Mandag 5. april 2010

Om skriverytme

Jeg skal innrømme det: Jeg svarer lite på telefoner, glemmer e-post, følger ikke opp avtaler og blogger altfor lite. Men: Jeg skriver. Jeg skriver mer enn på lenge.

Jeg skriver skjønnlitteratur, jeg skriver på nok en ny bok redaktøren min og jeg skal ha møte om, jeg skriver på boka som skal være ferdig til språkvask snart. Jeg skriver dagbok. Jeg skriver dikt. Jeg skriver rabbel. Jeg skriver tekster jeg putter i skuffen og ikke leser. Og jeg følger opplegget fra en eldgammel skrivebok jeg tenkte jeg skulle dele med dere.

Dorothea Brands Becoming a Writer er en gammel selvhjelpsklassiker fra samme epoke som Dale Carnegies How to Win Friends and Influence People. Det betyr at den er uvitenskaplig, pompøs og full av løfter om fantastiske resultater. Det betyr ikke at Brands bok ikke har noe for seg. Hovedpoenget hennes er like gyldig idag som på starten av forrige århundre:

De fleste som går på skrivekurs vil ikke ha hjelp med plottstrukturer og forelesninger i hvordan skrive troverdig dialog. De vil ha hjelp til å komme i gang med skrivingen. Hovedproblemet til de fleste forfatterspirer er angsten over å ikke få skrevet, ikke prosessen med å få den endelige teksten til å holde mål.

Brands bok handler ikke om hvordan du skal få skrevet bedre. Den handler om hvordan lage en god skriverytme, og selv om hun forklarer opplegget sitt med snodige referanser til Freud, er øvelsene gode.

Jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere, uten at dere trenger å sluke en eldgammel selvhjelpsbok først.

Å etablere en skriverytme:

1. Skriv hver morgen før du gjør noe som helst annet. Ikke snakk med noen, ikke les avisen, ikke sjekk mailen. Skriv før du blir distrahert. Skriv så lenge du kan, og ikke les det etterpå. Ikke start dagen idag med å lese det du skrev i går. Legg det bort. Gjør øvelsen hver morgen i minst fire uker til det blir en vane.
2. Etter å ha skrevet hver morgen i minst to uker, begynner du å lage skriveavtaler med deg selv på dagen. Sett av et tidspunkt i kalenderen og skriv. Du har ikke lov til å bryte avtalen, og den må være på minst et kvarter. Ta frem en timer og skriv non-stop hele tiden du har satt av. Er det vanskelig, så skriv om hvor vanskelig det er. Ikke les det etterpå. Lag en ny avtale for morgendagen.
3. Får du ikke til disse øvelsene etter noen ukers prøvig og feiling, slutt. Det hjelper ikke å ville skrive aldri så mye om du ikke får puttet tekst på papiret.
4. Skill mellom skapermodus og kritikermodus. Ikke la kritikeren forstyrre flyten mens du skriver, og ikke la skaperen forstyrre lesningen av din egen tekst når du skal forbedre den og kutte i den.
5. Observer skaperen din og tilrettelegg for den. Du kan ikke tvinge frem skrivelyst, men du kan merke deg hvilke situasjoner skrivelysten dukker opp. Skriv det ned. “Leste T.S Elliot og fikk lyst til å skrive.” “Hørte på Bach og fikk lyst til å skrive.” “Vasket gulvet og kom videre i boka” “Får lyst til å skrive når pulten er ryddig.” “Får lyst til å skrive på en bestemt kafe”. Vær en sleip strateg og tilrettelegg slik at du får mest mulig skrivetid i settinger som gir deg lyst til å skrive, samtidig som du øver deg på å skrive på bestemte tidspunkt, uten mulighet til å lure deg unna.
6. Når du har gjort øvelsene over i seks uker, setter du deg ned og leser den oppsamlede tekstmengden med et kritisk blikk. Du vil bli overrasket over hvor mye bra du egentlig har skrevet, og du vil kunne kartlegge hvilke utfordringer du har. Finn en skrivegruppe eller bøker om skriveteknikk for å fikse de konkrete problemene du har funnet.
7. Sørg for å gjøre noe fysisk, språkløst hver dag. Det hjelper de aller fleste i skriveprosessen, og du får mindre vondt i rygg og nakke.
8. Øv deg på å gjennomskue bøker. Les, og merk deg hva som griper deg, hva som kjeder deg, hva du liker osv. Så finner du ut hva det er i teksten som gjør at du liker det. Du vil lære mye om å skrive av å bli bevisst på egen leseprosess. Les gjerne bøker to ganger for å gjennomskue dem.

Mine kommentarer:

Siden jeg skriver sakprosa hver dag, har jeg brukt opplegget på å sparke igang den skjønnlitterære skrivingen min. Jeg er litt usikker på om alle rådene kan overføres til sakprosa, men det å skrive om morgenen og på avtalte tidspunkter vil nok fungere for de fleste typer tekst.

