Tirsdag 1. desember 2009
Mykstart har utfordret meg til å skrive noe om blodgivermangelen i Norge.
Hun har startet en blodgiver-bloggstafett sammen med Gunnhild, og målet er å få flest mulig til å melde seg som blodgivere.
Blodmangel
Det er blodkrise. Det er for lite blod i blodbankene, og situasjonen er så alvorlig at enkelte pasienter ikke kan opereres. Heldigvis kan vi gjøre noe med det.
Jeg får desverre ikke lov til å gi blod selv, siden jeg står på medisiner som jeg kan dele med andre via blodet.
Jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om hvorfor jeg gjerne ville gitt blod om jeg hadde hatt mulighet, og håpe at noen av dere som faktisk kan gi blod går og registrerer dere.
Greia er: Blod er et livsviktig legemiddel, og vi kan ikke fremstille det kunstig.
Når noen trenger blodoverføring, trenger de det med én gang, og da må blodbanken ha rikelig på lager. De er avhengig av deg og meg for å få det.
Blodet fra blodbanken brukes for å holde folk i livet gjennom hjerteoperasjoner, til å redde nyfødte, folk som har vært utsatt for ulykker og for å behandle leukemipasienter.
Folk med blødersykdommer trenger oftere blodoverføring enn andre, og folk som har blitt brannskadet kan trenge blod fra opp til hundre blodgivere alene.
Å fylle blodbanken er rett og slett livsviktig.
Betenkeligheter?
Mange, inkludert meg selv, synes det er skummelt å ta en vanlig blodprøve. Å møte opp frivillig for å la noen sette en nål i armen din over lengre tid virker dermed som et galmannsprosjekt.
Likevel var det at jeg syntes det virket så uggent å gi blod grunnen til at jeg kontaktet blodbanken og spurte om jeg var kvalifisert til å være blodgiver.
Jeg er tilhenger av å utfordre sin egen frykt, og det å gjøre noe skummelt for å redde liv virket som en bra setting å gjøre det i.
Jeg kjenner mange med nåleskrekk som fikk kurert angsten ved å bli blodgivere. Etter å ha vendt seg til en blodgivernål, bleknet alle andre blodprøver i forhold.
Så – det var grunnen til at jeg hadde lyst til å registrere meg. Det er viktig for blodbanken å ha mer enn nok blod, og jeg ville gjerne være barsk og nyttig på samme tid. Du kan registrere deg som blodgiver her, så blir du kalt inn.
Meld deg som benmargsdonor, også
Avil satte seg selv på bloggkartet da hun oppfordret alle bloggere til å registrere seg som benmargsdonorer i 2007.
Jeg tenker det kan være kjekt å gjenta oppfordringen. Du registrerer deg som donor i samme registeret som du registrerer deg som blodgiver.
Da vevstyper blodbanken deg når de tar blodprøve fra deg, og legger inn vevstypen i registeret sitt.
Når noen pasienter trenger en benmargsdonor, går de gjennom vevstyperegisteret for å se om det finnes noen som passer.
Hvis du matcher personen som trenger benmargsdonasjon, kan du redde livet til vedkommene.
Det er ikke sikkert du kommer til å måtte donere benmarg noen gang, men du kan redde noen som kanskje bare kan reddes av deg hvis du registrerer deg.
Og du er organdonor, selvfølgelig?
Åkei. Jeg vet ikke om én god grunn til å ikke være organdonor.
Hvis du plutselig skulle få hjerneslag og falle død om, kan ikke organene dine doneres bort med mindre du har donorkort og har innformert pårørende.
Og jeg mener: Du skal jo ikke bruke leveren din til noe når du er død? Jeg vet at det finnes enkelte religiøse rettninger som forbyr de som tror på dem å være organdonorer, men seriøst:
Hvis guden du tror på er så kjip at han vil straffe deg for å redde andre menneskers liv når du selv vandrer heden, er han moden for utskifting.
Hvis du ikke har somlet deg til å skaffe deg organdonorkort ennå, kan du fylle det ut her, printe det ut og putte det i lommeboka.
Gir du blod til jul?
