Lørdag 23. februar 2008

Ut og inn av skapet

Legning er vanskelige greier. Guri skrev noen utmerkede innlegg for en tid tilbake om vanskeligheter ved å være bifil og hva slags fordommer man møter, og Martine Votvik har nettopp skrevet en veldig fin om problemet med å knytte seg til en «fil» i det hele tatt. Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppfølgerpost til Guri, og dette ble på mange måter resultatet av mange notater satt sammen til en.

Da jeg ble sammen med Mr. Jackson ble jeg jukselesbe i manges øyne. En del andre pustet lettet ut. «Det VAR bare en fase! Ah! Enda godt!» En tredje gruppe merket ingen forskjell- for dem hadde jeg aldri rukket å komme ut av skapet, og det føltes absurd å fortsette runden med samtaler. «Ja, jeg ER bifil, og nå er jeg sammen med en mann» var ingen god ut-av-skapet-historie

.

På mange måter er dette en «ut av skapet»-tekst jeg burde ha skrevet for mange år siden, fordi at jeg vet at når jeg går gjennom mine 20 forbokstaver på folk jeg har klina med, så blir det flest jenter. Det lengste forholdet jeg har hatt utenom Mr. Jackson var til en jente. Jeg tror forholdstallet mellom jentene og guttene i mitt kjærlighetsliv er omtrent 60/40 i jentenes favør. Det er kort sagt ganske få gutter jeg liker utenom Mr. Jackson. Likevel bor jeg i den store heteronormative båsen i de flestes øyne når jeg tross alt er gift med en mann. Jeg opprettholder GS-profilen litt på trass. «Nei, jeg er ikke singel. Nei, kjæresten min er ikke en dame. Men det kunne vært det! Det kunne like godt vært det!»

Da jeg kom ut av skapet som 13-åring, sa jeg at jeg var LESBISK. Med store, fete typer. Eller- når jeg skulle forsøke å være litt mer diskrét: «Forelsket i en jente.» Jeg har fortsatt mareritt om den tiden da jeg hadde skjønt at jeg var forelsket i en jente og ikke sagt det til noen. Det gikk å være en stor, unevnelig følelsesklump i halsen, en brennende, altoppslukende følelse for hun som på det tidspunktet var bestevenninnen min til å bli en skremmende fornemmelse av et større system, en større sannhet om meg selv. Jeg var et digert landskap og jeg avduket sider jeg aldri hadde klart å se i sammeneheng før.

Jeg så meg selv formerlig klenge på Kristine i klassen over meg. Rødt hår, fregner, stort gap mellom fortennene- ingen var så skjønn som henne. Og hun lignet jo bemerkelsesverdig på min andre store barnekjærlighet, Pippi. Jeg husker følelsen da Rebekka tok meg i hånden, om hvor fascinert jeg så på henne når hun danset rundt i skolegården. Jeg så følelsene mine i et nytt lys.

Og likevel- jeg innså mye annet da jeg dro av det dekket, også. Jeg stod og hadde tonnevis med forbudte Fucking Åmål-følelser for den jenta som stod meg nærmest. Jeg hadde venninner som ikke likte «sånne lesbegreier» og en veldig religiøs familie. Og jeg var veldig kristen selv. Med hjertet hamrende i brystet skjønte jeg at om jeg lot denne hemmeligheten komme ut, måtte jeg kanskje si fra meg alt jeg hadde av venner og familie, slik stod det hvertfall tydelig for meg da jeg var melodramatisk og 13 år. Spørsmålet var: Ville hun ha meg? For jeg kunne godt ofre resten av livet bare om jeg fikk Kjærligheten, bestemte jeg meg for. Jeg skulle fortelle det til Henne først, og ville hun ha meg, kom jeg til å gi bleng i resten.

Jeg hadde bare ett problem i det store kjærlighetsdramaet som utspilte seg i hodet mitt, og det var denne Gud jeg ba til hver kveld. Ryktet ville ha det til at han ikke satte pris på sånne forelskelser i andre småpiker, og at følelsene mine ikke var noe jeg burde sette ut i live. Jeg krabbet ned på jenterommet, fant frem Bibelen og gav meg til å lese og lete. Først sjekket jeg Moseloven- og fant ut at, ja, en mann som lå med en mann slik en mann lå med en kvinne, skulle drepes. Likevel stod det jo at man ikke skulle spise kjøtt på fredager og lese horoskopet sitt heller, så jeg antok at disser reglene var gått litt ut på dato.

Fornøyd tenkte jeg at Gud skulle la meg være forelsket i fred, men problemet oppstod hos Paulus. Selv om han sa at kjærligheten var det største av alt, likte han ikke samkvem mellom to av samme kjønn. «Vederstyggelig.» Jeg satt i sengen min og var vederstyggelig av hele meg, vederstyggelig i en pike med langt, vaniljeblondt hår, store pupper og et digert fødselsmerke der ryggen sluttet som minnet om kartet over Island.

