Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Klagemur’
Mandag 26. april 2010
- Skriver ferdig bok nr.2
- Skriver kontrakt med Aschehoug om bok nr.3
- Har en tung bronkitthoste som aldri gir seg.
- Forsøker å komme seg etter hardt misbruk av Otrivin.
- Søker om penger til bok nr.3
- Lærer hunden at hun ikke skal bite folk.
- Kladder drøssevis av blogginnlegg hun ikke får publisert fordi hun ikke blir fornøyd.
- Lurer på om man kanskje er forfatter når det er snakk om bok nr. 3
- Har interessante tannproblemer som først og fremst gjør vondt
- Syter og klager
- Skriver litt til
Søndag 14. februar 2010
Virrvarr: Hei, du har kommet til Ida Jackson?
Gjennom telefonen: Hei! Jeg ringer fra Snill Organisasjon X! Vi trenger hjelp med nettsatsingen vår!
Virrvarr: Ah, ja. Det er sånt jeg kan hjelpe til med, vettu. Hva gjelder det?
Gjennom telefonen: Jo, vi vil gjerne lære å profilere oss i sosiale media, også vet vi at du er veldig flink!
Virrvarr:Takk, det stemmer det. Jeg har gjort lignende oppdrag for andre snille organisasjoner. Hva slags jobb er det snakk om? Er det foredrag? Kurs? Konsulentvirksomhet?
Gjennom telefonen: Kan vi ikke ta et møte til uka og ta det derfra?
Virrvarr: Sure, vi må bare diskutere honorar først?
Gjennom telefonen: Eh. Skal du ha betalt?
Virrvarr: Ja. Jeg jobber med dette.
Gjennom telefonen: Men du blogger jo gratis?
Virrvarr: Det betyr ikke at jeg jobber gratis?
Gjennom telefonen: Men vi er en Snill Organisasjon!!!
Virrvarr: Ja, en Snill Organisasjon med flere hundre ansatte, masse administrasjonskostnader og en stor nettsatsning. Dere betaler dem som lager nettsidene deres, ikke sant?
Gjennom telefonen: Jo?
Virrvarr: Og du får betalt for å ringe meg og spørre om dette?
Gjennom telefonen: Det er noe annet! Blogging handler jo om engasjement!
Virrvarr: Ja. Når jeg blogger gratis om noe jeg er engasjert i, handler det om det. Når jeg kommer til kontoret deres for å lære bort triks om hvordan engasjere andre, er jeg en selvstendig næringsdrivende som kurser dere i markedsføring og skal ha penger for det.
Gjennom telefonen: Det er vel ikke markedsføring når vi er en Snill organisasjon? Da redder vi jo VERDEN?
Virrvarr: Jeg har sett det henge reklameplakater for den snille organisasjonen deres på bussen. Selv om dere samler inn penger til noe annet enn egen vinning, bruker dere fremdeles markedsføringstenknikker på linje med Cola. Jeg skjønner det er et stygt ord, men det er markedsføring dere vil høre om når dere ber en blogger komme og snakke om blogging.
Gjennom telefonen: Men andre bloggere har jobbet gratis for oss før!
Virrvarr: Bare fordi dere har utnyttet noens gratisarbeid, betyr det ikke at dere kan utnytte flere. Jeg har jobbet for flere Snille Organisasjoner, som Amnesty, og de betalte for seg.
Gjennom telefonen: Hvor mye skal du ha, da?
Virrvarr: Det avhenger av hvor omfattende sammarbeid vi skal ha. Det blir minst et par tusenlapper, uansett.
Gjennom telefonen: Åh.
Virrvarr: Det er et hardt liv.
Gjennom telefonen: Men du kan skrive gratis om oss på bloggen din, ikke sant? Og be folk om å gi oss penger til Snilt Arbeid?
Virrvarr: Ja, jeg blogger ikke for betaling. Men jeg blogger heller ikke på oppfordring bare for at dere skal få spalteplass. Det kan være at jeg skriver om dere en gang, men det er meg som kontrollerer når jeg blogger om dere. Hvis jeg blogger om dere. Du kan ikke kontrollere hva folk skriver i avisen om dere, heller.
Gjennom telefonen: Men! Men! Men vi er jo en Snill Organisasjon!
Virrvarr: Ja. Jeg har til og med gitt penger til dere før.
Gjennom telefonen: Kan du ikke skrive om det, da????!!!!!
Virrvarr: Jo, men du kan ikke bestemme hva jeg skal skrive om.
Gjennom telefonen: Du får en t-skjorte?
Virrvarr:… hvertfall ikke for en t-skjorte.
Gjennom telefonen: Men kan du ikke bare fortelle meg hva vi bør gjøre på Internet nå på telefonen gratis?
Virrvarr: Jeg har aldri vært inne på nettsidene deres. Jeg må sette meg ned og se, tenke og komme med noen reelle tips. Dette er helt meningsløst. Enten så er dere villige til å betale for hjelp med markedsføringen, eller så er dere ikke det.
Gjennom telefonen: Men jeg trodde alt med Internet var GRATIS?
Virrvarr: Internet er gratis. Jeg er ikke.
——————-
Torsdag 5. november 2009
Litt forhistorie:
Aschehoug kontaktet meg i våres og lurte på om jeg ville søke på Sakprosaskolen deres. Jeg sa «Haha, det kan dere tro. Jeg har operert ut tre visdomstenner, spiser morfin og paralgin og har ingen hjerne.» Svaret jeg fikk var: «Vi bare utsetter søknadsfristen din! Kom! Kom!»
