Søndag 31. august 2008
Jeg vet at hun egentlig ikke vil at jeg skal kalle henne det. Kalle henne svigermor, altså. Svigermødre er gamle og sure, skjeller ut stakkars svigerdøtre og er ikke hyggelig å dra på besøk til. Alle skikkelige vitsebøker har et eget «svigermor»-kapittel.
Alle gammel tegneserier, som Hårek, Andy Capp og Ernie har en skremmende svigermor-figur. Jeg skjønner at ordet er belastet. Jeg skjønner at ingen har lyst til å være en svigermor av typen som skremmer vannet av engstelige menn i gamle tv-serier.
Det er bare at jeg synes det er et veldig koselig ord, siden jeg har en fantastisk svigermor. Ja, hun er moren til Mr. Jackson. Bare det putter henne på Topp 10-listen over Viktige Personer i Virrvarrs Verden. (Jeg er så glad i Mr. Jackson at det er flaut å snakke om det offentlig. Jeg sier «Aww, er han ikke bedååårende?» når Mr. Jackson snyter seg. Nok om det.)
Dere som har fulgt bloggen min lenge vet at den ivrigste kommentatoren alltid har vært svigermor. Det første halve året jeg blogget var det nesten bare henne, meg og Livet Leker i kommentarfeltet. Lene har skrevet så kloke og hyggelige kommentarer på mange av de vanskeligste innleggene mine at flere har ropt opp om at «en sånn svigermor vil de også ha!».
Jeg overtalte henne til å lage sin egen blogg etterhvert, og jeg vil påstå at Lenes Oppskrifter er en av de beste matbloggene på norsk. Hun har ikke bare oppskrifter på god mat, hun har pedagogiske oppskrifter og fine bilder av matlagingen underveis. «Matpaparatzzi» mumler Mr.Jacksons lillebror. «Vi skjærer ikke opp steken før jeg har tatt bilde av den!» sier svigermor bestemt.
Jeg har tilbragt morgenen med å pynte en sjokoladekake svigermor har bakt, tine en krydderkake med urter og ta opp horn, boller og kanelsnurrer fra frysen. Jeg har gumlet tomater og løk fra hagen hennes hele helgen, spist blåbær hver dag og prøvesmakt de første modne eplene fra trærne.
Dette innlegget handler om grøde, overflod og mennesker som skaper ting rundt seg, om mennesker som lager et varmt felleskap rundt seg. Jeg er bortskjemt. Borskjemt på bra svigermor.
Torsdag 28. august 2008
Dette er del 2 av Virrvarrs dialoger med hjernen. Les del 1 her.
Virrvarr: Du hjernen?
Hjernen: Hva nå?
Virrvarr: Vi har fått en …rar diagnose.
Hjernen: Hadde du trodd du skulle få en normal diagnose på meg? *fornærmet*
Virrvarr: Jammen! De trodde vi var Bipolar type 1 eller 2, ikke sant?
Hjernen: Meget mulig.
Virrvarr: Men så er vi Bipolar type 2 ½!
Hjernen: Det var jo veldig …Harry Potter? Hva betyr det?
Virrvarr: At vi har raskere humørsvigninger enn alle de andre bipolare.
Hjernen: Woho! Vi er karusell!
Virrvarr: En karusell med glad-trist-glad-trist er jo faktisk halvparten trist, da.
Hjernen: Og halvparten glad. Alltid skal du være så negativ.
Virrvarr: Manisk er ikke det samme som glad. Mani er å ha hvilepuls på 250 og det å konsentrere seg hardt om å ikke myrde omgivelsene fordi de gjør alt så helsikes sakte. Det er slitsomt, også.
Hjernen: Ikke hvis vi får være i fred og har uendelig mengde hobby-utstyr tilgjengelig. Og malesaker. Og skrivepapir.
Virrvarr: Jeje. Godt vi ikke ble børsmegler. Vi går ikke konkurs av å bare måtte lese eller måtte skrive.
Hjernen: Eller måtte klippe papirdukker, eller måtte veve perlevev og bade med alle klærne på.
