Søndag 13. desember 2009

Om Den ene

Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.

So. Here goes:

Den Ene?

Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.

Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:

Mannen med skjegg:

«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt “elskmeg-elskmeg-elskmeg”! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.

Dame med bil:

Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.

Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»

«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.

Den slemme damen:

Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.

Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.

Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.

Sist, men ikke minst:

Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.

Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.

Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»

Lørdag 28. november 2009

Hva jeg har brukt tiden på

Hei, Internet!

Jeg skriver blogginnlegg i hodet før jeg sovner, småprater til bloggen mens jeg vasker opp, kladder mentale blogginnlegg på t-banen og savner dere – kort sagt.

Så. Siden jeg har vært veldig overarbeidet og ikke så lite nedbrutt, tenkte jeg at jeg kunne starte opp bloggingen igjen med å fortelle dere litt om hva jeg har drevet med siden sist.

Sånn stæsj jeg har gjort de siste ukene:

1. Holdt Rådslag på Bjørnholdt og Eikelund VGS sammen med Rådet for psykisk helse. Kort sagt: Jeg pratet om problemene mine og prosessen med å takle dem i plenum på en måte som fikk ungdommene med på en samtale om psykisk helse som gjorde alle involverte lurere.
2. Tatt et kurs i stand-up komedie med Shabana Rehman og New York Comedy Institute. Fordi jeg ville lære meg å bli bedre til å fjase i mikrofon, lære andre måter å skrive tekst på, samt prøve den skumleste formen for offentlig opptreden. Jeg er jo en mental basehopper når alt kommer til alt. Det var utrolig lærerikt og morsomt (pun intended).
3. Spilt inn et radiokåseri for «Mellom himmel og jord» som kommer i sendingen deres på P1 på søndag. Tema? Ateistisk julefeiring. Tune in.
4. Skrevet om tegneserier til Cappelen Damm og funnet ut at det eneste problemet mitt med å skrive om dette temaet er å begrense seg. Nerden i meg synes alle må få vite alt om tegneserier. Nuh!
5. Snakket om bloggen og om meg og om Internet generelt på et seminar hos Landsforeningen for pårørende innen psykiatri. Det var på Grand og føltes litt som å holde foredrag i spisesalen på Titanic. Leonardo Di Caprio var ikke til stede.
6. Brukt den resterende tiden på å forsøke å sove, spise og ikke krepere. Ohyes.

Heldigvis skal jeg ha en rolig desember. Det lover godt for bloggen, også.

Søndag 22. november 2009

Livet mitt akkurat nå

Jeg følte meg veldig frisk, så jeg satte opp farten. Jeg burde tatt signalene da nattesøvnen røk. Du vet du er i trøbbel når du ikke bare sovner sent om kvelden, men våkner grytidlig om morgenen i tillegg.

Så dukket det plutselig opp en rekke uforutsette, vanskelige ting, og så fant jeg meg selv rullet sammen i en ball et sted som strengt tatt var veldig langt hjemmefra.

Samme dag sa Aschehoug til meg at de hadde ombestemt seg og at de veldig gjerne vil at jeg skal skrive bok for dem. Minst en. Nå med en gang.

Nå har jeg drukket te og lekt med hunden noen dager og tenkt at det ikke bare er meg som er bipolar – livet er ikke så verst på å veksle mellom fint og forferdelig i full fart, det heller.

Og du? Det kommer til å bli utfyllende forklaring om bokprosjekt i senere innlegg. Jeg vil gjerne ha deg med på veien, skjønner du.

Den neste boken kommer nemlig til å bli litt om bloggen og litt om deg i tillegg til Internet generelt. Så velkommen skal du være.

Lørdag 31. oktober 2009

Rise and shine

Jeg fikk en lang klem av en dame som var så glad for at jeg får til å gjøre det jeg har lyst til. Jeg har klemmen på innsiden fremdeles. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette, Internet.

