Lørdag 15. september 2007

Blodføre – en anmeldelse

For ganske mange bloggposter siden, lovet jeg Esquil at jeg skulle anmelde boken hans som premie for at han gjettet riktig først i en runde jeg hadde med «Fleip eller fakta».

Den opprinnelige planen min var å bruke litt studielån på boken hans så fort den kom ut, men jeg hadde mer flaks enn som så. Forlaget Press hadde planer om å dele ut noen eksemplarer til ulike bloggere som en del av en markedsføringskampanje som passer debutanten, og jeg fikk bok i posten. Yay!
Og nå har jeg altså lest den.

Esquil gav streng beskjed om at slakt av boken hans var bare fint, selv om god kritikerskikk sier at man er snillere med debutanter enn man er ved andre utgivelser. Dette dilemmaet slapp jeg heldigvis å dvele noe særlig ved, fordi boken rett og slett ikke kvalifsierer til slakt.

Først og fremst: Esquil skriver godt, og det er ingen overraskelse for oss som har lest ham på web først. Boken er rett og slett lettlest, med god flyt hele veien. Språket sjonglerer mellom en knapp thrillerstil og et fyldig spekter språklige bilder, med noen naivistiske innslag som gir assosiasjoner til Erlend Loe. Kombinasjonen fungerer.

Men hva med plottet? I utgangspunktet var jeg skeptisk da jeg fikk boken mellom hendene. 1. Det er en spenningsroman, og de pleier å være farlig forutsigbare. 2. Den handler om orienteringsløp. Jeg innrømmer gladelig at sport og actionfilmer er de to tingene som gjør meg mest søvning her i verden. Handlingsforløpet i romanen, som går ut på at NATO arrangerer et uoffisielt kappløp med millionpremie for å finne en satelitt som kræsjet i Sibir i 1985, var altså ikke drømmefortellingen for min del. At noe skulle gå galt på veien, lå i kortene fra tittelen av- det er alltid noen som begynner å dø på mystisk vis når man er på tur i ødemarken. Legg inn et parallellt handlingsforløp med en blond, amerikansk etterforsker fra NATO som ikke hører på den sleipe sjefens ordre og en psykotisk morder som handler på ordre fra Gud, så har du Blodføre. Enkelt og greit.

Likevel overbeviser Eskil. Boken fanger deg fra første side, er kort nok og har godt nok driv til å leses i en fornøyd jafs. Ved siden av det gode språket, er det to ting som driver romanen fremover: Det er måten den er fortalt på, og det er personene. Jeg lar meg engasjere av snille, italienske Marco som alltid kommer på andreplass, blir provosert av diskrimineringen Talicia utsettes for av sjefen sin og begeistres av de ulike personlighetene til deltagerne i løpet.Eskil bytter personfokus mellom Talicia, Vinjar, Marco og Kilroy, noe som gjør at man får et mer spennende bilde av fortellervinkler enn man ville fått med en mer strømlinjeformet fortellerstil.

Noe av det artigste med boken er allikevel alle fun-factene underveis. Jeg lærer underbevisst masse om løpesko, maratonteknikker, kirkegårder i Wien og ikke minst om den sibirske tundraen. Jeg vet ikke hvor nøyaktig Eskil har vært når han har gjort forarbeide, men om alt er bare jug, lurer han meg glatt. Og da er jeg strengt tatt fornøyd. Anekdoter om Ivan den grusomme og situasjonen for ulovlige pelsjegere ved Uralfjellene er alltid kjærkommet og beriker leseopplevelsen.

Hovedproblemet med boken for min del, er at den ikke er så veldig thrilling. Den er underholdende, spennende, til og med lærerik; den er bare ikke så veldig nervepirrende. Det betyr ikke at ikke noen av avsløringene er overraskende eller at plottet ikke fungerer. Men det er en morder løs i en liten flokk på løpetur i skogen, og folk dør hele tiden uten at jeg egentlig grøsser, har klump i magen eller sitrer i spenning. Og jeg ER lettskremt.

Driv og thrill er ikke nødvendigvis det samme, og selv om jeg koser meg og vil lese boken ferdig, betyr det ikke at jeg får høyere puls av å lese. Trass i mord og konspirasjon er boken rett og slett litt for koselig, og det er kanskje her de Erlend Loe- naive innslagene backfirer.

Så- som velskrevet underholdning er Blodføre fin-fin. Men som intens spenning? Nja. Jeg vil si at den er rundere og varmere enn det, og bærer litt for mye lovnad om happy ending fra starten av. For min del gjorde det ingenting, og jeg koste meg med sportsbeskrivelser jeg trodde jeg skulle sovne av.

