Tirsdag 29. juli 2008

Om kunsten å si «nei»

Det er råd #1 til snille jenter, er det ikke? «Just say no». «Si nei.» «Sett grenser.» «Begrens deg.» «Prioriter bedre.» «Lær deg å si nei.» «Øv deg på å takke nei.» Du finner det i selvhjelpsbøker, i ukebladartikler, du hører det til det kjedsommelige. «Si nei.» Jeg har vært et konsekvent ja-menneske hele mitt liv. Jeg har sittet og sagt «jada, klart jeg kan!» selv om filofaxen min har vist at jeg er trippel og kvadruppel-booket på samme tidspunktet allerede.

Jeg har sagt «Så gøy!» til alt, uavhengig om jeg har hatt lyst eller ei. Har det eksistert en komité, et utvalg, et styre og en aktivitetsgruppe på skolen, i organisasjonslivet og i studietiden har jeg vært superaktivist. Det er så lett å skjønne at det er smart å si nei, men det er fryktelig vanskelig å begynne å gjøre det.

Jeg har tapt mye på å være den som alltid stiller opp.

Her er noen av de verste utslagene:

• Jeg har blitt utslitt.
• Ved å stille opp på aktiviteter jeg ikke hadde lyst til, men følte meg forpliktet til, ble jeg for sliten til å gjøre de tingene jeg hadde lyst til. De gale prioriteringene har ført til at jeg stadig vekk går i fella hvor jeg foreslår en festlig aktivitet jeg har lyst til, for så å være for sliten til å gjennomføre den.
• Jeg har fått dårlige grenser. Hva gjør jeg for andres del? Hva er det jeg vil? Når alt handler om pliktfølelse, er det lett å miste oversikten på hvem du er og hva du liker.
• Jeg har sluttet å lytte til mine egne signaler. Når alt har handlet om hva jeg mener jeg burde få til, ikke hva jeg har orker, har jeg drevet rovdrift på meg selv.
• Å aldri si nei går på selvtillitten løs. Det er ikke vanskelig å føle seg som dritt når du behandler deg selv som dritt.

Ulempen med å være Virrvarr på rehabilitering er at jeg faktisk må øve meg på disse skumle «Nei»-greiene. Det er vanskeligere enn man skulle tro. «Det kan jo ikke være vanskelig å la være å gjøre noe?» sa en venn av meg irritert. Problemet er at ordet blir hengende fast i halsen, blir en uoverkommelig mur jeg ikke får til å klatre over, det tårner seg opp og blir et umulig hinder.

Problemet blir at jeg dermed sier «ja» til ting jeg har lyst til, for så å ikke greie å hverken møte opp eller gi beskjed om at jeg ikke kommer likevel. Å «glemme» sms’er, eposter og lignende henvendelser gir mye dårlig samvittighet, og dårlig samvittighet er raskeste veien til å bli mer emo. Den eneste reelle løsningen på dette problemet er å si nei med én gang, samt lage realistiske planer for hva jeg faktisk orker.

Jeg har sagt nei til en stor og skummel ting, og det er jeg ganske stolt av. Jeg har bestemt meg for å utsette forfatterstudiet ett år, rett og slett fordi den gale damen vet at studier i gokk + boklansering i Oslo samme høst blir for mye. Jeg er for syk og sliten til å flytte til et nytt sted og måtte finne en ny psykolog akkurat nå. Jeg trøster meg med at den arbeidsnarkomane damen faktisk har blitt friskere siden hun kan innse begrensningene sine nå ^_^. Jeg må ta den tiden det tar å bli mindre gal i hodet.

I mellomtiden skal jeg stå foran speilet og øve meg på å si «NEINEINEI.» Jeg må jo få dreisen på dette her til slutt.

