Fredag 26. februar 2010
Mr. Jackson har vært gravid lenge. Faktisk så lenge at det er litt på overtid. Hvordan kjenne igjen tegnene på en gravid ektemann? Vel, han begynner å tilbringe farlig mye tid med å se sukkersøte filmer på youtube. Han tilbringer tid på finn.no for å se på leiligheter med «godt turterreng», «rolig strøk», «nær marka». Han begynner å planlegge ommøblering av huset og leser masse, masse, masse om oppdragelse.
Nærmere bestemt: Om hundeoppdragelse. Glem baby. Valp er tingen. Før du vet ordet av det, overfaller han alle tilgjengelige bikkjer på gata med kyss og klem og stor entusiasme. Du blir spammet og spammet med søte hundefilmer i håp om at graviditeten skal være smittsom. Plutselig begynner du å glede deg til å høre krafsingen av klør mot den fine parketten din. Du begynner å se for deg en skyggepartner på kveldsturen. Du overfaller fremmede hunder på gata og begynner å tilbringe uheldig mye tid på youtube.
Hva slags hund, spør du? En Airedale terrier. Mr. Jackson er nemlig Airedale terriernes Mowgli. Han ble oppdratt av mor, far og terrier, og føler seg nifst beslektet med disse energiske, lystige hoppetussene. Vi har barnebilder av ham som lærer å krype av en Airedale terrier. Han har Airedale-nål i gull på jakkeslaget. Nå har han lett etter Airedale-valper i nesten et år, og i februar var vi og hilste på den bittelille hunden som skal bli vår.
Idag fylte hun åtte uker, og i morgen skal vi dra og hente henne. Vi er litt usikker på hva hun skal hete. Vi står mellom Pippi (fordi hun er rødhåret og supersterk) og Sudo (fordi det er fantastisk fint å kunne si «Sudo sitt!» Og «Sudo kom!» hvis du bruker mye av tiden din i en Linux-terminal), men vi er åpen for andre forslag.
Mr. Jackson har laget et hunde-reir under det ene skrivebordet vårt og fylt det med hundeteppe og hundeleke og sprayet vond-smak-spray på alle ledningene. Vi er mildt sagt ganske valpesyke, og i morgen kommer huden som skal bli en del av familien Jackson i årene fremover. Jeg satser på at dere blogglesere tåler en del valpebilder?
Tirsdag 23. februar 2010
Det har kommet meg for øre at Thomas Moen nevner meg som en av dem som visstnok skal ha stilt seg bak den mye omtalte Bloggplakaten.
Dette stemmer ikke. Jeg fikk første utkast til Bloggplakaten på epost et par dager før Thomas lanserte, og han ba meg komme med innspill.
Jeg påpekte en del ting jeg syntes manglet (som ikke ble tatt med), og sa at ellers så teksten helt grei ut.
Jeg var ikke klar over at Bloggplakaten skulle lanseres som et felles regelverk for blogger. Jeg trodde Thomas gjorde research til et blogginnlegg og ba meg om å lese gjennom.
At jeg har sagt at noe «så helt greit ut» er ikke det samme som at jeg stiller meg bak plakaten. Det betyr ikke at jeg ville anbefale andre å stille seg bak plakaten. Det betyr at jeg syntes det så ut som en helt grei tekst, bortsett fra et par endringer jeg foreslo.
Jeg har skjønt at en del av markedsføringsstrategien rundt bloggplakaten er å dytte en del navn foran seg, som Kokkvold, Forbrukerombudet etc.
Jeg tipper Kokkvold med venner har fått presentert plakaten på samme måte som jeg fikk og har sagt «helt greit».
Jeg synes det er betimelig at det blir brukt som et argument for at jeg stiller meg bak den.
Jeg synes det er et problem at det at jeg har sett på noe og sagt det var ok, blir oppfattet som at jeg stiller meg bak noe som helst.
Sånn, da var den misforståelsen oppklart.
Onsdag 17. februar 2010
Jeg burde skrevet dette innlegget for lenge siden, men det har vært så mye annet som har kommet i veien. Jeg har villet skrive om andre ting på bloggen enn det jeg sitter og jobber med i Word hver dag.
Men nå skal jeg levere manus 1. mars, og må ta nye pressebilder, lage en veldig bra tittel og forbrede meg på noen måneder språkvask og korrektur, og da er det bare rett og rimelig at dere får litt skikkelig innsyn i det jeg jobber med.
Nei, det er ikke skjønnlitteratur.