Hovedpoenget er er vel at Eskil demonstrerer til fulle at han både kan skrive godt og fortelle en god historie i en velformulert, godt bearbeidet tekst. Og- siden jeg er litteraturviterbarn og leser en god del, vil jeg påstå at han har tendenser til å bli noe langt bedre enn nesten samtlige forfattere som skriver bøker i samme genre. Han overgår de norske bestselgerne på krim og thriller-toppen i både språkfølelse og fortellerstil, for ikke å snakke om å konstruere en smart, intressant historie.

Gratulerer med debuten.

Fredag 14. september 2007

Blinkskudd

Jeg har lekt rundt med kamera idag, samt funnet noen gamle bilder slengene rundt i de glemte krokene av harddisken. Jeg publiserer en liten trio her, for å gi mine trofaste lesere et lite innblikk i Mitt Oo- så spennende Liv.

Mens vi venter på studielånet

Har man ingen penger, slakter familien Søland-Jackson Kapitalisten og går på butikken for å handle med utelukkende kronestykker. Heldigvis kom studielånet i dag, så nå kan spare-kua få stå og fylles opp igjen.

Hvorfor vannkjøling er en DÅRLIG idé

For dere som ikke vet det: Man kan kjøle ned en pc ved hjelp av vifte eller vann. Mr. Jackson sverger til vann. Nå sverger han også til Libresse Good Night for å suge opp lekkasjen dens. PC’n hans tisser på seg, har mensen og blør seg ihjel, og bruker mere bind enn meg. Noe å vise folk man har på besøk.

Strawberry Wobbler

På en fest i sommer laget min søster verdens mest fabelaktige dessert, basert på en oppskrift av Terry Pratchett, nærmere bestemt fra Nanny Ogg’s Cookbook. Herligheten heter Strawberry Wobbler, og er jordbærgelé med fløte, stivnet i champagneglass. Det serveres med to kuler jordbæris og litt krem på toppen. Noen foreslo sjokoladesaus for den mer vågale. Her er min gode venn John i ferd med å fortære herligheten. Anbefales!

Torsdag 13. september 2007

Hvorfor krig og boming og sånt?

Jeg har ofte lurt på hva man tenker når man sier «Yay! Invasjon! Bombing av fattige land!». Men 9/11-brannmann Brian Fitzsimons vet svaret: Det er fordi han vil hjelpe afghanerne til å bli som amerikanerne. Derfor, altså. Det burde jeg skjønt.

Vi er her fordi afghanerne ønsker oss, og det er utrolig hva vi får til. Vi bygger skoler, deler ut medisiner og skaper sikkerhet. Det er inspirerende i seg selv at amerikanere er i Afghanistan fordi alle vil være som oss. Alle vil ha den friheten vi kan glede oss over, sier Tolson.

Dagsavisen sier pent det jeg ville spurt om selv: Men tror du afghanere ønsket at USA skulle invadere landet i 2001?

Heldigvis er det det samme hva afghanerne ønsker. Jeg kan ikke svare for hva afghanerne ønsket, men jeg vil si de trengte oss. [...] Men det er jo åpenbart at opprørerne ikke vil ha oss her. Og så lenge de er her, vil vi være her.

Jeg elsker selvmotsigelsen her. Og med den instillingen ser det ut til at USA  har tenkt å bli her en stund…

Kilde.

Torsdag 13. september 2007

På andre siden av Atlas Shurgged

Det er over. Jeg gjennomførte det. Jeg har presset meg gjennom ettusenogsøttifem sider med Ayn Rand. Ja, hun er Laissez-faire-tilhenger, homofob, rasist, antifeminist og ideologisk mor til Det Liberale Folkeparti (bare sjekk ut leselisten deres), samt mange lignende partier verden over. Så- det var delvis med innstillingen «kjenn din fiende» og delvis etter en del overtalelser fra Wilhelm, som holdt fast ved at det var en Utmerket bok, trass i det faktum av «damen er Ravende Gal».

Vel, jeg kom meg gjennom det. Og jeg er fristet til å si som Atlas Shrugged som Pål Steigan en
gang sa om Stalin (ml-autister står fri til å korrigere meg): Nemlig at den er 70% bra og 30% dårlig.
Først- tillat meg å si et par ting som litteraturbedreviter in spe: Hadde jeg vært Rand sin forlegger i 1957, hadde jeg strøket minst 400 sider av den boken. Likevel skal hun ha det at hun greier å gjennomføre, beholde driv og interesse i en spennings og propagandaroman på over tusen sider. På mange måter skriver Rand roman som en blanding av thriller og drøftende, akademisk tekst. Dette fører til at hun bruker litt for mange hendelser, samtaler, karakterer osv for å illustrere og argumentere for de filosofise poengene som ligger til grunn i boken. Lenge etter at leseren har tatt poenget, trekker hun inn nye aktører, nye vinkler, nye versjoner av de samme for og mot-argumentene for det hun vil frem til. Dette aspektet gjør at boken er Renspikket Propaganda ned til minste, lille, språklige detalj. Bare det å utmeisle 1000 sider rendyrket meningsinnhold i skjønnlitterær form er en bragd.

