Tirsdag 15. juni 2010
Det var vanskeligere å finne tittel på boka enn vi hadde trodd. Jeg har nå forstått ulempen ved å skrive for et større forlag.
Da vi bestemte tittelen på Jenter som kommer, satt både markedsansvarlig, informasjonssjef og redaktør rundt bordet med Maren og meg og tok en avgjørelse.
Aschehoug er en stor bedrift, og redaktøren, markedsavdelingen og jeg har snakket forbi med hverandre flere runder på leting ett tittelen som fungerte.
Markedsavdelingen gjorde meg imidlertid oppmerksom på én ting:
Selv om dere ikke liker begrepet sosiale medier, er det nødt til å være et sted i tittelen fordi alle sakprosabøker må hete noe søkemotorvennlig.
Tidligere pleide de å ha artsy navn på alle sakprosabøkene. La oss si noen skrev en biografi om Petter Dass, og de kalte den «Langt mot nord».
Folk gikk imidlertid ikke på biblioteket og i bokhandlen og lette etter en bok som het «Langt mot nord». De lette etter «en bok om Petter Dass». For at en sakprosabok skal være tilgjengelig for andre enn de som kjenner til den fra konkret omtale, må den ha en konkret tittel.
Derfor måtte sosiale medier med i tittelen, fordi folk skal kunne finne den på emnet. Sånn sett hadde denne boka det omvendte problemet av Jenter som kommer. Der måtte vi finne en kreativ omskrivning fordi vi ikke kunne skrive sex på forsiden.
Men bare «sosiale medier» suger jo ganske hardt. Mange av tittelforslagene her gikk høyt opp i konkurransen.
Verdenspraten og Jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Internett var blant de mest populære. Den folk likte best var imidlertid en kombinasjon av Don Raols Dan-Raoul «Hvordan ta over verden» og ulike varianter av alt man kan gjøre på nettet uten å gå ut av huset.
Tittlene ble dermed «Sosiale medier, eller: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.»
Dermed går jeg inn i serien med «bøker med lange settninger som tittel», men boka heter bare Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset når jeg snakker om den. Resten er bare søkemotormateriale.
Dan-Raoul foreslo tittelen: «Sosiale medier – eller hvordan ta over verden», og er dermed vinner av tittelkonkurransen. Det betyr selvfølgelig premie. Send meg en mail med adressen din (c;
Tirsdag 15. juni 2010
Jeg sluttet å være kristen og overtroisk i 2007, så ateist-Ida har treårsjubileum i år.
Da jeg var i ferd med å slutte å tro, var jeg svært nervøs for hva slags ateist jeg ville bli. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville bli en sånn sur ateist.
Marerittet var å bli en ateist som ikke ville ha engler på juletreet, og som ble oppfarende når noen begynte å snakke om prester.
Mange av ateistene jeg kjente tok religionen mye mer seriøst enn jeg hadde gjort som religiøs. Som kristen ble jeg ofte møtt med hårreisende utdrag fra Bibelen som grunn til at jeg måtte slutte å være kristen.
Jeg var ofte forundret over at de som ikke trodde på Gud kunne bli så provosert over at Gud hadde oppført seg kjipt, mens jeg som trodde på Gud klarte helt fint å finne forklaringer på crazy Gudsoppførsel i gammeltestamentet.
Det blir litt som når Hege Storhaug møter Bushra Ishaqs moderate islam med «Vel, det er ikke DET som står i Koranen!» Det var nesten en bitterhet hos denne typen ateister når de religiøse ikke var like sprø og ekstreme som den hellige skriften de hadde lest.
Nå var ikke veien min inn i ateismen basert på menighetens avvisning av homofile deltagere. Den var basert på en filosofisk avvisning av trosbegrepet. Å kritisere andre kristne var faktisk viktigere for meg da jeg var kristen selv.
I de tre årene som har gått, har jeg kjent på hva som ble igjen av kristendommen min etter at jeg sluttet å tro. Selv om jeg hadde sluttet å tro på Kristus, hadde jeg jo hatt dette livssynet store deler av livet.
