Igår spurte jeg dere hva dere syntes om Bipper, og fikk mange interessante svar både her, på Twitter og på Facebook. Noe av det mest positive var at lederen i Bipper, Silje, skrev et blogginnlegg spesielt til leserne mine. Selv om Silje slet litt med lenking mellom blogger, viser hun at selskapet er villig til å snakke med både kunder og kritikere – noe som mange kan lære av, uansett om produktet deres er omstridt eller ei.
Silje vil gjerne oppklare hva Bipper er, så jeg lar henne forklare produktet sitt med sine egne ord:
HVEM barna kan kommunisere med
NÅR PÅ DØGNET mobilen kan brukes
HVOR MYE mobilen kan brukes per uke
I tillegg til BipperGrenser (tjenesten som elementene over ligger under) tilbyr Bipper en TRYGGHETSALARM (BipperTrygghet) som enkelt kan aktiveres av barnet selv dersom noe skulle skje. Opptil fem personer foreldrene har valgt blir da oppringt, og mobilen slutter ikke å ringe selv om barnet legger på. Alle ‘trygghetskontaktene’ får også tilsendt en tekstmelding med beskjed om at alarmen er utløst og med link til et kart som forteller i hvilket område barnet befinner seg.
Bipper omfatter også en LOKALISERINGSTJENESTE. Maksimalt 20 ganger per måned og maks tre ganger per dag kan foreldre ved behov posisjonere mobiltelefonen til barnet. Dette kan eksempelvis være hensiktsmessig dersom man ikke finner barnet og er utrygg, eller dersom man ikke finner mobilen (akkurat det å finne igjen mobilen har jeg benyttet meg av noen ganger….). Sikkerhet og trygghet er stikkord. Ikke overvåking.
Mange har innvendinger mot Bipper, meg selv inkludert. Her er noen av de beste innvendingene som kom inn gjennom gårsdagens samtale:
«Jeg ser for meg at eldre unger med nysgjerrige foreldre kommer til å kjøpe en startpakke med nytt nummer som de ikke forteller foreldrene om, pille av klistrelappen på simkortet, eller tilbakestille hele telefonen tilbake fabrikkoppsettetfor å slette eventuell installert programvare. Det høres jo ikke ut som det er mere som skal til for å komme seg rundt dette? »
«Eg syns det er interessant å skille mellom indre og ytre motivasjon for dei valga vi tek her i livet. Ein person som er motivert av ytre faktorar som belønning og straff trur eg oftare vil gjere feil valg enn ein person som er motivert av indre faktorar, som sin eigen vilje og sitt eige indre kompass. Ordningar som dette passiviserer det indre kompasset, og gjer at barn ikkje i særleg grad øver opp sitt eige skjønn.»
Carl Christian kommer med mange gode argumenter på Facebook, både praktisk og prinsipielt. Her er et par:
«1) Selvsagt dette med gode intensjoner… Bipper ol tar utgangspunkt i at målet helliger middelet. I mine øyne er det aldri tilfelle (om vi ser bort fra krig). Den faktiske konsekvensen av det… du gjør må tas i betraktning, ikke bare intensjonen.
2) Jeg har intrykk av at utvikling og bruk av slike tjenester tar utganspunkt i en usikkerhet og/eller frykt for teknologien, og man har da naturlig nok et behov for å kontrollere den. Resultatet derimot blir tilnærmet det motsatte, vi kontrollerer mennesker i stadig større grad. I siste instans så sitter vi igjen med en teknologi som kontrollerer oss.»
Midt i mellom
Dagens beste midt i mellom-kommentar kom fra Ingvild, som jeg dessverre ikke kan lenke til, siden hun ikke har en nettside:
«Jeg tror heller ikke helt at man klarer å lage en overvåkningsdings som unger ikke finner en vei rundt. Jeg klarte fint å skru av parent controllen på mamma og pappas VHS-spiller da jeg var 10, og jeg tror foreldre lurer seg selv om de tror de kan vinne over barna sine.
På den andre siden tror jeg det ikke handler om dingsen. Om man forteller sine barn at det er noe som bare blir skrudd på i nødstilfeller vil det funke frem til barnet ikke vil bli funnet i nødstilfeller (les:tenåring som ikke overholder inne-tid). Om man ikke gir barnet en følelse av at han eller hennes intimgrenser blir tråkket på ved å misblippe men i beste fall aldri trenge å bruke den er jeg ikke nødvendigvis i mot.
Dette ble lenger enn jeg tenkte. Konklusjon: Jeg er for, men kun opp til en viss alder og syns det er siste utvei. God bruk bør derfor være å ha den, men aldri å bruke den. Du skal ikke ferske ungen din i en hvit løgn om hvor hun/han har vært. Kanskje de prøver å beskytte den hemmelige hytten sin eller har en eller annen logisk barnegrunn for å ikke fortelle nøyaktig hvor de har vært.»