Tirsdag 1. desember 2009
Jeg er i slekt med Bendik Riis. Han var et eller annet menning eller grand til meg, og selv om jeg aldri møtte ham personlig, var han tilstede i bevisstheten min fra jeg var ganske liten.
Jeg var på min første Bendik Riis-utstilling som elleveåring, og jeg kan ikke si annet enn at det merket meg for livet.
Jeg kan lukke øynene og hente frem galleriet, klærne jeg hadde på meg når jeg gikk rundt, hva slags frisyre jeg hadde og ikke minst: Alle bildene jeg så.
Jeg hadde vært på kunstutstillinger før. Jeg var vant til å gå langsomt fra rom til rom og skumme titler og malerier, å la kunsten kile meg før jeg gikk videre. Jeg var ikke forbredt på å bli slukt av et maleri.
Jeg var ikke forbredt på at jeg ville bli svimmel og kvalm og få pustebesvær av noe noen hadde fremstilt med oljemaling og lerret.
Det var sauer med menneskeøyne, det var blødende bjerketrær, det var bittesmå mennesker som møtte store, skrekkelige kjemper i politiuniform.
Det var Bendik med kristussveis og tornekrone, Bendik med bunad og Bendik med lobotomi-arr.
Også var det et eget rom med bilder fra Gaustad.
Bildene er malt i årene etter at Bendik slapp ut fra Gaustad i 1952. Han hadde vært innlagt i seks år. Bildene fra Gaustad-årene var fjerne og tidvis non-figurative. Bildene etterpå var et oppgjør med hva han hadde sett og opplevd.
Jeg stod å så de gule kjempemaleriene av lobotomi, kastraksjon og elektrosjokk som dekket et helt rom i galleriet. Jeg stod og smakte avmakten og kjente meg svimmel.
Da vi skulle velge en kunster å skrive særoppgave om på ungdomskolen, var det opplagt at jeg gikk for Bendik.
Jeg leste biografier og avisartikler, jeg gikk på biblioteket og rotet i arkivet og jeg snakket med folk som hadde kjent ham. Han døde i 88, året etter at jeg ble født. Det var mange som husket mye.
«Tante Tordis jobbet på Café Bjørnen, og han gikk dit hver dag med et helt brød. Han gikk alltid med votter, selv om sommeren, han ville ikke ta i maten sin selv. Tordis skar opp brødet og smurte dem med ost. Han spiste det opp sammen og drakk en stor kopp kakao. Alltid med vottene på.»
«Han hatet rødt og gult etter tiden på Gaustad. En gang ba VG ham om å stille opp på et portrettintervju, men han nektet siden de hadde rødt i logoen.»
«Han ble kalt inn til millitærtjeneste da krigen brøt ut i nittenførr, men ble sendt hjem etter en uke. Han brøt fullstendig sammen da de ga ham et gevær, han gråt og gråt og ble erklært stridsudyktig. Da han kom tilbake til Fredrikstad var han fredsengelen Bendik, sa han.»
«Han ble arrestert av tyskerne flere ganger under krigen. Han tok på seg tornekrone, bandt hendene på ryggen og gikk ned gjennom gågaten. Han laget sin egen Bergpreken på Apenesberget.»
Første gang jeg var innlagt på psykiatrisk, tenkte jeg på Bendik. Jeg hadde lest om overgrepene han hadde blitt utsatt for på Gaustad, og de stille, lange dagene jeg tilbragte med te og ergoterapi virket veldig fjernt fra de skingrende maleriene i rødt og gult.
Og likevel. Når jeg senere skriver tekster om mine opplevelser på psykiatrisk, er det kanskje en bro mellom oss likevel?
Jon-Ove Steihaug har skrevet doktorgraden sin om Bendik Riis og mener at maleriene hans kan sees på som politiske historiemalerier der kunsteren iscenesetter sitt eget liv.
Noe han gjør i doktorgraden, er å avlive idéen om Riis som et offer rent kunsterisk sett. Han høstet gode kritikker og fikk mye oppmerksomhet helt fra debuten på Høstutstillingen i 1933.
Det var bare den politiske kunsten hans som ikke ble sett på som relevant før på åttitallet.
Steinhaugs tar et oppgjør med at Bendiks malerier alltid ses på som selvbiografiske. Han mener at Riis vil si vel så mye om verden omkring seg, og at en av måtene han gjør det på er å iscenesette seg selv i historien.