Jeg har fått mye ut av det å observere mine egne skrivevaner, og blitt betraktelig mer produktiv ved å spille på lag med min egen motivasjon. Ikke vet jeg hvorfor én kaffebar får meg til å kladde tyve sider tekst hvis jeg tilbringer formiddagen der, men jeg er defintivt tjent med å gå dit ofte. På samme måte har det å eksprimentere med ulike skriveprogrammer gjort at jeg har byttet til en layout som gjør at jeg får bedre flyt.

Selv om jeg er litteraturviter og ganske dreven i å plukke fra hverandre tekst, er det ganske annerledes å lese bøker med en bevisst plan om å gjennomskue triks for å kopiere, ikke bare analysere.

Oppsummert:

Jeg har mange bøker om å skrive, men nesten ingen av dem skriver om det de fleste forfatter-vennene mine stresser på: Nemlig det at de ikke får skrevet. Jeg tror boka har en av mange løsninger på hvordan få i gang en god rytme og lage planer for hvordan komme tilbake i den om du faller ut.

Hvis du skriver selv: Hvordan ser skriverytmen din ut? Kjenner du deg igjen i problemstillingen over?

Torsdag 1. april 2010

Aprilsnarr

Virrvarr: Skal vi narre noen idag, da?

Mr. Jackson: Jeg har allerede narret deg, jeg.

Virrvarr: HAR DU????

Mr. Jackson: Ja?

Virrvarr: Når da????

Mr. Jackson: Nå! Aprilsnarr!

Torsdag 1. april 2010

Jan Grue: Alt under kontroll

Det er skummelt når folk du kjenner kommer ut med bøker. Du sier at du gleder deg til å lese, men egentlig er du mest nervøs for at boka ikke er så bra. Jan Grues skjønnlitterære debut har derimot vært en av bøkene jeg ikke har vært bekymret for i det hele tatt.

Jeg går sammen med Jan på Sakprosaskolen, og vet at han skriver godt. Jeg har hørt ham lese høyt fra boka på debutantfest og smilt fornøyd med at det var min venn som leste den kuleste teksten.

Etter å ha lest positiv anmeldelse på positiv anmeldelse i storparten av landets aviser, var jeg relativt sikker på at jeg kom til å like den. Jeg ble ikke skuffet.

Dette innlegget handler mest av alt om hvorfor jeg liker boka og hvorfor jeg tror du vil like den, også.

Alt under kontroll er en novellesamling om alle de tingene du har lyst til å lese noveller om. Nei, ikke skillsmisse. Ikke død. Ikke ensomhet. Ikke om emo mannfolk i midtlivskrise. Ikke om forfattere som går på fylla.

Alt under kontroll handler om språk, populærkultur, kyborger, Star Wars, bevissthetsfilosofi, superhelter og skumle, skumle ender.

Hvis du var en av dem som leste og likte novellene til Esquil en gang i tiden, er dette novellesamlingen for deg. Jan Grue skriver noveller i samme stil, bare i bedre språkdrakt og mer gjennomtenkte. Mine favoritt fra boka er en parodi på Da Vinci-koden, satt i et alternativt univers der kristendommen er byttet ut med Star Wars, med skildringen av forlagsredaktøren på halsbrekkende bokhøst som god nummer to.

Hovedproblemet med novellesamlingen, er at du må ha en del forhåndskunnskaper for å henge med i svingene. Du får ikke noe særlig ut av novellen om ulike varianter av Casablanca med mindre du har sett filmen. Du faller ut hvis du ikke vet at å defenestrere noen betyr å kaste dem ut av vinduet.

Samtidig er det ikke noe problem at en bok ikke er for alle. Og selv om du ikke skulle ta alle referansene i en novelle, krever ikke alle tekstene like mye forkunnskaper.

Det beste med boka er likevel at alle novellene er like velskrevne og har like godt sug. Det betyr at du kan lese hele novellesamlingen i et strekk, og at du som leser sitter igjen med en samlet leseopplevelse. Det er en god helhet, ikke bare gode enkelttekster.

Oppsummert: Yay, jeg likte den. Jeg tror du vil like den også.

Fredag 26. mars 2010

Fritanke: vaksinasjon og verdensbilder

Bloggen ser litt forlatt ut i disse dager. Det handler om at jeg skriver mye mange andre steder. I mellomtiden kan du jo lese denne kommentaren jeg nettopp skrev for Fritanke?

“Jeg kommer jo ikke til å dø av svineinfluensa. Hvorfor skal jeg gidde å vaksinere meg da?” spurte flere av vennene mine da grisevaksinen kom i fjor. Holdningen var at svinepesten var oppskrytt og at det ikke var noen grunn til å vaksinere seg når man ikke kom til å bli spesielt syk av selve smitten. Jeg forklarte at vi vaksinerte oss også for å beskytte de svakeste, siden de med et for svakt immunforsvar til å vaksinere seg gjerne overlapper med de som ville blitt så syke av influensaen at de kunne strøket med. Holdningen til de fleste som ikke ville vaksinere seg mot svineinfluensa var likevel ganske annerledes enn holdningene til de som ikke vil vaksinere seg mot meslinger, difteri, stivkrampe, polio og tuberkulose. Mens folk kunne skylde på at helsemyndighetene pisket opp stemningen rundt en H1N1, kan ingen påstå at tuberkulose eller polio ikke er så farlig som den slemme staten skal ha det til.