Virrvarr: Ok, vi må kanskje litt rare ting noen ganger. Jeg skal medgi det.
Hjernen: Det var du som fikk for deg at å gi ut bok var den mest passende aktiviteten i perioden du var ut og inn av galehuset hver måned.
Virrvarr: Hey! Jeg skrev, gjorde jeg ikke?
Hjernen: Som en gal.
Virrvarr: Jeg var den flinkeste, mest effektive galningen på hele psykehuset, tenk!
Hjernen: Som nå skal takle bokanmeldelser, mediastyr og tut og kjør. Sånne ting som gjør selv friske mennesker syke og stressa. Veldig “flinkt”.
Virrvarr: Altså. Veeel. Jeg tenkte ikke på at det hørte med når man skrev bok. Jeg bare kastet meg utti det.
Hjernen: Det var jo manisk av deg.
Virrvarr: Kjeften.
Hjernen: Bipolar 2 ½. Det høres jo ut som om vi har en halvpart mer bipolaritet enn alle andre.
Virrvarr: Psykologen min sier det er det samme som Wergeland led av.
Hjernen: Også jeg som alltid har likt Welhaven best.
Virrvarr: Vel, du husker Øverlands dom over Wergeland?
Hjernen: Nei?
Virrvarr: «Han skrev for meget.»
Hjernen: Woops! Busted!
Virrvarr: Vi får skrive en tekst om det ^_^
Onsdag 27. august 2008
Side2 har kåret Norges mest sexy bloggere. Kvinnelige bloggere, selvfølgelig. Vinneren er Ann Mari Olsen, og Side2 begrunner valget slik:
Årets forsidepike til FHM har en hyppig oppdatert blogg fra flatbygdende. 19-åringen fra Toten forteller om modellarbeid, festing og mye annet. Stort fokus på bilder. (Min utheving)
Jeg setter pris på at massemedia dekker bloggsaker, men er litt (merk ironien) usikker på om dette er den beste måten å vise det beste av norske, kvinnelige bloggere? Likevel- Side2 oppfordrer folk som er misfornøyde til å lage sin egen liste.
Revolusjonært Roteloft tar utfordringen og gir deg listen over Norges mest sexy bloggere- med stort fokus på tekst. I statsfeminismens navn går vi for 50/50 menn og damer. Er det ikke nok menn som skriver sexy der ute, kvoterer jeg. Enkelt og greit ^_^
Hvordan kan én Virrvarr være en hel jury, spør du? Hvordan kan én TV2-journalist være en hel jury, svarer jeg.
Tada! Norges mest sexy bloggere- skriftlig sett:
- Fjordfitte. Ikke bare har hun våvet, erotisk sprog i navnet på bloggen; hun er også en av få norske bloggere som har hatt så ufint innhold at det ble rapportert til Google som «voksent innhold», og folk måtte trykke seg gjennom en splash-screen om at de var over 18. Hvor sexy er ikke det, dere? Juryen (les: meg) har lagt vekt på skarp penn, provoserende innlegg og grov språkbruk da vi kåret vinneren. Gratulerer! Du kan kalle deg Norges mest sexy blogg, Fjordfitte!
- LordX: Alle runkeres superhelt lager «trygt på jobben»-porno, kommer med de groveste vitsene på norsk og har utviklet et helt eget vokabular for å skrive om sex på. Kent har ikke analsex, han boller damer i fisen. Juryen har fokusert på det grisete språket og den enorme sexfikseringen som preger bloggen. Dette er hått støff. Grunnen til at Kent ikke nådde førsteplassen er fordi han oppdaterer så sjelden. Likevel- andreplass er ikke dårlig! Vi gratulerer!
