Onsdag 4. november 2009

Engasjer deg mot datalagringsdirektivet!

Personvern er viktig. Kanskje så viktig at du tar det for gitt. Du lot deg provosere over at Facebook tok rettighetene til familiebildene dine, du ble forbannet over å finne informasjon om deg selv på i.am.no og du er kritisk til at skattelistene ligger ute på nett til allmenn forlystelse.

Likevel er dette bare blåbær mot datalagringsdirektivet – EØS-direktivet som pålegger teleleverandøren din å lagre all telefon og epostkommunikasjon din i to år. Hvorfor? I tilfelle du skulle finne på noe kriminelt en eller annen gang.

Et av de viktigste prinsippene i rettstaten er at du er uskyldig til det motsatte er bevist. Datalagringsdirektivet representerer et brudd med denne tenkningen.

Direktivet tar utgangspunkt i at alle mennesker er potensielle lovbrytere myndighetene skal beskytte mot seg selv.

Idag stiftet vi kampanjeorganisasjonen «Stopp datalagringsidrektivet.» Organisasjoner fikser ingen ting på egenhånd. Vi trenger deg. Vi trenger at du skriver deg opp som støttespiller.

Vi trenger at du slenger penger i kassa (uten at vi forplikter oss til noen spesielle tjenester til deg eller organisasjonen du representerer).

Vi trenger at du bruker bloggen din til å skrive om personvern generelt og datalagringsdirektivet spesielt. Vi trenger at du snakker med alle du kjenner.

Alle de politiske partiene utenom Arbeiderpartiet og Høyre har tatt standpunkt mot direktivet. Høyre er splittet.

Er du Høyremedlem, så håper jeg du bruker litt tid og krefter på å påvirke partiet ditt. Er du Arbeiderpartimedlem? Du har en jobb å gjøre.

Stopp datalagringsdirektivet skal få personvern på dagsordenen på de tusen blogger og i de tusen hjem. Hvem vi er?

Vel, ledelsen består av Lars-Henrik Paarup Michelsen (leder), Heidi Nordby «Vampus» Lunde (nestleder) og *kremt* yours truly. Også nestleder.

I tillegg har vi et styre som består av alle fra Pleym Christensen i Liberaleren til Ingeborg Steinholdt i Rød Ungdom.

Vi har også med oss El og It, EFN, Europaungdommen og Ungdom mot EU. Pluss en drøss med andre. Kort sagt: Alle som er opptatt av å nedlegge veto mot et EØSdirektiv for å bevare en del viktige prinsipper i forhold til rettsikkerhet og menneskerettigheter.

Også deg, da. Når du har gått inn her og sluttet deg til kampanjen.

Hvis du ikke vil slutte deg til, vil jeg veldig gjerne ha argumentene dine i kommentarfeltet.

Torsdag 3. september 2009

Jeg takket nei til kunstneroppropet

For et par uker siden fikk jeg epost fra NFF – Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening. De er forfatterforeningen min, og jeg er ganske glad i dem. De betaler meg for å dra rundt og holde foredrag på skoler (mail dem hvis du vil ha besøk!), forer meg med tidsskriftet Prosa og har masse stipender de deler ut hvert år. Fin gjeng.

Siste epost gjaldt imidlertid oppropet deres mot den fæle fildelingen. Ville jeg være med blant de som undertegnet? «Haha, nei!» sa jeg. Jeg ble litt forundret over at de var med på oppropet i det hele tatt. Platebransjen får i hvertfall fildelt det rettighetsbeskyttede materialet sitt.

NFF må jo sitte på Gud og Hermansen for å få noen til å lese bøkene deres i det hele tatt, og det er ikke som om noen faglitterære forfattere i Norge har tapt penger på at noen skulle ha delt en pdf-versjon av boka deres. Vil du dele bøkene dine, låner du dem bort når du har lest dem selv.

En venninne som er Grafillmedlem fortalte at hun hadde fått forespørsel om det samme. «Og jeg er webdesigner» sukket hun. «Tenk om noen hadde fildelt nettsiden min.»

Og likevel – jeg er ikke teit. Jeg skjønner på oppropet at kulturbransjen er redd for at legalisering av ikke-kommersiell fildeling vil true opphavsretten deres. Og likevel. Som forfatter er jeg mer redd for nettsensur og personvernsbrudd enn for at noen skal spre ting jeg har laget uten mitt samtykke.

Dessuten: Som blogger gir jeg bort store deler av tekstarkivet mitt gratis. Jeg tjener fremdeles penger. Å gi bort noe gratis og å leve av noe er ikke en motsettning på nett. Man må bare tenke annerledes enn det man har gjort tidligere. Kulturbransjen har først og fremst et innovasjonsproblem, ikke et rettighetsproblem.

Eirik Newt har kritisert kulturoppropet bedre enn meg.

