Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Om meg og mitt’
Onsdag 8. desember 2010
Det kjipe med å ha vært på TV og i avisen litt for mange ganger er at du kan risikere å bli gjenkjent.
Noen ganger kan det være hyggelig, som f.eks når noen kommer bort til deg på kafé og sier «Jeg leser bloggen din og liker den kjempegodt.»
Men det kan også være kjempeflaut. Her er en liste over de verste tilfellene av å bli gjenkjent jeg har opplevd til nå.
Vent litt, er ikke du?….
- På legevakten. Ingenting er mer stas enn «Åh, er det du som er hun Virrvarr?» mens legen gjør seg klar til å dytte inn en finger både her og der.
- På psykiatrisk. Man skulle tro at det alltid var fint når noen begynte å fortelle deg hvordan tekstene dine om å være sprø hadde hjulpet dem personlig. Men jeg liker å late som om psykiatriske sykepleiere er litt mindre sprø enn pasientene…
- På gata. Det er hyggelig at Jenter som kommer gjorde spektakulære ting med sexlivet ditt, men du er en gammel mann og vi er faktisk helt alene på et mørkt sted, thnxbye.
- Når du prøver å hilse på noen. «Hei, jeg tror ikke vi har hilst?» «Nei, men jeg vet hvem du er.» «Åh. Åh. Ok. Daså.» *Insert pinlig stillhet*
- Billettkontroll. «Jeg så deg på Trekant! Du kan ikke snike selv om du har vært på TV, skjønner du!» Jeg visste ikke at det kunne bli verre å være på bussen uten billett, men det kunne det visst. The agony.
Fredag 29. oktober 2010
For deg som ikke har fått det med deg: Jeg skal være med på NRK Trekant, nærmere bestemt fem minutter i første episode (pluss muligens noe i siste episode). Jeg snakker om runking med en 19-år gammel gutt mens vi tegner med fargeblyanter og prøver vibratorer på nesa. Veldig lite nakent og veldig lite flaut.
Premieren er 3. november klokka 21. 30 på NRK 3, og det er premieren du må få med deg for å få sett opptredenen min. TV-serien har blitt massivt omtalt de siste dagene, siden kristen-Norge er provosert over at det blir en positiv serie om puling.
Uten å røpe for mye kan jeg love at serien blir ti ganger så sjokkerende som kristen-Norge er redd for. Og ti ganger så koselig (c;
Mandag 4. oktober 2010
- Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og aldri sagt det. Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og finner ut at de skal sende deg en sms og fortelle deg det samme dag som forholdet offisielt tok slutt. Det finnes mennesker som aldri får dem de er forelsket i.
- Jeg har verdens beste lesere som hjalp meg med å finne et nytt sted å bo på halvannen time etter at jeg etterlyste det på Facebook. Hvorfor Internett er awesome, del 2378.
- Internett er desverre litt for lite. Jeg har laget meg en profil på noen ulike nettdatingssider, som til nå har foreslått at jeg skal prøve meg på min soon to be eksmann, et par medbloggere og noen lesere. Nye mennesker? De bor i utlandet, de.
- Middag til en person er veldig lite mat.
- Skal du først gråte, kan du like gjerne gjøre det på Theatercaféen.
Mandag 27. september 2010
Livet mitt har blitt dramatisk annerledes den siste uken. Du som er venn med meg på Facebook vet det allerede: Det er slutt mellom Mr. Jackson og meg. Jeg kommer til å slutte å være Mrs. Jackson.
Detaljene rundt bruddet hører ikke hjemme på Internett. Du skjønner: Jeg har rett til å utlevere meg selv så mye jeg vil på bloggen, men man er to om et forhold. Mr. Jackson skal slippe å få sine privatsaker omtalt her.
Mange har spurt meg hvor grensene går på bloggen min, og jeg antar at dette er tidspunktet for å stoppe opp, peke og si: Her. Her er den mye etterspurte grensen.