Slik ser post-kristendommen min ut:
- Jeg kan forferdelig mye Bibel-trivia, noe som gjør at jeg gjør det skarpt i quiz. Jeg vet at broren til Rebecca het Laban, og at Esau solgte førstefødselsretten sin for linsesuppe.
- Jeg kan utrolig mange salmer. Og jeg liker å synge dem. Jeg har innsett at jeg ville likt å synge i kirkekor, ateisme eller ei.
- Jeg liker å gå i kirken, mye bedre enn jeg gjorde da jeg var religiøs. Da var jeg alltid stresset over hva presten sa i prekenen, om jeg følte de riktige tingene under gudstjenesten osv. Nå kan jeg slappe av. I’m just there for the show.
- Jeg kniper meg selv i å småprate med Gud når jeg er stresset. Også ler jeg. Også tenker jeg at siden Gud sannsynligvis ikke finnes, så spiller det ingen rolle.
- Jeg blir frustrert over at jeg ikke kan be lenger. Det er bittert å tenke på at jeg tidligere syntes det var en god løsning å folde hendene og ønske noe veldig hardt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde skjønt hvor teit det var. Jeg savner å ha tro at jeg har en quick fix på et vanskelig problem.
Jeg vet at kristendommen er majoritetsreligionen, og at mange ikke ønsker ritualene og sangene dens i livene sine. Jeg vet at mange ateister synes det er respektløst å gå i kirken når man ikke tror.
Jeg tror imidlertid ikke at min ikke-troende deltagelse spiller noen rolle, siden jeg har konkludert med at det ikke finnes noen høyere makter uansett.
Jeg trenger ikke vise kristendommen noen respekt ved å holde mitt ateistiske jeg unna høytidene deres.
Siden sangene, ritualene og historiene ga meg trygghet tidligere, ser jeg ikke noen grunn til å nekte meg selv salmeskråling bare fordi jeg ikke lenger tror på innholdet.
Jeg ble ikke en sint ateist. Jeg ble en postmoderne ateist som nyter å synge sanger rasjonelle Ida vet at ikke har noe viktig meningsinnhold, men som emosjonelle Ida er knyttet til fra barndommen av.
Jeg tror at min emosjonelle knytting til salmer og halleluja ville bekymret meg mye mer om jeg hadde en idé om at Guds eksistens var avhengig av om jeg trodde på ham. Da ville jeg vært bekymret om jeg fortsatt trodde, siden jeg blir glad av de religiøse symbolene fremdeles.
Men jeg har ikke et livssyn der jeg mener at tro avgjør noens eksistens. Guds eventuelle eksistens har ingenting med mine følelser i forhold til «Deg være ære» å gjøre.
Og når man vokser opp med en rekke sanger som de fineste i verden, er det ikke så rart at de emosjonelle triggerne blir der mens fornuften forlater livssynet.
Banner jeg i ateistkirken nå?
Mandag 14. juni 2010
«Jeg prøver å være takknemlig, og skrive opp alt jeg er takknemlig for,men..»
«Takknemlig?» Psykologen min avbryter meg.
«Ja? Det er så mye som er bra i livet mitt, og jeg…»
«Og det skal du være takknemlig for?» Hun setter øynene i meg.
Jeg er forvirret. Alle er så opptatt av å skrive takkelister, takke for alt det gode når man legger seg, av å si alt man er takknemlig for.
«Det er forskjell på å være glad for noe og å være takknemlig for noe. Storparten av det gode i livet ditt har du jobbet hardt for. Det er ingen som har gitt det til deg. Du har nedlagt mange arbeidstimer i all lykken du har nå. Den eneste du kan takke, er deg selv. Og da heter det ikke “takknemlig”. Da heter det stolt.»
Jeg kom med en del innvendinger. Det er mange som har hjulpet meg, hjelp jeg har vært takknemlig for. Samtidig har hun et viktig poeng. Det er viktig å vite når man skal takke og når man skal feire.
Og det er ikke som om de menneskene som har hjulpet meg får vite om takknemligheten min ved at jeg ligger og sier det høyt for meg selv før jeg går og legger meg.