Gjennom å fortelle en historie med seg selv som hovedperson, sier han også noe om verden og samtiden.
Steinhaug ser på Bendiks malerier som et motstykke til alle de sosialdemokratiske kraftmaleriene om den sterke, norske velferdsstaten som ble malt i samme periode.
«Vi er selv en del av historien han forteller» sier Steinhaug.
Og jeg, som har hatt bildene inni meg en hel oppvekst, kunne ikke vært mer enig.
Søndag 29. november 2009
Det er første søndag i advendt, og det er to dager til desember drar i gang. Jeg har skrevet et adventskåseri for NRK som gikk litt tidligere i dag morges.
Det handler om å være ateistisk juleelsker.
Du kan høre programmet i sin helhet her – kåseriet mitt er litt utti.
Her er det opprinnelige innlegget:
Jeg elsker julen. Jeg hører på julesanger i smug fra begynnelsen av oktober.
Jeg vet hva du skal få til jul før bladene har falt av trærne.
Jeg tilbringer desember med fingrene boret ned i fettete kakedeig. Ifjor ble jeg så revet med at jeg bakte fjorten slag.
Jeg synger uten stopp.
Jeg vet hva my true love gave to me on the first day frem til the twelft day of Christmas. Det er greit at du bare stemmer i på «Fiiiiive gooooolden riiiings!» Jeg er spesielt interessert.
Hvorfor feirer du jul når du ikke er kristen? spør folk. Det er et godt spørsmål.
Før Gud og jeg slo opp tenkte jeg mitt om alle ikke-kristne juleelskere. De var nok _egentlig_ kristne inni seg, sånn innerst. Nå vet jeg bedre.
Du skjønner: Høytiden er større en religionen. Alle de tingene jeg elsker med julen er der like fullt om jeg ikke tror at Jesus er Guds sønn.
Det er ikke mindre vakkert i byen når julelysene skrus på. Jeg har like gode minner til alle julesangene. Det er like fint å tilbringe fridager med dem som betyr mest for meg.
Julen er like rik, varm og krydret uten det teologiske elementet.
Jeg tror ikke at spiritualiteten er forbeholdt de troende. Et eksempel: På videregående startet vi desenbemorgenene med å tenne lys i den mørklagte gangen.
Så satte vi oss tett i tett og sang flerstemte salmer. Det skapte gode gåsehud-øyeblikk.
Jeg ble stille. Jeg ble forventingsfull. Jeg ble varm. Jeg kjente meg som en del av en større, syngende helhet. Kort sagt: Det var fantastisk.
Jeg tror spiritualitet handler om å stå i øyeblikket og kjenne det fantastiske. Det er fullt mulig uansett livssyn.
Jeg sammenligner julesangene med poplåtene jeg elsket før jeg lærte engelsk. Innholdet blir aldri det samme, men musikken gir meg fremdeles lyst til å danse.
Første gang foreldrene mine hentet juletre da jeg var liten, satt jeg som fjetret og bare nøt synet.
Jeg mener: Vi hadde tatt med skogen inn og pyntet det med lys. Hvor magisk var ikke det?
Jeg har den følelsen i meg fortsatt. For meg er det å feire jul å lage plass til å ta den følelsen frem.
Julen er å være i gleden, å kjenne på gåsehuden, å smake magien i vintermørket.
Jeg tror adventen er viktigere enn selve feiringen. Den største delen av å være glad er å glede seg.
Lørdag 28. november 2009
Hei, Internet!
Jeg skriver blogginnlegg i hodet før jeg sovner, småprater til bloggen mens jeg vasker opp, kladder mentale blogginnlegg på t-banen og savner dere – kort sagt.
Så. Siden jeg har vært veldig overarbeidet og ikke så lite nedbrutt, tenkte jeg at jeg kunne starte opp bloggingen igjen med å fortelle dere litt om hva jeg har drevet med siden sist.
Sånn stæsj jeg har gjort de siste ukene:
- Holdt Rådslag på Bjørnholdt og Eikelund VGS sammen med Rådet for psykisk helse. Kort sagt: Jeg pratet om problemene mine og prosessen med å takle dem i plenum på en måte som fikk ungdommene med på en samtale om psykisk helse som gjorde alle involverte lurere.