Jeg har forandret meg mye siden i fjor. Jeg har lært en masse ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle lære. Jeg har greid en masse ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle greie.

Jeg blir glad når jeg får komplimenter, jeg gremmes ikke over at noen kan være så dumme at de tror jeg har noe å fare med. Jeg har lært meg å si nei uten å få noia.

Jeg har lært meg å lønnsforhandle uten å underprise meg. Jeg har lært meg å sette grenser. Jeg har lært meg å si «pytt, pytt». Jeg har lært meg å levere arbeider jeg ikke synes er perfekte.

Jeg har lært meg å takle kritikk. Jeg har lært meg å like meg selv. Jeg har lært meg å senke skuldrene. Jeg har lært meg å ta pause. Jeg har lært meg å reise meg opp igjen. Jeg lærer fremdeles.

For et år siden gjemte jeg meg bak et søppelspann og satt der i to timer uten å greie å røre meg fordi alt hadde hengt seg opp. For et år siden greide jeg ikke mer en to ting pr. uke.

For et år siden var alle redde når jeg gikk til butikken alene. For et år siden var jeg alltid på nippet til å falle.

De siste ukene har vært vanskelige og uoversiktlige. Jeg har stått i stormen uten å knekke sammen. Gale damen er i ferd med å betraktelig mindre gal. Jeg har aldri hatt så godt veigrep før i hele mitt liv.

Mandag 12. oktober 2009

Huskeliste for dårlige dager:

PS: Min personlige

1. Kom deg opp. Ikke bli liggende. Nøkkelen er bevegelse.
2. Bruk lang tid på badet. Skrubb det kjipe vekk. Hold deg fast i lebestiften.
3. Ta på deg de fine klærne.
4. Reduser todolisten til et levelig minimum. Du skal tre ting idag, ikke ti.
5. Om mulig: Sørg for at de tre tingene er å spise, gå en lang tur og ringe en venn.
6. Skriv. Tving pennen i gang.
7. Drikk kaffe. Drikk te. Drikk brus. Drikk det du vet får deg til å samle deg.
8. Legg vekk datamaskinen. Du surfer deg aldri gladere. Du chatter deg aldri mindre stresset på msn.
9. Pust.
10. Se deg rundt.
11. Skru på musikk.
12. Aksepter at du ikke får flyttet fjell idag. Eller, enda bedre: Aksepter at å komme gjennom dagen er fjellet du får flyttet idag.
13. Legg deg tidlig, så du får nok søvn.
14. Ikke slå deg selv i hodet om du ikke kommer lenger enn punkt to.

Har du en huskeliste til de dårlige dagene?

Tirsdag 6. oktober 2009

Om mestring

«Ja, det var forferdelig» sier hun. «Jeg kommer aldri til å få det bra igjen.» Jeg har hørt det mange ganger i settinger der folk skriver og snakker om psykisk sykdom. «Du blir aldri bra.»

Noen er veldig sinte på verden. Noen er veldig sinte på menneskeheten. Noen er veldig sinte på seg selv. Noen er veldig sinte på kirken. Noen er veldig sinte på staten. Noen er veldig sinte på psykiatrien. Noen er veldig sinte på skoleverket.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg er også sint på mange. Det er lov å være sint på de som har forgrepet seg mot deg, som aldri så deg, som ignorerte deg og som gjorde de verste ting mot deg i beste mening. Og likevel.

For meg er det viktig at det går en linje mellom rettferdig harme og å ha et liv der alt er i stykker og alltid vil være i stykker fordi noen var slemme.

Det er derfor jeg er veldig opptatt av begrepet «mestring». Å mestre noe betyr ikke bare å få til noe, men å øve seg til man får til noe.

Å øve meg på å ta makten fra gamle traumer og spennende humørsvingninger så jeg kan ha kontrollen selv.

Å skjønne at «Åkei, nå går jeg på snørra. Da tar jeg meg for med hendene. Så må jeg reise meg opp. Jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen.»

