Onsdag 31. desember 2008

Skeptikerskolen: En historie om å sjekke kildene sine

For halvannen kveld siden, kom jeg over veldig mange artikler om likheter mellom mytologiske skikkelser som Horus, Krishna, Mithras, Dionysos og Jesus. Som steinerbarn med overdrevent mye myter rundt meg, gjenkjente jeg historiene og slukte konseptet rått: Jesus er en mytemessig rip-off av tidligere mytologiske karakterer. Artiklene innhold skrekkelig mange opplysninger. Jeg sjekket noen av dem opp mot mytologisk leksikon, wikipedia og (sic!) den automatiske «jeg har skrevet denne fortellingen om Osiris i silkeboka mi»-steinerskole-refleksen.

Jeg fant teologer som Bultman og Harper som hadde skrevet masse om likhetstrekk mellom karkaterene, og tenkte dermed at bakgrunnen for blogginnlegget mitt var ganske safe. Nå er det forskjell på å finne kilder og å sjekke kilder. Historien om Jesus som mytologisk rip-off er populær hos alle fra ateistbloggere som vil skyte skarpt mot eventyrboka bibelen til de som tilhører den teologiske rettningen «universal christians».

Problemet med både teologene, ateistbloggerne og de andre gruppene som forteller historien om mytene som minner om kristusmyten, er at myter og hvilke myter som er de opprinnelige mytene er en slippery slope.

Religiøse mystikere og teoretikere har skrevet ned og videreutviklet historiene om Jesus som egyptisk gud, Jesus som indisk gud, Jesus som romersk gud osv fra så tidlig som fjortenhundretallet, at hva som er den opprinnelige, egyptiske religionen og hva som er en vestlig omskriving av den er ganske vanskelig å skille.

I tillegg har mange hatt interesse av å vri på mytene slik at de skulle stemme perfekt. Alltid et dårlig tegn.

Skepsis blogg har en utmerket gjennomgang av dette, bare at Asbjørn har tatt utgangspunkt i filmen Zeitgeist som romsterte på internett, med de samme opplysningene og en søkt konklusjon om at alle egentlig tilber sola. Hadde jeg forsøkt å lete etter norske kilder på opplysningene jeg gravde opp fra engelskspråklige sider, ville jeg nok stoppet innlegget mitt før det ble skrevet. Vel, shit happens.

Jeg ble delvis et offer for min egen skolegang, siden storparten av steinerskolens barneskole er gamle myter fra ulike religioner du aldri får noen kilde på. Det er lett å tenke at det du har lært på skolen er «sant», om ikke annet så i en form av «opprinnelig».

Vel, en «avsløring» om at jesusmyten egentlig er osiris og krishna-myten viste seg å være en konspirasjonsteori som har romstert i hundrevis av år. Jeg skulle skrive et morsomt blogginnlegg og gikk i baret selv. Sånn kan det gå.

Uansett, det jeg egentlig ville si var at fortellingen om Jesus er også en myte. Vi forteller de andre som eventyr, men har kristendommen nedfelt i grunnloven og bruker det som utgangspunkt for tidsregningen vår. Hvorfor er alle gamle fortellinger «bare myter», mens én gammel fortelling er veldig sann?

Du kan lese det opprinnelige innlegget under. Jeg har ikke helt oversikt i hvilke opplysninger som stemmer og hvilke som ikke stemmer. Kanskje du, som min smarte, oppdaterte kommentator kan bli med i diskusjonen og finne ut hva som er mest korrekt?

(more…)

Lørdag 6. desember 2008

Om en wikipediaartikkel

Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.

Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.

Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.

Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.

Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.

Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.

Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.

«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen - som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.

Samt en bitteliten setning til:

Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.

En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia - gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.

Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.

Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.

Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.

Onsdag 3. desember 2008

Jeg er ikke mørkredd mer

Vet du, Internett? Jeg er blitt flinkere til å være gal. Når det begynner å rive innvendig, når alle telefonsamtaler blir tårn og alle avtaler blir avgrunner, klarer jeg å ta signalene. Nå har jeg trukket meg tilbake som en snegle i skallet og tillatt meg selv å ikke svare på telefonen en uke, å la Mr. Jackson lese eposten en uke, å la verden vente på meg. Minst en uke.

Jeg drikker te om dagen og går turer under stjernehimmelen om natten. Idag har jeg trillet hundreogtyve lussekatter og formet fettede, gyldne snirkelkrøller med fingrene før jeg stappet dem fulle av rosiner.

Det lekker advent inn i livet mitt. Mr. Jackson og jeg laget julekalendere til hverandre helgen før 1. desember. Jeg klippet og limte små kort i farvet papir og håndskrev små beskjeder, mens han tryllet et tidsinnstilt program i PHP-magi. Inni? 24 fine ting fra Mr. Jackson til Virrvarr. 24 fine ting fra Virrvarr til Mr. Jackson. Uten å koordinere med hverandre. Vi er mer klissete enn kakedeig og søtere enn sirup.

Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om spiritualitet for oss gudløse. Selv om Gud og jeg slo opp for snart tre år siden, har ikke følelsene jeg forbandt med religion gått sin vei. Forvirret? Det er ingen motsetning. Religion er et stort teoretisk system begrunnet i følelsene vi har til verden og naturen rundt oss.

Du kan fremdeles fange høytiden på tungen og kjenne deg ett med universet uten å akseptere et eventyr om en gutt født i en stall som sant. Følelsen av ekstase trenger ikke være forbundet med teorien om reinkarnasjon eller verdens skaper, den kan være etterfulgt av tanken om at «dette var helt fantastisk!»

