Fredag 27. juni 2008

“Ferie”?

La oss bare si det sånn: Jeg er ikke flink til å gjøre “ingenting”. Jeg er ikke flink til å ha en tom todo-liste. Jeg er faktisk så lite flink at psykologen min fant det for godt å sende meg på et lengre “ferieopphold”. Ja, jeg er tilbake på galehuset. Det tordner og regner her. Send meg sommerbøker.

Og det er jo litt artig: Jeg ankommer psykehuset med følelsen av å være det galeste, mest mislykkede mennesket i verden. Men på galehuset treffer man alltid noen som er galere. Av dette vil jeg driste meg til å formulere en generell huskeregel:

*kremt*

Det finnes alltid noen som har det verre enn deg, men det gjør ikke dine opplevelser mindre ille. Syns synd på deg selv med god samvittighet.

Jeg er så dyp, assa. Og til dere som ikke har skjønt det: Ja, denne ferien suger ^_^

Onsdag 25. juni 2008

Bø! Vart eg skremt no?

Jeg tilstår! Selv om jeg har tilbragt storparten av livet mitt i Det Lille Huset I Den Store Skogen et sted på østlandet, har jeg blitt en jævla vestkantsoss de siste årene. Jeg elsker Oslo. Jeg elsker luksuskaffe på St. Hanshaugen, å kunne gå på en ny café hver dag, finne rare sidegater, spasere i Frognerparken midt på natten og si: «Trikken er din venn- ikke kræsj med den!» til alle mindre byvante venner som besøker meg.

Oslo har natur og kultur i skjønn forening, og jeg har mitt eget spesielle sted for chai latte, mitt eget spesielle buksekjøpested hvor alt passer, skrivebenker i små parker nedover i Bogstadveien, sushirestauranter og billig, indisk mat. Likevel skal jeg flytte fra den nye hjembyen min. Til Telemark, som i følge Wikipedia ikke handler om annet enn nynorsk, haringfele, rånere, sølvsmedkunst, bunader, epledyrking og Henrik Ibsen.

Og jeg skal ikke til Porsgrunn eller Skien. Hah! De er jo nesten byer, ikke sant? Jeg skal ikke til wannabe-sørlands-kystbyen Kragerø. Det er for idyllisk, folk betaler jo for hytte der. Notodden? Vi nærmer oss, men det er fremdeles for mye by. Seljord? Litt for mye skog, vi skal et sted som er litt mer sentralt og litt mindre beryktet for sjøorm.

Stedet er Bø, mine damer og herrer. Jeg har, som tidligere nevnt, kommet inn på forfatterstudiet der, og gleder meg veldig. Likevel betyr det jo at jeg må flytte fra storbyen til ingen kunne tru at nokon kunne bu. Sa jeg bu? Jeg mente BØ.

Uansett: Mr. Jackson, svigerfamilien og jeg bestemte oss for å ta en nærmere kikk på fasilitetene. Dette betydde en idyllisk biltur på fire timer gjennom vakre, grønne vestfold-landskap og frodige Telemarks-strøk til vi kom til…..et veikryss.

Veikrysset het Bø. Det hadde en togstasjon, en hovedgate, en rundkjøring, et par hoteller, noen fillete, skitne butikker og et par «restauranter» med suspekte navn. De mest bemerkelsesverdige het «Stallen» og «fjoset»- fjøset, hvis du er noe så unorsk som bokmålsbruker.

Jeg bytter altså ut Java, Valkyrien Kaffe og Tehus, Kitty Sushi, Colletts Café og Mecca med utesteder som er oppkalt etter en julekrybbe nær deg og Gastro og Gutta på Haugen med Rema og Sparmat. Ja, de har bokhandel. Ja, de har «kino». Ja, de har «kaffebar». De har også skihopp og en klesbutikk som får til og med en antimote-fantast som meg til å vurdere å gå patetisk shoppingbananas før jeg flytter dit.

Høgskolen ser likevel lovende ut, og gleder meg til å komme i gang med skrivingen for fullt. Stakkars Mr. Jackson, derimot, må gå på informatikkstudiet på selvsamme høgskole; en linje som kan skryte av gratis, sponset Microsoft-programvare til alle it-studenter. Godt jeg har min egen Linux-pc.

Min indre femåring er selvsagt mest gira på at vi flytter så nærme Sommarland Badepark, og alt av slekt og venner ser med gru frem til at jeg kommer til å kjøpe meg et ukeskort før studiestart og dytte alle ungene ut av sklia mens jeg hviner som…den gale damen jeg er. Og hva skal jeg rope til barna for å få alle fornøyelsesparkens fasiliteter for meg selv? «BØ!» selvfølgelig.

Mandag 23. juni 2008

Hvor bloggavhenging er du?

91%How Addicted to Blogging Are You?

Created by OnePlusYou

Ingen overraskelse. Via Frøken Makeløs.

Søndag 22. juni 2008

Deilig død

Jeg har, som tidligere nevnt, en bestevenninne som heter Mari. Mari er flink til mye forskjellig, men jeg har kommet frem til hva som ville vært Maris Beste Mulige Karrierevei, er bokterapeut. Vet du ikke hva en bokterapeut er, sier du? Ikke så rart, siden jeg har funnet opp dette yrket.

Konseptet er at du går til terapeuten og forteller om problemene dine, omtrent som du ville til en psykolog, og så gir hun deg en liste over bøker du kan lese for å bli frisk og glad igjen. Sist  jeg var inne på galehus laget Mari en sånn liste til meg.

Enden på visen ble et essay der hun tok for seg de beste bøkene å lese når du sitter på sinnsykehus. Her er åpningen:

I have a friend in an insane-asylum, which is less dramatic than it sounds. Insanity is mostly dull, so what else to do than read plenty of books?

