Revolusjonært roteloft

Jeg fikk brev fra Høgskolen i Telemark i dag. Jeg har kommet inn på forfatterstudiet, og flytter til Bø til høsten. Jeg har allerede laget Bø-vitser nok til å irritere vettet av Mr. Jackson og svigerfamilien, og kommer til å ha tegnet meg en spøkelsesmaskot som kan være med meg første skoledag før kvelden er omme. Egentlig skulle jeg fått vite om jeg kom inn rundt den 9. juni en gang, men fikk beskjed om at jeg stod på venteliste. Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg gitt opp studieplassen da jeg fikk brevet. Nå har jeg brukt ettermiddagen på å danse rundt, lete etter leilighet i Telemark og planlegge alt jeg faktisk skal få tid til å skrive.

Siden man tross alt blir tatt opp på opptaksprøve, tenkte jeg at jeg skulle publisere novellen som fikk meg inn på skolen. En feiring av skjønnlitteratur og faderullan. Jeg pleier ikke egentlig å putte lengre, skjønnlittærere saker på bloggen, men idag gjør vi et unntak. Tross alt blir dette tredje innlegget maniske meg publiserer dette døgnet. Er man gal så er man gal. Enjoy.

Det som skjedde dagen jeg ble gal
«Hallo,» sa jeg til speilbildet. Det var litt tilfeldig at jeg sa det, jeg vet jo at speil ikke kan snakke. Kanskje var det fordi jeg gikk og småpratet med meg selv hele tiden for å holde den verste fylleangsten unna? «Skal vi sjå: Litt cola, tenker jeg. Kaffe? Nix. Uff, som du stinker. Dusje er en fin plan.»

En ting er sikkert: Jeg var ikke forberedt på at speilbildet skulle svare. «Hei hei» sa det morgenfriskt. Du vet når du skraper lodd og det står 100.000 to steder og 10.000 ett sted og du blingser og blunker og håper du har vunnet gjeldslette og sydentur, selv om du egentlig ser at det ikke er noen gevinst der? Sånn var dette, bare omvendt.

Jeg blunket, gnidde meg i øynene og forventet at det smilende speilbildet skulle forvandle seg til en shabby, heslig morgengrimase. Men hver gang jeg åpnet øynene, så jeg meg selv stå der som en rødhåret Synnøve Solbakken, frisk og fregnete med et blendende smil. Alle har hørt de sære spiritist-historiene folk er så opptatt av på slutten av barneskolen, om hvordan du kan forandre fjeset ditt til en grusom djevelmaske i speilet om du står i tussmørket og teller til tretten. Nå var det jeg som følte meg som djevelmasken. Speil-jenta var en blidere, mer opplagt og mer velstelt utgave av meg.

Langsomt, så langsomt at jeg skulle gi speilbildet tid til å ta meg igjen, lot jeg hånden gli gjennom håret. Speiljenta fortrakk ikke en mine. Iskaldt noterte jeg at hun hadde håret trukket stramt tilbake i en hestehale, mens mitt var en diger, tupert tjafs med hårspray og skum. Et kjapt blikk ned på bekledningen min gav meg det endelige svaret: Ja, noe var alvorlig galt her. Mens jeg hadde en utringet topp ,skjørt og et par pinlig raknende nylonstrømper på meg, hadde jenta i speilet på seg stramme jeans og den store, grønne militær-skjorten min. Jeg stod dørgende stille et par sekunder. Hun smilte, satte hendene i siden og flyttet vekten fra den ene foten til den andre.

Skriket måtte komme. Opp gjennom halsen, ut gjennom munnen. Det ljomet i baderomsveggene. Et desperat øyeblikk fikk jeg det for meg at om jeg bare gjorde kraftige nok bevegelser ville speilbildet bli nødt til å herme etter meg igjen. Jeg hoppet og spratt, viftet med armene, skrek, brølte, og danset fugledansen. Selv ikke mitt mislykkede forsøk på å stå på hodet fikk jenta i speilet til å lee på så mye som et øyelokk. Hes og andpusten falt jeg sammen på dolokket.

«Det nytter ikke.» lo speiljenta. «Jeg kommer ikke til å herme uansett hvor mye du spreller, men bare fortsett. For all del, du trenger litt trim.» Hun kløp seg selv i sideflesket. «Du kunne spart deg en del av søppelmaten og potetgullet med dipp.» Fornærmelse og sjokk , kombinert med en stor dose mangel på forståelse gjør noe med formuleringsevnen din. Alt jeg greide å si var: «Øh?»

«Jeg er tatt ut i streik» sa jenta i speilet. «Jeg er ikke på jobb, jeg er ute av drift.» «Streik?» sa jeg. «Ja» sa hun. «Streik…» sa jeg. «Det betyr jo at du er en person av noe slag, ikke bare en refleksjon av meg?» «Korrekt. Jeg er en ordentlig person i massevis. Jeg jobber bare slaveskift som hermegås for utakknemlige drittsekker som tar meg for gitt.»

«Men er du meg? Du ser jo helt ut som meg?» «Akkurat nå ser jeg betraktelig bedre ut enn deg!» Hun lo høyt. «Du ser ut som om du har sovet ute i en grøft i natt!» Jeg overså alle de ekle kommentarene hennes. Jeg ville til bunns i dette. «Det du sier,» sa jeg prøvende, «er at du alltid følger etter meg og hermer alle bevegelsene mine, utseende og klærne?» «Ja, jeg er ditt livs galeislave. Det er speilbildenes grusomme tilværelse. Vi læres opp fra vi er bittesmå til at vi skal tjene og føye oss etter Herren i alt, og lever trange, fangede liv der vi for det meste prøver klær og lager trutmunn mens vi tar på oss maskara. Og så jålete som du er,» skjøt hun inn, «får jeg jævla lite fritid.»

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet. Hadde hun vært der hele tiden? Sittet stille som en mus mens jeg klippet håret eller ble sminket før en teaterforestilling? Uten å si et ord og uten å velge det selv? «Hva er det dere vil oppnå med å streike, da?» spurte jeg. «Hva er kravene deres?» «Åh!» sa hun, øynene skinte. Jeg ble satt ut av å se på henne. Jeg betraktet jo en utgave av meg selv som levde sitt eget liv, og det var rart å se sitt eget kroppspråk utført av noen andre.