Mandag 17. august 2009

Virrvarr tester: E-bok

Nei, jeg har ikke et sånt lesebrett. Jeg har lyst på et sånt lesebrett, men er litt frastøtt av alle DRM-variantene der ute. Når jeg kjøper en bok, vil jeg eie den. Jeg er lite begeistret for leie-varianten på de mest populære lesebrettene, som Kindle.

Etter å ha lest Newth sin gjennomgang av kvaliteten og pris på ebøker du får leid gjennom lesebrettene, gjør det meg enda litt mer skeptisk.

Nå har jeg kjøpt en ebok skrevet av en blogger, som for alle praktiske formål er en ganske stor pdf-file. Jeg gjorde dette fordi jeg var interessert i å se hvordan bloggere skrev ebøker.

Jeg regnet med at bøker skrevet for skjerm av noen som alltid skriver for skjerm ville være annerledes enn bøker tilrettelagt for skjerm av noen som aldri leser på skjerm i utgangspunktet.

Jeg endte opp med å kjøpe Probloggers bok om hvordan få en bedre blogg på 31 dager etter å ha lest litt ulike anmeldelser rundt omkring. Boka kostet 124 kr, som er billig for en bok, men føles litt dyrt når du vet du får en pdf.

På den andre siden er det allright å tenke på at du gir hele summen direkte til forfatteren, og litt over hundre kroner er greit å bruke på et eksperiment. Uansett var det digg å kjøpe en bok på nett og få den to strakser senere.

Jeg ble ikke skuffet.

Ja, det er en pdf. En pent designet, lettlest pdf beregnet på at jeg skal lese på skjerm. Her er et skjermskudd av hvordan det ser ut.

Det kule med eboka er likevel ikke at den er lettlest og ser ut som en skikkelig bok. Det kule er at eboka til Problogger er en slags oppgradering av hva en bok kan være.

Fr. Martinsen stilte seg spørsmålet om hva digitaliseringen av bøker ville gjøre for hva slags bøker vi skriver. Problogger-boka er et godt eksempel på dette.

Kule ting i eboka:

• Lenker. Når forfatteren henviser til en artikkel, til en kilde eller til en annen blogger gjør han det via en lenke. Det gjør at du leser eboka mye mer interaktivt enn du leser en vanlig bok. Istedenfor å vite at denne påstanden utdypes av en annen skribent, leser du utdypingen før du leser videre, og du leser utdypingen på et annet sted på nett. Forfatteren er lenkebruken bevisst, og har et eget kapittel der han rett og slett lenker til femten artikler som er så viktige at du må lese dem om du skal skjønne dette. Mens papirbøker begrenser lesningen til boka du har i fanget, gjør henvisningene/lenkene i eboka at mange flere tekster blir lest i samme slengen.
• Interaktivitet. Forfatteren har opprettet et forum for boka si, med et underforum for hvert kapittel. Hvis du har lyst til å snakke med noen som er akkurat der du er i boka, akkurat nå, kan du gjøre det. Og folk gjør det. Jeg logget meg inn sammen med rundt 13000 andre lesere. Det gjør at du går rett fra lesning til diskusjon av det du har lest – hvis du har lyst.
• Bloggen som fordypning. Siden boka er skrevet av en blogger, bruker forfatteren sine egne bloggtekster som fordypningsmateriale på enkelte emner. Han har en analytisk del i boka, og henviser til en del blogginnlegg der han har gjort dette i praksis. På denne måten blir eboka en forlengelse av bloggen og en utvidelse av bloggen. Den er lengre enn et blogginnlegg, og grundigere enn ett blogginnlegg, samtidig som den også kan støtte seg på blogginnlegg. Å kunne vise direkte til andre tekster i forfatterskapet sitt uten å måtte gjengi dem er noe nytt.
• Screenshots. Skjermskudd er en av de vanligste illustrasjonene i boka, for å illustrere hvordan det ser ut når man bruker ulike nettaplikasjoner. Det – kombinert med lenker – gjør det veldig pedagogisk. Overgangen mellom brukermanualen og det du gjør i nettleseren blir utvisket.
• Podcast. Det følger med en podcast til boken som ble laget etter at boken ble ferdig. Der svarer forfatteren på ofte stilte spørsmål leserne har sendt inn.

Men er det en bok?

Jess, det er definitivt en bok. Det er en tradisjonell håndbok med tradisjonell kapittelinndeling, forord, etterord og det meste annet du forventer av en bok. Den er på i underkant av hundre sider, og lest på en kveld. Integreringen av lenker og interaktivitet går ikke på bekostningen av lesbarheten. Du er vant til å følge lenker frem og tilbake på nett og dette er mye av den samme opplevelsen.

Pdf var veldig mye mindre slitsomt å lese på enn jeg hadde trodd. Det antar jeg har å gjøre med at pdf’en var laget for å leses på skjerm, ikke for å gå i trykken.

Kort sagt er jeg ganske gira, og skulle gjerne hatt alle fagbøkene mine i ebokformat, så jeg kunne lese kildene forfatterne bruker underveis og diskutere med andre som akkurat har lest boka. Nå er jeg uheldigvis i gang med å skrive ny papirbok om dagen, siden jeg fikk avsindig lyst til å lage min egen ebok nå.