Når noen sier til meg at de aldri blir bra eller aldri får til, så får jeg følelsen at de ser på det de sliter med som en tilstand. En lang, sammenhengende tilstand som er lammende forutbestemt og umulig å gjøre noe med.

En del av det å mestre ting for meg er å se på livet som en uendelig rekke situasjoner du kan prøve og feile i.

«Åkei. Situasjonen er sånn at jeg er livredd for å ta en telefon. Jeg kan utsette det og utsette det helt til det er forsent og alt blir flaut, eller så kan jeg hoppe utti det med begge bena og hjertet i halsen.»

Noen ganger er jeg så redd og skjelven at jeg ikke greier. Noen ganger greier jeg det, tross all angsten.

Hovedpoenget er å huske at bare fordi jeg var for redd til å ta en telefon forrige gang, betyr ikke at jeg ikke kan greie det neste gang.

Det er en slags idé om at livet er det eneste jeg har, og at jeg skal prøve å få det til så bra som mulig, selv om det er vanskelig til tider. En idé om at selv om ting virker håpløst, så har ikke håpløsheten en verdi i seg selv.

Så. Jeg er min egen ridder. Min egen ninja. Eller – min egen prinsesse.

Min type prinsesse.

(Tegneserien er fra Sticker Sisters. Sjekk dem ut!)

Torsdag 24. september 2009

Hvis jeg var helseminister

«Hvis du fikk være helseminister: Hva ville du gjort med norsk psykiatri?» spurte journalisten.

«Hm.» sa jeg. «Hm.»

Så formulerte jeg tre korte punkter, siden man tross alt blir intervjuet og den stakkars journalisten uansett må kutte ned på alt jeg skravler i vei om. Jeg tenkte jeg kunne dele dem med deg.

• Få opprettet en psykiatrisk førstelinje. Når du faller i trappa en søndagskveld, ringer du legevakten, beskriver symptomene og spør hva du bør gjøre. Om panikkangsten tar deg en søndagskveld, er det derimot ikke bare å ringe legevakten, beskrive symptomene og spørre hva du bør gjøre. Enten må du være så dårlig at du kan legges rett inn, eller så må du greie det å snakke med fastlegen om problemene dine og skrive søknad til psykolog og DPS og håpe at de vil ha deg. Så – en døgnåpen psykiatrisk legevakt med eget telefonnummer hadde vært fint.
• Gi bedre tilbud i overgangen mellom utskrivning fra psykiatrisk avdeling og det vanlige livet. Ja, det er fint å kunne gå på DPS’en og prate med en psykolog, men de kan ikke fikse alle problemene som oppstår med NAV, med jobb, med studier og med penger når du har hatt et lengre psykehusopphold. Jeg kom meg fint gjennom denne perioden fordi jeg hadde et godt nettverk av pårørende rundt meg, men NAV brukte et halvt år på å betale ut rehabiliteringspenger. Hadde jeg ikke hatt snille svigerforeldre og ektemann med penger, ville jeg falt helt utenfor alt i den prosessen. Det er et hull her.
• Lage skikkelige holdningskampanjer: Både blant politikere, helsevesen, lærere og alle oss andre. En del folk skulle få bite i seg utsagn om «å ta seg sammen og stå opp om morgenen», en del i helsevesenet skulle fått deng og fik for å sende hjem suicidale småjenter med litt valium og beskjed om å sove på det, en del lærere måtte lære seg at det å kutte seg er et varsko, ikke en sånn teit tenåringsgreie, og som befolkning ville vi blitt mer bevisste på psykiske problemer generelt.

Åkei. Nå er det din tur til å være helseminister. Hva ville du gjort med norsk psykiatri? Hva ville du gjort med helsevesenet generelt?

Fredag 18. september 2009

Milepæler og blodprøver

Jada, jada, Internet. Jeg vet du ikke er så interessert, men dette er min blogg og jeg liker å huske viktige øyeblikk ved å skrive dem ned.