Da jeg var liten og søt, hadde jeg en stor, sort Grimorie under sengen min hvor jeg førte inn ritualer, formler og betraktninger rundt magick med min vakreste skjønnskrift. Religionsutøvelsen bestod gjerne av ting en nær venn av meg og jeg gjorde nakne i skogen foran et tjern.

Du kan si hva du vil om hva jeg leste og skrev av om elementvesener og Gudinnen, men det som gjorde Wicca til det helt store var å være klissnaken i en verden dekket av knallgule blader en iskald oktobermorgen.

Det var å brenne ting, å smake ting, å messe ting i kor og å snike seg ut midt på natten for å danse på isen i måneskinnet. Jeg tror du kan tegne hvilken som helst rituell ramme rundt det å være alene på et islagt vann under fullmånen og tenne titalls stearinslys - opplevelsen er den samme.

Hver morgen hele adventen tiden jeg gikk på steinerskolen satt vi i den mørklagte skolegangen før undervisningen begynte. Vi tente lys og sang flerstemte, latinske julesanger ingen forstod teksten på. Myke, tunge altstemmer, lyse, dansende sopranstemmer, fløytende tenorer og dundrende basser.

Teorien til lærerne var at vi skulle komme nærmere høytidens egentlige innhold ved å gjøre dette. Personlig følte jeg meg ikke mer forbundet med Betlehem og tre vise menn av morgenritualet, ei heller nærmere noe hedensk vintersolverv. Det gjorde det ikke mindre fint med den tause, tussmørke morgentimen, avbrutt av flammer og flerstemt sang.

Hunden og jeg har vært ute og løpt på glattisen, og siden jeg befinner meg utenfor byens ståk og larm, har det vært meg, natten og en forfrossen terrier.

Mr. Jackson og jeg leser mye om verdensrommet om dagene, og jeg gikk ute i vinteren med lyset fra stjerner millioner av lysår unna glimtende ned mot meg, med et fåfengt forsøk på å visualisere den mørke materien og galaksestrukturene over meg. Elven brettet seg ut foran meg som et tungt, blankt bånd og folk hadde dekorert de rimdekte oppkjørslene sine med lys på trær, kanter og vinduer.

Et eller annet sted langt nede i meg skjønte jeg at noe var annerledes, og etter å ha gått noen minutter slo det meg: Jeg er ikke mørkredd lenger. Skogen lukket seg rundt meg, og jeg kjente meg trygg. Mørktrygg. Ti år redsel randt ned langs ryggen min.

Frosten stakk meg i nesen, hunden boret snuten ned i hvit, knasende mark og himmelen lå nyflådd over meg. Det er sånne øyeblikk du må synge. Det er ikke så farlig om det er tekst, bare lyden fyller magen, lungene, munnen, luften.

Jeg trenger ingen forklaringsmodell fra en tusenårgammel bok for de følelsene. Jeg trenger bare å forholde meg deskriptivt: «Det var helt fantastisk.»

Onsdag 22. oktober 2008

Skeptikerskolen: Kreasjonist, javisst!

Darwin og jeg feirer snart treårsdag sammen. Jeg er 21. Darwin er gammel. Og selv om begreper som «evolusjon» og «naturlig utvalg» er godt innarbeidet hos de fleste, har jeg vært kreasjonist storparten av mitt korte liv. Du tror de bare befinner seg i USA og blant siste dagers hellige, ikke sant? Tro om igjen.

Jeg er oppdratt kreasjonistisk, har ikke lært noe annet enn kreasjonisme i skolen og måtte finne ut av disse darwingreiene på egenhånd i voksen alder - med en god hjelp fra en viss Mr. Jackson og en viss Mr. Dawkins, mind you. Jeg vokste opp i en verden der Genesis var fasiten og Det var en gang et menneske bare var eventyr.

Jeg tenkte at jeg skulle dele et par klassiske, kreasjonistiske «argumenter» med deg, slik at du kan kjenne dem igjen. De aller færreste kreasjonister sier nemlig: «Jorden er skapt på 6000 år og alt det dinosaurpratet er bare jug.» Etter noen år med ganske hard motbakke har storparten av folka som mener at universet er skapt, ikke blitt til av seg selv, utviklet en del subtile, tilsynelatende relevante innvendinger. Heldigvis gir Revolusjonært Roteloft og Skeptikerskolen deg skytsen du trenger for å skyte ned de mest klassiske kreasjonist-innvendingene. Jeg kan dem ut og inn - jeg har jo brukt dem selv.

1. «Mennesker er noe mer enn dyr.»

   «Jeg har ikke utviklet meg fra noen ape!» Å trekke spørsmålet om evolusjon over fra naturvitenskapen til troens og følelsenes banehalvdel er en av de vanligste, kreasjonistiske diskusjonsteknikkene. Du som et fintfølende, åndelig, opplyst, velduftende, lite hårete menneske kan ikke ha utviklet deg fra en ape.

   Mennesket er noe mer spesielt enn dyrene, og i en del religiøse kretser, som hos liberale jøder og katolikker som ellers ikke har noe i mot Darwin, har alle andre vesner på jorda enn mennesket utviklet seg. Gud bare puttet Adam og Eva på kloden fiks ferdig. Rent teologisk skjønner jeg at kristenfolket sliter med den «stamme fra apene»-biten. Om Gud har skapt oss i sitt bilde, er det ikke Julius og resten av sjimpansene du har lyst til å se for deg.

