fordi det virket som en sånn knakende god bok, men fordi det var den tenåringsromanen som drev alle verdens kvinnelige lesere gale. Bokterapeuten hadde begynt på bøkene et par ganger, gitt opp og begynt igjen, og hun mente at jo, selvfølgelig måtte jeg lese Twilight.

Jeg måtte bare legge fra meg alle idéene mine om hva en god bok skulle være og go with the flow mens jeg leste. Så leste hun høyt de beste/verste delene fra bok en og bok fire mens vi lå på gulvet hennes og drakk brus. Bokserien som helhet kan nemlig beskrives sånn:

And they sexed happily ever after in their magic cottage while their half-vampire toddler slept in the next room, and it was the best series starting with a teenage girl in love with a mysterious boy in her class that ended up with a teenage girl defending her growth-accelerated mutant hybrid baby from an ancient clan of evil vampires with her magical psychic shield that I ever read, THE END.

Uansett, jeg begynte å lese Twilight. De ti første sidene trodde jeg aldri det ville gå. Jeg begynte å ha våte dagdrømmer om å være Stephanie Meyers redaktør og si «Nei, Stephanie, vi må nok stryke to tredjedeler av alle disse adjektivene og adverbene før boken går i trykken.» Så kom jeg over irritasjonen og boken forsvant i et jafs. Den første boken handler om smarte, klønete Bella som flytter fra Phoenix til Forkes for å bo hos faren sin, den lokale politisjefen.

Der møter hun en masse vanlige tenåringer hun kjeder seg sammen med, samt fire utrolig håtte, vakre, smarte og velkledde high school-elever, hvor hun forelsker seg hodestups den tilsynelatende yngste av dem, Edward. Edward forelsker seg minst like hodestups i henne, og etter at han har reddet henne fra bilulykker og voldtektsmenn et par ganger, skjønner hun at han har superkrefter utover å være avsindig kjekk.

Hun gjetter på ulike former for superhelter, men emo-Edward fastholder at «Nei, han er nok den slemme», og hun kommer frem til at han er vampyr. Resten av boken forsvinner i et blur av svært romantiske kysse-scener, en masse-Bella er i fare, må redde-scener og en del diskusjon rundt Edwards kjærlighetskonflikt: «Å, kjære Bella, du er så vakker at jeg egentlig vil spise deg.» I tillegg har vi den grunnleggende konflikten mellom det unge paret: Bella vil pule, Edward vil vente.

Jeg har ikke lest de andre bøkene, men så langt jeg har skjønt er det noen hundre sider med intriger før Bella og Edward får giftet seg og hatt seg i bok fire, før Bella blir gravid, blir vampyr og happy ever after.

Får du lyst til å lese boken med utgangspunkt i denne beskrivelsen? Neppe. Det hadde ikke egentlig jeg heller. Og likevel gikk den forbausende nok ned på høykant. Grunnen? Kjærlighetsforholdet mellom Bella og Edward har en del kvaliteter ved seg som får deg til å bry deg, til å heie på dem. De fleste romaner forsøker å være balanserte, med en passelig dose romantikk, motiverte handlinger, scener i logisk rekkefølge og en helhet som henger på greip.

Twilight, derimot, er bygget opp som porno, fanficiton og mye erotikk: Poenget med alle de andre tingene som skjer i historien er at du skal få masse, masse, masse av samspillet mellom de to kåte/forelskede hovedpersonene.

Hvorfor går de superhåtte, supersmarte, flere hundre år gamle vampyrene på videregående? Så Edward kan møte Bella. Hvorfor havner Bella i en bilulykke? Så Edward kan redde Bella. Hvorfor går Bella seg bort? Så Edward kan finne henne. Motoren i fortellingen er at de skal få kysse, eller savne kyssene.

Motivasjonen i romanen er flest mulig kjærlighetsscener mellom Bella og Edward. Om Twilight var en dessert, ville den vært en jævlig overdådig sundae med iskrem, vanilla custard, jordbær, karamellsaus, sjokoladesaus, sirup, marshmallows, kakebiter, to tonn strøssel, løsvektgodis og en diger parasoll på toppen. Altfor mye av det gode, men det er helt greit så lenge ikke alle desserter er sånn.