Videre introduserer hun en rekke romaner hun vet jeg ikke har lest, men som passer utmerket for en mentalpasient med fritidsproblemer. Alle romanene har nydelige, treffende beskrivelser og oppsummeringer. Den første jeg gikk løs på hadde følgende vaskeseddel:

Elsewhere by Gabrielle Zevin: Because when you feel sad about dying, there are books where death is Elsewhere, and life runs in reverse. And while it sounds kind of bleh, it is actually rather sweet.

Siden jeg var innelåst, suicidal, emo og på desperat leting etter gode, distraherende leseopplevelser, virket en koselig bok om døden som en god idé. Jeg logget meg inn på amazon og skaffet meg debutboken til Zevin.

Jeg ble ikke skuffet. Elsewhere demonstrerer at ja, man kan skrive Brødrene Løvehjerte for voksne og det uten å knuse hjertet ditt i første kapittel med brann og døende småbrødre. Det er en myk, stille leseopplevelse om store, vanskelige følelser som hevn, savn og endringer du ikke kan reversere, fortalt på en måte som gjør at du føler at mennesker er varme, fine vesener.

Historien er så enkel at jeg kan gjenfortelle den uten å ødelegge for dere. Liz er en vanlig 15 år gammel jente som det bare er én spektakulær ting med: Hun glemte å se seg for da hun krysset gaten på vei til kjøpesenteret. Elsewhere er historien om hva som skjer med henne etter at hun dør, om landet på det andre siden av havet der folk lever livet sitt baklengs.

Du kommer dit rett etter dødsøyeblikket og lever til du blir sendt tilbake på jorden som nyfødt baby. Mange gamle mennesker synes det er nydelig å komme til Elsewhere og få leve ungdommen sin på nytt, men Liz blir svært frustrert. Hun har ikke gjort noe annet enn å være liten. Nå får hun hverken førerkort, universitetsutdannelse eller kjæreste!

Elsewhere forklarer spøkelser, gjenfødelse og bankeånder på en enkel og liketil måte, ved siden av klassiske tenåringsproblemstillinger og søte kjærlighetshistorier. Zevin hopper glatt over forestillinger om paradis og det evige liv, men tar tak i dagliglivet etter døden på en så overbevisende måte at jeg knep meg selv i å nesten tro på forklaringen hennes etter at boken var slutt.

Noe av det deiligste ved boken er skildringen av dyr som talende, deltagende bokfigurer. Etter at hun er død, lærer nemlig Liz seg å snakke hundespråket; et melodiøst språk med over 300 ord for kjærlighet. Hundene åpner og avslutter boken, og følger karakterene med kommentarer, råd og veiledning.

Zevin forvandler den mest dramatiske overgangen i livet til en ny begynnelse. Når boken er slutt og Liz er så liten at hun sendes tilbake til jorden som baby, ender også boken med en begynnelse. Det er rett og slett den deiligste boken jeg har lest om døden. Kjøp den og bruk en ettermiddag på den. Det er lettlest, søt sommerlektyre, og har den beste, ikke-moralistiske forklaringen på hvorfor det er en dårlig idé å dø ung.

Fredag 20. juni 2008

Ja, hvorfor en bok om jentesex? (Del 1)

Avil har skrevet et nydelig forsvar av boken vår, og hvorfor vi trenger en bok om jentesex. Jeg synes det er artig å bli debattert, samtidig som jeg hører Toril Moi i hodet mitt.

Hun hadde akkurat holdt et foredrag om Simone de Beauvoir, og salen kunne stille spørsmål. Førstemann ut var en ung mann som spurte surt og skråsikkert: «Men er nå egentlig temaene Beauvoir er så opptatt av relevant idag?» Toril Moi smilte beskt og parerte: «Pussig. Jeg får aldri det spørsmålet når jeg foreleser om Aristoteles.»

Det skrives bøker om alle temaer, og selv om ikke jeg er intressert i dem som handler om fluefiske og vinlegging, respekterer jeg at folk skriver og leser bøker om det. Å måtte forsvare sitt eget forfatterprosjekt er en situasjon jeg tror er ganske unik for oss som skriver om, vel, kjønn og kvinnespørsmål.

Likevel er det jo mange grunner til at vi fikk idéen til å skrive en bok om jentesex og enda flere grunner til at vi tror at en sånn bok er nødvendig. Istedenfor å gå inn i en lang argumentasjon med en gang, kommer jeg til å publisere litt forskjellige, personlige refleksjoner rundt temaet. De saftige kronikkene kommer ikke før lansering, skjønner dere vel ^_^

La oss begynne en gang på tidlig ungdomskole. Jeg sitter og småprater med en av klassens mer tyggistyggende og lipglossbrukende små damer. Temaet er kropp og sex og sånn.

Hun: Du Ida? Det hender at jeg tar på meg selv der nede…
Jeg: Ja?
Hun: Noen ganger så holder jeg på så lenge at jeg kjenner meg helt tissetrengt! Kan det være farlig? Kan det være derfor jeg aldri får mensen? Kan jeg bli steril? (Vi var 13 år og det å ikke ha fått mensen ennå var et sårt tema)
Jeg: Eh. Nei. Det er ikke skadelig. Du blir bare kåt.
Hun: Kåt? Sånn som Kristian?
Jeg: Ja, sånn som alle andre. Det er litt som å bli sulten. Du blir kåt, også onanerer du. Eller runker, da. Det er vel et uttrykk du har hørt?
Hun: Hahahah, jenter kan vel ikke runke! Du bare tuller med meg!

Jeg var en av jentene som vokste opp med Vi og Gutta tidlig i tenårene; et kjedelig jenteblad med én god side: Det trykket masse erotiske noveller og tok fullstendig for gitt at 14-årgamle jenter var seksuelle vesener, men uten å skape sexpress. De hadde onaniperspektivet og trykket bilder av kjekke gutter småpikene kunne runke til, ikke bare forelske seg i.