Mandag 28. juli 2008

Opplysning til deg som leser:

Virrvarr er i rehabiliteringsfase. Det betyr at jeg øver meg på ting jeg ikke har fått til på en stund i små porsjoner, et skritt av gangen. Dagene fremover kommer jeg til å begynne å svare på kommentarer igjen. Det er vel noen måneder siden sist? Fra og med dette innlegget kommer jeg til å bevege meg ut i mitt eget kommentarfelt igjen.

Hva betyr det?

• Det kan bety litt færre oppdateringer, men det betyr også morsommere diskusjoner.
• Det betyr at du faktisk kan stille spørsmål og få svar i kommentarfeltet nå.
• Det betyr at det er slutt med enveiskommunikasjonen ^_^
• Det betyr at jeg håper at dere er litt snille og tålmodige med meg.

Søndag 27. juli 2008

Kaniner, for fanden!

Ja, jeg er stumble-upon-avhengig. Ja, jeg surfer flere rare nettsider enn jeg har godt av. Ja, jeg driver og pådrar meg en svært eksotisk og lang ønskeliste selv om det er et halvt år til jul. Det er bare det at jeg har forelsket meg. Jeg har forelsket meg i noe komplett unyttig. Jeg har forelsket meg i en internett-oppkoblbar, snakkende plastkanin. Og ikke hvilken som helst plastkanin: Det er en Nabaztag.

Den leser høyt nyheter, RSS-feeds, eposten din og forteller deg hva klokka er, i tillegg til at den danser, blinker og snakker seksten forskjellige språk. De pleide å ha den på Think Geek før, men de har fått produsert sin egen åpen kildekode-variant i Tux-form. Som et ikke-properitært prosjekt laget spesielt for Linux er dette den mye hyggeligere leken jeg burde ønske meg. Mm. Dette burde jeg ha lyst på.

…det er bare det at det er ingen kanin. Jeg trenger en snakkende kanin i livet mitt.

Lørdag 26. juli 2008

Ja, hvorfor en bok om jentesex? Del 2

Personlige passiarer om hvorfor vi begynte å skrive «Jenter som kommer». Dette er ikke noe formelt forsvar, men små innblikk i hvor inspirasjonen kom fra. Sjekk del 1.

Vi er fjorten år og skal se pornofilm. Alle voksne sier vi er «bestevenninner», men vi er mye mer fysiske enn det. Vi sitter truseløse under et digert pledd og har snoket til oss en stabel med svenske pornofilmer fra en intetanende pappa. Tjukke videokasetter med glorete forsider. Gjett om vi er gira. Vi har snakket om det, fantasert om det, hvisket det i hverandres øre så hett vi bare kunne, men vi har ikke sett det noensinne. Ingen av oss har internett.

Alt vi har av mykporno-kunnskap er Lillan fra Lillestrøm som kler seg naken i Vi Menn. Nå, derimot. Nå skal det bli Nasty Lesbians og Kåta Fittor på oss i følge kasettene. Så fort vhs’en har spolt seg tilbake til start, skal vi få se inn i voksenverden. Vi skal få se ekte damer ha ekte lesbesex. Vi begynner å ta på oss selv mens vi venter på filmen. Kort sagt tar vi gledene på forskudd.

Vi fryser noen minutter ut i filmen. Orgasmene uteblir. To jenter i lærkorsett og glitterbikini ligger med skrittet mot kamera og kjører hver sin gigadildo ut og inn mens de stønner som langdistanseløpere. Det er ikke silikonpuppene som er problemet. Vi var forbredt på hardt sminkede plastpuppe-damer. Vi vet at pornokropper ikke er som andre kropper, vi forventet feik-brune Pamela-kloner.

Vi hadde ikke forventet jukse-onani. Damene stønner, penetrerer seg, stønner, penetrerer seg og stønner enda mer. De er ikke nær klitten sin, de smiler ikke, erter ikke seg selv, de bygger ikke opp mot noe klimaks. Bevegelsene er mekaniske og harde. «Hun må ha fått sånn tjuesju orgasmer til nå, sånn som hun puster og peser.» sier du. «Kanskje hun forvandles til Darth Vader når hun onanerer?» foreslår jeg.

