Søndag 9. desember 2007

Blogger, Google og monopolproblemer

Den siste tiden har jeg slitt med å kommentere på Blogger-blogger (håpløst ord, jeg vet). Grunnen er at de har endret måten folk kan kommentere på. Tidligere kunne man logge på med sin Google/Blogger-konto, være anonym eller «annet». Som wordpressbruker har jeg alltid vært «annet» og dermed skrevet inn kallenavnet Virrvarr og url-en til bloggen min. Dermed har eieren av blogspot-bloggen kunnet klikke på linken og besøke min blogg, selv om vi bruker to forskjellige systemer. Nå har Google fjernet denne muligheten i Blogspot-bloggene. Enten har du en Google-konto, eller så skriver du bare et kallenavn uten url.

«Oi,» tenkte jeg. «Godt jeg har en Google-konto, da.»

Men vent- Google-kontoen min linker jo ikke til wordpress-bloggen min. Uansett hvor mye jeg slåss med den, vil den ikke gjøre det, heller. Og jeg grubler: Hvordan skal jeg få linker til bloggen min til å vises i blogspot-blogger? Enten må jeg gjøre slik som jeg har sett Binka løse problemet et par steder: Skrive «Virrvarr-http//virrvarr.wordpress.com» i kallenavnfeltet. Hvis ikke er svaret er opplagt: Jeg må flytte bloggen min til Blogger.

Hvorfor er dette et problem?

Den måten de fleste nye bloggere får lesere på, er ved å kommentere i andres blogger. «Ah, en ny person med blogg», tenker jeg når det kommer en ukjent kommentator med url, og jeg klikker meg inn på vedkommenes blogg. Nå blir dette umulig å gjøre for alle som har noe annet enn Blogger på de store Blogger-bloggene. Vampus, Esquil, Minneapolise, Glamourbibliotekaren, Frøken Makeløs, Delirium – mange av de store, mye besøkte bloggerne bruker Blogger, og har dermed begrensninger på hvem som kan kommentere hos dem. Er politisk korrekte folk flinke til å bruke annen, og mer fornuftig blogg-programvare? Nei. Brage, Communistkickaback, Jokke,Propagandakanalen, Comrade Arnfinn, Engeline, Elvis Bling Laden, Den Hårete Armhulen – alle bruker Blogger. Alle disse røde, ranke folka som skal nå ut til flest mulig har automatisk kommentarbegrensning i valg av bloggsystem.

Hvorfor gjør Google dette?

Google kjøpte Blogger i 2003, og i senere tid har Google-kontoen og Blogger-kontoen blitt slått sammen, slik at du kan logge inn på din private Google-side og din private Blogger-side med samme brukernavn og passord. Praktisk. Når de nå begrenser muligheten til å kommentere med url til folk som har en Google-konto, gjør de sitt beste for å tvinge folk til å skifte fra et konkurerende system til deres, og langt verre: De forsøker å gjøre det slik at folk som bruker Blogger først og fremst bare leser Blogger-blogger, og at bare Blogger-bloggere kan kommentere dem. Dette er Googles første skritt mot blogg-monopol- ved å sikre seg at det blir irriterende og vanskeligere å bruke noe som helst annet system enn en .blogspot.com-adresse.

På mange måter forsøker Google å gjøre på web det Microsoft har gjort med «vanlig» programvare: Å sørge for at du trenger Microsoft-programmer for å bruke andre Microsoft- programmer. Du skal måtte ha en google-konto for å kommentere på google-blogger. Du må ha windowsprogrammer til windows. For å få monopol, trenger man programmer som bare fungerer med andre programmer man lager. På den måten må folk spørre Microsoft om å få lage ting som fungerer med Windows, og Microsoft kan sørge for at de fungerer BARE med Windows. Det kan se ut som om Google følger samme strategien.

Joel on software har skrevet lure ting om hvordan web-aplikasjoner er de nye OS-ene, at aktiviteten flyttes ut fra din lokale pc og ut på internett nesten fullstendig. Med Gmail, Blogger, YouTube og en rekke nye aplikasjoner som Google Calendar, har Google kontroll på storparten av mange mennesker sin daglige nettaktivitet. Nå driver de også og eksprimenterer med programmer som Google Docs, som rett og slett er en web-basert office-konkurent. Hvis du blogger, mailer, søker, ser film og er sosial innenfor Google-regi, er de ikke langt unna å skaffe seg monopol på web. Selvfølgelig er Gmail bedre enn hotmail på alle måter. Problemet oppstår når de forsøker å lage programmer som ikke er kompatible med noe annet.  Å lage en blogg du må ha samme typen blogg for å kunne kommentere i er et godt eksempel.