Jeg er klar over at ikke alle leste disse bladene da de kom ut, og at ingen jenteblader fortsatte prosjektet etter at V&G gikk inn og ble intetsigende 4U. Samtalen over gir et innblikk i mye av holdningene som venninnene mine hadde til egen seksualitet i samme alder. Kåt var noe gutter ble, og runking var forbeholdt dem som hadde en kuk. Tok de på seg selv, var det skambelagt og sikkert skadelig for evnen deres til å reprodusere seg.

Jeg trenger vel ikke nevne at oss som hadde en annen oppfattning bedrev ganske heftig misjonering for vårt syn? Likevel møtte vi mange utfordringer når det kom til å snakke om denne seksualiteten.
Her er noen av de viktigste:

1. Vi hadde ikke noe navn på kjønnsorganet. Vi tok oss selv «der nede».
2. Vi hadde ikke noen ord for det vi gjorde. Vi «tok på oss selv», mens guttene runket, dro laksen, spilte lommetennis og tusen andre synonymer.
3. Vi var ukomfortable med å si at vi var kåte og skammet oss over de seksuelle fantasiene våre.
4. Mens alle tok for gitt at tenåringsgutter var kjederunkende, pornoglandende kåtinger, var ikke vår onani noe man snakket om. Vi kunne ikke mime hva vi gjorde med en enkel håndbevegelse, vi hadde ingen vitser om det og vi visste egentlig at vi snakket om noe veldig tabubelagt. En gang vi var på fest i slutten av niende, sa en av guttene at alle som onanerte kunne rekke hånda i været. Alle guttene tok opp hånden, mens alle jentene så i gulvet. Dette inkluderer også Kvinnelige Onanisters Ivrige Misjonsforening som jeg selv var en del av.
5. Vi måtte faktisk misjonere. Mange av jentene jeg kjente insisterte hardt på at det var Sykt og Galt å ta på seg selv, at du var lesbisk, nymfoman, unormal og kvalm om du fikk orgasmer på egenhånd.

Jeg tror og håper at dette er en holdning til onani og seksuell fantasi de fleste jenter opplever i oppveksten, men mange av dem jeg har diskutert med bekrefter mine erfaringer. Hvis du ikke møtte noen rare holdninger eller tabuer da du vokste opp: Så bra for deg!

Likevel- undersøkelser har vist (her trenger jeg en kilde, jeg vet, men dette er litt i full fart) at foreldre tar bort hendene til små jenter når de tar på seg selv på et mye tidligere stadie enn de gjør med små gutter, selv med jenter og gutter innenfor samme søskenflokk. Selv som voksne, bevisste, politisk korrekte mennesker synes vi det er vanskeligere å forholde oss til at en jente er kåt enn at en gutt er det.

Denne observasjonen alene er nok til å være en begrunnelse for at jenters forhold til sex kunne trenge en egen bok, og ennå har jeg ikke sagt noe om kjønnsrollene våre, om maktforhold i senga, om hvordan samfunnet vårt fremstiller sex mellom to damer og om overgrep og seksuell undertrykkelse. Mest av alt tror jeg vi trenger en bok om hvor bra sex mange jenter faktisk har, på tross av alt som er problematisk, på tross av at mange av oss vokste opp med «kåt» som et like maskulint ladet ord som «ståtiss» og «fotball».

Vel, dette er del 1. Det kommer til å komme tekster om dette temaet helt frem til boklansering. Heng med, og del gjerne dine, personlige betraktninger i kommentarfeltet (c;

Del 2 er nå kommet! Les den også!

Torsdag 19. juni 2008

Utkast til forside

Vi har fått masse utkast til forsider fra designeren til forlaget. Her er noen av de jeg likte best. Tenk, en ordentlig forside til boken! Det er litt magisk ^_^

Vi er litt usikre på om «Sex- nå også for jenter»-merket skal være med. Hva synes du? Gå og svar i pollen!

Ingenting er spikret ennå, men det blir ganske stilig, eller hva?

Onsdag 18. juni 2008

Grevinner du bør merke deg

Eventyret begynte min første skoledag på videregående. Carima, den kvinnelige, mer vimsete utgaven av Conan, hadde overfalt meg på skoleveien og presentert seg selv: «Unnskyld, men jeg overhørte samtalen din, og du må jo være Ida!»

Jeg kunne ikke nekte for det, og den hippiekledde berta med cello under armen og jeg brukte omtrent fem min på å bli Godt Kjent. Hvordan hun kjente til meg? Godt spørsmål. Noe av det hun gjentok hele tiden var: «Du må treffe Maren! Dere kommer til å komme så godt overrens!»

Et par uker senere satt Maren og jeg og snakket sammen om hva vi ville gjøre med livene våre. Ja, vi hadde klaffet godt sosialt. Ja, den mørkhårede, smilende gotherdamen hadde vist seg å være spennende selskap fra friminutt #1. «Jeg skal skrive.» sa jeg. «Jeg også.» sa hun.

Og skriving ble det. Uttallige skrivegrupper, diktlesninger, kritikkrunder og oppvarmingsøvelser senere hadde vi laget en koroppsettning, en masse noveller, metervis med vers, et tv-manus, teaterdialoger og sanger som synges på skolen vi gikk på den dag i dag.

Jeg mistenker at vi ikke bare var skrivende mennesker, men handlende mennesker, siden vi fikk veldig mye gjort sammen. Vi pushet hverandre. «Jeg kommer til å sende inn en tekst til den konkurransen. Hva med deg? Har du skrevet noe?»