Jeg søkte på et bokprosjekt, bokprosjekt A. Forlaget sa: «Du skriver veldig bra, men vi tror ikke A kommer til å selge så mye. Men du vet jo masse om B! Du kan jo skrive om B?» Også tenkte jeg «Jo, det kan jeg godt». Forlaget sa «Bra, B er fint, men du må komme igang kjapt, helst før skolen begynner!»
Så jeg setter igang og bruker sommerferien til å skrive B. «B bør helst være ferdig til våren» syntes forlaget. Sakprosaskolen følger meg opp hele veien, og jeg skriver som en gal. Du vet, Internet. Sånn som jeg pleier.
«Søk stipender» sier de på forlaget. «Søk Fritt Ord. Si at du er hos oss. Søk i vei!» Så jeg søker penger til prosjekt B. Og sender inn til forlaget for at vi skal lage intensjonsavtale.
Jeg hører ingenting. Ingenting litt til. Ingenting enda litt til. Jeg spør. Sakprosaskolen spør. Plutselig er jeg på en helt annen avdeling med en helt annen redaktør jeg aldri har hørt om eller møtt som plutselig idag sier til meg at de ikke vil satse på prosjekt B likevel fordi det ikke kommer til å selge. Teksten er fabelaktig og alt det der, altså.
Også sitter jeg og bare «Ikke selge? Jeg har solgt ut førsteopplaget av Jenter som kommer! Vi solgte femhundre bøker på forhåndsbestilling! Faglitterære debutanter regnes med å selge 0 bøker. Jeg har fått inn forhåndsbestillinger på bok B allerede! Jeg har holdt førti foredrag med utgangspunkt i den jævla boka! Hvor mye er å selge godt?»
Det beste er at redaktøren som har avvist meg aldri har møtt meg, aldri har diskutert prosjektet med meg og neppe har googlet meg en gang. Det føles som om jeg har søkt på en jobb jeg er blitt oppfordret til å søke på, og får beskjed om at jeg har skrevet verdens beste søknad, har en ideell CV, men ikke får komme på intervju fordi de regner med at jeg ikke kan snakke med folk.
Uten at vi har snakket sammen før, altså. De bare gjetter på det ut fra at jeg har jobbet så mye med datamaskin, alle vet at nerder er asosiale osv osv. Også sitter jeg er og vet at jeg er Norgesmester i å gå på fest alene og bli kjent med alle, og at avvisningen skjer på grunn av noe helt annet enn innsendt tekst.
Jeg har twitret og facebooket og ringt og sutret og har fått henvendelser fra fire nye forlag siden i dag morges. Egentlig burde jeg være kjempefornøyd, siden jeg tross alt har fikset og først og fremst vært sint, ikke trist. Jeg er jo ganske sjelden sint på mine egne vegne.
Og likevel, nå som adrenalinet er på vei ut av kroppen, så er jeg så gåen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Hva prosjekt A var? En bok om feminisme. Hva prosjekt B er? En bok om sosiale media. Men det er ikke noe markedsgrunnlag i sånne nettgreier, har Aschehoug bestemt seg for i andre omgang. Det er best å satse på sikre kort i nedgangstidene. For som du vet, kjære leser: Det er ikke noe marked i deg.
Tirsdag 20. oktober 2009
Det er med videregående skoler som det er med psykiatriske avdelinger: Det er store kulturforskjeller og personalet spiller en veldig stor rolle for hvordan det er å være der.
Jeg har vært rundt på en rekke videregående skoler og holdt foredrag i den senere tid, men ingen har vært så snodige som den jeg besøkte idag.
Tips til neste gang dere inviterer en forfatter på besøk: Det er hipt å hilse. Blomsteroppsats er fint, småprat er enda bedre. Kan du ikke si hei til andre voksne mennesker, bør du kanskje ikke ta deg en jobb som består av å prate hele dagen. Sorry-borry.
Tips til deg som vil ha respekt fra ungdommer i skolen: Ikke snakk til dem med babystemme. De er atten. De vil myrde deg.
Sånn. Og til den lærerstudenten som faktisk sa hei: Takk, du veiet opp for en ellers pinlig opplevelse.
Søndag 27. september 2009
OPPDATERT: Harald Eia dukket opp i kommentarfeltet og gjorde meg oppmerksom på at jeg er klippet ut av dokumentaren hans allerede. Dermed er vel spørsmålene som blir diskutert i innlegget under ikke så oppdaterte lenger. Jeg lar det stå likevel, siden jeg tror det er god folkeopplysning å vise hvordan jeg opplevde at intervjuet med meg ble til. Det kan også være interessant å se Eias TV-program i lys av diskusjonen under.
For litt under et år siden fikk jeg en forespørsel om å delta på et nytt TV-show Harald Eia laget.
Jeg ble forklart at det skulle være en seriøst dokumentar, og at vi skulle snakke om «kjønn, kjønnsroller og motsettningen mellom idéene folk flest har om kjønn vs det ekspertene har».
Jeg fikk en personlig oppringing fra Eia en sen kveld midt i lanseringen av Jenter som kommer og takket ja uten å tenke meg om et øyeblikk.
Omg, en av landets mest kjente TV-personligheter ville prate med lille meg, og de kom til å ta opp hjemme i stua vår.
Litt om forbredelsene til opptaket:
Telefonsamtalen varte i over en time, der han stilte meg masse spørsmål om forhold, jenters seksualitet, utroskap og sjalusi. Han var kanskje spesielt opptatt av sjalusi.