«Vi har mange vanlige krav, som åttetimers dag, helgefri og overtidsbetaling. Helligdager blir det selvfølgelig tredobbel lønn, og jeg skal ha rett på fire ukers lønnet ferie. I tillegg krever vi smusstillegg og retten til å reservere oss mot ubehagelige aktiviteter. Jeg krever for eksempel fullstendig fritak fra kviseklemming, nesepilling og all bruk av speil under besøk hos gynekolog og tannlege. Sånne «Kvinne-kjenn din kropp»- øvelser med med å brette ut underlivet ditt foran speilet krever vi landsomfattende forbud mot. Det min fitte du tvinger meg til å vise frem! Snakker om overgrep!

Ellers vil jeg være med i planleggingen av hva slags garderobe du skal ha. Neste gang du handler klær eller vil ha en ny frisyre - spør meg! Det er ikke bare du som må gå med den stygge, rosa kasjmirgenseren. Treningstimer i rom med speil skal lønnes på samme måte som overtid, og enhver seksuell aktivitet foran et speil er forbudt, uavhengig av om jeg får betalt eller ikke. Nei, jeg er ikke prostituert, og nei, jeg vil ikke være din private pornostjerne.» Hun trakk pusten og smilte bredt etter den lange tiraden. «Noen spørsmål så langt? Du burde ta notater.»

«Mener du,» jeg prøvde å sortere all informasjonen, «at jeg skal betale deg for å være speilbildet mitt?» «115kr timen, tenkte jeg. Det blir 230 kr timen i helgene.»

«Jeg er student, jeg har ikke råd til en fulltidsansatt! Og fri på kveldstid og i helgene? Jeg kan ikke gå uten speilbildet storparten av uken - folk kommer til å tro at jeg er en vampyr!» «Vel, det blir lønnet speilbilde eller ikke noe speilbilde.» Hun la armene i kors. Jeg lot pekefingeren gli over speilflaten. «Det er ingen måte jeg kan nå deg på, er det vel?» Hun ristet på hodet. «Vi er nærmere hverandre og lengre unna hverandre enn du tror.» Hun satte seg tilbake på dolokket i baderommet bak henne, som var helt identisk badet jeg satt i. «Er det et hus makent mitt hus bak den døren der inne hos deg?» spurte jeg. «Nix.» sa hun. «Det er bare teaterkulisser.» «Åh.» sa jeg. Det gjorde verdenen speiljenta levde i til enda fjernere og rarere enn jeg hadde forestilt meg.

Vi satt taust et par minutter og jeg studerte henne, lette etter forskjeller på henne og meg. Hadde hun en føflekk for mye? Viste hun tegn til at det røde håret hennes bare var en parykk? Hun begynte å bli urolig inne i speilet, og skiftet stadig sittestilling på dosetet. Gradvis begynte jeg å herme etter henne. Hun la det ene benet over det andre, jeg la det ene benet over det andre. Hun rettet seg opp i ryggen, jeg rettet meg opp i ryggen. Slik fortsatte vi en liten stund, før jeg lot hånden min skli opp og trakk håret mitt bak øret. Hånden til speiljenta fulgte automatisk min bevegelse. Jeg reiste meg og gikk mot vasken, hun kopierte meg som i refleks før hun plutselig avbrøt seg selv og skrek til. «Slutt med det der!» «Gammel vane vondt å vende, hm?» flirte jeg. Hun så ut som om en tørrlagt alkis som har blitt fersket med en dram til munnen. «Det der var unødvendig.» sa hun.

«Jeg prøver bare å bevise at du kommer til å speile bevegelsene mine selv om jeg ikke betaler deg.» Jeg fikk bare geiping til svar. «Dessuten,» sa jeg «er det mye som ikke henger på grep her. Hva skal du gjøre om du ikke speiler bevegelsene mine? Hadde du virkelig streiket, ville du vel bare forsvunnet når jeg stod foran speilet, og så kunne jeg hatt det så godt? På meg virker det som om noe holder deg der du er, og hva du skal med pengene mine da, det skjønner jeg ikke. Du kan jo ikke gå og kjøpe noe.» Hun bare stirret på meg uten å si noe. Jeg var på riktig spor. «Denne streiken din er ikke særlig gjennomtenkt, rett og slett. Hvor mange er dere egentlig som streiker?» Plutselig så det ut som om hun krympet ti centimeter. Skuldrene hennes krøp opp til ørene og hun slo hendene for ansiktet. «Det er vel strengt tatt… bare meg.»

Jeg lo høyt av lettelse. «Da beklager jeg, frøken, men jeg kommer ikke til å gi etter for kravene dine. Jeg kommer rett og slett til å gjøre følgende: Se meg mindre i speilet.» Med den replikken tok jeg speilet av kroken det hang på, og snudde det med den grå siden frem, før jeg hoppet i dusjen. Så ufattelig intelligent jeg var! Etter en dusj som tok med seg mye av den verste fylleangsten, fremstod hele speilaffæren som enda mer mystisk.

Ingen panikk, forsøk å resonnere, Live. Hva er det som skjer her? Den første tanken var jeg blitt gal og innbilte meg ting. Det at jeg lurte på om jeg var blitt gal, skulle jo ellers være et tegn på at jeg ikke var så gal, hadde min iherdige lesing av Illustrert Vitenskap og psykologiske thrillere lært meg. Og likevel - speilet snakket til meg. Galskap var en mulighet.

«Smil til det skjulte kamera» var også sannsynlig. Jeg hadde sett TV-programmer der de gjorde speiltriks før, men det var flere ting som ikke stemte overrens med den teorien: For det første måtte de grave opp noen som så akkurat ut som meg å få noen til å være min dobbeltgjenger i speilet. Jeg har ingen tvillingsøster, og det skal mye til å grave opp ukjente Live Torgersens dobbeltgjenger bare for å kunne gjennomføre et sånt stunt. For det andre var ikke speilet falskt. Det var ikke egentlig et vindu med en skuespiller bak, for jeg hadde jo tatt det ned fra veggen. Dessuten burde kamerateamet avslørt seg nå. Nei, jeg ble dvelende ved den mest absurde forklaringen: At speil-Live snakket sant. At speilbildene var levende individer, blindpassasjerer i livet mitt.