Vi spoler forbi penetrerings-pikene og leter etter litt hot lesbian action. Underveis skjønner vi at filmene er klippet sammen av mange ulike filmer, og slett ikke alle er svenskproduserte. Noen er tyske eller østeuropeiske med svensk undertekst. Vi skoggler oss gjennom en heterosex-scene med replikker på sensuell smørpolsk og underteksten: «Fina tuttor. Stora ballor.»

Endelig dukker det opp to kyssende damer på skjermen. Vi tilgir dem de gulblekede åttitallshestehalene på toppen av hodet, plastklumpene på brystkassen og de sjokkrosa svettebåndene. De er to damer og de skal pule. Det holder for oss. Eller gjør det det? Alt går så avsiiiindiiiig laaaangsomt. Her har vi sett maraton-masturbasjon og heterofilt kappløps-knulling i vill fart, også står de to jentene og kysser dyyypt og slikker hverandre på brystvortene i et tempo som minner mest om sneglenes parringsdans på Discovery.

De stryker hverandre over håret og stønner. De kysser hverandre på halsen og stønner. De finner frem en diger dildo i glass, slikker på hver sin side av den og stønner. Vi begynner å spole igjen. Vi spoler og spoler til den ene har fått den andre på rygg og nærmer seg fitta hennes med fingrene. Alt vi ser på skjermen er glinsende kvinnekjønn og en solbrun hånd med lange, sjokkrosa negler. «Herregud, hun kommer til å klore henne opp!» hikster du.

Vi ynker oss når støpenegl-hånden fomler rundt i fitta. Plutselig og umotivert dytter hun en finger inn i vagina, og bare roter litt rundt. To fingre klemmer på litt tilfeldige steder, som om jenta hun skal ha sex med er en gammeldags supernintendo-kontroll og at koden for «seksuell opphisselse» er to trykk på klitorisen, et pirk ved høyre kjønnsleppe og et dult i vaginalåpningen.

Det verste er at det høres ut som om det virker. Jenta hun pirker i skrevet stønner, mjauer, hikster og uler mens venninnens fingre prikker henne tilfeldige steder i underlivet. Mens vi sitter storøyd og skjønner mindre og mindre, haler jenta frem en rosa rabbit-vibrator og begynner å pirke den andre med den istedet. Stønningen når et nytt støynivå.

Forvirret forsøker jeg å relatere jentene på filmen til den sexen jeg selv hadde hatt. Min opplevelse av å slikke fittesaft til nakken verket, av en orgasme jeg smakte, luktet og kjente mot tungen min før hun begynte å stønne for alvor, av å fingerpule noen til jeg ble støl i armmuskler jeg ikke visste fantes og av å dekke hele hånden med glidemiddel før jeg lot fingertuppene mine erte en erigrert klitoris i evigheter stemte lite overrens med den profesjonelle fremstillingen i pornoen. Hadde vi gjort det feil?

Vi satte filmen på pause og så på hverandre, før vi bestemte oss for å ignorere filmen fullstendig og begynte å ha det moro på egenhånd. Konklusjonen ble vel at pornostjerner ikke kan pule.

Fredag 25. juli 2008

På spørsmålet om familie

Det er på tide å skrive om sommerdagene. Storparten av sommeren har jeg enten sittet alene på et hvitt rom med hvit seng eller i en blå stol i et rom formelig tapetsert med støv og bøker. Det har vært sol gjennom vinduet og sol i hagen utenfor, men jeg har vært for sammenkrøllet og skjelven til å være ute i det lenge av gangen.

Nå har jeg gått barbent i gresset og spist bringebær, jeg har latt tunge epletrær, krydderurter og et overflødighetshorn av blomster få lov til å bli rammen jeg tenker innenfor. Egentlig handler denne sommeren om mennesker. «Helvete er de andre,» sier Sartre. Jean-Paul, det er virkelig himmelen, også. Det er ingen motsetning.