Et stykke ut i samtalen begynte han å bli ganske personlig og pratet om seg selv og ulike forhold han hadde hatt. Jeg fulgte opp med info om meg selv i den naive tro at vi nå pratet privat.
Han forklarte meg at TV-teamet kom til å kontakte meg og at jeg fikk forbrede meg på opptak i løpet av november.
Er du fast leser her på bloggen, husker du sikkert bildene fra «hjemme-hos»-reportasjen i det Jacksonske hjem. NRK rigget til studio i stua vår, og instruerte meg til hvordan vi kom til å gjøre det.
Det øyeblikket Eia kom, ville kameraet gå på, de ville filme veien hans gjennom stua vår og deretter hoppe til samtalen mellom Eia og meg.
Om selve opptaket:
Da filmingen satte i gang, knipset Eia et bilde av meg med et polaroidkamera og satte i gang og grille meg med spørsmål.
Det var nesten de samme spørsmålene han hadde stilt meg på telefon, bare at han hadde sikret seg mot mine motargumenter og at jeg nå måtte finne nye måter å svare på spørsmålene på mens kameraet gikk.
Samtalen gikk i rasende fart, han la ann tonen som en ungdomspolitiker i en skoledebatt – og jeg svarte med å legge ann samme tone selv.
Plutselig dukket de private detaljene jeg hadde gitt ham på telefon opp. «Men jeg hører at DU..?» Jeg ble så forfjamset at jeg bare fortsatte samtalen uten å stoppe ham der.
Etterspillet:
Da kameraet gikk av, skiftet Eia personlighet og sa at jeg hadde klart meg bra, og at jeg slett ikke var en av de gærneste skeiv-teori-folka han hadde snakket med.
Så måtte Eia og TV-teamet løpe. Det er det siste jeg har hørt fra dem. Før jeg ble intevjuet prøvde jeg å google Eias prosjekt for å finne flere, utdypende detaljer om hva det egentlig var jeg skulle være med på.
Det eneste nettet kunne opplyse meg om var at Eia var i gang med «seriøs sosiologi-TV».
Hvorfor jeg fikk kalde føtter:
Så – i våres, var han plutselig i avisen med en veldig sterk agenda. «Hmm.» tenkte jeg. «Så det er dét programmet jeg er med på? Hvem er det som står for de alternative stemmene hvis han har hovedansvaret? Hva slags kontekst kommer intervjuet mitt i? Hmm.»
Idag så jeg at Willy Pedersen var ute i avisen med en kritikk av Eia og Eias metoder som samstemte godt med opplevelsen min av intervjuet.
Eia har svart kritikken med at etablerte forskere får tåle litt krasse spørsmål og at de ikke har monopol på å styre skuta.
Og jeg bare «Eh, åkei, fint for de som er etablerte forskere, men jeg er en politisk forfatter på 22. Ikke så innmari etablert, gitt. Ikke særlig komfortabel, nå».
Så hva bør jeg gjøre?
Jørgen Lorentzen, som tydeligvis også er intervjuet til programmet er også skeptisk, men skal få se og godkjenne alt han er med på i serien.
Jeg har ikke hørt fra Eia siden jeg ble filmet, og har hvertfall ikke fått se noen sitatsjekk eller klipp. Mulig jeg ville vært mindre nervøs om jeg fikk det samme, men det er kanskje noe man må mase seg til?
Så nå sitter jeg her med en litt uggen følelse og lurer på om jeg bør kontakte NRK og snakke med dem. Det kan være jeg blir fremstilt helt greit.
Det kan være jeg bare er med et kort klipp siden jeg ikke er noen stor, kjent forsker. Det kan være at jeg er blitt klippet sånn at bare de personlige, overhumplende kommer på TV.
Engstelige-Virrvarr har lyst til å gjemme seg og tie ihjel hele TV-serien til den er ferdig, men det er ikke så konstruktivt det heller.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre mine lure, oppegående lesere til råds:
Loading ...
Kom med utfyllende innspill i kommentarfeltet, er dere snille.
OPPDATERT 2: Fant akkurat nå ut at programmet heter «Hjernevask». Det fikk jeg heller ikke beskjed om da jeg ble spurt om å gjøre et intervju. Navnet setter jo an tonen på en måte jeg ikke er helt komfortabel med, heller. Her er hjernevaskede Virrvarr, lizzom.
Torsdag 3. september 2009
For et par uker siden fikk jeg epost fra NFF – Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening. De er forfatterforeningen min, og jeg er ganske glad i dem. De betaler meg for å dra rundt og holde foredrag på skoler (mail dem hvis du vil ha besøk!), forer meg med tidsskriftet Prosa og har masse stipender de deler ut hvert år. Fin gjeng.
Siste epost gjaldt imidlertid oppropet deres mot den fæle fildelingen. Ville jeg være med blant de som undertegnet? «Haha, nei!» sa jeg. Jeg ble litt forundret over at de var med på oppropet i det hele tatt. Platebransjen får i hvertfall fildelt det rettighetsbeskyttede materialet sitt.
NFF må jo sitte på Gud og Hermansen for å få noen til å lese bøkene deres i det hele tatt, og det er ikke som om noen faglitterære forfattere i Norge har tapt penger på at noen skulle ha delt en pdf-versjon av boka deres. Vil du dele bøkene dine, låner du dem bort når du har lest dem selv.
En venninne som er Grafillmedlem fortalte at hun hadde fått forespørsel om det samme. «Og jeg er webdesigner» sukket hun. «Tenk om noen hadde fildelt nettsiden min.»
