Lørdag 26. januar 2008
Jeg skulle ønske jeg var muslim. Da ville jeg hatt en utmerket grunn til å holde meg edru i alle sammenhenger. Eller jeg skulle ønske at jeg hadde sertifikat, at jeg kunne si «Nei, jeg kjører.» Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å si «Nei» og at jeg ikke hadde et rusproblem.
Fordi, det å si: «Nei, jeg skal ikke ha noe å drikke. Jeg har et rusproblem» medfører masse stress. Først og fremst har jeg ikke lyst til å takke nei. Jeg er lett å overtale, jeg har lyst på noe å drikke, jeg vil fryktelig gjerne ha et glass. Hadde jeg ikke hatt lyst til å drikke, hadde det ikke vært et problem. Videre må jeg forsvare påstanden min.
«Et rusproblem? Javel? Hva innebærer det?» Jeg virker ikke så syk, jeg drikker for lite til at det er et ordentlig problem, jeg er for ung, har for mye kontroll, jeg er ikke overbevisende nok. Ta en pils, du er frisk, blir gjerne utfallet av en sånn samtale. Tar jeg én pils, får de rett. Drikker jeg meg fra konseptene- vel, da er jeg ute og kjøre uansett.
Og hvis jeg bare takker ja med et smil, slik jeg gjorde i går, for så å drikke meg fra konseptene og sjangle hjem, føler jeg meg utrolig kjip mot folka jeg var ute med i etterkant. Jeg VET jeg må fortelle dem at jeg ikke skal drikke, samtidig som jeg må presisere at det hverken var deres feil eller deres ansvar. Og sjansen for at jeg blir invitert med ut på noe sosialt med dem siden er ganske minimal. Jeg klistrer på meg en stigmatisert merkelapp, jeg blir vanskelig å forholde seg til.
Men hva betyr det å ha et rusproblem?
Voksne mennesker med kontinentale drikkevaner blir hånlige når jeg forteller hvorfor jeg ikke drikker. Alkoholikere er gamle menn som trenger spriten for å komme gjennom dagen, som samler flasker og drikker rødsprit på et gatehjørne nær deg. En ressurssterk tyveåring har ikke alkoholproblemer, hun har fikse idéer.
Legen og den første psykologen min sa det ganske greit: Når drikkingen din blir et problem i din egen og andres hverdag, har du et alkoholproblem.
Likevel kan en enkel sjekkliste som den under avdekke problemer selv om du ikke opplever drikkingen som et problem.
Noen sikre kjennetegn er:
-blackouts og hukommelsestap
-å drikke ting du ikke har fått tak i på polet, som parfyme, vademekum, desinfeksjonsmiddel eller malingfjerner
-å ikke klare å stoppe å drikke når du først har begynt
-å stjele, lyve eller begå annen kriminalitet for å greie å skaffe seg alkohol
-å drikke alle slantene i ethvert selskap, stjele andres øl og kjefte på folk som ikke drikker opp
-å drikke så mye at du skader deg fysisk, f.eks alkoholopplevelser som ender med pumping
Jeg oppfyller samtlige, i tillegg til at jeg blir fysisk syk når andre drikker i nærheten av meg og jeg ikke får, og at jeg har hatt en lei tendens til å ende i fullstendig selvdestruksjon når jeg først er blitt skikkelig dritings. For meg var det å slutte å drikke å kutte av seg en kroppsdel, å fjerne en stor del av personligheten min, og jeg gjorde det i samsvar med lege og psykiater. Det var ikke noe jeg fant på, og det at man sjelden ser meg avsindig full er fordi jeg har mye kontroll, ikke fordi jeg ikke er «syk nok».
I går trodde jeg ting skulle gå fint. Jeg trodde jeg skulle kunne drikke vin i sivilisert selskap, holde fasaden, ha det koselig, ikke bli pinlig og til bry. Og likevel- etter noen glass for mye merker jeg at jeg blir fullere enn alle andre. Veldig fort. Og at ting gikk fra «Virrvarr nipper til et glass vin» til «Virrvarr bælmer noen andres vinglass mens de er på do» på null komma svusj.
