Mandag 18. mai 2009

Da jeg tapte valget som Krf

Jeg husker min store fryd første gang jeg fikk være med mamma og stemme til kommunevalget. Jeg var ni år og hadde liten politisk oversikt. Jeg visste at det fantes et parti som het Arbeiderpartiet som mamma og pappa ikke likte.

Farmor var med i noe som het Senterpartiet, og de var mot EU. Jeg visste at det fantes et parti som het «Nei til storkommune!» som foreldrene mine skulle stemme på. De var mot kommunesammenslåing og hadde lite annet program.

Men i valglokalet lå det lister med navn jeg aldri hadde hørt før: Fremskrittspartiet. Høyre. Venstre. Sosialistisk venstreparti. Rød Valgallianse. Kristelig folkeparti. Jeg stjal med meg en liste fra hvert parti og satte meg utenfor valglokalet for å studere dem nøye. Problemet var at bortsett fra navnet på partiene og navnene på alle som stilte til valg hadde listene liten eller ingen informasjon om hva partiene stod for.

Hva betydde det for eksempel at et parti var til høyre? Til venstre? Til sosialistisk venstre? Greit, jeg visste hva fremskritt var, men hva betydde fremskritt i politisk sammenheng? Og Rød valgallianse? Fin farve, javisst, men jeg var skeptisk til et parti som utelukkende var opptatt av utseende.

Kristelig folkeparti, derimot. Det ga jo mening. Jeg sa aftenbønnen min hver kveld, Gud var min hemmelige venn, jeg hadde tre barnebibler, en drøss med kasetter fulle av kristne sanger og kunne navnet på disiplene utenat. Selvsagt måtte Gud ha noen utsendte i politikken, også. Kristelig folkeparti, der hadde du partiet for meg.

Rett etter kommunevalget skulle vi ha om politikk og sånn i o-fagen. Siden vi gikk i tredje klasse var ikke opplegget veldig komplisert: Vi skulle gå sammen i grupper på tre og tre, bestemme oss for hva slags parti vi ville være, lage en plakat med kravene vi stilte til valg på. Plakatene skulle henges på klasseromsveggen på “valgdagen”. Så skulle det være hemmelig valg.

Jeg havnet i gruppe med to lite interesserte gutter og fikk den store glede av å lage parti, politikk og plakat helt selv. Hvilket parti vi skulle være måtte være opplagt: Kristelig folkeparti, selvfølgelig.

Jeg satt oppe et par kvelder og grublet på hva som skulle være politikken vår. Det måtte være noe som angikk alle tredjeklassinger på Torsnes barneskole, men som samtidig hadde et mer langsiktig perspektiv…

Resultatet ble seende sånn ut:

Kristelig folkeparti:

Vår politikk:

1. Nei til seksåringer i skolen! De er altfor små!
2. Kjøpe nye fotballmål!
3. Få malt opp paradis i skolegården!
4. Varm, gratis mat på skolen hver dag, sånn som i Sverige!
5. Skoletur hvert år!
6. Flere og bedre bøker på skolebiblioteket! (Min kampsak)
7. Nytt klatrestativ med tunnelsklie.
8. Nei til gym!

Resultatet ble så bra at jeg lovet de andre i gruppa at vi kom til å vinne valget. Kors på halsen. Æresord. Ti fingre i nesa. Mor og far i døden.

Valgdagen opprant og jeg var klar. Jeg inspiserte de andres valgplakater med sjokk og vantro. «Men dette går jo ikke ann på ordentlig!» sa jeg til læreren min. Hun forklarte meg overbærende at vi skulle jo ikke gjennomføre noe av det som stod på plakatene uansett. Hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg ble så opprørt over «Pias ponniparti.»

Ponnipartiet:

1. Alle elever skal få hver sin ponni
2. Svømmebasseng i skolegården
3. Ingen lekser
4. Alle trapper byttes ut med trampoliner
5. Alle får godteri hver dag
6. Sjokoladefontene i skolegården
7. Katter og kaniner i klasserommet
8. Ingen pulter, bare lenestoler og saccosekker.
9. Hoppestokker og sparkesykler til alle
10. Fyrverkeri istedenfor skoleklokke
11. Brusautomat der du ikke trenger å betale

Kristelig folkeparti fikk tre stemmer, like mange stemmer som partiet hadde medlemmer. Pias ponniparti vant overlegent. Dette var min første og kanskje viktigste leksjon om politikken.