Jeg vet ikke egentlig hvordan man gjør samlivsbrudd. Jeg har vært sammen med Mr. Jackson i syv og et halvt år. Vi traff hverandre da jeg gikk i tiendeklasse og store deler av livet mitt har jeg tilbragt sammen med ham.
Jeg har aldri vært singel. Jeg har aldri vært på date. Jeg har aldri hørt på sørgerlige kjærlighetssanger mens jeg snakket stygt om eksen til en trøstende venninne. Jeg vet ikke hvordan man gjør disse tingene.
Men jeg vet at fra 16 til 23 er lenge. Og jeg vet at jeg må lage meg en ny hverdag nå, skifte ut alt fra adresse fra morgenrutiner. Jeg må også finne et nytt etternavn. Forslag mottas med takk.
(Hunden blir hos Mr. Jackson. Det er han som er mammaen hennes. Jeg skal være helgepappa og betale barnebidrag når hun skal til veterinæren. Dette er forøvrig det flest har lurt på hvordan vi kommer til å løse, derfor denne notisen her.)
Men det er en ting jeg gjerne vil si:
Mr. Jackson er en fantastisk fyr, og vi skilles uten knusing av glass og kasting av stekepanner. Jeg anbefaler ham varmt til alle andre damer der ute. Han har tatt vare på meg gjennom hele sykdomsperioden min og reddet livet mitt mange ganger. Han er flink til å danse og forteller skikkelig teite vitser, og han kan lage hva som helst med litt duct-tape og ståltråd.
Siden dette innlegget føles litt som en rulletekst, vil jeg også takke svigermor, svigerfar og svoger for å ha vært superfamilie for meg fra jeg var en liten, overstadig beruset sekstenåring og frem til idag. Dere fikk meg til å føle meg som en lykkelig, omplassert kattunge da jeg hadde det som verst.
Jeg vet at dette må være et litt absurd innlegg å lese, siden «jeg går gjennom en stor krise»-innlegget minner mest om en takkeliste.
Men greia er: Jeg kan ikke skrive om det triste her på bloggen, fordi det er en felles trist. Men jeg kan skåle for det fine. For de fine minnene er mine.
(Og ja, jeg klarer meg. Ikke bekymre deg.)
Tirsdag 15. juni 2010
Jeg sluttet å være kristen og overtroisk i 2007, så ateist-Ida har treårsjubileum i år.
Da jeg var i ferd med å slutte å tro, var jeg svært nervøs for hva slags ateist jeg ville bli. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville bli en sånn sur ateist.
Marerittet var å bli en ateist som ikke ville ha engler på juletreet, og som ble oppfarende når noen begynte å snakke om prester.
Mange av ateistene jeg kjente tok religionen mye mer seriøst enn jeg hadde gjort som religiøs. Som kristen ble jeg ofte møtt med hårreisende utdrag fra Bibelen som grunn til at jeg måtte slutte å være kristen.
Jeg var ofte forundret over at de som ikke trodde på Gud kunne bli så provosert over at Gud hadde oppført seg kjipt, mens jeg som trodde på Gud klarte helt fint å finne forklaringer på crazy Gudsoppførsel i gammeltestamentet.
Det blir litt som når Hege Storhaug møter Bushra Ishaqs moderate islam med «Vel, det er ikke DET som står i Koranen!» Det var nesten en bitterhet hos denne typen ateister når de religiøse ikke var like sprø og ekstreme som den hellige skriften de hadde lest.
Nå var ikke veien min inn i ateismen basert på menighetens avvisning av homofile deltagere. Den var basert på en filosofisk avvisning av trosbegrepet. Å kritisere andre kristne var faktisk viktigere for meg da jeg var kristen selv.
I de tre årene som har gått, har jeg kjent på hva som ble igjen av kristendommen min etter at jeg sluttet å tro. Selv om jeg hadde sluttet å tro på Kristus, hadde jeg jo hatt dette livssynet store deler av livet.