Jeg har vært en adoptert kattunge i sommer. En sånn omplassert liten stakkar som plutselig kommer et sted der den får mat, kos og hvile; et sted hvor ingen skriker til den eller er slemme med den. Jeg har ligget stille i ukesvis og laget malelyder, sprellet i søvne og krøllet meg sammen på solrike steder. Når var sist gang jeg var stille? 1999? Før det? Det er litt irrelevant, siden det er forskjell på å være stille og å være rolig.

Jeg har så mange jeg burde være sint på. Jeg har så mye som burde slutte å være sorg og få lov til å bli aggresjon. Å skjønne at vonde ting som har blitt påført meg ikke var mitt ansvar er et spørsmål om øvelse, og jeg øver meg i solskinnet, under plommetreet, mellom klatrerosene og kornblomstene.

Jeg har en vinter i brystet, en vinter jeg våknet dyvåt av svette og skrek meg gjennom nettene. En vinter med lange bussturer fylt av frysetørrede følelser, av skam jeg ikke fikk satt ord på. Jeg satt bakerst i bussen og holdt meg fast i setet og lette etter noe å tine sjelen min på. Det måtte finnes varme et sted i hukommelsen min, noe jeg kunne klamre meg til de morgnene jeg var mest fortvilet.

Frem steg et bilde av blått plastbord i grønt sommerlys, av et stille øyeblikk du dekker av bordet, av latter forårsaket av en klønete, hvit hund. Følelsen av noen som klemte meg uten å skulle klemme noe ut av meg. Jeg husket at det fantes et sted jeg ikke var redd for å sove, redd for å gå på do, redd for å stå opp og redd for å senke skuldrene et sekund.

Jeg er der nå. Jeg er så takknemlig.

Torsdag 24. juli 2008

Slik vil jeg leses

Bza har beskrevet hvordan han vil leses, og hva «den perfekte leseren» gjør. Han oppfordrer oss andre til å gjøre det samme. Jeg tenkte jeg skulle skrive en liten brukerveiledning til Revolusjonært Roteloft på hans oppfordring.

Den perfekte leser- en oversikt i prioritert rekkefølge:

1. Koser seg med tekstene mine. Dette er første og viktigste punkt i hvordan jeg gjerne vil leses. Om du synes RSS er noe knot, at blogger er skummelt og har nerver for å kommentere er det viktigste at du faktisk leser.
2. Introduserer seg. Ikke alle føler seg komfortable med å kommentere, men en liten hilsen i introduksjonstråden gir meg et lite vink om hvem du er og at du finnes. Skriv noen ord. Du er velkommen og i godt selskap.
3. Kommenterer anstendig. Alle kommentarer er kjærkomne, men jeg setter pris på at du fyller ut en reell epostadresse og ikke bare nei@nix.net og kaller deg noe annet enn Blbblb for å få skrive «Dø, din dust!». Du skjønner sikkert hvorfor (c; Ellers er jeg en feedback-junkie som bloggere flest, og blir lykkelig for hver kommentar jeg får. Ikke føl deg sjenert, du gjør meg glad og lykkelig når du kommenterer.
4. Tilgir skribenten. Jeg vet at det er god bloggerskikk å svare på kommentarer og meme-er, men jeg håper du tilgir den gale damen at hun periodevis ikke greier å følge opp. Hvis noe er veldig viktig: Send meg en mail.
5. Kommer tilbake. Legg til Revolusjonært Roteloft som bokmerke, legg meg til i RSS-leseren din, husk at jeg heter Virrvarr og google meg neste gang du vil lese. Kort sagt: Jeg oppdaterer og det er alltid noe nytt å lese her.
6. Lenker til meg. Hvis du liker det du leser og har din egen blogg, er det hyggelig å få bo i bloggrullen din. Hvis du vil debatere det du leser her et annet sted, er det høflig å lenke til meg, så jeg kan lese hva du skriver. Hvis du liker det du leser og ikke har din egen blogg, er du hjertelig velkommen til å spre lenker til meg via forum, msn, irc og alle andre kanaler du bruker. Sharing is caring, ikke sant?