Og så går ting som de alltid går- selvdestruksjonen kommer vellende opp fra avgrunnen mens jeg står forvirret i Majorstua-krysset og driter i om det kommer noen bil, og de stakkars menneskene som forbarmer seg over meg må høre alle de stygge tankene som bor nederst i underbevisstheten, alle de forvrengte historiene om de personlige tragediene, om alt som er galt. Jeg trodde jeg kunne seile fint gjennom natten med masse rødvin i seilene, også forliser jeg en gang før midnatt. Fordi jeg trodde ting skulle bli annerledes denne gangen, og fordi jeg gjerne vil være «normal» sosial og fordi jeg ikke greier å si nei.
Torsdag 24. januar 2008
«Du skal hva, sa du? Ikke si du er så naiv!»
Jeg satt som et spørsmålstegn og skjønte ingenting. Jeg hadde akkurat fortalt et par av bestevennenne mine at jeg skulle hilse på en fyr jeg kjente over nett når jeg skulle til Trondheim, og at jeg måtte finne ut hvordan jeg kom meg dit han bodde, fordi han var for syk til å gå ut av døren.
«Du TROR ikke på det der? For «syk», hm? Må komme HJEM til ham?»
«Skal du treffe ukjente mennesker fra nettet, må det være på et offentlig sted!»
«Du får ikke lov! Jeg vil ikke at du skal ligge død i søppelkassen til en gal psykopat i Trondheims dystre utkant.»
Kort sagt- jeg fikk en laaang forelesning i nettvett, hvor farlige fremmede menn kan være og hva som er lurt og ikke fullt så lurt. «Men jeg kjenner ham!» innvendte jeg. «Han er ikke farlig, slutt med paranoiaen!»
Enden på visa ble hvertfall at jeg måtet ha med verge da jeg skulle besøke Esquil i kjelleren hans i helgen. Vergen var passende nok min nerdevenn Berge (se, så fint rim! Verge-Berge! Roman Jakobson ville fått orgasme!), som snakket vennlig, men bestemt om viktigheten av nettvett hele veien opp til der hvor Esquil bor. Han mente du ikke kjente folk selv om du kjenner dem på nett. Folk kan stjele identiteter, folk kan lyve, folk kan være gale voldtekstforbrytere med kannibaltendeser, men bare blogge om kattunger eller skrive på forum for frimerkesamling. Kort sagt- jeg var godtroende og burde passe på meg selv.
Likevel- da vi kom frem til Esquil, forsvant vergen min fort igjen. Etter å ha konstatert at mannen jeg skulle besøke hverken var seriemorder, frp-er eller spiste små piker med rosa sko, selvsagt ^-^ Riktignok hadde han filmkamera, en vegg dekket i grønn papp, flere parykker, unormalt mange gitarer og innendørs golfbane i plysj i kjelleren sin, men det var få kjøttøkser, torturredskaper, sorte søppelsekker med mystisk innhold og annet man forventer å finne når man leker «hjemme hos» i huset til en psykopat. Kort sagt var Esquil akkurat like ufarlig som jeg hadde sagt han kom til å være.
Derimot var Esquil veldig farlig på helt andre måter. Det tok en halvtime fra vi satt pent på hver vår kant av sofaen og nippet til en kopp te mens vi pratet litt løst og fast til jeg hadde på meg en rar parykk og skar grimaser til kamera mens Esquil prøvde å få til Den Perfekte Belysning. Før jeg visste ordet av det satt jeg og snakke-synset og følte meg riktig komfortabel med å bli filmet. Kort sagt endte jeg ikke i stiv og kald i søppelkassen, men i en mindre sjarmerende utgave på Youtube. Sånn kan det gå når pene piker havner i feil selskap.