2. «Evolusjonsteorien er bare en teori. Forskerne er uenige. Darwinisme er ingen vedtatt sannhet.»

   Dette argumentet har to problemer. Det første er at «teori» i dagligtale og «teori» i naturvitenskaplig sammenheng er to forskjellige ting. I dagligtale betyr «Jeg har en teori» mye det samme som «Jeg fant på noe helt av meg selv, og jeg er ikke sikker». I vitenskaplig sammenheng betyr «Jeg har en teori» at det er en velbegrunnet påstand, ingen hypotese eller løs tanke.

   Det andre problemet er tankegangen som mange små mindretallsgrupper driver med: «Forskere er uenige om menneskeskapte klimaendringer» er ikke det samme som at «Menneskeskapte klimaendringer er snart motbevist, de har funnet masse ny info.» Har du hundre gode undersøkelser og en ravende gal nuttie med doktorgrat i noe mindre relevant, kan det skrives om til at «forskerne er uenige.» Argumentet over er like konsistent som å si «evolusjon, shcmevolusjon.»

3. «Noe så komplisert som øyet eller hjernen vår kunne ikke lage seg selv. Du får ikke en klokke av å kaste masse skruer sammen i en haug. Du får ikke noe så fantastisk som universet uten en intelligens.»

   Dette argumentet kjenner jeg godt fra da jeg selv var religiøs. Du står og ser utover et nydelig skogslandskap og tenker: «Det må finnes en Gud.» Problemet er at logikken i argumentet ovenfor ikke står til exphil: «Åh! Så komplisert øyet er! Det er helt usannsynlig at det ble til av seg selv. Det må finnes en klokere, gudommelig skaperkraft som laget meg og øyet mitt!»

   Beklager, men hvis vi skal beregne sannsynlighet, er det enda mer usannsynlig at det finnes en skaper som laget alt og har oversikt over alt og ikke gir seg til kjenne. Hvem skapte skaperen? Og som Mr. Jackson pleier å si når han setter maten i halsen: «At jeg puster, spiser og drikker med samme hull er ikke særlig smart design. Det er mye mer sannsynlig at det oppstod tilfeldig.»

4. «Evolusjon er uetisk. Alt fokuset på utvalg via konkurranse har utspring i markedsliberalistisk tankegang.»

   «Konkurranse er ikke det som skal til for å skape et godt samfunn», lyder Steinersbevegelsens kritikk av evolusjonsteorien. (Jeg kommer til å skrive et eget innlegg om Steiner-kreasjonisme) Så følger Darwin sammen med en kritikk av et kaldt, fremmedgjort samfunn. Jeg skjønner at det er morsommere å være høyrefolk når man blir møtt med denne formen for darwinisme-kritikk, men jeg kan ikke foreskrive stort annet enn lesning av The Selfish Gene, hvor Dawkins forklarer hvorfor altruisme og det å ta vare på hverandre tjener genenes egeninteresse. Tankegangen om en Hobbs-aktig «alles krig mot alle» som forklaringen på hvordan livet har oppstått på jorda stemmer ikke. Det er bare de som har vært flinkest til å formere seg av ymse grunner som har overlevd.

5. «Evolusjon er fysisk umulig. Kan du se for deg et dyr med et halvt øye? En halv vinge? Det hadde ikke overlevd.»

   Dette er det rareste motargumentet. Selvsagt ville et halvt øye som kunne skille mellom lys og mørk være mer effektivt enn ikke noe øye. Logisk nok overlevde det litt mindre blinde dyret og fikk formert seg. Og en halv vinge? Se på den pingvinen, da! Se på flyveekornet! Det kan nesten fly, og det er mer effektivt enn å ikke kunne fly.

6. «Ja, jeg vet det er politisk ukorrekt, men jeg er kritisk til evolusjonsteorien. Det er jo nesten fullstendig tabu i disse dager.»

   Du vet at folk sliter med å forsvare et standpunkt når de må spille «politisk ukorrekt»-kortet. Gratulerer. Du har akkurat plassert deg i bås med rasister, sexister, homofobe mørkemenn, folk som er for å slå barn og andre gromgutter. Å fortelle hvor urettferdig andre behandler ståstedet ditt istedenfor å forsvare poengene dine er den tapendes side strategi.

Argumenter eller ei- evolusjon er et ubehagelig tema for mange. Ved å fjerne Guds inngripen i verdens utforming, fjerner man veldig mye av religionens funksjon. Hvis hele den magiske floraen og faunaen på jorda ble til ved en tilfeldighet, ikke ved noens bevisste avgjørelse, blir den brått ubehagelig sårbar. Nei, du er ikke bedre enn de andre dyrene.

Nei, det er ikke noen iboende mening i tilværelsen. Eksistensialistisk er evolusjonsteorien hard å svelge. Og likevel - darwinismen er omtrent like godt teoretisk fundert som tyngdekraften. Tatt i betrakning av hvor mange kreasjonister det er der ute, er det rart å tenke på at å tro at jorda er skapt på seks tusen år er i klasse med å tro at jorda er flat.

Lørdag 6. september 2008

En av de siste samtalene mellom Gud og meg

Virrvarr: Fader vår, du som er i Himmelen og alt det der. Vi trenger å snakke sammen.

Gud: *taushet*

Virrvarr: Du Gud?