Slik ser post-kristendommen min ut:
- Jeg kan forferdelig mye Bibel-trivia, noe som gjør at jeg gjør det skarpt i quiz. Jeg vet at broren til Rebecca het Laban, og at Esau solgte førstefødselsretten sin for linsesuppe.
- Jeg kan utrolig mange salmer. Og jeg liker å synge dem. Jeg har innsett at jeg ville likt å synge i kirkekor, ateisme eller ei.
- Jeg liker å gå i kirken, mye bedre enn jeg gjorde da jeg var religiøs. Da var jeg alltid stresset over hva presten sa i prekenen, om jeg følte de riktige tingene under gudstjenesten osv. Nå kan jeg slappe av. I’m just there for the show.
- Jeg kniper meg selv i å småprate med Gud når jeg er stresset. Også ler jeg. Også tenker jeg at siden Gud sannsynligvis ikke finnes, så spiller det ingen rolle.
- Jeg blir frustrert over at jeg ikke kan be lenger. Det er bittert å tenke på at jeg tidligere syntes det var en god løsning å folde hendene og ønske noe veldig hardt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde skjønt hvor teit det var. Jeg savner å ha tro at jeg har en quick fix på et vanskelig problem.
Jeg vet at kristendommen er majoritetsreligionen, og at mange ikke ønsker ritualene og sangene dens i livene sine. Jeg vet at mange ateister synes det er respektløst å gå i kirken når man ikke tror.
Jeg tror imidlertid ikke at min ikke-troende deltagelse spiller noen rolle, siden jeg har konkludert med at det ikke finnes noen høyere makter uansett.
Jeg trenger ikke vise kristendommen noen respekt ved å holde mitt ateistiske jeg unna høytidene deres.
Siden sangene, ritualene og historiene ga meg trygghet tidligere, ser jeg ikke noen grunn til å nekte meg selv salmeskråling bare fordi jeg ikke lenger tror på innholdet.
Jeg ble ikke en sint ateist. Jeg ble en postmoderne ateist som nyter å synge sanger rasjonelle Ida vet at ikke har noe viktig meningsinnhold, men som emosjonelle Ida er knyttet til fra barndommen av.
Jeg tror at min emosjonelle knytting til salmer og halleluja ville bekymret meg mye mer om jeg hadde en idé om at Guds eksistens var avhengig av om jeg trodde på ham. Da ville jeg vært bekymret om jeg fortsatt trodde, siden jeg blir glad av de religiøse symbolene fremdeles.
Men jeg har ikke et livssyn der jeg mener at tro avgjør noens eksistens. Guds eventuelle eksistens har ingenting med mine følelser i forhold til «Deg være ære» å gjøre.
Og når man vokser opp med en rekke sanger som de fineste i verden, er det ikke så rart at de emosjonelle triggerne blir der mens fornuften forlater livssynet.
Banner jeg i ateistkirken nå?
Mandag 15. mars 2010
- Jeg har levert førsteutkast på manus til den nye boka.
- Pippi har sluttet å hete «Awwww, lille søtnos <3!» og begynt å hete «Awww, lille jævel <3!» etter at hun har blitt mer varm i trøya og mer ivrig i skostjelingen.
- Jeg har blitt 23 år.
- Jeg har nesten dødd av angst for hva forlaget ville si om førsteutkastet til boka.
- Jeg har falt ut av alt, inkludert trim og diett-opplegg, svart bare sporadisk på epost og hørt noen deadlines svisje forbi meg. (Siden jeg aldri har levert noe for sent i hele mitt liv før, var dette en ganske skjellsettende opplevelse.)
- Jeg hørte redaktøren min skryte av manuset, som faktisk var levert på tiden. (Hvor mange forfattere leverer på tiden, lizzm?)
- Jeg har fått bekreftet mistanken min om at tekstene mine aldri er så dårlige som jeg tror de er.
- Jeg kjøpt en Nexus One fra Google og blitt en del av den gruppen mennesker som ikke merker forskjell på epost, sms og twittermeldinger.