De positive
Den beste positive kommentaren kom ikke fra Bipper-ansatte Andreas eller små-paranoide Rune, men fra Serendipitycat:
Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å se Bippers tjeneste som en direkte “overvåkning” av barna. Det er ikke snakk om en blinkende rød prikk på foreldrenes PC-skjerm som flytter seg i takt med podens skritt over gårdsplassen.
Jeg tror at vi må innse at tidene forandrer seg, og at vi på fornuftig vis kan bruke nye verktøy for å følge med på hva som skjer. Når barn helt ned i 6-årsalderen får mobiltelefoner, synes jeg det er nesten litt naivt av foreldrene å tro at barna selv er modne nok til å begrense seg, selv med god veiledning hjemmefra. Hva med mer “veslevoksne” venner som “låner” telefonen, press fra jevnaldrende om å ringe etc.?
Jeg ser vel helst på mulighetene til å for eksempel begrense et visst antall nummer barna kan ringe som en fordel, men mener at foreldrene ikke trenger å ha mer kontroll enn det man kan se av en spesifisert telefonregning på hjemmetelefonen.
Noen vil alltid finne omveier rundt, enten det gjelder barn eller foreldre. Det betyr ikke at tjenesten/teknologien er skummel eller unyttig av den grunn, og det er ikke nødvendigvis riktig å fremstille dette som en “overvåkningstjeneste”.
Sånn jeg ser det er argumentene mot Bipper delt inn i de pragmatiske og de prinsipielle: Du har argumenter for barns rett til privatliv, og du har argumenter for at å stole på teknologien som kontrollmekanisme er falsk trygghet.
Argumentene for Bipper deler seg i de pragmatiske og de paranoide: Bippersilje ville lage et program for mobiltelefon som ga henne samme kontroll over barnas telefonbruk som foreldrene hennes hadde over deres felles fasttelefon. Lokasjonstjenesten og trygghetsalarmen er tilleggsfunksjoner til tjenesten. Det er ikke overvåkning når man bare sjekker hvor barnet er i nødstilfeller, mener hun.
De paranoide ser derimot på Bipper som en mulighet til overvåkning i «en verden med flere gærninger der ute enn noen gang», for å sitere Rune.
Og hva mener jeg?
På en måte kan jeg skjønne at man ikke vil at små barn skal bruke tusenvis av kroner på Jamba-ringetoner når det er du som betaler for moroa. Samtidig er det påfallende at foreldre-filter på datamaskin etc er på tilbaketog. Etter at barna ikke lenger er så små at du surfer sammen med dem, ender de fleste opp med å la barna surfe selv og snakke med dem om det de har sett, så langt jeg skjønner Medietilsynet. Bibliotekene har gått bort fra «barnefilter» på Internett, og jeg må innrømme at WWW har langt skumlere ting å by på enn mobiltelefonland.
Forskjellen på Bipper og en detaljert telefonregning der du kan se hva barnet har brukt penger på, er at Bipper er preemptive strike. Istedenfor å ha en samtale med din 11 år gamle sønn om hvor dyrt det er å ringe folk i timesvis midt på natten, bare forhindrer du barnet å ringe folk midt på natten.
Jeg er generelt skeptisk til et system der barnets venner og beskjeder fra barnets venner må gjennom foreldrenes godkjenning. Jeg hadde venner mine foreldre ikke likte, og heldigvis kunne de ringe i smug, likevel.
Og jeg tror at hvis Bipper slår an blant foreldrene til 11 år gamle gutter, vil de sitte og gjøre krøll på Skype mens du tror du har kontroll.
Ellers: Jeg er skeptisk til lokasjonstjenester generelt, og argumentet om at andre har laget det hjelper ikke Bipper noe særlig. Jeg er også skeptisk til produkter som skal kontrollere en «farlig» teknologi, istedenfor å lære barna å beherske den tidlig i samtale med foreldre.
Dessuten: Hovedproblemet i Norge idag, er ikke at barn gjør så mye galt. Det er langt større problemer med dårlige foreldre. Bipper er et totalitært system, og det er ikke alle foreldre som er gode diktatorer. Jeg var forelsket i jenter, mens foreldrene mine taklet det dårlig. Mange av mine homovenner hadde foreldre som helst så at de ikke snakket med kjærestene sine og venner med samme legning. Dette er en av grunnene til at jeg er tilhenger av at barn skal kunne ha hemmeligheter for foreldrene sine.
Og sist, men ikke minst: Barna dine kan mer om teknologi enn deg.
Jeg tror Bipper ikke representerer fremtiden, men en sovepute for foreldre som er redde for fremtiden.
Jeg skal holde foredrag for Medietilsynet i morgen, og får dermed være med på foredraget de skal holde først. Temaet? Bipper – lokaliseringstjenesten du kan installere på telefonen til barna dine (enten i form av ekstrasimkort, applikasjon eller direkte fra operatør), kontrollere hva barna får gjøre med mobilen og vite hvor barna er til enhver tid.