Det endte med at jeg skrev et langt brev til Gud, en lang oppsummering over hva jeg trodde på, et oppgjør med Herren i det høye. På dette punktet er det mange veier analysen min kunne tatt. Jeg kunne

1. Kommet frem til at Biblelen ikke var Guds ord likevel og jeg ikke trengte å forholde meg til den.
2. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord og Gud visstnok mente at jeg var syndig, var disse kristendomsgreiene noe stort tøys igrunnen, og det var ikke noe jeg trengte å tro på.
3. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord, så var det ikke sikkert at Gud hadde rett av den grunn.

Jeg gikk for alternativ tre. Her er et lite uttrag:

«Kjære Gud. Jeg har tenkt over dette med homofili og jeg har kommet frem til at jeg ikke mener det er noen synd, og hvis du er uenig med meg, så burde du skjerpe deg.»

Jeg så strengt på Gud og påpekte at det var bare inkonsekvent å skape homofili og forby det på samme tid. Maken til tøys og tull, her måtte han bestemme seg for det ene eller det andre. Enten så var kjærlighet bra, eller så var kjærlighet dårlig. «Du har jo skapt kreft og kviser og kamferdrops- jeg nekter å gå med på at du er ufeilbarlig. På tide å slutte å være så gammeldags?» Kort sagt- jeg irettesatte ham.

I ettertid har jeg tenkt at jeg skjønner hvorfor det er så enkelt for mange kristne å si at homofil er en sykdom, noe som kan helbredes. Det er mye enklere å forklare at du er syk enn at Gud har skapt deg som synder. Legning er vanskelige greier.

Nå tidde Gud ganske stille om dette med homofili etter at jeg gav ham klar beskjed, og jeg gikk ut fra at den som tiet, samtykket. Gud hadde feil, jeg hadde rett og jeg begynte å få mot til å fortelle Kvinnen I Mitt Liv hva jeg følte for henne. Det skjedde mens vi var på hyttetur sammen.

Jeg så for meg to scenarioer i hodet. Enten så kom hun til å skrike ut, fike til meg, rygge bakover som om jeg var spedalsk og si at hun «Aldri, aaldri!» ville se meg mer før hun første bussen hjem. Eller så kom hun til å se på meg med de stålblå øynene sine og si at hun «følte det på sammen måte». Så kom vi til å kysse der ute på svabergene og jeg ville kunne kalle henne «dama mi» og vi skulle inngå partnerskap og flytte sammen i et lite, hvitt hus på landet og adoptere søte, små barn sammen. Jeg var aldri forbredt på det langt mer sannsynlige alternativ tre, som var det som faktisk skjedde. «Hm,» sa hun. «Det var jo smigrende. Vi kan fortsatt være venner, ikke sant? Alt er som før?»

Jeg var ikke forbredt på følelseshelvete som var forbundet med ordet «venn» i en sånn sammenheng, langt mindre på den langsomme seigpiningen det var å skulle dusje og bade og herje rundt med henne som man gjør med alle venninnene sine i den alderen. Dessuten var det betraktelig mer skummelt å komme ut av skapet når jeg ikke hadde noen «Elin» å holde i hånden. Jeg var kjempealene.

Det startet vel med at jeg betrodde meg til én venninne, og trodde hemmeligheten min var trygg der. To dager senere troppet klassevenninnene opp rundt meg, satte blikket i meg og den mest frimodige av dem sa: «Ida. Vi VET det.»

«Du må bestemme deg,» sa den ene. «Enten liker du jenter, eller så liker du gutter. Pappa sier du ikke kan være begge deler, det er ingen ordentlig legning.» «Jeg tror ikke du er lesbisk.» «Såh- bestem deg! Jenter eller gutter?» Det ble gutter, så feig var jeg. I hodet mitt tumlet bildene av Robin Hood og Han Solo, av Nick Carter og Leonardo Di Caprio. «Gutter.» ble svaret.

Mamma var mye vanskeligere enn Gud. Jeg trodde at hun enten skulle være liberal og ha en god forklaring på hvorfor Gud syntes det var helt greit at jeg likte jenter og ikke gutter eller at hun kom til å bli skrekkelig sint, at hun kom til å kalle meg syk og syndig og at jeg kom til å stå utenfor døren med alle tingene mine i en koffert og ingen steder å gå. Jeg hadde ikke forventet en masse tårer, at ansiktet hennes ble hvit-grått og at hun skulle gripe hånden min hardt-vondt-hardt og si: «Er du sikker? Er du helt, helt sikker?»

Jeg hadde ikke forventet at hun skulle komme ned morgenen etter at jeg hadde sagt «Jeg tror jeg er forelsket i en jente…», med et ansikt strimet av gråt og nattevåk. «Det kan jo være det bare er en fase!» hadde hun sagt kvelden før. «Du vil vel ha barn?» «Ida, om du ble sjekket opp av en dame- du ville vel blitt frastøtt? Du ville aldri- du kunne vel aldri egentlig tenke deg å…?» Den morgenen hun satt på sengekanten min gikk det samme spørsmålet om igjen og om igjen. Var jeg sikker? Var jeg helt, helt sikker?

«Nei.» sa jeg. «Jeg tror det var noe jeg inbildte meg en liten stund. Jeg er nok ikke forelsket likevel.» Jeg fikk en lang, varm klem, og siden var det et ikke-tema.