Men hva handler den om?

Advarsel: Her kommer det avsløringer. Har du ikke tenkt å slite deg gjennom herligheten, kan du dog trygt lese videre (c;

Atlas Shrugged handler om velferdsstatens fall, om avslutningen av den den tusenårige utnyttelsen av the men of mind and ability (oversatt: kapitalister og alle andre vellykkede folk, som forskere, kunstnere og professorer av ymse slag), og kapitalistenes streik, som avsluttes i en slags apokalpyse der de Smarte, Vakre, Dyktige kommer tilbake for å bygge verden opp på nytt. Narrativen tar for seg kampen til den vakre, kalde, talentfulle Dagny Taggart, den barske damen som driver USA’s største jernbane, mot «looters» (les: byråkrater, snyltere osv), udugelige mennesker, statlige direktiver og forretnigsfolk som forsvinner på mystisk vis, og sist, men ikke minst: Mot mannen i hennes liv. Mannen er ingen ringere enn John Galt, den antikrist-aktige, egoistiske frelseren som både stopper verden og setter den igang igjen. Ellers er boken gjennomført industriromantisk, utstyrt med levende skildringer av tog, smelteverk, diselmotorer og kullgruver. Den er også delvis en si-fic-fantastisk-bok, som både introuduserer ny og magisk teknologi (f.eks generatoren som trekker strøm ut av statisk elektrisitet fra verdensrommet), og The Utopia of Greed- de rømte kapitalistenes skjulested, Atlantis, som et slags halvveis magisk element.

Hva er 30% dårlig?

Enhver som leser Atlas Shrugged og har litt feministisk ballast vil, finne ut at de er i skvis. På en måte er Rand relativt radikal på en del ting. Som at vakre Dagny faktisk er Best til å drive jernbanen sin, er selvstendig businessdame, hverken gråter, sutrer, er tilbakeholden eller har noen av de klassiske, feminine egenskapene, bortsett fra at hun er Pen og Velkledd. Likevel er måten forhold mellom menn og kvinner beskrevet på en måte som kan gi hvem som helst som ikke en gang ville kalt seg feminist vondt i magen. She had the most beautiful look a woman can have; chained. Slike, og lignende beskrivelser preger Rands skildringer av kvinner i forhold; nettopp fordi hun mener at kvinnens egentlige rolle i kjærligheten er heltedyrkelse. Hun skal dyrke sin mann, og han skal behandle henne som An object of desire. Sist, men ikke minst på negative ting- listen: Boken er ikke veldig godt skrevet. Å lese en bok om hvorfor man skal dyrke eliten, holde frem talentet osv av en person som ikke skriver så veldig bra er en kjedelig selvmotsigelse. Skillet mellom liv og lære på dette punktet er bare pinlig. Ikke minst er den uten selvironi eller humoristiske karakterer på heltenes side. Og det er et usjarmerende trekk. Den skjønnlitterære formen er også bokens største svakhet: Når Rand er allmektig forteller i universet hun selv har konstruert, gir hun ikke bare argumentene, men også motargumentene den formen hun selv vil. Og det å kunne forme svarene til dem man polemiserer mot, gir henne mindre troverdighet.

Men hva er så 70% bra?

