Fredag 28. desember 2007

Gå på Steinerskolen?

Det nærmer seg søknadsfristen for vgs for ungdomskoleelevene, og folk spør meg rett som det er: Burde jeg gå på Steinerskolen? Ville du valgt å ha barna dine på Steinerskolen? Er det å anbefale? Er det forskjell på Steiner-videregående og det å sende folk dit på barneskolen? Hva bør jeg vite på forhånd?

På etterspørsel fra blant Marion kommer herved Virrvarrs komplette Steinerguide- med for og motargumenter, ting du bør vite om og ting du bør sjekke ut.

Først basic:

Velger du Steinerskolen, velger du en skole uten karakterer, eksamner eller lærebøker av noe slag.

Læreren holder foredrag og du tar notater fra førsteklasse av for å skrive din egen bok. Før du lærer å skrive, tegner du det læreren sier. 12 år med steinerskole gjør deg til den raskeste i verden til å notere og skrive gode notater, samt at du blir flinkere til å formulere deg, fordi du må skrive dine egne tekster i alt fra historie til fysikk hele veien.

I tillegg følger ikke Steinerskolen en alminnelig timeplan: Du har en «hovedfagstime» de to første timene av dagen, der man har samme faget i en periode på 3-4 uker. Det vil altså si at du har f.eks musikkhistorie to timer hver dag i en måned, for så å gå over til geografi. Dette gjør at du får fordypet deg mye bedre i fagområdet det undervises i. I slutten av hovedfagsperioden leveres silkeboken med teksten din inn, og du får en helhetlig bedømmelse av den, men ingen karakter.

Ved siden av har du håndtverksperioder der du lager skinnarbeider, tover tøfler, eller farver garn to ganger i uken i et tilsvarende periodesystem. I tillegg kommer kontinuerlig undervisning i norsk, matte, språkfag, gym og eurytmi hele året. Annet hvert skoleår er det obligatoriske teateroppsetninger, og mange steinerskoler har korundervisning en time i uken.

En annen ting som er verdt å merke seg, er at steinerskolen har undervisning i et tredje fremmedspråk helt fra førsteklasse på barneskolen av. De fleste har tysk, jeg hadde russisk.

I stedenfor avsluttende eksamen siste året på vgs, avlegger steierskoleelever en årsoppgave. Det vil si at du velger et valgfritt tema å arbeide med et helt år, og velger selv (med hjelp fra veilederen du får utdelt) om du vil ha en teoretisk, praktisk eller kunsterisk vinkling på temaet. Arbeidet med oppgaven strekker seg tradisjonelt sett fra februar til februar, og det skal nedlegges minst 300 arbeidstimer i det.

Til slutt skal oppgaven stilles ut, samt legges frem for publikum, og gjennomgås av ekstern og intern sensor. Selv skrev jeg om tegneserier og laget en tegneserie i kunstnerisk del. Samtidig som meg var det folk som restaurerte trebåt, skrev om jazz og det gyldne snitt. Resultatet av en årsoppgave om broer kan dere se her. Kort sagt- det er et stor mangfold.

Som dere ser ovenfor kan steinerskoler utdanne selvstendige, kreative elever som er flinke til å formulere seg, ta notater og behandle stoff de lærer som sitt eget. Steinerskolebarn får muligheten til å boltre seg i mange ulike fagfelt, lære språk tidligere og jobbe både med matematikk og drama på en gang, uten å føle presset fra karakterer eller eksamen.

Likevel- det er en god del ting du bør vite om og tenke over før du enten sender barna på steinerskolen eller søker deg inn på steinervgs:

1. Det er STORE lokale forskjeller fra steinerskole til steinerskole.

Steinerskolen er meget læreravhengig, siden barna ikke har lærebøker. Sjekk ut forholdene på din lokale steinerskole: Hva slags utdannelse har lærerne? Er de utdannet ved steinerhøyskolen? Universitetet i Oslo? Lærerhøyskolen? Eller fikk de bare jobben fordi de tilfeldigvis var gammel elev eller venn av noen som allerede sitter i skolestyret? Forhør deg med andre som har barna sine der- lærer barna det de skal? Er det mye klager?