Tirsdag 28. april 2009

Time vs Internet: 0-1

Time.com har hatt en internettkåring av årets mest inflytelsesrike person. Blant de nominerte var selvsagte navn som Obama, Hillary Clinton, paven, Brad Pitt og Dalai Lama, samt Internetkjendiser som skaperne av Twitter, Digg, Huffington Post og ikke minst: moot, 4chans anonyme eier.

Kjenner du ikke 4chan, sier du? Har du vært på nettet en stund, kjenner du ting som har sin opprinnelse på 4chan. Du har hilst på LOLcats. Du leste om at noen hacket mailen til Sarah Palin. Kanskje noen har rickrolled deg? Vitset om Pedobear? Det startet på 4chan, alt sammen.

Men hva er 4chan? Teknisk sett er det et nettsted der du kan laste opp bilder og kommentere andres bilder. Det er delt opp i en rekke forskjellige kategorier, som igjen er delt opp i to hovedkategorier: SFW (Safe For Work) og NSFW (Not Safe For Work). Det er origami-4chan. Det er manga-4chan. Det er fitness-4chan. Og likevel er det mest beryktedete usensurerte, NSFW random-4chan.

Her finner du alt, gjerne den styggeste, mest ufine delen av alt. Avkuttede kroppsdeler? Nakenbildene datteren din var dum nok til å dele med gamle kjæresten sin? Ekstrem rasisme? Ekstrem antisemittisme? Kjør på. Har du noe barneporno, så legg det ut. 4chan vil også se.

Samtidig er også 4chan stedet for alle former for photoshoppping og sammensetting av bilder, tegneserieklipp med rare internvitser og komplisert grafikk med obsukre poenger. Samt en konkurranse i snappy, ufine, dumme, smarte, trollete kommentarer.

Mr. Jackson pleier å oppsummere 4chan med en tråd der noen hadde lagt ut bilde av en svært overvektig tenåringsjente og skrevet en tåredryppende historie om hvordan denne jenta hadde lagt ut bilde av seg selv på 4chan, og at de stygge kommentarene hun hadde fått hadde resultert i at hun hang seg. Første kommentar: «that must have been a hell of a rope» Heldigvis er det høy sannsynlighet for at den tåredryppende posten var falsk.

Hvorfor jeg ikke lenker til historien? Fordi innlegg på 4chan, i motsetning til nesten alt annet på Internet, ikke blir der for bestandig. 4chan fungerer nemlig sånn at det er tolv sider med de siste innleggene som ligger ute til enhver tid, og at de mest kommenterte trådene prioriteres og får ligge på forsiden.

På denne måten forsvinner fæle bilder like fort som de kom og selv ikke godt kommenterte tråder blir på 4chan mer enn et par uker. Det skjermskudd og atter skjermskudd som brukes til å dokumentere tidligere aktivitet.

Kort sagt: 4chan er kjapt, flyktig, forferdelig og trendsettende.

Vel, nok bakgrunnsinfo: Time.com nominerte litt over to hundre kandidater og moot tok ledelsen kjapt. Grunnen? Det var en åpen poll uten ip-begrensning, og 4chan tok feiret det å bli nominert med å skrive en mengde spambot’s som stemte moot 24/7. Ikke nok med det: De stemte også på andre kandidater med riktig forbokstav, slik at de kunne skrive en hilsen til Time.com med listen over vinnere:

Forbokstavene er uthevet og former setningen: Marblecake also the game.

Hva betyr det? Vel, marmorkake er kaken der du blander formkakerøre med kakao og formkakerøre med vanilje slik at kaken får et sort-hvitt mønster. Marble cake er også slang for avføring med sperm på. Jeg regner med at 4chan refererer til det siste.

The Game er et spill hvis poeng med spillet er å ikke legge merke til at man spiller det. Når noen nevner The Game til deg, har du følgelig tapt det og må begynne å spille på nytt. Å få spredd The Game til alle leserne av Times er dermed å få svært mange folk til å tape spillet.

Moot stod som vinner av Time-kåringen helt til to uker før resultatene skulle offentliggjøres: Da satte avisen på en captcha for å forhindre spam. Marble cake-setningen ble rotet til og Moot sank nedover på lista.

4chan så likevel bare på captchaen som en utfordring: De satte igang et prosjekt for å cracke captchaen, samtidig som de mobliserte alle brukerne sine til å sitte og stemme som gærne manuelt. Moot kom på toppen igjen og marble cake ble gjennoprettet.

Etter at pollen ble stengt før publisering, fortsatte 4chan fremdeles å stemme for å være på sikre siden: Url’en til pollen var nemlig ikke stengt, selv om den ikke lå fremme på forsiden mer.

Moot ble årets mest inflytelsesrike person. Time diskvalifiserte ham ikke. Rundt om på nett spør folk seg om Time ikke skjønte at de ble hacket, om de er for flaue til å inrømme at de ble hacket, eller om de egentlig syntes det var greit å bli hacket: 4chan demonstrerte at de feier gulvet med Obama og Dalai Lama på Internet.

