Jeg er svimmel over nettsikkerheten på sykehuset. Jeg får låne pc av sektretæren på avdelingen, og den velmenende sykepleieren logger meg inn. “Jeg må sitte her mens du bruker maskinen. Du har jo tilgang på pasientinformasjon og sånt.” sier hun.
“Har du logget meg inn som…admin?” spør jeg.
“Haha, ja. Brukernavn “Admin” passord “Admin”. Det er så mye greiere når alle kan det, vet du.”
Så nå sitter jeg her og knoter i IE og kan i prinsippet rote rundt i medisinbestillinger og sykepleieplaner. Ikke bare det, de har hengt opp hurtigtastene og rekkefølgen informasjonen ligger i databasen på små laminerte lapper under skjermen. Det beste er at jeg tror de har et ganske strengt sikkerhetssystem, det blir bare ikke fulgt opp fordi det er så vanskelig.
Gale damen skal på forlagsmøte i morgen, og emo-tendenser til tross er jeg fremdeles ajour. Ønsk meg lykke til.
Ja, jeg er selvfølgelig på galehuset igjen. Så mye for frisk og sprek. Ja, man blir dårligere behandlet som dame med skamklippet hår enn som dame uten skamklippet hår. Vil du ha god behandling i norsk psykiatri? Forsikre deg om at du virker ladylike nok.
Ja, pc’ene på sykehuset kjører windows 2000, har bare IE6 og er de tristeste, mest virusinfiserte små tingene jeg har hilst på siden skolepc’ene med Windows 98. Vi kan late som om dette bare var min smarte plan for å endelig få testet utseende på bloggen i IE6, og ikke et sykehusopphold utløst av utstrakt emo-oppførsel.
Ellers- jeg anbefaler alle å kjøpe seg neste nummer av Fett, siden jeg har bidratt med en tegneserie der jeg har tegnet meg selv som lubben, udregelig Bondpike. Dette kan du rett og slett ikke gå glipp av.
Om det går bra med meg? Det går hvertfall bra med prosjektene mine, selv om dere stakkars leser kan bli utsatt for mer galehusblogging fremover. Heng med.
En del av meg vil at jeg skal ignorere de siste dagenes «gale damen»-hendelser, og skrive om andre ting på bloggen. Jeg burde svare på et meme eller to, kommentere på den amerikanske valgkampen eller skrive et forsvar av postmodernismen jeg har planlagt lenge.
Likevel- jeg har lagt meg på en ærlighetslinje på Revolusjonært Roteloft, og med mindre jeg skal opprettholde et nett av hemmelige emoblogger fulle av halvkrypterte detaljer og forvrengte historier, er dette stedet for å skrive om hendelser som er for skjellsettende til å bare omtale i notisboken på innerlommen.
Åtte observasjoner angående de siste dagene:
Jeg trenger ikke mislykkes for å gå i stykker. Å lykkes kan faktisk være like farlig. Jeg straffer meg selv når ting går skeis. Jeg straffer meg selv når ting går veldig bra.
Det finnes ingen «emobegrensning» i livet mitt. Det hjelper ikke å si til seg selv at «Jeg kan ikke være gal nå! Jeg var jo innlagt for halvannen måned siden!»
Det er bedre å skamklippe håret enn huden.
Jeg ser ut som Sinhead O’Connor, Britney Spears i deppe-modus eller Bjartmar Hjerde, i følge svigerfar. Min kjære mann forærte meg den siste platen til Gatas Parlament i anledningen mitt nye, korthårede meg og åpningsstrofen fra en av sangene oppsummerer hva jeg må gjøre fremover: Bruk lue, men hold hue kaldt.
Jeg har vært heldig med Oslopsykiatrien. Veum er er et annet ord for Gjøkeredet, og jeg er en dårlig Jack Nicholsen. Det kommer et eget innlegg med Veumhistorier senere.
Psykisk sykdom er en sykdom, ikke en karaktersvakhet, uansett hvor mye jeg pleier å fortelle meg selv at jeg er Dum & Teit når jeg er på vei ned.
Det er fantastiske mennesker i livet mitt.
