Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Metablogging’
Torsdag 2. juli 2009
Mr. Jackson er en knupp. Han har jobbet med et nytt design til bloggen i lengre tid, og i natt oppdaterte han Roteloftet. Da jeg gikk og la meg satt han og bannet over IE6, IE7 og spesielt over hvordan de to forestående IE-utgavene dør når du installerer IE8 i tillegg. Stakkars Mr. Jackson har nemling en egen evne til å få nettsidene til å fungere knirkefritt i alle nettlesere. Problemet er at prosessen mot knirkefritt er alt annet enn artig. Jeg sovnet til jevnlige forbannelser av Microsoft og våknet til en nyoppusset blogg.
Nå er det ikke bare designet som er endret her. Mr. Jackson har studert statistikken over lengre tid og funnet ut hvilke funksjoner på gamlebloggen som ble lite brukt, hva som gjorde at bloggen tok lang tid å laste osv. Han kommer til å skrive et eget innlegg der han går i detalj om hvordan han har tenkt og hva han har gjort.
Det mest synlige for deg som leser er likevel at sidebaren er annerledes. Du skjønner, lenkelisten var blitt så lang at nesten ingen brukte den til annet enn å finne seg selv på den. Derfor har vi flyttet lenkelisten ut av sidebaren og inn på en egen lenkeside, og erstattet den med noen få elementer vi håper kommer til å bli mer besøkt. Idéen er også at jeg nå kan oppdatere lenkelisten min uten å sprenge designet noe særlig. Det er alltid kjipt å vente med å legge inn noe fordi det blir litt for langt.
Vi har lagt inn en «Virrvarr anbefaler»-liste, som er mitt egen Sonitusstrøm, bare at den inkluderer alle typer innhold, ikke bare norske blogginnlegg. For at nye lesere skal finne gammelt gull fra arkivet, har vi også fått opp en liste over gode, gamle favorittinnlegg. Om du vet om et innlegg jeg har skrevet du gjerne vil se på denne listen, er det bare å si fra ^_^
Sist, men ikke minst: Jeg har selvfølgelig illustrert bloggen min selv, og temaet denne gangen er såpebobler og hai-kaniner. Jeg brukte lang tid på å finne et godt Haisommerbilde å modellere kaninen på, så jeg blir veldig sår om ingen tar referansen (c:
Såh - kommentarer, tilbakemeldinger og spørsmål? Vil du ha noe like fint, kan du besøke Mr. Jackson sin profesjonelle nettside
og lage en avtale. Bortsett fra tegningene, er det han som har gjort all jobben.
Onsdag 1. juli 2009
Bloggrevyen pleide å være full av innlegg om temaet. Når Ida Wulff angriper det som kalles gæmlisbloggerne, påpeker hun at det hun og resten av topplisten på blogg.no kan lære dem er å lykkes med blogging. Jeg har fått spørsmålet flere ganger selv: Hvordan lykkes jeg med bloggingen? Hva er hemmeligheten?
Spørsmålet er helt håpløst. Det er egentlig feil spørsmål, skal jeg være ærlig. For hva er det å lykkes med blogging? Er definisjonen på å lykkes med blogging det samme for meg, Ida Wulff, Busters Notater, Snasent design og Vox Populi?
Javisst har noen av rosabloggerne vært i Se og Hør og blir invitert til motevisninger. Det er jo å lykkes med blogging hvis du er interessert i den slags. Om Vox Populi hadde blitt portretert i Se og Hør og fått gratis spray-tan han kunne dele ut til leserne sine, så ville vel hele prosjektet om en seriøs, politisk blogg vært ganske mislykket?
For Curly, som blogger fordi hun liker å skrive, er det at bloggingen kuliminerer i et bokprosjekt definitivt å lykkes med bloggingen. Hadde hun dukket opp på Kremtoppen ville hun vel heller blitt litt stressa? Er du aspirerende småkjendis, er dette derimot helt kult.
Nå har de færreste bloggere veldig ambisiøse mål for bloggen sin. Noen lesere er kult. At noen lenker til deg, er kult. Kommentatorer er knall. Nye venner er jo kjempebra! Det er ikke dårligere mål enn en kjendisblogg tapetsert med reklame, det er ikke dårligere mål en bokutgivelser og tordenbloggstemmer. Vi blogger av forskjellige grunner og vi snakker til ulikt publikum.