Og i mammas øyne var det nok bare en fase, også. For da jeg hadde med en kjæreste hjem på besøk for første gang, het han Jackson til etternavn. Hjemme fikk de aldri hilse på hverken Silje, Emilie, Mina eller noen av de andre jentene jeg traff. Jeg husker at jeg gikk og leide Silje på vei bort til der hvor mamma skulle hente meg. Det øyeblikket bilen kom til syne, slapp jeg hånden hennes som om den var noe giftig noe. Det sinte, brennende blikket til Silje forsvinner aldri fra hukommelsen min. Jeg så noe av det samme i blikket hennes da hun så Mr. Jackson og meg gå hånd i hånd noen år senere. Jeg var bare juks, både som hetero og homo.

Mange har fine «Ut av skapet»-historier. Her er Alison Bechdels og Erika Moens tegneserie-versjoner av sine, og bildene i denne posten er også fra tegneseriene deres.

Mye av mitt problem med hele legningsgreia er at jeg ikke har noen ordentlig «ut av skapet»-historie, fordi alt jeg gjorde en gang i tenårene var gløtte litt på den store, tunge homodøra før jeg smalt den igjen, og først i 17-18-års alderen kunne si høyt at «Joda, jeg er bifil!», mens mannen min satt der som et trygt og anstendig alibi. Jeg var en dårlig lesbe, en wannabe-spesiell heterojente som gjerne ville kline med jenter på fest fordi det var inn uten å måtte ta noen emosjonelle konsekvenser av det.

Dette var mitt forsøk på en «ut og inn i skapet»-historie.  Kanskje du kan fortelle din?

Torsdag 21. februar 2008

Mr. Jackson sier feil ting

Siden jeg er i det romantiske hjørnet idag, poster jeg en gammel Virrvarr & Mr. Jackson-klassiker til glede for nye lesere.

Virrvarr: Duuu?

Mr. Jackson: Ja?

Virrvarr: ….synes du jeg er feit?

Mr. Jackson: Neida!

Virrvarr: Nei?

Mr. Jackson: Du er den lille flodhesten min! *klyper Virrvarr i kinnet*

Torsdag 21. februar 2008

I går som kjennes som idag

 NB: Dette innlegget er Not Safe For Work.

Fordi jeg får heller ikke lagt meg, selv om det er over midnatt og jeg skriver slettes ikke nok på det jeg skal skrive på. Jeg hadde forlagsmøte idag, et av de magiske møtene der jeg både blir kjent med en ny Oslo-café og får gratis mat og drikke, fordi sånn er møteland. Jeg snakker med den snille redaktøren min og hun trekker kortet til slutt og jeg kjenner studentøkonomien puste lettet ut.

Forlaget har funnet ut at det er bedre at boken vår blir en del av bokhøsten enn at den kommer ut i januar. Så hva sier man da? Sånn bortsett fra å nikke og smile og innse at man ikke har et år å skrive den på, men under et halvt, siden trykking tar tid og all tekst bør foreligger ferdig til midten av mai.

Jeg kommer hjem og kikker på stabelen med mitt elskede universitetspensum og tenker at «Hm, ok. Det blir et travelt halvår. Lese og skrive og skrive og lese. Og tegne.» Ja, for det er snakk om at vi skal illustrere boken selv. Og jeg har skrekkelig lyst, selv om jeg vet det er mye jobb. Dermed har jeg tilbragt det siste døgnet med å tegne fitter og sexscener og andre relaterte ting. De er ikke ferdige, ikke på langt nær.

De skal digitaliseres og lagres som .tif-filer og forbedres i Photoshop, slutte å være mine skannede tusj-tegninger, mine små LETRASET-farvede finurligheter, og bli ting som kan trykkes i en ordentlig bok. Mens jeg viste frem tegningene til redaktøren min, kom kelneren bort til oss. Han spurte om vi ville ha noe mer å drikke på lett gebrokkent norsk, men stoppet som fjetret av alle tegningene av nakne, skrevende damer som lå utover bordet vårt. Han forsvant fort, og da han kom tilbake, hadde jeg skyflet alle tegningene ned i mappen min igjen.

«Hvor er de tegninger som her var?» spør kelneren. Jeg smiler og peker på dokumentmappen min. «Ah- kan jeg få se en gang til?» Jeg tar dem opp og gir til ham, klart han kan få se. Han blar og glor til øyet blir stor og vått, og redaktøren min for lengst har begynt å fnise høylydt. «Haha- vi kunne henge dem på veggen her! Din kunstner!» Han peker bak bardisken, og jeg forklarer at de er til en bok, det er illustrasjoner til en bok om temaet. Han klapper meg på hodet og kikker igjen. «Veldig bra, veldig bra.» Han glor og glor på de to oral-sex-damene på tegningen. Jeg klarer hvertfall å fascinere en tilfeldig kelner. Klart jeg kan illustrere min egen bok, tenker jeg.

Jeg har feber, får ikke sove om natten og har akkurat fått kuttet deadline’en min med et halvt år. Og det er i grunnen helt fint å være meg likevel.
Her er en liten eksempel-illustrasjon, så dere vet hva kelneren glodde på.