Jeg subbet ut på soverommet med et håndkle rundt kroppen og skannet rommet på jakt etter noe rent å ha på meg. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er en gris. På rommet mitt ser det ut som Al-Qaida har bombet en H&M-butikk og en IKEA-utstilling, for deretter å blande restene sammen med skitne tallerkner og brukt snørr-kleenex. Jeg rotet rundt i noen av kleshaugene på jakt etter rene truser og åpnet et par kommodeskuffer uten hell. Kanskje det lå noe rent i klesskapet?

«Du trodde ikke du skulle slippe unna så lett?» Jeg hørte stemmen hennes så fort jeg gløttet på døren til garderobeskapet. Føkk. Jeg har jo et speil på innsiden av skapdøren. Det hadde jeg glemt. «Det nytter ikke å rømme fra meg!»

«Hva kan et speilbilde gjøre mot meg?» Jeg merket at jeg hørtes enda mer spydig ut enn jeg hadde tenkt. «Du er virkelig dummere enn du ser ut til.» Hun gliste fra øre til øre.
Så begynte hun å rope: «Streikevakt! Streikemakt! Vi skal slåss mot speilforakt!» Hun marsjerte frem og tilbake foran meg, skrek og hoiet. «Stopp! Stopp med en gang!» Jeg fant truser, jeans og t-skjorte, luktet på et par sokker og halte dem på meg uansett hvor surt de stinket. «Jeg stopper ikke før du går med på kravene mine!» «Hør her! Jeg kan ikke være den eneste i verden med et deltids-speilbilde! Folk kommer til å tro jeg er sprø!» «Hah! Se hvordan folk reagerer på at du har et støyende og opprørsk speilbilde, du!»

Jeg visste hun hadde overtaket. Jeg løp ut av soverommet, tok stua i tre steg og snappet med meg jakke og husnøkler før jeg hev meg ut døra. Hun viste fingeren til meg og laget prompelyder fra speilet i gangen idet døren smalt bak meg. Den friske luften roet meg ned, men bare for noen få sekunder. Hun var i butikkvinduene, i lakken på bilene og i sølepytten utenfor oppgangen min. Hun laget ufattelig mye bråk. «Hei! Jeg er LIVE TORGERSEN! Vil du se på rumpa mi? Se, jeg har en finger i nesen!» Jeg la på sprang nedover Vogtsgate.

Hun var i alle vinduene på trikken som kjørte forbi. Hvis jeg gikk inn på trikken, ville jeg være fanget sammen med henne. Kollektivtransport var ikke noe alternativ; t-bane og buss ville være like fatalt. «Jeg har en valk på magen jeg er veldig flau over! La oss ta en kikk, dere!» Hun trakk opp genseren og viste flesket idet trikken fór forbi. Hun visste faktisk alt om meg, og nå sladret hun. Satan, jeg slet. Et øyeblikk var jeg redd for at hun skulle være med trikkevinduene ut av syne og gjennom hele byen. Så innså jeg at hun var litt som skyggen min: Hun var der bare når jeg var i nærheten og kunne speile meg. Kom jeg meg til et fullstendig speilfritt sted, var jeg trygg. Jeg stod stille og glodde i to sekunder, så beinfløy jeg til Sofienbergparken.

Teorien min stemte. Jeg satt meg under et tre og var endelig i fred. Det var en midlertidig løsning, men jeg kunne senke skuldrene i to minutter. Parken var nesten folketom, selv om det var en lørdags formiddag. Det var bare noen gutter som hang ved et av lekestativene, noen joggere og et par som luftet hunden. Andre mennesker. Jeg ble helt varm innvendig av å se på dem. Det var det jeg trengte. Jeg måtte betro meg til andre mennesker.

Hånden min fant mobilen i jakkelomma før jeg fikk tenkt meg om, åpnet tastelåsen med et «bip» og trykket «R» på telefonlista. «Ringer Reidar» stod det på skjermen. Selvsagt ringte jeg kjæresten. Hva skal man med kjærester hvis man ikke kan ringe dem når livet blir litt for absurd? «Hei?» «Hei!» Han svarte nesten med en gang, men ordene stoppet i munnen på meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne. «Ja?» sa han. «Er det noe?» «Jeg sitter i Sofienbergparken. Har du lyst til å komme ut hit?» «Joda! Jeg er ute og trener nå, men jeg kan være der om et kvarter!» «Supert! Da ses vi!» «Ok, hei så lenge!» Så satt jeg stille et kvarter, med nervene i spenn. Hvordan skulle jeg forklare hva som har skjedd?

Jeg så ham lenge før han så meg. Han kom joggende i bare t-skjorta, svett og smilende. Jeg vinket så han fikk øye på meg og fikk han over til meg. Det var så godt å kysse svett mann at jeg nesten ble på gråten. Så redd jeg hadde vært! Ingenting er skummelt når vi er to. Jeg snuste ham i halsgropen og boret nesen ned i den bløte huden. «Så glad du var for å se meg!» lo han. Jeg så opp, og der var hun. Hun rakk tunge til meg midt i pupillen hans, gliste og vinket. Hun var i øynene hans.
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg revet meg løs og løp tilbake mot leiligheten.

«Live! Liiive!» Reidar skrek etter meg. Jeg snudde meg ikke. Jeg ignorerte alle sprellene hennes på vei opp gangen, rev opp døra og hastet inn på badet. Jeg kunne sikkert tatt oppgjøret med et hvilket som helst speil, men det virket riktig å gjøre det der det hele begynte. Hivende etter pusten, med slim og blodsmak i munnen kjente jeg at svetten piplet frem. Jeg snudde speilet med den blanke siden frem og blikkene våre møttes.