Så- om du har lyst til å blogge slik at andre kan kommentere hos deg, ikke støtte internetts svar på microsoft og bruke fri, hyggelig programvare, anbefaler jeg folk å kvitte seg med Blogger og gå over til noe annet. Samme for meg om det er WordPress (selv om fri programvare alltid er kos) eller en annen, mindre plattform som tillater kommentarer fra alle typer bloggere, om ikke annet. Og nei, Arnfinn: Jeg kommer ikke til å skrive noe på propagandakanalen før vi skifter fra Blogger. Litt selvrespekt har man da (c;

Det er ikke noe problemt å overføre alt man har skrevet fra Blogger til WordPress med et tastetrykk, og hvis du mot formodning skulle elske din Blogger-konto så høyt at du ikke KAN kvitte deg med den, foreslår jeg at du gjør som den godeste Kristin Storrusten og setter inn ditt eget, spesialtilpassede kommentarfelt. Så får alle kommentert hos deg likevel.

Oppdatert: Nissen redder julen! Nissemann gav seg ikke, og fant en annen løsning på problemet. Les om det her! (NB: Google-kritikken står fortsatt ved lag, men dette er en ypperlig løsning for oss som skal kommentere.)

Fredag 7. desember 2007

Bronse til Virrvarr

«Er du lei deg?» spør svigermor. Tordenbloggresultatene har akkurat kommet. «Absolutt ikke!» ler jeg. Og jeg mener det. Jeg kan jo ikke si at min seiersrus først og fremst var til stede da jeg ble nominert, og at konkuransen siden har vært en morsom lek og et påskudd for å ta meg tid til å tegne en masse? Jeg mener- jeg ble ikke nominert til Den Gyldne Q, Esquil bare jukset meg inn i siste liten, og jeg hadde en følelse av at jeg var en ny, anonym liten blogger som ikke egentlig hørte til blant de store & skumle. Nå kom jeg plutselig på tredjeplass i Tordenbloggen, og føler meg kulest i verden. Jeg manglet 15 stemmer for å banke Avil i går, og alle dere som står i fare for å bli killer-rabbit-fòr fordi dere er slaskete venner av meg som glemte å stemme igår, har å gå inn på Tordenbloggen, stemme i vei i finalen og sørge for at om ikke jeg vinner, så gjør Avil det. Hun er nemlig hått og kul, dyktig og artig og har bilde av seg selv i telt-truser.

Dette er også min definitivt siste metabloggpost på en stund, etter dette skal det komme politiske, kulturelle, analytiske og provoserende poster om ting som faktisk har noen relevanse.

Tusen takk til alle som stemte på meg i kampens hete i går, og takk til alle som har stemt meg frem så langt!

Torsdag 6. desember 2007

Jeg redder Avil og Tordenbloggen

Disclaimer: Ingen drager ble skadet da denne tegneserien ble til. Egentlig skulle den være überfancy photoshoppet, men siden vi hadde litt pc-problemer, ble den farveblyant-farvet istedet. Den fete mannen som bare går tilfeldigvis forbi med et sverd, ble laget av Fabian, og jeg hadde ikke hjerte til annet enn å la den bli der. Sånn går det når man mekker serie på café (c;

Ellers- alt dette er jo bare min måte å fortelle at jeg er i semifinalen i Tordenbloggen idag, og at om DU vil at jeg skal komme til finalen og konkurere om tittelen “Norges beste blogger”, må du gå inn her og stemme på meg. Stem gjerne på Esquil, også, siden han skal mot Glamourbibliotekaren og trenger all hjelpen han kan få. Motstanderen min er den sjarmerende Avil, her tegnet som nesten-Rincewind.

Så- stem på meg, og si fra om dere vil ha flere tegneserier i bloggen, sånn uansett ^.^ VIKTIG: Siden noen har vært kjempeteite og spammet poll-systemet har bare kommentar og mail-stemmer telt de to siste gangene. Derfor- stem i kommentarfeltet! Do it!