Jeg har en utmerket unnskyldning til å kjøpe en sjokkrosa parykk jeg har hatt lyst på lenge.
Det er skummelt å skulle skrive boken ferdig. Who knew? Da har jeg nemlig ikke mer jobb å dope meg på. Det er som å sitte med en diger godtepose du trodde aldri skulle gå tom og se at det er tre sammenklistrede drops igjen på bunnen. Jeg seigpiner meg selv, trekker skrivingen i langdrag, sparer på ting jeg har gledet meg til å skrive. Jeg tegner nakne damer laaangsomt. Jeg leser kildene mine to ganger. Jeg somler i innspurten. Jeg kunne vært ferdig til gjennomlesning for to dager siden. Det er litt trist at hodet mitt og jeg ikke er bedre venner enn at vi må ha et fellesprosjekt for å holde ut med hverandre.
Jeg skriver og skriver om dagen. Idag skrev jeg om sex til jeg begynte å blø neseblod i tastaturet, og jeg følte meg som en mangafigur. Kjenner du ikke fenomenet, sier du? Når menn i japanske tegneserier får se en naken dame eller leser noe som er over kanten dampende hått og pornografisk, spruter det blod fra nesen deres.
Her er et eksempel. Blodspruten står som fra en såret Monty Python-karakter og jenta gliser uskyldig.
Noe av det som er artig med neseblodfenomenet, er at det viser at tegneserier ikke har samme symbolspråk i alle kulturkretser. Mens en europeisk serieskaper ville tegnet noen som siklet på en naken dame, er neseblod den logiske responsen når noen blir kåte i Asia.
Kåtskap har forskjellig uttrykk og billedspråk, avhengig av kulturen du befinner deg i. Mens det i en amerikansk tegneserie er helt uaktuelt å vise at noen blir fysisk kåte, får japanske ungdommer ståtiss så det sier «Boink!» i buksene deres.
Likevel; både neseblod, sikling og erigrerte peniser med lydeffekter som sprettballer er forbeholdt mannlige tegneseriefigurer. Hvordan tegner man den kåte damen? Hva er symbolene for en kåt dame?
Leser du en tilfeldig, erotisk novelle handler alt om den stive kuken og den våte fitta, men er våt det eneste bildet på dame og kåt? Noen har forsøkt å innføre begrepet «ståklitt», fordi klitoris visselig blir erigrert i opphisset tilstand. Ulempen med dette er jo hvordan man tegner det. Greit, jeg har til gode å se en stram damebukse med en våt flekk på i annet enn snuskete porr-tegneserier og bindreklamer, men det er enklere å tegne enn stilisert enn en ståklitt når som helst.
I en av de nyeste Nemi-stripene har Lise Myhre tegnet en kåt Nemi i profil. Der har hun gitt henne ti cm lange brystvorter som stikker ut fra genseren mens hun prater. Jeg har lett etter en utgave av stripen på nett, men Dagbladet har visst bare stripene fra den siste måneden digitalisert.
Likevel regner jeg med at vi kommer til å få se flere stive, overdimmensjonerte brystvorter fra den kanten. Med mindre jeg tar feil gjør faktisk Myhre nybråttsarbeide med å lage symboler for en kåt dame her. Har noen andre tegneseriefrelste sett denne måten å tegne kåte jenter på før?
PS: Jeg har tidligere skrevet om Nemi og feminisme her.
Første dag på universitetet spurte seminarlæreren vår: «Hva er din beste leseropplevelse?» Så skulle vi dele oss i grupper på to, prate om dette, for så fortelle hele klassen hva vi kom frem til. En salgs myk start på litteraturstudiene, tror jeg. Bli kjent og snakk om bøker.
Likevel- den beste leseropplevelsen? Jeg hadde jo lest bøker fra jeg var to år! Hvordan kunne jeg si hva som var best? Jeg kom frem til at jeg ikke kunne skille ut den beste leseropplevelsen, men jeg kunne fortelle om de sterkeste leseropplevelsene. Om bøkene som gjorde sterkest inntrykk på meg.