På mange måter er det å lykkes med blogging er synonymt med å finne lesere som er interessert i det du skriver om og som kommer tilbake igjen. Driver du med scrapbooking, vil du jo helst ha lesere som er engasjert i det, ikke lesere som surfer etter nyheter og slumper innom deg.
Skulle jeg pinge masse sportsartikler via Twingly, ville jeg fått besøk, men ikke lesere. Det er ikke noe for fotballentusiastene her hos meg. Om Esquil derimot gjør det samme når han skriver et nerdeinnlegg om FIFA, kan han fange lesere som kommer tilbake.
Noe av det som gjør rosabloggerne litt spesielle, er at de har mange, mange besøkende som betrakter tiden de tilbringer på bloggen deres som en tur i dyrehagen.
«Ida Wulff, ja! Henne har jeg hørt om! Lurer på hvorfor folk leser dette her? Heh, jeg fatter det ikke… *scrolle, scrolle, lese, lese* Nei, jeg skjønner ikke hvorfor hun har så mange besøkende. Sært.»
Hun har også lesere som oppriktig liker det de ser, men de er bare en mindre del av besøkstallet.
Jeg vil si at å ha en liten blogg med hundre dedikerte lesere er vel så mye å lykkes ved blogging som å ha en diger blogg med tusenvis av tilfeldige kikkere.
Et eksempel: Selv om Ida W hadde mange tusen flere daglige besøkende enn Gi et lite vink-maren, vant Maren over henne i Tordenbloggen.
Grunnen? Wulff hadde ikke nok lesere som var engasjerte nok til å trykke på en poll for å sikre henne seier. Maren hadde derimot en ivrig fanskare som stemte alt de maktet. Selv om Wulff lenket til konkurransen i flere blogginnlegg, kom det ikke nok stemmer. Resultatet ble seier til den minste bloggen i duellen.
Hva som er å lykkes er individuelt. Svigermors oppskriftsblogg er nesten øverst på google når du søker på potetmos. Det er å lykkes med å få spredd potetmosoppskriften sin. Om jeg hadde vært på googletoppen når du søkte på potetmos ville det ikke hjulpet meg noe særlig. «Potetmos? Her var det ikke noe særlig med potetmos!» ville leserne tenkt og gått sin vei.
Det er ikke om å gjøre å være størst. Det er ikke om å gjøre å være mest berømt. Hva som er å lykkes for meg er ikke det samme som er å lykkes for deg.
Jeg har blitt tilbudt noen reklamedealer og takket nei. Om Sindre på Glabladet blir tilbudt samme avtalene, er han et skritt nærmere målet sitt om å leve av annonseinntekter. Det betyr ikke at jeg lykkes mindre med blogging enn Sindre ved å takke nei. Det betyr ikke at Sindre lykkes mer enn meg ved å takke ja.
En blogg er et publiseringssystem. Vi publiserer ulikt stoff av ulike grunner, og dermed er det å “lykkes” med blogging helt forskjellige ting fra blogg til blogg. Finans til folket “lykkes” om flere blir lurere og får noe ut av rådene i bloggen. Moseplassen har definitivt “lykkes” med hagebloggingen sin som pådriver og organisator i et levende hagenerdmiljø.
Annonseinntekter og besøkstall er ikke den eneste måten å måle vellykkethet i. Det er en bestemt type blogger som måler vellykketheten sin i den valuttaen. Ti trofaste lesere oppleves som bedre enn tusen tilfeldige treff for veldig mange.
Mandag 22. juni 2009
Snasent.no er en lenken og ambisiøs designblogg drevet av noen av de flinkeste damene jeg vet om. Da de spurte om jeg ville ha en gjestebruker og være en del av snasengjengen, svarte jeg selvfølgelig ja. Jeg har skrevet mitt første innlegg der i dag. Det er om snasent sexleketøy. (Surprise) Det kommer flere innlegg fra meg der ved ujevne mellomrom. Uansett: Gå på besøk og gi dem litt linklove! Har du tid, anbefaler jeg deg å besøke nettsidene til de ulike medlemmene på bloggen. Det er snasne saker!