Tirsdag 12. mai 2009

Curly skriver bok om mobbing: Mitt bidrag

Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».

Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.

Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.

Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.

Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.

Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.

Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.

Forseglet:

«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.

Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.

Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.

«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.

«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»

Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.

Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.

Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.

Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.

Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»

De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.

«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.

På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.

Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.

Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»

Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…

Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»

Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener - det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.

Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.

Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.

«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.

«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.

Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.

Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.

Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.

Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.

Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.

Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.

De har aldri bedt om unnskyldning.

Fredag 1. mai 2009

Min fortrengte dialekt

Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!

«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»

Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.

Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.

Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»

Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.

Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.

Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»

I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»

Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.

Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.

Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.

Fredag 6. februar 2009

Historier om hatvold - til glede for nye lesere

Jeg har vært på møte med Fredriksstad Blad idag. I tillegg til å ta masse fine mennesker i labben, drikke kaffe av pappbeger og underskrive en rekke papirer, har jeg fått avklart at alle innleggene jeg skriver i papiravisen kan publiseres på bloggen så lenge de ikke står på f-b.no. Woho!

Så - her er innlegget jeg hadde i avisen. Og hvis du kjenner meg RL og har vært med på herlighetene under: Jeg har endret karakteristikker, navn og andre småting så dere ikke skal føle dere utlevert i lokalpressen. Jeg er snill sånn.

Historier om hatvold:

Da jeg var fjorten var jeg forelsket i en jente med langt, vaniljeblondt hår og fregner på nesen. Bortsett fra at vi var jenter som kysset jenter, innbiller jeg meg at vi var som fjorteåringer flest. Voksne var teite, barn var teite, jevnaldrende var teite. Kort sagt – vi var de eneste kule i hele verden.Forskjellene på min fjortisperiode og andres var likevel til å ta og føle på.

Våren jeg kysset jenta jeg likte for første gang, var klassefestene fulle av små jenter og gutter som slikket hverandre over hele fjeset. Da leppene mine møtte leppene hennes, stoppet hele torget omkring oss og måpte. Vi kunne ikke kline uten at noen brakk seg. Vi kunne ikke omfavne hverandre offentlig uten at noen kastet noe på oss.

Jeg skjønte ganske raskt at det å kysse kjæresten min offentlig gjorde meg til trøbbelmagnet. Første gang jeg besøkte henne på skolen – vi gikk på hver vår ungdomskole i Rolvsøyområdet – gjorde vi feiltrinnet å kysse hverandre i skolegården. Noen hektiske minutter senere hadde et par av lærerne slept meg ut med beskjed om å aldri sette mine ben der igjen. «Dere lager jo opptøyer her! Elevene blir jo helt gale!»

To dager senere visste alle på min alder i Fredrikstad,og omegn hvem jeg var. Jeg var «hu gærne dama i den brune jakka som hadde klina med Marie!» Dette fikk uventede reaksjoner: 1. Jeg fikk uanstendige tilbud fra eldre menn – ut fra en slags logikk om at siden jeg hadde villet kysse en jente på min egen alder, måtte jeg ha lyst til å være med hjem til kællær som var tredve år eldre enn meg for å se på frimerkesamlingen deres… 2. Guttegjenger begynte å overfalle meg når jeg gikk i byen.

17. mai, et par uker etter den berømmelige kyssingen i skolegården, ble kjæresten og jeg angrepet i Sarpsborg sentrum. Det var gutter på 16-17 ,bevæpnet med egg, stinkspray og Thousand Island. Jeg husker ikke så mye. Jeg husker jakten som endte i fontenen utenfor Sarpsborg rådhus, jeg husker lukten og konsistensen av våte blonder og bunadsstoff dynket i eggehvite og fet salatdressing. Og ja – en ting til: Følelsen av alvor.

Det kunne vært verre. Jeg kunne ha vært en gutt som kysset gutter. I senere tid har jeg tenkt at jeg burde hatt en plan for hva jeg skulle ha gjort da Volvoen full av blonde ræggergutter med wonderbaum i capsen skrensjet opp på siden av meg og den sminkede kompisen min. Jeg burde ha hatt en annen strategi enn å hyle og slå hendene for ansiktet da de grep tak i ham og halte ham inn i bilen. Jeg burde hatt noe fornuftig å si til folk på legevakten da jeg hadde fått slept ham dit halvannen time senere.