Møtet kommer til å være mellom alle organisasjonene og departementene som jobber med barn, og kommer antageligvis til å ha en påvirkning på hvordan de stiller seg til Bipper.
Bipper er tiltenkt barn mellom fem og fjorten år, og jeg kan høre min indre trettenåring skrike over tanken på at opphavet skulle kunne kontrollere hvem jeg snakket med og hvor jeg var til enhver tid. Men jeg har jo bare erfaring med å være barn, ikke med å være forelder.
Jeg har fått flere gode motargumenter mot Bipper på Facebook og Twitter, men jeg har til gode å møte noen som er tilhengere av systemet. Kanskje noen av leserne er det?
Er dette smart og trygt? Er det en paternalistisk bruk av teknologien som gir mindre selvstendige barn? Kom med smarte spørsmål og innvendinger jeg kan ha med på møte.
Her prøver man å forklare hva RSS er, hva det vil si å trolle og hva HTML er og tror man er pedagogisk. Også skjønner du at halvparten av verbene og substantivene du bruker er helt ukjente for mange. Stakkars sitatene mine som er så fulle av fremmedord.
Jeg skrev et innlegg om hvordan navngi opphavspersonene riktig når du publiserer Creative Commons-bilder. Hege spurte etter en skikkelig Creative Commons-guide sånn generelt, så jeg publiserer en her.
Åndsverskloven 101
Åndsverksloven sikrer deg opphavsretten til det du har produsert. Om du tegner en tegning, tar et bilde eller skriver en tekst, har du opphavsrett til tegningen, bildet eller teksten fra det øyeblikket du har tegnet/knipset eller lagt fra deg blyanten. Om du har opphavsrett til en tekst er altså ikke avhengig av om du har publisert den på bloggen eller ei.
Begrepet «verkshøyde» er ikke så veldig klart definert, men oppsummeres gjerne med at for å regnes som åndsverk må arbeidet være et resultat av selvstendig skapende innsats, og uttrykke individuell egenart.
Du har altså opphavsrett til noe fordi du har laget noe med verkshøyde, uavhengig om verket er publisert.
Opphavsretten sikrer deg følgende:
Enerett til publisering, ofte kjent som copyright
Enerett på å gjøre verket tilgjengelig for verden
Retten til å bli navngitt
Vern mot krenkende gjengivelse
Du har altså rett til å bestemme hvem som får publisere bildet ditt, samt hvordan det skal publiseres. Du har rett på å få navnet ditt under bildet, og du har rett på å beskyttelse mot at Vigrid bruker bildene dine i sin neste kampanje.
Hva er Creative Commons?
Creative Commons-lisenser er et forsøk på å skape et mer fleksibelt rammeverk rundt åndsverksloven. Ideen er at du lisensierer det du har laget slik at andre kan dele og bruke åndsverket ditt uten å måtte spørre deg først. Creative Commons-lisenser kan også brukes til å sikre deg rettigheter for ting du har laget som ikke har verkshøyde.
Å publisere noen under en CC-lisens betyr i praksis at du gir leserne dine noen ekstra rettigheter til å bruke verket ditt, under noen betingelser du setter på forhånd.
NB: Hvis du ikke har en CC-lisens på verket ditt, er den automatisk beskyttet under den vanlige åndsverksloven. En del jeg kjenner vil ikke putte noen CC-lisens på det de lager fordi de vil at det skal «deles fritt». Problemet med det er at ingen lisens = den strengeste lisensen innenfor norsk lovverk.
Dette betyr de ulike elementene
Alle CC-lisensene er satt sammen av følgende elementer:
Navngivelse – altså at du må si hvem det er som har laget det du publiserer. Dette er det eneste elementet i CC-lisensen du ikke kan velge bort. Det er også i tråd med åndsverksloven forøvrig. Denne delen av lisensen forkortes «by».
Ingen bearbeidelse – altså at ingen har lov til å endre, redigere eller bearbeide verket ditt uten å spørre deg. Jeg har denne lisensen på tekstene mine, fordi jeg vil bli spurt først om noen redigerer dem. Hvis noe er merket med ingen bearbeidelse, er det ikke lov å redigere det i Photoshop, lage en mashup eller putte det i en remix. Dette elementet forkortes «nd».
Ikkekommersiell. Hvis noe er publisert under en ikkekommersiell lisens, er det forbudt å bruke verket i en setting der folk får økonomisk gevinst. For oss bloggere er det en god måte å sikre seg at større aktører ikke bruker bildene eller tekstene våre uten å spørre om lov først, men som Yngve gjorde meg oppmerksom på i kommentarfeltet: Blogger med reklameinntekter er også kommersielle aktører. Det samme er blogger tilknyttet firmaer, aviser etc. Voe er med andre ord en kommersiell aktør i denne sammenheng. Det samme er NRK Beta. Dette elementet forkortes «nc».