Jeg har hatt de mest fantastiske steinerlærere med mastergrad i språk og litteraturvitenskap, og udugelige, forferdelige lærere som aldri ville fått jobb i en offentlig skole, men har fått en stilling her fordi «hun trenger jo en jobb, stakkar. Og alle kjenner jo Hanne godt, hun er et bra menneske.»

Kort sagt- hør med tidligere elever og foreldre ved skolen, og ikke skam deg over å be om CV’en til lærerne.

2. Har du tenkt å bli lege, sier du?

Gå gjennom planene dine for hva du vil gjøre etter vgs: Har du tenkt å søke på noe som er veldig vanskelig å komme inn på, som medisin? Er du en skoleflink realfagsnerd? Vær klar over at alle fag du har på steinerskolen, teller likt på avsluttende vitnemål. Om du er en kløpper i kjemi, fysikk og biologi, er det kjedelig å ikke komme inn på det du vil, fordi metallsløydkarakteren din trakk ned, fordi du var for dårlig i drama og eurytmi. Kort sagt- vær klar over at det er mange steinerskoler du ikke kan velge bort fag på, og tenk taktisk i forhold til avgangskarakterer. Du vil ikke ha et år ekstra på Bjørknes.

NB: En del steinerskoler følger ikke et offentlig godkjent opplegg for realfagsundervisning, hvilket gjør at du ikke får de nødvendige realfagspoengene, selv om du har 3MX og 2FY på vgs. Igjen- finn ut hva som er de lokale forholdene ved din skole. Det er teit å måtte ta opp fag fordi din lokale steinerlærer nektet å undervise i statistikk fordi det var «skadelig for sjel og karma».

3. Steinerbarn blir sære rasister

Ja, det er en tabloid overskrift, men det er mye sant i det. Steinerskoler har nesten 100% etnisk vestlige elever, hvilket gjør at steinerskoleelever er langt mer rasistiske og opplyser om mer fremmedfrykt enn skolelever som går sammen med folk med «blandet etnisitet». Det er statistisk sett kunstnere, intelektuelle og raddiser som sender barna på steinerskolen, og barnet ditt kommer ikke til å bli kjent med «vanlige barn», både på godt og vondt.

4. Steinerskolen krever mer av deg som forelder

Ja, du må stille opp på dugnad to ganger i året, lage krydderolje til julemarkedet, og kjøre barna på skoletur. Det er mer jobb enn offentlig, helt opp til siste året på vgs.

5. Steinerskolen er ikke livssynsnøytral, uansett hvor mye de påstår det selv.

Jadda, du slipper krl-undervisningen, du slipper årlige skolegudstjenester og «O, du som metter liten fugl». Men du må være forbredt på at barna fremsier bønn hver morgen (selv om lærerne kaller det «morgenvers»), hører fortellinger med høykirkelig innhold i de fleste fag, spiller Frans av Assisi-teaterstykker og feirer en bråte helgner med sang og spill. Det er ikke bare jule og påskefeiring, det er pinse, St. Nicholas, St. Martin,og St. Mikaels feiring,også.

6. Mange steinerskoler er dårlige på spesialundervisning, spesielt morsmålsopplæring

Sjekk hva slags muligheter det er for undervisning av ditt barn på din lokale steinerskole. Snakk med foreldrene til barn som har lignende problemer.

Kort sagt: Vurderer du å søke drama eller formgivning, studiespesialisering med humanistiske fag eller noe i den rettningen, anbefaler jeg steinerskolen på det varmeste. Du vil få bedre undervisning her enn på offentlig. Har du kreative barn som passer dårlig inn på sin lokale barne/ungdomskole, kan steinerskolen være en utmerket mulighet og gi barna mye igjen.

Jeg er selv en meget fornøyd steinerskole-elev, men vet at skolen har tonnevis med svakheter. Les gjerne Steinerdager, for å få en mer skjønnlitterær følelse av de verste særhetene.

Og om jeg ville hatt fremtidige barn der? Det avhenger av hvor jeg bor når jeg har barn. Steinerskolen i Fredrikstad? Mulig. Steinerskolen i Moss? Nei. Steinerskolen i Oslo: Ohyes.

Håper noen ble litt klokere (c;

Fredag 28. desember 2007

Ett ord for mange anledninger

Det er visst meme-tid, og jeg liker egentlig å fylle ut meme-er, om det ikke skjer for ofte. Jeg stjeler denne av Undre, mens jeg finner ut en måte å svare Luc på som ikke vil få mor og svigermor til å forgå (c;

Konseptet er å fatte seg i korthet, og skrive ett ord om alle tingene under.