Dette er en av anatomi-illustrasjonene. Det slår meg plutselig at den kanskje er litt støtende å legge ut?

Sånn plutselig veldig nakent kjønnsorgan, mener jeg.

Then again, jeg har tegnet så mye sånt noe nå at jeg har blitt helt immun. Jeg synes bare det er pent. Jeg kommer til å bli livmorsfeminist i prosessen. «Aww, look at that cute, little cunt.» Der har du meg.

Så- hva tror dere? Er dette en type illustrasjoner som funker? Eller har dere satt morgenkaffen i halsen og er for flaue til å kommentere? (Ja, jeg mener DEG, Kristin! ^_^)

Tirsdag 19. februar 2008

Hva er det du vil si med den karikaturen?

For ja, det er selvfølgelig Muhammedkarikaturene jeg snakker om. Vi er på runde to med publisering og diskusjonen har gått en stund. Vi har alt fra AlterEgo som har dratt en mindre vellykket Vampus og publisert karikaturene. «I solidaritet», sier hun selv. Avil lurer på om hun rett og slett er for skremt til å tulle med Islam, og Esquil og jeg svarte henne i kommentarfeltet. Esquil har fulgt opp med en post om bæsjing og ting som er råttent i Danmark, og har en konklusjon jeg er enig med ham i. Sissel har et utmerket innlegg om folkeskikk i karikaturspørsmålet. Siden Esquil linker til meg i sin rolle som avantgard-kunstner og provokatøren her, tenkte jeg at jeg får prøve å være analytisk og argumentativ i oppfølgerposten.

Jeg vil prøve å si dette uten store ord, og jeg vil gjerne at folk stiller seg selv et par spørsmål. Ikke bare «Burde det være lov å tegne hva man vil, inkludert Profeten Muhammed?», men også «Hva i all verden vil du si når du tegner Profeten Muhammed? Hva er budskapet i den tegningen din? Hva er budskapet ditt når du poster de tegningene på bloggen din?»

La oss ha det avklart først: Det er ikke bare Islam som har bildeforbud, og som muslim er det i utgangspunktet ikke bare Muhammed det ikke er lov til å tegne. Det er en grunn til at tradisjonelle moskéer er dekorert med mosaikk, det er fordi det ikke er lov å tegne. Vi har den samme loven nedfelt i våre ti bud. Jeg siterer fra Bibelen jeg har i bokhyllen: «Du skal ikke gjøre deg noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller det som er nede på jorden, eller det som er i vannet nedenfor jorden.» (Annen Mosebok, kap.20, 4) Et tegne og skulpturforbud av Alt jordisk og overjordisk. Du skal ikke tegne Gud og Jesus, men du skal heller ikke tegne fugl, fisk eller et portrett av kongen. Ortodokse jøder opprettholder fremdeles forbudet, mens kristenfolket fant ut at man bare skulle hoppe over dette budet i middelalderen en gang, det var enklere enn å fordømme alle som solgte og malte ikoner. En teologinerd kan sikkert mer om denne prosessen enn meg.

Et tankeeksperiment: Hva om jeg tegnet en tegning av Jahve- jødenes Gud? Hva om jeg tegnet en stygg, politisk karikatur av Jahve der han spiste palestinske barn, for eksempel? Da ville ikke bare min jødiske bestekompis reagert sterkt, men dere ville kalt meg antisemitt og kommentarfeltet ville vært fullt av Holocoust-Hitler-kommentarer på null tid. Hvorfor? Fordi jeg måtte skjønne at det å likestille Israels overgrep med jødedommen var jødehets, i tillegg til at det ville vært helligbrøde å tegne Jahve. Likevel ville ikke hovedproblemet deres vært at jeg tegnet jødenes gud, men hva jeg faktisk sa med tegningen. At jeg ikke kunne skille en politisk stat og en religion/et religiøst folk, ville fremstått som et kjempeproblem, og som ren jødehets.

Hvorfor blir det da annerledes når man putter en bombe på hodet til en skjeggete mann og kaller det Muhammed? Klarer du virkerlig ikke å skille selvmordsbombing fra en politisk pressgruppe fra Islam? Klarer du ikke å se forskjell på et klin-kokos prestestyre i Iran og naboen din som tilfeldigvis tror på Allah?

La oss se videre på karikaturene og hva de faktisk sier, la oss se på konteksten de kommer i. De kommer i en kontekst der alle natolandene er involvert i krigshandlinger i Afghanistan og Irak, i en kontekst der USA spyr penger inn i Israel så de kan fortsette å terrorisere Palestina og klage over at de får terrorisme tilbake. De kommer i en kontekst der den muslimske delen av eurpoeisk befolkning er de fattigste, opplever størst rasisme og mest hets. De trykkes i Danmark i den stortingsperioden med Danmarks mest rasistiske regjering hittil. Dansk Folkeparti har fått massiv tilsnakk fra FN for å komme med for stygge, rasistiske ytringer. Schengen sørger for at EU har en så streng innvandringspolitikk at du ikke får opphold om du er verdifull romforsker en gang. Midt oppe i alt dette kommer det karikaturer av Muhammed, i yttringsfrihetens navn. Hva sier de tegningene da? De sier «Vi er bomber landet familien din kommer fra, vi behandler deg dårlig, regjeringen vår snakker stadig om hvilket problem du er, og nå spytter vi sannelig religionen din i trynet også.»