Del på samme vilkår – ofte det lisenselementet som er vanskeligst å forstå. Denne delen av lisensen gjør lisensen smittsom: Om du får publisere et bilde jeg har tatt og lagt ut under en del på samme vilkår-lisens, betyr det at du bare har lov til å bruke det om du deler det under samme lisensen som meg. La oss si jeg tillater endringer av et bilde, men bare under del på samme vilkår: Da må du dele det endrede bildet/mashupen/remixen på samme vilkår som meg etterpå. Denne delen av lisensen forkortes «sa».
De ulike lisensene
Elementene over kan sette sammen til en rekke ulike lisenser, den ene strengere enn den andre. Her er en oversikt, rangert fra minst streng til strengest (jeg bruker den strengeste).
Navngivelse (by). Publiserer du noe under denne lisensen, forbeholder du deg bare én eneste rettighet: Å få navnet ditt under.
Navngivelse-Del på samme vilkår (by-sa). Publiserer du under denne lisensen, kan folk gjøre hva de vil så lenge de navngir deg og lar andre dele bildet videre på samme måte. Du kan bearbeide verket uten å spørre. En smittsom variant av den over.
Navngivelse-Ingen bearbeidelse (by-nd). Du kan gjøre hva du vil, så lenge du navngir opphavspersonen og ikke endrer verket.
Navngivelse-Ikkekommersiell (by-nc). Du kan dele fritt så lenge du forteller hvem som har laget verket og ikke er en kommersiell aktør. Du kan bearbeide fritt.
Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår (by‑nc‑sa): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og lar lisensen være smittsom. Du kan bearbeide fritt.
Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen bearbeidelse (by‑nc‑nd): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og ikke endrer verket. Den strengeste lisensen, og den lisensen jeg bruker på tekstene mine.
Å legge noe ut under en CC-lisens er å gi leserne og brukerne noen rettigheter til det du lager. Husk at en CC-lisens bare skal bruke på kulturprodukter. Finn andre løsninger til programvare, oppfinnelser etc.
Du googler eple på Googles bildesøk, finner et eplebilde du liker, høyreklikker på det og kopierer lenken. Deretter legger du ut bildet på bloggen, og vips: Så har du eplebildet i blogginnlegget ditt. Ulovlig.
Når vi skal forsøke å være litt mer lovlydige, stiller vi inn bildesøket på Google og Flickr til å bare gjelde Creative Commons-lisensierte bilder, finner eplebildet og legger det ut på bloggen med teksten «Creative commons» under.
Problemet med denne måten å bruke CC-bilder på er at det er like ulovlig som å stjele vanlige bilder. Grunnen? For at CC-lisensen skal være gyldig må du både oppgi hvem det er som har tatt bildet, oppgi tittelen på bildet, lenke til bildet og lenke til Creative Commons-lisensen.
Det er feil. CC-lisens eller ei: Du skal alltid navngi fotografen.
For oss nettfolk burde det være opplagt: Vi blir sure om noen ikke lenker til teksten vår. Vi burde forstå at noen blir sure om de ikke får et lenke til bildet sitt når vi bruker det.
Å navngi fotografene riktig når du bruker et bilde med CC-lisens er dermed et spørsmål om god lenkepraksis i tillegg til at det er et juridisk spørsmål.
Eller som Creative Commons Norge formulerer det: Creative Commons er ikke et bildebyrå. Du kan ikke putte foto: Creative Commons slik du ville satt foto: Scanpix.
Hvis du ser på dette som et spørsmål om nettikette, er det faktisk mindre uhøflig å stjele copyrightede bilder, oppgi fotografen og lenke til vedkommedes nettside enn det er å bruke et CC-bilde og oppføre Creative Commons som et bildebyrå.
En vekker for oss som forsøker å bruke mest mulig CC-bilder, ikke sant? Jeg var ikke klar over dette før jeg satte meg inn i det mens jeg skrev sosiale medier-boken, men jeg synes det er en bra regel:
Du får flere lenker, bedre googlerangering og vite når noen bruker bildet ditt, og det at du gjør leserne dine oppmerksom på lisensen bildet er distribuert under, gjør at de enkelt kan finne ut om de kan bruke bildet selv.
Da jeg begynte å skrive denne bloggen var jeg kristen, steinerskole-entusiast og kommunist. Idag er jeg ingen av delene.
Du skjønner: Jeg er glad i å rydde. Jeg liker å rydde i skuffen, og jeg liker å rydde i hodet. Jeg liker å sette meg ned med ting jeg har vært overbevist om i lengre tid og prøve å plukke det fra hverandre. Ikke alt lar seg lime sammen igjen, deriblant barnetroen, skolesystemet jeg var en del av og politikken jeg har pleid å promotere.
