Søndag 11. april 2010

Sterke meninger

Denne teksten stod i Fredriksstad blad på lørdag.

Jeg har meninger om det aller meste. Av og til mener jeg ting altfor sterkt og altfor mye. Derfor har jeg noen huskeregler jeg bruker når jeg skal uttale meg om noe.

Hver gang jeg har tenkt noe jeg synes er sinnssykt smart og innmari lurt, stiller jeg meg selv disse spørsmålene før jeg slår i bordet. Det er to grunner til at jeg gjør dette.

For det første er det ikke alltid at magefølelsen min er så smart. For det andre er det flaut å mene noe veldig bastant som i etterkant viser seg å være helt på jordet. En ting er å løse verdensproblemene over noen øl med gode venner.

En annen ting er å skrive den samme løsningen på verdensproblemene i avisen.

I disse internett-tider kommer denne teksten til å være knyttet til navnet mitt i mange år fremover. Da er det greit å være kritisk til seg selv.

Mange mener det viktigste er å ha sterke meninger og stå på sitt, uansett hva andre sier. Jeg tror på det å tvile på egne meninger og tenke seg om to ganger.

Det er også utgangspunktet for min første huskeregel, og den jeg minne meg om flest ganger: At du mener noe veldig, veldig sterkt gjør det ikke veldig, veldig sant.

Ja, det kommer rett fra hjertet eller rett fra levra, men det at noe er usensurert gjør det ikke automatisk lurt eller relevant. Som regel er det omvendt: Når du er veldig følelsesmessig engasjert i noe, er du ikke villig til å ta inn motargumenter uansett hvor gode de er.

Aslak Nores debattbok Ekstremistan handler først og fremst om at han med flere er bekymret over innvandringen, og at den følelsen må tas på alvor. Jeg er skeptisk.

Frykt kommer fra den delen av hjernen vi deler med mus og firfisler, og er ikke alltid til å stole på. Jeg er redd for edderkopper, men de er ikke farlige. Jeg er ikke redd for å kjøre bil uten bilbelte, men det er farlig.

At Nore med flere er redd innvandrere er ikke noe argument for at innvandrere er farlige. På samme måte må jeg, som har masse fordommer mot Frp, innse at min irritasjon over Siv Jensen ikke er et politisk argument.

Da jeg var en liten raddis hadde vi buttons med påskriften «Bush er en bæsj». Ikke akkurat en hardtslående kritikk av USAs utenrikspolitikk.

Resonnementer jeg kommer opp med når jeg er skikkelig provosert er det dermed en grunn til å være skeptisk til. Det betyr ikke at det ikke finnes velbegrunnet bekymring og rettferdig harme, men frykt og sinne i seg selv er dårlige argumenter.

Den andre huskeregelen min er mer filosofisk. Den lyder: «Husk at verden finnes på ordentlig.»

Jeg har den for å minne meg på at verden finnes uavhengig av meg, og at om jeg har feil informasjon om hvordan den henger sammen, er det mitt ansvar å skaffe ny informasjon og sørge for at verdensbildet mitt passer med den verden som faktisk fins.

Jeg kan mene at jorda er flat alt jeg orker. Det gjør ikke jorda flat. Eller for å ta et mer nærliggende eksempel: Jeg har alltid ment at å resirkulere plast er viktig for miljøet og følte at jeg hadde vunnet en stor politisk seier da det ble innført i Oslo.

Så kommer det en ny undersøkelse som viser at å plastgjenvinning er så godt som betydningsløst for miljøets del.

Jeg blir litt skuffet og lei meg, men jeg minner meg selv på at verden finnes, og at min idé om at gjenvinning er bra taper mot en undersøkelse gjort av folk som har studert det reelle fenomenet gjenvinning.

Jeg blir litt fristet til å be forskerne slutte å forstyrre engasjementet mitt med fakta, men det er en taperstrategi. Jeg må pent endre mening og slåss for andre miljøtiltak isteden.