Jeg kunne sagt mange titler da jeg ble spurt. Jeg kunne fortalt om da jeg leste Peer Gynt for første gang, i en alder av ti, sammenkrøpet på mammas og pappas soverom og ikke greide å legge den fra meg før jeg kom til Trumpeterstråle og co, hvordan jeg fløy ut til søstrene mine for å lese versene høyt for dem, la dem smake den harde rytmen og den krasse humoren til Ibsen.
Jeg kunne fortalt om hvordan Edmond Dantés og jeg lå og planla hevnen på alle dem som mobbet meg på barneskolen da jeg leste Greven av Monte Christo i tredje klasse. Jeg kunne sagt Frankenstein eller Momo- Kampen om tiden.
Det halvåret Nietzche skrek til meg kontinuertlig gjennom Antikrist og Hinsides godt og ond var en leseropplevelse av en annen verden, jeg kunne brukt det som eksempel. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg hypnotisert drakk te med Marcel Proust andre året på vgs. Hm, jeg drømmer meg bort.
Boken jeg endte opp på var Girl Goddess #9: Nine Stories av Francessca Lia Block, nærmere bestemt en novelle derfra som het Dragons on Manhattan.
Block skriver magisk realisme, og Girl Goddess #9 kan leses som en samlig moderne eventyr i skjæringspunktet mellom skitten sannhet og fantasyfortellinger. Det er blå, hemmelige venner i skapet selv om moren din var schizofren og folk dør av AIDS i verdner fulle av roser og rusmisbrukere.
Jeg leste boken første gang som elleveåring. Jeg lånte den ved en tilfeldighet på en av mine mange turer på Fredrikstad bibliotek og slukte den på en natt. Jeg gråt i flere timer etterpå. Her hadde jeg trodd at jeg var helt alene i verden, også fantes det eventyr som handlet om meg og livet mitt, om alle lengslene mine.
Jeg var hemmelig forelsket i en jente. Jeg var mobbeoffer på skolen. Jeg var en klønte, skoleflink outsider i arveklær og jeg hadde skamklippet håret mitt foran speilet i et forsøk på å være eksprimentell. Før Block fantes det bare bøker om flinke jenter som gjorde som de voksne sa og kjekke gutter som løste krimgåter og mysterier.
Nancy Drew var normal. Milly Molly Mandy var normal. Pippi og Ronja var like barnlig uvirkerlige som Ole Brumm og Lukas Lokmotivfører, og jentene i ungdomsbøkene av Unni Lindell og Vigdis Hjorth fikk meg bare til å føle meg enda mer utstøtt og rar. Det var vanlige jenter som kysset gutter i smug, som tygget tyggis og hadde merkekler, bekymret seg for kviser og den største intrigen i boken var gjerne et sugemerke som måtte skjules eller noe i den stilen.
Drager på Manhattan endret livet mitt den natten. Novellen handler om Tuck Budd som vokser opp på Manhattan med mødrene Izzy og Anastasia, og om hvordan hun blir overfalt av de andre elevene når hun begynner på ungdomskolen. «Two moms, no dad! Two moms, no dad!» skriker de og spytter henne i fjeset.
At night, after dinner; if Izzy isn’t in a show or waitressing at the bar, we all sit together on the chaise lounge or the angel tapestry cushions, and Anastasia makes dresses for Izzy or strings her rosary-bead jewelry and Izzy who is an actor reads out loud from our favorite books, The Wind in the Willows, The Animal Family, Alice in Wonderland, Siddhartha, The Prophet and Goodnight Moon.
No one else got picked up fromn school by a six-foot-tall woman in a beaded mini-dress holding hands with a short-haired woman with a pierced nose and leather pants.
Tuck skjønner at livet hennes er fryktelig feil, stjeler mødrenes sparepenger og reiser ut i verden på leting etter faren sin. Etter møysommelig detektivarbeid finner hun besteforeldrene sine utenfor L.A. og får se bilder av faren sin som ung. Da skjønner hun at Izzy ikke bare er moren, men også faren hennes. Det går ann å være født mann og være lesbisk kvinne inni seg likevel.