Heldigvis er Esquil en nådig mann som klippet bort det mest sjenerende før han la filmen på nett. Ellers skulle dere fått både Maccarena-dansing, dirty-talking og demonstrasjon av Virrvarr som forsøker seg på sofa-akrobatikk. Istedenfor får dere to sorthårede bustehoder der den ene konsekvent lar vær å se i kameraet og den andre har bart.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=MuxaibFD1Yc]
Hvordan var Esquil ellers, spør du? Slik som du kan lese ham på nettet, bare litt mykere og litt mer dempet. Også hadde han bart, men det påstod han ikke var med vilje ^-^
Onsdag 23. januar 2008
Fra tegneseriedagboken på dette tidspunktet i fjor. Streken har blitt betraktelig bedre siden da. Humøret også.
Torsdag 17. januar 2008
Jeg er tynnslitt om dagen. Det er papir mellom meg og verden og jeg blir lei meg av så mye teit.
Jeg blir lei meg av at damen på legekontoret er sur og skarp. Jeg blir lei meg av barnet som sier «Er du mammaen til Erlend?» og moren som sier unnskyldende «Nei, hun bare SER ut som mammaen til Erlend!»
Så jeg ser ut som mammaen til Erlend, jeg er tyve år og jeg skylder på at jeg er sliten. Jeg glemmer hele tiden. Glemmer avtaler. Glemmer å gå dit jeg skal. Glemmer å ringe tilbake. Glemmer å treffe folk når jeg har sagt jeg skal treffe dem. Glemmer å hente pakken på postkontoret. Glemmer å levere tilbake ting jeg låner og glemmer å svare folk på epost.
Hodet mitt er et sort hull du kan putte ting i. De forsvinner og dukker opp når jeg skal sove.
«Åh! Jeg skulle jo dét idag!»
Så kommer den dårlige samvittigheten og jeg blir liggende og stirre i taket.
Om jeg har glemt akkurat deg, er jeg lei for det. Om det er din epost som ble liggende på vent en evighet eller du som ble sittende på café og vente på meg. Det faktum at jeg glemte det spiser meg innvendig når jeg ikke får sove om natten. Det at jeg glemte akkurat deg. Og deg. Og deg.
Onsdag 16. januar 2008
Ny bloggkonkuranse av stabelen, denne gangen er det bloggidol som står for døren. Det betyr anonyme innlegg i ulike kategorier, der man skal stemme på den av høyest kvalitet/liker best. Første frist er til søndag formiddag, og da er innlegget i stilen dagbok/personlig.
Jeg vil med dette oppfordre alle leserne mine med egne blogger til å delta, samt sparke Engeline, Grevinnen, Livetleker og Comrade Arnfinn til å få rumpen i gir og sende inn. Kom igjen- dere vet dere er flinke! Sjekk ut Bloggidol for mer informasjon.
Tirsdag 15. januar 2008
Og hvem kan det være? Ingen ringere enn Rocco-Hansen som har registrert lommemannen.no for å lage reklame for pornoen sin. Ja, her virker Rocco nesten som en hyggelig fyr. «Ikke vær en rar overgriper-pervo, kjøp porno av meg istedet», sier han på siden som flytter deg videre til nettbutikken hans, Porncast.no.
Jeg beklager, men en fyr som forsøker å tjene penger på overgrep, som er det man faktisk gjør når man registrerer et domene som er så likt kripos sin side om Lommemannen, der du kan gi tips og opplysninger i saken, er eklere enn lommemannen og Staff til sammen.
Du har én syk jævel som forgriper seg mot barn, en syk jævel som forsvarer overgrep mot barn og en syk jævel som vil bruke alt medieoppstyret rundt overgrep mot barn til å selge pornoen sin. Jeg vet hvem jeg har mest lyst til å spytte i trynet. (Ok, kanskje alle sammen, men det er ikke poenget ^-^)
Og la oss innse det- få er så ekle som Rocco Hansen. Mens Lommemannen har lurt unger til å stikke hendene sine i lommen hans i mange år, har Rocco lurt fulle russejenter til å kle av seg foran kamera i mange år. Jeg anbefaler enhver som vil ha et usminket innblikk i Roccos bedrifter å sjekke ut dokumentarfilmen Pornostjerne? av John Sullivan.