Først og fremst er den en hyllest til det produktive mennesket, og en velskreven romantisering over den teknologiske revolusjonen. Og det likte jeg veldig godt. Rands poeng er at man skal legge gamle, religiøse, filosofiske og idealistiske ideer til side og se hvor Fantastisk virkerligheten egentlig er og hvor langt mennesket faktisk har kommet. Hun beskriver skjønnheten i tog, skyskrapere, forskning og moderne industri på en veldig overbevisende måte, og hyller det skapende, produktive mennesket. Hun har også en del fantastiske parodier på selvhøytidelige akademikere, mislykkede kunstnerspirere og alt mulig annet ræl jeg treffer når jeg slasker rundt i studentmiljøet på Blindern. Befriende lesning. Slutten av boken er likevel den beste: I John Galts radiotale til befolkningen, fremviser hun både med den beste dekonstruksjonen av sinnelagsetikk, pliktetikk, kristen altruisme og ymse, shady ideer om godt og ondt siden Nietzche skrev Beyond Good and Evil, og en argumentasjon for en matrealistisk virkerlighetsforståelse som er bedre enn den jeg har lest i mange grunninnføringer i marxisme. På slutten kommer det frem at Rand ikke først og fremst er skjønnlitterær forfatter, men filosof, og det er der hun er i sitt ess. Om man skal lese ett gigantisk, filosofisk orginalverk, er Atlas Shrugged kanskje det mest underholdende og lettleste, men det må sees på som filosofisk verk og ikke en roman i vanlig forstand. Som vekkelsesbok har den også mye for seg på de områdene der den henvender seg direkte til individet: Uanvhengig av hvor uenig jeg er med damen politisk, er jeg enig i det hun illustrerer: Nemlig at mennesket er «størst» («Great» betyr jo litt mer) når det har et formål, skaper ting, er kreativt og fritt, forholder seg til virkerligheten og lærer seg å beherske og trancendere den på best mulig måte, og at enhver moral som oppfordrer til selvutslettelse, jobber i mot det som er «det beste i mennesket». Innepakket i handels og kapitalismepropaganda, er det dette som er budskapet. Og det er ganske så givende lesning.

Ellers- boken er godt fundert i populærkulturen. Jeg skjønner det kommer spillefilm med Angelina Jolie som Dagny og Brad Pitt som stålmagnaten Hank Rearden. Jeg kom også over denne vanvittige nettbutikken med fan-merchandice til boken, John Galt Gifts. Det er ikke alle romaner jeg leser man kan få t-skjorte og askebeger fra i ettertid.

Noen andre som har lest det fantastiske makkverket?

Søndag 9. september 2007

Nok fjas, det er valg i morgen

Og alles blogger handler om det vanskelige Valget. Å stemme eller ikke stemme- er det spørsmålet? (oh, Harry Shakespeare-henvisninger.) Mirakel mener det er bra nesten samme hva vi stemmer (men om vi ikke vet hva vi bør stemme, kan vi godt stemme AP), Victoria ber oss huske å stemme (SV) på mandag, mens Brage sier at vi skal stemme, og stemme RV så det svir!

Jeg stiller meg helhjertet bak siste taler- ingen tvil om at bloggen min har hatt et valgkamppreg de siste ukene, selv om jeg har brukt spalteplass både på pene menn og kondomer og annet fjas (c;

Ellers morer intensitetsgraden i de ulike oppfordringene til å stemme meg. AP? Det beste er at du stemmer. Implisitt: Vi er det enkleste alternativet. SV? Stem i vei- (og helst på meg) En litt mer opplagt oppfordring, samtidig som man er snille og tolerante om du stemmer noe annet, selvfølgelig. RV? Stem på oss, alt annet er Teit! Ah, jeg liker å være med i det kompromissløse bråkepartiet ^-^

Ellers oppgir både Brage og Jokke mange gode grunner til at du skal stemme på oss. Sjekk dem ut, og tenk deg om tre ganger før du stemmer i morgen. På siste måling var vi inne med fire representanter i Oslo. Vær med å gjøre det mulig- stem RV på mandag!

Lørdag 8. september 2007

Virrvarr spør: Hva er en kjekk mann?

Eller- mer korrekt: Hva er en attraktiv mann? Ordet «kjekk» gir meg assosiasjoner til David Hasselhoff, speidergutter og sanger av Margrethe Munthe som oppfordrer deg til å være «kjekk og grei», så om en mann er kjekk vil jeg helst ikke ha ham. Fysjom.

Men- hvordan kjenner man igjen et attraktivt eksemplar hankjønn, sånn objektivt sett? Mine store grublerier rundt dette ble satt igang for alvor av denne sjarmerende testen. Det er en såkalt «captcha»- en test for å sjekke om du er spambot eller ikke. De fleste sånne har rare bokstaver du må skrive inn eller noe i den duren, mens denne har bilder av masse mennesker (hentet fra Hot or Not- databasene), hvor du må velge ut tre hotte av mange not-hotte for å kunne passere som ikke-bot.

Du kan velge mellom menn og damer (alt ettersom hva du foretrekker), og jeg oppdaget til min skrekk at jeg bare klarte å skille ut de hotte damene, men ikke de hotte mennene. «Die bot, DIE!» sa den til meg, etter at jeg hadde trykket på tre karer jeg trodde objektivt sett skulle være kjekke. Etter å ha vurdert muligheten for at jeg egentlig er superlesbisk og bare ikke vet det selv, lot jeg andre venner av meg prøve. Alle klarte dametesten med glans, men strøk i forsøket sitt på å sortere ut det testen mente var «kjekke menn.»