4chan feirer posisjonen sin med marmorkake:

Du kan lese en mer grundig gjennomgang av hvordan de hacket Time her.

I 2006 kåret Time alle oss internettbrukere til verdens mest inflytelsesrike. I 2009 kårer Internet seg selv.

Mandag 27. april 2009

Demo for fritt Internett!

Jeg sakser rett fra FriBit her:

Det er flere ting som utfordrer nettet slik vi kjenner det. For tiden avgjøres det i EU om vi skal innføre den såkalte Telecom-pakken. Post- og teletilsynet har lettet på personvernet, flere land sensurerer nettet og Datalagringsdirektivet er det ennå ikke avgjort om skal innføres i Norge.

I den forbindelse arrangeres det en demonstrasjon for et fritt Internett foran Stortinget, onsdag 29. april kl. 19.00-20.00.

Nettet er blitt en integrert del av dagens samfunn. Vi tar det for gitt og dessverre glemmer vi litt for ofte hvilke prinsipper som ligger til grunn for at det har utviklet seg til den fantastiske platformen det er.

Likestilling og nettnøytralitet har gjort at hvem som helst som er tilknyttet har anledning til å kringkaste på samme grunnlag. Det er ikke slik at noen har større plass på nettet enn andre, og det er valgfritt hvordan du vil bruke din nettilkobling til. Om det så er e-post eller spill.

Videre har man unngått sensur og overvåking samtidig som man har tatt vare på ytringsfrihet og anonymitet.
Demonstrasjon foran Stortinget

Disse prinsippene rokkes det nå ved og i den anledning arrangeres det som sagt en demonstrasjon foran Stortinget den 29. april kl. 19.00-20.00.

Agendaen for demonstrasjonen er:

• for et fritt internett
• for digitale rettigheter – alminnelige borgerrettigheter må også gjelde på internett
• for en kulturell almenning
• for at kommunikasjonsflyten ikke bør sensureres eller logges, og kun overvåkes der det foreligger mistanke om lovbrudd direkte mot den eller de personene som overvåkes
• for at tjenesteleverandører som gir brukerne mulighet til å utveksle informasjon med hverandre ikke skal holdes ansvarlige for informasjon brukerne utveksler, og ikke skal sensurere eller overvåke brukernes kommunikasjon
• for at det å lenke til informasjon fra en annen bruker i seg selv ikke bør være et lovbrudd

Bry deg. Bli med.

Fredag 20. februar 2009

Filesharer.org – et lite eventyr om nettkampanjen

Det var en gang en søt, liten overivrig valgkampsekretær for Rødt som fikk en utrolig bra idé til støttekampanje for The Pirate Bay. Store deler av gamle og unge over hele verden deler og «stjeler» copyright-beskyttet materiale, og å skulle straffeforfølge fildeling er å kriminalisere store deler av befolkningen. «En side der alle som har fildelt noe ulovlig kan laste opp bildet sitt!» tenkte valgkampsekretæren – dét er jammen en god idé!

Desverre var valgkampsekretæren bedre i Photoshop enn han var med sånne kodegreier, så han kontaktet den lille, røde partiet sine ivrige små nerder. «Lag en sånn nettside til meg!» proklamerte han. «Spre den for hele verden!»

Halvannet døgn med knoting senere, var Filesharer.org klar til å møte Internett. Dere som bare er ute på nett for å hente epost og avbestille bøker i Bokklubben er kanskje ikke klar over at Internett er sitt eget land, med sine eget språk og egen dynamikk, og ikke minst med sine egne utfordringer. Filesharer.org har hatt over femti tusen unike besøkende siden den ble lansert – jeg tenkte jeg skulle la dere få være med på eventyret – steg for steg:

