Onsdag 10. november 2010

KJØTT: En utstilling

Jeg skriver. Lillesøster maler, tegner, skulpturerer, limer ting i fjeset på folk og lager kaker formet som favorittkjendisen din. Hun er opprinnelig utdannet innen spesialeffekter i film, men nå går hun på Strykejernet kunstskole.

Her er masken som var eksamensoppgaven hennes i spesialeffekter. Den var reklameplakaten til NISS året etter.

Nå skal Lillesøster ha sin første utstilling, sammen med Ingrid Therese Hammar. IT er vanvittig flink, og lager veldig klassiske, teknisk gode bilder. Her er et eksempel på typisk IT:

Sammen har de utstillingen KJØTT denne helgen. Lillesøster har malt bilder inspirert av åpen hjertekirurgi , mens IT har dissekert en selvdød grisunge og oljemalt prosessen.

Det er vernissage (les: drekka) på fredagen fra 19.00, men det er åpent for publikum på lørdag og søndag også. Utstillingen finner sted på Strykejernet, altså i lokalene over Blå. Du finner Facebook-arrangementet til utstillingen her.

Plakten? En ribbe, selvfølgelig.

Siden jeg er storesøster og partisk, synes jeg du skal komme og kjøpe alle bildene hennes for utrolig mange penger. Vi sees på fredag!

Tirsdag 9. november 2010

De som får anmelde boka

Først: Takk til alle som svarte! Så – beklager at det tok tid før jeg fikk kåret noen «vinnere» her. Det har vært noen vanvittig hektiske lanseringsdager, og jeg har ikke landet ennå.

De fire heldige under får anmeldereksemplarer i posten så fort de mailer adressen sin til ida @ jackson . kz:

• Alt Godt: Fordi hun skriver om temaer som interesserer folk fra flere bloggmiljøer, og kjenner godt til hagebloggmiljøet jeg bruker som eksempel i boka.
• Jill Walker Rettberg. Fordi jeg aldri ville tord å spørre henne om å anmelde, og egentlig ikke tør å sende henne et eksemplar heller. Takk for at du spurte.
• AstridUV. Fordi hun er den mest bloggerfarne PR-rådgiveren som har startet opp i den senere tid.
• Olava.Fordi jeg ikke har noen bibliotekarer på anmelderlisten min, og det er et opplagt minus.

Til alle andre håpefulle: Forordet og første kapittel blir lagt ut som gratis ebok innen få dager, så alle får litt.

Til dere som har lest boka alt og skrevet om det i kommentarfeltet: OMG. Jeg elsker dere i store porsjoner. Så fort?

Torsdag 4. november 2010

Vil du anmelde boka mi?

Idag fikk jeg boka fra forlaget. Den er grønn, skjønn og lyser nesten i mørket. Jeg har blitt intervjuet av Aftenposten og Dagbladet idag (det kommer på trykk på lørdag) og har lagt en plan for boklansering. Nå er det på årntli. Eller no.

Da vi ga ut Jenter som kommer, bestemte vi hvem som skulle få anmeldereksemplarer på bakrommet. Deretter mailet vi dem, spurte dem om de hadde lyst og sendte dem boka om de takket ja.

Problemet med denne formen for blogganmeldelser, er at den blir begrenset til bloggere jeg vet hvem er. Det betyr at boka utelukkende blir omtalt på steder jeg leser til vanlig.

Dette innlegget er dermed et forsøk på å få spredt blogganmeldelsene litt mer. Har du lyst til å anmelde Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset? Da kan du legge igjen en kommentar med lenke til bloggen din i kommentarfeltet. Jeg kommer til å velge ut dem som har de mest spennende bloggene jeg ikke har hørt om til nå, men det er lov å slenge seg på selv om du tror jeg har hørt om deg, også. Det er også lov å anbefale andre bloggere du gjerne skulle sett omtale boka om du «bare» er en vanlig leser.

Vær kjapp, de må ut i postkassene til mandag!

(Om du er av dem som forventer et anmeldereksemplar: Slapp av. Du får uansett.)

Onsdag 3. november 2010

Mer Trekant

Jeg var på førpremiere på Trekant i går, i et knallrødt lokale med glittermuffins og marengs på bordene. (Ja̧, veggene glitret også.) Og gratis sprudlevin, selvsagt.