For det sære er: Det er deilig å lese happy-happy kjærlighetsbeskrivelser mellom Bella og Edward. Du blir revet med. Det er fint å lese en kjærlighetshistorie der noen er bunnløst, ustoppelig glade i hverandre. Jeg er ingen romantikk-person, men noen hundre sider med «Bella! Edward! The LOVE!» var bare fint, utrolig nok. Ingen tviler på følelsene sine, her skal det elskes inn i evigheten.

Twilight har blitt oppsummert på mange måter. Her er noen beskrivelser bokterapeuten og jeg har kommet frem til mens vi pratet om den:

1. Twilight er fanficition skrevet om karakterer forfatteren har funnet opp selv.
2. Stephanie Meyers har introdusert en ny sjanger: Abstinence porn. Edward er så kjekk, så kjekk, men han vil ikke ha sex med Bella. Bella gjør alt som står i hennes makt for å få ham til køys.
3. Twilight er en av få bøker der mannen i forholdet er objektifisert: Du får knapt høre hvordan Bella ser ut. Edward, på den andre siden, er en vandrende adjektivorgasme av ren, skjær håttness.
4. Selv om Bella er forelsket i et monster, er hun i et fullstendig trygt forhold. Hun er elsket, hun er beskyttet, grensene hennes blir respektert, og hun er den som pusher og tar initiativet til å ta steget videre. Edward svikter ikke.
5. Kjønnsrollene er snudd i Twilight. Edward er det håtte seksualobjektet som vil spare seg seksuelt, Bella er det handlende subjektet som vil få vampyrmannen til sengs.

Så. Det er ikke egentlig en bok. Det er porno med veldig lite sex, en evigvarende kjærlighetshistorie der alt går bra til slutt og intrigene bare kjennes som hindre på veien for at Bella og Edward skal kunne leve happy ever after. Er det bra? Nei. Er det engasjerende? Ja, mystisk nok.

Jeg tenker vi avslutter innlegget med et godt eksempel på adjektivsyken i Twilight - en adjektivsyke som først og fremst slår ut i full blomst når Meyers skal beskrive vakre, vakre, vakre Edward:

Edward in the sunlight was shocking. I couldn’t get used to it, though I’d been staring at him all afternoon. His skin, white [...] literally sparkled, like thousands of tiny diamonds were embedded in the surface. He lay perfectly still in the grass, his shirt open over his sculpted, incandescent chest, his scintillating arms bare. His glistening, pale lavender lids were shut, though of course he didn’t sleep. A perfect statue, carved in some unknown stone, smooth like marble, glittering like crystal.

Anbefaler jeg deg å lese den? Tja. Hvis du har god kontakt med din indre fjortisjente- definitivt. Hvis du er intressert i å ha skummet hva slags kjærlighetshistorie som selger mer enn Harry Potter - hvorfor ikke? Hvis du blir svett og utmattet bare av å lese gjennomgangen min: Drit i det. Det er ingen god bok. Det er helt grei porno for pre-teens. Det er et svært interessant kultfenomen.

Tirsdag 31. mars 2009

Venstresideskolen: Slik bruker du flosklene

Alle partier, organisasjoner og politiske bevegelser har sitt eget språk. Har du lyst til å skrive som en politiker på ytterste venstrefløy? Slapp av, det handler ikke om budskap. Alt handler om ordene og klisjéene dine. Les og lær:

1. Velg deg en sak eller et tema du er engasjert i:

Det kan være alt fra miljøgift og eiendomsskatt til hvorfor gamle damer med hatt burde dempe stemmen når de sitter på bussen til Ullerntoppen. Sørg for å ergre deg skikkelig mye over det.

Sitt lenge og bli sur, sint og amper, for så å tenke at aggresjonen skal ut i teksten. Husk at jo sintere du er, jo flere raddispoeng får du.

2. Sammenlign temaet med en stor, humanitær krise.

Tenk deg om. Finn historiske begreper alle synes er ille, som holocaust, apartheid, McCarthyisme og Vietnamkrigen. Deretter bruker du det historiske begrepet som metafor for det du irriterer deg over.

Er det sivile tap? Typisk jødeutryddelse. Er samfunnet segregert? Da er det apartheid. Blir noen forfulgt? Det er nesten McCarthyisme. Varer krigen eller konflikten lenge? Et nytt Vietnam!