Å trykke karikaturene på nytt er et pent trekk. Det er å gi et symbol til et legitimt opprør som har ligget og ulmet lenge, som danske politikere har lagt grunnlaget for selv. I tillegg kan man peke og si: «Se- de er farlige. De respekterer ikke yttringsfriheten vår. De kommer til å skade vår vestlige sivilisasjon og levemåte. Vis solidaritet. Støtt oss.»

Nesten alle politiske karikaturer sparker oppover. De sparker presidenten, statsministeren, de rammer samfunnstoppene. Jeg blir automatisk skeptisk til karikaturer som sparker nedover, sparker grupper i samfunnet som allerede får mye deng. Gjentatt sparking er mobbing. Hvem er er det du er solidarisk med, Alterego? Dansk Folkeparti? Hva er det du er redd for, Avil? At yttringsfriheten skal inskrenkes fordi man ikke heier på karikaturtegninger som går inn i en lang rekke med muslimhets? Fordi langvarig hets får reaksjoner og at disse tegningene blir symboler?

Som jeg tidligere har blitt sitert på hos Esquil, handler ikke dette om å tegne Muhammed generelt, om å kommentere Islam generelt. Det handler om hva slags budskap tegingene har og i hvilken kontekst de kommer. Dette handler ikke om noens rett til å tegne hva de vil, men om budskapet i noen konkrete tegninger som får lov til å være brannfakkel for to sider av en konflikt som handler om alt annet enn yttringsfrihet, men om imperialisme og rasisme.

Tirsdag 19. februar 2008

Dagens nestenseier

Her er min første blogg-Idol-andreplass. Som den evige toer, ble det en del andreplasser. Enjoy dere som ikke har lest den før. Her er et innblikk i Virrvarrs lykkelige ungdomsår.

Romantisk hatvold

Jeg fikk mitt første kyss i Kulåsparken, en formiddag vi skulket skolen fordi det var sol ute. Vi slafse-slukte hverandres ansikt, glefset øreflipper og stod nesetipp mot nesetipp og fniste. Jeg tok på dine pupper, du tok på mine pupper og alt var fryd og gammen.Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det å kysse deg var det mest provoserende jeg kunne finne på. Hvis vi stod på kjøpesenteret og lot leppene våre møtes, stoppet verden omkring oss, bokstavlig talt. Jeg ble kastet ut av skolen du gikk på etter å ha kysset deg adjø i skolegården. «Dere lager jo OPPTØYER!» sa de sinte lærerne.

17. mai ble vi overfalt av en guttegjeng bevæpnet med egg, stinkspray og sprutflasker med Thousand Island. Vi klamret oss til hverandre mens eggene knuste mot bunaden din, mot sommerkjolen min, mot ditt blonde hår og mot min lyse skinnjakke. Vi var lesbe-fitte-hore-homo-satanister og fritt vilt. Vi løp, selvfølgelig.

Jakten endte i fontenen utenfor rådhuset. Ingeting er som våt bunad og Thousand Island, og selv om det stinket, er det fremdeles et av de mest romantiske minnene jeg har.

Lørdag 16. februar 2008

Blogging som litteratur?

Jeg har hatt denne posten i hodet lenge, men det som gav meg kicket til å skrive den var denne posten hos Bharfot, om skillet mellom skjønnlitteratur og selvbiografi.

For er blogging litteratur? I så fall- hva slags litteratur? Er det folk skriver på bloggen sant? Eller er det fiksjon og skjønnlitteratur? Og ikke minst- er den personen du er på bloggen den samme som du er i ditt virkerlige liv? Kort sagt- hvem er denne bloggeren?

På torsdag snakket vi om Derrida og forskjellen mellom skrift og tale på skolen (eller universitetet, som Lars liker å kalle det) og på hvordan et av de vanlige skillene blant annet er at talen krever personlig tilstedeværelse, og er øyeblikkelig. Skriften er utsatt tale, på samme måte som den varer mye lenger enn talen i tid. Alt dette er vel og bra, men min første tankte var «Jaha? Hva med msn? Det er jo ganske øyeblikkelig, derav Instant Messaging. Mange av samtalene jeg har er jo skriftlige, men de følger ikke samme spillereglene som en tradisjonell tekst.»

For å fylle ut en del av hullene vi får i en samtale som bare består av tekst, har vi smilefjes. Du kan ikke se om personen som skriver er bild eller sur, men en blid gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.

Slik er det også med forholdet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, mellom selvbiografi og fiksjon. Det forenes i bloggen. Teksten er faderløs, sier Derrida. I all tradisjonell litteraturteori er forfatteren død. Du kan lese en tekst uten å vite hvem som har skrevet den, uten å vite hva forfatteren egentlig mente, uten å kjenne konteksten, den leses helt fint løsrevet fra skaperen sin.

På samme måte lever teksten videre uten forfatteren sin, barnet overlever foreldrene sine. Shakespeares sonetter har overlevd William med mange hundre år, selv forskere liker å spekulere i om de var skrevet til en mann eller en kvinne. Intensjonen får vi aldri vite, men vi kan lese teksten selv om forfatteren er død.