Takknemlighetslistene er en slags moderne bønn og lovsang som ikke tjener noe formål. Det er ikke Gud, Universet eller karmalovene som har slengt gode ting min vei.
Det er mange mennesker som fortjener takk, men de har ikke hjulpet meg hele veien. Vi er handlende subjekter som griper muligheter, tar initiativ, rydder opp og holder koken. Skal vi krysse målstreken, må vi gjøre det for egen maskin.
Jeg har hvertfall tenkt å bytte ut takknemlighetslisten med en skryteliste. Tross alt.
Søndag 13. juni 2010
Virrvarr: Hei, bloggen! Hei, bloggen! Gjett hvem som har tid til å skrive igjen? Hmmm?
Bloggen: …
Virrvarr: Bloggen?
Bloggen: …*furte*
Virrvarr: Er det noen som har vært litt sjalu på boka, eller?
Bloggen: …ja.
Virrvarr: Men nå har jeg tid! Jeg skal ta vare på deg, jeg lover!
Bloggen: Du har begynt på en ny bok.
Virrvarr: Ja, men det er leeenge til den skal være ferdig! Ikke før 2012!
Bloggen: Du er ikke ferdig med språkvask og korrekturlesning, heller.
Virrvarr: Nei, men det er ikke så jobbigt som innspurt. Jeg rekker å blogge mellom slagene!
Bloggen:…mellom slagene…
Virrvarr: Åværsåsnill
Bloggen: FØR VAR DET BARE DEG OG MEG!!!!!!!!!!!!!!!!111111one
Virrvarr: Såså. Det er deg jeg liker best.
Bloggen: Men boka har akkurat skaffet deg 400.000 kroner i stipend!
Virrvarr: Ja, men det beste i livet er gratis. (Åh-åh-høy floskelfaktor, merker jeg!)
Bloggen: ORLY?
Virrvarr: Sex er gratis. Linux er gratis. Å være ute i naturen koster ingen ting…
Bloggen: Sex, Linux og skævv. Takk for komplimentet.
Virrvarr: Poenget er at det er deg jeg holder på med fordi jeg har så lyst, så lyst! Det gjør deg spesiell!
Bloggen: Åkeida. Jeg skal være sammarbeidsvillig.
Virrvarr: Hurra! Og da har vi første innlegg etter tørkeperioden, også!
Bloggen: Vent litt! Blogger du dette?
Virrvarr: Ja, hva trodde du? Du er jo en blogg, for pokker!
Bloggen: Jeg bare følte meg utlevert.
Virrvarr: Og hvem er det som pleier å utlevere meg om jeg tør spørre?
Bloggen:…Bare trykk “publish”, du.
Onsdag 2. juni 2010
Jeg har manusfeber og jobber døgnet rundt.
Det har ført til at jeg har skrudd av den indre bloggskribenten.
Her er en pause-rev så lenge:
Jeg har stjålet det fra denne fotografen. Han har flere revebilder.
Vi sees etter språkvask, Internett.
Tirsdag 25. mai 2010
Vet du hva en FlashMob er? Hvis du søker på ordet på youtube, får du opp en rekke forskjellige aksjoner, mobiliseringer og dansenumre folk har planlagt på forhånd, kommer sammen og utfører på et offentlig sted.
Amnesty Norge planlegger en FlashMob på Grand Prix-dagen, en mer politisk markering enn alt hysteriet rundt Didrik Whatever. Temaet for aksjonen er de «uspesifiserte» fangene som sitter i fengsel uten å ha blitt tiltalt eller dømt. Du kan få generell informasjon om kampanjen her, og lese om de konkrete fangene Amnesty jobber for å få frigitt her, her, her, og her.
To av dem har sittet i de amerikanske fengslene Guantanamo og Bagrad, en av dem sitter i egyptisk fengsel og den siste er en av de forsvunnede fra Pakistan.
En viktigere sak å fokusere på ovenfor alle som besøker Oslo under Grand Prix enn hvem som kan lage den mest populære landeplagen, for å si det mildt.
Hva kan du gjøre?