Vips, så er ikke mostanden din mot pelsindustrien bare motstanden din mot pelsindustrien. Med et nett retorisk grep er pelsfarmen Auschwitz og alle som går med pels nazister. Suksess!

Global oppvarming får mer sjvung om det kan være et «globalt apartheid» og Afghanistan - det er Obamas Vietnam.

3. Lær deg å oversette kjedelige tall og begreper til mer hardtslående språkbruk:

Virrvarr sin venstresideordliste - først ut: Svik, har sveket

En politiker gjør noe annet enn det politikeren sa = svik.
En politiker gjør noe annet enn det du vil at politikeren skal = svik.
En organisasjon gjør noe annet enn det du mener en gruppe mennesker tjener på = svik

Eksempler: Stortingets svik mot studentene, Et svik mot Soria Moria, Privatiseringen av Statoil - et oljepolitisk svik.

slakt, massedrap, massakre, folkemord, utrydding:

Et par stykker har blitt drept = slakt
Et dusin har blitt drept = massedrap
Hundre eller flere har blitt drept = massakre
Tusen har blitt drept = folkemord
Flere enn tusen døde = utrydding

Husk at alle ordene blir bedre om du setter brutal foran. Brutalt folkemord er dobbelt så ille som folkemord. Du kan også leke deg med kravet om at massedrapene eller massakren må stoppes, som «Stopp massedrapene på tamilere!» Eller enda bedre - «Stopp de brutale massedrapene på tamilerne!»

Skal du beskrive noe verre enn flere tusen døde, må du ty til metaforene over. «Like brutalt som jødeutryddelsen!» er en slager. Det beste med bruken av ord som slakt og folkemord, er at du kan kalle personene som utfører udådene for slaktere og folkemordere, ikke bare for soldater og politifolk. Jess!

Vær klar over at slakt også kan brukes om andre ting enn døde mennesker. Alt som skal legges ned eller kuttes i, slaktes jo egentlig. Eksempler: Slakt av velferdsstaten, industrislakt og slakt av AFP, for eksempel.

Kamp,kampen, kjemper, til kamp:

Aksjon = kamp
Demonstrere = kjempe
Underskriftskampanjen = kampen
Å mobilisere = til kamp

Alt du gjør er en kamp. Du kjemper mange kamper, og du prøver å få med deg andre til kamp. Eksempler: «Kamp mot privatisering», og «Kampen mot rusen fortsetter». Husk at du både kan ha svik og kamp i samme overskrift, som her: «Meklingsresultatet et svik mot AFP-kampen»

4. Skriv alt i bydende form:

Når du skriver raddisspråk, må du huske at du ikke snakker på vegne av deg selv eller organisasjonen din. Du står og skriker til en usynlig forsamling kjempesinte mennesker, og du skal kommandere dem. Ikke skriv: «Jeg støtter kampen» eller «Vi støtter kampen», men «Støtt kampen!».

Ord som fungerer godt i bydende form er «Stans! Forsvar! Stopp! Knus! Boikott!» «Må» er også din venn. «Frp må stoppes!» eller «Regjeringa må ta miljøkrisa på alvor.» Regelen er: De du ikke kan kommandere i bydende form, kommanderer du med et «må».

5. Det er forøvrig min mening at kapitalismen må ødelegges:

Det er det samme om du skal skrive om ungdomsklubb på Firda eller ytterligere kutt i eldreomsorgen: Skal du skrive som ytterste venstrefløy, må du få med at det er systemet som er problemet, at du har tenkt å knuse systemet med en hammer og at problemet du skriver et ampert brev om aldri kommer til å løse seg før du har fått med deg alle du kjenner til å gå berserk med hammer en god stund.

Greia med å være revolusjonær er at du er veldig redd for at noen skal glemme ståstedet ditt fra gang til gang, og du må ha med en liten «PS: Knus kapitalismen» i hvert innlegg, i tilfelle noen skulle tro at du hadde skiftet standpunkt siden sist (c;

Har du fulgt disse rådene, vil du nå ha et riktig venstreradikalt innlegg. Husk at du med enkle grep kan omformulere det til et leserbrev fra Det Liberale Folkeparti, men at du da må sammenligne alt byråkrati med Sovjet og bytte ut «kapitalismen» med «sosialismen».