Evnen til å ombestemme seg er ikke særlig verdsatt i norsk offentlighet. Da Willy Pedersen gikk fra å være kritiker av legaliseringsbevegelsen til å bli tilhenger av legalisering av hasj, fokuserte både Dagbladet og VG på at han hadde ombestemt seg.

Hvordan kunne folk stole på Pedersen når han hadde ombestemt seg før? Da kunne han jo bare ombestemme seg igjen senere? Å endre mening ble fremstilt som noe vinglete.

Man kunne ikke ha tillit til folk som ombestemte seg i hytt og gevær. Det var viktigere å være sterk i troen enn å tvile seg frem til en bedre idé enn man pleide å ha.

Personlig synes jeg det er noe veldig tillitvekkende med folk som kan ombestemme seg og innrømme at det er nettopp det de har gjort.

Siv Jensen var mot operahuset i Bjørvika helt til det var ferdigbygget og populært. Da hadde hun vært for operahus bestandig.

Å kunne innrømme at man har ombestemt seg er nemlig svært nærliggende å kunne innrømme at man har tatt feil.

Tirsdag 16. mars 2010

Boktittel: En oversikt

Først: Ai løvv ju!

Så mange gode og konstruktive innspill!
Siden kommentarfeltet begynner å bli litt uoversiktlig for både dere og meg, tenkte jeg å liste opp de beste forslagene her.

Skrik ut i kommentarfeltet om dere mener det mangler noe, så legger jeg det til.

Forslag til titler:

• Folk er folk (vs.2.0)
• Internett fra innsiden
• En digital dannelsesreise
• Menneskelig på avstand
• Jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Internet
• Den femte statsmakt
• Hvordan ta over verden
• Virrvarrs guide til verdensveven
• Internet: En bruksanvisning
• Snakkebakkeskogen
• Jeg er fra Internet – slik ser det ut
• Hei Internet!
• Sosial på nett
• The Fucking Manual (Les den.)
• RTFM (NB: Intern)
• Verdenspraten
• Stalk meg!
• Digital dannelse

NB: Alt over er formuleringer jeg liker og som flere under har likt. Det er ikke ferdig formulerte titler eller undertitler. Føl fri til å sette dem sammen som dere synes passer best.

De viktigste innvendingene:

1. Mange får klø av begrepet «sosiale media»
2. Mange får klø av «sosiale media» fordi det er dårlig norsk og insisterer på «sosiale medier»
3. Mange får klø av begrepet dannelse.
4. Noen vil bytte ut dannelse med oppdragelse eller folkeskikk, men det får jeg litt klø av…
5. Noen får klø av begrepet digital
6. Mange synes jeg skal skjerpe meg og skrive Internet med to t’er og liten i.
7. Mange synes det bør stå Virrvarr et sted på forsiden, enten i tittelen eller som en del av forfatternavnet.

Generelt:

Problemet med å ha «dannelse» i tittelen, er at det er et ord folk oppfatter veldig, veldig forskjellig.

Noen synes det er ekkelt, gammeldags, besteborgerlig, jålete, osv.

Noen synes det er hipt, kult og sexy. Jeg tror Eira oppsummerte det best ved å si at dette handler om hva slags forhold man har til begrepet fra før av.

Det gjør at tittelen klinger veldig godt med de som er inneforstått med begrepet på den måten jeg bruker det, men gjør at den flopper fullstendig for lesere som ikke bruker begrepet på samme måte som meg.

Et veldig dårlig utgangspunkt for en tittel som skal markedsføres mot et litt større marked enn Akademika, med andre ord.

På samme måten klinger buzz-ord som sosiale medier, digital, web2.0 osv veldig dårlig for mange som bruker nettet mye, fordi de lukter av markedsavdelinger og powerpoint.

De fleste liker ordet Internett (med en t mer enn jeg pleier), og det fine med det er jo at alle vet hva det betyr.