Og likevel – jeg er ikke teit. Jeg skjønner på oppropet at kulturbransjen er redd for at legalisering av ikke-kommersiell fildeling vil true opphavsretten deres. Og likevel. Som forfatter er jeg mer redd for nettsensur og personvernsbrudd enn for at noen skal spre ting jeg har laget uten mitt samtykke.
Dessuten: Som blogger gir jeg bort store deler av tekstarkivet mitt gratis. Jeg tjener fremdeles penger. Å gi bort noe gratis og å leve av noe er ikke en motsettning på nett. Man må bare tenke annerledes enn det man har gjort tidligere. Kulturbransjen har først og fremst et innovasjonsproblem, ikke et rettighetsproblem.
Eirik Newt har kritisert kulturoppropet bedre enn meg.
Fredag 21. august 2009
Da jeg var liten og skjønte at det fantes folk fra andre land som var på flukt fra krig og forfølgelse, og at de kom hit til Norge for å gjemme seg, spurte jeg mamma om vi ikke skulle la noen av dem bo hos oss?
Greit, vi hadde ikke så mye plass, men det var hvertfall plass til et par stykker i stua til de fikk seg jobb og penger og sitt eget hus og vi kunne bli naboer istedet. Jeg tenkte at åkei, de snakker ikke norsk og jeg kan ingen andre språk, men vi kan sikkert kommunisere med tegnspråk og lære hverandres språk etterhvert.
Det blir gøy å vise dem alle de tingene vi gjør som de sikkert aldri har vært med på – som å hente juletre i skogen, også kan de vise oss ting de gjør som ikke vi har vært med på. Kort sagt – jeg gledet meg veldig til vi skulle få ta inn noen flyktninger i huset.
Dette var før jeg fikk beskjed om at asylsøkere bor på asylmottak og at det var en masse byråkrati og juridiske greier, og at mange ble sendt hjem igjen fordi de ikke kvalifiserte til opphold. Å invitere en familie ekstra til å bo i stua vår ville antageligvis være ganske ulovlig og politiet ville kommet og hentet dem.
Så når jeg hører flere og flere folk snakke om hvor problematisk det er at det blir så mange av dem, at de er redde for den norske kulturarven, at det burde være færre, det burde være strengere, at de kan ta over til slutt, så tenker jeg at jeg ikke klarer å mobilisere nok frykt.
Jeg ville jo egentlig ha min egen asylsøker i stua og gi henne te og en klem. Var det bare meg som hadde gledet meg til det ble flere?
Nå vet jeg at det er syvårgame Virrvarr som snakker. Hun har ikke et korrekt bilde av alle utfordringene i asylpolitikken. Det er bare føleleri.
Igjen – «Åneiånei, 50% radikale islamister i Norge innen 2020! Marsipangriser kommer til å bli forbudt og alle må gå med burka!» er faktisk også bare føleri.
Og selv om en del folk har sagt til meg at jeg er naiv, så har jeg tenkt å holde på den følelsen som sier at våre nye landsmenn er mennesker, og at mennesker til syvende og sist er en fin ting.
I 2006 tilbragte jeg en del tid sammen med de afghanske flyktningene utenfor Domkirken i Oslo. Storparten av jobben min bestod i å sitte nattevakt over en park dekket av sovende mennesker som ikke hadde spist på 22 døgn.
Hovedinnvendingen fra de politiske partiene lød: Norge fungerer ikke sånn. Du kan ikke sultestreike deg til opphold selv om byråkratiet har en annen oppfattning enn deg om hva som er ståa i Afghanistan, sånn sikkerhetsmessig.
Likevel er det ikke den byråkratiske firkantheten jeg husker best. Det jeg husker best er alle de hvite, voksne damene som skrittet freidig småfulle inn i parken, dultet i en sovende afghaner og sa: «Fysj, her ligger de! Jeg håper de dør!»
Og jeg tenkte: Det er dette som er rasismen. Rasismen er å redusere hele, pustende, levende mennesker til en kategori du kan forrakte og ønske død i fylla. Rasismen er å glemme at noen er mennesker, ikke bare deler av en gruppe du er sikker på kommer til å skape problemer.
«Jeg er ikke rasist, men…» pleide venner av meg på videregående å si, for derretter å si ting som at alle asylsøkere stjeler som ravner, derfor burde de ikke få slippe inn på loppemarkedet vårt.
Og jeg ble slått av at folk som ellers hadde mantraet «individ, individ, individ» plutselig ville nekte en masse individer å handle fordi de hadde sett en eller flere representanter fra samme kategori stjele noe. Kjønnskvotering var urettferdig gruppetenkning, men å nekte asylsøkere adgang var å være realistisk og faktaorientert.
«Det er litt som at alle mørkhudede mennesker du ser på Grønland sikkert er muslimer og radikale islamister. Du trenger ikke sjekke, de er jo her overalt og du kan se dem. Snikislamisering er noe man føler er sant. » kommenterer en venninne av meg.
Og jeg gikk rundt og kunne ikke skjønne at folk gikk i den teite tankefellen og trodde at bare fordi de følte noe veldig, veldig sterkt ble det veldig, veldig sant.
Så ble jeg overfalt og forsøkt voldtatt av en mann med utenlandsk opprinnelse. Jeg har blitt voldtatt en gang før, så du skulle tro jeg hadde litt erfaring med dette å ikke demonisere gruppen voldtektsmannen min tilhørte.