Om du bare oppfyller punkt 1, er det helt greit. Resten er bonus. Hvordan vil du leses?

Onsdag 23. juli 2008

Stripping = seksuell frigjøring?

Mange har vært ute og kritisert burlesk-showet på Slottsfjellfestivalen, og Sigrun og Arachne har blogget om det med litt ulike innfallsvinkler. Påstandene hagler i avisene. Er stripping porno? Er stripping frigjørende? Er stripping kvinnefientlig? Er stripping kunst? En sport? Tillat meg å komme med noen personlige erfaringer og betraktninger rundt temaet.

1. Stripping er ikke porno. Pornografi betyr, i ordets opprinnelige forstand, grafiske fremstillinger av prostituerte i «aksjon», altså grafisk fremstilling av folk som har sex for penger. Strippere har ikke sex for penger. De kler av seg for penger. Jeg håper alle er enige om forskjellen på å pule og å kle av seg.

2. Så er det spørsmålet om dette er kvinnefiendtlig eller kvinnefrigjørende. Her må vi dele inn spørsmålet delvis i «personlig opplevelse av det å strippe» og «strukturelle faktorer ved stripping». Selvfølgelig kan det føles frigjørende å kle seg naken i en setting der du er senter for oppmerksomhet, og føler deg sexy, selvsikker og hot. Jeg tror ikke at Caroline Andersen er et offer når hun kaster seg ut på scenen. Hun har det sikkert knall. Etter å ha lest litt om henne, er hun sin egen arbeidsgiver og virker ellers ressurssterk.

Samtidig har jeg kjent og snakket med en del jenter som har tatt strippekurs og har jobbet som strippere og så sluttet med det. Hvorfor? Fordi kroppsfokuset er ekstremt. En jente jeg pratet med fortalte at hun hadde hatt mye bedre opplevelser som nakenmodell enn som stripper. Grunnen var at som modell poserer du alene sammen med en fotograf, du beholder bare de beste bildene og du gjør en retusjeringsjobb i Photoshop til slutt.

Du vet at bildene av deg vil bli kommentert og kritisert, men det er ikke hele den konkrete kroppen din som er på utstilling, og du ser ikke publikum på samme måte som når du stripper. Du er i en avsindig sårbar situasjon, siden du danser naken med hele kroppen din vurdert. Ikke bare av dem som har betalt for å se på, men av kollegaene dine og arbeidsgiveren din.

Er du slank nok til å strippe? Er puppene bra nok? Har du husket å sminke deg jevnt over HELE kroppen? Vi skal ikke se strekkmerker, en liten valk eller noen kroppshår er i gården. Pass på det utseendet. Du skal være helt avkledd i nærheten av ofte svært berusede, opphissede gjester som gjerne vil klå og kommer med forslag, og på flere av klubbene her i Oslo er det kotyme at stripperne skal drikke sammen med gjestene. Jeg sier ikke at alle jenter som stripper har denne opplevelsen, men jeg har kjent folk som har beskrevet arbeidshverdagen sånn.

«Alle vil jo føle seg sexy iblant!» sier en av jentene som blir intervjuet i forbindelse med NM i stripping. Og joda, til en viss grad vil vi alle det. Kvinneundertrykkelsen blir tydelig når du på den ene siden har drømmen om å være den deilige dama alle sikler etter og på den andre siden den umulige kravspesifikasjonen for å bli den deilige dama. På en side får du beskjed om at du skal være sexy og selvsikker, og i samme setning kommer beskjeden om at du ikke er det. Klassisk dobbeltstraffing.