Målgruppe:

For å ha det helt klart: Du er i målgruppa. Flere under har sagt at de nok ikke er i den, og det stemmer ikke.

Boka er skrevet sånn at den skal være interessant for dere som henger rundt i bloggsfæren og kan bruke verktøyene som går under samlebegrepet sosiale medier, samtidig som den vil være nyttig for folk som ikke har kastet seg utti det ennå.

Det er fordi boka er en del refleksjon, en del debatt og en del håndbok.

Den handler om hvordan jeg ikke kunne skru på en datamaskin i 2005 og lever av den samme maskinen i 2010 og hva som skjedde i mellom.

Den handler om alle de etiske dillemmaene, alle de rare diskusjonene og alle læringsprosessene.

Det er et forsøk på å forklare strukturer som er vanskelig for folk å få tak på med mindre de har erfart det selv, og på å snakke om nettet på en annen måte enn kronikker for og imot Twitter.

Oppsumert:

Jeg blir kjempeglad om dere vil kommentere på tittelforslagene jeg har listet opp over og legge til deres egne favoritter i kommentarfeltet under.

Ellers vil jeg bare si tusen, tusen takk for alle innspillene jeg har fått allerede. Dere er krem og banan, altså.

Onsdag 16. desember 2009

Kjønnskrift?

Jeg har funnet et fantastisk Dag og Tid-artikkel jeg tenkte jeg måtte blogge om selv om den ble skrevet i juni en gang.

Artikkelen er fra Unn Conradi Andersen kom ut med «Har vi henne nå?» som handelt om hvordan damer som skriver bøker blir bedømt på andre måter enn menn som skriver bøker, fordi damer skriver intim, inderlig, personlig, melankolsk kvinnelitteratur.

Conradi Andersen mente at om du tok vekk bokomslaget og tittelbladet var det umulig å bedømme om teksten var skrevet av en mann eller en dame. Cathrine Krøger i Dagbladet var derimot overbevist om at du kunne kjenne lusa på gangen og kvinnelitteraturen igjen på språket.

Dag og Tid tok dem med på en blindtest der de skulle gjette kjønnet på forfatteren med utgangspunkt i et lite tekstutdrag. Resultatet? De fikk riktig 50 % av gangene begge to. Når det bare er to svaralternativer, sier det seg selv at resultatet er så tilfeldig som det kan bli.

Noe av det artigste med gjennomgangen av bøkene var hvilke forfattere som var damer i følge lesningen deres og hvilke som var menn. Jeg tenkte jeg skulle dele moroa med dere:

Helt klart kvinnelige forfattere:

• Ingvar Ambjørnsen
• Hans Herbjørnsrud
• John Steinbeck
• Arthur Omre

Helt klart mannlige forfattere:

• Toni Morrison
• Karin Fossum
• Trude Marstein

Les, og le godt.

Fredag 11. desember 2009

Den store sekt-testen!

Ja, det finnes mange små politiske og religiøse organisasjoner der ute. Ofte når du treffer en liten klubb, spør du deg selv: Er dette en sekt?

Den sosiologiske definisjonen på sekt handler utelukkende om antall medlemmer.

En lite hjelpsom definisjon, siden det finnes mange teite organisasjoner med mange, mange medlemmer.

Personlig pleier jeg å definere sekter som selvsentrerte organisasjoner, organisasjoner som kun finnes for organisasjonens egen skyld.

Nå er det sånn at jeg har mye sekterfaring fra ungdomstiden.

Du kan ikke ha storparten av utdannelsen din fra Steinerskolen og Ytre Venstre uten å ha det i bagasjen.

Derfor har jeg utviklet denne sekt-huskelisten så du kan teste klubben din. Er den i ferd med å bli en sekt?