Novellen har lange, sanselige beskrivelser av Manhattan, San Fransico og L.A, av kunst, musikk og farverike klær. Ikke minst trekker den paralleller mellom fabeldyr og transseksualitet. Tuck forteller om hvordan hun tror på enhjørninger og drager, det finnes i skulpturform på Manhattan selv om naturen ikke skapte dem. Ting kan være vakre og ektefølte, selv om de ikke er slik naturen skapte dem.
Jeg klemte boken inntil meg og skjønte at det finnes tusen kjærlighetshistorier og måter å leve livet sitt på som ikke er A4, at du skal være den du vil være og ingen andre, at ingen andre enn deg selv har lov til å sette deg i bås. Jeg leste de andre novellene om La som blir mobbet på skolen, om Rave som er en ulykkelig groupie og om Ponny og Pixie som er søstre, for det har de bestemt selv.
Jeg slukte beskrivelser av jenter med kort hår og skateboard og om gutter med fjærboa, om kunst og om liv levet på en måte resten av samfunnet så ned på. Block skrev om lykkelige outsidere, hun skrev hippiehistorier med happy endings, en sterk motsats til Ingvar Ambjørnsenaktige-skildringer av livet på utsiden av normalen.
Selvsagt kan du være tempelgudinne selv om du er en gutt som bor i en kristenkonservativ, amerikansk forstad. Selvsagt kan du kalle tvillingene dine Ying og Yang. Selvsagt kan du velge din egen familie.
Det hører med til historien at det var én annen i seminargruppen på UiO som hadde lest boken før. Vi ble kjent på null komma nix og er bestevenner i dag. Alle andre sa enten «Halvbroren» eller «Naiv.Super». Alle de tredve andre, jeg tuller ikke.
Jeg kjøpte boken på Amazone og leste den på nytt i går. Den var enda bedre enn jeg husket den og er i forelsket bokrus. Kjøp den, les den og skriv gjerne om din sterkeste leseropplevelse i kommentarfeltet mitt.
Jeg har kjøpt jordbær, ryddet huset, skrevet intern kjærlighetspoesi på post-it-lapper og er klar for å blåse i barnetog, ballonger og brysomme feiringer av nasjonaldagen til fordel for mannen i mitt liv. To dager i strekk, siden vi har dobbeltjubileum hver mai. Her er et gammelt bilde til glede for nye lesere av Mr. Jackson og meg. Det er mai, vi er nettopp blitt sammen og vi er 16 begge to. Flagget har selvfølgelig riktig farve i forhold til høytiden. Stryk kristenkorset og andre Øverland-sitater osv.
Og da tenker jeg at alle vet hvorfor mannen og jeg er fraværende? (c;
Jeg har ikke noe reklame eller google-ads på Revolusjonært Roteloft, men jeg gir selvfølgelig gratisreklame til Bra Folk (TM). Dagens anbefaling er rapduoen Hank & Mari, som selv vil påså at de ikke er hiphopartister, men rapaktivister.
Og la oss innse det- mens høyresiden og arbeiderpartiet har mest makt, mest penger, flest byråkrater og posisjoner, har vi på ytterste vestrefløy de flinkeste kreative folka, kunsterne og musikerne. Det er lenge siden jeg kom frem til at Unge Høyre kan stå der med den svære bussen sin fulle av bærumsgutter i lyseblå trøyer i valgkampen, når vi kan lage de beste konsertene.
Hank & Mari er blant dem som driver med både politikk og musikk. Tidligere har de laget singelen «Feminist, but gangsta!», den beste motvekten til all sexistisk hiphop der ute. Du kan jo ta en kikk på musikkvideoen?
Nå er de ute med en ny singel, Triks og slagord. Du kan kjøpe den her for en totalkostnad på 30 kr, og du kan høre to av låtene deres her. Den siste, Rist det av deg! er sluppet i solidaritet 14. mai med at Israel har okkupert Palestina i 60 år. Og «Rist det av deg!» er selvfølgelig hva Intifada betyr på norsk (c; Det fullstendige albumet kommer i 2009.