Revolusjonært Roteloft anbefaler at hvis du er på utkikk etter reell politisk inflytelse, bør du forsøke å formulere en kritikk uten noen av flosklene over. Det er lekse til neste gang.

Fredag 26. desember 2008

Vokabularet mitt er utrydningstruet

Det beste med julen er at du får mange bøker. Det nest beste med julen er at alle du kjenner også får mange bøker, slik at romjulen kan forvandles til et høytlesningsparadis. En av bøkene som kom inn i huset på julaften var Utrydningstruede ord av Astrid Skår. «Woho!» tenkte jeg. «Nå får jeg lære masse nye ord! Jeg som har vært i så godt humør siden George Apenes kalte Martin Engeset bornert! Jeg har kunnet fornærme folk på nye, spennende måter siden!»

Istedenfor viser det seg at ord jeg bruker hver dag er sjeldne, verneverdige og på vei ut av dagligtalen. Ingen sier at prosjekter går ad undas lenger. Og jeg skjønner at du må ha lest Stompa for å ha «Du store alpakka!» som et av utropsordene dine. Men det er da mange som har en altan? Eller er du slepphendt og kaller den veranda selv om den ikke er det?

I følge boken er også bølle på vei ut av språket. De mener at burugle og burlesk også dør ut, men jeg tipper Frode Øverlie og Caroline Andersens samlede innsats får ordene tilbake i Det Norske Språk (må sies med en viss ironisk snert). En del bloggere har også utrydningstruede ord i bloggnavnet sitt. Både Rabbagast, Omkalfatret, Pike mot samtiden, Floken i nettet og En lang dags ferd mot fnatt tar vare på hvert sitt sjeldne ord i titlene sine.

Noe av det som slår meg når jeg leser boken, er at alle uttrykkene mine er ganske gammelmodige. Jeg skriver om den hersens regjeringen, mener at hva du har på deg er hipp som happ, snur på flisa og fnyser av folk som kaller jenter for lette på tråden. Og hvordan skulle jeg få fornærmet folk skikkelig uten å bruke ord som lømmel, tølper, sjofel, traurig og tafatt? Greit, så har jeg ikke kalt noen en stratenrøver på år og dag, men det skal jeg pinadø finne en anledning til å gjøre.

En del av favorittordene mine er også på vei ut av spåket, sier boken. Jeg synes alle skal vise litt språklig ansvar og begynne å bli bedrøvet, ikke bare triste, å vemmes over alt det fæle som skjer rundt dem, ikke bare bli kvalme, og finne plass til ord som morbid, luguber, kokett, sjarlatan og harselas i tekstene sine først som sist.

Det er forsmedelig at så mange fine ord er på vei ut av språket. Gjør din skribentplikt, og adopter et utrydningstruet ord idag! Ellers blir jeg såra og vonbråten.

Søndag 21. desember 2008

Hva er naturlig?

Noen ord er nesten uten innhold. De er markedsføringsord - luftig og substansløse som skum, men med klare følelser knyttet til dem. Hjemmelaget. Ekte. Fersk. Kvalitet. Naturlig. «Naturlig kvalitet - bare femten tilsetningsstoffer» «Mors hjemmelagde - bare tilsett vann». Idag tenkte jeg å se nærmere på begrepet «naturlig.»

Mange ting markedsføres som naturlige. Og jo, i mange tilfeller merker vi at naturlig er bra og syntetisk er dårlig. Friske jordbær eier syntetisk jordbæraroma. Ren ull eier polyester. Solbrun eier spraytan. I mange sammenhenger klistres «naturlig» på produkter hvor de bare har tilsatt noen ekte bær sammen med alle tilsettningstoffene, på samme måte som brød som har stått på lager i et år og stekt opp i butikken selges med påskriften «ferskt», men det er fordi reklamefolk lyver.

Men hva betyr egentlig naturlig? Økologiske dyrkningsmetoder og behandling som innebærer urter, ikke kjemikalier, markedsføres ofte som «naturlige». Samtidig er jordbruk en menneskelig oppfinnelse som slett ikke er så gammel som homo sapiens, og homeopatmidler er like fjerne fra urtebedet ditt som antibiotika.