1. Hvor er mobilen din? Kåpelommen
2. Skildre kjæresten din? Lamadog
3. Håret ditt? Ettervekst
4. Moren din? Sofakrok
5. Faren din? Snadde
6. Hva er favorittingen din? Skrivetegneboken
7. Hva drømte du om i natt? Døden
8. Hva drikker du helst? Chai-latte
9. Drømmebilen? Toget
10. Hvilket rom er du i nå? Stuen
11. Eksen din? Jediridder
12. Din største skrekk? Ensomhet
13. Hva vil du være om ti år? Tegneserieskaper
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Svigerfamilien
15. Hva er du ikke? Avslappet
19. Det siste du gjorde? Skrev
20. Hva har du på deg? Pysj
22. Favorittboka di? Pullman
23. Det siste du spiste? Multekrem
24. Livet ditt? Tempo
25. Humøret ditt? Berg-og-dal-bane
26. Dine beste venner? Rolige
27. Hva tenker du på akkurat nå? Familie
28. Bilen din? Trikkebillett
29. Hva gjør du akkurat nå? Fryser
30. Sommeren din? Gatelangs
31. Sivilstatus? Gift
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Sort
33. Når lo du sist? Timer
34. Når gråt du sist? Minutter
35. Skole? Nerd

Eh. Tagge noen? Hm. Tagg deg selv?

Onsdag 26. desember 2007

Juleøyeblikk

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært “øyeblikkelig julestemningsmaskinen” til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.

Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. “Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!” sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.

Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang “tenne adventskrans-steinerskolesangen” du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med “Joy to the World” og “En rose er utsprungen” firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.

Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.

Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.

Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.

Fredag 21. desember 2007

Årets kuleste julegave

Ja, jeg vet det ikke er julaften ennå. Jeg vet at alle julegaver før den 24 egentlig er litt juks, men det spiller ingen rolle. Jeg har fått årets kuleste, superbeste julegave og ingen andre konkurere med den. Den er laget i Paint, som all annen skikkelig kunst – med den populære «klipp og lim»-teknikken. Giveren skal få lov til å forbli anonym, men du skal vite at jeg ble utrolig sippete, hoppe-dansende glad! Ikke bare er det en awesome- tegneseriegave, et kompliment og en veldig miljøvennelig måte å gi presang på. Det er jo meg som Wonder Woman! Yay!

Onsdag 19. desember 2007

Metakreativitet

Folk har etterlyst tegneserier, så her kommer en til. Som egentlig handler om at jeg sitter og …lager tegneserier. Jupp. Photoshop denne gangen.

Mandag 17. desember 2007

Kjendiser og SKIKKELIGE kjendiser

Jeg har vært og julehandlet i dag, og trålet bokhandel på bokhandel, siden de beste julepakkene som kjent er harde julepakker. Det rare med Oslo kontra Fredrikstad, er at man faktisk kan støte på sånne berømte personer man ellers bare leser om i avisen. Jeg har tidligere bare klart å løpe inn i en sommerbrun Ari Behn, og har vært ganske kjendisfri sånn utover det, men idag har jeg levlet opp kjendiserfaringen flere hakk.

Hva gjør forfattere når de ikke skriver bøker? Da skriver de navnet sitt i bøkene sine. Jeg lusket rundt på Norli ved Nationalgalleriet, da jeg plutselig snublet inn i et bord med Erlend Loe-bøker. Jeg plukket opp masse, selvlysende utgaver av Muleum og beklaget så masse, da jeg innså at Erlend Loe faktisk satt sammen med alle bøkene sine. Helt alene, bevæpnet med penn og mengder med bøker, satt han som en utstillingsfigur og håpet på at folk skulle prate med ham og be ham signere boken deres. Det var det ikke så mange som gjorde, og jeg følte meg litt ille berørt selv. Jeg hadde jo kræsjet bordet hans, og jeg er ikke kjempefan. Hva skulle jeg si? «Hei, Erlend Loe! Jeg likte Naiv Super, men sovnet underveis i L og Doppler var sånn passe. Jeg har ikke egentlig tenkt å lese Muleum, kan du fortelle meg om den sånn kjapt?»