Jeg har muuligens litt mindre enn rasjonelt til overs for hvite gutter i begynnelsen av tjueåra, men ikke mer enn at jeg kan være gift med en hvit gutt i begynnelsen av tjueåra.
Den følelsesmessige reaksjonen min på overfallet var derimot å bli kjemperedd og småparanoid hver eneste gang jeg så en mørkhudet mann. «Fare! Fare!» sa hjernen.
Strengt tatt gjør hjernen det fremdeles, siden det ikke er så lenge siden, og rasjonelle Virrvarr ikke har fått lov til å tatt overhånd. «Hjelp, hjelp, neger!» sier amygdala, og tvinger meg til å sette meg et annet sted i toget enn sammen med disse suspekte, mørkhudede herremennene. Jeg hadde sikkert blitt nervøs om Barack Obama ville sitte siden av meg på bussen, så teit er hjernen.
Rasjonelle Virrvarr, derimot, er ikke så bekymret over mørkhudede herremenn. Hun er litt oppgitt. «Hei, følelser? Ikke for å være frekk, men hudfarge er en av de største kategoriene i verden. At én person har gjort noe mot deg, tilsier ikke at alle som har samme kjennetegn som overgriperen er overgripere. Ro deg ned. Jeg kommer ikke til å ta noen avgjørelser basert på deg. Du er redd. Det er ikke det samme som at redselen er begrunnet.»
Jeg har vært opptatt av asylpolitikk siden jeg skjønte at jeg ikke kunne ha min egen asylsøker i stua mi og gjøre min del av jobben for å sørge for at Norge var et trygt og hyggelig sted å rømme til. En av organisasjonene jeg er mest glad i på området er Press – Redd Barna sin ungdomsorganisasjon.
De har enslige, mindreårige asylsøkere som en av hovedsakene sine, og jeg anbefaler alle som tror at asylpolitikk = lykkejegere uten papirer som prøver å presse seg inn i landet å lese gjennom hva slags saker Press har på dagsordenen.
Det er faktisk unger som vokser opp i asylmottak, og strengere relger utformet med voksne i tankene ikke akkurat er det som gir gunstige oppvekstvilkår for barn.
(Oppdatert: Hvis du har lyst til å vite hva de ulike partiene mener om enslige, mindreårige asylsøkere, arrangerer Press en debatt om det på Litteraturhuset 2. september.)
Etter å ha sittet på psykiatrisk sammen med folk som har sittet i asylmottak store deler av oppveksten sin, er jeg ganske sikker på at asylmottakbarna er de nye barnehjemsbarna i forhold til fremtidige erstattningssaker.
Så når politikerne hyler om innstramninger i asylpolitikken, strengere og hardere asylpolitikk, klarer jeg ikke å henge med. Det er en annen asylsøker hjernen min henter frem når vi snakker om dem.
Det er redde mennesker jeg har spist middag med på institusjon. Det er folk som har blitt voldtatt på lukkede mottak de ikke kan rømme fra. Det er unger jeg har møtt. De er mennesker jeg vil at skal behandles menneskelig.
Du kan peke på statistikk som viser at deler av våre landsmenn ligger på toppen når det gjelder noen typer kriminalitet og anmeldte overfallsvoldtekter så mye du vil – jeg klarer ikke å se at det legitimerer å gjøre ting jævligere for familier på flukt. Jeg klarer ikke å se at det legitimerer å stigmatisere ungdommer som allerede sliter med å få seg jobb på grunn av annen hudfarge og krydret etternavn.
At det er problemer i en befolkningsgruppe, betyr ikke at det er greit å behandle hele gruppen dårligere prevantivt. Kall meg gjerne menneskerettighetsfundamentalist, men der har du meg.
Så kan du slå opp et homofilt par som ble slått ned av en fyr som erklærer Grønland en muslimsk bydel i fete typer så mye du vil. Det legitimerer fremdeles ikke å behandle muslimer dårlig. Det legitimerer ikke å putte alle som kommer fra muslimske land i lukkede asylfengsler.
De to mennene som ble angrepet holder fast på at Frp ikke må få bruke deres ubehagelige opplevelse til sin fordel. De ble angrepet av en enkeltperson, ikke av en gruppe som helhet.
Jeg har blitt angrepet for å leie dama mi med beskjed om at Norge er et kristent land. Det betyr ikke at jeg vil ha særregler for alle kristne. Du bekjemper hatvold, rusproblemer og kvinnediskrimmingering med andre virkemiddler enn å diskrimminere tilbake.
Jeg tilhører den naive delen av venstresiden som aldri har ville tatt i innvandringsproblematikken (mest fordi jeg er en politikknerd og vet forskjell på kvoteflyktninger og arbeidsinnvandring), men det kjennes urettferdig å stemple meg som uinteressert i å løse problemer knyttet til at gutter med minoritetsbakgrunn oftere detter ut av videregående enn andre.
Jeg er bare så forbannet uenig i de dårlige løsningene som gjerne frontes sammen med tidvis legitime påstander om problemer i minoritetsmiljøene.
Jeg er med på å bekjempe kvinnediskrimminering og homohets uansett hvor den kommer fra, men jeg klarer ikke å se at å generere mer fremmedfrykt og steile fronter vil hjelpe på problemet.
Jeg synes også det er spennende at når det dukker opp en annen kultur som har patriarkalske, homofobe tendenser, så er det plutselig typisk norsk å være feminist og homoaktivist, og alt annet er en trussel mot den norske kulturen.