Jeg var fjorten år i 2001. Homokampen har beveget seg med stormskritt siden da. Jeg skal med hånden på hjertet innrømme at jeg aldri hadde trodd at den nye ekteskapsloven ville bli vedtatt så tidlig som i fjor. Problemet er at selv om rettighetskampene er kommet lengre på papiret idag enn i 2001, er de samme mekanismene som fikk folk til å spytte dama mi i fjeset og kaste sten på kompisen min fremdeles til stede.

Ifølge en undersøkelse fra 2006 har to av ti lesber og fire av ti homser blitt utsatt for vold som krevde legebehandling fordi de var homofile. Opplevelsene mine med egg og klappjakt gjennom byen ville ikke blitt regnet med som vold i rapporten - jeg ble ikke så skadet at jeg måtte til legen etterpå. Knuffing, trusler og generell ubehagelig oppførsel kommer i tillegg til tallene over. Vold mot homofile løses ikke med lovendringer, fordi problemet ligger i holdningene til folk.

Men hva er egentlig nordmenns holdninger overfor homofile? I følge en forskningsraport fra UIB fra 2008, kom det frem at en tredjedel av alle norske menn er enig i utsagnene «Jeg synes homofile menn er frastøtende». og «Når jeg tenker på homofile menn, grøsser jeg». Prøv å bytte ut «homofile menn» med en hvilken som helst annen minoritet i samfunnet. Svartinger? Tatere? Jøder? Ville du akseptert at mange syntes de var «frastøtende» og grøsset når de tenkte på dem?

Kombinasjonen av vold mot en minoritet og sterke følelser av avsky mot samme minoriteten bør få varsellampene til å blinke hos de fleste. Hatvold betegnes ofte som et storbyfenomen, men mine erfaringer sier meg at det ikke er tilfelle.

Østfoldbyene er ikke noe unntak, og alle har ansvar. Homofile for å anmelde, politiet for å ta anmeldelsene på alvor, mens samtlige andre har ansvar for å bekjempe hverdagshomofobien. Fordi homokampen slutter ikke ved retten til å gifte seg. Den handler også om retten til å gå trygt på gaten.

Siden jeg faktisk kan lenke til kildene mine når ting er ånnlain, finner dere undersøkelsen om homofobi her og undersøkelsen om hatvold her.

Onsdag 4. februar 2009

Råtekst - ti år etter

Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.

Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.

Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete - jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.

«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.

Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.

Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.

Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.

Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan [...flere navn her...] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.

Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!

Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.

Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.

Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.

Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.

Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.

Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?

Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».

Lørdag 10. januar 2009

Da jeg var liten og ville bli prest…

En gang var det vanligste spørsmålet «Hva vil du bli når du bli stor?» Så ble det til «Hva vil du bli?» Deretter ble det «Hvilke fag skal du ta på UiO til høsten?» Jeg tror jeg er stor nå.

Jeg høyere enn Napoleon. (Viktig mål fra barneskolen. Jeg feiret at jeg rundet 150cm med Napoleonskake. Nå leste jeg på Wikipedia at han var 156cm høy. Darn.) Jeg er nesten like tung som lektor Tørrdal. Jeg kjøper klær i størrelse Large og Xtra Large. Stor og Ekstrastor. Skulle jeg stilt spørsmålet til meg selv idag, ville jeg måttet si: «Hva vil jeg bli nå som jeg har blitt stor?»

Det er mer spennende å se hva det var jeg ville bli da jeg var liten. Som barn bestemte jeg meg for hva jeg ville bli på basis av hva jeg trodde den yrkesgruppen drev med. Her er et lite referat av jobbene jeg kunne tenkt meg i aldersgruppen tre til ti, og hva jeg trodde jobben gikk ut på:

Maler:

Jeg ville bli maler i tre-fire årsalderen. Ble jeg maler, kunne jeg nemlig både male bilder, hus, møbler og skilt. Jeg trodde det fantes et yrke som bestod av å male ting, sånn generelt. Jeg skulle male store malerier, små bokhyller, jernbaneunderganger (les: grafitti) og huset til foreldrene mine i en finere farve enn gråblått. Jeg skulle male gullsnirkler i gamle kirker og kirketak, sånn som Michelangelo.