Vel, så jeg gikk uten noen autograf eller videre småprat og begynte å lete etter andre bøker av andre forfattere. Og det slo meg: Er det ikke rart? Her leser man om en fyr i avis etter avis, i bokanmeldelse etter bokanmeldelse også sitter han ensom på Norli og håper at noen vil prate med ham. Kanskje folk er redde for å prate med kjendiser? Hva skal man si til dem, liksom?

Jeg brukte lang tid på Outland før jeg endte på Tanum for å finne flere gaver. Der satt en ensom Åsne Seierstad og småpratet med en overivrig dame, nesten fullstendig forsvunnet bak mengder av nye boken sin om Tsjetsjenia. Hun så også litt forlatt ut der hun satt, og jeg lurte på om jeg skulle gå bort og stille spørsmål for å være litt hyggelig. «Hei, jeg synes du virker veldig lite reflektert på TV. Kanskje du kan avkrefte disse fordommene RL for meg nå?» Nei, jeg så på muligheten for å kjøpe litt Emily Dickenson istedet.

Plutselig begynte det å bli veeeldig fullt butikken og alle hang noen meter fra signeringsdesken, men ingen snakket med Åsne. Først tenkte jeg at det måtte være tilfeldig, før jeg så at Åsne reiste seg og begynte å gjøre seg klar til å gå. «Den forfattersigneringen kan umulig være særlig lukrativ,» tenkte jeg. Ingen tør jo prate med forfatteren de liker. Nordmenn er sjenerte.

Så fikk jeg øye på en Star Wars- stormtropp rett til høyre for meg. Og en til venstre. Over høytaleren annonserte Tanum at Mads Eriksen var her for å signere boken sin. Og riktig- mellom stormtroppene gikk det en lubben, liten trønder med skjegg. Det var en klassisk, hvit stormtropp, og en sortkledd pilot, og de oppførte seg som om de eide hele lokalet. Men Åsne Seierstad satt liten og sjenert i ullgenseren sin, manglet Mads Eriksen bare Darth Vader-musikken da han gjorde entré. Og NÅ ble det liv i gjestene i butikken- SVUSH- så hadde de laget en kø som strakk seg gjennom hele lokalet. Åsne forsvant med halen mellom bena, mens Mads pekte og lo og stormtroppene skremte gamle damer og småbarn, samt holdt orden på køen.

Nå var ikke folk sjenerte mer, heller. Jeg snek meg stille ut, mens jeg lo inne i meg. Du kan være annerkjent forfatter, kulturelite og besserwisser uten å være Skikkelig Kul. Mads Eriksen er ikke kulturelite, han er tegneserie-rockestjerne og jeg tror han lever sin egen tegneserie etter beste evne. Ev tegner sitt eget liv.

Selv synes Mr. Jackson og jeg at M er verdens mest romantiske tegneserie, og den eneste som skildrer ekteskap og samliv på godt og realistisk vis. Ved siden av å være veldig morsom, selvfølgelig. Dette skulle jeg sagt til deg om du ikke hadde vært så omsvermet idag, Mads. Uansett- you made my day

Lørdag 15. desember 2007

Syv små nerder

There’s no party like the communist party, og INGENTING kan sammenlignes med nerdeparty i it-utvalget til The Communist Party. Det er klart- det er meningen vi skal fikse ting. Lære oss nye ting og lage strategier for programvaren som driver partiets nettside. Likevel, med syv små nerder fanget i samme rom en helg, kan utfallet bli alt annet enn produktivt.

Ok, jeg har påtatt meg rollen som Tante Sofie for helgen. Ting må bli gjort, og syv små nerder har det mye morsommere med å gjøre andre ting enn det de skal. Jeg må være streng, forstår dere. Stille krav. «Skriv den funksjonen først, så får du leke med perl etterpå.» «Ikke perl med en gang?» sier den søteste lille nerden og ser på meg med store dådyrøyne. «Nei, perl er dessert.» sier jeg.

Det er store religionskriger rundt lunsjbordet. Skal det være mellomrom foran og bak punktum i koden? Og hvor mye fri programvare bruker du? «Lagrer du det i .doc-format? Det er jo PROPRIETÆRT!» «Og det sier mac-brukeren? Jeg sitter i det minste i Ubuntu!» Vi lager regler for anledningen. Det er lov å slå sidemannen om du ser at han forsvinner inn på wikipedia for å lese om obskøne ting altfor lenge. Er det ikke noe åpent terminalvindu på sidemannens skjerm, gjør han nok heller ikke noe fornuftig. Bare dask ham, det er helt greit.