Gud: *enda mer taushet*

Virrvarr: GUD! Jeg snakker til deg!

Gud: Jeg hører deg, kjære barn. Og jeg minner deg om at systemet for å snakke med Universets Skaper er at du får prate så mye du har lyst, så lenge jeg slipper å svare.

Virrvarr: Og hvordan vet jeg at du hører etter?

Gud: Dét, kjære barn, er et spørsmål om tro.

Virrvarr: Hurra. Jeg har litt filosofiske problemer med den trosgreia. Jeg skulle gjerne hatt noen Gudsbevis eller fem. Kan du ikke bare blinke litt med nattbordslampen min om du hører meg? Kan Poltergeist, kan du, eller hva?

Gud: Ah, men hovedpoenget med Herrens Smarte System (Mitt system!) er at du ikke trenger slike slitsomme ting som bevis for min eksistens. Du må være som et lite barn om du skal se mitt rike.

Virrvarr: Dette er en ny strategi. Du satte fyr på en busk for å overbevise en fyr ved navn Moses, om du husker? Puttet håndtlangeren din på jorden og fikk ham til å lage mirakler og show for å verve tilhørere. Det er jo utrolig mye mindre jobb å si «Hei, Virrvarr. Gud her. Du har nå motatt en generisk beskjed fra oven om at jeg finnes. Vennligst gjør som jeg sier, istedenfor å gruble på om hvorvidt jeg finnes eller ei.» Snakker om effektivisering!

Gud: Herrens veier er uransakelige.

Virrvarr: Det er vel derfor du slipper unna med så mye vås.

Gud: Hva behager?

Virrvarr: Kom igjen. Blindtarmen. Den sorte flekken på øyet. Å skulle puste, spise og drikke med samme kroppsåpning. Dette er ikke akkurat intelligent design, gamlefar! Du sier du er verdens skaper, at du aldri gjør feil, ikke kan klandres for noe og at vi er for dumme til å skjønne Guds Plan. Jeg tror du bare kjører denne argumentasjonen for å slippe å etablere en diger klagedisk hvor folk kommer og lager kvalm. «Og hemoroider, Gud! Hva er vitsen med det?»

Gud: Dere er bittesmå brikker i det diigert spill. Det er ikke meningen at dere skal forstå.

Virrvarr: Du kan jo bare ta og levle opp intelligensen til menneskeheten med et par hakk, da! Svinge tryllestaven, gjøre oss smartere og la oss løse flere problemer selv. Du er jo eneveldig diktator. Hva har du i mot opplyst enevelde? Ville ikke det vært en forbedring?

Gud: Barn, barn. Hvordan kan du vite om forslaget ditt ikke er for dumt i den kosmiske sammenheng til å kunne tre i kraft? Jeg vet alt. Du vet svært lite.

Virrvarr: Vel, jeg kan Berit Ås sine hersketeknikker. Du kjører en nydelig oppvisning her.

Gud: Husk at du skal frykte Herren, barn.

Virrvarr: Åh, ikke i Den Norske Statskirken. Så lenge jeg tror på deg, tilgir du alt det gale jeg gjør, og jeg går rett til Himmels når jeg tar kvelden. Gå og skrem noen konservative katolikker istedet.

Gud: Til stille og les Jobs Bok.

Virrvarr: Den sjarmerende historien der du er kjip mot en uskyldig mann for å vinne et veddemål med Satan og skjeller ut mannen når han blir muggen på deg?

Gud: Akkurat. Den ja.

Virrvarr: Du er så inkonsekvent!

Gud: Hmmm?

Virrvarr: Løsningen på Det Ondes Problem er at mennesket har fri vilje. Vi starter kriger, begår seksuelle overgrep, føkker opp klimaet og fant på Inkvisisjonen helt av oss selv. Right?

Gud: Right.

Virrvarr: Da kan ikke du henvise til en historie om hvordan du detaljstyrte noens lidelser for å argumentere for hvorfor jeg burde være redd for deg! Du sier indirekte at du påfører de slemme folka lidelser ved å gjøre det. Eller- enda verre: At du påfører tilfeldige folk lidelser for at de skal frykte deg!

Gud: Herrens veier er uransakelige.

Virrvarr: Du gjentar deg selv. Vel, strengt tatt gjentar jeg meg selv.

Gud: Gjør du?

Virrvarr: Ja, siden du er så vanskelig å få i tale, måtte jeg lage stemmen din for deg. Litt som buktaling.

Gud: Vel, du kan ikke forvente svar fra en usynelig kraft, kjære barn.

Virrvarr: Nei. Usynlige og ikke-eksisterende krefter har mye til felles, sånn sett.

Gud: …

Virrvarr: Gud? Er du der? GUUUD?

Gud: …

Virrvarr: 1-0 til meg.

Mandag 4. august 2008

Jeg pleide ikke å tro på døden

Første gang jeg så døden trodde jeg ikke noe på den. Jeg var fem år og mormor hadde hatt kreft lenge. Vi var samlet hele familien hjemme hos morfar, og ingen brukte ordet «død». «Nå har hun vandret,» sa en av tantene. «Hun vil alltid være med oss.»

Som liten fant jeg hele spørsmålet om døden ytterst intressant. Jeg hadde lest om det og sett det på fjernsyn, grøsset over bildet av mannen med ljåen, Hades i underverdenen, Hel i Helsriket og bilder av spøkelser; døde som ikke fant fred. Nå hadde jeg døden tett innpå og jeg småløp rundt i huset til besteforeldrene mine og lette etter den. Jeg hadde en sterk formening om hvordan den skulle se ut: Sort, iskald, knoklete og urgammel.