Tirsdag 9. juni 2009
Jeg har fulgt boka til Avil fra den var en bitteliten kul på bloggmagen hennes. Nå ligger den på bordet ved siden av meg og er en fullvokst roman med smussomslag og stive permer. Den er blitt proff. Den er blitt pen.
Den har fått kart og illustrasjoner som gir meg følelsen av fantasysommer. Jeg kjenner den usynlige broen mellom det å lese Song for Eirabu sommeren 2009 og det å lese Ringenes Herre sommeren 2001 sitre litt mens jeg skriver.
Jeg skal være helt ærlig: Jeg har hørt Avil lese opp fra boka flere ganger før jeg leste den selv. Jeg har lest utdrag på bloggen hennes, jeg har fått prøvesmake teksten før jeg fikk lese hele boka. Og jeg har ikke vært 100% overbevist.
Språket har vært vakkert, bildene har vært vakre, men de har ikke vekket suget i meg. Jeg har vært bekymret for at den litt sagastilaktige nynorsken manglet det vi forfatterspirer liker å kalle «hook» - kroken som skal hale deg inn i teksten.
Etter å ha lest sammenhengende i halvannet døgn, kan jeg konkludere med at jeg har bekymret meg unødig: Tre sider ute i boken hadde jeg glemt at det var Avil sin bok jeg leste, glemt at det var en bok jeg leste og gikk over til å engasjere meg helhjertet i personene og Eirabu. Jeg har lest boka i ett strekk og bare tatt pause for å sove.
Jeg elsker spoilers, men Avil hater dem, så jeg kommer ikke til å gi dere et sammendrag av boken her, siden det er hennes bok og jeg er en snill leser som tross alt kjenner forfatteren.
Derimot har jeg tenkt å skrive litt om hva det er som gjør boka generelt:
Song for Eirabu er første bind i en fantasyserie basert på norrøne myter. Boka er skrevet på så deilig nynorsk at jeg nesten ble lurt til å bytte målform i løpet av lesningen. Nynorsken kan være en barriere for noen, men en barriere du blir litt rikere av å krysse. Jeg har slått opp og lært flere nye ord i løpet av det siste døgnet, som skjor, eller skjære, som fuglen heter her på østlandet.
Boka handler om skjebne, krig, storpolitikk og verdens undergang, men å oppsummere det slik blir for snevert. Det som driver boka fremover er ikke de spennende hendelsene, men relasjonene mellom personene. Hovedpersoner som biroller er fullverdige deltagere i historien, mangfoldige personligheter med redsler, håp, drømmer og kvaliteter.
Siden fortellervinklingen skifter gjennom historien, får vi bli kjent med figuerene fra mange slags vinkler: Faren til Ragna er ikke den samme personen for søsteren til Ragna. Prinsessen i Syrren sitt syn på kongen i Syrren gir oss et ganske annet bilde av hvem han er enn vi får når kongen er i fortellingens sentrum. Som leser blir du kjent med personene og begynner å bry deg om dem. Menneskene puster og har liv i Song for Eirabu og selv de mest motbydelige og slemme er rørende og forståelige.
Menneskeskildringene er bokas vannmerke, det er det som skiller den fra en orginal idé og et spennende plot og litteratur som blir sittende i deg etter at du har lest ferdig. De fleste fantasybøker oppsummeres som «kampen mellom det gode og det onde», men jeg vil ikke si at det er hovedtemaet i boka: «Kampen mellom forutsetninger og fri vilje» er kanskje nærmere?
Uansett: Song for Eirabu er helstøpt: Du tror på verdenen, tror på menneskene og rives med i alt fra krigsskildringer til de nære, personlige relasjonene. Språket flyter og personene puster. Kartet binder fortellingen sammen, men du trenger bare slå opp de første søtti sidene. Etterpå er du lommekjent i Eirabu.
Noe av det jeg liker best, er Avil (eller Kristine Tofte, om du vil), sin variant av tusser, byttinger, alver og guder. Det er ofte de samme folkeslagene som går igjen i fantasyromaner, og alver og dverger er på mange måter blitt arketyper innen sjangeren. I Song for Eirabu er alvene ulver og dvergene syngende, meditative smeder i fjellet. Jeg har ofte tenkt at «Darn, hvorfor er det ingen som skriver inn tusser og byttinger i bøker?» og nå har Avil gjort det.