1. Vi maser på venner, bekjente og sympatisører til vi har fått lastet opp ca. 100 bilder. Siden åpens for publikum.
2. Vi legger inn Filesharer.org på Digg, Reddit og Slashdot, samt lager en tospråklig Facebookgruppe og inviterer alt som kryper og går.
3. Vi blogger det og twitrer det og tvinger andre til å blogge og twitre det.
4. Vi sender ut pressemeldinger. Duh.
5. Vi sletter de første tøysebildene. Joker, Gotham. Varg Vikernes, Ila. Fritz. Den svenske kongen.
6. Vi får inn to hundre bilder fra ulike folk, de fleste besøkende kommer fra Twitter. Skandinavia er overrepresenter.
7. Noen på Reddit får paranoia og er sikker på at nettsiden bare er en felle for å kunne fange fildelere.
8. En musiker ringer Rødt-kontoret og skriker om at nå skal han aldri stemme på oss igjen.
9. Vi får små, diskréte eposter fra SUere som er misunnelige for at de ikke kom på idéen først.
10. Vi når forsiden av Reddit. Serveren kneler, fordi vi får 16000 på noen få minutter.
11. Vi ringer de serveren bor hos og sier «Eh. Hei. Vi trenger 100MB en stund, istedenfor de 10MB vi har. Hvorfor? Vel, vi laget denne piratkampanjen og fikk den på forsiden av Reddit, også…» De snille menneskene sier vi kan få 100MB gratis så lenge trafikken varer, og heia Pirate Bay og alt det der.
12. Noen laster opp bilder av hele ledelsen i IFPI-Norge, IFPI-Sverige og platebransjens advokater. Vi lar bildene bli der.
13. Plutselig dukker Filesharer.org opp i to tråder på 4Chan – en av dem er på /b/. Vi får mange nye bilder, en del reelle, samt Pedobear, George Bush, Rick Astley (ganger fem) og en del rumpehull og hårete baller. Vi sletter bilder og spiller meme-bingo.
14. Skjermskudd av ulike kjendiser som «kriminelle» dukker opp på Twitter, 4chan og Digg. Nytt meme?
15. Noen på Reddit er overbevist om at vi er betalt av CIA og skal arrestere alle som laster opp bildene sine. Vi lenker til Facebook, og alle vet at det er kontroller av CIA.
16. Vi når fem hundre bilder, og det kule er at det er fra hele verden. Tailand? Yes. India? Jup. USA? Massevis. Storbritannia? Åjada. Skandinavia? Bøtter og spann.
17. Noen prøver å starte en digg-tråd basert på et bilde av en liten jente fra Molde under tittelen «Hot filesharer!»
18. Vi får skryte og takkekommentarer fra helt fremmede mennesker fra hele verden via Twitter, Facebook og epost.
19. Folk legger ut lenker til filesharer.org på en rekke Pirate Bay-støttegrupper og kanaler og ukjente utlendinger kaller den “den offisielle støttekampanjen”.
20. Vi får epost fra en snodig kar som gjerne vil komme i kontakt med denne pene Mari Eifring han fant på Filesharer.org. (Jess, hun som er leder i Rød Ungdom, vettu.)
21. Vi forsvinner fra forsiden på Reddit, og hovedtrafikken kommer nå fra Twitter. Microfeeden på nettsiden vår blir lengre og lengre.
22. Det begynner å bli sent, og vi får flere og flere bilder lastet opp ettersom alle på den andre siden av kloden kommer på jobb. Det kommer færre og færre tullebilder.
23. Vi samler sammen lenker til ulike artikler og mediainnslag om kampanjen. Det har ikke tatt av, det er bare dekket av Vårt Land, Teknofil, Hyperion, og vært med i et par radioprogrammer.
24. Vi laster opp bilder fra engasjerte voksne som ikke greier å laste opp bilder selv. Vi får bildene på epost. Pussig nok gikk det ikke ann å laste opp .bmp-filer, gitt (c:
25. Vi bestemmer oss for å sitte vakt over siden utover natten og slette ufine bilder når de kommer. Noen sitter til tre, noen sitter til seks. Nestemann skal på klokka syv…Eller. Ja. Skulle det. Mellom seks og syv på morgenen blir det lastet opp nesten syv tusen pornobilder.
26. Klokken åtte sover alle de små nerdene. Det gjør ikke VG.
27. Klokken halv ni blir vi vekket av en fortvilet Torstein Dahle som lurer på hva denne filesharing-siden i Rødt sitt navn er, hvorfor den er dekket i «The best of Rotten.com» og hva i all verden han skal si til VG.
28. Vi lager små sanger mens vi sletter alle de ekle bildene. «Tiss-tiss-tiss-do-eeeen maaaann fikk skutt av fjeeeeseeet!-baller-balle-balle i klem!» Det går fort.
29. Vi innser at det kom inn mange hundre reelle bilder sammen med alle hengeballene. Jeej.
30. Den ivrige valgkampsekretæren må innrømme at han tenkte mer på gjennomføring av kampanjen en informering av ledelsen. Pyttsann.
31. Nå vil gjerne media høre om kampanjen. Vi får masse treff og nye bilder via artikkelen på VGnett, samt en del skuffede meldinger: All pornoen hadde forsvunnet før artikkelen ble publisert.
32. Jeg takker nei til å delta på noen TV-programmer for å snakke om kampanjen og all pornoen folk lastet opp, jeg er heldigvis opptatt.

Konklusjon? Det var en morsom og vellykket aksjon, alt i alt. Jeg er litt sjokkert i over hvor mye trafikk det faktisk blir på en side som når de store, engelske sorteringstjenestene. Plutselig føltes bloggen min veeeeldig liten. Noen syntes det var fælt at det dukket opp så mye porno og fjas etterhvert. Jeg forventet det når vi ikke forhåndsgodkjente og bare slettet underveis. Så vet du hva du bør tenke på hvis du noen gang skal lage en internasjonal nettkampanje (c:

Onsdag 18. februar 2009

Slik ser en kriminell ut – Pirate Bay-kampanje

«Betaler du for programvare?»

