Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Skriveprosess’
Tirsdag 16. mars 2010
Først: Ai løvv ju!
Så mange gode og konstruktive innspill!
Siden kommentarfeltet begynner å bli litt uoversiktlig for både dere og meg, tenkte jeg å liste opp de beste forslagene her.
Skrik ut i kommentarfeltet om dere mener det mangler noe, så legger jeg det til.
Forslag til titler:
- Folk er folk (vs.2.0)
- Internett fra innsiden
- En digital dannelsesreise
- Menneskelig på avstand
- Jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Internet
- Den femte statsmakt
- Hvordan ta over verden
- Virrvarrs guide til verdensveven
- Internet: En bruksanvisning
- Snakkebakkeskogen
- Jeg er fra Internet – slik ser det ut
- Hei Internet!
- Sosial på nett
- The Fucking Manual (Les den.)
- RTFM (NB: Intern)
- Verdenspraten
- Stalk meg!
- Digital dannelse
NB: Alt over er formuleringer jeg liker og som flere under har likt. Det er ikke ferdig formulerte titler eller undertitler. Føl fri til å sette dem sammen som dere synes passer best.
De viktigste innvendingene:
- Mange får klø av begrepet «sosiale media»
- Mange får klø av «sosiale media» fordi det er dårlig norsk og insisterer på «sosiale medier»
- Mange får klø av begrepet dannelse.
- Noen vil bytte ut dannelse med oppdragelse eller folkeskikk, men det får jeg litt klø av…
- Noen får klø av begrepet digital
- Mange synes jeg skal skjerpe meg og skrive Internet med to t’er og liten i.
- Mange synes det bør stå Virrvarr et sted på forsiden, enten i tittelen eller som en del av forfatternavnet.
Generelt:
Problemet med å ha «dannelse» i tittelen, er at det er et ord folk oppfatter veldig, veldig forskjellig.
Noen synes det er ekkelt, gammeldags, besteborgerlig, jålete, osv.
Noen synes det er hipt, kult og sexy. Jeg tror Eira oppsummerte det best ved å si at dette handler om hva slags forhold man har til begrepet fra før av.
Det gjør at tittelen klinger veldig godt med de som er inneforstått med begrepet på den måten jeg bruker det, men gjør at den flopper fullstendig for lesere som ikke bruker begrepet på samme måte som meg.
Et veldig dårlig utgangspunkt for en tittel som skal markedsføres mot et litt større marked enn Akademika, med andre ord.
På samme måten klinger buzz-ord som sosiale medier, digital, web2.0 osv veldig dårlig for mange som bruker nettet mye, fordi de lukter av markedsavdelinger og powerpoint.
De fleste liker ordet Internett (med en t mer enn jeg pleier), og det fine med det er jo at alle vet hva det betyr.
Målgruppe:
For å ha det helt klart: Du er i målgruppa. Flere under har sagt at de nok ikke er i den, og det stemmer ikke.
Boka er skrevet sånn at den skal være interessant for dere som henger rundt i bloggsfæren og kan bruke verktøyene som går under samlebegrepet sosiale medier, samtidig som den vil være nyttig for folk som ikke har kastet seg utti det ennå.
Det er fordi boka er en del refleksjon, en del debatt og en del håndbok.
Den handler om hvordan jeg ikke kunne skru på en datamaskin i 2005 og lever av den samme maskinen i 2010 og hva som skjedde i mellom.
Den handler om alle de etiske dillemmaene, alle de rare diskusjonene og alle læringsprosessene.
Det er et forsøk på å forklare strukturer som er vanskelig for folk å få tak på med mindre de har erfart det selv, og på å snakke om nettet på en annen måte enn kronikker for og imot Twitter.
Oppsumert:
Jeg blir kjempeglad om dere vil kommentere på tittelforslagene jeg har listet opp over og legge til deres egne favoritter i kommentarfeltet under.
Ellers vil jeg bare si tusen, tusen takk for alle innspillene jeg har fått allerede. Dere er krem og banan, altså.