Det er mulig dette begynner å nærme seg skamros, men den kritiske litteraturviteren i magen finner ikke noe å sette fingeren på. Tvert i mot, jeg er bare i humør til én ting: Å tegne hovedpersonene i boka. Lage litt skikkelig fan-art mens jeg venter på at Avil skal skrive neste bok.
SerendipityCat har også skrevet om boka. Bildet over er stjålet fra henne.
Søndag 7. juni 2009
Jeg har fått hjartepost idag! Vet du ikke hva hjartepost er, sier du? Det er enda et av de fine tiltakene Mariell Hjartesmil holder på med. Noen dager virker det som om planen til Mariell er å gjøre verden til et bedre sted, et smil av gangen. Hun laget løyndomprosjektet, en norsk mini-postsecretbok og holder konkurranser der folk kan vinne de fineste ting rett som det er.
Hjartepost er et system der du melder deg på, gir Mariell litt info om deg selv og får info om en annen hjartepostdeltager i bytte. Så skal du sende en pakke med fem fine ting til den du fikk info om, mens den personen skal sende noe fem fine ting til deg.
Jeg har vært så heldig å få informasjon om en blogger som er ny og ukjent for meg, så jeg har fått et nytt ekstrabekjentskap i tillegg til en fin pakke. Stikk innom henne og si «Hei!», kjære lesere.
Her er bilde av pakken min, forresten. Den kom idag.
Jeg har fått sjokolade, farvekritt, sprettballer, såpebobler, en liten poesibok og en koseskorpion. Kort sagt: Litt post som gjorde meg varm om hjartet. Svigermor ble redd for koseskorpionen, men det er jo halve sjarmen ^_^
Jeg driver og koser meg med å lage pakke som jeg skal sende tilbake. Hun var litt kjappere enn meg, men jeg regner med å få sendt hjartepost selv i løpet av uken.
Bli med, det er så fint!
Lørdag 6. juni 2009
Tor Økland Barstad har kommentert på bloggen min en god stund nå. Han har jobbet med en bok om bistand så lenge vi har vært bloggnaboer, så da han spurte om jeg ville ha et anmeldereksemplar, takket jeg selvfølgelig ja. Jeg leser bøker som andre skifter undertøy, og det er alltid kjekt å se hva andre medbloggere har skrevet.
Boka heter «Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige» og er utgitt på Lucentia Forlag, et self publish-forlag. Allerede her viser boken en del svakheter som er typisk hos self publish-bøker. Tittelen er så lang at den egentlig burde vært en undertittel, forsiden ser litt hjemmelaget ut og underteksten minner mest av alt om en løpeseddel. En redaktør og en grafisk designer ville utgjort en stor forbedring.
Likevel, self-publish-bøker kan fremdeles være knall, selv om forfatteren ikke nødvendigvis er grafisk designer og layout-ekspert. Jeg bestemte meg for å gi teksten en sjanse. Jeg tok meg litt te og skummet boken på tre kvarter. Den er på 64 sider, og er mest for en pamflett å regne.
Hovedbudskapet i boka er følgende: Bistand virker. Jo mer bistand, jo bedre. Norge har mer penger enn alle andre land, så hvis vi ga oljefondet i bistand, ville vi kunne reddet nesten alle verdens fattige. Vi hadde ikke et oljefond før, og klarte oss bra, så vi kan klare oss bra uten et oljefond, nå også. Dessuten trenger vi å senke forbruket vårt for å redde miljøet. En vinn-vinn-situasjon.
Boka presenterer det å gi bort oljefondet i bistand som et etisk spørsmål like mye som et politisk spørsmål: Du har valget mellom å miste litt penger og å redde millioner av liv. Hva venter du på? Boka tar også for seg andre metoder å hjelpe verdens fattige på, nemlig å redusere C02-utslippene våre og kjøpe fair-trade produkter.
Problemet er at det er mange, mange hull i Tors argumentasjon. Tekstens sterkeste del er den som tar for seg at bistand fungerer, som er en grei samling statistisk informasjon om hva bistandsprosjekter har utrettet. Riktignok bugner ikke boka over av kritiske kilder, men FN sin oversikt over vellykkede bistandprosjekter er sikkert sunn lesning for alle som tror at bistandsmidlene utelukkende forsvinner i korrupsjon og diktatorlommer.