Hank & Mari har tidligere vært med i musikkprosjekter som Appendix og Røde Sauer, som skulle være kjent for en del av de faste leserne mine. Nå satser de på rapduoen, med slagordet «Halvparten så gamle som deg, dobbelt så drøye som deg!» Og hva slags musikk vil de lage? Jeg tenker jeg skal sitere dem selv:
Reint musikalsk balanserer Hank & Mari på en tynn linje mellom allsangvennlighet og beinhardhet. Innholdsmessig på en minst like tynn linje mellom moro og alvor.
Ved siden av å lage musikk, har Hank og Mari smurt aktivistmaskineriet i Oslo i mange år, organisert, fikset og sitter idag i ledelsen til Rød Ungdom begge to. Mari har fått mye oppmerksomhet som en av de få unge jentene i hiphop-Norge. Det mest påfallende var da hun og de andre fra Røde Sauer fikk fjeset sitt klistret utover hele forisden av Oslo S som en del av et kunstprosjekt om jenter som rapper. Mari i midten.
For å bøte på at det er så få jenter som driver med hiphop har hun vært med å arrangere egne rap-kurs for jenter. Jeg har vært på et sånt kurs, og det er fremdeles på «Top Ti skumle ting Virrvarr har gjort i sitt liv». Det betyr ikke at det ikke var bra, også ^_^
Best av alt- Hank & Mari skal være blogg-aktive utover, så man kan følge med på hva de gjør både politisk og musikalsk på denne siden her. Jeg har oppdatert lenkelisten min, og det burde alle andre fans og meningsfeller også gjøre. Og samtlige burde ta turen innom.
Det var dagens reklamepause. Det hjelper når den er ektefølt.
Hjernen min har skrudd seg av. Jeg satt i tretiden i natt og grublet: «Insomnia eller sovepiller? Insomnia eller sovepiller?» Det ble sovepiller, selv om døgnrytmen gikk i stykker og jeg har en hjernekapasitet som en selvdød spekeskinke idag. Ja, jeg har sånne hang-over-piller som egentlig var allergitabletter i tidenes morgen, men som ble byttet ut fordi alle allergikerne sovnet.
Jeg prøver å lage meg frokost, og sitter tålmodig og venter på at den skal steke. Middagsrester og kakerester. Ikke blandet sammen. Så sløv er jeg ikke. «Hm. Den har ligget lenge, men ikke fått farve.» stusser jeg mens jeg snur på maten i stekepannen. «Men det er jo varmt nok i massevis. Nesten for varmt?» Så er jeg nær den andre, ledige platen ved en feil. Au! Jeg har skrudd på feil plate!
Jeg sender feil epost til feil person, søler mat på klærne mine, bommer på munnen når jeg skal drikke vann og er generelt sett ubrukelig. Som bonus har jeg fått Ordentlig Forfatterblogg på Forfatterbloggen.no. Dette er selvfølgelig bare en utkrøpet vits, jeg greier ikke logge meg inn og sitter og river av meg håret for hver 500-feil og 404-feil jeg får. Til slutt viste det seg at hele driten brakk om jeg ikke trykket av på «Husk meg!», siden jeg lagrer passordene i Opera, ikke på siden jeg bruker.
Jeg knoter rundt på sidene og innser at «Ok, dette er kanskje enda dårligere en VG-blogg software-messig.» Likevel- hva gjør man ikke for å få lov til å stå under listen av forfattere?
Og jeg vet at jeg er ikke forfatter før det har kommet bok, og det kommer ikke bok om jeg ikke skriver den ferdig og det er himla vanskelig å skrive ferdig når man er zombiequeen på zzzzovepiller som ikke har styring på hvilken dag det er. «Er det ikke onsdag?» «Nei, det var pinse på mandag, vettu! Du tenker feil!» «Åh, så da er det…torsdag? Tirsdag? Tredje dag jul?»
Kanskje jeg bare skal gå og legge meg igjen. Ellers setter jeg bare fyr på huset med en feil, faller av toalettet og brekker lårhalsen eller drukner i forsøk på å dusje.