Mandag 15. mars 2010
Sist gang jeg spurte bloggleserne mine om hjelp til en boktittel, fikk vi det fantastiske resultatet Jenter som kommer.
Det var Hanne fra Hannes Hjørne som kom med forslaget, som senere har blitt genierklært av både bokhandlere og forleggere.
Jeg har konkludert med at leserne mine i samlet flokk er mye lurere enn meg.
Nå er jeg så langt i skriveprosessen at nyboka også skal få en ordentlig tittel, og siden det gikk så bra forrige gang, spør jeg dere igjen.
Da jeg begynte å skrive nyboka het den bare Bloggeboka. Etterhvert het den Sosiale media og det er denne arbeidstittelen Norsk Faglitterær Forfatterforening har sponset med penger.
Etterhvert som boka begynte å vokse til og få form, laget jeg meg en ny arbeidstittel jeg ikke delte med noen.
Jeg skrev om mitt eget møte med sosiale media og forsøkene mine på å forstå noe av det, og før jeg visste ordet av det het manuset Digital dannelsesreise.
Etterhvert begynte den å hete Digital dannelsesreise – en bok om sosiale media.
Jeg luftet tittelen for klassen på Sakprosaskolen, redaktøren min og Mr. Jackson.
Klassekameratene mine var skeptiske og Mr. Jackson direkte negativ. Redaktøren min var derimot svært entusiastisk. Ikke akkurat noe å bli klok på.
De som har vært kritiske, mener at alt som smaker av ordet «dannelse» er for gammelmodig, og at det lukter av støv og Margrethe Munthe, ikke av Internet.
De har vært tilhengere av en variant der «blogging» eller «sosiale media» står med størst skrift.
Forlaget, på den andre siden, tror at en overskrift som «blogging» vil være for snevert.
Boka handler i mye større grad om digital dannelse enn om hvordan du skal publisere blogginnlegg.
Selv har jeg hatt tittelen over som hjertebarn i snart et år. Samtidig vet jeg at når en tittel får halvparten av dem jeg drøfter den med til å reise bust, så er det ikke den riktige tittelen.
Derfor vil jeg gjerne ha deres innspill. Hva synes dere om Digital dannelsesreise? Hva synes dere om en tittel med «blogging» eller «sosiale media» i hovedfokus?
Og ikke minst: Har dere noen andre idéer? Slå deg løs i kommentarfeltet, skriv opp alle gode/dårlige/teite/seriøse/useriøse og tøysete forslag du kommer på og syns i vilden sky.
Vi er nødt til å finne endelig tittel til boka i løpet av uken. Hvis du er den som skriver forslaget som løser titteltrøbbelet, vanker det heder, ære og premie i posten.
Og to tonn Virrvarr-takknemlighet, selvfølgelig.
Onsdag 17. februar 2010
Jeg burde skrevet dette innlegget for lenge siden, men det har vært så mye annet som har kommet i veien. Jeg har villet skrive om andre ting på bloggen enn det jeg sitter og jobber med i Word hver dag.
Men nå skal jeg levere manus 1. mars, og må ta nye pressebilder, lage en veldig bra tittel og forbrede meg på noen måneder språkvask og korrektur, og da er det bare rett og rimelig at dere får litt skikkelig innsyn i det jeg jobber med.
Nei, det er ikke skjønnlitteratur.
Jeg skriver skjønnlitteratur på fritiden, men dette er sakprosa. Nærmere bestemt er det en bok om sosiale media generelt og om norsk blogging spesielt. På en måte er det historien om hvordan jeg aldri hadde brukt en datamaskin før 2005 og lever av den samme maskinen i 2010, om den digitale dannelsesreisen jeg har vært på de siste fem årene.
På en annen måte er boka en debattbok om de nye medienes rolle og om etiske utfordringer du møter som blogger. Fra forlagets side er den ment til å være en motvekt til bildet media har skapt av blogging som jentebladenes forlengede arm, samtidig som den også er ment til å være en god guide til deg som prøver å skjønne alt mylderet på nettet og som vil bli flinkere til å beherske det.
Essay møter debattbok møter håndbok, eller no.