Sullivan fulgte Rocco og kjæresten Vanessa i over et år med et kamerateam, og gir et skremmende bilde av hva slags fyr Rocco er, samt arbeidsmetodene han og porncast.no bruker. Blant annet kommer det frem at jentene som deltok i Russe-filmene ikke fikk betalt. I tillegg har dokumentaren groteske blinkskudd som scenen der Rocco tar med kjæresten sin til plastisk kirurg for brystforstørrelse, men blir sendt avgårde igjen fordi puppene er for «pene, og ikke trenger justeringer» etter legens skjønn.
Og det er ikke bare anti-pornofolk som meg som reagerer på Roccos filmer: For å sitere en venninne av meg som så veeeldig mye porno i profesjonell sammenheng en periode, oppsummerte hun Roccos filmer slik:
«I de fleste “vanlige” pornofilmer er jentene også skuespillere, og dermed deltagende, selv om stønningen er fake og orgasmen juks. I Rocco og Russen ser du en fyr ha seg med jenter som bare ligger stille og ikke ser ut som om de vet hvorfor de er der- fulle amatører som ikke er mentalt til stede. Dette er overgrep på film.»
Lørdag 12. januar 2008
Jeg smugkikket på den forrige elitedebatten, og ble overrasket over at det kom en til nå. Jeg bryr meg ikke kjempemasse. Med mindre noen kaller meg elite, da. Da blir jeg superglad og føler meg superkul og viktig (c; Det tror jeg alle som blir fremstilt som «elite» blir. «Uff, JEG er jo ikke ELITE!» sier de. Og blir varme og glade på innsiden. Det betyr jo at noen har lagt merke til dem ^_^
Ikke for det- jeg leser masse bra blogger som ikke er oppdaget av så veldig mange. Som et mottrekk til den rare elite-debatten tenker jeg å introdusere Ukens Anbefalinger, der jeg gir litt reklame til blogger/blogginnlegg/hjemmesider jeg besøker ofte og som burde få litt ekstra cred. Jeg vet ikke om blogger-land blir mer egalitært av den grunn, men dere får mange fine opplevelser, det lover jeg!
Ukens Anbefalinger:
- Grevinnen er den beste bloggeren på Fetishdivas, og kanskje en av de skarpeste pennene i hele bloggerland. Her er et dikt hun nylig publiserte- les det og bli overbevist.
- Mange av dere kjenner sikkert Belmotte Tower fra før av, men hun kan ikke nevnes for ofte. Jeg vil påstå at Cassandra har den beste bloggen på norsk om å skrive, og inspirasjonssnuttene hennes er en idébank for alle med skrivesperre. Her er det noe for enhver smak, i tillegg til en utmerket lenkeliste
- Tredje og siste ut denne uken, er svigermor. Hun har en jevnlig oppdatert, gjennomarbeidet kokebok-blogg med lekre bilder av all maten hun lager. Et sted å sikle.
Så- les og vær glad- det er masse bra der ute som man ikke finner av seg selv (c;
Er jeg flink, får jeg til en anbefalingsrunde hver uke. Følg med!
Fredag 11. januar 2008
La oss ha det klinkende klart: Jeg HATER strømpebukser. Jeg ELSKER strømpebukser. Av alle typer klær, kjøper jeg mest strømpebukser.
De skal ikke være nylon. De skal ikke være tynne, med ekkelt kunststoff. De skal ikke være sånne uten føtter. De skal ikke ha blonde-hull, nettinghull, fettet-tyter-ut-hull. De skal ikke være kalde juksestrømpebukser.