Jeg skriver skjønnlitteratur på fritiden, men dette er sakprosa. Nærmere bestemt er det en bok om sosiale media generelt og om norsk blogging spesielt. På en måte er det historien om hvordan jeg aldri hadde brukt en datamaskin før 2005 og lever av den samme maskinen i 2010, om den digitale dannelsesreisen jeg har vært på de siste fem årene.
På en annen måte er boka en debattbok om de nye medienes rolle og om etiske utfordringer du møter som blogger. Fra forlagets side er den ment til å være en motvekt til bildet media har skapt av blogging som jentebladenes forlengede arm, samtidig som den også er ment til å være en god guide til deg som prøver å skjønne alt mylderet på nettet og som vil bli flinkere til å beherske det.
Essay møter debattbok møter håndbok, eller no.
Det er tross alt ikke så lett å sjangerbestemme seg selv når noen ber om å få bloggskrivestilen din inn mellom to permer.
Det er også grunnen til at det har vært vrient å skrive om boka her på Roteloftet, siden det ville blitt meta-meta-meta-blogging, blogging om det jeg skriver om blogging. I tillegg handler boken en god del om dere, kjære lesere.
Scott Rosenberg, forfatter av blogghistorien Say Everything, mener at alle mulige etiske utfordringer med blogging blir utforsket av bloggere over hele verden, hver dag. Han går gjennom samtlige i boken med eksempler fra internasjonal bloggsfære.
Jeg har brukt en del tid på å gå gjennom tilsvarende eksempler på etiske utfordringer fra nabolaget vårt. I disse dager der de store aktørene bak Ipublish og blogg.no forsøker å lage en felles bloggplakat, tror jeg at vi kunne blitt mye klokere av å se våre egne, gamle intriger etter i sømmene og formulere det vi har lært av dem høyt.
Problemet med plakaten er at den tar utgangspunkt i en veldig snever definisjon på hva blogging er og hva blogging kan være. Greit, folk som driver med produktplassering uten å si at de gjør det kan være et etisk problem, men vi har sett flere eksempler på at folk får trøbbel fordi blogging gir folk muligheten til å gi seg ut for å være flere personer samtidig.
Jeg tror at en av grunnene til at denne typen problemstillinger er umulig å få oppsummert på en kort plakat: Du kan ikke forby folk å leke med ulike identiteter, du kan på det meste be folk om tenke seg om. Sosiale media handler mye mer om mellommenneskelige relasjoner enn om ferdigskrevne regler.
Bloggsamfunnet jeg vokste opp i hadde helt andre sosiale spilleregler enn de blogg.no-topplisten forholder seg til. Ingen regler betyr ikke at alt er lov, det betyr at reglene former seg organisk som samspillet mellom folk på en fest.
Dette, og andre typer problemstilling, er det jeg har brukt det siste halvåret på. Boken har utspring i foredrag jeg har hold for skoler, organisasjoner, bedrifter og etterhvert andre forfattere. Det kommer til å komme smakebiter og mer info etterhvert.
Ble du litt klokere?
Onsdag 17. februar 2010
«Men boka?» spør hun. «Hva kommer til å skje med BOKA?» Det er så mye redsel når folk spør meg om Internet. Nei, du er ikke folk i dette tilfellet. «Folk» betyr forfattere, forlagsfolk og journalister i dette tilfelle.
«Tror du papiravisen kommer til å dø? Tror du papirets tid er forbi? Hva med forlagene? Hva med meg? Kommer jeg til å miste jobben?»
«Litteraturen dør ikke.» sier jeg.
«Men boka?»
Jeg vet ikke om du kommer til å miste jobben. Jeg kan ikke si deg hvordan du skal redde arbeidsplassen din. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med boka slik vi kjenner den, men jeg vet at tiden ikke står stille og at utviklingen ruller videre mens du sitter og er redd. Og jeg tror angsten er farligere enn det du er redd for.
Søndag 14. februar 2010
Virrvarr: Hei, du har kommet til Ida Jackson?
Gjennom telefonen: Hei! Jeg ringer fra Snill Organisasjon X! Vi trenger hjelp med nettsatsingen vår!
Virrvarr: Ah, ja. Det er sånt jeg kan hjelpe til med, vettu. Hva gjelder det?
Gjennom telefonen: Jo, vi vil gjerne lære å profilere oss i sosiale media, også vet vi at du er veldig flink!
Virrvarr:Takk, det stemmer det. Jeg har gjort lignende oppdrag for andre snille organisasjoner. Hva slags jobb er det snakk om? Er det foredrag? Kurs? Konsulentvirksomhet?