Tirsdag 4. desember 2007

Kvartfinale, Flopsy Paddington og dagens serie

Idag er det kvartfinale i Tordenbloggen og jeg skal ut mot Flopsy! Hvis du ikke skjønner hvorfor jeg har tegnet henne som Paddington, kan du lese her. Ellers- gå hit for å stemme, og stem så det svir! Skriv pene kommentarer til meg- du vet du vil!

Er du innom her bare for å lese fantastiske Virrvarr og ellers lurer på hvilke bloggere en bør stemme på idag? Gjør det enkelt og stem som Virrvarr, vel!

Idag skal jeg stemme på Avil, fordi jeg håper at hun får promotert boken sin om hun får god plassering, jeg stemmer på Minneapolise fordi hun er smart, velformulert og ujålete og på Esquil fordi han får meg til å le, gråte og er den som har tatt vare på meg hele veien i mystiske bloggerland. De andre kanidatene er også knall, men dette er oppskriften du skal følge om du vil være 100% Virrvarr. Og det vil vel alle?

Mandag 3. desember 2007

Glad kanin!

Squee! Tusen takk til alle som stemte på meg i går. Se, så glad kaninen ble! Imorgen skal jeg ut mot Flopsy, i noe så fancy som Tordenbloggens kvartfinale. Spennende-spennende. Også jeg som er så glad i Flopsy. Vi får se hva slags valgkampgreier jeg får stablet på bena i løpet av dagen… Ellers må jeg bare si at det har vært veldig, veldig artig å henge med så langt, og at jeg håper alle vennne mine holder ut med meg, selv om jeg maser som en gal at de må stemme på meg flere ganger i uken nå.

Ellers- kaninen er egentlig stjålet fra et tegneserieprosjekt som Wilhelm og jeg jobber med om dagen, så dette var en slags tjuvstart. Dere skal få allverdens tid til å bli kjent med den senere, også. Tusen takk til alle som har sagt pene ting, både her og i Tordenbloggkommentarfeltet. *danse*

Søndag 2. desember 2007

Dagens Tordenblogg-tegneserie

Gå inn på Tordenbloggen og stem på Virrvarr idag! Skriv noe pent om meg i kommentarfeltet!

Fredag 30. november 2007

Jeg blir romantisk av snø

…selv om jeg giftet meg om sommeren. Mr. Jackson og jeg går lange turer i sludd-slaps, ser på juledekorasjoner og holder hverandre i hendene. Det fineste i verden er å ha ingen-votter og gjemme hendene i samme lomme. Å gni nesetipp mot nesetipp i vinterkulda.

Jeg pleier å fortelle folk ganske lite flatterende ting om Mr. Jackson. Som at han kaller meg breiflabb og vil lenke meg til sengen. Er du så uhelidig å være en av dem som omgås meg i RL til daglig, har du hørt nok om Mr. Jacksons motbydelige matvaner og rare dansestil. Mens Delirium ser Kent sluke kilo på kilo med klementiner, sitter jeg og stirrer fascinert mens mannen i mitt liv hiver innpå tilsvarende mengder med rosiner.

Denne posten handler likevel ikke om det. Den handler om hvor glad jeg er i mannen min.

Jeg har kjent Mr. Jackson siden jeg var 14 og han var 15, og selv om vi brukte litt tid på å bli sammen, var hele den sene ungdomstiden min å gå rundt i smågater i Fredrikstad, holde ham i hånden og kline for hver tiende meter.

Vi giftet oss så fort jeg fylte 18, det er snart tre år siden nå. Vi hadde et digert sommerbryllup i et sirkustelt i skogen. Det var over hundre folk tilstede og alle hadde med en matrett hver. I ettertid var det mitt partytriks – å si til folk at jeg var gift og 19 år og se reaksjonene deres. Jeg var kona til den langhårede slasken i hullete jeans og vi skremte alt fra bankpersonell til fulle fjortiser og bestemødre.