Er naturlig alt som ikke er fremstilt kjemisk eller industrielt, eller er naturlig alt vi regner med at vi hadde den gangen vi var nakne, hårløse aper rundt et leirbål? Jenteblader har stadig guider til hvordan du skal bli «naturlig vakker» og «naturlig sunn» som oftest består at du skal gnukke deg med produkter som inneholder 1% honning eller 2% havsalt.

Vi er innstilt på at naturlig er bedre enn unaturlig, selv om vi ikke har noe klart begrep om hva det naturlige egentlig er. Iskwew har skrevet treffende om naturlig fødsel, i motsetning til unaturlig fødsel. Hva naturlig fødsel er? Fødsel uten smertelindring.

Jeg synes det er litt spennende å snakke om «unaturlige fødsler», siden du tross alt har grodd en baby inni magen din og kroppen din presser den ut. Nærmere naturen er du sjelden i vår moderne tid med mindre du bæsjer eller puler. At hjelp i form av smertelindring i fødselssammenheng skal stemples som unaturlig, innebærer at jenter som får smertestillende eller keisersnitt ikke er «ordentlige» damer. Naturlig = riktig. Unaturlig = galt.

Ut perspektivet om «naturlig fødsel» er storparten av livet vårt svært unaturlig. Jeg har laget en liste over naturlige ting vi ikke gjør:

Det er naturlig å:

• Ikke bruke bind eller tamponger når man har mensen, men blø i vei.
• Ikke bruke dopapir.
• Ikke barbere legger, armhuler, overleppe og kjønnsorganer.
• Ikke vaske håret, pusse tenner eller bruke deodorant.
• Ikke sminke seg, farve håret eller stelle neglene.
• Ikke ta smertestillende når du har vondt.
• Ikke få bedøvelse når du går til tannlegen eller gjør andre smertefulle ting.
• Ikke bruke sko.
• Ikke bruke kontaktlinser, proteser, gebiss, vibratorer, pacemakere osv.

Lag din egen liste. Vi er ganske mange ledd fra det rent «naturlige», eller usiviliserte om du vil. Jeg tror ikke vi får se overskrifter som «500 naturlige visdomstenner trukket i år», «Stadig flere kvinner vil menstruere naturlig» og «Skosalget går ned, vi er naturlig barbente i sommer» - samtidig som Aftenposten synes det er logisk med artikler om hvor mange «naturlige nurk» som har blitt født på Ullevål til nå.

Noen som synes de kan definere naturlig for meg? Jeg er tilbøyelig til å tenke på det som et svadaord.

Tirsdag 4. november 2008

Jeg har løst problemet, Marthe Michelet! Si fitte!

Noen dager lager Fjordfitte dagen min. Hun har skrevet en vakker kommentar til Marthe Michelets sutrekronikk om kvinners kjønnsorgan og hvordan vi ikke har noe ord for det. Fjordfitte kommer med en rekke gode forslagt - deriblant Bendik Wold.

Ja, jeg vet at kronikken din egentlig handler om tuvngne underlivsundersøkelser på jenter i kampen mot kjønnslemlestelse, Michelet. Jeg synes kritikken din av SV’s argumentasjon rundt undersøkelsene er god, men at måten du skriver om kjønnsorganet mitt på er under pari.

Om tre dager kommer det til å være bilde av Grevinnen og meg i avisa di med en stor plakat det står «Fittepositiv» på. Se på det som et bidrag til debatten. Vi har argumentert for ordbruken vår her, og vi har til og med *host* statistikk *hark* å begrunne det med.

Ellers - jeg er for avmystifisering av damers underliv. Jeg er for mer generell faktakunnskap om damers underliv. Både innlegget mitt om klitoris og innlegget om g-punktet inneholdt mye informasjon de færreste leserne mine hadde fått med seg, selv om alt fra drops til druer selges med sex som virkemiddel. Jeg tror ikke vi trenger å gjøre det med myke ord og søte illustrasjoner. Ingen menn føler seg fremmegjort av ord som «kuk» og «pikk» selv om det er skjellsord.