Du vet du er med i en sekt når…

1. Du formulerer de eksterne utspillene dine utelukkende med tanke på hva folk internt i organisasjonen vil mene om dem. Du lager presseutspill der du gratulerer Stalin med fødselssdagen, selv om du vet at alle som har lyst til å si «hurra for deg, Josef!» allerede er en del av klubben din. Du bruker leserinnlegg på leserinnlegg for å kritisere en eller annen stakkar som har sitert Rudolf Steiner feil.
2. Du deler verden inn i medlemmer, mulige medlemmer og fiender. De verste fiendene er de som er mest enig med deg. Klassekampen er Norges mest anti-kommunistiske avis osv.
3. Du tar aldri feil, har aldri tatt feil og kommer aldri til å ta feil. Alle forsøk på å påpeke feil i argumentasjonen din er mobbing, svertekampanjer og personangrep.
4. Du vet at de er ute etter deg. De holder deg utenfor det gode selskap fordi du er for grensesprengende viktig. Du er sanden i maskineriet til dagens samfunn, selv om du egentlig er to wannabe-nazister og en bikkje.
5. Du har ditt eget, interne språk som er helligere enn liturgien i kirken. Du insisterer på å snakke om etherlegemet, selv om kroppen er en mulig oversettelse. Du skiller medlem fra fiende på hva slags ord de bruker. Du sier konsekvent proletariatets diktatur. Sier noen «sosialisme» istedet, har de avskrevet seg selv.
6. Du innerst inne vet at hovedpoenget med organisasjonen din er å beskytte ditt syn på verden sammen med andre som hele tiden bekrefter det synet.

Kjenner du deg igjen i en eller flere? Da bør du kanskje gå og rydde litt i klubben din så den ikke gror sekttendenser.

Er du dødelig blodfornærmet og ser på meg som den største fienden din? Da trenger jeg ikke kommentere ytterligere ^_^

Fredag 30. oktober 2009

Dikt og fine ord

Jakob Arvola drodler litt rundt verdens fineste ord. Jeg har hatt dette diktet av Geir Gulliksen på hjernen en uke, og det handler nettopp om fine ord og ordlek. Så – et assosiert blogginnlegg. Etterpå kan du gi dine fineste ord til Jakob. Enjoy:

Ordet du søkte på finnes ikke i ordboken, står det
når jeg søker på «oblivion» i en norsk ordbok
Jeg trodde ikke at det skulle stå der, men ønsket
likevel at det skulle finnes et ord for glemsel
som høres ut som en jordfrukt, en sjelden løk
som vi skulle spise sammen, en kveld
med hvert vårt glass kaldt vann eller kald vin
skulle vi dele en oblivion, spise den helt opp
Du ville tilby meg den siste biten og jeg skulle
si: nei, ta den du, jeg har fått alt jeg trenger
Etterpå kunne vi endelig se på hverandre med
en form for likegyldig velvilje, hadde jeg tenkt

Fredag 16. oktober 2009

Dette kan du bruke litteraturvitenskap til:

Igår var jeg på slippfesten for nyeste nummer av Prosa sammen med klassen min fra Sakprosaskolen. Festen startet med en debatt om forholdet mellom fakta og fiksjon, med utgangspunkt i Fløgstad-debatten i sommer. Jeg syntes debatten var helt åkei, ikke veldig nyskapende, men åkei.

Etterpå skjønte jeg at store deler av klassen ikke hadde skjønt bæret. Og det gikk opp for meg at diskurs, virkelighetseffekten, litteraritet, dobbeltkontrakten og Roland Barthes faktisk er fremmedord for de fleste. Det er et internt stammespråk som ikke snakkes av de aller fleste.

Og det er dette stammespråket du utdanner deg i når du blir litteraturviter. Så – til deg som sliter over Paul De Man og Arne Melberg: Du får bruk for det. Du kan skjønne de interne diskusjonene i skriveland.

Onsdag 7. oktober 2009

Fra notatboken: Hiphop-Derrida

Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.

Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.

Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.

I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.

PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^

Hvis Derrida var hip-hop-artist:

Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.

Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.

Fredag 1. mai 2009

Min fortrengte dialekt

Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!

«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»

Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.

Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.

Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»

Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.

Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.

Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»

I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»

Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.

Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.

Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.

Lørdag 18. april 2009

Tid for twitteratur

Hemingway er kjent for å ha skrevet verdens korteste novelle på seks ord. Alle som har deltatt på skrivekurs vet at skriveøvelser enten handler om å slippe seg helt løs eller å begrense seg veldig.

Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.

Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:

“In the room, the women come and go/talking of Michelangelo”
- T.S Elliot, twitterversjonen

Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //

I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.

Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:

Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.

På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.

Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak – det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.

Er du med, Internet?

Lørdag 18. april 2009

Å skjønne Twilight

Jeg innså i løpet av høsten som gikk at jeg måtte lese Twilight. Ikke fordi det virket som en sånn knakende god bok, men fordi det var den tenåringsromanen som drev alle verdens kvinnelige lesere gale. Bokterapeuten hadde begynt på bøkene et par ganger, gitt opp og begynt igjen, og hun mente at jo, selvfølgelig måtte jeg lese Twilight.

Jeg måtte bare legge fra meg alle idéene mine om hva en god bok skulle være og go with the flow mens jeg leste. Så leste hun høyt de beste/verste delene fra bok en og bok fire mens vi lå på gulvet hennes og drakk brus. Bokserien som helhet kan nemlig beskrives sånn:

And they sexed happily ever after in their magic cottage while their half-vampire toddler slept in the next room, and it was the best series starting with a teenage girl in love with a mysterious boy in her class that ended up with a teenage girl defending her growth-accelerated mutant hybrid baby from an ancient clan of evil vampires with her magical psychic shield that I ever read, THE END.

Uansett, jeg begynte å lese Twilight. De ti første sidene trodde jeg aldri det ville gå. Jeg begynte å ha våte dagdrømmer om å være Stephanie Meyers redaktør og si «Nei, Stephanie, vi må nok stryke to tredjedeler av alle disse adjektivene og adverbene før boken går i trykken.» Så kom jeg over irritasjonen og boken forsvant i et jafs. Den første boken handler om smarte, klønete Bella som flytter fra Phoenix til Forkes for å bo hos faren sin, den lokale politisjefen.

Der møter hun en masse vanlige tenåringer hun kjeder seg sammen med, samt fire utrolig håtte, vakre, smarte og velkledde high school-elever, hvor hun forelsker seg hodestups den tilsynelatende yngste av dem, Edward. Edward forelsker seg minst like hodestups i henne, og etter at han har reddet henne fra bilulykker og voldtektsmenn et par ganger, skjønner hun at han har superkrefter utover å være avsindig kjekk.

Hun gjetter på ulike former for superhelter, men emo-Edward fastholder at «Nei, han er nok den slemme», og hun kommer frem til at han er vampyr. Resten av boken forsvinner i et blur av svært romantiske kysse-scener, en masse-Bella er i fare, må redde-scener og en del diskusjon rundt Edwards kjærlighetskonflikt: «Å, kjære Bella, du er så vakker at jeg egentlig vil spise deg.» I tillegg har vi den grunnleggende konflikten mellom det unge paret: Bella vil pule, Edward vil vente.

Jeg har ikke lest de andre bøkene, men så langt jeg har skjønt er det noen hundre sider med intriger før Bella og Edward får giftet seg og hatt seg i bok fire, før Bella blir gravid, blir vampyr og happy ever after.

Får du lyst til å lese boken med utgangspunkt i denne beskrivelsen? Neppe. Det hadde ikke egentlig jeg heller. Og likevel gikk den forbausende nok ned på høykant. Grunnen? Kjærlighetsforholdet mellom Bella og Edward har en del kvaliteter ved seg som får deg til å bry deg, til å heie på dem. De fleste romaner forsøker å være balanserte, med en passelig dose romantikk, motiverte handlinger, scener i logisk rekkefølge og en helhet som henger på greip.

Twilight, derimot, er bygget opp som porno, fanficiton og mye erotikk: Poenget med alle de andre tingene som skjer i historien er at du skal få masse, masse, masse av samspillet mellom de to kåte/forelskede hovedpersonene.