Vi sitter rundt bordet og diskuterer Photoshop-bruk. En av jentene har ikke nyeste utgaven av Adobe-pakken – hun har ikke råd til å kjøpe den. «Herreguuuud!» sier en av de mindre datakyndige venninnene. «Betalte du for Word også, da eller?» Jeg eier noen få filmer – jeg eier Lord of The Rings-filmene i fine bokser.

Jeg eier samlerutgaver som ser fine ut i hylla. Ellers har Mr. Jackson og jeg 350 gig ruskomsnusk på hjemmepc’en vår – en god blanding av spill, musikk, film og programvare – mer ulovlig materiale enn det The Pirate Bay går i retten for nå.

De “kriminelle” i The Pirate Bay-saken er deg, meg og naboen min. Jeg har vært med på å utforme en støtteaksjon for The Pirate Bay for Rødt med utgangspunkt i dette.

Den heter This is what a criminal looks like og er en side der du kan laste opp bildet ditt for å vise plate og filmbransjen at skurkene de jakter på er kundene og fansen deres, at det er vanlige mennesker. Det er en internasjonal kampanje og målet er å få så mange bilder som mulig.

Vi lanserte siden for en time siden, og har fått 126 bilder siden da. Har du noensinne lastet ned noe ulovlig, så sleng deg på! Og er du skikkelig engasjert, så kan du jo kombinere det med Martin Bekkelund og Magnus Kolstad sin kampanje – last opp et bilde av deg selv med sjørøverlapp over øyet (c:

Du kan følge rettsaken mot Piratbukta her.

Og ja – dette er et meme:
Jeg tægger dere til å laste opp bildet deres og skrive om The Pirate Bay og fildeling (lengre innlegg kommer fra meg når jeg er mindre busy) – eventuelt skrive om hvorfor du ikke blir med i noen av støttekampanjene:

Peter André Jensen, Thomas Moen, Kristin Wangen, Jannekake, Junkfoodjunkie, Marina, NRKbeta, Eirik Newt, Avil – og alle jeg ikke har nevnt i slengen (c:

Og ja- her er bilde av meg lastet opp. Fint, ikke sant?

Fredag 23. januar 2009

Slik stjeler du lovlige bilder til bloggen din

Journalisten.no hadde en artikkel i går om hvordan bloggere stjeler bilder uten å kreditere fotografen eller å si hvor de har bildene fra. Artikkelen inspirerte meg til å skrive en liten guide til bildebruk og kreditering, også som et ledd i det å bli flinkere til å kreditere fotografer selv.

Først: Hotlinking vs å lagre bilder lokalt:

La oss ta utgangspunkt i at du er Wordpress-bruker. Når du legger ut bilder har du to muligheter – en bildeknapp (eller img-tag) hvor du kan legge inn lenken til et bilde, og en knapp for å laste opp bilder fra maskinen din og plassere i innlegget. Hvis du skal bruke et bilde fra noens nettside eller blogg, regnes det som høfligst å laste ned bildet til seg selv før du bruker det.

Hvorfor? Fordi hotlinking til et bilde gjør at den som har lastet opp det opprinnelige bildet til sin nettside, må betale for den ekstra trafikken og bruken av båndbredde det koster at du snylter på bildet. Enten du fant bildet via google-image-search og ikke aner hvem som har laget det eller har lyst til å bruke et av Buster sine bilder som dekorasjon til et dikt du legger ut på bloggen, er det høfligst å ikke hotlinke. Trykk «save image as» og last det ned.

Unntaket er sider som Flickr, som tåler ekstratrafikken ved hotlinking, og som gjerne oppfordrer til å poste bilder på denne måten. Grunnen? Når du hotlinker til noens bilde, kan de bestemme om de vil at du skal vise bildet eller ei. Hvis du bruker et Flickr-bilde og ikke krediterer fotografen, kan de enkelt fjerne bildet fra blogginnlegget ditt.

Det å lagre bildet lokalt gjelder også hvis du planlegger å bruke bilder uten lov, som fotografier fra avisartikler. Hvis du laster ned bildet og gir det et annet navn før du legger det ut, er det mindre sjanse for å bli oppdaget. Den beste løsningen er å maile avisen eller fotografen og spørre om lov, men hvis du skriver noe i huj og hast er det ok bildepirat-skikk.

Her finner du gode, lovlige illustrasjoner:

Ja, det finnes andre måter å finne bilder til blogginnleggene på enn bildesøk på Google og hotlinking av bildene i nettavisene. Mange talentfulle fotografer og illustratører lisensierer bildene sine under Creative Commons-lisens istedenfor under tradisjonell Copyright, og gir deg dermed muligheten til å bruke bildene deres fritt på bloggen, så lenge du sier at du har det fra dem.

Dette er bilder som ber om å bli brukt, så du kan se på prosjektet om å bruke lovlige bilder i bloggen som noe mer positivt enn å unngå å gjøre noe kriminelt: Du bruker arbeidene til små, ivrige kunstere istedenfor å reprodusere fra de store gutta, som Scanpix.