Jeg fant den ikke. Alt var som før i den store villaen, hagen var like frodig, rommene lyse og ting luktet det samme. Alt var som før, det var bare mormor som manglet. Jeg skjønte at de voksne måtte ha misforstått. Dette var ikke døden. Døden skulle være tung, sort, meningsløs og trist. Mormor kunne ikke være død, hun hadde nok bare gjemt seg et sted.

Jeg løp huset rundt og lette. Var hun i kjellerstua? Hadde hun forvillet seg ut i bryggerhuset? Kanskje hun hadde gått ned på kjøkkenet for å lage kaffe og kom til å snu seg mot meg i det jeg braste inn kjøkkendøra og si: «Hva er det du springer sånn for? Ro deg ned. Vil du ha litt saft?» Jeg åpnet døren til soverommet hennes og var nesten overbevist om at hun måtte ligge i sengen. Ingenting var forandret. Hun måtte være her et sted.

Til slutt gav jeg opp å lete og slo meg til ro med at døden kanskje ikke var noe sort og nifst, men rett og slett et uopprettelig fravær av noen. De voksne var overbevist om at mormor fremdeles var blant oss. Jeg smakte på løsningen. Var det derfor at alt kjentes som før selv om hun ikke var der?

Senere skjønte jeg at det sorte og nifse tilhenget til døden heter sorg. At kontrasten mellom livet som går videre og fraværet av noen du elsker er smertefullt. For mange, inkludert meg selv, var den beste trøsten at adskillelsen ikke var endelig. Vi kom til å bli gjenforent etter døden.

Første gang jeg så noen som var i ferd med å dø av alderdom, sluttet jeg å tro på «the immortal soul». Kroppen deres var til stede i rommet, men bevisstheten, tankene og personligheten deres var ikke der. Hvis sjelen var noe udødelig og konstant, var det jammen rart at den sluttet å fungere de siste årene i en altzheimerspasients liv. Personligheten din var ikke noe evig, tvert i mot kunne den forsvinne før kroppen din døde.

Likevel var en av måtene vi pårørende trøstet oss på at gamle, senile slektninger skulle få tilbake personlighet, hukommelse og sitt «sanne jeg» i livet etter dette. Jeg så for meg besteforeldrene mine danse sammen i himmelen, at de var unge og friske og smilte. Jeg så for meg folk jeg hadde kjent som hadde vært ulykkelige helt til slutten tø opp, bli glade og finne mening igjen.

Det var en fin øvelse inntil jeg en natt skjønte at mine forestillinger om livet etter døden handlet om hvordan jeg skulle ønske at menneskene som hadde gått bort hadde hatt det i livet før døden.

Besteforeldrene mine hadde danset sammen. De hadde bare ikke gjort det for bestandig. Mormor hadde vært i villaen på sørlandet, sunget i kjøkkenet og malt bilder i kjellerstua, hun gjorde det bare ikke for bestandig. Ok, tenkte jeg. Ting tar slutt.

Jeg pleide ikke å tro på døden. Jeg pleide å klamre meg til en følelsen av at det alltid er en sjanse til. Nå er hvert eneste øyeblikk uendelig sårbart, uendelig kostbart. Fordi det tar slutt. Fordi det er nå.

Torsdag 8. mai 2008

Skeptikerskolen: Gud og vrangforestillinger

En gang i tiden tægget Sigurd meg til å skrive om mitt personlige forhold til religion. «Som om det kommer til å gå,» tenkte jeg. «Jeg kan jo ikke skrive en bloggroman, Sigurd. Glem det.»

Likevel har jeg planlagt innlegget i hodet rett som det er, og det har vært flere diskusjoner om religion i kommentarfeltet mitt som jeg har hatt lyst til å diskutere videre i et eget innlegg. Da jeg leste Hellyeahs monumentale post om hennes forhold til kristendommen bestemte jeg meg. Jeg har lyst til å skrive Virrvarrs historie om veien fra personlig kristen til millitant ateist, selv om jeg ikke klarer helt å bestemme meg for om jeg skal gjøre det skjønnlitterært, poetisk eller analytisk.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Jeg kunne Fadervår utenatt før jeg lærte hva ordene betydde, og Gud fylte hele barndommen min. Han var inne i meg, utenfor meg, rundt meg, et glinsende belegg på skaresnøen, lyset i vinduene om kvelden, roen i rent sengetøy og de første blomstene hver vår. Gud og jeg pratet sammen hele dagen og de voksne leste for meg fra den store, røde boken som handlet om Gud. Vi sang sanger om Gud og snakket om Gud, og Gud holdt meg i hendene sine når jeg sovnet inn om kvelden.

Jeg brukte lang tid på å skjønne at det fantes andre religioner, at det fantes folk som var ateister, at Gud ikke var like tilstedeværende i alle andre familier på samme måte som om han var i min. Jeg ble stoppet av andre barn på skolen og de spurte hånlig: «Tror du på Gud?» «Ja?» sa jeg, og trodde alle gjorde det. Gud var like naturlig som tyngdekraften, ABC og at gul og blå blir grønn.