- Fru Lur Sur: Skriver dirty doku-dikt på klingande nynorsk; brutalt ærlige og velskrevne haiku om kroppen. Klassisk Fru Lur Sur: «skilnaden på å pula ute
og å pula inne er
at ute er det maur »
- Grenseløs: Bloggerbys opprører #1 har et bad-boy-image og en skarp penn, i tillegg til at han skriver suggerende beskrivelser av paganistiske ritualer. Amos Kepler skriver seg inn på den alternative sexy-lista, og undertegnede håper at han ikke blir altfor provosert over å være nevnt ^_^
- KleMegNaken er HvaHunSa: Hun har en forførerisk tittel på bloggen, og skriver ellers en sexy kombo av poesi, prosa og pitbull-blogging. Skarp penn og et løfte om å kle seg naken i teksten gjør henne selvskreven på denne lista. (Hun eneste på lista som kunne deltatt i en konkurranse om sexy med fokus på bilder også, siden hun er en utmerket fotograf.)
- Vox Populi: Han ble utropt til den beste politiske bloggeren på norsk, som er relativt sexy. Ellers kommer han med på listen fordi han som hvit, velutdannet mann sjelden får gleden av å bli kjønnskvotert. Gratulerer, Vox ^_^
- VamPus: La oss innse det: Du blir litt mer sexy av å være kjendis. I tillegg hjelper det å være en god skribent, skape masse debatt og skrive om pusedyr ved siden av. Vampus, du er en sexy blogger, uansett hva Side2 måtte mene om saken.
- Neste mann ut blir ren kjønnskvotering. Dermed ser jeg meg pokka nødt til å velge Abre, siden han er den jeg har hatt de hardeste diskusjonene om kjønnskvotering med. Om noen av dere lurte, så er Abre veldig mot. Værsågod- du er kjønnskvotert inn på sexy-listen! Og nei- jeg tok ikke hensyn til om hvorvidt du var kvalifisert
- Sonja DAA: Sonja er morsom, og det er veldig sexy. I tillegg blogger hun mat, flauser og alle andre ting som er ganske hått. Gratulerer, Sonja! Du er en av landets mest sexy skribenter! Mangelen på grisete språk og tematikk trekker ned, men du er fremdeles i topp ti!
- Sist, men ikke minst er Peter Andrej, siden jeg fant artikkelen via en av bloggene hans, og jeg skjønner at dette egentlig handler om at han er lei seg over å ikke være på listen. Sånn. Du er herved en av norges mest sexy bloggere. Vanskeligere var det ikke ^_^.
Disclaimer: Denne listen er tull og tøys. Vennligst ikke bli sur og sår fordi jeg ikke har oppdaget de sexy egenskapene dine skriftlig sett. Det ville være flaut for oss begge.
Er du enig i valgene av sexy skribenter? Kom med dine egne dirty forslag i kommentarfeltet (c:
Tirsdag 26. august 2008
Er det ett dyr jeg setter pris på, så er det luremusa. Den søte, syndige luremusa som spankulerer ute på fredagskvelden med kort kjole, sotete øyne og flagrende, glansfullt hår. Luremusa bøtter ned på så mange drinker hun vil og går i mørke smug uten følge. Hun tripper i pumps, spretter i Converse, tramper i vernestøvler; luremusa går i det luremusa vil gå i.
Hvordan blir du luremus, spør du?
Det er enkelt.
Bare sjekk om du har det som trengs først:
- Du er jente.
- Du har lært deg ordet «nei».
Med disse to egenskapene, har du allverdens mulighet til å bli luremus. Luremusas fremste egenskap er at hun sier nei til å ligge med en mann, selv om hun har smilt til ham, snakket med ham, danset med ham, fått drinker av ham og blandet litt kroppsvæsker med ham. Kort sagt; luremusa sier «nei» når mannen trodde han skulle få «ja».
Du finner tekster om den slemme luremusa overalt på nett, fra søppelbloggerne til samlivsspalitistene.
Hvor forferdelige damene som takker nei er, blir malende beskrevet. La oss se på et par sitater:
Fra en debattartikkel på Dinside.no:
“Luremus” er kvinners verste oppførsel pakket inn i en kropp av kjøtt og blod.
Slike personer burde ikke bli tolerert i vårt samfunn. Dessverre er alle kvinner luremus i forskjellige grader – de bruker alle sammen sex for å få hva de vil ha fra menn.