Men hva skjer i bloggen? Er det noe som er helt sikkert med en blogg, er at den har en forfatter, en forfatter som er hovedpersonen i teksten du leser på nett. En forfatter som signerer og kommenterer sin egen tekst, som tilsynelatende forteller om sitt eget liv og sitt syn på verden, lite annet. Som leser tolker du bloggpostene opp mot det du allerede vet om bloggeren, setter nye innlegg i kontekst med tidligere innlegg du har lest. Har du en blogger du leser fast, kjenner du hele personens «forfatterskap».

Har du fulgt Røverdatters «The Never ending Story», har du automatisk større innsikt i hva et nytt innlegg i denne kategorien dreier seg om enn om du bare leste et tilfeldig innlegg derfra uten kontekst. Tekstene i Esquils «Ut av mørket»-serie får også et helt annet innhold når du som leser vet at forfatteren har ME og hvor lenge han faktisk har vært alene i mørket. På samme måte vil du lese en tekst hos Mihoe med andre øyne enn du vil lese en tekst hos Maren. Ditt bilde av bloggforfatteren farver teksten når du leser, samtidig som ditt bilde av bloggforfatteren dannes mens du leser innleggene i bloggen.

Et blogginnlegg er ikke faderløst når du leser det i en blogg nær deg. Derimot er forfatteren blitt en litterær konstruksjon, en evigvarende karakterskildring av deg selv med større eller mindre likhet med den personen du er til vanlig. Melberg beskriver bloggingen slik:

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Likevel mener jeg at Melberg ikke har lest nok blogger, for mange bloggere går mye lengre enn å estetisere virkerligheten. Noen skaper levende personer og alteregoer de fører pennen for som lever sitt eget liv. Fjordfitte er en helt klart konstruert bloggkarakter, og selv om innleggene i bloggen er skrevet av Fjordfitte, er de like mye puslespillbiter som tilsammen danner et bilde av den litterære konstruksjonen Fjordfitte.

På samme måte har Kent en anti-estetisk fremstilling av seg selv, og tilsammen utgjør grisevitsene, fortellingene om hvor tjukk og ekkel han er, samt alle bildene av puppedamer stor litteratur. Du skriver deg selv når du blogger, og resultatet vipper mellom selvbiografi og fiksjon, fordi du i skriveprosessen lager en ny person gjennom teksten.

Men noen blogger jo med fullt navn, sier du? Noen legger ut private bilder av seg selv og anstrenger seg ikke et øyeblikk for lage noen «ny» identitet, i motsetning til radiohode, Emelie, AlterEgo og overnevnte bloggere.

Googler du Kristin Storrusten får du masse spennende blogginnlegg, rett og slett fordi hun blogger med fullt navn. Kristin er vel ingen litterær konstruksjon? Jo, for det at hun beskriver seg selv, velger ut elementer fra sitt eget liv hun vil formidle, skriver om og oppsummerer tilværelsen sin, konstruerer hun en illusjon av at hun skriver sant om seg selv. La oss se på dette sitatet fra siste innlegg:

Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)

Hun gir deg instruksjoner om hvordan du skal lese teksten hennes. «Vi kjenner meg» sier hun, og gir dermed en følelse av at hun har fortalt nok om seg selv til at du faktisk gjør det. Det er et stort rom for tolkning mellom Kristin og leseren uansett hvor mye hun sier at «Vi kjenner henne».

På bloggen er du den du vil fremstille deg selv som å være, på godt og ond. Kanskje du vil være «Førti, feit og ferdig?» «Litt irriterende?» Vil du late som du «røler» mens du egentlig skriver skarpe og sammenhengende ting? Eller vil du rett og slett være Audrey Heburn selv om du egentlig er en bibliotekar fra Sagene?

Som blogger beveger du deg i grenseland mellom fiksjon og dokumentasjon, og det du eksprimenterer skjønnlitterært med er andres oppfatning av dine ord og hvordan du fremstiller ditt eget liv. Selvbiografi har aldri vært mer gøy, eller mer overlappende med skjønnlitteraturen.

Lørdag 16. februar 2008

Webutvikler-Virrvarr

En av mange gode grunner til å ha blogg, er at man kan skryte litt av seg selv ^_^

Jeg har vært med å lage designet og html/css på de nye nettsidene til radiOrakel, Norges eneste kvinneradio, og stilsettet er basert på en tegning jeg har laget.
Så selv om bloggen min bare har et kjedelig WP-template, vet jeg hvordan man skal gjøre ting hakket mer spesialtilpasset. Jeg er bare lat.

Sidene ble langsert i går, og det ser omtrent sånn ut nå før det kommer mange nyheter på plass.

Onsdag 13. februar 2008

Jeg er en parasitt!

Og er jeg gift med den største parasitten av dem alle. Det mener hvertfall Larry Bringsjord, leder i Fono. Han har et krasst utspill mot Mr. Jackson i Ballade, der han sier at «Piratene er parasitter!»