Bestevenninnen min og jeg har mange fine diskusjoner. En av dem er hvor bullshit-terskelen vår går. Hm? Vet du ikke hva bullshit-terskelen er, sier du? La meg forklare. Jeg har jo tross alt laget begrepet selv ^_^
Bullshit-terskel: Når du går fra å argumentere saklig, og lytte til motstanderens argumenter og istedenfor begynner å sparke vedkommende i leggen og si «Du er teit. Det der er det ikke lov å mene/gjøre/si/synes.»
Som medlem i et bittelite, ildsint parti har jeg ganske god bullshit-terskel, rett og slett fordi jeg er vant til at folk er uenig med meg, og de blir gjerne ikke enig med deg om du finner frem partiprogrammet og smeller det i hodet deres mens du sier «Teiting! Du tar feil!!!111one»
Jeg kan diskutere SV’s deltagelse i regjeringen, pensjonsreformen, AFP, norske soldater i Afganistan, løsninger på klimaproblematikk, økologisk jordbruk, lønnsforskjeller mellom menn og kvinner og tusenvis av andre temaer med is i magen, uten å hisse meg opp, uten å gå fra «gode argumenter» til «hersketeknikker, gjerne trussel om vold» uten videre.
Likevel- noen ganger snapper det også i disse sakene, særlig når man blir veldig personlig engasjert. Et av de sterkeste minnene jeg har av at noen fikk overskredet sin bullshit-terskel var da vi var satt nattevakt for de afghanske flykningene i domkirkeparken, 2006.
Det var lørdagsnatt, flyktningene hadde ikke spist på 21 døgn og hadde nettopp blitt frastjålet teltene av politiet. Vi satt med kaffekoppene rundt leiren og passet på at det ikke skulle dukke opp noen fulle nordmenn som plutselig ville «pisse på en schvarting». Da dukket det opp et par berusede frognerfruer, som masjerte rett inn i leiren og begynte å prate høylydt.
«Her ligger de altså! Også så skrekkelig de lukter!» «Fysjameg! Ja, jeg håper de DØR!»
Omtrent da var det at det snappet for vår flinke og ellers så samlede aktivist, Communistkickback, ikke hadde sovet på et par netter. Istedenfor å fattet geleide damene bort fra leiren, endte vi med å måtte holde ham fast så ikke han skulle bli skyld i mordet på to frognerfruer før det ble morgen.
Det min bestevenninne og jeg kom frem til etter å ha analysert bullshit-terskelen vår, var at det finnes noen temaer der det faktisk er lov å si: «Unnskyld, men du tar Helt Feil. Vekk med deg. Jeg vil ikke prate med deg før du har skiftet mening.» Rett og slett- hva slags meninger er så ille at du har lov å slutte å argumentere saklig og rett og slett bare vifte med pekefingeren din til Dumme Folk?
Her er synspunkter som går over bullshit-terskelen min:
«Homofili er en sykdom, homofili er unaturlig, homofili er syndig, homofile er et problem»
Homofile bør ikke få adoptere, homofile bør ikke få gifte seg.
Alle homser er pingler, alle lesber er stygge damer som ikke får seg noe, homofile er ekle, homofile ødlegger samfunnet og tråkker på meg som heterofil- kort sagt: All homofobi.
Folk i min umiddelbare nærhet som sammenligner det å ha et homofilt barn og det å ha et utviklingshemmet barn. «Man er jo glad i dem, men ønsker jo at det var annerledes!»
Alle fra folk som bruker «Homo» som skjellsord til galningene på kristenblogg.no- jeg blir like provosert uansett. Mener du dette, har jeg rett til å slå deg i hodet med Judith Butler, Fucking Åmål, The Color Purple ol til du slutter å være teit. Jeg respekterer ikke meningen din. Sorry borry.
Folk som mener det er greit å slå barn, eller- enda verre: Slår barna sine. Jeg har litt lyst til å lage en superhelt-liga med «Voksne som slår voksne som slår barn» Det er veldig tilfrestillende i fantasien, i det minste.