Som tidligere nevnt fikk jeg min første kollisjon med kristendommen på spørsmålet om homofili, og etter at jeg hadde drevet aktiv Bibellesning, hadde jeg en runde der jeg leste meg gjennom hinduismen, buddismen, wicca, tusen naturreligioner og bahai før jeg fant igjen Jesus i femtenårsalderen. Fra det øyeblikket gikk jeg fra «personlig kristen» til aktiv misjonær og brukte mye av videregående på å snakke strengt til folk om Jesus Kristus, frelse og kommunisme i skjønn forening.

Jeg syntes jeg kunne nedkjempe enhver humanist og ateist i debatt, jeg kjente Bibelen ut og inn. Jeg var uovervinnelig og så sterk i troen at jeg var sikker på at Satan skulle ta meg personlig der jeg løp rundt i lysets tjeneste. Jeg dekonstruerte Nietzches «Antikrist» første året på videregående, lo av eksistensialistene og kranglet med enhver antroposof som trodde på reinkarnasjon. Jesus-Jesus-Jesus, og en dose Martin Luther var alt jeg brydde meg om. Ved siden av å redde verden og miljøet, selvsagt.

Mr. Jackson er ateist, og har alltid vært det. Likevel var han en lite kranglevoren ateist, og fant seg i at jeg likte å be aftenbønn hver kveld på samme måte som at jeg likte å strikke og gå uten sko om sommeren. Det var sånn Virrvarr var, og han stilte ikke spørsmål ved det. Han foldet hendene sine sammen med meg og ba aftenbønnen for meg når jeg glemte det.

Siden han har kristendomskunnskaper som en buskmann, lød bønnenen gjerne i rettning av «Fadervår, du som Virrvarr prater med. Nå skal jeg si det hun pleier å si, trallalalalalala, amen.», men det er en annen historie. Kort sagt ble jeg ikke utfordret på livssynet mitt fra mannen min, selv om vi var veldige uenige.

Likevel- tro er skjøre saker, og første gang den virkerlig ble angrepet, følte jeg det veldig ubehagelig. Det var året jeg flyttet til Oslo som jeg havnet i religionsdiskusjon med en meget forkynnende ateist som spurte meg hvordan jeg både kunne se på meg selv som marxist og forholde meg rasjonelt til verden og samtidig kalle meg kristen. «Hvordan greier du å ha så store selvmotsigelser i verdensbildet ditt?» spurte han.

Selvmotsigelser? Moi? Jeg trodde på å undersøke verden vitenskaplig og jeg trodde på et liv etter døden. Det burde jo være kombinerbart?

«Du tror på det hellige spøkelse, den usynlige mannen i himmelen og sønnen hans, jødezombien, som din frelser? Tror du på at du må spise kjøttet og drikke blodet til zombien også? At den usynlige mannen hører alt du sier?»

Kort sagt fikk jeg en ny venn som var langt hardere i religionskritikken enn jeg var vant til. Først syntes jeg det var ubehagelig. Så tenkt jeg som så: «Kan jeg ikke plukke fra hverandre den følelsen jeg kaller tro og argumentere skikkelig for den, er det ikke mye å basere livet sitt på. Jeg skal vinne denne debatten.»

Deretter begynte en lang og møysommelig runde med lesing, disksusjon og et forsøk på å bestemme meg for hva jeg faktisk mente filosofisk.

Jeg kom frem til noen teser:

1. Virkerligheten er virkerlig, og verden eksisterer uavhengig av min persepsjon eller sansing av den. Eksisterer den en Gud, kan han ikke bare være min Gud, men en del av universet på lik linje med månen og mensen og milten min.
2. Bibelen er en historisk tekst, skrevet av ordentlige mennesker for to tusen år siden. Vi har historiske kilder på hvordan Bibelen ble til og ble satt sammen, og den «falt ikke ned fra Himmelen.» Som litteraturviter tror jeg ikke på tekster som kommer ut av det blå. Om den var «Guds Ord», var den en veldig sammensatt versjon av mange menneskers nedtegnelser av Guds ord.
3. Alt jeg leste av biologi og geologi tydet på at verden ikke var skapt på seks dager og var seks tusen år gammel. Ergo måtte Bibelen være litt unøyaktig på dette spørsmålet med verdens tilblivelse, og jeg valgte å legge moderne evolusjonsteori som basis for synet mitt på den fysiske verden.
4. Tro er ikke en kraft i seg selv, men en måte å forholde seg til verden på som ikke krever sikker kunnskap. Dermed eksisterer ikke ting fordi man tror på dem, men du tror på det fordi du synes det virker sannsynlig. Om jeg tar utgangspunkt i at virkerligheten er virkerlig, må alt være mulig å bevise, eller hvertfall beregne sannsynligheten rundt.

Ok, verden eksisterte uavhengig av meg og min tro, Bibelen var en historisk tekst skrevet av mennesker preget av sin samtid, og vitenskapen var mer pålitelig enn gammeltestamentet. Hva satt jeg da igjen med? Min egen private gudstro og religiøse opplevelser, og det faktum at om Gud eksisterte side om side med meg, burde det være mulig å utsette ham for systematisk undersøkelse.

Jeg hadde følgende problem: Jeg ville fryktelig gjerne tro på Gud. Jeg ville at det skulle finnes en Himmel, et liv etter døden, en høyere mening og noen som tok vare på meg, noe evig godt. Jeg hadde fremdeles en sterk følelse av Guds tilstedeværelse selv om jeg mente det var mindre og mindre sannsynelig at han faktisk var der. Evig liv og evig kjærleik er jo ikke elementer i livet ditt du har lyst til å skrote uten videre.