- Tatt et kurs i stand-up komedie med Shabana Rehman og New York Comedy Institute. Fordi jeg ville lære meg å bli bedre til å fjase i mikrofon, lære andre måter å skrive tekst på, samt prøve den skumleste formen for offentlig opptreden. Jeg er jo en mental basehopper når alt kommer til alt. Det var utrolig lærerikt og morsomt (pun intended).
- Spilt inn et radiokåseri for «Mellom himmel og jord» som kommer i sendingen deres på P1 på søndag. Tema? Ateistisk julefeiring. Tune in.
- Skrevet om tegneserier til Cappelen Damm og funnet ut at det eneste problemet mitt med å skrive om dette temaet er å begrense seg. Nerden i meg synes alle må få vite alt om tegneserier. Nuh!
- Snakket om bloggen og om meg og om Internet generelt på et seminar hos Landsforeningen for pårørende innen psykiatri. Det var på Grand og føltes litt som å holde foredrag i spisesalen på Titanic. Leonardo Di Caprio var ikke til stede.
- Brukt den resterende tiden på å forsøke å sove, spise og ikke krepere. Ohyes.
Heldigvis skal jeg ha en rolig desember. Det lover godt for bloggen, også.
Søndag 22. november 2009
Jeg følte meg veldig frisk, så jeg satte opp farten. Jeg burde tatt signalene da nattesøvnen røk. Du vet du er i trøbbel når du ikke bare sovner sent om kvelden, men våkner grytidlig om morgenen i tillegg.
Så dukket det plutselig opp en rekke uforutsette, vanskelige ting, og så fant jeg meg selv rullet sammen i en ball et sted som strengt tatt var veldig langt hjemmefra.
Samme dag sa Aschehoug til meg at de hadde ombestemt seg og at de veldig gjerne vil at jeg skal skrive bok for dem. Minst en. Nå med en gang.
Nå har jeg drukket te og lekt med hunden noen dager og tenkt at det ikke bare er meg som er bipolar – livet er ikke så verst på å veksle mellom fint og forferdelig i full fart, det heller.
Og du? Det kommer til å bli utfyllende forklaring om bokprosjekt i senere innlegg. Jeg vil gjerne ha deg med på veien, skjønner du.
Den neste boken kommer nemlig til å bli litt om bloggen og litt om deg i tillegg til Internet generelt. Så velkommen skal du være.
Torsdag 19. november 2009
Overarbeidet. Vi sees plutselig.
Søndag 15. november 2009
For en tid tilbake var jeg på Kvinnefrontens feminismekonferanse. Etter at jeg hadde pratet selv, ruslet jeg rundt og smuglyttet på en masse forskjellige debatter, pratet med folk fra ulike organisasjoner og bladde i ulike tidsskrifter.
Ut på kvelden var det ene rommet fullt av jenter som stod i en ring. Jeg spurte hva slags verksted, og de sa det var SUs feministiske selvforsvarskurs. «Kan jeg slenge meg på?» «Klart! Kom igjen!»
Jeg hadde hørt om SUs kurs før. En del i RU så på dem som rene konkurenter til RUs Bøllekurs (som strengt tatt var feministiske selvtillitskurs), og på grunn av den vanlige knivingen mellom to organisasjoner som er veldig like, var en del folk opptatt av hvor dårlige SUs kurs var.
Jeg var derfor ganske spent på opplegget. Jeg ble veldig positivt overrasket.
Som en del lesere vet, er jeg ikke særlig god på disse selvforsvarsgreiene. Jeg er omtrent like aggressiv som en saccosekk og har like god koordinasjon som en full pingvin.
Jeg stilte meg opp i sirkelen med magen full av to følelser: «Dette kommer jeg ikke til å få til» og «Flaut! Flaut! Flaut! Hvorfor sa du at du ville være med?»
Jeg var ikke den eneste med den følelsen i magen. Den entusiastiske instruktøren forklarte oss at mange jenter aldri lærer seg å slå skikkelig.
Vi tror ikke vi er noe sterke, men alle kan slå hardt om de tar i fra hofta og legger hele tyngden til.