Gjennom telefonen: Kan vi ikke ta et møte til uka og ta det derfra?
Virrvarr: Sure, vi må bare diskutere honorar først?
Gjennom telefonen: Eh. Skal du ha betalt?
Virrvarr: Ja. Jeg jobber med dette.
Gjennom telefonen: Men du blogger jo gratis?
Virrvarr: Det betyr ikke at jeg jobber gratis?
Gjennom telefonen: Men vi er en Snill Organisasjon!!!
Virrvarr: Ja, en Snill Organisasjon med flere hundre ansatte, masse administrasjonskostnader og en stor nettsatsning. Dere betaler dem som lager nettsidene deres, ikke sant?
Gjennom telefonen: Jo?
Virrvarr: Og du får betalt for å ringe meg og spørre om dette?
Gjennom telefonen: Det er noe annet! Blogging handler jo om engasjement!
Virrvarr: Ja. Når jeg blogger gratis om noe jeg er engasjert i, handler det om det. Når jeg kommer til kontoret deres for å lære bort triks om hvordan engasjere andre, er jeg en selvstendig næringsdrivende som kurser dere i markedsføring og skal ha penger for det.
Gjennom telefonen: Det er vel ikke markedsføring når vi er en Snill organisasjon? Da redder vi jo VERDEN?
Virrvarr: Jeg har sett det henge reklameplakater for den snille organisasjonen deres på bussen. Selv om dere samler inn penger til noe annet enn egen vinning, bruker dere fremdeles markedsføringstenknikker på linje med Cola. Jeg skjønner det er et stygt ord, men det er markedsføring dere vil høre om når dere ber en blogger komme og snakke om blogging.
Gjennom telefonen: Men andre bloggere har jobbet gratis for oss før!
Virrvarr: Bare fordi dere har utnyttet noens gratisarbeid, betyr det ikke at dere kan utnytte flere. Jeg har jobbet for flere Snille Organisasjoner, som Amnesty, og de betalte for seg.
Gjennom telefonen: Hvor mye skal du ha, da?
Virrvarr: Det avhenger av hvor omfattende sammarbeid vi skal ha. Det blir minst et par tusenlapper, uansett.
Gjennom telefonen: Åh.
Virrvarr: Det er et hardt liv.
Gjennom telefonen: Men du kan skrive gratis om oss på bloggen din, ikke sant? Og be folk om å gi oss penger til Snilt Arbeid?
Virrvarr: Ja, jeg blogger ikke for betaling. Men jeg blogger heller ikke på oppfordring bare for at dere skal få spalteplass. Det kan være at jeg skriver om dere en gang, men det er meg som kontrollerer når jeg blogger om dere. Hvis jeg blogger om dere. Du kan ikke kontrollere hva folk skriver i avisen om dere, heller.
Gjennom telefonen: Men! Men! Men vi er jo en Snill Organisasjon!
Virrvarr: Ja. Jeg har til og med gitt penger til dere før.
Gjennom telefonen: Kan du ikke skrive om det, da????!!!!!
Virrvarr: Jo, men du kan ikke bestemme hva jeg skal skrive om.
Gjennom telefonen: Du får en t-skjorte?
Virrvarr:… hvertfall ikke for en t-skjorte.
Gjennom telefonen: Men kan du ikke bare fortelle meg hva vi bør gjøre på Internet nå på telefonen gratis?
Virrvarr: Jeg har aldri vært inne på nettsidene deres. Jeg må sette meg ned og se, tenke og komme med noen reelle tips. Dette er helt meningsløst. Enten så er dere villige til å betale for hjelp med markedsføringen, eller så er dere ikke det.
Gjennom telefonen: Men jeg trodde alt med Internet var GRATIS?
Virrvarr: Internet er gratis. Jeg er ikke.
——————-
Lørdag 13. februar 2010
Fint på en lørdag: Teposer formet som te-skjorter. Av designeren Soon Mo Kang.
Mandag 8. februar 2010
Torgrim Eggens siste bok er ikke for alle. Men, som Avil allerede har påpekt, er den defintivt for deg og meg.
Eggen skriver om alternativbevegelsen og troen på at verden snart går under, og den er fortalt gjennom blogginnlegg, epost-utvekslinger, tekstmeldinger, foredrag og en refusert dokumentarroman. Kort sagt: Den er fortalt gjennom mennesker som er, eller vil bli, overbeviste om at dunkle krefter styrer verden og at det snart er slutt.