Hun lo. Det var en glad og ertende latter. «Hold deg unna kjæresten min!» Jeg sa det uten å tenke, floskler kommer gjerne av seg selv. «Det kan jeg godt. Hvis du virkelig vil ha en kjæreste uten et speilbilde i øynene. Vil du stirre inn i sorte, døde hull?» «Nei, men jeg vil ikke se deg danse Macarena der, heller!» «Da får du betale meg skikkelig!» «Hør her:» sa jeg. Jeg rettet opp ryggen, senket skuldrene og så rett på henne.

«Jeg kan ikke betale deg. Jeg skjønner det er forferdelig å være slave av mine bevegelser hele tiden, men det er ikke jeg som har bestemt at det skal være sånn. Jeg kan ikke noe for det, og det er urettferdig at jeg må legge om livet mitt på grunn av noe som ikke er min skyld. Jeg kan ikke betale det hvite ut av øyet for å få sminket meg! Jeg kan ikke slutte å speile meg på søndager! Du må ta til fornuft!» Hun ble stille et øyeblikk. Så steg sinnet opp i henne som rød saft i en mugge. Det nådde øynene hennes og jeg rygget bakover.

«Tror du at vi blir kvitt undertrykkelse ved at du synes synd på den du undertrykker? Når livet ditt tråkker på livet mitt, hjelper det ikke en dritt at du «forstår». Skal ting bli annerledes, må det bety færre privilegier for deg. Ja, du mister makt, og ja, det er ubehagelig. Jeg kommer til å tvinge deg til å gi opp de privilegiene du har hatt.» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg prøvde å se for meg et liv der jeg timebetalte speilbildet mitt. Jeg prøvde å se for meg hvordan jeg skulle forklare det til andre.
Det gikk en krusning over bildet i speilet, som en signalfeil på et gammelt fjernsynsapparat. Det ble snø og flimmer i kanten av speilet.

«Hva skjer?» spurte jeg. Speil-Live var kritthvit i ansiktet og så ut som om hun lette etter et sted å rømme. Det dukket opp en skikkelse i grå uniform ved siden av henne. Hun hylte som besatt. Uten å foretrekke en mine, tok skikkelsen opp en liten fjernkontroll av lommen, siktet på henne og «skrudde av» lyden hun laget. Hun hulket og hylte så ansiktet ble helt fordreid, men det kom ingen lyd.
Jeg stod og så på meg selv skrike, på at noen tok på meg håndjern og førte meg bort. Det kom flere grå skikkelser i uniform. En gikk frem til speilet og henvendte seg til meg. Stemmen var kjølig og litt metallisk:

«Speilbildet Deres er defekt. Vi beklager bryderiet det har skaffet Dem. De kommer til å motta et nytt innen få minutter, uten ekstrakostnader. Igjen, vi beklager det inntrufne.» Det var mye jeg ville si, spørsmål og protester vellet opp, men de forsvant før jeg rakk å si noe annet enn «Vent!» Speilet var helt tomt. Jeg stirret inn på mitt eget tomme bad. Hodet mitt var like tomt.

Hendene hennes var det første som kom til syne, så omrisset av kroppen, deretter fjeset og til slutt hele henne. Hele meg, for hun hadde mine klær, min hårfrisyre, mitt jagede ansiktsuttrykk. Jeg løftet hånden og speilbildet fulgte bevegelsen perfekt. Jeg reiste meg fra dosetet. Hun reiste seg samtidig. Vi var helt synkronisert. Da jeg begynte å gråte, gråt hun også.

———-
Hang du med så langt? Yay!

23 Comments »

Jeg har en narsissistisk morgen og googler meg selv. Erfaring tilsier at hvis skal jeg få trivelige resultater, er det «Revolusjonært Roteloft» jeg må google. Da kommer treff om bloggen, bloggen og mer om bloggen. Hvis de skriver om bloggen, skriver de også om meg, og kanskje jeg finner noen steder hvor noen skriver om meg som jeg ikke har merket før. Pene ting. Søte ting. Fin ego-mat på morgenen.

Idag googlet jeg «Virrvarr». Jeg er nr. 3 på Google. Du skjønner- det finnes mere Virrvarr der ute enn du tror. En del språkpedantiske venner av meg har forklart at ordet «virrvarr» ikke staves med to r’er, men med én. Den korrekte måten å gjøre det på er å skrive «virvar». «Jeg er orginal, jeg!» har jeg tenkt. Den stavefeilen er det som skiller kallenavnet mitt fra et vanlig begrep. Uheldigvis er det flere der ute som ikke kan stave.

Jeg kunne hatt barna mine på Virrvarr SFO, de sleipe folka som har stukket av med domenet virrvarr.no. Ikke at jeg har noen barn ennå, men dere vet hvordan det er. Det beste er dog forklaringen på hvorfor de heter det de heter. (De er en svømme-sfo).

Virrvarr er en Norsk oversettelse av det Finske ordet : “herveli” Det er navnet på et stup m skruer og volter.

Hvis jeg noen gang skal forklare hva jeg heter i Finland, har disse folka hjulpet meg. Impregnerende.

Virrvarr har også vunnet desingpriser. Ikke yours truly, men mønsteret Virrvarr som du kan få på alt fra tapet til grytekluter i heimen. Hvis jeg noensinne skal lage en nettside med repeating patterns som bakgrunn på bloggen, må det være med dette mønsteret.

Her er et eksempel på klassisk Virrvarr:

SFO, designpriser og meg.

3 Comments »

Jeg har
levert
førsteutkast
til forlaget

(og dere
er sikkert
lei å av å
høre det nå)

Tilgi meg.
Det var fantastisk.
Så søtt.
Så kaldt.