For la oss innse det: Jeg bruker ikke strømpebukser av annet enn tre grunner: 1. Jeg vil
være varm under jeansen. 2. Jeg vil kunne gå med skjørt selv om det er vinter. 3. Jeg liker at bena mine kan få morsom(e) farge(r).
Men siden jeg hater å fryse og har mange skjørt, trenger jeg strømpebukser hver dag. Det skal være tykke, varme ull-bomull-mix-strømpebukser med fot. Gjerne med mønster, eller sorte som jeg kan ta festlige knestrømper over for å få knallfarvede ben. Jeg fikk rosa-stripete og regnbuestripete til jul, så nå har jeg skrikende strømper til skrikende sko. Jeg trenger bare en skrikende overdel eller to.
Men likevel- strømpebukser er en evig kilde til plage. Og da mener jeg ikke bare det faktum at Mr. Jackson har pleid å tro at ullstrømper er undertøy som alt annet undertøy og dermed skal kokevaskes, noe som resulterte i miniatyr-strømpebukser og innkjøp av nye.
Jeg mener at de sklir ned. Jeg kjøper min størrelse, jeg kjøper for små størrelser, jeg kjøper for store størrelser. Etter to ganger med bruk, slir de den mens jeg går. Ikke langt, sånn til å begynne med. Bare sånn at de havner litt nede på låret, slik at det blir vanskelig å gå og lårene gnisser i vei.
Eneste utvei er å heise dem opp, og hvor går man og gjør sånt? Nærmeste offentlige toalett? Skal jeg snike meg rundt et hjørne for å hale dem opp igjen? I går var jeg ute og gikk i Bogstadveien, og strømpene begynte å skli. Og de skle langt- de truet med å forsvinne ned fra under skjørtet, å henge rundt leggene til offentlig forlystelse. Hva gjør jeg? Først prøvde jeg å heise dem opp diskret.
Men face it- det blir aldri diskret om du skal ta tak i et eller annet midt på lårene dine og heise det på igjen, under skjørt og kåpe og alt som er. Gjemte jeg meg bak et eller annet, så jeg ut som en uteligger-dame som har prøvd å gå på do bak en søppelkasse. Not hot. Stod jeg bare midt i veien og latet som ingenting, risikerte jeg at skjørtet ble med opp når jeg skulle hale og dra i strømpene mine. Jeg vil ikke blotte undertøyet mitt i Bogstadveien, jeg beklager. Jeg er ikke en sånn pike.
Løsningen ble å ta fatt i strømpebuksekanten gjennom kåpen og skjørt og alt og bare holde det på plass så det ikke falt lenger ned mens jeg trippet til nærmeste toalett.
Hvis ikke strømpebuksene mine er av typen som sklir ned, er de typen som får hull på innsiden av låret. Det er nesten verre på lang sikt, rett og slett fordi det kan resultere i gnagesår rundt kanten. Mr. Jackson har dog lagt ned forbud mot sånt, etter å ha skjønt at damer kan få gnagesår av klærne sine. Alt dette kvinnelivet vi ikke snakker om ellers.
Jeg lurer på om strømpeholdere er en god idé, at jeg burde hatt gammeldags undertøy med klyper og skit- alt sånt som er forbundet med fetish og Moulin Rouge for å løse problemet. 
Jeg har prøvd stay-ups ved et par annledninger. Strømper med silikonbånd på innsiden og blondekant øverst- midt-på låret-strømper som skal være utrooolig sexy. Ev gi litt stygge merker før de sklir ned, de også, som var realiteten. Du kan hvertfall ikke danse med dem, løpe iført dem eller være veldig fysisk. Om jeg skulle vært utstillingsdukke, ville det fungert utmerket. Kanskje ikke man skal løpe og herje på ball, men jeg er ikke en slik pike. Jeg kan ikke la muligheten til å spurte i høyhælte sko og kaste snøball på kavaleren min gå fra meg pga litt bekledningsproblemer.