Men så er spørsmålet: Hva er sexy? Er det å være pene utstillingsfigurer som gjør seg deilige for en mann? Hva er en sexy kvinne? Arachne skriver om hvordan noen feminister vil avseksualisere kvinnekroppen, og om vi ikke heller bør seksualisere mannekroppen istedet. Jeg tror det er viktig å spørre seg selv hva seksualiseringen av kvinner innebærer. Hovedproblemet er, så langt jeg ser det, ikke at pupper og runde damerumper er sexy, men at en sexy kvinne gjerne er en passiv kvinne.

Kvinner skal vise seg frem, være nakendansere, nakentilbehør, avkledde flyvertinner og forsidepiker mens menn er de handlende seksuelt sett. Se på klisjéene fra søppelerotikken: Kvinnen lager trutemunn og har trukket den hvite kjolen ned så skulderen og halvet brystet er bart. Hun blir tatt av en general/sjef for stort firma/sjørøver/helt/brannmann/. Den sexy fristerinnen stripper for den siklende forsamlingen businessmenn.

Kan du ser for deg det omvendte? At sjøkaptein Linda kommer hjem og der ligger hjemmefar Johan og gjør seg deilig på senga, klar til å tas? Han lager trutemunn og den hvite skjorta hans er trukket ned så den ene skulderen og halve brystet er bart. Jens danser en flørtende, fristende strippedans for en forsamling kvinnelige toppsjefer som stikker tusenlapper i kanten på trusa hans. Du må fnise litt av tanken, ja?

Kvinner skal være noe passivt når de er seksuelle, og passivitet + et sterk utseendefokus kombinert med et undertrykkende skjønnhetsideal blir objektivisering. Objektivisering betyr å bedømme, fremstille og betrakte kvinner som gjenstander, ikke som handlende subjekter. Problemet med stripping er både de konkrete opplevelsene jenter som stripper tidvis opplever, og den generelle beskjeden alle jenter møter bare de skrur på MTV eller åpner et moteblad: Du skal være deilig (dvs. oppfylle disse utseendemessige kravene) og du skal være passiv-seksuell: Du skal gjøre deg deilig for mannen, ikke sammen med mannen.

Jeg har en pen, gammel bok hjemme som er en guide til unge piker og vordende husmødre, skrevet i 1910. Der forklarer den hvordan unge kvinner skal pynte seg, slanke seg, tiltrekke mannen sin ved å være deilig, men ikke være klengete eller ta initiativ. Hovedproblemet mitt med seksualiseringen av kvinnen er ikke at kvinner er deilige, føler seg deilige eller er avkledd på noen måte. Hovedproblemet er at idealet om «sexy» i 2008 ikke er så langt unna «godt koneemne» i 1910 som vi skulle tro.

Aktive damer som kler av seg på egne premisser? Ja takk. Passive damer som forsøker å tilfredstille et kjipt skjønnhetsideal? Nei takk.

Mandag 21. juli 2008

Heia Blondinbella!

Jeg skal innrømme at jeg ikke har brydd meg om Isabella Lövengrip før. Moteblogg? Fint for dem som liker klær. Politisk? Djiz, hun er medlem i svenske svaret på Unge Høyre. Ikke Virrvarrs kopp med te (c: Men nå har damen gjort noe det står enormt respekt av, og som jeg oppfatter som banebrytende. La meg utdype:

Isabella ble utsatt for overgrep mens hun var på ferie i Italia. Dette har hun blogget, og som hun har blogget det! Hun har skrevet liketil, uten for mange intime detaljer om hvor sint, redd og skamfull hun har vært, hvordan italiensk politi har oppført seg og om opplevelsen generelt.

I två dygn har jag gråtit men nu är jag bara arg, arg över händelsen som jag fick gå igenom men mest arg över mitt bemötande av den italenska polisen, eller respekten som killar saknar mot svenska tjejer i Italien.