Hvis du er i Oslo 29. mai, kan du delta på Amnestys FlasMob. Hvis du ikke er i Oslo den 29. mai, kan du fortsatt delta i Amnestys underskriftskampanjer.
Noe av greia med FlashMobs er at de skal være en smule hemmelige før de settes i gang. Planlegging av arrangementet vil derfor foregå via epost. Dere kan maile amnesty her og melde dere på her. De har fortalt meg at de har fått med seg en erfaren kunster til å koordinere aksjonen, så det vil være godt organisert og givende å være med på.
Tips vennene dine, re-tweet aksjonen og ikke minst: Meld deg frivillig.
Så sees vi der?
Mandag 24. mai 2010
Arachne har skrevet et blogginnlegg om matvaner og klasseskiller. Det er et interessant tema. Det fikk meg til å tenke på Frøken Makeløs sitt innlegg fra en tid tilbake, «Er det femi å spise sunt?», selv om innleggene er ganske forskjellige.
Arachnes innlegg handler om følgende dilemma: Selv om man kan se at det er sterke, sosiale strukturer som fører til overvekt og dårligere kosthold hos den lavtlønnede delen av befolkningen, endrer det ikke det faktum at det er hver enkelt person som må endre sine matvaner. Og at det ofte kan være både tungt og vanskelig.
En beskrivelse jeg kan relatere til. Som tidligere psykiatrisk pasient med en tung diagnose ligger jeg øverst på feiting-statistikken. Psykiatriske pasienter er også overrepresentert på røyke-statistikken og diabetes/hjerte-kar-statistikken. Det er fremdeles ikke informasjon som hjelper meg å gå ned i vekt. «Jeg er feit fordi jeg er sprø» er en veldig dårlig unnskyldning.
Makeløs beskriver sin forundring over den mannlige delen av omgangskretsen som synes det er snobbete med sunn mat og ler av fiber og antioksidanter. Et mannsideal jeg kjenner igjen fra omgangskretsen min. Du må ikke finne på si at noe er bra for dem. Da vil de ikke ha det. Det er maskulint å behandle kroppen sin dårlig.(Unntakene er en homse, en med for høyt blodtrykk og en med cøliaki.)
Matvalgene dine er også et uttrykk for identitet. Jeg er en sånn person som kan navnet på mer enn fire eplesorter og spør etter kalmataoliven, ikke «de lilla der». Jeg vet at pinjekjerner er rike på e-vitamin og at kroppen lettere tar opp antioksidantene i tomat sammen med litt, sunt fett. Eller, som flere av vennene mine har påpekt, «En sånn jævla vestkantsoss». En sånn jævla vestkantsoss hvis matidentitet kommer til å få meg til å leve lenger enn de hvis matidentitet involverer mye grændis og gräddost.
Det er den samme matidentiteten som kommer til uttrykk når folk begynner å skjelle ut vegetarianere ved middagsbordet. Utsagn som «Det er ikke mat uten kjøtt!» handler mer om identitet enn om politikk.
Dessuten er det ikke alle som responderer godt på statlige opplysningskampanjer eller lærebøker i godt kosthold: Hvis noe er en etablert sannhet, er det nemlig helt sikkert galt. Det er jo tilsettningstoffer i den lettmargarinen. Smør, derimot, er naturlig og kommer rett fra kua. Ideen om at de etablerte institusjonene tar feil, sitter sterkt i mange miljøer.
Dessuten er ikke sunn mat «ordentlig mat». Greit at det skal være bra for deg, men det er ikke «ordentlig mat». Ordentlig mat er gjerne biff med bernaise, egg og bacon, hamburger og pølse.
Eller for å si det med Bruce Feirstein:
Men det er mye angst forbundet med mat, også. Det er mye diskusjon rundt hvorvidt man skal inkludere tvangsspising som en egen spiseforstyrrelse i diagnosesystemet. Finn Skårderud skriver i en artikkel hos Lommelegen: «Med overspisingslidelser som en ny kategori av spiseforstyrrelser er vi i ferd med å forklare visse former for overvekt som primære psykiske tilstander.»