For deg som ikke henger med i svingene: Grevinnen, aka Maren Kristiane Solli, er medforfatteren min på «Jenter som kommer». Hun er nå tilgjengelig i fullversjon på Internett, og jeg skriver selvfølgelig om henne som et sleipt markedsføringstriks: Gå inn og les bloggen hennes, kommenter, legg henne til på RSS og oppdater bloggrollen din. Hun er her for å bli.

Tirsdag 17. juni 2008

Sykdom gjør oversosial asosial

«Lyst til å være med ut på lørdag?»
«Eh.»
Lyst? Klart jeg har lyst! Jeg har ingen annen avtale. Jeg elsker vennene mine. Jeg vil fryktelig gjerne se dem. Jeg er tussete teit glad i å være sammen med andre mennesker. Og likevel gir vissheten om at jeg faktisk har humørsvingninger som en jojo en viss skepsis. Fordi om jeg skal være ærlig – og jeg jobber hardt med å være akkurat det- så vet jeg faktisk ikke om jeg kommer til å være i strålende humør når lørdagen kommer, eller om jeg kommer til å sitte sammenkrøllet i en ball under bordet og ikke puste lørdag morgen.
«Hva blir det til?»
«Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg kan.»
«Kan du ringe meg opp?»
«Jeg vet ikke om jeg får til det heller. Mr. Jackson ringer deg.»

Eposten min er en konstant kilde til dårlig samvittighet. Har du mailet meg om sukkerfri mat? Pressedekning av boken? En tekst jeg har skrevet? Hvor bra jeg skrev om bipolaritet? Jeg ble kjempeglad for mailen din. Greide jeg å svare? Nei. Kommer jeg til å svare? Tja. Kanskje Mr. Jackson må svare for meg.

Jeg har mistet mobilen med vilje. Jeg greier ikke å sitte å se på at ubesvarte anrop bygger seg opp, at antall tekstmeldinger sprenger mobilminnet og at jeg ikke får til å svare på dem. Jeg har en teskje krefter igjen. De går til skriving. De går til psykologtimer. De går til å huske å dusje, vaske seg og sladre på mine egne påbegynte selvmordsforsøk. «Du må gjemme sovepillene mine. Gi meg en hver kveld.» Jeg vet jeg skulle ringt akkurat deg. Jeg har bestevenner jeg setter høyere enn det meste annet, men jeg greier ikke ta kontakt. Jeg greier ikke ringe når jeg sier jeg skal ringe. Jeg tør ikke logge meg på msn mer, alle vil snakke. Alle vil si hei og det blir for mye for meg.

Mange er redd jeg ikke liker dem mer. Noen har møtt meg i en god & manisk periode og sier jeg har det bedre enn noensinne (som er sant på mange måter) og forteller videre til folk jeg ikke har greid å prate med på en dårlig dag at «hun virket helt fin da jeg så henne!»

Jeg savner Ane, som mailet meg og lurte på om det gikk bra med meg, og jeg skremte vettet av henne ved å ikke greie å svare. Ane, det går bra. Vi drikker te igjen når jeg er på andre siden av dette. Jeg savner Mari, som er min favorittperson ved siden av Mr. Jackson, Mari som redder meg når jeg har gått meg bort i byen og sier «Why so sad, kitten?», som er sier at jeg skal ikke gå på det slitsomme møtet, at jeg skal kjøpe Pepsi Max og potetgull og være med henne hjem og se tegnefilm istedet. Mari som sier at «Det er viktig å venne seg til tanken på at alt faktisk ikke går bra bestandig. It’s ok.» Mari som blir vettskremt om jeg skulle slumpe til å ringe henne fra Mr. Jacksons telefon. «Jeg trodde han skulle si at du var død.» Jeg er ikke død, jeg bare greier ikke ringe folk for tiden. Jeg savner Natasha, som reddet livet mitt, som er den eneste som skjønner at når jeg er flinkest og mest produktiv, er jeg også mest selvdestruktiv. Jeg savner for mange folk av for mange grunner til å kunne henge ut alle sammen her.

Her er noen ting du bør vite:

1. Jeg ville gjerne svare eposten din, men jeg greide ikke. Du får svar, men muligens ikke med en gang, muligens ikke fra meg.
2. Jeg vet det er dårlig blogger-skikk, men jeg greier ikke svare på kommentarer lenger. Jeg blir kjempeglad for hver hilsen, hver kommentar, hvert innspill, hvert kritiske spørsmål. Og likevel, jeg håper jeg klarer å komme igang med å svare kommentarer over sommeren en gang.
3. Jeg har lite krefter og bruker dem der de må brukes: På tekst og mer tekst. Det vil være mer effektivt å kontakte daniel@jackson.kz enn meg om du har konkrete spørsmål og henvendelser.
4. Nei, jeg kommer ikke til å ta telefonen. Nei, jeg er ikke død.
5. Ikke stol på meg. Om du prater med en blid & ivrig-Ida, bør du regne med at det er en modus som går over etter halvannen dag.
6. Husk at jeg er like glad i deg som jeg har pleid å være. Jeg har bare dager hvor det å hente posten kjennes ut som et uoverkommelig prosjekt, så det å slå telefonnummeret ditt og ta en lang, beroligende prat kan bli for mye.

Sånn. Da var det sagt. Det lettet på min kant, i det minste.

Mandag 16. juni 2008

Forfatterstudiet, og teksten som fikk meg inn

Jeg fikk brev fra Høgskolen i Telemark i dag. Jeg har kommet inn på forfatterstudiet, og flytter til Bø til høsten. Jeg har allerede laget Bø-vitser nok til å irritere vettet av Mr. Jackson og svigerfamilien, og kommer til å ha tegnet meg en spøkelsesmaskot som kan være med meg første skoledag før kvelden er omme. Egentlig skulle jeg fått vite om jeg kom inn rundt den 9. juni en gang, men fikk beskjed om at jeg stod på venteliste. Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg gitt opp studieplassen da jeg fikk brevet. Nå har jeg brukt ettermiddagen på å danse rundt, lete etter leilighet i Telemark og planlegge alt jeg faktisk skal få tid til å skrive.