Konklusjonen vår ble følgende: Vi har en ganske bestemt oppfatning av hva som er en tradisjonelt sett pen dame, men hva som er en tradisjonelt sett pen mann var jævla vanskelig.

Videre har det gått en fin-fin diskusjon i kommentarfeltet til Katarina Storalm i disse dager- angående en suspekt konspirasjonsteori som involverer bla. familien Malfoy, mysteriet om Dracos kjødelige opphav og Finn Kalvik. Mye av kommentarene har gått på konkret sikling på mennene nevnt ovenfor, hvor på Elvis Bling Laden uttalte følgende: « Kvinner har en smak det er litt vanskelig å få tak på, men i det jeg øyeblikk jeg får et ørlite glimt av smaken deres, så grøsser det så kaldt nedover ryggen min.»

Såh- ikke bare er det vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig er en standarisert, kjekk mann. Vi jenter har også skummel smak når vi først skal sette oss ned og si hva vi Egentlig liker.

Heldigvis er jo Virrvarr kjent for å gå vitenskapelig til verks: Jeg laget en liste over ti menn jeg synes er attraktive (ikke kjekke. Fysjom.), og oppfordrer herved andre bloggedamer til å gjøre det samme. Så kan vi se om det er noen fellestrekk på saker og ting, eller om greia rett og slett er at damer har en mer individualisert smak enn menn? Mennene jeg har plukket ut er personer jeg har likt siden jeg var Liten & Søt. Det eneste de har til felles er at nesten alle er oppdiktede karakterer…Så mye for å være litteraturstudent.

Kan ikke f.eks Ellinor, Villkatta og Katarina ta oppfordringen? Ellers er alle andre også velkomne til å følge opp. Jeg innrømmer gladelig at dette er en velformulert unnskyldning for å lage en siklepost. (c; NB: Mr. Jackson er selvsagt med på lista, men pga breiflabbuttalelsen tidligere i uken, er han her representert ved en lama. Sådetså.

10 attraktive menn, tilfeldig rekkefølge

Severus Snape må med. Alan Rickman går egentlig veldig bra i de fleste sammenhenger.

Trenger ingen videre forklaring.

Muulig jeg er håpløs Star Trek-fan, men ingen er håttere en Kaptein Picard. Engage, Nr.1!

Egentlig er jeg vel håpløs si-fi-nerd. Hm. Men Han Solo har vært min store krøsj siden jeg var 11.

Sephiroth fra FFVII, om dere ikke kjenner ham. The ultimate bad guy. Yay.

Connory blir håttere og håttere jo eldre og mer gråhåret han blir. Yummy!

Og ikke et ORD om Finn Kalvik, Katarina!

Det kan være at grunnen til at Neil Gaiman er så attraktiv, er at han skriver så gode bøker. Talent er sexy.

Mr. Jackson, her i forkledning. Grunnet personvern og bla-bla-blah.

Link er alltid stilig, selv i Supernintendo-form. *nynner Zeldamusikken*

Såh- hva slags konklusjon kan trekkes ut av dette? Fellestrekk? Noen spennende, dybdepsykologiske betraktninger? Har jeg rett og slett avskylig smak? Bruk kommentarfeltet og lag din egen liste (c;

Fredag 7. september 2007

Bare for å skryte

Fredag 7. september 2007

Ting jeg ikke har prøvd før

I helgen skal jeg gjøre en del ting jeg ikke har gjort før.

1. Dra til Tronheim.
2. Sove på hotell uten horer og kakerlakker.
3. Besøke mennesker som alltid besøker meg.
4. Se på Mannen debattere piratpolitikk med Fono
5. Se på Nidarosdomen.

Woot! Her kommer jeg, barteby!

Onsdag 5. september 2007

Sånn går nu dagan…

Vi ligger i sengen.

Mr. Jackson:Oi! Du har sluttet å se ut som en breiflabb ovenfra!

Meg: Eh. Jasså?

Mr. Jackson: Ja.

Meg: Snodige greier.

Det går noen minutter.

Mr. Jackson: Nei, nå ser du ut som en breiflabb igjen.

Tirsdag 4. september 2007

13 representanter

Skolevalgsresultatene tikker inn, og det viser seg at RV (snart Rødt) har gjort sitt beste skolevalg til nå, og fått 6,6 % av stemmene på landsbasis. Hadde det vært resultatet på et stortingsvalg, hadde vi vært inne med 13 representanter. Fin tanke. Hurra for alle som har hjulpet til. Nå gjelder det bare å bruke stemmeretten sin den 10.