Det er tusen små feil som må fikses på sosialisme.no. Hva med den masete mannen i Gjøvik Rødt? Har han fått tilgang til lokallagssiden sin? Hvem fikser nettbutikken? I bakgrunnen spilles Vømmøl, A Nightmare before Christmas og ymse julesanger. Jeg har lent meg tilbake i lenestolen og lytter til samtalene rundt bordet. Mannen min forklarer min yngste og smarteste søster hvordan GPL-lisensiering fungerer mens Andreas og Andreas leker seg i Vim og later som om de er produktive.

Mannen min har tatt på seg «12 grunner til at datamaskiner er bedre enn sex»-t-skjorten sin for anledningen, så jeg får vel ta hintet. Når den eneste mannen i rommet som faktisk HAR et sexliv fremdeles foretrekker pc’n sin fremfor sengekos, er slaget tapt.

OPPDATERT: Etter oppfordring kommer grunnene til at datamaskiner er bedre enn sex. De er ikke kjempegode, har du forslag til forbedringer kan du skrive dem i kommentarfeltet.

1. Datamaskiner er alltid utbyttbare
2. Musen sier aldri nei
3. Disketten er alltid hard, selv når man tar den ut.
4. Data-virus gir ingen sjenerende sår.
5. Du kan leke offentlig med datamaskinen din.
6. Du kan alltid trykke på ESC ved en ubehagelig situasjon.
7. Du behøver ikke finne et mørkt toalett for å ha data på jobben.
8. Det er ikke flaut å bla i datablader i offentligheten.
9. I dataverdenen er “Soft” og “Micro” positive ord.
10. Å ha dataerfaring gir deg ikke dårlig rykte.
11. Å bytte deler på en dårlig data krever ikke noen dyr eller smertefull operasjon.
12. Du kan uten noe problem gi datamaskinen kommandoer.

Det skal sies at pkt. 9 og 10. er litt tvilsomme. Nr. 12 avhenger jo om man bruker *nix eller ei.

Oppdatert 2:  Etterhvert fikk kvelden en egen teamsong, også.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=v4Wy7gRGgeA]

Lørdag 15. desember 2007

Delirium

Denne tegningen er egentlig mest til Delirium (ja, jeg er en treg mailskriver), men jeg tenkte at også andre kunne ha glede av utfallet av Virrvarrs tegnedille om dagen. For uopplyste er dette min favorittfigur fra Neil Gaimans Sandman. wOOt!

wOOt ble forresten kåret til årets ord, om dere ikke fikk det med dere (c;  Jeg vet ikke egentlig hva det betyr, men det er et utropsord som gjør seg i enhver annledning. Litt som «yay». Yay!

Onsdag 12. desember 2007

Flink!?!

Virrvarr har mange skjulte talenter.

På den ene siden tar jeg en Esquil og en Lindkvist (kanskje også en Avil?). Ja, Maren og jeg er gravide med en felles bok, som kommer på Spartacus forlag januar 2009. Vi setter oss ned i romjulen, mekker tempoplan og skriver hele 2008. Mer info følger senere i lengre innlegg. Ja, det er faglitteratur. Gratuler meg, for fanden!

På den andre siden spylte jeg lommeboken min ned i do ved et uhell. Go meg. Å måtte prøve å tvinge dassen på et offentlig toalett til å gulpe opp bankkort og pass mens du er i en liten, trang bås og køen blir lengre og lengre, er jammen en Chaplinfilm verdig. Å stå og vaske en allerede klissvåt lommebok ved fellesvaskene etter at du har kommet ut er enda mer ubetalelig. Hva gjør man? Blir man flau og dør? Eller ler man og sender sms til alle kjente der man forteller om bragden? Jeg valgte det siste. Er det rart vennene mine er glade i meg?

Tirsdag 11. desember 2007

Tre syngende søstre

Farfar er gammel nå. Jeg husker nittiårsdagen hans. Han spiste bløtkake og spilte fiolin, og vi sang. Ja, han fortalte de samme vitsene om og om igjen, du måtte rope inn i øret hans for at han skulle få med seg noe som helst, gebisset falt ut fra tid til annen, men han sang.