Siden man tross alt blir tatt opp på opptaksprøve, tenkte jeg at jeg skulle publisere novellen som fikk meg inn på skolen. En feiring av skjønnlitteratur og faderullan. Jeg pleier ikke egentlig å putte lengre, skjønnlittærere saker på bloggen, men idag gjør vi et unntak. Tross alt blir dette tredje innlegget maniske meg publiserer dette døgnet. Er man gal så er man gal. Enjoy.

Det som skjedde dagen jeg ble gal
«Hallo,» sa jeg til speilbildet. Det var litt tilfeldig at jeg sa det, jeg vet jo at speil ikke kan snakke. Kanskje var det fordi jeg gikk og småpratet med meg selv hele tiden for å holde den verste fylleangsten unna? «Skal vi sjå: Litt cola, tenker jeg. Kaffe? Nix. Uff, som du stinker. Dusje er en fin plan.»

En ting er sikkert: Jeg var ikke forberedt på at speilbildet skulle svare. «Hei hei» sa det morgenfriskt. Du vet når du skraper lodd og det står 100.000 to steder og 10.000 ett sted og du blingser og blunker og håper du har vunnet gjeldslette og sydentur, selv om du egentlig ser at det ikke er noen gevinst der? Sånn var dette, bare omvendt.

Jeg blunket, gnidde meg i øynene og forventet at det smilende speilbildet skulle forvandle seg til en shabby, heslig morgengrimase. Men hver gang jeg åpnet øynene, så jeg meg selv stå der som en rødhåret Synnøve Solbakken, frisk og fregnete med et blendende smil. Alle har hørt de sære spiritist-historiene folk er så opptatt av på slutten av barneskolen, om hvordan du kan forandre fjeset ditt til en grusom djevelmaske i speilet om du står i tussmørket og teller til tretten. Nå var det jeg som følte meg som djevelmasken. Speil-jenta var en blidere, mer opplagt og mer velstelt utgave av meg.

Langsomt, så langsomt at jeg skulle gi speilbildet tid til å ta meg igjen, lot jeg hånden gli gjennom håret. Speiljenta fortrakk ikke en mine. Iskaldt noterte jeg at hun hadde håret trukket stramt tilbake i en hestehale, mens mitt var en diger, tupert tjafs med hårspray og skum. Et kjapt blikk ned på bekledningen min gav meg det endelige svaret: Ja, noe var alvorlig galt her. Mens jeg hadde en utringet topp ,skjørt og et par pinlig raknende nylonstrømper på meg, hadde jenta i speilet på seg stramme jeans og den store, grønne militær-skjorten min. Jeg stod dørgende stille et par sekunder. Hun smilte, satte hendene i siden og flyttet vekten fra den ene foten til den andre.

Skriket måtte komme. Opp gjennom halsen, ut gjennom munnen. Det ljomet i baderomsveggene. Et desperat øyeblikk fikk jeg det for meg at om jeg bare gjorde kraftige nok bevegelser ville speilbildet bli nødt til å herme etter meg igjen. Jeg hoppet og spratt, viftet med armene, skrek, brølte, og danset fugledansen. Selv ikke mitt mislykkede forsøk på å stå på hodet fikk jenta i speilet til å lee på så mye som et øyelokk. Hes og andpusten falt jeg sammen på dolokket.

«Det nytter ikke.» lo speiljenta. «Jeg kommer ikke til å herme uansett hvor mye du spreller, men bare fortsett. For all del, du trenger litt trim.» Hun kløp seg selv i sideflesket. «Du kunne spart deg en del av søppelmaten og potetgullet med dipp.» Fornærmelse og sjokk , kombinert med en stor dose mangel på forståelse gjør noe med formuleringsevnen din. Alt jeg greide å si var: «Øh?»

«Jeg er tatt ut i streik» sa jenta i speilet. «Jeg er ikke på jobb, jeg er ute av drift.» «Streik?» sa jeg. «Ja» sa hun. «Streik…» sa jeg. «Det betyr jo at du er en person av noe slag, ikke bare en refleksjon av meg?» «Korrekt. Jeg er en ordentlig person i massevis. Jeg jobber bare slaveskift som hermegås for utakknemlige drittsekker som tar meg for gitt.»

«Men er du meg? Du ser jo helt ut som meg?» «Akkurat nå ser jeg betraktelig bedre ut enn deg!» Hun lo høyt. «Du ser ut som om du har sovet ute i en grøft i natt!» Jeg overså alle de ekle kommentarene hennes. Jeg ville til bunns i dette. «Det du sier,» sa jeg prøvende, «er at du alltid følger etter meg og hermer alle bevegelsene mine, utseende og klærne?» «Ja, jeg er ditt livs galeislave. Det er speilbildenes grusomme tilværelse. Vi læres opp fra vi er bittesmå til at vi skal tjene og føye oss etter Herren i alt, og lever trange, fangede liv der vi for det meste prøver klær og lager trutmunn mens vi tar på oss maskara. Og så jålete som du er,» skjøt hun inn, «får jeg jævla lite fritid.»

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet. Hadde hun vært der hele tiden? Sittet stille som en mus mens jeg klippet håret eller ble sminket før en teaterforestilling? Uten å si et ord og uten å velge det selv? «Hva er det dere vil oppnå med å streike, da?» spurte jeg. «Hva er kravene deres?» «Åh!» sa hun, øynene skinte. Jeg ble satt ut av å se på henne. Jeg betraktet jo en utgave av meg selv som levde sitt eget liv, og det var rart å se sitt eget kroppspråk utført av noen andre.