Dyreplageri. Ok, vi er rovdyr og har en kjøttindustri, men sulter du hunder, salter snegler og plager katter? Beklager, men vi skal ikke diskutere om det er etisk greit eller ei. Du følger med til dyrebeskyttelsen eller hilser på et balltre. Det er mulig at superhelt-ligaen skal redde mishandlede dyr, også. Jeg kjenner det er en nødvendighet.
Her er synspunkter der deler av argumentne går over bullshit-terskelen min:
Feminisme. Ja, jeg kan diskutere kriminalisering av horekunder, porno, likelønn, hvor langt likestillingen er kommet i Norge, kjønnskvotering og storparten av dagssakene uten å miste hodet. Likevel, tråkker folk over sexisme-grensen ser jeg rødt. Noen gode eksempler:
Folk som kaller venninnene mine horer når de går med så lite klær de vil og har sex med hvem de vil.
Folk som sier at kvinner som blir voldtatt var flørtete og kan skylde seg selv, de burde ikke gå ute i det korte skjørtet sitt, og de burde hvertfall ikke drikke øl og danse og sånt.
Klaging over at damer er for stygge til å være på TV, utseendefokus på kvinner i situasjoner der menn kunne sittet og vært Lars Sponheim-stygge uten å få en slengkommentar. Og snille dere- når ble Sponheim heitere enn Solberg? Og hvor ofte hører dere kommentarer på utseende hans kontra utseende hennes? Hm?
Folk som snakker om «kvinnelighet» som noe verdifullt, evig, varmt og hurra meg rundt. Et essensialistisk syn på kjønn.
Argumentet «Vi trenger flere kvinnelige toppledere, vi trenger kvinnelige verdier» Alle som generelt sett mener at kvinnelighet er en konstant tilstand og består av egenskaper som omsorg, empati Det beste er når de samme folka argumenterer om at kvinner som bryter med de «kvinnelige rollene og verdiene» prøver å gjøre seg lik menn og ikke har «funnet seg selv.»
Min personlige favoritt: «Virginia Woolf skrev jo så bra bøker at vi ikke kan regne henne for en kvinnelig forfatter.»
For å sitere Felice Newman: «Masculine=strong Feminine=weak. If you believe this, go straight to your room and don’t come out until you have read Simone de Beauvoir’s The Second Sex.» Diskusjon slutt.
Rasisme. Ja, jeg kan diskutere asylpolitikk, integrering, islam, Bjarne Håkon Hansen, kulturrelativisme og hurra-meg-rundt. Men når folk når et nivå der rasismen blir for overtydelig, greier jeg ikke mer. Eksempler:
En tidligere venninne av meg greide en gang å lire av seg dette utsagnet: «Det er jo ikke rart at ingen vil bo på Kambo! Det er jo bare gulinger her!» *klikk*
Argumenter av typen: «En person med mørk hud stjal sykkelen min. Ergo må alle med mørk hud være kriminelle.» Det er samme generaliseringsteknikken som blir brukt i debatten om guttegjengen som antastet en jente. «Guttene hadde somalisk opprinnelse. Altså må alle folk med utenlandsk opprinnelse ut av landet.» *klikk*
Hatvold, nazisme, argumentasjon om andre grupper som underlegne/skadelige/farlige osv- nei, jeg har ikke respekt for de meningenen. Jeg hadde Norgespatriotene løs i kommentarfeltet en stund. Jeg måtte enten mobbe dem eller se rødt. Du kan ikke ressonere med idioti.
Etter å ha oppsummert hvilke ting som går over bullshit-terskelen vår, kom vi frem til en ting. Spørsmålene ovenfor er først og fremst verdispørsmål, ikke bare politiske spørsmål. Likeverd er ikke bare noe du argumenterer for, det er noe du føler er riktig. Det kan være at jeg har rett eller galt når det kommer til løsningen på miljøkrisa eller subsidier av jordbruk. Likeverd er en ryggmargrefleks i tillegg til å være en argumentasjonsrekke.
Og hvis du nå føler deg kallet til å skrive noe grusomt rasistisk eller homofobt i kommentarfeltet mitt: Ikke gidd. Det blir slettet.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
derfra som het Dragons on Manhattan.
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