Siden jeg aldri har betalt for musikk utenom konsertbilletter og en Samvirkerlaget-CD (sympatikjøp), er det sånne som meg Bringsjord sikter til i utspillet sitt. Mr. Jackson har kjøpt to CD-er i sitt liv; Emilia- Big Big World og den første Britney-singelen (grunnet coveret, kinky nok) og er ikke så mye bedre han, heller. Slemme Mr. Jackson og meg som sørger for musikkens død og undergang med våre 500 gig piratkopiert underholdningsmateriale. Det er klart- han sikter også til de millionene parasittene som sitter rundt i det langstrakte land. Til 90% av all norsk ungdom. Alle oss som er parasitter fordi cd’en er passé som format og fordi fildeling er overlegent det å gå i butikken. Folk flest er parasitter, rett og slett.

Mannen min er parasitt-talsmann i mange sammenhenger. Han har debatert i mange fora og synset på spalteplass i Dagbladet, i går synset han i Ballade og om to uker skal han debattere på by:Larm, så om noen av mine kjære lesere har tenkt seg dit, anbefaler jeg å merke seg den pene mannen min (c;Han argumenterer for hvorfor fildeling må lovliggjøres, hvofor musikere må få betalt for arbeidet sitt på annet vis enn via CD-salg, hvorfor platebransjen er en døende bransje og hvorfor dagens copyright-lovgivning er foreldet. Som røde og ranke Rødt-medlemmer er det spesielt artig med fildeling som fenomen. Det er morsomt å se at en distribusjonsmåte basert på ikke-komersiell deling fullstendig utkonkurrerer en kapitalistisk markedsmodell. For oss som har lyst på et rettferdig samfunn uten penge-økonomi der man gir etter evne og får etter behov, er fildeling et fint frampek på hvordan man kan løse fordelingen av mange goder når man bare har teknologien til det.

Da Mr. Jackson satt i debatt på Studentersamfundet i Trondheim mot samme Larry Bringsjord som nevnt over, gikk et av de beste poengene hans på akkurat det:

Larry: Men hvorfor er det musikken min som man skal dele ut gratis? Ta de sauene til Sponheim, da! Han er jo så for å dele! Vi kan dele ut dem gratis!

Mr. Jackson: Vel, om vi har en maskin der vi kan putte inn én sau og få to ut uten noen ekstra kostnad, så ser jeg ikke noe problem med gratis, ubegrenset saue-utdeling.

Mp3-filer er ikke noe det er knapphet på, men noe som kan kopieres igjen og igjen i uendelig anntall. Å si at det å kopiere noe er å stjele det er absurd. Ingen opplever det som stjeling, rett og slett fordi du ikke TAR noe konkret fra noen. Skal vi løse artistenes problem, er det ikke ved å forby den nye, fantastiske teknologien, men ved å endre vilkårene folk produserer musikk på.

Fortsett å være parasitter, folkens! Og er du i Oslo- stikk innom by:Larm og hør på Mr. Jackson!

Søndag 10. februar 2008

Vil du bidra til boken vår?

Som tidligere annonsert, skriver jeg boken «Jentesex- en 101% penisfri sexbok» sammen med Grevinnen. Jeg har fått tre typer reaksjoner på tittelen. Noen mente den kunne være mer fengende og kom med mange stilige forslag. Noen av nerdevennene mine sa veldig alvorlig: «Virrvarr- det kan ikke være 101% penisfritt. Det er en matematisk umulighet.» De siste type innvendingene gikk i rettning av «Åh, fint du skriver bok. Trist at jeg er mann, da kan jeg jo ikke lese den.»

Det siste har jeg lyst til å si bitte-bitte-litt om. Vi skriver en ikke-heteronormativ sexhåndbok som handler om jenters seksualitet og jenter som har sex med andre jenter. Det betyr ikke at en mann som har sex med en dame  ikke vil få mye ut av å lese boken vår. De eneste vi ekskluderer er homofile menn, tror jeg. ^-^

Ved siden av håndbok og debatt-delen, ønsker vi oss personlige tekster og intervjuer med jenter rundt om i hele landet. Et par av dere har meldt dere frivillig til meg på mail, og jeg vil gjerne ha kontakt med flere. Vi ønsker både tekster fra jenter som er eller har vært i et forhold med en annen jente og tekster fra alle typer jenter og damer om forholdet deres til onani.

Så- er du bifil, lesbisk, skeiv eller queer og har lyst til å bidra med historier og betraktninger fra sexlivet ditt? Mail meg, så avtaler vi nærmere. Er du rett og slett hunkjønn og har lyst til å bidra på onani-biten? Da følger du instruksjonene under. Og alt er selvølgelig Helt Anonymt. Ingen kommer til å finne ut hva du skrev eller at du skrev i det hele tatt, og alt kommer til å stå anonymisert på trykk.

Grevinnen og jeg har blitt enige om at vi ønsker oss farverike, personlige tekster der dere kan skrive fritt rundt temaet og har rett og slett tenkt å gi dere som har lyst til å hjelpe oss å gjøre boken bedre en skriveoppgave med utgangspunkt i spørsmålet under. Så sender du den til oss. Vi kommer til å bruke deler av den eller trykke den i sin helhelt, litt ettersom hvor langt du skriver. Vi setter ingen øvre eller nedre begrensning, med du skjønner sikkert at en liten erotisk roman ikke kan trykkes i full lengde ^_^

Spørsmålet lyder som følger:

Fortell om ditt forhold til onani. Beskriv følelser, fantasier, teknikker og detaljer.