Det er skummelt å se seg selv på TV. Særlig på storskjerm. Særlig med publikum. Men da er det deilig å se at TV-serien har blitt nusselig, informativ og ikke særlig pinlig. Og ikke minst morsom.

Etter å ha sett innslaget virket det som om jeg var den mest kjedelige og voksne av bidragsyterne, siden jeg sitter ved et bord og tegner på et ark mens Kjersti Antonsen slikker kuk-kjærlighet og tantrafolka peser i bro. Men det er greit, jeg er ikke pervo, jeg er nerd.

Dagbladet gir åpningsepisoden terningkast 4, (en lenke til bloggen er hyggelig når man blir sitert), mens Cecilie Asker i Aftenposten mener at serien er både klam, klein, heteronormativ og sementerer tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Jeg skjønner at Asker og jeg ikke har samme definisjonen på «klein», siden ingen av mine «Omg-jeg-vil-dø(eller-hvertfall-gå-på-do-nå)»-alarmer gikk av under visningen, men for all del. Vi har forskjellige pinlighetsgrenser.

Asker skriver følgende:

Ord som «suging» og «runking» dukker til stadighet opp, mens selvtillit og grensesetting ikke nevnes med et ord.

Siden det er utelukkende meg som sier «runke» i serien, antar jeg at jeg skal føle meg truffet. Jeg tenkte at jeg skulle orientere om at NRK ville at jeg skulle si «masturbasjon», men det synes jeg blir kleint.

Og jeg lover at om jeg hadde sittet med 19-år gammel gutt og snakket alvorlig om selvtillit og grensesetting, hadde det blitt enda kleinere. Jeg liker å tro at folk får mer selvtillit i senga av å vite mer om sex, men man vet jo aldri.

Hva som er heteronormativt med fingerpuling er jeg derimot litt usikker på. Asker mener at jeg burde fått en av jentene på kurs istedenfor Thomas. Men jeg tror bildene av meg som instruerer Pia eller Marie i å runke en banan ville vært like «heteronormative» som bildene av Thomas med som fingrer armen sin.

Uansett: Du kan jo skru på klokka 21.30 på NRK 3 i kveld og bedømme selv. Og egentlig burde jeg bli glad, det er jo ikke så ofte folk kaller meg heteronormativ. Det er jo en avveksling fra tiden jeg måtte slette kommentarer med «jævla sossialist lesbe !!!!»

PS: Vårt Land liker den. Så mye for generaliserende kommentarer om kristennorge (c;

Tirsdag 2. november 2010

Uansvarlige Trine Grung

Trine Grung er en av bloggsfærens løseste kanoner, og noen ganger kan det være ganske artig. Det er det imidlertid ikke idag. Grung har begynt med en ny gjestebloggerserie om helse, som begynner med Hilde. Hilde mener at kroniske sykdommer er en illusjon, og skriver om hvordan hun sluttet på medisinene sine mot revmatisme til fordel for parasittutdrivning og nytt kosthold.

Hva jeg reagerer sterkest på i Hildes gjesteinnlegg:

1. Å holde frem noen som har kuttet ut betennelsesdempende medisiner til fordel for rå grønnsaker som en slags helsespaltist og ekspert.
2. Argumentet om at «dette fungerte for Hilde, ergo kan vi ikke stille kritiske spørsmål ved det». (Det kan hende at jeg opplevde at kokain fungerte best for meg da jeg var mest deprimert, og det kan dere ikke stille kritiske spørsmål ved, det er min sannhet.)
3. Trine Grungs manglende vilje til å ta redaktøransvar på bloggen sin. Hun sier at hun lar gjestebloggerne få «frie tøyler», hvilket er en solid ansvarsfraskrivelse. Innlegget til Hilde blir både knyttet til navnet hennes og til Medieutvikler-merkevaren hennes.
4. I forlengelsen av Grungs manglende redaktøransvar: Min personlige Vær Varsom-plakat ville forhindret meg fra å la noen publisere hele helsehistorikken sin som gjesteinnlegg, komplett med navn og bilde. Jeg mener – når noen har skrevet hele incest-saken sin i kommentarfeltet med fullt navn i løpet av natten, sletter jeg det. Ikke fordi jeg vil tie ihjel inscenstproblematikken, men fordi det kan være at personen som skrev dette ikke ønsker å få dette opp i Googlehistorikken sin i et litt klarere øyeblikk.
5. Det generelle problemet med å gi helseråd på nett: Det kan være at noen tar Hilde alvorlig og følger hennes eksempel. Og vil man da være bloggeren som hentet frem historien som fikk folk til å slutte med behandlingen sin?