Altså: Idag er første gang jeg har gått til legen alene uten å være redd. Idag er første gang jeg har tatt blodprøve alene uten å være skrekkslagen, svimmel og kvalm.

Jeg gav meg selv en kake i premie. Dette har jeg øvd meg på de to siste årene, og jeg er veldig stolt.

Redd for å ta blodprøver, du også? Svimer du av? Jeg har funnet et par ting som funker for meg:

1. Få lagt deg ned før de stikker deg. Det er mye vanskeligere å svime av når du ligger enn når du sitter.
2. Pust. Pust dyyyypt ned i magen gjennom nesen og langsomt ut gjennom munnen. Smarte bioingeniører stikker når du puster ut, og da kjennes det nesten ikke. Pustingen holder angsten i sjakk og du får ikke svimt av så lenge du husker å puste godt. Jeg pleier å begynne å puste lenge før noen stikker meg, så jeg har en god rytme når stikket kommer.
3. Fortell den som skal stikke deg at du er redd og kanskje svimer av. Da er det enklere for dem å ta hensyn.
4. Blir du svimmel: Bli liggende nede litt og samle deg før du reiser deg opp.

Jeg er veldig begeistret for at noe som tidligere kjentes som en livslag forbannelse (Jeg skal ta en blodprøve, jeg må nesten kaste opp, jeg må akkutt på do, jeg er så redd at de ikke finner årene mine og må stikke flere ganger, jeg svimer av på gulvet på legekontoret) faktisk kan temmes.

Jeg føler meg så kul og barsk at jeg gliser som en gærning hver eneste gang jeg ser meg i speilet.

Onsdag 19. august 2009

Mine beste bipolar-tips

Jeg har fått spørsmål om å dele mine beste tips til hvordan mestre bipolar lidelse. Det kan jeg godt – med forbehold om at dette er mine tips. Jeg er ikke helsepersonell, jeg er profesjonell pasient osv.

Mine tips for å mestre bipolar lidelse:

Finne en behandler jeg fungerer bra sammen med.

Ja, du bør ha en psykolog eller psykiater. Nei, du bør ikke ha en psykolog du ikke greier å snakke med i det hele tatt. Da fungerer ikke behandlingen, og du får ikke hjelpen du trenger. Du går ikke til psykolog for psykologens skyld.

Du kan ikke gjøre noe med dette i krisepsykiatri-setting, men når du skal ha en fast behandler over lengre tid, er det lurt å lete til du har en du faktisk klarer å gå til.

Den aller første psykologen min skremte så vettet av meg at jeg hadde mer angst når jeg gikk ut fra timen enn når jeg kom inn til timen.

Hun var en flink psykolog for andre enn meg, men vi matchet dårlig. Vi ble enige om at det ikke gikk så bra, og hun overførte meg til en annen en som ikke gjorde meg kjemperedd.

Skrive stemningsdagbok.

Det finnes flere typer stemningsdagbøker. Du kan finne skjemaer der du kan fylle inn dato, antall timer søvn, medisindose og stemningsleie, eller du kan lage ditt eget i exel. Mr. Jackson er veldig tilhenger av exel, fordi du kan lage grafer av dagboken etter en stund og se din egen stemningsgraf.

Jeg fikk mye ut av å skrive ned alle de små signalene jeg fikk før en episode slo ut skikkelig, sånn at jeg kunne kjenne igjen signalene når episoden gjentok seg og vite at det var det som skjedde.

Type: «Det kjennes ut som om alle butikker spiller favorittsangene mine til ære for meg, at jeg småsvever selv om jeg står på bakken og at alle rundt meg går litt for langsomt med vilje. Hmm, på vei oppover?»

«Mr. Jackson sier jeg snakker langsommere og med dypere stemme. Jeg blir sliten av ingenting. Jeg er redd for å sjekke mail og tekstmeldinger. Åkei, på vei nedover.»