Skriv løs og mail resultatet til virrvarr[at]jackson[dot]kz.

Onanerer du ikke? Passer ikke spørsmålet over for deg? Vinkle ting på annen måte- vi vil ha alle typer tekster og historier!

Lørdag 9. februar 2008

Ingen er så kjerring som en småpike på tyve år

Jeg ble kalt «småpige» i Bloggidol idag, så egentlig burde jeg være ute av faresonen for å være kjerring. Men i blogg-land har «Er du en kjerring?»- meme-et løpt løpsk.
Det er altfor langt å poste i sin helhet, synes jeg. Poenget er vel at om jeg svarer «Ja» på mer enn fem spørsmål, er jeg i faresonen, mer enn ti er jeg skikkelig kjerring over tyve bør jeg flytte inn på nærmeste aldershjem.

Likevel- siden alle er spent på hvor kjerring Virrvarr er, stjeler jeg me-me’et og blottlegger mine dypeste kjerring-hemmeligheter her:

Du bruker mer penger i uka enn i helgene:
Ja, det er flere dager i uken enn i helgen. Enkelt regnestykke. Sånn er det å være avholdsdame.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en:
Njet, der står den dingsen som gjør at jeg kan spille Wii.

Du rydder jevnlig i dypfryseren:
Selvsagt? Og allting er i pene porsjonspakker.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”:
Avholds.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag:
Ja, man skal jo tine ting i forkant og kjøpe inn?

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær :
Fersk gjær rocker mine sokker. Det er helt klart best.

Du synes middag kl 19.00 er sent:
Ja, det synes jeg. Fem er passe. Ikke at jeg klarer å overholde min egen idé om passe spisetid, men 19.00 er sent.

Du har fem kasser med julepynt:
Nei, jeg har en. Men det er ganske mye når man har bodd hjemmefra i tre år.

Du kjøper julepynt på salg i januar:
Nix, vi har arvet, det er mye penere.

Du snakker helst med kvinner på fest :
Eh- jeg prater med alle på fest.

Du blir lykkelig over en ny kjele:
Ja! Men jeg er lett å glede, da. Mr. Jackson og jeg danset «Ny stekepanne»-dansen her om dagen.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester:
Nei, jeg vet ikke hvordan man lager pudding og wok-rester i grateng blir trist.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer:
Nix, spiser ikke sukker.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett:
Nei. Men reker er ok mat, altså.

Du synes det er festlig med fiskekabaret:
Nei, kabaret er skummelt.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor:
Heldigvis får jeg ikke duker av svigermor. Jeg får syltetøy.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie:
Nix.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter:
Dette aner jeg ingenting om!

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt:
Nei, jeg har regbuestrømper.

Du har tellekant på trusene:
Haha- nei.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe:
Ja, og jeg tar vare på plastposer til senere bruk.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger:
Tja, jeg gjør det på postkontoret og i banken. Jeg går jo aldri på Polet. Vi kan si «ja». Jeg titter på kølappen.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben:
Haha- uff. Stakkars balkongen. Den tar vi ikke bilder av.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino:
Ja, det er slitsomt å være ute sent.

Du får såpe i julegave:
Jada. Ofte økologisk.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker:
Ja, gjør ikke alle det?

Du bruker samme tepose to ganger:
Ja, det hender rett som det er. Jeg drikker mye te.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil:
Tja, tells det om jeg tar med pledd?

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset:
Ja, og så blir Mr. Jackson sur

Du har våtservietter i bilen:
Tja- tells det å ha våtservietter i vesken?

Du soler deg i vanlig BH:
Ja, men jeg har jo så pent undertøy (c;

Du danser swing til all slags musikk:
Ja, for swing er det eneste jeg tror jeg kan

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret:
Jeg vil jo bli våt i håret!

Du kjøper “gode” sko:
Ja, klart det! Gode, rosa sko!

Du har paraply i håndvesken:
Ja, det regner stadig vekk.

Du tar selv initiativ til slektsstevne:
Hmnei, det klarer tantene helt fint selv.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass:
Ja, hvertfall syltetøyglass. Ikke at jeg skjønner hva jeg skal med dem, da. De står der og lyser i mørket.

Du bruker sukkerbit til kaffen :
Nei, kaffe skal ikke være søtt.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap:
Ja, fyrstekake er jo kjempegodt! Og rullekake er lett å lage

Som dere kan se av de røde uthevelsene, har jeg 20 positive svar på kjerringtesten. Jeg er altså bloggerbys hittil største kjerring.
Egentlig er hele denne «Virrvarr» bare et skalkeskjul for en søttiår gammel dame, I tell you!

Så synes jeg Lene og Livet Leker kan ta kjerringtesten, for å se om de eier meg. Hvis ikke er jeg mer kjerring enn min egen svigermor, og det er jo litt tirst.