Å gifte meg er kanskje noe av det jeg har gjort som har sjokkert flest mennesker. «Men!» sa farmor og gjorde store øyne. «Du kaster jo bort UNGDOMSTIDEN din! Tenk på alle mannfolka du kunne PULT!» Mr. Jacksons mormor ble like forferdet over at vi giftet oss uten å ha bodd sammen først som hun hadde blitt over at Mr. Jacksons foreldre hadde flyttet sammen først uten å gifte seg først. Så mye har normene endret seg på førti år (c;

Jeg hadde tenkt å holde tale i bryllupet. Han skulle holde tale, og jeg ville ikke være dårligere. Problemet kom når jeg skulle øve meg. Jeg kom to setninger på vei, så tok gråten meg. FØR jeg stod for et publikum. FØR jeg så på mannen min mens jeg pratet. Kjære…kjære *Snufs* Nei, jeg måtte gi det opp. Så jeg skrev en sang istedet.

Hadde jeg kunnet spilt gitar, hatt en gitar og hatt et videokamera, ville resten av dette innlegget blitt film. Men jeg spiller bare klarinett, har ingen klarinett akkurat nå og kan ikke synge mens jeg spiller klarinett uansett. Dessuten har jeg ikke et videokamera. Derfor- jeg kan ikke synge-spille-fremføre denne sangen. Og alle som kjenner meg RL er nok evige takknemlige.

Melodien er Kjærlighetsvisa (ja, jeg vet det er klisjé, men alle kan den og da kunne alle synge med.) Teksten er skrevet av en 18 år gammel og veldig forelsket Virrvarr og oppsummerer forholdet mitt til Mr. Jackson.

Bryllupssang- et alternativ til tale

Vi traff hverandre på et oppstartsmøte
Hvor temaet var blodrød politikk.
Vi var ikke så flinke til å flørte,
men snakket godt på turene vi gikk.
Og litt om litt ble samtalene lenger,
Og resten, det er ingen hemmelighet.

Ref: Syng om årene som kommer,
Syng en sang om kjærlighet.

Vi ble så mye mer enn bare kjærs’ter.
Vi lekte og vi jobbet som et team.
Du lærte meg om frihet, Marx og Linux,
Langt mere enn jeg greier si på rim.
Vi bygget slott i luft og sand og lego
og skrev vårt manifest i ærlighet.

Ref.

Du fridde til meg der i Bolsjevika,
en liten strand på Utøya et sted.
Augustsolen hang gulrød over vannet,
og tussmørket, det kom med sjelefred.
Jeg hadde ikke kjent deg særlig lenge,
og svarte «ja» i øm dumdristighet.

Ref:

Du er nok ingen prins i stilfull rustning,
nei, heller mere Askeladd, tror jeg.
En gentleman med hull i frakkeforet,
som uredd skrider frem på livets vei.
Du er min lykke alle ukens dager,
i regn og sol, i gråt og lystighet:

Ref:

Så- lek sing’a long i de tusen hjem. Virrvarr er forelsket og det blir tydeligere og tydeligere jo mer snø og julepynt det dukker opp overalt. Idéen om å legge ut bryllupssangen min stjal jeg fra Petter, som la ut den fine talen til kona si for ikke så lenge siden.

Torsdag 29. november 2007

Alle vi barna i bloggerbygrenda

Lin har utfordret alle til å skrive om seg selv som barn.  Jeg har prøvd å svare så godt jeg kan.

Jeg lærte å lese da jeg var to år, på gulvet i huset i skogen. Det var bokstaver på alle byggeklossene mine, og mamma og jeg skrev «Ida» «Pappa» «Mamma» «Noa» (hunden vår) på papir med tykk blyant. Pappa lærte meg å spille sjakk den samme perioden. Jeg syntes ikke at bøndene så ut som bønder, så de var prinsesser. Mye mer logisk at dronningen og kongen skulle ha mange døtre enn mange gårdsarbeidere. Når jeg spilte sjakk var det prinsesser i pene kjoler som førte krig, og dermed basta. Mamma var eventyr og pappa var leksikon, og sammen lærte vi småsøstrene mine alt om verden.