Å ha en jevn døgnrytme.

Det er et kjedelig råd, men det har hjulpet meg mye. Å legge seg på samme tid hver kveld og prøve å stå opp på samme tid hver morgen gjør underverker for å holde seg i balanse.

Å observere meg selv.

Jeg har fått mye ut av å bli kjent med mine egne rytmer og reaksjoner. Jeg kjenner bipolare som har humørsvingninger som er veldig årstidsrelaterte. Høst er nede, sommer er oppe, f.eks.

De får mye ut av å planlegge for en høst med sydenferie og mye bruk av dagslyslampe. Jeg har merket at humørsvingningene mine blir forverret betraktelig av menstruasjonen min, og har bedret det ved å stå på p-piller som flater ut hormonsyklusen min litt. Å få oversikt over hva som trigger og forverrer humørsvingninger, gjør det enklere å gjøre noe med dem.

Lage avtaler med pårørende og behandler.

Jeg har laget en avtale med psykologen min og de nærmeste om hva de gjør hvis jeg blir dårlig, hva jeg trenger hjelp med, hva som fungerer og ikke fungerer.

Det betyr at alle rundt meg har en klar plan for hva vi gjør om jeg plutselig blir veldig dårlig, en plan psykologen og sykehuset er enige i og som det bare er å gjennomføre.

For meg går det på sånne ting som at jeg ikke får lov til å ta på meg masse ansvar og starte masse prosjekter mens jeg er veldig hypoman uten å få det godtkjent av Mr. Jackson først.

Det er ikke fordi jeg vil at han skal bestemme over meg generelt, men fordi friske-Virrvarr vet at gira-Virrvarr gjerne vil starte omreisende sirkus og forplikte seg til å delta i fjorten TV-debatter på en uke om hun bare er oppglødd nok.

Andre jeg kjenner som har tilsvarende avtaler, gir VISA-kortet sitt til kjæresten så han/hun kan oppbevare det mens den maniske episoden står på.

Fordi det er dumt å bruke alle pengene sine på paraplydrinker og bobleplast, selv om du får lyst. På samme måten har jeg avtaler om hvordan jeg sier fra om jeg er på vei ned, vil skade meg selv, har kjempeangst osv

Å skrive om ting.

Jeg bruker mye tid på å skrive ned vonde følelser med en gang de kommer. Det er en metode som gjør dem enklere å takle. Jeg fanger følelsen og formulerer den, og den mister litt av makten sin.

Den kan analyseres og mestres når den er formulert, mens ordløse følelser er omtrent like enkle å analysere som mageknip.

Eksempel: «Nå er jeg redd. Hvorfor er jeg redd? Jeg er redd fordi jeg er sikker på at den og den er kjempesinte på meg. Hvorfor er jeg sikker på det? Fordi jeg er så redd for at de skal være det. Hvorfor det? Fordi jeg føler det så sterkt.»

Så kan jeg spørre meg selv: Er det noen grunn til at min følelse skulle påvirke hvordan noen andre følte i forhold til meg? Nei. På den måten mister følelsene litt makt over meg.

Lære mer om hjernen og om sykdommen.

Noe av det som har hjulpet meg mest, har vært å lese meg opp på bipolaritet og på biologi og psykologi, generelt. Jeg vet ikke om det hjelper for alle, men for meg er informasjon noe av det som har fjernet mest av skammen og noiaen i forhold til egne problemer.

«Åkei, dette er det som skjer i kroppen når jeg har angst. Da slipper jeg å tenke at jeg kommer til å dø, iaffall. Åkei, så det er dette som man tror at bipolaritet kommer av. Neat. Da er det hvertfall ikke noe “galt med meg” i en sånn metafysisk forstand.»