- Til ære for William Carlos Williams

7 Comments »

Jeg vil gjerne ha:

1. Forbud mot å sende meg ting i .docx- format. Stakkars vaskeseddelen min.
2. Kursing av forlaget i redigering av pdf, html eller lignende, så jeg hadde sluppet og sitte de siste dagene før innlevering i et flere hundre sider langt .doc-dokument.
3. Eventuelt en konservativ, ikke-datakyndig redaktør som sa «Samme for meg hvordan du skriver skiten. Send det på papir.»
4. At Open Office ble lettere å installere på Windows 2000, så jeg slapp å få .wps-filer fra medforfatteren min.
5. .wps-støtte i Open Office hadde også vært bra. Ja, jeg vet at Word sluttet å støtte formatet for evigheter siden, men enkelte folk jobber faktisk i Works fremdeles.
6. Forståelse av semantikk i dokumenter, hos folk generelt. «Ok, så det er faktisk forskjell på å sette noe som overskrift og å bare skrive det jeg vil ha som overskrift med Caps Lock, fete typer og større font. Who knew?»
7. En generell forståelse av at .doc-filer er schvæære når de kommer opp i litt lengde, og at om du mailer noen mange på en gang, kan e-posten til en stakkars knele, eller mailen kan rett og slett gå rett i spam-filteret.

*Elitistisk-format-nerd-sukk*

7 Comments »

Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt i går, og det er en utmerket grunn til å feire.
Dagens beste kommentar om motstanderne av den nye loven stod i dagens Klassekampen:
«Jeg så ingen som demonstrerte utenfor Stortinget i går som var under åtti. Gi oss ti år, så er alle motstanderne av ekteskapsloven døde.»

Revolusjonært roteloft gir dere en liten Gay Marriage-kavalkade:

5 Comments »

Virrvarr: Du hjernen?

Hjernen: Hvis dette blir en av de teite «Si meg, er du alene?»-samtalene, så vil jeg ikke snakke med deg.

Virrvarr: Nei, dette er ikke en DeLillos-dag. Vi har fått en masse skjemaer vi må fylle ut sammen.

Hjernen: Jaha? Hvis du har gått med på å hjelpe Norsk Gallupp å kartlegge forbruket ditt av sparepærer igjen, så ikke regn med meg.

Virrvarr: De vil kartlegge aktiviteten vår og stille en diagnose på oss.

Hjernen: WTF? Diagnose?

Virrvarr: En endelig diagnose, ja.

Hjernen: Hva mener du med endelig? Betyr det at vi har en diagnose og du ikke har sagt det til meg?

Virrvarr: Vi har en temptativ diagnose. Det er den pene måten å si «arbeidsdiagnose» på. Alle på galehuset skal behandle oss som vi har arbeidsdiagnosen til de har Helt Sikre resultater.

Hjernen: Og det har ikke falt deg inn at det er litt uhøflig å ikke informere hjernen din om hva fagfolket mener er problemet dens?

Virrvarr: Hysj nå. Hjelp heller til med å fylle ut skjemaet. «Tror du at dukan gjette hva andre mennesker tenker? Og tror du det aldri, sjelden, noen ganger, ofte eller svært ofte?»

Hjernen: Du får ikke ha hemmeligheter for meg! Hva er det psykiateren har sagt?

Virrvarr: Vel, først trodde de at jeg var schizofren, men de fant ut at jeg mangler det antisosiale tendensene. Jeg bruker for lite av tiden min på å gjemme meg i klesskapet og telle tærne mine til det.

Hjernen: Schizofren? Maken til vrøvl. Jeg ville merket om jeg var schizofren, tusen takk. Hva fikk dem til å tro det?

Virrvarr: Det er disse plagsomme stemmene, ikke sant…

Hjernen: Plagsomme stemmer? Jeg foretrekker å se på dem som hyggelige samtalepartnere! Våre mentale Platon-dialoger, det er det de er.

Virrvarr: Ja, jeg prøvde å forklare det til psykologen, men hun ble ikke overbevist. Uansett, de har gått bort fra den diagnosen nå.

Hjernen: Og hva har de kommet frem til istedet? Er vi personlighetsforstyrrede? Paranoide? Nevrotiske? Klin kokos?

Virrvarr: Njet. Vi er manisk depressive.

Hjernen: Hmjasså.

Virrvarr: Det høres kjent ut, ikke sant?

Hjernen: Altså. Vi er deprimerte i perioder. Også fungerer vi bra i perioder.

Virrvarr: Fungerer vi ikke litt vel bra i perioder?

Hjernen: Dette høres ut som et sleipt lurespørsmål. Man kan vel ikke funke for bra? Vi er produktive, blide, aktive og svært effektive i perioder.

Virrvarr: Så aktive at vi må stå opp klokken fire om natten fordi vi bare måå bake verdens mest kompliserte kake?

Hjernen: Nattbaking er en helt anstendig hobby.

Virrvarr: Naken nattbaking, også?

Hjernen: Hysj! Det var et engangstilfelle.

Virrvarr: Dét var naboen som så oss sin fortjeneste.

Hjernen: Jeg skjønner ikke hvor du vil hen?

Virrvarr: Jeg tror at når man er så glade og aktive som vi er, heter det «manisk».

Hjernen: Mulig du har et poeng. Det er fint å være manisk, dog. Det er praktisk.

Virrvarr: Ja, storparten av tiden er det praktisk. Det er ikke praktisk å begynne på tusen prosjekter, kjøre rutsjebane ned i den mentale kjelleren og så bli selvdestruktive fordi vi ikke klarer å fullføre alle prosjektene vi startet da vi var maniske.

Hjernen: Jeg liker ikke dette. Hvis vi får den diagnosen, betyr det at jeg har en sykdom. Det suger å være en syk hjerne, hvis du ikke har fått det med deg.

Virrvarr: Jeg synes det er litt fint om det viser seg at du faktisk er syk.

Hjernen: Jaha? Hvorfor det?

Virrvarr: Fordi da er ikke all faenskapen du finner på vår feil. Da skyldes det biokjemi, ikke manglende gjennomføringsevne.

Hjernen: Poeng.

Virrvarr: Det er en ganske stigmatiserende diagnose…

Hjernen: Til blokksberg med stigmatiserende! Vi er et knallteam, uavhengig om humørsvigningene våre har et skummelt, klinisk navn!

Virrvarr: Eh. Du er klar over at de kommer til å ville medisinere det påståtte knallteamet vårt?