En venn av meg sa til meg at når man forlater en ideologisk retning eller bevegelse, bør man ikke bare fokusere på hvor feil man tok og på hvor fæle de man nettopp har forlatt er. Man bør se på hva man lærte og hva man tar med seg videre.
Så istedenfor å skrive et innlegg om hva jeg ryddet bort, har jeg tenkt å skrive et innlegg om hva jeg sitter igjen med.
Kristendommen
Salmer, bønner, liturgi: Jeg kan det. Og jeg har ikke sluttet å like det, selv om jeg ikke bruker det til noe mer sakralt enn skråling over oppvasken.
Bibelkunnskap. Enhver litteraturviter vet hvor mye av europeisk litteratur som har referanser til Bibelen. Å ha vært ivrig, kristen bibelleser gjør at jeg kjenner fortellingene, både de fine og de forferdelige. Da unngår man øyeblikk alá «Nevn to disipler?» «David og Goliat». Og det er jo alltid kjekt.
En forståelse av begrepene tro, synd og fromhet som ikke er basert på teori, men på praktisk erfaring.
Steinerskolen
Alle sangene, både de om St. Mikael som dreper dragen, og de kompliserte, latinske korverkene vi sang firstemt. Seriøst, folk går på Steinerskolen for å stemme i.
Alle diktene. Jeg vet at de færreste digget denne biten av skoletiden, men for meg var det perfekt å fremføre Shakespeare på engelsk og lære utenat If i femte klasse. At det ble litteraturvitenskap på meg etter vgs, er steinerskolens fortjeneste.
Silkeboka. Å skrive sine egne tanker om et tema i sin peneste skjønnskrift med fine kruseduller og blyantspiss-skyer rundt har satt sine spor på hvordan jeg skriver i notatbøkene mine. Og det er fint. Jeg kan godt lage silkebøker til jeg dør.
Rødt/RU/RV/AKP
Å drive organisasjon. Jeg er en rå jævel på møteinnkalling, løpeseddelutdeling, frifond-søknader og dagsorden. Jeg kan landsmøte, landsstyremøte, lokallagsmøte og hemmelig fraksjonsmøte. Ring meg, så tar vi et møte.
Marxisme. Du slipper ikke unna Marx på universitetet, og det var kjekt å kunne teoriene ut og inn mens resten av kollokviegruppa gråt over Bourdieu. Å ha tvunget seg til å lese filosofi og teori tidlig i tenårene betaler seg, selv om det var drepende kjedelig på studiesirkel.
Å være upopulær. Du gror tykk hud når du sitter i debatt etter debatt som den lille, rare gærningen. Etter å ha sittet i skoledebatt for RV, er det ingenting som er skummelt lengre. True story.
Ikke fullt så positivt
Som du kanskje ser, er det en del ting jeg ikke tar med meg videre som positive erfaringer. Tryggheten du får som kristen blir ofte fremholdt som noe positivt, men jeg opplevde heller at jeg brukte mye energi på å bekymre meg om jeg var kristen på feil måte og på om alle mine ikke-troende venner ville få evig liv eller ei.
Mange har sans for Steinerskolens alternative perspektiver, mens det er den biten jeg er mest kritisk til. Det verste med Steinern var uten tvil den elendige realfagsundervisningen, noe som ikke fremstår som så rart, siden Steiner hverken var tilhenger av evolusjonen eller atomteorien. Alle jeg kjenner som har tatt realfag etter steiner-vgs, har måttet ta opp samtlige fag, selv om vi hadde matte, fysikk, kjemi og biologi alle tre årene.
Som du kanskje legger merke til, holder jeg frem sangene til kristenfolket og steinerbevegelsen, men ikke sangene til ML-bevegelsen. Det er fordi jeg har hatet dem fra jeg ble med i RU, og det tok lang tid før jeg klarte å venne meg til dem.
Jeg fikk utslett av å høre en gjeng fjortiser synge entusiastisk om hvordan de skulle gni møkk i fjeset på streikebryterne og knekke nakkene deres. Jeg tok opp sangen med noen i ledelsen, som fortalte meg at grunnen til at man sang om drepe streikebrytere, var fordi det hadde vært et viktig virkemiddel for å vinne de første, harde streikene. Velferdsstaten var tuftet på streikebryter-drap, i følge dem.
Selv om man kjøper argumentasjonen, syntes jeg det var en absurd ting å skrive hurra-sang om. Det var litt som om man skulle feire de alliertes seier over nazistene med en trall om bombingen av Dredsen.
Til slutt
Selv om jeg har gitt opp minst tre ideologier/livssyn, betyr det ikke at de utelukkende var negative. Det betyr at jeg tenkte gjennom dem og ombestemte meg. Jeg vil heller være en kritisk person enn en standhaftig person. Jeg synes det er betryggende med mennesker som endrer mening og vil gjerne være en sånn selv.