Så kan Nina Karin Monsen få Fritt Ord-prisen mens hatvold mot homoer er et typisk tegn på snikislamifisering.
Jeg er litt sånn «Hey, jeg har vært med på homoaktivisme siden jeg var en liten fjortis. Vi har greid å snu mange holdninger blant folk som har bodd her i landet lenge. Vi skal nok greie å snu disse tendensene hos folk som ikke har bodd i landet så lenge, også.
Vi kan gjøre dette uten å hyle at det var galt at folka som har disse meningne kom hit in the first place. Å være homofob og det å ikke ha rett til opphold på humanitært grunnlag, er faktisk forskjellige ting.»
Det er valg, og jeg føler meg som «The odd one out» på hva jeg er opptatt av fra politikerne. Jeg skulle gjerne likt å hørt de rødgrønne forsvare innstramningene i asylpolitikken og svare på spørsmålene som ble stilt ved oppropet Nestekjærlighet.no.
Og samtidig så kan jeg skjønne at folk som har opplevd tilsvarende overgrep som meg – når det kommer en mørkhudet mann og forsøker å voldta deg, mens han presser ryggen din opp mot utlendingsdirektoratet (Det er sant, det var på hjørnet av UDI. Det høres ut som en pressemelding fra Norgespatriotene, I know), så får du lyst til å gjøre noe med det. Sånn Siv Jensen – slå i bordet og gjøre noe med det.
Det er bare kjipt at de tingene man får lyst til å gjøre da gjerne er dumme og ikke så gjennomtekte. Vi forholder oss til en stor gruppe mennesker her. Vi har faktisk ansvar for å forsøke å skille frykt og fakta.
Søndag 26. juli 2009
«Du var ikke “Flink på skolen”» sier psykologen min. «Du sprengte den kategorien som barn, jeg beklager. Å være flink er å lære seg det man skal fort og få det til bra. Du kan ikke se på deg selv som “skoleflink”. Du var i en litt annen sjanger.»
Jeg ser litt irritert på henne. Jeg synes det er pinlig å ta opp dette med skoleprestasjoner. Jeg har aldri sett på meg selv som en flink person. Jeg bare får til ting andre ikke får til uten å vite hvorfor. Det kjentes ut som om jeg kom meg gjennom skolesystemet med juksekoder i hjernen som ga meg svarene på alt og mere til. Å si at jeg er «flink» er dritvanskelig. Dumme psykologen burde ikke bytte ut ordet «flink» med noe enda mer imponerende.
Og likevel. Jeg har skjønt at ikke alle hadde det som meg. Jeg lærte å lese og regne av meg selv lenge før skolestart, antageligvis rundt to års alderen. Jeg husker første gang jeg leste en bok på over hundre sider. Da var jeg fire. Jeg husker å sitte på fanget til farfar og lure ham til å forklare hvordan jeg telte til hundre og oppover. Så lå jeg i sengen og telte så langt jeg kunne, til over tusen, tall-tall-tall-tall.
Jeg fant en bok som skulle brukes i musikkundervisningen på barneskolen og lærte meg noter i smug. Jeg gjorde det aldri for å imponere noen, fordi noen sa jeg burde. Jeg bare gikk rundt og var konstant kunnskapskåt og alt var spennende. Dinosaurer. Hovedsteder. Botanikk. Historie. Kjemi. Gramatikk. Religion.
Jeg var en slags menneskelig svamp som sugde opp opplysninger og satte dem i system. Eller. Kanskje mer enn det. Jeg lærte meg perspektivtegning. Jeg skjønte ironi. Jeg lærte meg å løse kryssord på egenhånd. Så skulle jeg begynne på barneskolen og lære å lese.
Et lite problem, siden jeg hadde sneket med meg «Den uendelige Historie» av Michael Ende for å lese i friminuttene. Kort sagt koste jeg meg med en bok på femhundre sider mens resten skulle lære at det fantes en bokstav som het A.
Jeg har fått en del venninner som hadde det på samme måte i oppveksten. Vi tilhører typen dobbeltpersonligheter som hater oss selv, er ut og inn av psykiatrien og utfører akademiske og kunsteriske mirakler på fritiden. «Det kjipe med å være et absurd begavet barn, er at de voksne slutter å behandle deg som et barn.» sukker venninnen min.
Jeg nikker. Når språket og evnene dine assosieres med noen mye eldre enn deg, behandler folk deg som eldre. Du får beskjed om å ikke være så barnslig hvis du skulle begynne å gråte over noe. Du burde ta mer ansvar. Greit at alle de voksne rundt deg vet at du er syv år, men du er jo så spesiell. «Så moden for alderen», lizzom.
Du går gjennom ungdomskolen og kan skulke, dope deg og være helt på kjøret uten at noen lærere hever et øyenbryn. Du har jo seksere i alt, du vet alltid svarene, du leverer de beste skolearbeidene og du er alltid velformulert om noen spør om det går bra. Det er ingen målbare problemer med deg. Du gjør jo bedre jobb rusa enn alle de andre i klassen åkke som.
Som sosiallæreren sa til en venninne av meg: «Du har jo svært gode karakterer. Jeg ser ikke hva som er problemet?» Og nei. Selvmordstankene og selvskadingen gjør deg jo tross alt ikke dårligere i engelsk, og du leser Lord of the Rings på originalspråket mens resten av klassen pugger gloser. Bummer.
Det fine med å gå på steinerskolen, var at jeg slapp å bli så lagt merke til prestasjonsmessig. Når du får en skriftlig bedømmelse på en liten lapp ingen andre ser, kan du være så flink du vil i smug. Det er deilig. Det er beskyttende.