For meg har det også hjulpet å tenke at hjernen er et organ som andre organer, og at følelser, tanker og erindringer også er fysiske prosesser innenfor organismen Virrvarr.

Det gjør at alt meta-føleriet jeg pleide å ha mye av før har sluppet taket, og jeg kan fokusere mer på å mestre de følelsene jeg har, ikke bekymre meg over de følelsene jeg synes jeg burde ha.

Å øve meg på å ikke skamme meg.

Jeg er veldig åpen på problemene jeg har. Det har vært et bevisst ledd i planen «Ikke få ekstraproblemer over at man skammer seg over problemene sine og skammer seg over at man skammer seg over problemene sine».

Du trenger ikke være like åpen som meg, men jeg tror det er veldig lurt å ikke se på problemene sine som en personlighetsfeil. Se på dem som en slags hjerneastma du må deale med.

Å ikke tenke at kreativiteten = bipolariteten

Jeg var veldig redd for at kreativiteten, engasjementet og talentet mitt var en del av den bipolare lidelsen og at det ville avta og forsvinne om jeg fikk hjelp og piller som dempet humørsvingningene.

Og likevel – jeg opplevde tvert i mot det motsatte: At det ble mer plass til kreative, engasjerte meg når jeg fikk bedre bukt med faktorene som gjorde det vanskeligere å være meg.

I følge Stephen Fry’s bipolar-dokumentar er bipolar lidelse den psykiske lidelsen de som har den har et sterkest kjærlighetsforhold til og er reddest for at skal forsvinne. Jeg kan kjenne igjen den angsten fra tidlig i behandlingsperioden min.

Jeg var sikker på at hypoman var synonymt med «genial kunster», og at all behandling ville stjele den biten fra meg.

Nå har jeg kommet frem til at hypomani egentlig kan sammenlignes med de magiske, blinkende blomstene i Super Mario.

Du blir veldig mye raskere og sterkere en stund, men om du greier å drepe noen fiender og ta noen ekstraliv er avhengig av hvor flink du er til å styre pixel-rørleggeren som hopper rundt. Ekstra fart er fint, men det er ikke det samme som å være flink til det du gjør.

——————-

Sånn, det var mine beste bipolartips. Har du noen? Jeg vet det er en bipolarklubb blant leserskaren min.
Har noen pårørende noen gode pårørende-tips?

Tirsdag 21. juli 2009

Om den ufrivillige underkastelsen

Jeg har fått voldsalarm av svigerfar. Det er en bitteliten sort dings som uler ubeskrivelig høyt når du trekker ut pluggen på den. Den skader ingen, den bare skremmer. Den er ubeskrivelig enkel å bruke.

Likevel har jeg øvd og øvd på å trekke ut pluggen, øvd på å putte alarmen i veska og øvd på å ta den ut igjen. Jeg prøver å få bevegelsen til å bli automatisk, få den til å bli noe jeg kan gjøre i søvne, få den til å bli noe jeg kan gjøre selv om jeg er lammet av panikk.

Jeg kjenner jenter som har brukket kjeven til noen som stakk hånden opp under skjørtet deres. Jeg kjenner jenter som har slått ned overfallsmenn på åpen gate. Jeg kjenner jenter som har et skingrende skrik parat om du kommer den for nær.

Jeg er ikke en sånn jente. Jeg har ingen sånne reflekser. Når noen tvinger seg på meg, bøyer jeg meg for dem. Vannet lukker seg over hodet mitt, stemmen min forsvinner, armene mine blir svake, jeg underkaster meg, selv om det er fullstendig ufrivillig.

Paradoksalt nok kan jeg fyke i synet på gynekologen fordi hun trigger et gammelt voldtektstraume, mens når noen faktisk tvinger seg på meg, lukker jeg øynene og venter til det er over. Jeg har den tauseste panikken i verden.

Av og til lurer jeg på hva all lekingen av «Nødt eller sannhet» og «Kyss, klapp og klem» gjorde med oss. Alle disse lekene på slutten av barneskolen der gruppen som helhet bestemte hvem som skulle kysse og ta på hverandre.