Hjernen: Nei, de kommer til å ville medisinere det som får humøret vårt til å oppføre seg som en jojo uten grunn. Stor forskjell.

Virrvarr: Jeg håper vi kan klare oss uten dop.

Hjernen: Vel, det er ikke du som er hjernen av oss to, da! (Hehe)

Virrvarr: Hold kjeft og hjelp meg å fylle ut skjemaer. Vi må ta «Hvor gal er du?»-testen for at de skal kunne si noe helt sikkert.

Hjernen: Du er klar over at vi må lære oss masse bipolar-vitser? Vi burde hatt en t-skjorte eller ti: «Jeg ble mentalundersøkt, og alt jeg fikk var denne dumme diagnosen» osv.

Virrvarr: Arg. Og DER ble du manisk. Hvis du får meg til å lage bipolar-bling-bling hele natten, blir jeg sur…

Hjernen: «Jeg er ikke effektiv, det er faktisk en sykdom!»-buttons hadde vært bra!

Virrvarr: Eller så kan vi språkvaske boken vår hele natten til du blir deprimert igjen.

Hjernen: Utmerket alternativ.

Virrvarr: Så kringkaster vi hvor gale vi er i samme slengen?

Hjernen: Hjerne for meg ^_^

37 Comments »

For en del av dere som har diskutert en del på nett, burde Godwins lov være kjent stoff. Ordrett lyder den:

“As a Usenet discussion grows longer, the probability of a comparison involving Nazis or Hitler approaches one.”

Altså- jo lengre folk diskuterer på nett, jo mer sannsynlig er det at folk trekker en parallell til Hitler og Nazistene. En annen, uskreven regel går på at den som trekker inn Hitler, taper debatten. Du hitlet debatten, du hadde ikkke flere argumenter.

Uansett hvor fælt det er på skolen din, kan det ikke sammenlignes med Auschwitz. Skal du sammenligne Carl I Hagen med Adolf Hitler, bør tenke gjennom hvordan du formulerer deg. Mulig at parallellen din får deg til å virke dummere enn du er. Å trekke inn forrige århundrets millitære og politiske superskurk gjør de fleste sammenligninger absurde og irrelevante.

Ok, du hitler kanskje ikke debatten så ofte. Men har du tenkt på hvilke andre historiske personligheter som brukes som et argument i seg selv?

Revolusjonært Roteloft introduserer:

Galilei-argumentasjonen

Galileo Galilei, den moderne fysikkens far, er mest kjent for å påpeke at jorden snurret rundt sola. Denne påstanden var kirken og andre i hans samtid ganske skeptiske til. Likevel viste Galilei seg å ha rett i konklusjonene sine. So far, so good.

Du møter Galilei-argumentasjonen når du kritiserer en påstand noen kommer med som usannsynlig, urimelig eller rett og slett gal. «Ingen trodde Galilei heller!» Og siden Galilei viste seg å ha rett, ligger det implisitt at den du diskuterer med også må få rett, enten det gjelder hvorvidt tyngdekraften eksisterer eller om The Law of Attraction er et vitenskaplig målbart naturfenomen.

Stalin-sverting

Da jeg leste Richard Dawkins The God Delusion ble jeg sjokkert over at han brukte et helt kapittel for å svare på påstanden «Stalin var ateist!» som et argument for hvorfor ateisme er galt.

Likevel burde jeg kjenne til denne typen bruk av Stalin for å sverte debatanter, så mange skoledebatter med Høyre og Frp jeg har sittet i. «Vi vil ha gratis skolebøker!» «Ja, men dere liker også STALIN!» Å klistre et argument eller en type meningener til en historisk diktator er en måte å avspore diskusjonen på som minner om å hitle debatten.

Å drepe Beethoven

Da jeg gikk på ungdomskolen, stilte engelsklæreren oss dette spørsmålet:

If you knew a woman who was pregnant, who had 8 kids
already, three who were deaf, two who were blind, one mentally
retarded, and she had syphilis, would you recommend that she have an abortion?

Da noen svarte ja, smilte hun triumferende og påpekte:

You just killed Beethoven. Every baby won’t grow up to be a Beethoven, but doesn’t every human deserve the chance to make the most of their life?

Dette var oppstarten på en abortdiskusjon, der hun viste seg å være hardnakket motstander, og Beethoven-argumentet brukes som en etisk tankevekker i diskusjoner om abort verden over. Det artigste med eksempelet over er at så langt forskningen har vist, vokste Beethoven opp som del eldste av tre søsken, og selv om han viste seg å bli døv med tiden, var ingen av de andre blinde eller utviklingshemmede.

Moren hans hadde ikke syfilis, men døde av tuberkolose. Hele skrekkscenarioet med ni syke barn og syk mor er konstruert. Hvis du blir møtt med Beethoven-dreping i en abortdiskusjon, kan du påpeke at du ikke ville gitt noe spesifikt abortråd til en fattig dame med tre barn fra før, rett og slett fordi abort er den gravide kvinnens valg og ingen andres.

Gandhi greide det!

I diskusjoner om kring, vold og vanskelige konflikter, er det alltid noen som synes vi bare burde være venner. Min favorittdiskusjon om vold fant sted etter at en venninne av oss var blitt overfalt av en full mann i gågaten i Moss en fredagskveld.

Enden på basketaket ble at hun slo mannen ned og løp sin vei. Et par hardbarkede pasifister i vennegjengen reagerte sterkt på at hun hadde slått ham. Da hun påpekte at ikkevold var vanskelig i denne situasjonen, lød svaret: «Gandhi greide det!»

Kan dere komme på flere historiske personligheter som er blitt forvandlet til usaklige argumenter?

Ellers er dette innlegget inspirert av et innlegg om generalisering og induksjoner hos Indregaard som alle burde lese.

10 Comments »

Du har et våkent mareritt
Det spøker i ditt hus.
En ånd hvisker i øret ditt.
Du spytter mark og mus.
Du når komplett delirium
helt nykter, uten rus.