Og likevel - jeg vet at det at vi bruker ordet i boka har fått mange til å reagere allerede. I konsulentuttalelsen var det bekymring om at å bøye fitte til fitta gjorde teksten støtende å lese. Fitte gikk greit, fitta di gikk ikke greit. Jeg tror du blir vant til ordet ved å lese Jenter som kommer. Si det høyt noen ganger, og du blir vant med det. Greit, det er kanskje ikke ordet som tenner deg i seksuell setting (eller kanskje det nettopp er det?), men du har et fiks ferdig ord alle kan, til nøytrale settinger. Synes du det er for belastet? Så slutt å bruke det som skjellsord. Easy as pie.

Da tenker jeg du fant ut av det, hm, Michelet?

Torsdag 18. september 2008

Fra offer til overlevende

Offerrollen drøftes i disse dager, og utgangspunktet er utspill fra Martine Aurdal og Blondinbella på Studio 5. Sigrun, HvaHunSa og Hjorthen har uttalt seg.

Et av spørsmålene jeg synes er mest intressante er hva slags språk vi bruker når vi snakker om mennesker som har vært utsatt for overgrep. I Jenter som kommer har vi et kapittel som heter «Når sex gjør vondt», der vi tar for oss problematikken rundt det å få et bra sexliv etter seksuelle overgrep. Noen av de beste bøkene om temaet er skrevet av amerikanske feminister, som Staci Haines Survivors Guide to Sex.

De amerikanske feministene skriver konsekvent «survivor» istedenfor «victim», og jeg kjente at språkbruken traff meg veldig. Burde jeg bruke ordet «overlevende» istedenfor «offer» i Jenter som kommer? Å snu på språkbruken til at du har overlevd noe forferdelig, signaliserer mer mot, styrke og cred enn det ordet offer gjør. Jeg grublet, og spurte en god venninne av meg om råd. Hun har vært utsatt for overgrep selv, og var skeptisk til endringen av språkbruken.

«Offerrollen har også en funksjon,» sa hun. «Når du tror at overgrepet var din feil og at all skylden ligger på deg, er det å være offeret et fremskritt. Ja, offer er gjerne det samme som å være svak, å ikke reise seg, å være maktesløs - men det er bedre enn å være syndebukken og forbryteren selv. Fra offer til overlevende er en erkjennelsesprosess, ikke en begrepsforandring.»

Jeg tygget på innspillet hennes. Noe av det fantastiske med innlegget til Blondinbella var at hun ikke skammet seg og ikke oppførte seg i tråd med den offerrollen samfunnet forventer. Hvorfor? Hun visste at det som hadde skjedd ikke var hennes feil, og dermed ble hun rettferdig harm. Hun trenger ikke offer-begrepet for å skjønne at det ikke var hennes skyld.

At unge jenter opplever fæle ting og har som ryggmargsrefleks at de ikke er skyld i overgrepet, tar jeg som et tegn på at verden går fremover. «Overlevende» er deres ord. Og likevel- Hjorthen sier det ganske godt:

Men noen må kanskje tillate seg å være svake før de kan bli sterke igjen?

I så fall synes jeg de skal få lov til det, selv om det tar litt tid.

For dem har offerrollen en funksjon. Jeg bestemte meg for å bruke både «offer» og «overlevende» i boka. Vi har forskjellige veier til helbredelse, og noen trenger å gå innom offer-stadiget før de kan bli sterke igjen. Samtidig vil jeg slå et slag for «overlevende» som ord for alle oss som har problemer med å befatte oss med den svakeliggjorte, vanskelige offer-rollen. «Skikkelige ofre» er hverken sinte, høylydte eller velfungerende. Overlevende har slått tilbake.

Fredag 5. september 2008

Mine beste trykkleifer

Jeg har et korrekturleserspøkelse løs i bloggen min. Han har brukernavn og passord til Roteloftet, og sniker seg inn for å rette alt av stavefeil og dårlig språk så fort jeg har publisert noe. Før listet han opp stavefeil på stavefeil i kommentarfeltet, inntil jeg gav streng beskjed om at hvis det var mere enn fem stavefeil i et innlegg, skulle han sende meg feilene på epost.

Etter det fikk jeg bare epost fra ham. Til slutt gikk jeg lei av hånlige eposter med «morsomme» vitser til hver enkelt stavefeil, og gav ham muligheten til å redigere innleggene mine. Takket være ham leser du Revolusjonært Roteloft med langt færre irriterende skrivefeil enn du ellers ville ha gjort.