Kvinner burde lære seg å respektere menn, ikke å utnytte dem finansielt eller følelsesmessig. På den annen side er det opp til oss å forlange intet mer enn likestilling og partnerskap fra dem.
Sterkemeninger.org skriver:
Luremusen er ekspert på å manipulere, og dyktig på å oppdage mannens svakheter. Hun fortsetter med å gi ham erotiske signaler helt til det mannlige offeret er trollbundet av hennes seksualitet.
Mannen blir etter hvert helt sikker på at det blir en omgang i senga, men den gang ei. Luremusen vil ikke ha sex, hun bare later som hun vil det – det er kvinnens ultimate misbruk av seksuell makt.
Disse utsagnene inneholder en del fantastiske påstander om hvordan jenter skal oppføre seg i forhold til gutter.
Menn har rett på sex med damer.
Hvis han har kjøpt gaver, gitt komplimenter, spandert drinker og pratet hyggelig er det utnytting av han som mann at det ikke betaler seg. Kvinner er en investering, og hvis hun sender ut «seksuelle signaler» og ikke leverer varene, har hun narret ham.
Han ble ikke avvist, han ble misbrukt:
At luremusa takket nei, handlet ikke om at han var full, klådde, ikke var så kjekk eller at han lirte av seg noen usmaklige fraser om puppene hennes. Det handler om at kvinner er følelseskalde kjerringer som misbruker makten den utringingen gir dem.
Sex handler bare om menns lyst:
Han burde ha fått sex, siden hun gav ham lyst på det. Om hun hadde lyst eller ikke er ravende likegyldig.
Jeg heier på luremusa. Jeg heier på hun som takket nei fordi hun ikke hadde lyst, som kjente sine egne grenser, som festet og ble grisefull, flørtet som en gal og ikke ble med noen hjem fordi det ikke var noen som var bra nok for henne. Som lyttet til sine egne signaler og avsluttet kliningen før det ble noe mer, fordi hun følte seg uvel og ikke hadde lyst. Luremusa har ikke sex med noen uten å ville det. Hun tar ansvar for egen seksualitet, i tillegg til at hun kler seg som hun vil og oppfører seg som hun vil.
Hvis noen kaller deg luremus, så ta det som en hedersbevisning. Du har sex når du vil det selv.
Søndag 24. august 2008
- en Virrvarr og Mr. Jackson- historie
Mr. Jackson har brukt mye penger på høytalere og forsterker den senere tid, og tilbringer helsefarlig mye fritid på Hifi-klubben. Problemet med å gå fra dritt-høytalere til bra høytalere er å finne musikk hvor man faktisk hører kvalitetsforskjellen man har investert i.
Mr. Jackson har derfor byttet ut Daft Punk og Eminem med tung opera under påskudd av å «utvide sin kulturelle horisont», og få testet kapasiteten til høytalerne best mulig.
Dermed endte vi opp med å ligge i sengen en lørdagskveld og høre på mer og mindre tiltalende gauling, skråling, korsatser og arier. Til slutt kommer det en virkerlig skingrende lys sopran.
Mr. Jackson: Blir de aldri ferdig?
Virrvarr: Du vet hva de sier. Det er ikke over før den feite damen synger.
Mr. Jackson: Jeg så på coveret. Hun som synger nå er ikke spesielt feit.
Virrvarr: Da må jeg synge etter at hun er ferdig, da.
Mr. Jackson: Jeg tror ikke det hjelper stort. Hun er omtrent like stor som deg.
Virrvarr: Aww. Det var en pen måte å si at jeg ikke er feit på!
Mr. Jackson: Åh, det var ikke dét jeg mente! Du er ganske slank til å være en operasanger!
Virrvarr:…
Lørdag 23. august 2008
Jeg er fascinert over alle godt voksne skribenter som ynker seg over den utstragte graden av ytringsfrihet på internett. Dagfinn Nordbø har en kronikk i Aftenposten der han gyver løs på tilfeldige søppelinnlegg fra VG-blogg med store doser sarkasme som våpen.