Likevel- jeg stoler ikke på strømpebukseprodusenter. På plakatene ser jeg smekre, laange, tynne ben med strømper på, og jeg tenker mitt. Min magre, magre mannevenn (56 kg, 187 cm høy) fikk tilbud om å stå dame-strømpebukse-modell. Bena hans var ideelle for damestrømper, visstnok.
Ikke rart de ikke passer meg. Jeg er ikke en slik pike ^_^
Torsdag 10. januar 2008
I går ville Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir fylt hundre år. Jeg så blant annet at Glamourbibliotekaren hadde en post om dette (noe som burde avlive myten en gang for alle om at hun har en rendyrket fashion-blogg 
) og ble inspirert til å skrive noe selv også. I tillegg til at Det Annet Kjønn er kanskje den viktigste feministiske boken i verden, har Beauvoir også bidratt til å utvikle en eksistensialistisk etikk og masse annen spennende filosofi og litteratur.
Likevel- det er et spørsmål som alltid går igjen når vi snakker om Beauvoir:
«Er hun relevant lenger? Har hun egentlig noen betydning idag? Det Annet Kjønn ble jo skrevet på førtitallet…»
Toril Moi fikk dette som første spørsmål fra salen på en forelesning jeg var på og hun svarte syrlig:
«Det er ganske pussig, jeg får ALDRI det spørsmålet om jeg foreleser om Aristoteles.»
Siden det ikke er hver dag man ville blitt hundre år, tenkte jeg at jeg skulle gi mine kjære leser en liten introduksjon til Virrvarrs favoritt-filosof på exphilpensum, og både gi dere en «Beauvoir for begynnere», samt påpeke hvorfor hun i Det Annet Kjønn lager analyser som er like relevante idag som da den kom ut i 1947.
Først: Hvorfor «Det Annet Kjønn»? Hva i all verden betyr det?
«Hva er det første tallet?» spurte exphilprofessoren min.
«Øh. En?» svarte matematikkstudenten.
«Feil!» sa professoren triumferende. «Det er først når du har to av noe at du kommer på å telle det.»
Og hele forståelsen av de Beauvoirs begrep «Den Andre» er en god blanding av Hegel og geitekillingen som kunne telle til ti. Geitekillingen sier ikke «Jeg er en», boken åpner med at geitekillingen sier «Jeg er en, geita er to.»
Hegel påpeker at det er først når vi har noen å sammenligne oss med at vi vet hvem vi selv er. Først når den hvite mann treffer noen mørkhudete mennesker, blir han bevisst på at han er hvit, fordi de andre er sorte.
I tillegg blir dette et spørsmål om subjekt og objekt, eller «person» og «dings», om du vil. «Jeg er sånn og sånn, de er ikke som meg. Jeg er en person, de er ikke en person» Beauvoir påpeker hvordan begrepene Den Første og Den Andre kan brukes på alt fra forholdet mellom deg og naboen din til å forklare rasisme og undertrykkelse.
I Asterix- Borgerkrigen møter vi en landsby som er delt med en elv. Høyresiden hater venstresiden og venstresiden hater høyresiden, og begge sider tillegger «De Andre» en masse egenskaper de ikke har. «Vi er snille, ergo må de være slemme. Vi er lure, ergo må de være dumme.» Landsbyboerne skaper seg en idé om naboene sine i sitt bilde, ved å definere dem som noe ANNET enn dem selv.
Said bruker samme forklaringsmodell i Orientalismen, der han påpeker at vestlig fremstilling av Østen, Arabia og muslimske mennesker er en konstruksjon av Østen som Den Andre.
Beauvoir forklarer hvordan hele idéen om «kvinnen», hva som er «kvinnelig» og hva kvinner kan gjøre, er skapt i en verden der mannen er Den Første og kvinnen Den Andre. Mannen er «MENNeske, Man, Homme», mens kvinnen er «Kvinnen». Maskulinitet er styrke, femininitet er svakhet. Hva som er kvinne er definert utfra at hun er ikke-mann, og mannen har fått lov til å bestemme hva det å være mann er. Mannen er person og kvinnen er dings, siden mannen kan bestemme selv hva det vil si å være mann, mens han også dermed definerer hva som er «kvinnelig.»