Felles for de tre over var at personlig overbevisning gikk over til å bli sosial forpliktelse. Da er det greit å avslutte de sosiale forpliktelsene og lete etter nye tanker som stemmer overrens med de personlige overbevisningene.
Har du noen erfaring med å gi opp et livvsyn/ideologi? Jeg vil gjerne høre om det i kommentarfeltet.
Pippi er babyen min. Pippi er bestevennen min. Pippi er en diger, sort snute og en lang, slafsete tunge som vekker meg hver morgen. Pippi er en hoppende, rumpevrikkende logredans. Pippi er lyden av en logrehale som dunker borti alt. «Dunk-dunk-dunk-så-glad-jeg-er-for-å-se-deg!»
Pippi er hunden vår. Hun er blitt stor, hun er blitt stueren, hun kan sitte, ligge, søke etter godbiter, vente pent og komme som en kanonkule når vi roper. Hun får meg til å bruke tonnevis av kroner på gummiballer og tørkede griseører. Og hun har åpnet Oslo for meg.
Vi går tre turer hver dag. Parkene rundt Akerselva er et eget samfunn, et økosystem av glisebikkjer og turglade hundeeiere. Jeg får lyst til å skrive barnebøker om alle hundene. Jeg er på fornavn med dem. Jeg aner ikke hva eierne heter, for vi prater bare om hundegreier. Men det holder. De vet at Pippi heter Pippi.
Turene våre er en serie av faste hundetreff.
Først er det Kaos og Krise. De er en blanding mellom rottweiler og amstaff, og de bader alltid i fontenen. Etter navnet å dømme lurer jeg på om eieren trodde han skulle få noe større og skumlere, men de er to lekne, tussete glisebikkjer som rølper rundt med hunden min.
Så er det Snorre – Oslos kjekkeste Alaskan Husky. Det ene øret er vrengt, det andre står opp og de sorte og hvite tegningene gjør at det ser ut som om han alltid går i dress. Snorre er alltid på tur, noen ganger sammen med katten han bor sammen med, og han kjenner lukten av Pippi fra den andre siden av parken og kommer snusende etter oss.
Han er alltid ute og løper sammen med eierne sine et sted langs Akerselva, og han plukker alltid opp en pinne og løper med den foran nesa på Pippi mens hun spurter seg lykkelig sprengt.
Noen ganger får de selskap av Brumlemann, Oslos sprekeste mops. De fleste mopser jeg har lekt med i mitt liv er fete, andpustne og langsomme, men Brumlis er mopsenes Peter Nortug. Han er slank og rask – til en mops å være, riktignok. Han holder følge med Pippi mens de løper etter ballen, men Pippi skrur ned farten litt og venter på ham når han blir sliten. Det er ikke lett å ha så korte ben og flat nese når det kommer til atletiske aktiviteter.
Det beste er likevel når Pippi løper inn i Tess, en diger Riesenschnauzer. Pippi tror at Tess er en spesielt diger terrier, og Tess tror Pippi er en litt mindre Schnauzer eller noe i den stilen.
De løper helt likt, leker helt likt og springer som gaseller over gresset med bartesnute mot bartesnute før de plasker i elva for å kjøle seg ned og slurpe litt av badekaret sitt. Jeg tror vi kunne hatt en Riesenschnauzer om vi ikke hadde hatt Pippi. Tess har den samme entusiasmen og smittende humøret vi elsker med hunden vår.
Men hvem lurer jeg? Jeg elsker alle Oslos hunder. Jeg elsker den lille Papillon’en Fido like mye som jeg elsker den klønete St. Bernadsvalp på fire måneder som er større en Pippi allerede. Jeg elsker den bløte spanielpelsen og glatte whippet-lemmer mot hånda.
Jeg elsker å gå ut i Oslo, bli kjent med hver krik og krok, kose nye hunder og prate med eierne deres om alt og ingenting. Jeg elsker å ha tilbragt halve dagen ute i sola med hunden. Jeg begynner å bli en hundenerd, og kjenner ikke bare igjen de ulike rasene, men også hvilke raser eventyrblandingene er blandet fra.
De sier: «Det er et hundeliv» og mener at det er begredelig. Ikke i Oslos parker, i hvertfall.
Jeg var ikke klar over at jeg måtte komme meg ut for å flytte inn.
Denne teksten stod på trykk i Fredrikstad Blad i går
Igår laget jeg mitt eget badesalt. Det var enklere enn å smøre brødskive, og kostet en tiendel av hva det gjør i butikken. Jeg var egentlig litt skuffet. Kosmetikk er ikke langt unna magi for de fleste av oss. Det kommer i fine flasker, med uleselige ingredienser og skal visstnok kunne hjelpe oss mot alt fra rynker i huden til smilehull på låret.
Etter å ha lest rundt på nettsidene til folk som lager sin egen kosmetikk, skjønte jeg at de kryptiske ingredienslistene må være kryptiske med vilje: Du ville jo ikke betalt sytti kroner for en flaske havsalt med natron, glyserin og litt vegetabilsk olje. I tillegg er det litt konditorfarge og ulike aromastoffer.