- Jeg har hentet Jenter som kommer i pocketutgave fra forlaget. (Ja, andreopplaget er i butikkene!)
- Jeg har forsømt bloggen uten dårlig samvittighet.
- Jeg har hatt mareritt om Knausgård, og lurer på hvem jeg skal skylde på.
- Jeg har fått purringer på Steinerkritikk del 4
- Jeg har fått nye, rosa Doc-Martens støvler.
- Jeg har snakket med foreldrene mine på første gang på to år. (Det var fint.)
- Jeg har lest GÅ av Tomas Espedal og bestemt meg for å gå enda mer enn jeg gjør.
- Jeg har innsett at Gale damen-serien går mot slutten. Jeg lever roligere, har bedre kontroll og det er begrenset hvor mange innlegg om mestring av de samme problemstillingene jeg kan skrive.
Fredag 5. februar 2010
1.
Jeg har fått forfatterstipend fra NFF. Det betyr at jeg er frikjøpt i seks måneder til å skrive ferdig boken jeg jobber med. Det betyr at jeg får 150.000 kroner for å gjøre det jeg har mest lyst til. Åkei, det er 150.000 i næringsinntekt, så jeg må sette av penger til skatt for å ikke dø av skattesmell til høsten. Men likevel.
2.
Jeg skal holde kurs i sosiale medier for forfattere på et arrangement Bokklubben har sammen med en del forlag. Da jeg fikk deltagerlisten, skjønte jeg at det var masse kjentfolk som skulle på kurset og ble litt sånn «OMG! Hvorfor blir de invitert på kurs og ikke jeg????!!!!11» før jeg skjønte at «Hm, vent nå litt. Du er kursleder. Slutt å grin
»
3.
Jeg har hatt fullstendig frie tøyler i jobben med å finne illustrasjoner til tegneserieartikkelen jeg har skrevet for Cappelen Damm. Det har ført til at den blir med tegneserier fra XKCD og Wet Moon. Cambell, som tegner Wet Moon var rørende lykkelig over å få betalt for seriene sine etter norske takster. Det er visst kjipt å være kunster i USA disse dager. Munroe, på den andre siden, sa han ga bort alt gratis så lenge det var til utdanning, selv kommersielle forlags lærebøker.
Onsdag 13. januar 2010
Internet forsvant i Roma, og jeg har fremdeles masse halvferdige reisebrev på laptopen. Etter at vi kom hjem til kulda har jeg begynt på nyttårsforsettene mine. «Åh, jeg kan se for meg nyttårsforsettene dine!» lo en venninne av meg. «Laaaaaaang liste!»
Busted. Jeg lager alltid de lengste listene i verden, fulle av planer, oppgaver og gjøremål. Og jeg følger dem. Nidkjær er mellomnavnet mitt. Jeg har laget nytt arkivsystem, ordnet regningene mine, laget regnskap, sortert papirer og bestemt meg for at i år skal jeg bli Onkel Skrue. Jeg skal aldri ha angst for en vinduskonvolutt mer i hele mitt liv. Jeg skal aldri være redd for ligningskontoret igjen. Jeg skal bli dronningen av altinn.no.
Jeg har ryddet. Jeg har fikset. Jeg har lagt meg tidlig og stått opp tidligere.
Og: Jeg har tømt bokhyllene for bøker jeg vil slippe ut i verden. Du har hørt om bookcrossing, ikke sant? Folk over hele verden som legger igjen bøker på tilfeldige steder, så andre kan plukke dem opp, lese dem og legge dem igjen et nytt sted. Folk kan registrere bøker de finner på nettsidene til bookcrossing, skrive hva de synes om boken samt hvor de legger ut boken igjen.
Jeg elsker idéen om å slippe bøker fri til å finne nye eiere, så idag har jeg lagt ut to stykker. Jeg tenkte jeg skulle holde dere blogglesere oppdatert på hva jeg legger ut og hvor, slik at dere har muligheten til å prøve å finne dem om dere har lyst. Om du blir inspirert til å slippe fri noe fra din egen bokhylle, er det strålende superbra!