En del undersøkelser ser ut til å peke i en retning av at mange overvektige som sliter med å holde dietter selvmedisinerer med mat, ikke alkohol eller tilsvarende.
Jeg tror at det å se på følelsene bak de mest vanvittige matvanene kan hjelpe vel så mye som kostholdstips. Jeg har hvertfall fått mye ut av å legge merke til om jeg spiser fordi jeg er sulten eller om jeg spiser fordi jeg er stresset, trist eller sint. Mat er omtrent den eneste sosialt aksepterte måten å selvmedisinere seg på.
Eller, for å si det med Karin Sveen:
“Mat er mager trøst. Det er derfor det skal så mye til.”
Torsdag 20. mai 2010
Vi flytter. Livet mitt er spredd mellom to leiligheter, og det eneste jeg egentlig bryr meg om er om jeg har alle tekstene mine på samme sted.
Den nye leiligheten er større, lysere og litt mer slitt. Den har et kontor. Den har et bad dekket i griserosa, bittesmå fliser. Den har et kjøkken som er skrikende blått.
Viktigst av alt: Det er lov til å ha hund her. Gulvet er dekket av nedslitt linoleum, og er perfekt for små krafsete klør.
(Jeg vet, etter den nye husleierloven er det ikke egentlig lov å nekte folk å ha hund i leilighet. Men som sameiet sa da vi tok opp spørsmålet med dem: De har mer penger til advokat enn vi har. Åh, vestkanten.)
Jeg klarte å få plass til alle tingene mine i en eske. Dvs: Alle tingene mine minus bøker og klær.
Etter å ha båret tonn på tonn med døde trær opp til tredje etasje har jeg kommet frem til at jeg er klar for ebok-revolusjonen nå.
Mitt nostalgiske forhold til papir oppveier ikke argumentet om at mine åtte kubikmeter bøker kunne vært lagret på en liten harddisk.
Vi flytter fra Adamstuen til Sagene. Jeg trodde jeg likte meg på sentrum-vest, men jeg har ombestemt meg: Sagene er best.
Sagene er miniby omringet av parker og store, pene murbygg. Det er Rema, Rimi, Bunnpris og Joker mindre enn fem minutter fra leiligheten, og konkurransen mellom dem er så hard at du kan ringe til Joker og få varene på døra uten ekstrakostnad.
I tillegg er det Sagene Torg, en diger grønnsakshandel med et enormt utvalg. De har tre sorter aubergin, fire sorter banan og en drøss med ting jeg ikke har lært meg navnet på ennå.
Rett nede i gaten ligger Den Lille Kokosbollefabrikken. Jeg ante ikke at man kunne få kirsebærkokosboller en gang.
Rett bak døra til leiligheten er det antikvariat, og eieren sitter ute i sola med en termokanne og leser.
Utenfor Sagene samfunnshus er det uteservering til midnatt. De serverte Pippi også, i egen dedikert hundeskål.
Vi har hilst på naboene, blitt kjent med alle hundeeierne og har blitt akseptert av de faste stamkundene på utestedet nede i veien, alt på under en uke. (Etter å ha bodd på Adamstuen i tre år, ble vi kjent med én nabo, til sammenligning.)
Jeg har lest og skrevet og skrevet og lest i en leilighet som er nesten ribbet for møbler mens Mr. Jackson har gjort spennende forsøk på å oppgradere kjøkkenbenken.
Også har vi luftet hunden.
Jeg var ikke klar over at mitt mål om å trene i år skulle gå fra å være «burde» til å bli «måtte».
Men plutselig er valget «Frisk luft eller bæsj», og pussig nok velger jeg alltid frisk luft. Jeg går tre timer tur hver dag, og Pippi er fortsatt en liten hund.
Og likevel er det litt galskap. Å gjøre ferdig boka, flytte og passe valp samtidig, mener jeg. Det er jo sommer på Sagene. Jeg vil jo egentlig bare sitte ute.
Onsdag 12. mai 2010
Har noen av dere lagt merke til at bloggere på blogg.no svarer på kommentarer på en helt annen måte enn vi gjør på vår side av andedammen?