Jeg skulle ha stor, hvit skjorte full av malingflekker, og en alpelue på hodet. Jeg skulle løpe rundt med pensel og palett til enhver tid. Sanger som inspirerte meg: «Se maleren! Se maleren! Det er en kar så flink og kjekk! På nesen av farven har han en diger flekk!»

Sykepleier:

Da jeg var fire-fem år ville jeg bli sykepleier. Ikke fordi jeg ville redde liv og hjelpe syke mennesker, men fordi jeg ville stikke folk med nåler, tappe dem for blod og putte ting i rumpa deres. Jeg var helt fortapt av alt det ekle som fant sted på et legekontor, og glodde begjærlig hver eneste gang søstrene mine måtte ta en vaksine.

Dessuten hadde sykepleiere uniformer, og jeg kjente sterkt at hvis jeg skulle bli noe, så måtte det være et yrke som gikk i uniform. Jeg fortalte foreldrene mine om yrkesplanene, og mammas første reaksjon var: «Men da må du gjøre så mye ekkelt! Du må vaske folk i rumpa og ta på bæsj!» Et hardtslående argument for mange, men ikke for en fireåring. «Ooo.» tenkte jeg. «Bæsj.»

Samlebåndsarbeider:

Hva gjør Donald? Hva gjør Chaplin? Hva gjør Olsenbanden? De jobber på samlebånd. Hva slags arbeidsplasser er det de viser på barnetv? Fabrikker, hvor smeltet glass og sjokoladesaus surkler rundt i store maskinparker, der folk sitter og løfter og snur på flasker, sjokoladeplater eller skruer. Rett før jeg begynte på skolen var jeg veldig nervøs for at jeg ikke ville få til jobben jeg fikk. Det hadde ikke slått meg at utdannelse faktisk lærte deg det du trengte før du kom ut i jobb.

Samlebåndsarbeid var jeg sikker på at jeg ville få til, så lenge så jeg for meg en slags romantisk tilværelse der jeg gikk på jobb, satt ved samlebånd og gikk hjem igjen. Aller helst hadde jeg lyst til å jobbe på en sånn fabrikk som laget badmingtonballer jeg hadde sett på TV. Det satt en mann og hadde som jobb å skru på tupper i ulike farver, basert på hvor stor fjæren var. Grønt, rødt, blått, skru, skru, sku. Jo, det skulle vært meg.

Prest:

Da jeg var seks-syv år ville jeg bli prest. Det var det flere grunner til. 1. Uniformen var en veldig stilig kjole. 2. Jeg måtte bare jobbe på søndager. 3. Jobben min bestod av å prate-prate-prate mens alle de andre måtte være stille. I tillegg fikk jeg dele ut vin og kjeks og plaske vann på små babyer.

Jeg ville bli nonne en gang i samme aldersperiode, også. Voksne rundt meg trodde jeg var i en veldig religiøs fase, men det var vel nærmere sannheten at jeg ville ha nonnedrakt.

Pussig nok falt alle de andre yrkesplanene i fisk da jeg fant ut at noen faktisk skrev historiene i bøkene jeg leste. Det var ingen tvil etter det. Jeg skulle finne opp ting og skrive dem ned. Jeg skrev den første boken min første året på barneskolen og stiftet sammen arkene så du kunne bla i den.
Glemt var drømmene over, sammen med drømmene om å bli detektiv, pirat, jediridder og hemmelig agent. Kanskje like greit.

Onsdag 31. desember 2008

Hei, 2009

La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.

Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:

Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.

La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.

Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.

April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.

Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.

November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.

«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.

Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser nå.» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.

Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.

Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:

1. Skrev Jenter som kommer.
   
2. Bli spaltist hos Fritanke.
3. Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
4. Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
5. Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
6. Kom inn på forfatterstudiet - flere hundre søknader og femten plasser!
7. Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
8. Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
9. Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.

Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?

Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.

Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.

Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.

Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.

September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.

Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:

For et år det har vært.

Ja.

For et år det har vært. Og hei, 2009.

Mandag 29. desember 2008

Personlig om Palestina

Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.

Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands”byen” og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.

Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.

Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.

«What an ugly hat!» «You know - it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»

Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.

Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.

Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.

Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt - vi følte oss sabla flinke.

Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.

Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.

Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.

Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.

«They forced us - my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»

Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!

Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.

En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.

Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.

Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.

Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»

Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»

Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.

Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room - I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.

Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.

Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.

En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.

Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.

Onsdag 17. desember 2008

Pirater redder ikke verden

Dette er ikke et innlegg om fildeling og piratkopiering. Det er historien om den gangen jeg prøvde å hjelpe en gråtende dame og ikke fikk lov, fordi jeg tilfeldigvis var utkledd som sjørøver. Mr. Jackson fylte tyve år, og jeg hadde funnet ut at den beste måten å feire det på var en sjørøverfest. Du vet - en «Og etterpå skal vi ha sjørøverfest! Åheifalleriogfadderullandei!» - sjørøverfest.

Jeg har i min karriere som festarrangør laget flere sjørøverfester. Den første var Mr. Jacksons attenårsdag. Den innehold både skattejakt og salutt skutt med muskett i hagen. Problemet med å skyte med muskett og løskrutt i et rolig villastrøk er at noen av nabobarna er alene hjemme og ringer politiet.

Problemet med å være masse fulle tenåringer utkledd som Kaptein Sabeltann når politiet ringer på døra sier seg selv. Det hjelper ikke å forklare at «skuta heter Klara og var very well bekrutta», liksom.

Nei, sjørøverfest nr. 2 var mye mer sivilisert. Vi skulle feire i kollektivet til noen venner av oss, og jeg hadde hatt sjørøvervorspiel med lillesøster i leiligheten hennes i sentrum og hadde planlagt å rusle opp til festen på Majorstua i det fine kostymet mitt. Og ja. Det var et fint kostyme. Jeg hadde en diger duk på hodet, en utvasket linskjorte stappet ned i trange ridebukser og massevis av stygge lærbelter og skjerf rundt livet.

Jeg hadde på meg to cowboystøvler med påsydd kant, og lillesøs hadde malt på meg Jack Sparrow-trekk og klisset en stor kladd jukseblod i hårfestet mitt for anledningen. I beltet hadde jeg stukket en plastabel ala dyreparken i Kristiansand. Jeg hadde en stor trekiste full av bursdagpresanger og sjokoladegullmynter under armen.

Det hører med til historien at jeg nettopp hadde flyttet til Oslo. Jeg hadde forventet å være gjenstand for masse pussige blikk, at folk ville prøve å bli venner med meg, peke på meg og at små barn ville bli redd for meg på vei opp til festen i det fine kostymet. Jeg kom fra en liten by og regnet med reaksjonene til en liten by.

Jeg hadde ikke regnet med å skritte ut på Karl Johan og forsvinne i mengden med jukseblod, juksebart og juksesabel. Jeg hadde knapt nådd Nationalteateret før jeg hadde glemt at jeg var Kaptein Sparrow Sortebill. Jeg var bare meg som gikk ned Karl Johan.

Jeg fikk øye på henne rett før slottet. Hun satt på en benk og stortutet. Hun var en bitteliten, nesten sort dame med hijab og heldekkende kjole i augustsola. Hun gråt på en ristende, høylydt måte. Ved siden av henne satt verdens hviteste fyllik med sterk finnmarksdialekt og prøvde å trøste henne. For hver gang han nærmet seg henne, rygget hun en halvmeter lenger bort på benken. «Ai!» tenkte jeg. «Hjelp er underveis!»

«Hei!» sa jeg til den gråtende jenta. «Trenger du hjelp?»

Hun så opp på meg og frøs. Øynene hennes ble kulrunde og munnen en hvit strek.

«Hello!» sa jeg smilende. «Do you need some help?»

Hun ristet febrilsk på hodet.

«Parlevo fransjé? Abla espanjål? Dåbre djin? Feliz Navidad? Spresje dåytsj?»

Plutselig brøt den fulle mannen inn:

«Hold deg unna, din gærning!»

Huh? Og det sa uteliggeren til meg? Og plutselig husket jeg at jeg ikke var Virrvarr, men sjørøver. At jeg var damen med ridebukser og skokrembart, den minst normale tilstede i bildet. Slukøret småløp jeg videre mot Bogstadveien uten å se meg tilbake.