Hva er så forskjellen på kvinners situasjon og en nabo-konflikt?
I Asterix og Borgerkrigen slutter historien med at noen bygger en bro tvers over elven og høyre og venstresiden blir kjent med hverandre. «Åh, er det sånn du er? Vi trodde du var sånn og sånn, vi!» Dermed går det kunstige skillet mellom «den første og den andre» i stykker.
Om nordmenn gjør svensker til De Andre og svensker gjør det samme med nordmenn, opplever begge to seg selv osm subjekter, personer. Det er til syvende og sist svenskene som bestemmer hva det vil si å være svensk, hva nordmennene måtte mene påvirker ikke identiteten deres nevneverdig.
Kort sagt- de fleste grupper som blir undertrykket som «De Andre», vet at bildet omverdenen har av dem ikke stemmer og kan skape seg sin egen identitet. Du vet noen undertrykker deg og kan se på dine undertrykkere som «De andre.»
Beauvoir mener dette ikke gjelder kvinner, fordi kvinner blir oppdratt til at den rollen som Den Andre fra de er små, de fødes inn i en verden der de oppdras til å _bli_ kvinner, bli alt det mannen ikke er. På denne måten er hun ikke klar over sin undertrykkede situasjon, og hun skal forsøke å overleve i en verden der hun er opplært til å være dings, ikke individ. Beauvoir fnyser dermed av «kvinnelige verdier» og «kvinnelige egenskaper», de er konstruerte, ikke-naturlige ting.
Men dings? Hva betyr det? Hva innebærer det å være objektivisert?
Her kommer vi inn på de to andre begrepene De Beauvoir er mest kjen for, ved siden av Den Første og Den Andre. Nemlig de lange og rare ordene immanens og trancendens. Enkelt oversatt kan vi si at de betyr «bevarende» og «overskridende», og er egentlig eksistensialistiske begreper. Eksistensialismen meeeget kort oppsummert går ut på at «Om Gud er død, og du bare har ett liv, er det greit å få mest ut av denne eksistensen din, hm?»
Men hvordan eksisterer man mest mulig? I følge Sartre og Beauvoir var det ved å overskride deg selv. Altså- sprenge dine egne grenser, handle, gjøre nye ting, risikere å tabbe deg ut, utvide din egen horisont og kort sagt utvikle deg, ikke stoppe opp. På denne måten «bekrefter du deg som subjekt», du er en fullstendig person, et individ i bevegelse.
I følge Beauvoir, har det at kvinnen læres opp til å være mannens Andre medført til at hun har blitt sosialisert til å være bare være immanent, bevarende. Altså at det bare er kvinnelig å gjøre repetative oppgaver, at hun ikke skal ta sjangser, hevde seg selv, ikke overskride. Oppvask og annet husarbeide er et utmerket eksempel på immanente oppgaver. De må gjøres hver dag, men endres aldri, og du kommer aldri videre. Så fort du er ferdig med en oppvask, kommer det en ny neste dag.
Bygger du garasje, er garasjen ferdig når den er ferdig og du har et avsluttet, overskridende produkt. Kvinner oppdras til at det er greit å ikke få til, ikke tørre, ikke utfordre seg selv.
I politisk sammenheng ser jeg at jentene ofte melder seg frivillig til rydding, kaffekoking og sektretærarbeid, mens guttene hopper på de mest kompliserte teoretiske oppgavene. Jeg husker en feminisme-festival i RU sammenheng for et par år siden der Katarina Storalm påpekte: «Det er ikke bare om å gjøre å ha flest jenter oppe i plenum, det handler om HVA de gjør. Om alle damene gir tekniske og sosiale beskjeder og det er en mann som står der med de store analysene, har vi fremdeles et problem.» 50% damer spiller liten rolle om de tier stille.