Voksne rundt meg har sine favoritthistorier fra barndommen min. Farfar og jeg stod på verandaen hos besteforeldrene mine og så på fuglene på fulgebrettet. Jeg var tre. «Se! En Pip-pip!» Sa farfar og pekte. «Nei, farfar,» sa jeg saklig. «Det er en spurv.» Tante sparte denne anekdoten til konfirmasjonstalen min: Da jeg var fire år, fikk jeg en nydelig utskåret trevugge av en av snekkerne pappa jobbet sammen med. Den var en drøm av en dukkeseng, med roser og snurrepripperier. Da vi kom ut fra snekkerverkstedet med sengen, spurte mor og tante meg strengt om hvorfor jeg ikke hadde takket den snille mannen. «Beklager!» hadde jeg sagt.«Jeg ble så følelsesmessig engasjert at det glemte jeg faktisk!»

Søstrene mine og jeg hadde langt, hvitblondt hår og små kjoler med puffermer og sløyfer på. Bildet her er noen lunde representativt, selv om minstemann har kortere hår og ikke har kledd på seg skikkelig. Vi gikk ikke i barnehage, hadde ikke fjernsyn og ba aftenbønnen vår hver kveld før vi la oss. Barndomsvennene mine var romankarakterer og tegneseriefigurer. Oliver Twist, Sherelock Holmes, Robin Hood, Fantomet, Ronja Røverdatter, Peer Gynt, alt gikk ned på høykant. Jeg likte å lese, ikke å leke, og dette ble et problem da jeg begynte på skolen. Jeg var alltid i utakt med de andre barna, uansett. Jeg så aldri det de så på TV. Hvem var disse MCmusene fra mars? Hvem var disse Power Rangers? Ingen hadde hørt om Charles Dickens,som var det jeg leste hele førsteklasse mens alle de andre lærte seg å lese. Store forventninger og Snorres Kongesagaer, det var mitt første år på barneskolen.

Nei, jeg fikk ingen venner. Lærerne skydde meg som pesten. Jeg rakk opp hånden og korrigerte dem, kjedet meg i timene deres og endte opp med å sitte med Løko-settet i time etter time for ikke å forstyrre noen som skulle lære to pluss to (jeg kunne gange og dele før jeg begynte). Jeg ble kastet ut av søndagsskolen etter ett besøk, hvor jeg hadde stukket hånden i været for å få litt taletid som jeg brukte på å glede mine medelever med noen litt ekstra morbide bibelhistorier.

Jeg snakket hele tiden, hvis jeg ikke leste eller skrev. Da jeg fylte fem år, fikk jeg en båndopptager av mamma og pappa. Så kunne jeg fortelle eventyr til meg selv. Det var ikke alltid søstrene mine gadd å høre på. Jeg har fremdeles kasettene- lange fortellinger diktet på direkten som overrasker meg hver gang jeg hører dem. Jeg skrev kladdebok på kladdebok med fan ficiton. I en alder av seks år skulle jeg skrive oppfølgeren til Kiplings Jungelboken fordi jeg var så misfornøyd med slutten i boken.

Jeg var et klønete, veslevoksent, høylydt, besserwisser-barn. Jeg var svovelkristen, hadde bare på meg arvetøy og kunne pensum frem til sjetteklasse da jeg begynte på skolen. Kort sagt- jeg var et ganske uspiselig barn de voksne ikke likte, og de jevnaldrende ikke skjønte hvordan de skulle forholde seg til.

Jeg synes flere skal fortelle om seg selv som barn. Bamboosa svarer jo på alle utfordringer, og jeg lurer på hvordan Esquil var som liten. Ellers kan jo alle svare (c;

Onsdag 28. november 2007

Tegneserier i tordenvær

Så- Streck og jeg er mot hverandre i cup’en på Tordenbloggen idag. Gå og stem på Revolusjonært Roteloft, og legg igjen en kommentar allerhelst. Pretty please? Og sjekk ut bloggen til Streck også- både for å bli kjent med den fabelaktig søte emo-fuglen og for å besøke Tordenbloggens eneste svenske deltager!

Mandag 26. november 2007

Dirty Mr. Jackson

Mr. Jackson: Du? Hvis jeg skulle lenke deg til sengen..?

Virrvarr: Eh…ja?

Mr.Jackson: Hvordan måtte jeg gjort det da?

Virrvarr: Eh…er det mange måter?

Mr.Jackson: Ville det blitt <a href=”Virrvarr”>Sengen</a> eller <a href=”Sengen”>Virrvarr</a>, tror du?

Ingenting er som litt dirty html på forspillfronten.