Til jenta på benken som hadde en skikkelig dårlig dag, 28. august, 2006: Unnskyld. Jeg skjønner at hva enn trist som hadde skjedd deg hjalp det ikke med en surrealistisk opplevelse med en språkforvirret sjørøver.

Jeg håper du slapp å fortelle psykologen din om episoden senere, for hun kommer garantert ikke til å tro deg. Jeg beklager å ha iscenesatt en «ja, du er er sprø»-situasjon for deg. Jeg skriver dette innlegget for å si at ja - sjørøverdamen fantes på ordentlig. Det var ikke deg. Det var meg.

Lørdag 13. desember 2008

Lucianetter og oppvåkning

For to år siden ble jeg vekket av et Luciatog bestående av sykepleiere og et avsindig surt trekkspill. «Svaaart seeenker natten seg» surklet inn i søvnen min og i et tiendedels sekund lurte jeg på om himmelen bestod av falske julesanger og tussmørke. Så våknet jeg helt og skjønte at jeg var lenket til sengen. Ikke med kjetting eller remmer, men tusen ledninger, sonder og et drypp. Planen var å dø, ikke å våkne opp som Robocop.

«Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys - Saaantaaaa Luuuuciiiiiaaa!» To mannlige sykepleiere med glitter på hodet og en kurv på armen kikket inn i rommet jeg lå i. «Her! Ta en bolle!» «Hvor er jeg?» spurte jeg, og merket at stemmen kom langt borte fra. Mannen lo og sa navnet på sykehuset.
Han puttet en liten lussekatt i den hånden som ikke var dekket av veneflon. Jeg mistet den på dyna idet han forsvant ut døra.

Alt fra sengetøyet til håret mitt stinket oppkast uansett. Armene mine bar preg av å ha blitt brukt som nålepute. De var fulle av blåmerker, plasterlapper, et og annet dypt bitemerke og tegn på at noen hadde prøvd å ta blodprøver av meg mens jeg var bevisstløs, uten å få det til. På min høyre side var det en surklende ledning med en pose i enden. På min venstre side var det en skjerm hvor jeg kunne se min egen hjerterytme som en grønn, hoppende linje. Rett foran meg hang en kalender med påskriften «Gud er god» og en rød ring rundt dagens dato: 13. desember.

Lucianatten var regnet som å være årets mørkeste natt, men jeg hadde overlevd den. Jeg hadde ikke lys i håret, men en mengde trykknapper med ledninger klistret på brystkassen. I etterkant forsøkte jeg å fortelle folk historien om Luciatoget som en humoristisk anekdote - «Jeg trodde jeg var kommet til Himmelen, men skjønte at det ikke kunne være paradis når de spilte sååå surt på trekkspill!», men selvmordsforsøk er ikke på listen over ting det er morsomt å spøke med. Selv ikke når det er dine egne.

Selv lå jeg nummen og så verden som en blanding av gritty sosialrealisme og absurd teater den morgenen. Sykehus er en helt egen verden, og akkuttavdelinger er en salig blanding av andektighet og intimitet. Det kom en hvitkledd, lysblond, svensk Lucia og sjekket pulsen min, målte blodtrykket mitt og holdt ledningene unna mens jeg vasket meg. Jeg har en serviett med notater fra den dagen. Den mest sammenhengende setningen lyder: «Det lukter oppkast å overleve.»

Depresjonsspøkelset murret om at det hadde vært bedre å ikke våkne. At det smertefulle var å ikke dø. I etterkant har jeg skjønt at det er helt greit å gjøre feil, men det er ikke greit å gi opp. Idéen om døden som noe vakkert har vi konstruert i kunsten (og da snakker jeg ikke om Madame Bovary) - å forsøke å dø var grisete nok. For å slå ihjel en poetisk myte med poesi:

“Fuck the poets of the past, my friends.
There are no beautiful suicides
just cold corpses with shit in their pants
and the end of the gifts.”

I senere tid synes jeg at historier om mislykkede selvmordsforsøk er vakre, nettopp fordi det er historier om overlevelse. Fordi du tok feil type piller eller svimte av da du blødde så mye. Fordi du ombestemte deg og ringte sykebil. Fordi det gikk bra og du kan fortelle om det. Det burde ikke være skambelagt med historier der det fæle ikke skjedde. Det er det nærmeste du kommer «så gikk det bra til slutt» utenfor eventyrformen.