Noen skriver kjipe ting på VG-blogg; ergo må hele bloggosfæren være full av søppel. Jeg ser for meg den samme generaliseringen overført til papiraviser: Jeg leste noen kjipe artikler i en liten gratisavis trykket på samme type papir som Aftenposten, og med utgangspunkt i disse artiklene skrev jeg en sviende kritikk av samtlige papiraviser.
HvaHunSa har en god, gammeldags slakt av teksten hans.
Så langt, så vel. Jeg har lest mange dumme kronikker som har blitt slaktet av smarte bloggere. Det kuriøse med diskusjonen er at Nordbø stiller opp i HHS sitt kommentarfelt for å forsvare seg, og gyver løs med lange monologer over flere kommentarer på rad.
Jeg må faktisk komme med et innspill:
Kjære Dagfinn.
Jeg skjønner av kronikken din at du tror at «alt» er lov i debatter på nett, men slik er det faktisk ikke. Jeg anbefaler deg å lese denne artikkelen om trolling, samt denne wikipedia-artikkelen om saklig argumentasjon.
De aller færreste kommentatorer vi møter i bloggerby trenger denne typen basisopplæring, fordi de kan diskutere på nett og har de sosiale spillereglene inne. Ta denne diskusjonen som et kræsjkurs i god debattskikk på Internett. Kanskje du kan utvide synet ditt på blogging og spillereglene i kommentarfeltet etter dette.
Mvh. Virrvarr
Lørdag 23. august 2008
Det er så mye jeg ikke tenkte på at fulgte med det å skrive bok. Jeg har forsvunnet i notatbøker, referanselitteratur og word-dokumenter i tre kvart år og begynte å kjenne at «Hm, dette har jeg fått dreisen på. Joda, jeg greier dette. Ordene og jeg er gode venner.»
Manuset ble levert inn dagen da det skulle leveres inn og jeg kjente meg sliten. Og likevel visste jeg at jeg kom til å få konsulentuttalelser, kritikk, forlsag til endringer og tut og kjør ved utgangen av juli.
Nå er ikke teksten bare et dokument jeg har liggende i «Jenter som kommer»-mappa på pc’en min. Den er gjenstand for massiv kritikk fra ivrige konsulenter og wannabe-konsulenter. Jeg får telefoner sent på kvelden hvor samtalen ikke begynner med «Heihei! Hvordan går det?» men med setninger som «Avsintt, Virrvarr! Har du hørt om det?» og «Hva er i veien med det det kapitelet? Noen av disse settningene passer ikke inn i det hele tatt!»
Min hardeste kritiker når det kommer til tegneferdigheter har gått gjennom Grevinnen og min sine illustrasjoner til boka og avsagt sin dom:
«Den hånden ser ut som en sokk.» «Det der ser ikke ut som sex.» «Hva er det de gjør?!?»
All kritikk som kommer før boken går i trykken er veldig nyttig kritikk.
Likevel- jeg har fått noen innspill som jeg gjerne vil ha lesernes mening om. Siden jeg har landets smarteste blogglesere, regner jeg med at deres ord er lov eller noe i den stilen. Tidligere har dere fått være med å avgjøre hva slags ord vi skal bruke om kvinners kjønnsorgan, hva boken skulle hete og hvorvidt vi skulle ha «Sex- nå også for jenter!»-klistremerket.
Første utfordring:
Den ene konsulenten min gjorde meg oppmerksom på at «onani» egentlig bare brukes om menn som tar på seg selv, og at det korrekte ordet for damer er «masturbasjon». Vi har sagt at damer onanerer gjennom hele boka. Så- hva tror dere? Hvilket ord?
Loading ...
Den andre utfordringen vår er å gå inn her og melde dere inn i Facebook-gruppen vår. Ja, jeg vet at Facebook ikke er verdens hippeste nettside, men dette er en del av Virrvarrs onde plan om å få invitert alle kjente og ukjente på lanseringsfest, samt holde dere oppdatert på alt som skjer utover i boklanseringen nå.