Resten av boka er et ukvalifisert og til tider ugjennomtenkt forsvar av forslaget om å gi oljefondet til verdens fattige. De viktigste spørsmålene som ikke blir diskutert skikkelig er:
- Hvor kommer fattigdommen fra?
- Hvorfor forblir folk fattige? Er det bare mangel på bistand fra oss i vesten som gjør at utviklingslandene sliter?
- Hvilken rolle spiller oljefondet i norsk økonomi?
Boken bærer preg av at forfatteren i liten grad har satt seg inn i utviklingspolitiske spørsmål og nord-sør-problemstillinger. I tillegg er forklaringen hans på hvordan Norge skal klare seg uten oljefondet svært mangelfull. Han har heller betraktninger rundt hva som kan skje med verdensøkonomien om vi plasker ut over 90 milliarder kroner i vaksiner og kosttilskudd.
Jeg synes boken bærer preg av at forfatteren har fått en idé om hvordan hjelpe verdens fattige og laget en løs skisse om hvorfor idéen hans er god, nødvendig og gjennoførbar. Han har ingen forståelse av undertrykkelsesmekanismer, av kompleksisteten i global fattigdom og diskuterer i liten grad spørsmål som sletting av ulandsgjelda, mikrokreditt, frihandel og WTO - brennhete temaer kjent for alle som har slumpet innom et Changmakermøte, lest et Attac-hefte eller vært på en globaliseringskonferanse.
Noe av det sjarmerende med Tors bok er at den er så fjern fra de fleste diskusjoner internt i solidaritetsbevegelsen, i politikken og gjør ham umulig å plassere på en høyre-venstre-akse. Han er ikke sosialist. Han er ikke liberalist. Han vil bare dele ut mange penger og det skal løse problemet.
Boka er visjonær og velment, men ikke spesielt gjennomtenkt. Spranget fra «Bistand virker!» til «Alle pengene våre må gå til bistand!» er ubehjelpelig og dårlig begrunnet. Engasjementet, derimot, er det ingenting å si på. Jeg er langt på vei enig i mange av problemene og utfrodringene Tor skisserer. Jeg er bare ikke så imponert over løsningen.
Jeg håper Tor vil fortsette å forsøke å redde verden. Jeg håper imidlertid også at Tor skjønner at det kan være at grunnen til at ingen andre har foreslått å gi hele oljefondet i bistand, ikke er fordi at alle andre er griske og feige. Det er fordi det er en så enkel løsning at den ikke er mulig å realitetsbehandle.
Onsdag 20. mai 2009
Rett etter at jeg annonserte at jeg ble gjesteblogger på Vårt Lands Verdidebatt, ser jeg meg tvunget til å trekke meg med mindre de endrer praksis når det kommer til rettighetene mine som gjesteskribent.
Den Tvilsomme Humanist og Undreverset har gjort meg oppmerksom på at ved å registrere meg på Verdidebatt, har jeg gitt Vårt Land rett til å reprodusere tekstene mine så mye de vil uten at jeg har krav på godtgjørelse.
Det er jo litt kjipt når jeg har dobbelpostet blogginnlegg fra Roteloftet som i utgangspunktet er lisensiert med en Creative Commons BY-NC-ND-lisens. Når jeg heller ikke får betalt for å blogge for Verdidebatt, gir jeg i praksis Vårt Land rettigheten til å reprodusere åndsverket mitt for ingen penger.
Fundamental feil for et bloggsystem. Enten må jeg kunne velge hvordan teksten jeg skriver skal lisensieres, eller så må de jeg skriver den for betale meg. Jeg tar nesten alltid betalt for kommersiell bruk, og et bloggsystem må gi tydelig beskjed om at de faktisk er et skriveverksted for tekster som kommer til å brukes kommersielt.
Jeg kommer til å trekke meg som gjesteblogger på Verdidebatt med mindre de endrer brukervilkårene.
Jeg anbefaler andre bloggere å gjøre det samme.