Det er tross alt ikke så lett å sjangerbestemme seg selv når noen ber om å få bloggskrivestilen din inn mellom to permer.
Det er også grunnen til at det har vært vrient å skrive om boka her på Roteloftet, siden det ville blitt meta-meta-meta-blogging, blogging om det jeg skriver om blogging. I tillegg handler boken en god del om dere, kjære lesere.
Scott Rosenberg, forfatter av blogghistorien Say Everything, mener at alle mulige etiske utfordringer med blogging blir utforsket av bloggere over hele verden, hver dag. Han går gjennom samtlige i boken med eksempler fra internasjonal bloggsfære.
Jeg har brukt en del tid på å gå gjennom tilsvarende eksempler på etiske utfordringer fra nabolaget vårt. I disse dager der de store aktørene bak Ipublish og blogg.no forsøker å lage en felles bloggplakat, tror jeg at vi kunne blitt mye klokere av å se våre egne, gamle intriger etter i sømmene og formulere det vi har lært av dem høyt.
Problemet med plakaten er at den tar utgangspunkt i en veldig snever definisjon på hva blogging er og hva blogging kan være. Greit, folk som driver med produktplassering uten å si at de gjør det kan være et etisk problem, men vi har sett flere eksempler på at folk får trøbbel fordi blogging gir folk muligheten til å gi seg ut for å være flere personer samtidig.
Jeg tror at en av grunnene til at denne typen problemstillinger er umulig å få oppsummert på en kort plakat: Du kan ikke forby folk å leke med ulike identiteter, du kan på det meste be folk om tenke seg om. Sosiale media handler mye mer om mellommenneskelige relasjoner enn om ferdigskrevne regler.
Bloggsamfunnet jeg vokste opp i hadde helt andre sosiale spilleregler enn de blogg.no-topplisten forholder seg til. Ingen regler betyr ikke at alt er lov, det betyr at reglene former seg organisk som samspillet mellom folk på en fest.
Dette, og andre typer problemstilling, er det jeg har brukt det siste halvåret på. Boken har utspring i foredrag jeg har hold for skoler, organisasjoner, bedrifter og etterhvert andre forfattere. Det kommer til å komme smakebiter og mer info etterhvert.
Ble du litt klokere?
Søndag 18. oktober 2009
Det er på tide å skrive nå. Å la selvkritikken slippe taket som størknet skolelimflass fra barnefingre. Det er på tide å svømme ut i språket, selv om det er alt for kaldt til å begynne med.
Det er på tide å miste pusten mellom ordene. Det er på tide å nesten drukne i litteraturen og skrive videre av ren selvoppholdelsesdrift. Det er på tide å myrde og skape. Å ikke gi opp.
Det er på tide å skrive nå.
Tirsdag 13. oktober 2009
Er du elev på videregående og bruker norskverket Spenn? Er du lærer på videregående og underviser i norskverket Spenn? Da kommer du til å undervise i meg om ikke så lenge!
Nærmere bestemt: I mitt kapittel om tegneserier og mine tegneserie-eksempler. Det er også mulig du kommer til å undervise i kapittelet mitt om blogging til samme læreverk.
Til alle dere andre som ikke går på vgs: Cappelen Damm har Spenn som digitalt læreverk, så dere kan lese det på Internet.
(Og til dere som lurer: Dette er ikke Årets Bokprosjekt. Det er et litt mindre prosjekt, men fortsatt veldig artig!)
Mandag 20. juli 2009
Jeg har ikke fått skrevet så mye den siste tiden som jeg planla. Svigermor sier at jeg ikke har skrivesperre. «Det heter ikke skrivesperre om du bare har det en halvtime av gangen, dumma! Det heter ikke skrivesperre når du sitter og niskriver på andre ting!»
Og likevel. Jeg har skrivedistraksjoner. Jeg har magen full av bøllebøker og bråketekster som slåss om tiden og oppmerksomheten min, og den stakkars boken som burde fått all oppmerksomheten de siste ukene har blitt helt most.
Jeg fant dette notatet i en av dagbøkene mine som beskriver problemet ganske godt.