«Vi har mange vanlige krav, som åttetimers dag, helgefri og overtidsbetaling. Helligdager blir det selvfølgelig tredobbel lønn, og jeg skal ha rett på fire ukers lønnet ferie. I tillegg krever vi smusstillegg og retten til å reservere oss mot ubehagelige aktiviteter. Jeg krever for eksempel fullstendig fritak fra kviseklemming, nesepilling og all bruk av speil under besøk hos gynekolog og tannlege. Sånne «Kvinne-kjenn din kropp»- øvelser med med å brette ut underlivet ditt foran speilet krever vi landsomfattende forbud mot. Det min fitte du tvinger meg til å vise frem! Snakker om overgrep!

Ellers vil jeg være med i planleggingen av hva slags garderobe du skal ha. Neste gang du handler klær eller vil ha en ny frisyre – spør meg! Det er ikke bare du som må gå med den stygge, rosa kasjmirgenseren. Treningstimer i rom med speil skal lønnes på samme måte som overtid, og enhver seksuell aktivitet foran et speil er forbudt, uavhengig av om jeg får betalt eller ikke. Nei, jeg er ikke prostituert, og nei, jeg vil ikke være din private pornostjerne.» Hun trakk pusten og smilte bredt etter den lange tiraden. «Noen spørsmål så langt? Du burde ta notater.»

«Mener du,» jeg prøvde å sortere all informasjonen, «at jeg skal betale deg for å være speilbildet mitt?» «115kr timen, tenkte jeg. Det blir 230 kr timen i helgene.»

«Jeg er student, jeg har ikke råd til en fulltidsansatt! Og fri på kveldstid og i helgene? Jeg kan ikke gå uten speilbildet storparten av uken – folk kommer til å tro at jeg er en vampyr!» «Vel, det blir lønnet speilbilde eller ikke noe speilbilde.» Hun la armene i kors. Jeg lot pekefingeren gli over speilflaten. «Det er ingen måte jeg kan nå deg på, er det vel?» Hun ristet på hodet. «Vi er nærmere hverandre og lengre unna hverandre enn du tror.» Hun satte seg tilbake på dolokket i baderommet bak henne, som var helt identisk badet jeg satt i. «Er det et hus makent mitt hus bak den døren der inne hos deg?» spurte jeg. «Nix.» sa hun. «Det er bare teaterkulisser.» «Åh.» sa jeg. Det gjorde verdenen speiljenta levde i til enda fjernere og rarere enn jeg hadde forestilt meg.

Vi satt taust et par minutter og jeg studerte henne, lette etter forskjeller på henne og meg. Hadde hun en føflekk for mye? Viste hun tegn til at det røde håret hennes bare var en parykk? Hun begynte å bli urolig inne i speilet, og skiftet stadig sittestilling på dosetet. Gradvis begynte jeg å herme etter henne. Hun la det ene benet over det andre, jeg la det ene benet over det andre. Hun rettet seg opp i ryggen, jeg rettet meg opp i ryggen. Slik fortsatte vi en liten stund, før jeg lot hånden min skli opp og trakk håret mitt bak øret. Hånden til speiljenta fulgte automatisk min bevegelse. Jeg reiste meg og gikk mot vasken, hun kopierte meg som i refleks før hun plutselig avbrøt seg selv og skrek til. «Slutt med det der!» «Gammel vane vondt å vende, hm?» flirte jeg. Hun så ut som om en tørrlagt alkis som har blitt fersket med en dram til munnen. «Det der var unødvendig.» sa hun.

«Jeg prøver bare å bevise at du kommer til å speile bevegelsene mine selv om jeg ikke betaler deg.» Jeg fikk bare geiping til svar. «Dessuten,» sa jeg «er det mye som ikke henger på grep her. Hva skal du gjøre om du ikke speiler bevegelsene mine? Hadde du virkelig streiket, ville du vel bare forsvunnet når jeg stod foran speilet, og så kunne jeg hatt det så godt? På meg virker det som om noe holder deg der du er, og hva du skal med pengene mine da, det skjønner jeg ikke. Du kan jo ikke gå og kjøpe noe.» Hun bare stirret på meg uten å si noe. Jeg var på riktig spor. «Denne streiken din er ikke særlig gjennomtenkt, rett og slett. Hvor mange er dere egentlig som streiker?» Plutselig så det ut som om hun krympet ti centimeter. Skuldrene hennes krøp opp til ørene og hun slo hendene for ansiktet. «Det er vel strengt tatt… bare meg.»

Jeg lo høyt av lettelse. «Da beklager jeg, frøken, men jeg kommer ikke til å gi etter for kravene dine. Jeg kommer rett og slett til å gjøre følgende: Se meg mindre i speilet.» Med den replikken tok jeg speilet av kroken det hang på, og snudde det med den grå siden frem, før jeg hoppet i dusjen. Så ufattelig intelligent jeg var! Etter en dusj som tok med seg mye av den verste fylleangsten, fremstod hele speilaffæren som enda mer mystisk.

Ingen panikk, forsøk å resonnere, Live. Hva er det som skjer her? Den første tanken var jeg blitt gal og innbilte meg ting. Det at jeg lurte på om jeg var blitt gal, skulle jo ellers være et tegn på at jeg ikke var så gal, hadde min iherdige lesing av Illustrert Vitenskap og psykologiske thrillere lært meg. Og likevel – speilet snakket til meg. Galskap var en mulighet.

«Smil til det skjulte kamera» var også sannsynlig. Jeg hadde sett TV-programmer der de gjorde speiltriks før, men det var flere ting som ikke stemte overrens med den teorien: For det første måtte de grave opp noen som så akkurat ut som meg å få noen til å være min dobbeltgjenger i speilet. Jeg har ingen tvillingsøster, og det skal mye til å grave opp ukjente Live Torgersens dobbeltgjenger bare for å kunne gjennomføre et sånt stunt. For det andre var ikke speilet falskt. Det var ikke egentlig et vindu med en skuespiller bak, for jeg hadde jo tatt det ned fra veggen. Dessuten burde kamerateamet avslørt seg nå. Nei, jeg ble dvelende ved den mest absurde forklaringen: At speil-Live snakket sant. At speilbildene var levende individer, blindpassasjerer i livet mitt.