Forlaget har nemlig tenkt at Grevinnen og jeg skal holde foredrag på mange mystiske steder, og jeg begynner opplysningsarbeidet tidlig så det kommer til å være noen i salen som ikke kaster egg og tomater 
Fredag 22. august 2008
Science fiction blir virkerlighet i høst. Jeg leser forskningsartikler med sug i magen. Mr. Jackson sniker seg inntil meg og ser på meg med store øyne: «Jeg må bare klemme deg litt ekstra i tilfelle hele Jorden forsvinner i et sort hull.» Vi klemmer, ler og leser forskningsartikler og tillater oss å la oss rive med. Hva det er snakk om? Large Hadron Collider, selvfølgelig.
Hva skjer når partikler kolliderer? Kan vi observere prosessen vi regner med fant sted under The Big Bang? Vil det oppstå andre grunnstoffer når to partikler møtes? Disse- og mange andre sentrale spørsmål i atomfysikken håper forskerne i CERN å få svar på med eksperimentet sitt.
Og for et eksperiment, folkens. Dere må faktisk gå inn her og bla dere gjennom bildene av The Hadron Collider. Jeg får ståpels av den bygningen. Oversiktsbildet nederst viser også hvor stort område partiklene skal sendes gjennom. De regner med at på det raskeste vil partiklene suse gjennom hele løypa 1700 ganger i sekundet og kræsje i vei.
Hva som faktisk kommer til å skje når partiklene kollidere resulterer i mye spenstig spekulering. Noen entusiastiske forskere omtaler den som en tidsmaskin:
“It’s basically a time machine,” said Julia Hoffman, a particle physicist from Southern Methodist University in Texas. “We’re going back to the birth of everything and doing it again.”
Selvfølgelig er det mye høylydte bekymringer rundt muligheten for at det kommer til å oppstå et sort hull når partiklene kolliderer. Sannsynligheten for det er minimal, men ikke umulig, og sjansen for at det sorte hullet begynner å vokse og går ut av forskernes kontroll er forsvinnende liten. Likevel flommer det over av Babels Tårn- referanser og folk som er redd for at forskerne griper for mye inn i naturen/skaperverkets gang ved å tvinge partiklene til å kollidere. Et slags vitenskaplig hybris fra CERN sin side.
Kommentarfeltet under bildene av The Collider gir en god oppsummering av reaksjonene eksperimentet har møtt:
1674 comments so far…
1.
This thing is going to kill us all.
Posted by Aaron August 1, 08 11:53 AM
2.
It looks like Half life:)
Posted by Palko August 1, 08 11:53 AM
Og ja, plottet i FPS-spillet Half Life begynner med at en forskningsstasjon som ligner påtagende mye på The Large Hadron Collider sender to partikler mot hverandre for å åpne en portal til en annen dimmensjon. Eksperimentet lykkes, men ut av portalen kommer nifse face-hugger-monstre.
Hovedpersonen bekjemper dem med et kubein deler av spillet. Denne slående likheten fikk Reddit-brukerne til å ta affære og samle inn penger til å kjøpe kubein til forskerne på CERN. Sånn i tilfelle alt skulle gå veldig galt.
Selv kommer jeg til å følge eksperimentet med interesse. Det er sjelden forskning er så sci-fi og cyberpunk som nå.
Onsdag 20. august 2008
Jeg fikk en pakke i posten mens jeg var galehuspasient. Den innehold en origamieske med origamitraner og Tom Egelands Skyggelandet.
Det er noe rart med forfattere som blogger; du føler liksom at de er litt nærmere deg enn dem du bare leser om i anmeldelser og intervjuer. Jeg blogger, Tom Egeland blogger og på den måten blir han litt mer «min» forfatter enn blogghatende Dag Solstad. Likevel hadde jeg ikke lest noe av Egeland før Skyggelandet dumpet ned i postkassen min.