I følge dem som lager kosmetikken sin på kjøkkenet, er det egentlig bare parfymen du betaler for på Vita. Resten av ingrediensene kan du kjøpe for en hundrings på apoteket. Siden jeg hadde noe peppermynteolje i skapet, kunne jeg lage peppermyntebadesalt, men i utgangspunktet er det lukta som er det viktigste virkestoffet de profesjonelle aktørene kan smelle i bordet.
Vent nå litt, Ida, vil du kanskje si. Alle som har sett en reklame på TVNorge vet jo at antirynkekremer, shampo og body lotion inneholder fiske-dna, provitamin B5, aprikoskjerner og fandens oldemor. Du ser jo at kosmetikken blir til i laboratorier, laget av pene damer i hvite legefrakker. Bilder av hudpleie er bilder av molekyler, reagensrør og _vitenskap_. Du kan ikke mixe den slags vidunderkurer på kjøkkenbenken.
Bed Goldacre, forfatter av Bad Sicene, mener at det er omvendt. Han trekker frem kosmetikkindustrien som det perfekte eksempelet på juksete markedsføringsspråk. La oss si du har en hudkrem med E-vitamin. I reklamen vil de si at E-vitamin er viktig for huden. Dette stemmer – cellene i huden vår trenger E-vitamin. Det er derimot ikke bevist at det vil hjelpe hudcellene dine noe som helst om du smører inn rumpa di med E-vitamin.
Huden vår beskytter oss, og slipper inn svært få stoffer. Goldacre viser videre hvordan kosmetikkindustrien tilsetter virkestoffer som gir deg en opplevelse av effekt når du bruker kremen deres. To av de vanligste er lange aminosyrer og capcicum – det som får chilien til å smake sterkt.
Når du smører inn fjeset med en dyr antirynkekrem, vil de lange aminosyrene bli gnidd ut i fjeset ditt. Når kremen trekkes inn i huden, blir aminosyrene liggende igjen og tørke – noe som vil gi en følelse av at huden strammer seg. Dette får deg til å føle at rynkekremen hjelper og at du blir strammere i maska. Capcicum blir gjerne brukt i ansiktsmasker, peeling og ulike dyprensprodukter som får fjeset ditt til å svi og prikke etter at du har brukt det. Svir det litt, så må jo produktet ha en effekt.
Noe av forskjellen på dyre kremer og håndkrem fra First Price er nettopp disse ekstraingrediensene som gir deg følelsen av bedre virkning, mens de egentlig kan sammenlignes med speiltriksene til en tryllekunster: Det er velregissert juks. Du får jo ikke mindre rynker av at det kjennes ut som om fjeset strammer seg.
Forskning på fuktighetskrem har avgjort én ting: Det hjelper å smøre seg når man har tørr hud, men Vaselin gjør jobben like godt som Oil of Olay. Det første moderne kosmetikkmakere jobbet med, var å lage vaselinvarianter som var mindre klissete, men som fungerte like bra.
Idag kan du få fuktighetskrem i et uttal forskjellige konsistenser og lukter, så da er det jo betryggende å vite at alle vil gjøre den tørre huden mindre tørr. Du trenger ikke E-vitamin eller fiske-DNA. Og den eneste anti-rynkekremen som fungerer, er solkremen. Du kan ikke reparere UV-skadet vev gjennom å gni deg inn med ingrediens X.
Når det kommer til skjønnhetsprodukter, skrur vi av biologiforståelsen vår. Komiker Sarah Haskins har laget en videosnutt om anatomi og skjønnhetsreklame, hvor du kan se en film om en hudkrem som i følge produsenter går gjennom ni hudlag. Eller som Haskins påpeker: Den strammer både epidermis, dermis og syv ikke-eksisterende hudlag til! Hvilket fremskritt!
Det eneste som er mer spennende på anatomisiden enn hudpleie, er detox og slankeprodukter. Agnes Ravatn skriver i Samtiden om opplevelsene hennes med en skjønnhetsklinikk der de har en maskin som visstnok skal smelte fettet du har på magen, rumpa og lårene.
Ravaten er så dum at hun spør hvor fettet blir av etter at det smelter. Folk har jo noen kilo ekstra på magen. Damene i salongen forteller diskré at de kvitter seg med det på toalettet. Ravatn skriver at hun håper alle literne med smeltet fett ikke vil tette doen deres.
Men selv om man ikke bekymrer seg for tilstanden til de fete avløpene, er det så mange ting som ikke henger på grep med en maskin som skal smelte fett gjennom huden at vi kan spørre oss selv hva folk lærte i O-fagstimene på skolen.
Jeg er ikke motstander av at folk bruker pengene sine på dumme ting, men jeg tror at de færreste som bruker penger på hudpleie vet hvor mye humbug det er.