Hun lærte oss å knytte neven, lærte oss å stå riktig og lærte oss å sikte på noe som var lenger borte enn det vi hadde tenkt å treffe.
Vi rødmet, fniste, så ned og følte oss ukomfortable. I begynnelsen.
Det var en merkerlig forvandling å se en flokk keitete, fniste jenter forvandles til ti hardtslående, målbevisste damer som slo livskiten ut av en boksesekk.
Meg selv inkludert. På slutten av det korte kurset klemte vi hverandre euforisk. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne slå noe som helst. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg.
Instruktøren fortalte historien om den lille søttenårige jenta som hadde vært på et av kursene, for så å dra på Roskilde noen uker etterpå.
Hun hadde kommet bort fra vennene sine og rotet full rundt alene. En eldre fyr fulgte etter henne, svært målbevisst, intil han grep håret hennes og trakk henne til seg.
Jenta? Hun slo ham ned og løp, for å ringe instruktøren og alle venninnene og skryte av opplevelsen.
Og jeg bare: «Jess. Det kunne blitt den verste opplevelsen i ditt liv, men noen nye ferdigheter gjorde det til noe du skryter av istedet. Snakk om helomvending.»
«Vi holder kurs når som helst og hvor som helst!» sa instruktøren. «Bare ta kontakt!»
Så nå sitter jeg her og bare: «Hmm. Jeg har jo blogget om det å føle seg maktesløs som dame før og mange her har kjent seg igjen. Vi kunne bestilt et kurs om noen var interessert?»
Det blir da et sted i Oslo over jul. Det ideelle er å være rundt 10-12 stykker. Noen her som har lyst? SU sa de var mer enn villige til å mekke et kurs for leserne mine.
Har du lyst til å få et eget kurs der du bor, kan du kontakte SU og bestille et også. Det koster 1000 kr, men om alle damene betaler en hundrings hver er det dekket i en fei. Det er verdt det.
Og du? Du får like mye ut av kurset selv om du ikke ser på deg selv som feminist til vanlig eller selv om du misliker SU i bøtter og spann. Det er et prosessorientert kurs, ikke politisk skolering.
Lørdag 14. november 2009
…ville vi spurt Jens Stolteberg hvordan rollen som statsminister påvirker rollen hans som far
…ville vi spurt Kåre Willoch om han var en guttegutt eller en jentegutt da han var barn
…ville vi spurt Lars Sponheim hva han gjør for å føle seg maskulin
…ville vi spurt Torbjørn Jagland hvem som er hans mannlige stilikoner og hvilke kjendiser som inspirerer ham i klesveien
…ville vi bedt Fredrik Skavlan, Ingvar Ambjørnsen og Åge Alexandersen vise frem det de hadde av produkter i skapet på badet
…ville vi kalt Dag Solstads bøker for «inderlige», «private», «melodramatiske» og «intime»
…ville vi spurt Erlend Loe om han så på seg selv som en typisk mannlig forfatter
Fredag 13. november 2009
En sen kveld 13. november for tre år siden satte jeg meg ned og opprettet en blogg på wordpress.com. Bloggen fikk navnet «Revolusjonært roteloft» fordi jeg var i det kreative hjørnet og jeg satte i gang med å fylle den med alt jeg hadde lyst til å fylle den med.
Det har jeg fortsatt med frem til idag. Jeg har nå blogget like lenge som jeg gikk på videregående. Like lenge som jeg var ulykkelig forelsket i den første jenta i mitt liv. Jeg har blogget gjennom en like stor bit av livet som jeg gikk på ungdomskolen.
Jeg har blogget like lenge som jeg kjente Mr. Jackson før jeg giftet meg med ham. Tre år er ikke mye, men mye kan skje på tre år. Bloggen og jeg har beveget oss fra en tilværelse der vi var nesten hemmelige til en tilværelse der folka på legevakten flirer og spør om ikke Virrvarr skal blogge dette mens de undersøker meg både her og der.
Jeg har fått nye venner, nye jobber, nye muligheter og et nytt liv mens jeg har skrevet bloggen. Jeg har begynt å tro på mine egne evner. Jeg har fått lov til å prøve, feile, sprelle, forandre mening, rote, sprudle og herje så mye jeg bare har villet.