Innimellom finner du gudinnedyrkning, Dan Brown, Antikrist aka Barack Obama, økologisk mat, The New World Order aka jødene, ispedd dop og våpentrening.
Boka begynner litt før finanskrisen og slutter rett før svineinfluensa-noaiaen er over. Kort sagt: I de mest dommedags-vennlige delene av de siste årene. Den er fortalt gjennom smilefjes og hårreisende stavefeil, foredrag du kan finne matchende utgaver av på Youtube og argumetasjon du finner overalt på Internet.
Jern er nesten for realistisk. En del folk kan føle seg støtt, fordi Eggen rent ut parodierer dem, og av og til føles tekstene i Jern som en berettning som bare er funnet og publisert, ikke diktet opp.
Det gjør ingenting for meg, siden jeg kjenner igjen både folka, miljøet og skrivestilen i søppelbloggene. Det er egentlig litt som å komme hjem, og hjemmekoseligheten toppes med en gjesteopptreden fra Didrik Søderlind i Humanetisk Forbund, dog i den lettere omskrevne varianten Didlef Søderberg.
Det kjipe er at jeg ikke er i stand til å bedømme om boka er noe morsom for folk som ikke kjenner Didrik, som aldri har hørt folk gå postal over E-stoffer eller har blitt forsøkt advart om The New World Orders onde vaksine fra velmenende, men akk så skrullete slektninger.
Heldigvis trenger ikke alle bøker være for alle. Eggen har skrevet et mesterstykke av en samtidsroman, der han både tar pulsen på landets skrullingmiljø og parodierer nettspråket på en gang. Ikke minst viser han hvorfor skrullemiljøene er så tiltrekkende for folk, selv smarte doktorgradsstipendiater fra UIO.
Han viser også hvordan mange av de populære, alternative teoriene om den moderne verdens begredelighet og den usynlige herskerklassen som styrer alt, egentlig bare er den gode, gamle facismen i en ny og mer SV-vennlig innpakknig. Det er til syvende og sist jødene som er problemet uansett navnelapp.
Jeg lo hele boken igjennom, i tillegg til at jeg ble glad i hovedpersonene. Best av alt? Å gjennomleve nyhetsbildet i 2008 og 2009 gjennom nye og litt mer paranoide øyne.
Konklusjon? Har du et nært og kjært forhold til bloggsfæren, forumtrolling og ymse alternative syn på verden, er dette boken for deg.
Søndag 7. februar 2010
Du kjenner den kanskje som Den store mobbeboka, Mobbebloggen eller tilsvarende. Du har bidratt med innspill, tekst, bilde eller kommentarer. Du har videresendt twittermeldingene om boka. Kort sagt: Du har deltatt i prosessen rundt boka jeg fikk i posten i går.
«Fordi jeg fortjener det?» har fått form som en antologi med introduksjon, innledning og epilog av Kristin Oudmayer, bedre kjent som Curly eller Vrangest her på Internetten. «En slags Råtekst om mobbing?» spurte søsteren min da vi bladde i den i går.
Jo, muligens, sa jeg. Bare at den minner mer om Barfot, den boka der unge homofile skriver om sine liv. «Fordi jeg fortjener det?» er mye, mye sårere enn Råtekst.
Jeg var litt usikker på hvordan Mobbeboka kom til å se ut som sluttprodukt. Ikke fordi jeg betvilte Kristins evner, men fordi jeg syntes prosjektbeskrivelsen var litt uklar: Hun snakket mye mer om hva boken skulle være enn om hvordan den egentlig skulle struktureres.
Slik Kristin snakket om den, trodde jeg hun skulle ha en større rolle som kommentator, men i sluttproduktet står de innsamlede tekstene løsrevet foruten noen få linjer introduksjon.
Innledningen og epilogen er gode, tydelige tekster og delen der Kristin forteller om hvordan det har vært å motta alle epostene med betroelser er noe av det sterkeste i boka. Refleksjonen hennes over hvordan nesten samtlige med en stygg mobbehistorie starter kontakten med å unnskylde seg og si at de ble nok ikke egentlig mobbet, gir et nesten bedre bilde av hvordan folk føler seg enn det en del av tekstene gjør.
Dugnadsånden rundt «Fordi jeg fortjener det?» har vært bemerkelsesverdig, og noe av det som gjør at folk føler seg knyttet til sluttproduktet på både godt og vondt. Jeg er dessverre redd for at noe av det som gjør boka mest fantastisk også er med på å trekke den ned.