Beauvoirs poeng er at om kvinner skal slutte å være Den Andre, må de begynne å bekrefte seg selv som personer og sprenge sine egne grenser. Dette er ikke en likestillingskamp, men en et frigjøringsprosjekt. Damer skal ta tilbake sin egen subjektivitet og slutte å være en kjønnsdings andre har definert innholdet av på forhånd.
«Vær ukvinnelig», sier Beauvoir, lett omskrevet. «Vær en person og gjør ting.» Det betyr ikke at man ikke kan gå i kjole, du kan godt være sjokkrosa-tyllkjole-damen så lenge du er overskridende.
Et godt eksempel på det fant jeg på bloggen til Mirakel for et par dager siden. Hun hadde satt opp prinsesse-forheng på sengen sin, som unektelig er ganske sukkersøtt-superjentete. Likevel- hun hadde vært selvstendige-Mirakel og fikset det selv, og Beauvoir ville vært veldig fornøyd. Om hun hadde hengt opp fotball-supporter-utstyr, men sittet stille og sett på kjæresten henge det opp for henne, ville det vært langt mindre trancendent og frigjørende, selv om det var mindre «kvinnelig» tradisjonelt sett.
Simone de Beauvoir introudserer redskaper i Det Annet Kjønn som kan brukes til å forstå maktforhold i internasjonal politikk, plukke fra hverandre Carl I Hagens muslimhets, forstå hvor «kvinneligheten» kommer fra og overbevise deg til å ta sjangser på et personlig plan. Skal du lese et stort, filosofisk verk, er det også kanskje det mest lettleste og velskrevne. Feir hundreårsdagen hennes med å lese Det Annet Kjønn i år om du ikke har gjort det (c;
Søndag 6. januar 2008
Jeg liker å gjøre nye ting, ukjente ting jeg aldri har gjort før. Jeg prøver egentlig å gjøre noe hver dag, minst en gang i uken. Nå er det en gang sånn med meg at det er masse jeg har gjort, som ikke er så normalt å ha gjort, og mye alle andre har gjort som jeg aldri har prøvd.
F.eks: Jeg har aldri vært i Danmark. Jeg har aldri gått i barnehage. For inntil et halvt år siden hadde jeg aldri tatt en eksamen, og før november hadde jeg aldri fotografert noe som helst. Ja, jeg har gått på bananslang, danset i gågåten i Sarpsborg iført ku-kostyme, slått hodet mitt inn i rumpa på professoren min så vi begge to falt ned trappen på Nationalteateret (ikke spør) og vært edru hele russetiden. Fotografering derimot…
Så- jeg innså at dette var for galt. Jeg bevæpnet med med kamera og gikk ut og tok flere hundre bilder rundt omkring på St. Hanshaugen. Jeg følte meg som en storbyindianer, på jakt etter rare spor og fine motiver og knipset som en gal helt til det ble mørkt. Det endte med at jeg først og fremst tok bilder av all søpla folk slenger fra seg på de merkerligste steder. Man kunne følge folk sine twistpapir-spor hele veien gjennom parken, ved Collets Café hadde noen knust en bråte champagneglass og et sted fant jeg masse bananer noen hadde fortært med plastgafler og etterlatt skall og bestikk i en haug.
Dessverre ble nesten alle bildene veldig triste, så jeg får spare dere for søppeloppdatering til en annen gang. Bare vær klar over at du setter meget markante spor når du går der og momser Fox og drysser papir overalt. Storby-indianeren ser deg.
Vel, så over til bildene. Jeg har selvfølgelig fotosjåppet dem i hjel, lagt til emo-tekst og kost meg verre. Likevel- jeg er fornøyd, jeg. Her er Virrvarrs første forsøk på å fotografere. Enjoy!
Avil
Thorbjørn
P02 
Anders Svenneby
victoria 
A. 
Martha Joy 
nh 
Therese 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