Jeg blir på gråten når jeg leser dette her, jeg. Hvorfor? Fordi jeg selv har vært utsatt for overgrep og ikke snakket om det, ikke blitt sint, bare gjemt det innvending og ikke sagt det til noen før lenge etter at det skjedde. Og jeg vet at mange jenter har hatt samme opplevelsen som meg. I følge Williy Pedersens undersøkelse fra 2007 regner man med at 1 av 10 jenter blir voldtatt i løpet av livet.

Det er ganske mange flere enn det du hører om til vanlig. De fleste av oss sier det ikke høyt fordi det er så mye skyld og skam innebefattet med det. Men Isabella her sier det høyt og plasserer skylden der den hører hjemme; ikke på seg, men på overgriperen. Isabella er arg. Det er så himla deilig å lese.

Desverre får hun mye pepper for å gjøre det. Noen mener hun bare flasher overgrepet for å få oppmerksomhet, og en norsk blogger har stilt spørsmålet: Er dette egentlig for drøyt å blogge om? En del i kommentarfeltet mener at ja, det er det.

Jeg synes det er provoserende at kriminelle handlinger som rammer en så stor del av den kvinnelige befolkningen skal ties i hjel, og nesten være noe ufint og suspekt å si at har skjedd med en. Jeg blogget overgrepet mitt seks år etter at det skjedde. Først da var jeg i stand til å si det høyt.

Å si denne type ting høyt er en påkjenning, og det er ikke uten grunn at når amerikanske feminister lagde kampanjen «I was raped- wear your voice out», laget de t-skjorter med et motiv der du ser et stort, åpent pengeskap med en bitteliten «I was raped»-lapp inni.

Å si det høyt er utrolig viktig for alle andre som blir utsatt for overgrep senere, som dermed skjønner at de ikke er alene, at det ikke behøver å være en skamfull hemmelighet og at det ikke var deres feil. Jeg får håp for jentegenerasjonen som kommer etter meg når det blir en naturlig ting å «wear your voice out» rett etter at noen har gjort noe forferdelig mot deg. Jeg skulle ønske at det hadde fantes sånne jenter da jeg var en liten fjortis med verdens vondeste hemmelighet jeg ikke måtte la noen få vite.

Kort sagt: Jeg heier på deg, Blondinbella. Du har gjort noe riktig og kjempemodig, ikke bare for deg selv, men for mange, mange andre synlige og usynlige lesere. You made my day.

Søndag 20. juli 2008

Watchmen- hvem vokter vokterne?

Alan Moores monumentale verk blir film i disse dager. Du kan se traileren her. Tegneserien endret amerikanske tegneserier for godt, både ved å tvinge frem betegnelsen «graphic novel» og ved å tvinge frem hva slags rettigheter serieskapere hadde ovenfor forlaget sitt. Tidligere var det slik at serietegnere og serieforfattere ikke ble navngitt i utgivelsen, og de fikk ikke betalt for å være noe annet enn arbeidere i en «tegneseriefabrikk».

Da Watchmen kom, var den rett og slett for bra til at DC Comics ikke kunne gi forfatteren og tegneren av den kreden de fortjente som forfatter og tegner. Alan Moore tvang frem oppfattelsen av tegneserier som kunst i USA ved å lage banebrytende bra serier. Til sammenligning vil du ikke se hvem som har skrevet eller tegnet en Disneyhistorie i en hvilken som helst Disney-utgivelse idag.

Første gang jeg leste Watchmen var siste året på videregående. Jeg skulle begynne å skrive årsoppgaven min om tegneserier- for uinvidde er det steinerskolens svar på eksamen; et år du bruker på å fordype deg i et bestemt emne. Jeg kjente Alan Moores verker fra før av. Rekk opp hånden de som har gått glipp av klassikere som V for Vendetta og From Hell? Nettopp. Etter at den ble film har mange fått med seg The League of Extraordinary Gentlemen, også.