Grunnen? Det er rett og slett for mange bidrag, og en del kunne med fordel vært valgt bort med hensyn til lesverdighet, språklig standard og innhold. Jeg skjønner at det er en vanskelig jobb å sitte med redaktøransvar i en setting der folk legger sjela si på bordet, men boka kunne med fordel vært seks-syv tekster kortere.
Og det er jo kanskje det vanskeligste med prosjektet? Når mange deler historier om å bli holdt utenfor, er det veldig vanskelig å skulle holde noen utenfor av hensyn til kvaliteten på det ferdige produktet. Sosiale media har plass til alle og litt fler, mens fysiske bøker har plassbegrensniger.
Likevel: Jeg tror det viktigste med boka er samtalene folk har om den og tekstene i den, og at historien om boka er like sterk som historiene i boka. Folk fra hele landet har gått sammen om å sette mobbespørsmålet på dagsordenen, og Kristin Oudmayer har gjort en enorm jobb.
Det er en bok som har fått folk til å snakke sammen om mobbing på en annen måte – lenge før den fysiske boken gikk i trykken. Sånn sett har «Fordi jeg fortjener det?» eksistert lenge før jeg fikk det endelige resultatet på papir.
Kjøp den, les i den og snakk om den.
Ikke minst: Skriv din egen historie. Det er ikke for sent selv om boka er ute.
Lørdag 6. februar 2010
Jeg fikk gavekort på Norli til jul og siden jeg øver meg på å bli Onkel Skrue kunne jeg ikke la sjansen til Gratis Bøker gå fra meg. Siden det teite gavekortet ikke fungerte på Norlis nettsider, måtte jeg faktisk ut av huset og gå i bokhandel.
Jeg bestemte meg for å kjøpe en norsk bok, siden jeg tross alt ikke har lest noe på morsmålet siden jeg ga opp Hanne Ørstavik for Frank Millers “Batman”. Jeg leser for lite norsk.
Unnskyldningen min pleier å være at norske forfattere skriver så dårlig, men det er ikke egentlig sant. (Og det er hvertfall ikke noe du bør si til norske forleggere når de spør deg hvilke av forlagets stoltheter du liker best. Bare et lite råd.)
Så: Jeg gikk i bokhandelen og kikket. «Lyrikk» tenkte jeg. «Føkk roman. Yay, lyrikk.» Jeg plukket opp en enslig bok fra Flamme Forlag og begynte å bla. Og lese. Og bla litt mer. Og lese enda mer. Også stod jeg i butikken og lo høyt og måtte kjøpe boka.
Boken var Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg hadde lest om den og sett den skrytt opp i skyene, men det var utelukkende det som fikk meg til å plukke opp boken. Jeg kjøpte den fordi den hadde html-kode på innsiden av smussomslaget.
Jeg kjøpte den på en ganske grå og trist dag, og den reddet meg. Mortensen har skrevet en hel diktsamling om å være fjoms, tafatt og kaste bort tiden sin på Internet. I tillegg til å være morsom og veldig godt gjennomført, er den egentlig over hundre sider med trøst.
Som søsteren min sa da jeg leste høyt for henne: «Aww. Jeg trodde det bare var meg som stod og stirret på knekkebrødene på Rema og ikke skjønte hva jeg skulle ha.»
«Men jeg tror ikke det er dikt» sa hun. Og nei, hvis dikt for deg er André Bjerke eller The Best of Tor Ulven, er det kanskje ikke poesi slik du forventer det. Du forventer ikke at utskrifter fra gmail og lister over ip-adresser skal være poetisk. Jeg synes det funker, og selv de som har vært skeptisk til at det egentlig er dikt, liker boka.
Jeg har allerede begynt å bruke en del av Mortensens metaforer, som:
«Noen ganger føler jeg meg som et album som har lekket, men som ingen vil laste ned»
Det er diktsamlingen for alle oss som henger for mye på Internet, som lever liv fulle av filmsitater og facebook-oppdateringer. Og det er diktsamlingen for alle som synes Audun Mortensen er søt. For seriøst: Han har både bart, briller og plast-svane. Jeg har stjålet bildet fra NRK, men siden det ser ut som om det er Mortensens eget web-cam-bilde, satser jeg på at ingen sender meg noen sinte eposter:
Ingrid 
Kristine 
Ingvild Sommer
MdB 
Gamer 
kamikaze
Laila 
mittegetrom
Janne
Pixiu
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