For helt ærlig. Helt, helt ærlig: Det er hovedgrunnen til at Grungs gjesteinnlegg gjør meg forbannet. Jeg har nemlig en lillesøster med samme diagnose og medisinering som den godeste Hilde. Og jeg vet at det er desperate foreldre som tråler nettet etter alternative behandlingsformer for barnet sitt 24/7.

Hilde sier i kommentarfeltet at om bare en person får hjelp med utgangspunkt i hennes historie, holder det for henne. Vel, om bare en redd mor tar ungen sin av Embrel og bytter det ut med parasittfjerning og råkost, har det innlegget gjort ubotelig skade.

Fordi: Har du revmatisme, har du faktisk betennelse i leddene dine. Får du ikke behandling, kan vevet bli ødelagt. Da er neste steg operasjoner. Hurra for «fornyet helse», kirurgiske inngrep er virkelig begynnelsen på «et liv i forandring».

Jeg beklager, men så jævlig uansvarlig.

Jeg ser bare en løsning: Slett innlegget, og få skiten av Google før noen får sagt «bufret». Og Trine? Å ta bilde av seg selv med «Oh-oh»-fjes og skrive et innlegg der du gjør narr av «de sjokkerte leserne» er ingen god håndtering kritikk. Å blogge er å være eneansvarlig for hva man publiserer. Det gjelder også gjesteinnlegg.

Oppdatert: Trine Grung har nå også fjernet nesten samtlige av de hundre kommentarene på innlegget. Vi er med andre ord vitne til en svært dårlig håndtering av negativ respons på blogginnlegg. Til dere som har leid inn Grung som PR-konsulent: Slik skal det ikke gjøres.Prinsesse Lea gjorde meg oppmerksom på at problemet ikke er at kommentarene er borte, men at WP får hikke når man runder 100 kommentarer. De er med andre ord lite tilgjengelig for publikum, men ikke slettet.

Søndag 31. oktober 2010

Skriv en bok i november

Samme om jeg bor i en ryggsekk, samme om jeg har spist ferdigpizza og kioskfallaffel og sovet på rare tidspunkter den siste måneden, samme om boka kommer ut om halvannen uke, samme om alt er mer uoversiktlig enn det har vært noensinne: Det er fortsatt november i morgen, og november er romanskrivemåned. Det er NaNoWriMo, og poenget er å skrive 1500 ord i grålysningen uten å tenke. Til du har et manus på 50 000 ord og måneden har gått, that is.

Jeg heter _virrvarr_, og du kan legge meg til som venn (ja, noen har stjålet nicket mitt der), og du kan kaste deg på kappløpet. Husk, det viktigste er ikke å vinne, men å ikke tape (c;

Fredag 29. oktober 2010

NRK Trekant

For deg som ikke har fått det med deg: Jeg skal være med på NRK Trekant, nærmere bestemt fem minutter i første episode (pluss muligens noe i siste episode). Jeg snakker om runking med en 19-år gammel gutt mens vi tegner med fargeblyanter og prøver vibratorer på nesa. Veldig lite nakent og veldig lite flaut.

Premieren er 3. november klokka 21. 30 på NRK 3, og det er premieren du må få med deg for å få sett opptredenen min. TV-serien har blitt massivt omtalt de siste dagene, siden kristen-Norge er provosert over at det blir en positiv serie om puling.

Uten å røpe for mye kan jeg love at serien blir ti ganger så sjokkerende som kristen-Norge er redd for. Og ti ganger så koselig (c;

Onsdag 27. oktober 2010

Kom på Kritisk Masse!