Dagens bokslipp:
Snømannen av Jo Næsbø. Jeg skaffet den for å prøve å forstå hvorfor alle var så begeistret for Jo Næsbø. Jeg klarte ikke forstå det. Likevel er det en fin bok å slippe fri, siden såpass mange setter pris på boken og den bare samler støv hos meg. Jeg la den igjen på Kiwi på Ullevål sykehus, der hvor man leverer tippekuponger.
Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg. Nok en bok jeg skaffet fordi mange likte den veldig godt. Jeg ga opp etter førti sider fordi jeg irriterte meg over språket. Åpningen var fantastisk, men alt gikk nedover derfra. Jarle Klepp gir meg utslett. Likevel har halvparten av alle jeg kjenner denne på listen over favorittbøker, så den får nok en ny venn ute i den store verden, den også. Jeg la den på lesebordet utenfor Libris ved Ullevål sykehus.
Jeg kommer til å slippe løs et par bøker i morgen også. Følg med.
Søndag 13. desember 2009
Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.
So. Here goes:
Den Ene?
Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.
Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:
Mannen med skjegg:
«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt “elskmeg-elskmeg-elskmeg”! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.
Dame med bil:
Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.
Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»
«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.
Den slemme damen:
Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.
Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.
Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.
Sist, men ikke minst:
Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.
Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.
Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»
Torsdag 12. november 2009
Jeg tenkte jeg skulle legge ut ønskelisten min her, så jeg slipper å maile den til alle som vil ha den.
Kjære Jul! Jeg ønsker meg…
- En stooooor og myyyyyk badekåpe til de dagene jeg bare vil dusje og ikke kle på meg igjen.
- Et deluxe-sett fra Subversive crossstitch. Jeg har et intenst behov for å brodere korssting, og dette virker som et godt sted å starte!

- Alt som står på min Amazon-wishlist. Ja, jeg har redigert den så den passer til julehandel. Du kan kjøpe alt her, jeg har ikke tenkt å handle inn noe av det selv. Den er kort med vilje. Jeg vil jo ikke risikere at du kjøper en av de tingene jeg har minst lyst på, ikke sant?
- Ny mp3-spiller. En som fungerer bra med Ubuntu, så jeg slipper på bruke hele første juledag på sudo make install.
- Visittkort fra Sort Enke Design. Jeg har snakket litt med henne om hva jeg vil ha, så hvis du mailer henne og gjør ferdig dealen er det verdens fineste presang!
- Stearinlys! Fine stearinlys! Så Mr. Jackson og jeg kan ha det romantisk! NB: Uten duft, ellers dør Mr. Jackson av allergi. Ikke så romantisk.
- Balansstol. Så jeg kan sitte og skrive uten å ynke meg ihjel over stive skuldre etterpå.
- Vin, vinhylle og vinopptrekker. Jeg kan nemlig drikke litt nå som pillene fungerer så bra og jeg er så stabil som jeg er. Likevel bærer kjøkkenet mitt preg av at jeg har vært avholds siden videregående, så litt utstyr er ikke å forrakte.
- Spilletid på Warhammer Online. Fordi det er fint å gjøre morsomme, unyttige ting, og fordi ingenting er så romantisk som å drepe orker sammen med mannen sin.
- Moleskines med ruter og stiv perm. Fordi jeg skriver dem ut før du har rukket å si «inspirert?».
- Stilige bærenett til Virrvarrs bærenettsamling.
- Følgende Lush-produkter: Woosh Showerjelly, Lip Service Lip Balm, Each Peach Massasjebar, Flying Fox Dusjgel 500 gr og Vanilla Delite Bodylotion.
Sånn, svigermor og svigerfar. Nå ligger den et sted der dere finner den igjen (c;
Har du skrevet ønskeliste ennå?