«Kyss den peneste jenta du vet. Kyss Lena. Den som flasketuten peker på skal kysse den som sitter til venstre for seg.» Ingen spør Lena om hun vil bli kysset. Det er bare den som skal kysse som har lov til å reservere seg.

Alle reserverte seg mot meg. Sånn er det å være outsider på klassefest. «Jeg klemmer ikke Ida, et sted går grensa.» Du går gjennom ungdomskolen og vet at det er de populære jentene de klyper i rumpa, det er de pene jentene de klår på.

Så når mannen på utestedet plutselig kniper rundt brystene dine, blander panikken seg med skyldfølelsen: «Du burde være takknemlig for at noen vil ta på deg, tjukka. Nå er det din tur.»

Jeg har aldri greid å slå tilbake når noen har slått meg. Jeg har bare rullet meg sammen og ventet til de hadde slått seg ferdig. Du vet du løper langsommere enn dem. Du vet du er svakere enn dem. Spill dø, spill dø, så mister de interessen. La dem få viljen sin, så går de sin vei.

Det er blandingen av «spill dø» og «du bør være takknemlig for at noen vil ta på den stygge kroppen din» som får meg til å fryse. Problemet med å spille dø i sammenhenger hvor folk klår er at de klåfingrede ikke vil se deg skrike og sprelle. De vil få lov til å klå mer. Å spille dø er å gi dem tilgang. Når jeg fyser av at noen putter hånden sin på låret mitt, kryper hånden oppover mot trusa helt uhindret.

At jeg blir grønnblek, panikkslagen og stiv som en stokk er selvsagt detaljer en eventuelt klåfingret person burde være oppmerksom på, men innse det: Er du en person som stikker hånden din opp i tilfeldige skjørt, er du ikke kongen av å lese kroppspråk, heller.

«Ånei, det skjer igjen. Ånei, jeg vil ikke. Ånei, jeg klarer ikke si noe. Ånei, det er min feil. Ånei, han slutter ikke. Ånei, dette ble helt feil. Ånei, alt som har skjedd meg som minner om dette kommer brasende på. Ånei. Ånei.»

Sånn sett er det trygt å ha med Mr. Jackson overalt. Han tar signalene og kommer brautende inn om noen blir veldig nærgående. «Haha, han blir sjalu, han!» ler en tilfeldig bekjent.

Nei, han blir ikke sjalu. Han blir sint. Han ser panikken i ansiktet mitt. Han vet at jeg ikke greier å rømme, at jeg er en kanin frosset i lyset fra frontlyktene, at jeg blir overkjørt hvert øyeblikk. Han kan bryte opp, han kan si nei på mine vegne.

Jeg vet at man kan øve seg på å si nei. Jeg vet at man kan øve seg på å skrike, på å knekke fingre, på å løfte vekk hender og snakke til folk med streng lærerstemme.

Jeg vet at man kan øve seg på å fike til noen og at det først og fremst blir flaut for den man fiker til. Det er bare det at underkastelsesrefleksen er så gammel, så inngrodd og så knyttet til mitt eierskapsforhold til egen kropp. Det er et for stort sprang fra «nei på innsiden» til «nei på utsiden» til at jeg greier det.

Så jeg jobber med denne berømmelige egenverdien. Jeg pugger en lekse som sier at «Jeg har verdi. Jeg har grenser. Jeg har verdi. Jeg har grenser.»

Og neste gang noen tvinger seg på meg mens jeg går i Oslo alene, så skal vesken min lage lyd nok til at folk hører meg en kilometer unna. Det er én bevegelse med fingeren. En liten bevegelse med fingeren. Jeg skal øve til jeg kan gjøre det gjennom lammelsen og panikken.

Det blir min måte å knekke nesen til noen på. Inntil videre.