Tirsdag 19. mai 2009
Jeg endte opp med å lage meg en bruker på Verdidebatt litt tilfeldig. Jeg er litt usikker på om det var Sondre Olsen, Filip Rygg eller begge to som twitret Vårt Land sitt nye debattforum/bloggplattform. Interessen min var først og fremst teknisk, både navnet, tilknytningen til Vårt Land og kjente, kjære aktører fra Kristenblogg blant brukerne gjorde at jeg følte meg over middels fremmedgjort fra innholdet.
Da jeg skrev mobbeinnlegget til Curlys bok, dobbelpostet jeg på Verdidebatt-profilen. Dette var ikke egentlig så mye planlagt selvprofilering som det var et forsøk på å få mobbeboka ut til en lesergruppe som sjelden eller aldri besøker Roteloftet.
Likevel - innlegget var populært, og vips, var jeg invitert til å være gjesteblogger på Verdidebatt før jeg fikk snudd meg. Jeg skriver her ut uken, etter det er det Frp og Nina Karin Monsen sin tur. Jeg føler et visst agitasjonsansvar med tanke på hvem som får mikrofonen etter meg (c:
Fredag 8. mai 2009
- Du forteller meg gledestrålende at du skrev en kommentar til meg på den delen av bloggen min som heter Undreverset. Jeg sier forfjamset at Undreverset er Undre sin blogg. Roteloftet, det er min blogg. Du forteller meg at det var en dør fra min blogg til Undreverset, og siden det var så lett å komme fra min side til hennes side, anntok du at Undreverset bare var et annet rom i blogghuset mitt. Jeg skjønner at du tror at Internet er et rekkehus. Fail.
- Du skriver et sint innlegg på bloggen din om folk du ikke liker som lusker på bloggen din om natten. Du ser IP-adressen deres i statistikken, men de får ikke lov til å besøke bloggen din, åhnei, maken til frekkhet! «Å lese her er ikke en rettighet! [...] Hvis dere ikke respekterer dette så ser jeg meg nødt til å gå ut med ip-adresse og bredbåndsleverandør. Eller jeg ringer leverandøren deres.» Fail. Du kan forhindre folk fra å kommentere. Hele verden kan lese.
- Du roper høyt og rungende om overvåkning av besøkende når noen forklarer deg hvordan statistikkverktøyet på bloggen deres viser hvem som trykker hvor når. Fail. Alle setter igjen små spor på nettet. Vi som driver en nettside analyserer de sporene for å kunne forbedre nettsiden.
- Du klager over at du har blitt «baksnakket på Twitter.» Det viser seg at noen har lenket til innlegget ditt og diskutert det der. Fail. Twitter er offentlig. Epost, msn og private meldinger på facebook kan være baksnakking. Du blir like lite baksnakket på Twitter som du blir baksnakket på noens blogg når de lenker til deg.
- Du har landsmøte og lager en hashtag for at alle på twitter skal kunne diskutere og kommentere, men blir irritert fordi noen bruker din hashtag til å skrive tøys og fjas. Du må jo kunne bestemme hvordan hashtagen brukes når det er ditt arrangement som omtales? Fail. Eller, som noen kalte det på Twitter: #høyrefail. Når du slipper noe løs på nett har du ikke kontroll over det lenger, enten det er hashtags eller youtubefilmer.
Søndag 26. april 2009
Siden det er søndag, siden jeg har spist mitt første måltid med hel, ikke-most mat på halvannen uke og siden Internet til syvende og sist handler om å dele:
Blogginnlegg du bør få med deg:
Fine nerdeting:
LCDskjerm-postkort:
Delete-hviskelær:
Stephen Hawkings-legofigur:
Små bilder som oppsumerer mitt livssyn: (Oo, så pretensiøst)
Rødt lys betyr «Stopp! Fare!» Rødt hjertelys betyr «Ikke gå ut i veien og bli most, for folk er glad i deg og livet er fint!» Mmm.
Kunne ikke sagt det bedre selv:
Og alt blir bedre med en klem. Alt blir enda bedre med en gruppeklem. Osv:
Sjekk ut vi.sualize-profilen min for å finne ut hvor bildene er fra. Nerdegreiene får man kjøpt, til og med.
Lisbeth Salander vs depresjon 
Kvinnekongens kurs i diskursanalyse 
Daniel Søland Jackson
Ingrid Lamark
Dipsolitteraten
Isabel
~SerendipityCat~
Martha Joy 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