Jeg er også bekymret for hva slags idéer om biologi og anatomi folk får av å lese dameblader. Mange feminister går hardt ut mot skjønnhetstyranniet. Jeg er mer bekymret for skjønnhetsidiotiet.
Kjetil Rolness har en kommentar om feminisme vs klassekamp i Dagbladet, og selv om alle erfarne feminister og likestillingsentusiaster vil se de samme feilene som meg i Rolness’ gjennomgang av det han kaller «tellefeminisme», har han ett godt poeng: Vi snakker langt mer om kjønnsforskjeller enn klasseforskjeller i offentligheten.
Utgangspunktet hans er hvordan alle snakker om manglende kvinnelige artister på Øya, mens ingen snakker om dansbandfestivalen på Seljord, selv om den trekker mer publikum og går rundt uten statstøtte. Hva er mest glemt – de kvinnelige artistene alle savner, eller kulturen til en del av befolkningen vi liker å le av?
Hva foreldrene våre driver med har en langt større påvirkning på valgene vi tar enn kjønn og etnisitet. Likevel er det «ufint» å snakke om klasse. Det er gammeldags. Det lukter litt vulgærmarxistisk.
Hovedforskjellen mellom skolekameratene mine og meg på barneskolen, er klasseforskjellen. Majoriteten av jentene er utdannet hjelpepleiere og er blitt mødre til halvannen unge i en alder av 22. Det er et liv ingen av venninnene mine lever.
Da jeg var aktiv i Rød Ungdom, snakket man mye om klasse generelt, og arbeiderklassen spesielt. Samtalen var normativ, ikke deskriptiv: Jeg burde ikke begynne på Universitetet, og jeg burde hvertfall ikke begynne på et abstrakt synserfag. Jeg burde ta meg en jobb på Rimi eller begynne i lære. Jeg burde snobbe ned.
Samtidig visste jeg at deler av klasseidentiteten min stakk dypere enn hva jeg eventuelt ville jobbe med: Jeg kom ikke til å slutte å høre på Miles Davis, lese Proust eller bytte ut P2 med TV2 selv om jeg fikk en jobb på en fabrikk.
Familien min var kanskje økonomisk underklasse, men det lille de hadde av penger brukte de på bøker, bøker og flere bøker. Da jeg begynte på Steinerskolen, var nesten samtlige foreldre slik: Lesende, nerdete og blakke: De kunne Haugtussa utenat, men de svimte av så fort noen sa «selvangivelse».
De kunne skrive kronikker i Aftenposten som ingen andre, men de kunne aldri registrere et enkeltpersonsforetak uten å bli skjønnslignet.
Min klassereise har ikke bestått i å snobbe oppover på kultursiden, men å lære seg hvordan man driver sitt eget foretak uten å dø.
Klasse er vanskelig. I tekstsamlingen «Tala om klass» skriver en rekke svenske damer om sine forsøk på klassereise – forsøk på å snobbe oppover når man ikke kan de sosiale kodene og alltid er feil. De skriver om skammen over å ikke være fin nok.
På ytre venstre sliter mange jeg kjenner med «klasse-skam», men det er skammen over å være for fin: Et problem i en politisk organisasjon som har som mål å organisere arbeiderklassen, men som tiltrekker seg store mengder medlemmer fra høyt utdannede middelklassehjem.
Eller som en venninne av meg sa til meg: «Jeg har bestemt meg for å omfavne min indre småborger. Jeg skal slutte å skamme meg over bøkene jeg leser og maten jeg spiser. Jeg skal slutte å skamme meg over den småborgerlige jobben min.»
Og samtidig er det kulturelle bare toppen av isfjellet. Jeg kan jogge meg en tur i løpet av arbeidsdagen. Jeg må aldri løfte tungt eller jobbe skift, og jeg kommer antageligvis ikke til å måtte slite med NAV fordi håndleddene mine er føkka innen jeg er femti.
Og når jeg må slite med NAV, med psykiatrien, med legevakten, får jeg bedre behandling enn dem som er rundt meg, fordi jeg kan kodene, behersker språket og har en jobb som med litt mer status.
Igjen – jeg er dårlig på å snakke om klasse. Jeg har aldri hatt en jobb som ikke involverte tekst. Jeg har aldri jobbet skift. Jeg har tilbragt storparten av ungdomstiden med å rynke på nesen av kulturen til dem som jobber skift mens jeg var aktiv i en politisk bevegelse som sang om arbeiderklassen.
Men det er den sosiale forskjellen som betyr mest, og det er den sosiale forskjellen vi snakker minst om. Så jeg forsøker å starte en samtale – en samtale med et mer interessant utgangspunkt enn Kjetil Rolness.
Fordi jeg ikke kjøper at det å være opptatt av likestilling er det samme som å ikke være opptatt av klasse.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
»
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