Jeg hadde grøsset meg gjennom Swamp Thing, slukt A Disease of Language og ledd av Tom Strong. Da min gamle, gale kunstlærer dumpet Watchmen i fanget mitt sammen med en haug av eksprimentelle klassikere innen sjangeren og sa: «LES!» kjente jeg at jeg grøsset bare ved synet av Moores navn. Ikke bare var han mannen som endret amerikanske tegneserier, som skapte den postmoderne superhelten, han var også Neil Gaimans læremester. Moore og Gaiman er like viktige for graphic novels som Barks og Rosa var og er for Donald, til sammenligning.

Men Watchmen: Du må lese den. Det er en ordre fra bloggende hold. Ikke les den fort. Ta deg tid til å sluke de langsomme detaljene.

Legg merke til hvordan Moore kjører tre-fire fortellinger parallellt over noen sider, og hvordan teksten fra den ene fortellingen står i ruten med bildet fra den andre fortellingen, og hvordan tekst og bilde «svarer» hverandre og utfyller hverandre perfekt.

Dvs: Envher kommentar i én fortelling er også en perfekt svarkommentar til enhver hendelse i den parallelle fortellingen. Uten å ødelegge flyten, selvsagt. Se eksempelet fra åpningen av serien under:

La deg bli forvirret. Det er meningen at du skal føle deg sliten, nedbrutt og redd. Husk at vi er under den kalde krigen. Alle helter er døde. Alle superhelter og superskurker er pensjonert. Batman-klonen har fått vom og angstanfall. Superskurken du alltid jaget sitter tannløs og ensom i trygdeboligen sin.

Vær klar over at den avdøde i mordet du skal etterforske er en drittsekk som voldtok moren din. At du skal hevne en krigsforbryter fra Vietnam, og ingen andre.At den du elsker mest er kreftfremkallende. La deg trollbinde over tre hundre sider av noe du tror er en klassisk kamp mellom godt og ondt, før superskurken lager verdensfred før han skyter alle vitner og helten du har fulgt og fått sympati med viser seg å være nazist.

Sorg, bitterhet, og en endelig løsning der du ikke lager omelett uten å knuse noen tusen egg, fortalt på en måte som får deg til å bli engasjert, fortvilet og føle deg liten. Alan Moore har tatt essensen av postmodernismen og den kalde krigen, mixet det med eksistensiell angst og latt Dave Gibbons gi det et svært tradisjonelt, stilrent superheltformspråk. Farvene er techicolor-grelle med vilje, og rutenettet er likt oppstilt på hver eneste side. Du må forresten ikke glemme den sorte, burleske humoren, som når den maskerte «helten» Rorschach blir sendt til psykiater og må ta Rorschach-testen.

Jeg vet ikke hvordan det vil gjøre seg som film. Helt ærlig. Jeg har sett 300 og sammenlignet med tegneserien, hvilket gjør at jeg har tro på regissøren når det kommer til å beholde stemningen og autensiteten. Men fortellerteknikken? De parallelle historiene? Måten du blir lurt, rundlurt og lurt igjen av forfatteren? Nei, bare les den. Den finnes til og med i en anstendig, norsk oversettelse i disse dager. Gå på Outland, kjøp den og les den.

Lørdag 19. juli 2008

Så geek er Virrvarr

83% Geek

OnePlusYou Quizzes and Widgets

Grunnen til at jeg ikke kom høyere er fordi jeg aldri har sett Firefly. Jaja. Sammenlign med den forrige nerdetesten, der jeg skåret kvalmt høyt. Også bare fordi jeg kan det periodiske systemet utenat.
Denne fant jeg via Audun Wangen og ble tagget av Kristin Wangen. I det hele tatt har Kristin tatt geek-pulsen på hele nerdeblogger-land, snart.

Oppdatert: Jeg ble tægget om den nye, oppdaterte nerdetesten også. Som dere kan se, er jeg verst på litteratur og tegneserier. Ingen overaskelser, altså.

Grunnen til at jeg ble så asosial? Jeg ville heller hatt T-skjorter enn øl og TV. Også via Kristin W.