Kort sagt- jeg hadde den TROEN enkelte kristne snakker om, og jeg gikk bevisst i gang med å dekonstrurere den.

“Hvorfor denne Gud mest sannsynlig er oppspinn”, argumentene som knakk kristendommen for meg:

• Hvis vi godtar at ting har utviklet seg fra trillobittene til nå og bare tar utgangspunkt i Gud som den som setter i gang evolusjonsprossessen: Hvor sannsynlig er det at alt settes i gang av en omnipotent supermakt? Hvor kom den omnipotente supermakten fra? I begynnelsen var det en liten celle er mye mer sannsynlig enn «I begynnelsen var det noe allmektig og kjempekomplisert som laget små celler».
• Teodice-problemet: For å si det med Epicure-
  “Is God willing to prevent evil, but not able?
  Then he is not omnipotent.
  Is he able, but not willing?
  Then he is malevolent.
  Is he both able and willing?
  Then whence cometh evil?
  Is he neither able nor willing?
  Then why call him God?
  
• Religion er først og fremst en forklaringsmodell på vanskelige spørsmål. Når jeg hadde sett for meg Himmelen, så jeg egentlig for meg alt jeg skulle ønske livet på jorden hadde vært. Det gjør det ikke sannsynlig at et sånt sted finnes.

Likevel- disse tingene tilbakeviste ikke min personlige, religiøse opplevelse. Samtidig som jeg ryddet opp i livssynet mitt gikk jeg mye til psykolog og snakket om vrangforestillinger, psykoser, stemmer i hodet og hemmelige venner jeg hadde hatt hele livet.

Jeg spurte meg selv: «Er det ikke rart at om kjente, avdøde personer snakker til meg, så er jeg gal, men om Store Skjeggemann i skyene snakker til meg, er det fint og jeg er spesielt heldig? Hvordan kan jeg vite med sikkerhet at ikke Gud er en del av vrangforestillingene mine? Bortsett fra at han er sosialt akseptert, overlapper han godt med en tradisjonell psykose. Jeg er sikker på at om jeg sier noen bestemte ord hver kveld, vil alt bli bra? Jeg er sikker på at stemmene jeg hører kommer utenfra meg selv og er en del av et mye større system? Heh.»

Omtrent her sprakk såpebolen. Beklager, men det var mye mer sannsynlig at jeg hadde en hemmelig venn i litt vel utstrakt grad enn at det faktisk fantes noen Gud. Jeg hadde snakket med meg selv i mange år, ikke henvendt meg til «høyere makter».

*Poff!* så forsvant religiøsiteten som hadde fulgt meg gjennom mange år.

Fordeler?

• Jeg sluttet å kjenne meg syndig. Ja, Jesus skulle ha frelst meg, men det betydde jo at jeg måtte være syndig i utgangspunktet. Nå kunne jeg vinke hele syndsbegrepet farvel.
• Problemene ble løst mye bedre om jeg bare spurte meg selv «Hvordan fikser jeg dette?» enn om jeg foldet hendne og sa «Kjære Gud, hjelp meg!»
• Jeg sluttet å være redd for alle vennene mine som skulle gå fortapt fordi de ikke var kristne.
• Jeg slapp å forholde meg til rare selvmotsigelser i Bibelen og måter å tolke dem på for deretter å skulle relatere dem til livet mitt.
• Jeg kunne definere min egen etikk og ikke basere meg på altruismen og «vend det andre kinnet til.»

Ulemper?

• Alle de kristne folkene jeg kjente ble veldig lei seg.
• Jeg måtte gi opp den evig-liv-greia og innse at jeg hadde en tidsfrist.

I etterkant har dette muligens gjort meg litt mer aggresiv på religion enn det andre, mer avbalanserte ateister er. Fordi jeg til syvende og sist ikke respekterer gudstro mer enn jeg respekterer en politisk uenighet. Tro er ikke magisk, det er lite gjennomtenkt argumentasjon.

Eller- som jeg har ofte har lyst til å si, men lar være:

NB: Dette er ikke all argumentasjonen min. Jeg kunne skrevet en «Hvorfor Gud er tøys»-post med bedre argumenter enn her, men da ville jeg ikke svart på Sigurd sin forespørsel. Mmm.

Onsdag 5. mars 2008

Trylleformler jeg ikke tror på

Da jeg var liten 13-åring, skulle jeg bli heks. Jeg hadde hyllen full av Wicca-bøker og utførte kompliserte ritualer på rommet mitt. Det varte ikke så lenge, og jeg fant andre, mer intressante ting å drive med i løpet av ungdomskolen (Natur og Ungdom, for eksempel). Likevel føler jeg meg fremdeles litt hjemme når jeg roter meg inn på en Wicca-side på nett. Jeg kan de vanligste diktene og ritualene, bakgrunnshistorien og den litt merkerlige teologien deres.

Et sentralt spørsmål når man diskuterer Wicca er: Fungerer noen av de tryllegreiene, da? Jeg svarer som regel «Mnjaaa. Tjaaaa. Hmjaaaa.» Fordi veldig mye Wicca-ritualer er av typen «Helbred deg selv for negative tanker» «Fyll livet ditt med positiv kraft!» Og de funker som eff når du tror på dem. Men magisk? Neppe.

Verre blir det når man skal trylle konkrete ting. De færreste begir seg ut på å trylle mat på bordet, trylle bensin på bilen eller trylle klær i skapet. De fleste formler går mer i rettning av «Fortsatt god helse», «Fortsatt velstand» - ting som er vanskelig å sjekke opp.