Og – viktigst av alt: Det har vært mulig på grunn av dere. Denne bloggen ville ikke vært denne bloggen uten dere som leste. Det er dere som gjør bloggen til en summende bikube av erfaringer, kompetanse, kos og konflikt.
Det er dere som utgjør påvirkningskraften, engasjementet og initiativet. Jeg setter sånn pris på dere, hver i sær. Du har vært uvurdeerlig. Du også. Også deg, da. Alle som har kommentert i introduser deg-tråden.
Alle som sniker seg inn og leser anonymt om natten. Alle dere som sender lenkene mine videre i ulike fora. Du er viktig. Det er deg jeg har lyst til å feire på bloggbursdagen i år.
Derfor: Som dere har fått med dere, er det fest for bloggen idag. Men alle kan ikke gå på fest, og noe av feiringen bør være her på nett, også. Det er jo nettgreier vi feirer. Jeg har noen forslag til bloggbursdags-aktiviteter. Du velger hvem av dem du har lyst til å være med på.
Bloggen og jeg ønsker oss:
- At du tar deg tid til å skrive noe. Lenk gjerne til dette innlegget. Publiser det i kommentarfeltet om du ikke har noen blogg. Det kan være hva som helst. Poenget er at du tar deg tid til å sette tekst til verden.
- Hvis du har en blogg: At du tenker gjennom hvordan bloggen din har påvirket livet ditt. Skriv gjerne om det. Kommenter gjerne om det.
- At du som leser feirer deg selv. Du vet best hvordan. Fortell gjerne om feiringen din her i kommentarfeltet.
Torsdag 12. november 2009
Jeg tenkte jeg skulle legge ut ønskelisten min her, så jeg slipper å maile den til alle som vil ha den.
Kjære Jul! Jeg ønsker meg…
- En stooooor og myyyyyk badekåpe til de dagene jeg bare vil dusje og ikke kle på meg igjen.
- Et deluxe-sett fra Subversive crossstitch. Jeg har et intenst behov for å brodere korssting, og dette virker som et godt sted å starte!
- Alt som står på min Amazon-wishlist. Ja, jeg har redigert den så den passer til julehandel. Du kan kjøpe alt her, jeg har ikke tenkt å handle inn noe av det selv. Den er kort med vilje. Jeg vil jo ikke risikere at du kjøper en av de tingene jeg har minst lyst på, ikke sant?
- Ny mp3-spiller. En som fungerer bra med Ubuntu, så jeg slipper på bruke hele første juledag på sudo make install.
- Visittkort fra Sort Enke Design. Jeg har snakket litt med henne om hva jeg vil ha, så hvis du mailer henne og gjør ferdig dealen er det verdens fineste presang!
- Stearinlys! Fine stearinlys! Så Mr. Jackson og jeg kan ha det romantisk! NB: Uten duft, ellers dør Mr. Jackson av allergi. Ikke så romantisk.
- Balansstol. Så jeg kan sitte og skrive uten å ynke meg ihjel over stive skuldre etterpå.
- Vin, vinhylle og vinopptrekker. Jeg kan nemlig drikke litt nå som pillene fungerer så bra og jeg er så stabil som jeg er. Likevel bærer kjøkkenet mitt preg av at jeg har vært avholds siden videregående, så litt utstyr er ikke å forrakte.
- Spilletid på Warhammer Online. Fordi det er fint å gjøre morsomme, unyttige ting, og fordi ingenting er så romantisk som å drepe orker sammen med mannen sin.
- Moleskines med ruter og stiv perm. Fordi jeg skriver dem ut før du har rukket å si «inspirert?».
- Stilige bærenett til Virrvarrs bærenettsamling.
- Følgende Lush-produkter: Woosh Showerjelly, Lip Service Lip Balm, Each Peach Massasjebar, Flying Fox Dusjgel 500 gr og Vanilla Delite Bodylotion.
Sånn, svigermor og svigerfar. Nå ligger den et sted der dere finner den igjen (c;
Har du skrevet ønskeliste ennå?
Liv
Anne 
Ole M
Frøken Makeløs
Carina Alice Bredesen
Cecilie
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