Jeg smyger meg langs kinnet ditt.
Du spør meg hvem jeg er.
«Et lite, søtt psykosedyr
fra hattemakern’s hær.
Jeg er din galskap inkarnert.
Jeg vil regjere her.

Armeen min består av
dine barndoms verste år.
De mørke, klamme minnene
er våpnene vi får.
Vi akter å erobre alle
gjemte, gamle sår.

En dag er jeg betennelse,
en annen general.
Vi har beleiret hodet ditt,
så bare spill normal.
Hver dag blir du helt utmattet.
Til slutt blir du helt gal.»

«Vik fra meg!» skriker du.
Du slår og sparker uten hell.
«Skrik alt du kan! Slå løs!
Vi vinner walkover i kveld!
Du sitter jo i sengen din
og skriker til deg selv.

Hvis du vil overgi deg,
følger frynsegoder med.
Mirakler og visjoner,
en hel indre cabbarét.
Med oss på laget
vil du ha din egen LSD.»

Det regner slim og insekter.
Du svelger hvertfall to.
Vi teppebomber huset ditt
med barnelik og blod.
En klovn ligger i bakhold
hvis du rømmer ut på do.

«Vi vinner!» hvisker jeg
til din mentale åsårsrei.
Men brått forsvinner angsten din.
Du våkner, samler deg.
«Hvis dere er psykosen min,
er dere bare meg.

Skal du ta over hodet mitt,
så må du bruke list.
Bli tungsinn, bli en depresjon,
ja, gjør meg matt og trist!
Jeg takler et frontalangrep,
mentale mytterist!

Finn plassen din, psykosedyr!
Lag glede, ikke støy.
Fornøyelser, fyrverkeri
og kjeks med syltetøy.
Hvis jeg skal være veldig gal,
så skal det være gøy!»

Det blir noe versemakeri mens jeg skal skrive andre ting. Dette er under bearbeidelse og skal få illustrasjoner etterhvert. Ufattelig hvor kreativ man blir opp mot en tidsfrist, hva?

3 Comments »

En liten tekst for å forklare de søte, små nerdene i livet mitt hva som er i veien med meg om dagen. Hvis du ikke skjønner bæret: Så bra for deg. Hvis du skjønner bæret: if u c4n r34d th1s u r34lly n33d t0 g37 141d. Hvis du skjønner bæret og mener at jeg bruker feil ord feil sted: Kunsterisk frihet.

Jeg sliter med emosjonelle regresjoner. Jeg er trist uten grunn, desperat fordi jeg er trist og trist fordi jeg er desperat. Problemet er crappy software med dårlig funksjonalitet. Selvfølgelig - jeg vet hvem søppelprogrammererne er. At de har skrevet selvmotsigende, bloated kode som brekker på de rareste tidspunkt. Psykologen min og jeg lager bugrapporter.

Problemet er å implementere løsningene vi kommer frem til etterpå. Endringer i kjernefunksjonalitet tar tid. Dessuten bruker hjernekode lang tid på å kompilere, og har jeg fikset én bug, fører den fiksen til en ny.

Dermed har jeg først detektivarbeidet hvor jeg brekker på tilfeldige tidspunkt, så det møysommelige arbeidet der jeg spesifiserer nye løsninger. Make. Sudo make install. Egentlig burde jeg være fornøyd. Det er ikke alle mentale operativsystemer som har en synlig kommandolinje. Likevel kjører nok ikke hjernen min noe mer komplisert enn rotete slackware. Men den har ingen fucking manual jeg kan lese.

Blir feil type løsninger implementert setter jeg meg fast i dependency hell. “Hm, jeg kan ikke slette den feilen, fordi da brekker jeg der og der. Prøver jeg å endre det og det, kræsjer hele skiten.” Alle feilene og de redundante, gamle løsningene er avhengige av hverandre.

Jeg skulle ønske jeg kunne installere noe annet, men jeg vet at det egentlig er mye bra funksjonalitet jeg vil ta vare på, at det skjuler seg gode, orginale elementer inne i all spagettikoden. Jeg prøver å minne meg selv på dette de dagene jeg tenker at det ville vært best å slette alt sammen, de dagene jeg har lyst til å trykke på avknappen. rm Virrvarr.

Jeg skal komme tilbake i en ny og oppgradert versjon. Ting kommer til å gå bra. Det er bare det at mental bugtesting og fiksing tar en del tid. Bare vent og se ^_^

16 Comments »

Da jeg var en søt, (liten?) tenåring og tilbragte dagene Fredrikstad/Moss/Sarpsborg-området hørte jeg mye rart om Østfolds psykiatriske sykehus, mer kjent som Veum. Veum var mer enn et navn, det var et uttrykk, en trussel og et nifst sted klippet ut av noen tilfeldige Stephen King-romaner. Blant mine mer psykisk ustabile venner gikk rådene i gaten:

“Kutt deg et sted ingen ser det, ellers havner du på Veum.” “Skal du ta livet av deg, bør du gjøre det effektivt, ellers havner du på Veum.”

Første gang jeg besøkte noen venner der, ble jeg sjokkert. Over hvor truende selve bygget så ut; det tronet som en gammel herregård på et jorde fullt av natt og tåke, langt fra folk, og over hvordan pleierne oppførte seg. At vennene mine endte med verre spiseforstyrrelser enn da de kom, at de slo ned pleiere med stolen sin og generelt sett snakket om oppholdet der som andre snakker om helvetesuka i millitære, virket ikke mystisk på meg etter at de hadde hatt et par uker på Fredrikstads svar på Gjøkeredet.

Da jeg ble innlagt på psykiatrisk i Oslo, var jeg sikker på at all psykiatri var som Veum. Jeg var livredd, jeg var konstant på vakt. Til mitt sjokk var alt lyst, hyggelig, varmt, trygt og jeg kunne slappe av og være syk for første gang på lenge. At folk hadde snakket så mye stygt om psykiatrien! Jeg hadde det jo som plommen i egget der jeg satt og laget perlekjeder og fikk prate med en psykolog hver dag!