De siste dagene har det samme korrekturleserspøkelset fått lov til å rette alle stavefeilene i Jenter som kommer. Han er en ordentlig heldiggris. Etter å ha gått gjennom manus er konklusjonen at jeg er en rå jævel på kreative, nyskapende stavefeil. Dette har inspirert meg til å lage en kåring av de beste trykkleifene mine.

Mine beste trykkleifer - topp 3:

1. Klassisk freudianske glipper: Vi har «Orgasme» istedenfor «organisme», som «I havet er det mange micro-orgasmer» og «Encellede orgasmer». MSN-favoritten «Spank» istedenfor «spansk», som i «Jeg liker spank, jeg! Jeg gjør det bra i det på skolen. Spansk! Jeg mener spansk! Åneeei!»
2. Hvordan forærme folk ved å stave navnet deres feil: Den snille damen fra Humanetisk Forbund undertegnet med «Kirsti», men jeg skrev tilbake og kalte henne «Kristi». Stavekontrollen på mobilen fornærmer vennene mine hele tiden, siden jeg ikke ser på hva jeg faktisk taster inn. «John og Stine» blir «Løgn og Svine» hvis jeg glemmer å trykke meg frem til den riktige stavemåten.
3. Hvordan tape stavekonkurransene en gang for alle: Ha muntlige trykkleifer. «Kom, vi går og drikker kaffe. K-A- FE- FE!…ventlitt.»

Dyslexics of the world untie, sier jeg bare. Betro meg dine (eller andres) beste stavefeil i kommentarfeltet.

Onsdag 30. januar 2008

Kan jeg si «fitte»?

Eller er det bedre med venusblomst? Bare «blomsten»? Venusberget? Mus?

Ja, jeg skriver om jenter og sex. Jeg trenger ord og det er vanskelig. Ordene som finnes for kvinners kjønnsorgan strekker seg fra skrekkelige middelalderbegreper som «skamberget» som gir en følelse av at du har en haug med skam mellom bena til de bluferdige som «understellet» og «nedentil». Jeg simpelthen nekter å bruke preposisjonene. «Mellom bena», «der nede», «i skrittet» er altfor upresise og lite direkte.

Vagina er tross alt bare skjeden, og det blir like lite korrekt å bruke om hele kjønnsorganet som å kalle hele stasen klitoris. Vulva, venusberget og fitte er mulige alternativer her. De inkluderer hud, hår, slimhinner, kåtskap og sensualitet. Likevel opplever jeg vulva som for klinisk og venusberget som noe vel gammeldags.

Derfor er «fitte» min favoritt. Det er det eldste norrøne ordet, det finnes i alle dialekter, det er ikke en metafor på samme måte som mus og blomst. Det er ingen litterær forskjønning eller omskrivning.

Amerikanske feminister som Annie Sprinkle og Betty Dodson sverger til «cunt», som er fittes søsterord på engelsk. Jeg er enig med dem.

Hovedproblemet er at det også er et skjellsord og at mange jenter har problemer med å relatere til det.

Frida og Venus-teamet ville bruke ordet venusblomst. Jeg har problemer med det, fordi det er utrolig reduserende. Ok om blomsten bare skal snakkes om til pent, stå i en vase og være på utstilling. Men en kåt blomst? En våt blomst? En våt fitte er kåt. En våt venusblomst har stått ute i regnet, stakkars. Tar du med venusblomsten til gynekologen? Kan du få sopp i venusblomsten? Og ikke minst- vil noen skjønne at venusblomsten er det samme som det du kalte for tissen da du var liten?

Et lite google-søk viser at det omtrent bare er Frida & co som bruker ordet. Jeg vil gjerne at 14 år gamle jenter skjønner hva det er jeg mener uten at jeg må forklare meg.

Derfor har jeg laget en lite avstemning. Gå bananas i kommentarfeltet, fortell meg hvilke ord som er bra, hvilke som er dårlige, hvilke som går greit, hvilke du kommer til å brekke deg av, hvilke du kan identifisere deg med. Og stem i vei!

Vi gir oss ikke før vi har det beste ordet!
Poll: Hvilket ord foretrekker du?

 

NB: Wordpress.com er teite saker som ikke vil ha noen skikkelig poll. Trykk på linken og stem der >_<