Norges første Skeptikerkonferanse går av stabelen til helgen, og jeg skal sitte i åpningspanelet på fredag. Det er gratis inngang og førstemann til mølla når det gjelder sitteplassene, og temaet er forskningsformidling i mediene. Eller skrullingformidling i mediene, alt etter som hvordan du ser det.

Jeg vet at det ukritiske fokuset på healing og homeopati i media er noe som opptar mange av dere som er innom her, og jeg håper på å se dere i publikum på Chateu Neuf på fredag. Det begynner klokka 18.00 og varer til ca. 20.00. Jeg kommer litt før for å henge rundt, så vi kan sikkert ha et mini-blogger-treff om noen er interessert.

Tirsdag 26. oktober 2010

Galehusanmeldelse

Når det går litt vel lenge mellom innlegg her på bloggen, hender det at venner av meg pinger meg og spør om det går bra. Vel, det har i grunnen ikke gjort det de siste dagene. Og for å feire mitt eget bastante mestringsmanifest i forrige innlegg, tenkte jeg å skrive en «sytete» (les: kritisk) tekst om min siste innleggelse. Det er tross en stund siden sist, psykiatri.

Jeg har vært innlagt på akkuttpsykiatrisk en liten tur, og siden jeg har byttet bydel har jeg tydeligvis også byttet psykehus siden sist. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg har fritt sykehusvalg, men det er ikke så lett å huske på når man er blitt veldig dårlig (tro det eller ei, Høyre.)

Dog neste gang jeg merker at jeg begynner å få foruroligende symptomer, skal jeg henge en lapp rundt halsen med «NB! Jeg har fritt sykehusvalg og vil legges inn her (navn på avdeling.)», slik at jeg slipper flere netter på Ullevål.

Fordi, alvorlig talt – etter noen innleggelser er det begrenset hvor mye tøys jeg orker. Her er høstens galehusanmeldelse:

Hva som var dårlig:

1. Kroppsvisiteringen. Jeg beklager, men uansett hvor hyggelige de mannlige pleierne er, så vil jeg strippe for en dame. Og jeg vil hvertfall få dame når jeg ber eksplisitt om det. Det er mulig at kjekke, unge menn med latexhansker er din form for hått, men jeg vil helst slippe. (Dette var et problem på Veum, også.)
2. Maten. Vet du hva som er hipt? Vegetarmat til vegetarianerne og halalmat til muslimene. Og suppe som smaker noe annet enn mel, salt og oppvaskvann. Jeg vippet mellom å føle meg som Oliver Twist (og måtte be om en porsjon ekstra for å bli mett) og Hellstrøm på sitt sureste (når han spytter maten i servietten og sier at dette kan han ikke spise). Jeg er vant til dårlig sykehusmat, men jeg er faktisk litt i tvil om den suppa var mat. Kjipt for dem som hadde det som eneste næringsalternativ, når alt det andre var rullet i stekt gris.
3. Babystemme. Ingen liker å bli snakket til med babystemme. Særlig ikke folk som er sure, edgy og innlagt på psykiatrisk. Er det slitsomt med voldelige pasienter, sier du? Vel, da skulle du tatt med deg babystemmen din og fått deg jobb i Barne-TV istedet. Bu føkkings hu.
4. Ingen forståelse for angst. Blodprøver får meg til å svime av. Jeg må ligge ned og konsentere meg om å puste for at det skal funke. De fleste bioingeniører, sykepleiere og lab-folk har stor forståelse for dette. De blir glad for at du sier fra og tar hensyn. Jeg mener, de gjør jo ikke annet enn å stikke folk, og er flinke til å håndtere folk som får angst. Så jeg er så bortskjemt at jeg forventer å få lov til å hente meg inn og puste med magen etter at jeg har fortalt at jeg er redd for nåler. Men en redd psykiatrisk pasient er tydeligvis ikke det samme som en redd somatisk pasient. Redde psykiatriske pasienter er tydeligvis plagsomme, gjør sykepleierne irriterte og får dem til å bare ville dytte den nålen i armen og bli ferdig med det. Heldigvis for meg var det så interessant å se at jeg hadde sluttet å være en voksen person og blitt forvandlet til noe plagsomt over natten at jeg glemte å dø. Indre nerd to the rescue. Jeej.
5. Så mye koster jeg. Når du plutselig må legges inn etter å ha vært velfungerende halvannet år, er det forståelig at legen stiller spørsmål ved medisineringsregimet ditt. Men å bruke samtalen til å fokusere på hvor dyr medisinen min er, og at det kunne være at man kan tolke papirene slik at jeg ikke har rett til å få den på blåresept likevel, får meg ikke nødvendigvis til å føle meg godt ivarettat og sett. Hyggelig at dere tenker budsjett, Ullevål, men jeg hadde satt pris på at dere hadde andre prioriteringer når dere skulle komme frem til hvilke piller jeg burde ta. Det er vel heller tillitssvekkende enn tillitsvekkende. Jeg må faktisk snakke med en annen psykiater for å få en vurdering basert på noe annet enn hva jeg koster det norske samfunnet. Og vet du? Den timen kommer også til å være på statens regning. Way to go.
6. Pennen, et farlig våpen. Jeg skjønner at man blir fratatt alle skarpe gjenstander før man blir låst inn, men jeg var ikke klar over at skrivepapir og kulepenn var mulig å skade seg med. Ok, vi har alle hørt om gutten på barneskolen som puttet pennen i nesen og slo hodet i bordet, men jeg lover på tro og ære at jeg blir mindre rar av å få skrive enn å måtte se på søppelTV i dagligstua. På mitt «vanlige» galehus har de faktisk fargeblyanter ute i oppholdsrommet folk kan få leke med uten oppsyn. Dere kan jo ringe dem og spørre om noen har dødd av det til nå?