Når dere kommenterer hos meg, og jeg svarer på kommentaren deres, så gjør jeg det i mitt kommentarfelt.
Etter at WordPress fikk et system for trådede kommentarer trykker jeg «reply comment» når jeg skal svare noen.
Ellers pleide jeg å lage en oppsummeringskommentar der jeg skrev
Avil: Ja, du sier noe
Undre: Helt enig (c;
…eller hva det nå var jeg svarte.
Men på blogg.no er det annerledes: Hvis bloggeren svarer på kommentarer, svarer hun på det siste innlegget på din blogg, samme hva det innlegget skulle handle om.
Jeg har ofte lest kommentarfelt på blogg.no og lurt på hvor diskusjonen har tatt veien. Hvorfor svarer man ikke på spørsmål osv?
Nå har jeg skjønt det: Man ser ikke diskusjonen fordi bloggeren svarer på kommentaren på din blogg, ikke i sitt eget kommentarfelt.
Litt som hvordan folk skriver på hverandres Facebook-vegger, bare at man ikke kan se vegg til vegg og få med seg hele diskusjonen.
Jeg brukte en del tid på å knekke koden, siden jeg lurte på om bloggeren hadde misforstått noe som enkeltperson første gang jeg fikk svar på en kommentar i mitt eget kommentarfelt.
Nå har jeg skjønt at det er en annen måte å svare på kommentarer på. Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan man får svar på kommentarer om man ikke har noen blogg selv. Kanskje man da får svar i bloggerens eget kommentarfelt?
Noen som har erfaring med fenomenet? Noen blogg.no-folk her som ble forvirret over hvordan vi svarte på kommentarer?
Tirsdag 11. mai 2010
Jeg har to dobøker. Det var ikke sånn at jeg planla å ha to bøker på do til enhver tid, det er bare at disse to bøkene har insistert på å være mitt lesestoff i akutte tilfeller mer enn en gang, så nå har de fått fast plass på badet.
(Jeg vet det er litt uhygienisk å lese bøker på do, men jeg prøver å kompensere med mye håndvask.)
I grunnen synes jeg det er et kompliment å kalle en bok en god dobok. Det er gjerne bøker du liker å lese mer enn en gang, og bøker du godt kan lese tilfeldige sider av på tilfeldige tidspunkt.
Det er bøker du gjerne lar ligge fremme et sted du vet at alle andre gjester kommer til å se dem, så det er ikke akkurat bøker du skammer deg over å lese.
Noen sjangre gjør seg bedre på do enn andre. Jeg foretrekker poesi, korttekster og lister. Noen vil ha vitser på do, men jeg synes det er litt frustrerende.
Du kan ikke lese samme vits to ganger. Vitser blir brukt opp. Skikkelig litteratur tåler å leses flere ganger.
De to bøkene som bor på do i dette øyeblikk er også to bloggbøker. Det er Roskilde av Linn Strømsborg og Alt jeg sier er sant av Ellisiv Lindkvist.
Linn står bak bloggen Strekhjerte, mens Ellisiv blogger under fullt navn her.
Alt jeg sier er sant er en korttekstsamling om det å skrive, om kjønn og om dobbeltkontrakten i litteraturen. Du sier at det er fiksjon du skriver, og dermed oppdiktet.
Samtidig sier du at det du skriver er sant, og dermed ekte. Du lyver når du snakker sant og snakker sant når du lyver.
Jeg kan nesten boken utenat nå, som et følge av jevnlig dolesning, og kan absolutt anbefale den.
Roskilde er en roman, noe som i utgangspunkt gjør den til en dårlig dobok. Men Roskilde er en stemningsdrevet bok, og det gjør ingenting å lese den litt hultertibulter.
Ja, det er en kjærlighetshistorie, men som festivaler flest er det alltid en øl, alltid noen å snakke med og alltid en sovepose å sovne i.
Det måtte tekst til for å skjønne hvorfor noen frivillig tilbragte ferien sin på et støyende, overbefolket jorde. Nå er jeg nesten fristet til å prøve selv.
Har du noen dobøker?
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