Hvorfor går de superhåtte, supersmarte, flere hundre år gamle vampyrene på videregående? Så Edward kan møte Bella. Hvorfor havner Bella i en bilulykke? Så Edward kan redde Bella. Hvorfor går Bella seg bort? Så Edward kan finne henne. Motoren i fortellingen er at de skal få kysse, eller savne kyssene.

Motivasjonen i romanen er flest mulig kjærlighetsscener mellom Bella og Edward. Om Twilight var en dessert, ville den vært en jævlig overdådig sundae med iskrem, vanilla custard, jordbær, karamellsaus, sjokoladesaus, sirup, marshmallows, kakebiter, to tonn strøssel, løsvektgodis og en diger parasoll på toppen. Altfor mye av det gode, men det er helt greit så lenge ikke alle desserter er sånn.

For det sære er: Det er deilig å lese happy-happy kjærlighetsbeskrivelser mellom Bella og Edward. Du blir revet med. Det er fint å lese en kjærlighetshistorie der noen er bunnløst, ustoppelig glade i hverandre. Jeg er ingen romantikk-person, men noen hundre sider med «Bella! Edward! The LOVE!» var bare fint, utrolig nok. Ingen tviler på følelsene sine, her skal det elskes inn i evigheten.

Twilight har blitt oppsummert på mange måter. Her er noen beskrivelser bokterapeuten og jeg har kommet frem til mens vi pratet om den:

1. Twilight er fanficition skrevet om karakterer forfatteren har funnet opp selv.
2. Stephanie Meyers har introdusert en ny sjanger: Abstinence porn. Edward er så kjekk, så kjekk, men han vil ikke ha sex med Bella. Bella gjør alt som står i hennes makt for å få ham til køys.
3. Twilight er en av få bøker der mannen i forholdet er objektifisert: Du får knapt høre hvordan Bella ser ut. Edward, på den andre siden, er en vandrende adjektivorgasme av ren, skjær håttness.
4. Selv om Bella er forelsket i et monster, er hun i et fullstendig trygt forhold. Hun er elsket, hun er beskyttet, grensene hennes blir respektert, og hun er den som pusher og tar initiativet til å ta steget videre. Edward svikter ikke.
5. Kjønnsrollene er snudd i Twilight. Edward er det håtte seksualobjektet som vil spare seg seksuelt, Bella er det handlende subjektet som vil få vampyrmannen til sengs.

Så. Det er ikke egentlig en bok. Det er porno med veldig lite sex, en evigvarende kjærlighetshistorie der alt går bra til slutt og intrigene bare kjennes som hindre på veien for at Bella og Edward skal kunne leve happy ever after. Er det bra? Nei. Er det engasjerende? Ja, mystisk nok.

Jeg tenker vi avslutter innlegget med et godt eksempel på adjektivsyken i Twilight – en adjektivsyke som først og fremst slår ut i full blomst når Meyers skal beskrive vakre, vakre, vakre Edward:

Edward in the sunlight was shocking. I couldn’t get used to it, though I’d been staring at him all afternoon. His skin, white [...] literally sparkled, like thousands of tiny diamonds were embedded in the surface. He lay perfectly still in the grass, his shirt open over his sculpted, incandescent chest, his scintillating arms bare. His glistening, pale lavender lids were shut, though of course he didn’t sleep. A perfect statue, carved in some unknown stone, smooth like marble, glittering like crystal.

Anbefaler jeg deg å lese den? Tja. Hvis du har god kontakt med din indre fjortisjente- definitivt. Hvis du er intressert i å ha skummet hva slags kjærlighetshistorie som selger mer enn Harry Potter – hvorfor ikke? Hvis du blir svett og utmattet bare av å lese gjennomgangen min: Drit i det. Det er ingen god bok. Det er helt grei porno for pre-teens. Det er et svært interessant kultfenomen.