Jeg subbet ut på soverommet med et håndkle rundt kroppen og skannet rommet på jakt etter noe rent å ha på meg. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er en gris. På rommet mitt ser det ut som Al-Qaida har bombet en H&M-butikk og en IKEA-utstilling, for deretter å blande restene sammen med skitne tallerkner og brukt snørr-kleenex. Jeg rotet rundt i noen av kleshaugene på jakt etter rene truser og åpnet et par kommodeskuffer uten hell. Kanskje det lå noe rent i klesskapet?

«Du trodde ikke du skulle slippe unna så lett?» Jeg hørte stemmen hennes så fort jeg gløttet på døren til garderobeskapet. Føkk. Jeg har jo et speil på innsiden av skapdøren. Det hadde jeg glemt. «Det nytter ikke å rømme fra meg!»

«Hva kan et speilbilde gjøre mot meg?» Jeg merket at jeg hørtes enda mer spydig ut enn jeg hadde tenkt. «Du er virkelig dummere enn du ser ut til.» Hun gliste fra øre til øre.
Så begynte hun å rope: «Streikevakt! Streikemakt! Vi skal slåss mot speilforakt!» Hun marsjerte frem og tilbake foran meg, skrek og hoiet. «Stopp! Stopp med en gang!» Jeg fant truser, jeans og t-skjorte, luktet på et par sokker og halte dem på meg uansett hvor surt de stinket. «Jeg stopper ikke før du går med på kravene mine!» «Hør her! Jeg kan ikke være den eneste i verden med et deltids-speilbilde! Folk kommer til å tro jeg er sprø!» «Hah! Se hvordan folk reagerer på at du har et støyende og opprørsk speilbilde, du!»

Jeg visste hun hadde overtaket. Jeg løp ut av soverommet, tok stua i tre steg og snappet med meg jakke og husnøkler før jeg hev meg ut døra. Hun viste fingeren til meg og laget prompelyder fra speilet i gangen idet døren smalt bak meg. Den friske luften roet meg ned, men bare for noen få sekunder. Hun var i butikkvinduene, i lakken på bilene og i sølepytten utenfor oppgangen min. Hun laget ufattelig mye bråk. «Hei! Jeg er LIVE TORGERSEN! Vil du se på rumpa mi? Se, jeg har en finger i nesen!» Jeg la på sprang nedover Vogtsgate.

Hun var i alle vinduene på trikken som kjørte forbi. Hvis jeg gikk inn på trikken, ville jeg være fanget sammen med henne. Kollektivtransport var ikke noe alternativ; t-bane og buss ville være like fatalt. «Jeg har en valk på magen jeg er veldig flau over! La oss ta en kikk, dere!» Hun trakk opp genseren og viste flesket idet trikken fór forbi. Hun visste faktisk alt om meg, og nå sladret hun. Satan, jeg slet. Et øyeblikk var jeg redd for at hun skulle være med trikkevinduene ut av syne og gjennom hele byen. Så innså jeg at hun var litt som skyggen min: Hun var der bare når jeg var i nærheten og kunne speile meg. Kom jeg meg til et fullstendig speilfritt sted, var jeg trygg. Jeg stod stille og glodde i to sekunder, så beinfløy jeg til Sofienbergparken.

Teorien min stemte. Jeg satt meg under et tre og var endelig i fred. Det var en midlertidig løsning, men jeg kunne senke skuldrene i to minutter. Parken var nesten folketom, selv om det var en lørdags formiddag. Det var bare noen gutter som hang ved et av lekestativene, noen joggere og et par som luftet hunden. Andre mennesker. Jeg ble helt varm innvendig av å se på dem. Det var det jeg trengte. Jeg måtte betro meg til andre mennesker.

Hånden min fant mobilen i jakkelomma før jeg fikk tenkt meg om, åpnet tastelåsen med et «bip» og trykket «R» på telefonlista. «Ringer Reidar» stod det på skjermen. Selvsagt ringte jeg kjæresten. Hva skal man med kjærester hvis man ikke kan ringe dem når livet blir litt for absurd? «Hei?» «Hei!» Han svarte nesten med en gang, men ordene stoppet i munnen på meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne. «Ja?» sa han. «Er det noe?» «Jeg sitter i Sofienbergparken. Har du lyst til å komme ut hit?» «Joda! Jeg er ute og trener nå, men jeg kan være der om et kvarter!» «Supert! Da ses vi!» «Ok, hei så lenge!» Så satt jeg stille et kvarter, med nervene i spenn. Hvordan skulle jeg forklare hva som har skjedd?

Jeg så ham lenge før han så meg. Han kom joggende i bare t-skjorta, svett og smilende. Jeg vinket så han fikk øye på meg og fikk han over til meg. Det var så godt å kysse svett mann at jeg nesten ble på gråten. Så redd jeg hadde vært! Ingenting er skummelt når vi er to. Jeg snuste ham i halsgropen og boret nesen ned i den bløte huden. «Så glad du var for å se meg!» lo han. Jeg så opp, og der var hun. Hun rakk tunge til meg midt i pupillen hans, gliste og vinket. Hun var i øynene hans.
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg revet meg løs og løp tilbake mot leiligheten.