Hva som var bra:

Jeg ble faktisk bedre av å være der, i motsettning til mitt forrige dårlige galehusopphold, der jeg måtte tørkes opp av et annet sykehus etterpå. Det er utelukkende noen hyggelige leger og sykepleieres fortjenste.

Om du leser dette og er helsepersonell, så ta det med deg: Du gjør faktisk en forskjell om du lar vær å være en brautende byråkrat med babystemme. Flinke leger er flott, men gode sykepleiere er gudommelige. Det er dere som driver avdelingene, på godt og vondt.

Disclaimer til kritiske lesere: Nei, jeg har ikke skrevet dette innlegget for å skremme folk fra å søke hjelp. Ja, jeg er klar over at en psykisk nedkjørt person ikke er verdens beste sannhetsvitne, og at dette er min subjektive opplevelse og at sykepleiere har taushetsplikt og ikke kan forsvare seg. Jeg tror imidlertid at kritikken over kan være nyttig for helsepersonell generelt, ikke bare de anonymiserte involverte. Og jeg forbeholder meg retten til å smelle med døra når jeg er misfornøyd. Selv om jeg ikke nødvendigvis er sakligheten selv.

Onsdag 20. oktober 2010

Om mestring, syting og åpenhet

Victoria har skrevet om «Den flinke brukerstemmen», altså om heltehistoriene fortalt av oss som har vært veldig psykisk syke og kommet oss på bena. Jeg synes innlegget hennes er interessant, fordi hun pirker i noe som jeg har tenkt mye på mens jeg skrev Gale damen-tekstene her på bloggen: Nemlig hva slags historie jeg vil fortelle om mine psykiske problemer.

Jeg har hatt to steder jeg har skrevet om gærninggreier: Her, og på en anonym blogg jeg slettet, ved navn Ærlighetsøvelse. Hovedforskjellen på de to bloggene var hvordan jeg skrev om problemene mine.

Det ville være galt å si at Ærlighetsøvelse var rå og ufiltrert, fordi det var definitivt et litterært prosjekt. Men tekstene hadde ikke noe mestringsperspektiv, snarere tvert imot. De var skrevet for å sjokkere, de var brutale, galgenhumoristiske tekster om hvordan jeg hadde det. Jeg gjorde narr av min egen selvskading fordi jeg ikke klarte å kutte dypt nok, for eksempel.

Da jeg begynte å skrive om problemene mine på denne bloggen, fant jeg frem et annet språk og en annen innfallsvinkel: Jeg fant ut at hvis jeg skulle skrive om gærninggreiene med fullt navn, måtte jeg skrive noe jeg kunne stå inne for mer enn ti minutter etter at teksten var publisert.