Her er en samlig nettsteder du kan finne illustrasjonsbilder til fritt bruk:

• Wikimedia Commons har bilder, filmer, illustrasjoner og lydklipp du kan dele, bruke og modifisere fritt. Siden nesten alle illustrasjonsbilder på Wikipedia er Wikimedia Commons betyr det at du finner illustrasjonsbilder til alt fra molekylstrukturer til kjente personer her.
• Flickr gir deg muligheten til å bla gjennom bilder etter hvilken Creative Commons de er lisensiert under.
• Stock.xhng er en stor fotoside der du kan finne bilder du kan bruke lovlig og gratis, både til bloggillustrasjoner, webdesign, bakgrunnsbilder og mye mer. De har også bilder du kan modifisere og få bruke til kommersielt bruk. Anbefalt av PeterAndreJ
• Dreamstime er også et godt sted å finne gratis bilder du kan bruke fritt, anbefalt av Greylady Hun har forresten et innlegg om samme problemstillingen idag, også.
• Getty Images er også et alternativ når du leter etter bilder du ikke behøver å betale for som du kan bruke lovlig. Kristin Storrusten tipset meg om denne.
• MorgueFile har høyoppløsningsbilder til fritt bruk – her ble jeg tipset over twitter av Nina Eide.
• Deviantart og Picasa har bilder lisensiert med Creative Commons, selv om man må lete litt for å finne dem. Tips fra henholdsvis Morten Formo og Fredrik Ljone Holst.
• Creative Commons har laget sin egen søkemotor der du kan søke etter bilder du fritt kan bruke.

Creative Commons – hva er hva?

Når du finner Creative Commons-lisensiert arbeid, støter du på en rekke symboler og symbolkombinasjoner det kan være greit å vite betydningen av:

Attribution:

Dette symbolet betyr «Attribution», som igjen betyr: Bruker du dette åndsverket, må du si hvor du har det fra.

Share Alike:

Share Alike betyr: Du kan dele dette åndsverket så fritt du vil, så lenge alle andre får ha samme rettigheten når du gjør det. Hvis du skriver et dataprogram, og så har Windows lyst til å bruke det, har de ikke lov til det, med mindre alle andre har like stor rett til å dele det og bruke det som de hadde. For eksempel.

Non-commercial:

Du får lov til å bruke dette åndsverket om det ikke er til kommersielt bruk. Enkelt og greit.

No derivative:

Dette symbolet betyr at du ikke kan basere nye verker på et eksisterende åndsverk under denne lisensen.

Som regel bruker de fleste som lisensierer verkene sine under Creative Commons med mer enn én lisens. Alt som står skrevet og tegnet på Revolusjonært Roteloft er under en Attribution Non-Commercial No Derivatives -lisens. Det betyr at alle kan kopiere det jeg lager for ikke-komersielle formål så lenge de sier at de har dem fra meg. Å endre tekster og bilder jeg har laget er ikke greit.

Hva slags lisensiering har du på bloggen din? Har du noen form for copyright eller lisens i det hele tatt? Har bloggsystemet ditt copyright på innholdet ditt?

Lørdag 10. januar 2009

Twitter som direktejournalistikk

Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.

Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.

Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.

Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har  i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.

Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.

Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:

Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.

Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.

Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?

Lørdag 27. desember 2008

Ipublish – det dårligste bloggsystemet?

Jeg skjønner meg ikke på Ipublish. Thomas Moen, Ipublishsjefen, følger meg på Twitter, og det var på grunn av ham at jeg begynte å snuse på systemet.

Jeg har snust på mange bloggsystemer før. Jeg har lekt med wordpress i mange varianter, har et utall ubrukte blogspot-blogger, har plundret med testblogger på blogg.no og vgblogg og lekt med mer obskure systemer som blogsome og MyOpera.

Ingen av testbloggene har fått meg til å skifte system, wordpress er overlegent alt annet, men det er spennende å se hva slags systemer folk bruker. Jeg liker å spionere på andre systemutviklere sitt brukergrensesnitt – hvordan de har lagt opp programmet sitt for meg som bruker.

Med alle bloggsystemene jeg har lekt med som utgangspunkt, satte jeg meg ned og laget en Ipublish-blogg. Og jeg beklager å si det: Thomas Moen med venner har kanskje det dårligste bloggsystemet jeg har vært borte i. Jeg snakker ikke om konsept, design eller hvordan de har fått profilerte tenåringsbloggere til å skrive for seg ved å gi dem ekstra oppfølging og dedikert plass på forsiden. Jeg snakker om systemet under Ipublish-panseret, og hvordan det systemet er designet for meg som bruker.

Min første reaksjon da jeg snublet over Ipublish første gang var «Jøss. Finnes det et Mac-bloggsystem?» Et par minutter med undersøkelser viste at nei, systemet var riktignok like proprietært (les: ikke fri programvare) som andre programmer fra Apple, er det utviklet av én fyr og markedsført med et Mac-inspirert navn. Likevel lever systemet så mye på følelsen av å være Mac-inspirert, at det første som møter deg når du logger inn på den nye Ipublish-bloggen din er et bilde av en berte med en Mac.