Når Høyre vil gi gullmedaljer og karakterer i skolen, så tenker jeg «Gud. Jeg hadde dødd av å få gullmedaljer i alle fag, alltid, rekende på en fjøl, uten å jobbe, uten å anstrenge meg, mens andre i klassen slet vettet av seg. Gni det inn, liksom. Jul meg opp når vi kommer ut i skolegården, det er greit.»
Noen ganger blir jeg bitter og elitistisk. Tenk om jeg hadde fått en spesiallærer som fulgte meg opp på samme måte som de med lærevansker fikk? Da kunne jeg jobbet med nye ferdigheter og ny kunnskap de ti årene jeg satt og ventet på at pensum skulle ta igjen det faglige nivået mitt. Tenk om de faktisk hadde sortert elevene etter faglig nivå. Da kunne jeg fått leke med barn som skjønte hva jeg sa.
Tenk om jeg hadde fått lærere som så på meg som noe annet enn et slitsomt element som korrigerte undervisningen deres og stilte dumme spørsmål. Tenk om det ikke var et handicapp å lære fort. Tenk om jeg ikke hadde fått kjeft fordi jeg hadde regnet ut regneboka. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg hadde vært flink i fotball istedet. Da ville hele hjembygda vært stolt av meg fra dag 1.
Når jeg ikke er bitter, skjønner jeg at jeg vet lite om andre barn sin skolehverdag. Jeg vet at jeg ikke er særlig kvalifisert til å si noe om læringsprosesser. Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker. Jeg vet ikke hvordan du blir motivert til å lære noe når du ikke liker å lese, lytte og ta notater. Jeg er ingen kompetanse utover egne erfaringer.
Da jeg ble medlem i RU, var idéen at flinke elever var barn av smarte, flinke voksne med en klassebakgrunn som gjorde barna deres skoleflinke. Det å være flink var ikke det å være flink, det var å tilhøre feil samfunnslag, og det hadde dermed ingen verdi.
Ressursene i skolen burde brukes på å tilrettelegge for de svakeste, siden det var sosialt utjevnende. Siden klassebakgrunnen min best kunne beskrives som filleproletær, følte jeg at jeg var et større utskudd enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. «Hei, jeg heter Ida, og jeg er smugsmart.»
«Barnevernet kom aldri til oss» sier en venninne av meg. «Du måtte være voldelig og utagerende på skolen for at noen skulle skjønne at det var noe i veien. Ingen merker at du mangler matpakke og riktige klær når du kan snakke for deg. Er du oppegående, kan du umulig ha noen problemer hjemme.»
Jeg ble sendt til barnepsykolog i sjetteklasse. Han fant frem en serie med kort fulle av blekkflekker. «Eh,» sa jeg. «Skal vi ta Rorschachtesten? Er ikke den litt utdatert?» Jeg fikk bare den ene timen.
Søndag 12. juli 2009
Det er en del ting jeg ikke liker og som jeg har gode grunner til å ikke like. Som Frp. Som Preben Z Møllers Deflora. Som Hege Storhaug. Du vet – rasisme, sexisme, dårlig litteratur og god, gammeldags stupiditet ispedd tonnevis av dårlig argumentasjon forkledd som forskning. Ting jeg kan forklare hvorfor jeg misliker.
Så er det de tingene jeg ikke liker, og som jeg ikke kan forklare hvorfor jeg ikke liker. De instinktive, irrasjonelle tingene. Jeg er i listemodus om dagen, så her er en oversikt over ting jeg misliker uten å skjønne hvorfor. Bidra med egne ting i kommentarfeltet.
Jeg misliker:
- Tørr bomull som knirker mellom fingrene.
- Blod. Nærmere bestemt blod frembragt av metall mot hud. Jeg har sluttet å svime av når jeg kutter meg, men jeg blir fremdeles farlig svimmel. Og nei, jeg vil ikke høre om at du har kuttet deg. Hold det for deg selv.
- Edderkopper. Ok, jeg misliker dem ikke. Jeg har en fobi. Jeg er redd for tegninger av edderkopper. Jeg er redd for leker som ser ut som edderkopper. En dag skal jeg eksponere meg for dem og bli ferdig med det, men inntil da kommer jeg til få høy puls av å skrive ordet edderkopp.
- Kjøttdeig. Det friker meg ut. Det friker meg ut mer enn pølse, og det er litt irrasjonelt. Jeg vet jo at pølse er vel så ekkelt.
- Teletubbies. Du vet de egentlig er her for å drepe deg.
- Lunken melk.
- Ferdig oppskåret toast-brød som har ligget lenge i plastpose.
- Ting som er fettete i tillegg til støvete.
- Å barbere seg. Jeg later som om de hårete leggene er et feministisk standpunkt, men egentlig er det fordi jeg har barberhøvelangst. Som leder til neste punkt:
- Hårfjerningskrem. Seig, illeluktende krem med løse hår i? Yuck.
- Å kjøpe sko. Jeg vil ha sko som varer livet ut, men selv de dyre typene dør jo etter halvannet år med veldig jevnlig bruk.
- Snus.
- Å se på TV. Jeg begynner å klø etter type ti minutter og må opp og gå litt.
- Pannekaker med sukker eller syltetøy. Jeg liker tykke, amerikanske pannekaker med bacon eller sirup, men tynne, norske pannekaker dynket i stekefett og fylt med blåbærsyltetøy gjør meg uggen.