Farfar har vært musikken i livet mitt. Jeg var to år og dro buen frem og tilbake over fiolinstrengene mens han gjorde grepene. Ut trillet sanger, slåtter og melodier. Jeg trodde det var meg som spilte, jeg skjønte ikke at farfar jukset med grepene og spilte Per Spellmann mens jeg beveget buen frem og tilbake. Farfar hadde ikke vært soldat under krigen, farfar rømte til Sverige og ble sangstjerne. Visene fra den tiden lærte han til tre små barnebarn som sang sammen med ham fra de kunne snakke. Det var sanger om voksne ting, om populære temaer fra 30-40-tallet. Sanger om kjærlighet, om nasjonalisme, om savn og om det å dø.

Det er det farfar driver med nå. Det å dø.

Vi var familieorkester. Farfar på fiolin, meg på klarinett, en søster på piano og en på en annen fiolin. Også måtte vi synge, uansett hvor vi var. Traff vi voksne damer sammen med farfar, måtte vi synge for dem. Da farfar ble så gammel at det ikke gikk ann å føre en fornuftig samtale med ham lenger, sang vi sammen. En satt og klunket på pianoet, farfar spilte fiolin og vi sang alle sammen. “En liten, gylden ring.” “Norge, mitt Norge.” “Den gangen jeg barndomshjemmet forlot.”

Farfar husket ikke at jeg giftet meg, men han husket at han sang i bryllupet mitt. Vi visste at han kom til å reise seg opp og synge uansett, så vi kopierte opp glansnummerne på ark vi delte ut til gjestene, slik at de kunne stemme i og følge teksten. Farfar ble sliten i selskapet, og måtte sitte på verandaen. Vi stod hundre gjester rundt ham og ba ham synge. Han tok utfordringen på strak arm, og holdt sin siste konsert i en alder av 89 år. Da han var ferdig og alle hadde klappet, tok han sangen en gang til. Fordi han hadde glemt at han hadde sunget den allerede. Slik var det den siste tiden. Samme sangen om og om igjen. Reportoaret ble mindre og mindre. Når jeg var der, kunne jeg stemme i og få ham til å huske flere på rad. De siste gangene jeg har besøkt dem har jeg pratet med farmor og sunget med farfar.

Idag klarte ikke farfar synge med. Han lå i en sykehusseng i stuen, det var sykehusutstyr rundt ham. En dostol, tabletter, vannglass og i sengen lå en tynnere og reddere mann enn den jeg pleide å sitte på fanget til. Han roper på Gud og på farmor. Om og om og om igjen. Farmor sover ikke om natten mer. Mamma og pappa er der hele døgnet. Han snakker ikke mer. Han åpner ikke øynene. Han tar ikke inn vått eller tørt. Han roper på Gud og på farmor.

Vi sang for ham idag, alle tre søstrene. Han prøvde å henge med på refrenget på “En liten, gylden ring” første gangen, så bare gråt han. Han tviholdt meg i hånden mens søsteren min strøk ham over håret. Og vi sang. Sang alle sangene han lærte oss da vi var små, alle de teite Margrethe Munthe-stubbene om gutter som bukker og jenter som neier, sang Per Spellmann og “Norge, mitt Norge.” Han klynket og klamret seg til meg og gråt, men han ropte ikke. Han kløp takten i hånden min, han var med. Vi slapp opp for danseband-låter fra tredvetallet og gikk over på julesangene. Vi sang oss fra “Glade jul” til “Her kommer dine arme små”. Vi fortsatte med salmene, “Jeg vet en deilig have”, “Jeg folder mine hender små” og avsluttet med “Deilig er jorden” tostemt. Vi sang speidersangene hans og “Jeg hører torden” i kanon. Vi husket tekstene han hadde lært oss og for første gang var han stille. Bortsett fra på slutten av “Jeg er skolegutt, jeg far” (go Margrethe Munthe). Da laget han en “Tam-tara-tara!”- fanfare på slutten, som etterlot oss rystede og lattermilde.

Deretter fortsatte han å klynke og klamre seg til oss. “Jeg er glad i dere.” sa han. “Jeg er glad i dere.” Da vi gikk, hadde vi sunget ham i søvn.