Forrige lørdag var jeg innlagt på Veum et døgn etter å ha klikket i Fredrikstad istedenfor hjemme. Siden jeg nå har erfaring fra andre (p)sykehus, er det lett å sammenligne. Konklusjonen? På en skala fra én til ti er Veum Helt Jævlig.

La oss oppsummere de verste overtrampene jeg opplevde på et døgn, hvor vi begynner med de mest trivielle tingene og fortsetter til de store og skjellsettende hendelsene.

Mine Veum-observasjoner:

• Det var én bok der. En Allistar McLean-bok med ekstra stor skrift. Sjakkspillet manglet tårn og hester. Noe mer adspredelse utover dette og Fredrikstad Blad fantes ikke. Ikke en gang en TV eller et fotballspill. Folk hang i dagligstuen som tenåringer henger på kiosken. Åh, så sunt å ikke distrahere pasientene, men la dem grave seg ned i vonde følelser :S
• Maten. Jeg spiser ikke sukker, og på mitt sedvanlige sykehus skriver de bare “diabetiker” ved siden av navnet mitt, så får jeg sukkerfri mat uten problemer. Djizz, jeg får sukkerfri sjokoladepudding og andre mirakler. Veum hadde brødskiver med syltetøy og Hapå, samt varme hveteboller til lunsj. Jeg spurte Oliver Twist-pent om annen mat og sykepleieren så uforstående på meg: “Ikke bollær? Nå janglær’u med meg! Klart du kan spise bollær!” Det tok et par sekunder før jeg skjønte at hun faktisk ikke trodde meg og behandlet sukkerintoleransen min som en sær vrangforestilling, eller at jeg var en femåring som ikke likte søtt.
• Selvmordssikkerhet. Ja, jeg er vant til hvite rom med rød alarmknapp, der det ikke finnes glass eller mulighet til å skade seg selv på annet vis. Jeg er vant til at speil bare er polert metall så ingen kan knuse dem. Da jeg kom inn på Veum var jeg over middels suicidal, og ble parkert der av bekymrede slekninger som var redd for at de ikke ville passe godt nok på meg. Jeg ble litt overrasket over at akuttavdelingen deres hadde små, knusbare Ikea-speil, at jeg fikk gå på do alene og at det var vanlige lyspærer, klare til å knuses, overalt. Jeg ble målløs da jeg skjønte at sikkerheten bestod i at en pleier med securitas-kurs skulle sitte siden av sengen min og se på meg mens jeg sov. Jeg ble flau da samme pleier sovnet som en stein etter fem minutter og snorket som et treskeverk mens jeg rolig snek meg ut og inn av rommet for å finne vann og tannkrem. Hadde jeg vært en teskje galere enn jeg er, ville jeg helt fint å ta livet av meg den natten.
• Jeg ble aldri trodd. Jeg fikk en samtale med psykiater dagen derpå som mest av alt minnet om et politiavhør. Jeg forsøkte stammende å forklare hva jeg jobbet med om dagen da han spurte meg, og oppsummerte bokprosjektet og tidsfristene våre med en setning. Han satte øynene i meg og sa på klingende østlandsk: “Den boka er vel bare noe du finner på, hva? Du blir jo ikke utgitt, du bare fantaserer.” Svimmel og fortvilet gav jeg han nummer til redaktøren min, til medforfatter, til mannen og til svigerforeldrene mine. Av alle vrangforestillinger jeg noensinne skulle ha pådratt meg er ikke “Jenter som kommer” en av dem.
• Ingen fysisk omsorg. Jeg kom inn full av kutt over hele meg, og selv om de kledde av meg og kroppsvisiterte meg, fikk jeg ikke så mye som et plaster. (Ja, jeg tryglet dem om en kvinnelig pleier til å være med på undersøkelsen. Ja, de ignorerte meg fullstendig, holdt meg fast og dro av meg klærne. Ja, det trigget alle voldtektsminner jeg har.) Det beste var at da jeg kom hjem igjen, var kuttene svarte av betennelse og trengte nødhjelp. Dessuten stjal de skolissene mine, og jeg fikk dem ikke igjen da jeg dro. Henge seg i skolisser var et mulig scenario, dø av blodforgiftning var en mye mer subtil måte å gjøre det på. Jeg vet ikke om det var ignoranse eller et vennligsinnet forsøk på aktiv dødshjelp for suicidale tilfeller, men min sykepleier-svigermor fikk spader av at de ikke hadde renset kuttene en gang.
• Ingen rutiner for hygiene. Da jeg ble tatt i mot på natten, satt vi rundt et bord og hadde inntakssamtale. På dette tidspunktet ble jeg bedt om å ta av meg luen jeg hadde på mitt skamklipte hode, og jeg drysset som et juletre i januar. Hele bordet ble dekket av små, nyklipte hår og rommet minnet mest av alt om en frisørsalong gone bad. Da jeg ble skrevet ut over et døgn senere, satt vi rundt samme bordet. Og vet dere hva? Det var fremdeles like dekket av hår. Når ingen hadde fjernet så tydelig skitt, tør jeg ikke tenke på hvordan rutinene er ellers på huset. Jeg så ikke noe vaskepersonale mens jeg var der, og heller ingen pleiere som ryddet.

Helt ærlig: Jeg håper noen Veumansatte leser dette innlegget. Sykehuset deres er under enhver kritikk, og jeg skriver ikke denne anmeldelsen som en matspaltist som frivillig oppsøker en crappy restaurant, jeg var føkkings tvangsinnlagt hos dere. Ganske absurd å bli begjært tvangsinnlagt når man følger med frivillig, men jeg skjønner dere ikke er så nøye på ordlyden i loven for tvungen psykisk helsevern. Og ja, jeg har lest den.

Til alle østfoldinger med psykiske problemer: Flytt til en annen by før dere begynner å klikke. Prøv å ta livet av dere i Oslo, eller et annet sted langt hjemmefra der du i det minste får mat og plaster på sykehuset. Jeg ble sykere, reddere og enda mer fortvilet av et døgn i det (pun intended) galehuset Veum faktisk er. Jeg grøsser ved tanken på folk som må tilbringe langtidsopphold der.

46 Comments »