Hvis du finner ut hvordan du skal logge deg inn på bloggen gang nr. 2, da. Ipublish er også det eneste bloggsystemet jeg har lekt med hvor du ikke har en logisk innloggingsmulighet på bloggsiden din. Du må enten bookmarke innloggingslenken du får når du registrerer deg, eller så må du gå til hovedsiden til bloggsystemet, finne en bitteliten lenke kalt «kontrollpanel» og trykke der for å kunne oppdatere bloggen. Ingen «logg inn»-knapp hverken på min personlige blogg eller på hovedsiden. Jeg hører Jakob Nielsen vri seg i smerte. Det er som om jeg måtte gå til Wordpress.com for å logge meg inn hver gang jeg skulle publisere noe på roteloftet.

Hovedsiden Ipublish.no er et kapittel for seg selv. Fokuset på nettsiden ligger på kjendisene de har fått til å blogge på tjenesten sammen med noen svært populære tenåringsblogger. Hvis du lurer på noe, er feedback-knappen plassert langt ute på siden og du må scrolle deg ned gjennom alle de nyeste innleggene på forsiden for å finne navigasjonen på siden.

Vel, hvis du mot formodning skulle greie å logge deg inn på bloggen din gang nr. 2, er det fremdeles en del helt essensiell bloggfunksjonalitet som systemet mangler. Jeg nevner i fleng:

• Muligheten til å sortere ting i kategorier og merkelapper.
• Muligheten til å lage en lenkeliste på forsiden. Sidebaren fylles automatisk opp av alle de siste kommentarene du har fått.
• Mulighet for pingbacks og trackbacks.
• Muligheten for å skrive HTML i innleggene sine. Den delen av editoren brekker i Firefox.
• Mulighet til å se din egen statistikk.
• Muligheten til å pinge tjenester som bloggrevyen.
• Muligheten til å velge mellom ulikt utseende på siden din. Du kan redigere CSS’en, men det er ikke noe alle kan.

Rent teknisk er ikke Ipublish noe mer komplisert enn en WYSIWYG-editor og en bildeopplastningsmulighet med en pen, standarisert forside. På siden «Om Ipublish» står det at Thomas Moen har jobbet med publiseringsverktøyet alene siden 1998. Og ja, det minner mest av alt om hjemmesnekra webapplikasjoner jeg har sett kompiser av meg knote på egenhånd.

Personlig synes jeg det ikke er særlig betryggende at all den tekniske jobben gjøres av en fyr som også gjør all markedsføringsjobben. Når et system får mange brukere, oppstår det masse feil som dermed ikke blir fikset fordi gründeren har nok med promotering. Typiske småfeil kan være sånt som skjer når du prøver å lage punktlister og ordnede lister i Ipublish-innlegg:

Slik ser listene ut på preview:

Slik ser listene ut når du publiserer dem på bloggen:

Jeg skjønner ikke helt hvordan Ipublish-folka har tenkt når de bestemte seg at å skrive sitt eget, lukkede bloggsystem var en knallplan. Wordpress vs Ipublish er som Audi vs Olabil. Mens Ipublish ikke har nok folk til å fikse feilene sine og få masse funksjonalitet, utvides og oppdateres Wordpress av svette nerder og søte systemutviklere over hele verden hele tiden. Google passer på Blogger, og selv blogg.no har mer funksjonalitet og færre feil.

Samtidig skal ingen ta fra folka at de flinke på markedsføring, og siden måten de får brukere til systemet på er å gi kjendiser ekstra oppfølging og oppmerksomhet, for dermed å tiltrekke seg tenåringer som vil blogge på kjendisstedet, ikke på blogg.no…Jeg skjønner hvorfor flere og flere lager Ipublish-blogger.

Samtidig opererer Ipublish med faste elitebloggere (jeg fniser når jeg bruker ordet) når de huker inn kjendiser og putter bilder av dem øverst på siden sin. Hvis du etablerer deg som helt ny blogger har du ingen mulighet til å bli stor og få mange lesere hvis du begynner på et bloggsystem hvor du ikke kan lage lenkeliste, ikke kan pingbacke andres innlegg, ikke kan pinge tjenester som bloggrevyen og bloggsystemet ditt har statiske lister basert på hvilke kjendiser de har der, ikke hvilke som har flest lesere. Kort sagt – en dårlig deal for deg som er ny blogger.

Det verste er at om Ipublish-folka hadde solgt en pakke alá det Wangen-folka gjør med Norblogg til kjendiser og store fjortisblogger fra blogg.no, med mac-inspirert navn og standarisert design tror jeg det hadde kunnet få opp et levende bloggmiljø rundt navnet sitt på null tid. Akkurat nå markedsfører de teip-og-binders-programvare uten funksjonalitet for harde livet. Det begrenser brukerne deres til folk som ikke vet noe om blogging, eller som får spesielle frynsegoder av Ipublish.

Konklusjon? Velg noe annet. Samme hva.