- Frottéhåndklær som ikke har blitt vasket med tøymykner.
- Løshår som drysser ned når man er hos frisøren.
- Blå kulepenner.
- Kokt torsk.
- Folk som serverer smeltet margarin og later som om det er saus.
- Slipknot.
- Solarium.
- Husoldningssaft.
- Wienerpølser
- Flash. Flashreklame. Flashbaserte nettsider. Urkburk.
- Standardutseendet til Windows XP.
- Klær som gjør håret elektrisk.
- Rekeskall. Særlig de tynne, flisete følehornene.
- Ordet «golv».
- Ordet «salve»
- Yatzy.
- Lano.
- Kokt skinke.
- Norvegia.
- Servelat.
- Askebegere.
- Makaroni. Jeg vet det er rart. All annen pasta går greit, makaroni går ikke greit.
- Mr. Bean. Jeg blir bare flau når jeg ser på. Jeg liker Blackadder og annet av Rowan Atkinson, men Mr. Bean gir meg noia.
- Realityshow. Jeg blir bare flau på deltagernes vegne og må gå ut av rommet og finne på noe annet mens programmet står på. Jeg er sart når det kommer til folk som driter seg ut.
- Baconpostei. Jeg pleide å like det før, men så spøkte noen om at det var fluepostei, og hver eneste gang jeg ser baconposteipakken, tenker jeg på moste fluer. Logisk, men ikke rasjonelt.
- Nylonstrømper.
- Haremsbukser. (Mulig det ikke er irrasjonelt.)
- Kjøpesentre. Det må enten være handlegate, marked eller stooor butikk. Kjøpesentre er stressfeller.
- G-streng-truser.
- Omreisende tivolier. De bråker og blinker og stinker.
Lørdag 13. juni 2009
«Jeg er en hvitmalt snøkule» sier hun. «Ingen kan se all snøen som svømmer inni. Jeg er hvit og lukket.»
Når hun forteller meg at hun har blitt seksuelt misbrukt blir jeg ikke overrasket. Jeg kjenner følelsen fra tenårene. Lukket. Ugjennomtrengelig. Stille.
Jeg var så redd jeg skulle bli gal. Alle mennesker var kilometervis unna meg, selv når de klemte meg. Selv når de hvisket i øret mitt. Jeg så hele verden fra den gale enden av kikkerten, jeg var ikke tilstede, ingenting var på ordentlig.
«Hjernen klarer ikke ta inn det som har skjedd med en gang. Signalene blir for sterke.» forklarer psykologen meg. Det gir mening. For et døgn siden var minnet om avstanden mellom meg å verden nettopp det. Et minne. Et minne om å være seksten og ligge inntil Mr. Jackson og gråte. «Du er ikke her. Du er ikke her. Hvorfor kan jeg ikke komme nærmere deg? Hvorfor er alle så langt borte?»
Nå er avstanden tilbake, som en tone jeg trodde jeg skulle slippe å høre igjen. Politiet var så langt borte at jeg kunne forklare dem alt sammen uten problemer. Mr. Jackson og jeg kjørte toget til Fredrikstad sent på kvelden, men alle de andre passasjerene var en film som flimret foran øynene mine. Svigerfamilien klemte på meg, men jeg enset det knapt.
Idag har jeg lest om storpolitikk, om folk som dør andre steder, om tortur. Jeg koker ikke over av urettferdighet jeg pleier å koke over av. Det er som å lese sjakkspalten i avisen. Noen trekk forundrer meg, noen trekk provoserer meg, noen trekk er tilfredstillende. Det er tårn og springere som skriver opprørte kronikker. Det er konger og dronninger som er statsminister og presidenter. Det dør bønder hele tiden.
Jeg lurer på om grunnen til at det var enklere for meg å være politisk aktiv før, var at alle hendelser var flytting av sjakkbrikker. I de senere årene har jeg fått følelser, betenkeligheter, nyanser, aggresjon og empati, og det krystallklare bildet av hva som var bra og hva som var dårlig har gått i tusen knas. Kanskje jeg må være i konstant fortregningsmodus for å tåle politikken? Jeg vet ikke.
Jeg vet at følelsen av å være avskåret fra verden er forbigående. Jeg vet hvorfor jeg føler det. Jeg vet at jeg har følt det før. Jeg vet at det kommer til å gå over. Jeg vet at smerten kommer senere når nummenheten har trukket seg tilbake.
Jeg er klar over teppet av kvalme som ligger bak nummenheten. Jeg er klar over at halve problemet med gårsdagens ubehageligheter er at å oppleve noe som minner deg om jævlige situasjoner du har vært i før gir deg samtlige jævlige situasjoner i fanget.
Facehugger-tungen som boret seg inn i mellom leppene mine i går vekker til live følelser fra opplevelser hjernen min har drept og stoppet ut. Nå våkner de stive, døde minnene til live som en zombiehær av seksuelle overgrep og jeg må slåss mot alle de gamle voldtektsminnene, ikke bare gårsdagens overfall. Vi stirrer på hverandre. Vi sier ingenting.
Jeg skal bli sint senere. Jeg skal bli sint senere. Nå? Nå er jeg en tom korridor. Nå er jeg ingensteder. Jeg er hvit utenpå og fragmentert på innsiden.
Jeg hadde følelser for et døgn siden. Jeg vet de kommer igjen.
Avil
Thorbjørn
P02 
Anders Svenneby
victoria 
A. 
Martha Joy 
nh 
Therese 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