For meg var det veldig viktig med et mestringsperspektiv. Jeg fikk ikke lov til å skrive en tekst om hvor fælt jeg hadde det, jeg måtte skrive en tekst om hvordan jeg forsøkte å håndtere å ha det så fælt.

Det var to hovedgrunner til dette. Den ene var at den indre monologen du har på ditt mest deprimerte ikke gjør seg på trykk. «Du suger, du suger, du suger» – tekstene hører hjemme i terapisammenheng. Den andre grunnen var at jeg ikke ville at leserne skulle føle ansvar for meg og være bekymret for meg.

Jeg ville ikke at du skulle lese et blogginnlegg på Virrvarr.net og være redd for at jeg var død i morgen. Sånn er det når jeg holder foredrag, også. Hvis jeg skal bidra med noe, så må det være noe bearbeidet. Mine rå, ufiltrerte følelser er jeg ikke villig til å dele med et publikum – og jeg tror strengt tatt ikke de er særlig publikumsvennlige, heller.

Jeg tror at grunnen til at vi bare får «flinke» brukerstemmer er fordi folk vil gi en ferdig historie, en historie om å takle problemer, ikke en historie om uløste vanskeligheter.

Når jeg har holdt foredrag basert på Gale damen-tekstene, pleier jeg aldri å si at jeg er «frisk». Jeg pleier å si at jeg er en diabetiker på riktig kosthold som tar insulinen sin, en astmatiker som har sluttet å røyke, en kroniker som har blitt flinkere til å være kroniker. «Frisk» og «syk» er lite brukbare begreper her uansett. «Funker bedre» og «funker dårligere» er mer dekkende.

Fra «funker dårlig» til «funker bedre» er en heltehistorie, uansett hvem det er som forteller den. De folka jeg kjenner som har karret seg ut av noe vanskelig har jobbet seg gjennom hardere prøvelser enn de aller fleste.

Samtidig er det ikke alle som kommer til et sted der de kan fortelle heltehistorier. Selv om jeg var langt nede da jeg var innlagt på psykiatrisk, var jeg fremdeles en hvit middelklassedame med en jobb der folk synes at en runde eller to på asylet er litt romantisk. Det er litt mer schwung over «psykotisk forfatter» enn «psykotisk revisor».

Jeg hadde språket til å diskutere medisineringen min med vakthavende sykepleier. Det hadde ikke Fatima, selv om hun hadde kjipere bivirkninger enn meg. Ikke minst: Alle forventet at jeg kom til å bli bedre. Det var svært få jeg møtte i behandlingsapparatet som behandlet meg som «håpløst tilfelle». Kort sagt: Det er en grunn til at det er hvite, kreative gærninger som forteller heltehistoriene.

Sjokktekstene på Ærlighetsøvelse skremte leserne mine. De var hverken mer eller mindre sanne enn tekstene jeg har publisert på Virrvarr.net, men de var skrevet med et annet utgangspunkt: De skulle slå deg i ansiktet, så du skulle skjønne hvor fælt det var. Men jeg kunne ikke bruke fortellerstilen i Ærlighetsøvelse til å fortelle om veien videre, veien til å funke bedre. Jeg kunne ikke skrevet om hvordan jeg har det idag på en sånn blogg. Du kan ikke skrive sjokkerende brutalt om å ha en tung dag, men tvinge seg til å få litt frisk luft, likevel.

Og jeg er redd for at alternativene til «flinke brukerstemmer» enten er romantisering av det å ikke bli bedre – eller ubearbeidet guff som bør være forbeholdt en behandler. Det gjør at de vanskeligste tingene ikke blir en del av åpenhetsprosjektet. Det gjør at folk ber deg slutte å «være så jævla flink» i kommentarfeltet.

Men jeg er en «flink brukerstemme» fordi jeg vil være løsningsorientert, og fortelle om ting jeg har fikset, ikke ting jeg trenger hjelp til å fikse. Sistnevnte tar jeg med dem som faktisk kan hjelpe, ikke til en forsamling som er på utkikk etter en avsluttet fortelling.