Bøllebøker
Bøkene buler ut idag.
De rasler i magen,
de biter i brystet
«Skriv meg!» brauter en stor sakprosabok.
«Gi oss språk!» summer en klynge kolibripoesi.
«Du vet at du vil vite hvordan vi slutter» frister
fortellingene.
De ruller på innsiden som steinskred,
dunker mot bløte innvoller og knakende knokler.
«Ut! Ut! Gi oss form!»
Novellene klenger.
Kortprosaen smigrer.
En lang, eksprimentell roman
vokser seg godzillasvær og tramper ned
all konsentrasjon og arbeidsevne.
«Vi krever plass! Penn! Papir!»
Skaperverket. Slavedriverne.
«Luksusproblemer.» ler Mr. Jackson.
Jeg vet ikke. Jeg skulle ønske jeg fant en måte å få de ulike infallene til å trekke kølapp på.
Torsdag 7. mai 2009
Prosjektet om å skrive skjønnlitterære tekster på Twitter har rullet og gått noen uker. Du kan finne fullstendig samling over all twitteraturen her. Konseptet var å skrive poesi eller kortprosa på 140 tegn eller mindre. Amos på Uten Grenser brøt “regelen” og satte sammen de korte tekstene til en lengre tekst. Det har tikket inn #twl-tekster jevnt og trutt siden prosjektet ble satt i gang og det har kommet mye bra.
Jeg tenkte jeg skulle publisere et lite utvalg her på bloggen:
Andreas Ruud skrev:
Han bruker grammatikk som sitt litium
preteritum, futurum, pluskvamperfektum
en ensom lærer i et forlatt auditorium
Jakob Arvola skrev:
Vårsalg på snø
løp og kjøp
alt skal vekk
Jeg skrev:
Kyss meg:
Leppene sprekker.
Mitt gode skinn
flasser
flerrer
flyr
Syltegeek skrev:
Kritt pluss asfalt er lik
mjuk graffiti
som lar oss sette merker
vi veit at ikke varer men som
kommunen aldri
vasker bort.
Kim Holm skrev:
Noen ganger gnager angsten
andre ganger kiler den
anger minner meg om regnvær
vannet som gir verden liv
er og vann man drukner i
Tanketom skrev:
I’m not your knight in shining armour, this fastfood knight from McCamelot. Nothing more, nothing less. Would you like fries with me?
Erik Kruse skrev:
Du trenger ikke ta av deg lua, men:
vær snill
lag fine ting
bruk kondom
stjel og lag noe nytt
det går bra til slutt.
Kristine Tofte skrev:
Det hender kalven er fødd med fosterposen ubroten kring seg
navlestrengen riv med seg morkaka
heil og sjølvstendig
hjelpelaus og sårbar
Dette er bare en bitteliten smakebit, og mengden små tekster vokser fortsatt. Du kan også delta. Send ut noe på twitter og merk det med #twl.
Her er en oversikt over alle de fine menneskene som har deltatt. Kanskje du finner en ny twittervenn eller fem?
Kristine Tofte, Martin H Jensen, Hanne Stensvold, Jørn Larntvedt, Kristin Oudmayer, Andreas Ruud, Andreas Blehr, Binka, Villkatta, Jakob Arvola, Sunniva Strømsvåg, Obskur, Jigzaw, Hemmeligheten, Maren Storlien Styltevik, Mirakel, Helge Mikal, Karolinsk, Amos Keppler, Kim Holm, Kristin Storrusten, ElisabethIC, Trips and Tics, Prinsesse Lea, Andreas H. Opsvik, Vigdis Lobach, Arnfinn Pettersen, Anne-Line Kirste, Erik Kruse og noen jeg har glemt/ikke fikk twitterprofilen opp på.
Lørdag 18. april 2009
Hemingway er kjent for å ha skrevet verdens korteste novelle på seks ord. Alle som har deltatt på skrivekurs vet at skriveøvelser enten handler om å slippe seg helt løs eller å begrense seg veldig.
Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.
Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:
“In the room, the women come and go/talking of Michelangelo”
- T.S Elliot, twitterversjonen
Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //
I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.
Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:
Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.
På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.
Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak – det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.
Er du med, Internet?
Onsdag 18. mars 2009
De fleste bøker om skriving jeg har lest har ikke innfridd det de har lovet. De kan gjerne oppsummeres med «writers write» og «finn din egen stemme», krydret med en dæsj «les bøker» og «lær kommaregler». Da jeg fikk øye på Skriveboka for første gang, trakk jeg uintressert på skuldrene. Likevel vakte omtalene av boka interessen min. Jeg kommer på Belmotte Tower sin i slengen, men jeg vet det var flere.
Da Bokkilden gav meg et gavekort på 500 kr for å ha skrevet noen smågreier for dem, var jeg ikke i tvil om hva pengene skulle gå til: Den skitdyre, gigantiske boka med den skinnende forsiden og den turkise trykken. Jeg fikk Skriveboka i posten og satte med ned med den og alle de andre skrivebøkene mine. Du vet, de små, blanke Moleskine-bøkene jeg skriver i.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er egentlig en boksluker. Jeg leser bøker i sultne glefs, det tar et halvt døgn, et rush hvor boken bærer meg andre steder enn sofaen jeg sitter i. Og ja, jeg sluker fagbøker også. Jeg har vært med Richard Dawkins inn i genetikken, jeg har vært preformativ med Judith Butler, kort sagt lar jeg meg rive med av bøker andre betegner som tunge. Kjedelige. Tørre. Langdryge. Jeg har ganske veltrente lesemuskler.
Poenget mitt er at Skriveboka er annerledes. Jeg har ikke lest den så mye som jeg har bondet med den, det har vært en langsom osmose mellom Skriveboka og meg. Jeg er ikke ferdig med den ennå. Ok, jeg har lest en del kapitler om igjen, jeg har hoppet over ting som kommer til å intressere meg senere, jeg har spart noen biter til en annen gang. Poenget er at jeg har ikke greid å legge den fra meg. Jeg har slept den jævla 740 siders tunge mursteinen rundt i veska i over en måned og det ser ikke ut til at jeg kommer til å greie å skille lag med den.
Jada, den har masse gode tips – alt fra råd til deg som skal skrive konfirmasjonssang til forklaring på forskjellen mellom daktylos og anapest. Den har en fantastisk guide til kunsten å skrive litteraturhenvisninger, den er nådeløs på sånne slusker som meg som aldri lærte kommaregelen skikkelig. Best av alt tar den ikke utelukkende for seg skriving som håndverk, men skriving som prosess.
Samtidig er det ikke disse kvalitetene som gjør at jeg har den med rundt i håndveska til enhver tid: Det er fordi den er så forbannet inspirerende. Er du en frustrert forfatterspire? Sakprosaskribent? Frilansjournalist? Forsker? Poet? Skriver du fordi du ikke klarer å la være? Kjøp deg denne boken. Den er ingen muse, men en bærbar skrivegruppe. Den er verdt det.
Lørdag 14. februar 2009
Mitt hjerte er et syrebad,
en motorsag, en hovedstad,
en racerbane full av blod,
en muskelknute uten ro.
Jeg hører muskelknuten er
min guide til valg av hjertenskjær,
en kroppsdel jeg må lytte til –
min manual i «god & snill».
Vi snakker om det som et skap,
et lagerrom for håp, for tap,
for gamle flammer, sorg og tro-
det stedet Jesus helst vil bo.
Det fins et hjerteideal,
en klar, men svært abstrakt normal:
En stor, lett pumpe full av sjarm,
ren, god og -akk- så hjertevarm!
[...her kommer det en overgang etter hvert...]
Ok, jeg finner stetoskop.
Nå skal jeg lytte og bli klok.
Og hjertet svarer på et blunk:
«Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk!»
Mitt hjerte er et trommeskinn,
en metronom, en virvelvind,
men ingen indre ledestjerne:
Det er en muskel, ingen hjerne.
Torill Sørenssen 
k 
Lady Mju 
Ingvild 
Lene - svigermor
Ragna 
Andreas
Jenni 
aprikos 
Beret 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