«Live! Liiive!» Reidar skrek etter meg. Jeg snudde meg ikke. Jeg ignorerte alle sprellene hennes på vei opp gangen, rev opp døra og hastet inn på badet. Jeg kunne sikkert tatt oppgjøret med et hvilket som helst speil, men det virket riktig å gjøre det der det hele begynte. Hivende etter pusten, med slim og blodsmak i munnen kjente jeg at svetten piplet frem. Jeg snudde speilet med den blanke siden frem og blikkene våre møttes.

Hun lo. Det var en glad og ertende latter. «Hold deg unna kjæresten min!» Jeg sa det uten å tenke, floskler kommer gjerne av seg selv. «Det kan jeg godt. Hvis du virkelig vil ha en kjæreste uten et speilbilde i øynene. Vil du stirre inn i sorte, døde hull?» «Nei, men jeg vil ikke se deg danse Macarena der, heller!» «Da får du betale meg skikkelig!» «Hør her:» sa jeg. Jeg rettet opp ryggen, senket skuldrene og så rett på henne.

«Jeg kan ikke betale deg. Jeg skjønner det er forferdelig å være slave av mine bevegelser hele tiden, men det er ikke jeg som har bestemt at det skal være sånn. Jeg kan ikke noe for det, og det er urettferdig at jeg må legge om livet mitt på grunn av noe som ikke er min skyld. Jeg kan ikke betale det hvite ut av øyet for å få sminket meg! Jeg kan ikke slutte å speile meg på søndager! Du må ta til fornuft!» Hun ble stille et øyeblikk. Så steg sinnet opp i henne som rød saft i en mugge. Det nådde øynene hennes og jeg rygget bakover.

«Tror du at vi blir kvitt undertrykkelse ved at du synes synd på den du undertrykker? Når livet ditt tråkker på livet mitt, hjelper det ikke en dritt at du «forstår». Skal ting bli annerledes, må det bety færre privilegier for deg. Ja, du mister makt, og ja, det er ubehagelig. Jeg kommer til å tvinge deg til å gi opp de privilegiene du har hatt.» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg prøvde å se for meg et liv der jeg timebetalte speilbildet mitt. Jeg prøvde å se for meg hvordan jeg skulle forklare det til andre.
Det gikk en krusning over bildet i speilet, som en signalfeil på et gammelt fjernsynsapparat. Det ble snø og flimmer i kanten av speilet.

«Hva skjer?» spurte jeg. Speil-Live var kritthvit i ansiktet og så ut som om hun lette etter et sted å rømme. Det dukket opp en skikkelse i grå uniform ved siden av henne. Hun hylte som besatt. Uten å foretrekke en mine, tok skikkelsen opp en liten fjernkontroll av lommen, siktet på henne og «skrudde av» lyden hun laget. Hun hulket og hylte så ansiktet ble helt fordreid, men det kom ingen lyd.
Jeg stod og så på meg selv skrike, på at noen tok på meg håndjern og førte meg bort. Det kom flere grå skikkelser i uniform. En gikk frem til speilet og henvendte seg til meg. Stemmen var kjølig og litt metallisk:

«Speilbildet Deres er defekt. Vi beklager bryderiet det har skaffet Dem. De kommer til å motta et nytt innen få minutter, uten ekstrakostnader. Igjen, vi beklager det inntrufne.» Det var mye jeg ville si, spørsmål og protester vellet opp, men de forsvant før jeg rakk å si noe annet enn «Vent!» Speilet var helt tomt. Jeg stirret inn på mitt eget tomme bad. Hodet mitt var like tomt.

Hendene hennes var det første som kom til syne, så omrisset av kroppen, deretter fjeset og til slutt hele henne. Hele meg, for hun hadde mine klær, min hårfrisyre, mitt jagede ansiktsuttrykk. Jeg løftet hånden og speilbildet fulgte bevegelsen perfekt. Jeg reiste meg fra dosetet. Hun reiste seg samtidig. Vi var helt synkronisert. Da jeg begynte å gråte, gråt hun også.

———-
Hang du med så langt? Yay!

Mandag 16. juni 2008

Det finnes mer Virrvarr enn du tror

Jeg har en narsissistisk morgen og googler meg selv. Erfaring tilsier at hvis skal jeg få trivelige resultater, er det «Revolusjonært Roteloft» jeg må google. Da kommer treff om bloggen, bloggen og mer om bloggen. Hvis de skriver om bloggen, skriver de også om meg, og kanskje jeg finner noen steder hvor noen skriver om meg som jeg ikke har merket før. Pene ting. Søte ting. Fin ego-mat på morgenen.

Idag googlet jeg «Virrvarr». Jeg er nr. 3 på Google. Du skjønner- det finnes mere Virrvarr der ute enn du tror. En del språkpedantiske venner av meg har forklart at ordet «virrvarr» ikke staves med to r’er, men med én. Den korrekte måten å gjøre det på er å skrive «virvar». «Jeg er orginal, jeg!» har jeg tenkt. Den stavefeilen er det som skiller kallenavnet mitt fra et vanlig begrep. Uheldigvis er det flere der ute som ikke kan stave.

Jeg kunne hatt barna mine på Virrvarr SFO, de sleipe folka som har stukket av med domenet virrvarr.no. Ikke at jeg har noen barn ennå, men dere vet hvordan det er. Det beste er dog forklaringen på hvorfor de heter det de heter. (De er en svømme-sfo).

Virrvarr er en Norsk oversettelse av det Finske ordet : “herveli” Det er navnet på et stup m skruer og volter.

Hvis jeg noen gang skal forklare hva jeg heter i Finland, har disse folka hjulpet meg. Impregnerende.

Virrvarr har også vunnet desingpriser. Ikke yours truly, men mønsteret Virrvarr som du kan få på alt fra tapet til grytekluter i heimen. Hvis jeg noensinne skal lage en nettside med repeating patterns som bakgrunn på bloggen, må det være med dette mønsteret.

Her er et eksempel på klassisk Virrvarr:

SFO, designpriser og meg.