Moderne hekser har likevel utvidet reportoaret til å gjelde andre områder av livet.
Jeg fant to fantastiske trylleformler som skal beskytte pc’n din mot virusangrep og systemkræsj. Et fantastisk møte mellom teknologi og overtro. Les og fnis godt:

Protect computer from virus

Clean the computer and keyboard, chanting:

Mercury, Zeus, Apollo, Thor,
Protect this fine machine.
Keep its files where they belong
And its hardware virus free.

General computer protection

Clean the computer and keyboard, chanting:

Earth and Wind and Fire and Sea, Moon and Sun: All hear my plea.
Communication deities all come forth and present be.
Join in forces and protect all data, pixels and connects.
Then weave a web both tight and sound to stave off crashes this way bound.
Protect my software from all harm and hardware too from raging storm.
Please guard it well from other tricks like Loki’s jokes and Murphy’s kicks.
Stamp out virus and disease so data flows to me with ease.
To my aid, oh Ancients, come protect by Moon and shining Sun.

Et russisk ordspråk går som følger: «Be til hvilken gud du vil, men ikke slutt å ro mot land.» Det passer ganske godt her. Beklager, kjære heks, men den formelen kommer ikke til å redde deg fra virus og kræsj. Demonen du slåss med heter Windows, og du trenger sterkere remedier enn en velsignelse av hardwaren din.

Virrvarr er en større magiker og tilbyr kraftigere trylleformel til din data.

Du kan velge mellom tre ulike typer helbredende mixtur:

1. Ubuntu. Ingen virus, ingen demoner. Det kan hende du må si noen rare formler til terminalguden om du havner i dependency-helvetet, men ellers er dette stor magi som holder deg trygg.
2. Mac. Ingen virus, færre demoner. Krever store ofre til pengeguden, kan forårsake svie i lommeboken. God magi som holder deg relativt trygg.
3. Avast antivirus og en hvilken som helst annen nettleser enn IE. Ganske svak magi som gjør deg litt tryggere. Formelen tar ikke lang tid å kaste, og du påkaller en sint antivirus-vakthund til å passe på pc’n din. Å drive IE ut med hvitløk og vievann gir svært få bivirkninger utover at enkelte nettsider kan se litt rare ut. Problemet er at du fremdeles er like ubeskyttet mot kræsj. Det kan være du vil backup-trylle litt, også. Magien driver ikke Windows-demonen ut, men holder den i sjakk.

Det var kveldens magileksjon, kjære lesere!

Onsdag 26. desember 2007

Juleøyeblikk

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært “øyeblikkelig julestemningsmaskinen” til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.

Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. “Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!” sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.

Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang “tenne adventskrans-steinerskolesangen” du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med “Joy to the World” og “En rose er utsprungen” firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.

Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.

Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.

Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.

Søndag 11. november 2007

Satan og meg: en liten historie om banning.

Sigurd har bedt meg skrive om stygge ord. Nordlendinger kan alltid mange av dem. Familien min er fra Bibelbeltet på sørlandet, og jeg hadde en nesten bannefri barndom. La meg illustrere dette med å fortelle om mitt litt spesielle forhold til Satan. Jeg har til og med illustrert poengene mine.

Satan og jeg ble kjent ganske tidlig. Det startet med aftenbønnen, tror jeg. «Og frels oss fra det onde», sa jeg fra jeg var bitteliten. Det var noe ondt et sted i verden, men jeg visste ikke hva det var.

Forholdet begynte å utvikle seg da jeg fant en pocketbok hjemme hos farmor med tittelen «Modesty Blaise og Lucifer» på. Jeg kunne ikke lese, men jeg så den nifse karakteren med horn, hale og store steroidemuskler på forsiden.

«Hvem er det?» spurte jeg mamma. Min kjære mor, som best kan beskrives som en svært religiøs pedagog, svarte følgende: «Det må du finne ut selv.»

Og jeg tok oppgaven alvorlig. Hvordan blir du egentlig kjent med et bilde som lite barn? Jeg tegnet og tegnet og tegnet mannen med hornene. Jeg gav ham navn jeg syntes passet. Dardarok. Ibidib. Rekurdrak. Jeg tilbragte timesvis ved pianoet og lagde sanger og musikkstykker med utgangspunkt i djevelbildet. Dette betydde mye hamring på de lyseste tonene mens jeg trykket ned pedalene og fingervoldtok alle sorte tangenter, om noen lurte. Jeg så levende for meg hvor vesenet med horn bodde, og hva slags venner han hadde. Jeg tegnet rare folk med flere hoder, huggtenner og spisse klør som spiste muggen mat, blod og biller.

Jeg lærte navnet på den mystiske

karakteren ved en tilfeldighet. Min eldre fetter fortalte meg det sammen med en rekke andre, nye og spennende ord.

«Faen!» sa jeg til mamma. «Satan!» Merkelig nok ble hun ikke glad. Og det viste seg at navnet var noe jeg hverken fikk lov til å synge eller skrive.

Jeg tilbragte storparten av barne og ungdomstiden uten å banne, gjør det fremdeles veldig sjeldent. Fordi jeg vokste opp et sted der det var stygt å si at noe var «forbannet», fordi du faktisk lyste det i bann ved å si det, og det å si «Herregud» var å misbruke Guds navn. Beklager, Sigurd- jeg kan ikke så mange stygge ord.