Lesing er en prosess som endrer seg fra bok til bok. Alle bøker har sin rytme, og Skyggelandet gikk ned på litt under et døgn. Likevel- jeg er en vanskelig leser. Tyve sider ute i boken var jeg relativt sikker på hvordan historien kom til å ende, jeg ble ikke veldig skremt (som kanskje er noe av poenget når det er en grøsser?) og jeg moret meg mest med referansene til andre nygotiske filmer og romaner, som Rosemary’s Baby.
Skyggelandet har mange elementer underveis, som miljøet romanen finner sted i, beskrivelsene av naboene og avslutningen av romanen som får en ekstra dybde om den parallell-leses med filmen der unge Rosemary blir gravid med Satans barn.
Dessverre for Egeland, har Rosemary’s Baby og Skyggelandet enda en likhet: Ingen av bøkene har greid å skremme meg. Jeg ble sittende og gruble på hvorfor jeg ikke ble redd. Det er jo ikke det at historien i Skyggelandet ikke er uggen nok.
Ops! Spoiler! Det unge, vellykkede paret tar inn en usikker,19-årgammel gutt som leieboer. Rare ting begynner å skje, og det viser seg at gutten er besatt av sin avdøde far. Paret blir invitert ut på et hotell i Telemark eid av guttens foreldre (en scene full av The Shining-referanser, selvsagt) og ender med å bli jaget av ham gjennom skogen, til forfølgeren faller ned en foss og dør.
Noen måneder senere har kvinnen i forholdet en mystisk drøm der hun har sex med spøkelset som besatte gutten. Hun blir gravid og ved bokens slutt er det ganske åpenbart at hun bærer med seg forfølgeren fra åndeverdenen i magen. Guffent? Joda.
Problemet er at det virker like lite gripende på meg som Rosemarys svangerskap med styggen sjøl: Jeg tror ikke på det. Det blir like skummelt som troll og drager; kanskje enda mindre nifst, siden disse horrorhistoriene er satt til realistisk kontekst. Det er meningen jeg skal reagere på kollisjonen mellom den trygge, moderne virkerligheten og det metafysiske og paranormale. I fantasy er åndene og monstrene en naturlig del av universet. I nygotikken er de inntrengere.
Nei, fortellinger om virkerlige mennesker som gjør syke og morbide ting skremmer meg langt mer. Hellyeah hadde en god skildring av det «morbide suget» nylig og ramset opp mange gode grunner til at menneskeheten rommer nok horror-materiale.
Jeg tror på kannibalscenene i Poppy Z Brite’s Exquisite Corpse, jeg tror ikke på Satans befruktning av en ung jente. Det som kunne skjedd på ordentlig får hjertet mitt til å hamre mye fortere i brystet enn det jeg vet er en umulighet. Historier om spøkelser lagres på samme sted som eventyr om troll.
Dessuten- vi kjenner historiene om det overnaturlige. De fyller barndommen, mytene, populærkulturen og tegneseriene våre; de er forutsigbare. Monsteret har ikke forsvunnet etter at du har drept det; det finner en vei tilbake i livet ditt igjen. Ja, bankingen i veggen og de blafrende lysende er spøkelser, og det er bare hun som tror på fenomenet som overlever. Virkerligheten rommer mer groteske muligheter enn det spøkelsene og demonene greier å åpne for.
Et av de beste eksemplene på dette, er novellen Guts av Chuck Palahniuk. Den er kjent som novellen folk svimer av og kaster opp mens de leser, og den er fullstendig spøkelse og seriemorderfri. Ved siden av å ha en av de sterkeste «hookene» jeg har sett i en novelle, er den et godt eksempel på at de mest skremmende fortellingene er hentet fra virkerligheten.
Her er åpningen; et godt eksempel på hvordan fange leserens oppmerksomhet:
Inhale.
Take in as much air as you can. This story should last about as long as you can hold your breath, and then just a little bit longer. So listen as fast as you can.
Tør du lese?
Tirsdag 19. august 2008
«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.
Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.
Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:
Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…
Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.
«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.
Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.
Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:
Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.
Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.
«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»
Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.
Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:
Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.
Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