Les hele artikkelen på Fritanke.no!

Tirsdag 16. mars 2010

Boktittel: En oversikt

Først: Ai løvv ju!

Så mange gode og konstruktive innspill!
Siden kommentarfeltet begynner å bli litt uoversiktlig for både dere og meg, tenkte jeg å liste opp de beste forslagene her.

Skrik ut i kommentarfeltet om dere mener det mangler noe, så legger jeg det til.

Forslag til titler:

• Folk er folk (vs.2.0)
• Internett fra innsiden
• En digital dannelsesreise
• Menneskelig på avstand
• Jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Internet
• Den femte statsmakt
• Hvordan ta over verden
• Virrvarrs guide til verdensveven
• Internet: En bruksanvisning
• Snakkebakkeskogen
• Jeg er fra Internet – slik ser det ut
• Hei Internet!
• Sosial på nett
• The Fucking Manual (Les den.)
• RTFM (NB: Intern)
• Verdenspraten
• Stalk meg!
• Digital dannelse

NB: Alt over er formuleringer jeg liker og som flere under har likt. Det er ikke ferdig formulerte titler eller undertitler. Føl fri til å sette dem sammen som dere synes passer best.

De viktigste innvendingene:

1. Mange får klø av begrepet «sosiale media»
2. Mange får klø av «sosiale media» fordi det er dårlig norsk og insisterer på «sosiale medier»
3. Mange får klø av begrepet dannelse.
4. Noen vil bytte ut dannelse med oppdragelse eller folkeskikk, men det får jeg litt klø av…
5. Noen får klø av begrepet digital
6. Mange synes jeg skal skjerpe meg og skrive Internet med to t’er og liten i.
7. Mange synes det bør stå Virrvarr et sted på forsiden, enten i tittelen eller som en del av forfatternavnet.

Generelt:

Problemet med å ha «dannelse» i tittelen, er at det er et ord folk oppfatter veldig, veldig forskjellig.

Noen synes det er ekkelt, gammeldags, besteborgerlig, jålete, osv.

Noen synes det er hipt, kult og sexy. Jeg tror Eira oppsummerte det best ved å si at dette handler om hva slags forhold man har til begrepet fra før av.

Det gjør at tittelen klinger veldig godt med de som er inneforstått med begrepet på den måten jeg bruker det, men gjør at den flopper fullstendig for lesere som ikke bruker begrepet på samme måte som meg.

Et veldig dårlig utgangspunkt for en tittel som skal markedsføres mot et litt større marked enn Akademika, med andre ord.

På samme måten klinger buzz-ord som sosiale medier, digital, web2.0 osv veldig dårlig for mange som bruker nettet mye, fordi de lukter av markedsavdelinger og powerpoint.

De fleste liker ordet Internett (med en t mer enn jeg pleier), og det fine med det er jo at alle vet hva det betyr.

Målgruppe:

For å ha det helt klart: Du er i målgruppa. Flere under har sagt at de nok ikke er i den, og det stemmer ikke.

Boka er skrevet sånn at den skal være interessant for dere som henger rundt i bloggsfæren og kan bruke verktøyene som går under samlebegrepet sosiale medier, samtidig som den vil være nyttig for folk som ikke har kastet seg utti det ennå.

Det er fordi boka er en del refleksjon, en del debatt og en del håndbok.

Den handler om hvordan jeg ikke kunne skru på en datamaskin i 2005 og lever av den samme maskinen i 2010 og hva som skjedde i mellom.

Den handler om alle de etiske dillemmaene, alle de rare diskusjonene og alle læringsprosessene.

Det er et forsøk på å forklare strukturer som er vanskelig for folk å få tak på med mindre de har erfart det selv, og på å snakke om nettet på en annen måte enn kronikker for og imot Twitter.

Oppsumert:

Jeg blir kjempeglad om dere vil kommentere på tittelforslagene jeg har listet opp over og legge til deres egne favoritter i kommentarfeltet under.

Ellers vil jeg bare si tusen, tusen takk for alle innspillene jeg har fått allerede. Dere er krem og banan, altså.

Mandag 15. mars 2010

Om boktittel

Sist gang jeg spurte bloggleserne mine om hjelp til en boktittel, fikk vi det fantastiske resultatet Jenter som kommer.

Det var Hanne fra Hannes Hjørne som kom med forslaget, som senere har blitt genierklært av både bokhandlere og forleggere.

Jeg har konkludert med at leserne mine i samlet flokk er mye lurere enn meg.

Nå er jeg så langt i skriveprosessen at nyboka også skal få en ordentlig tittel, og siden det gikk så bra forrige gang, spør jeg dere igjen.

Da jeg begynte å skrive nyboka het den bare Bloggeboka. Etterhvert het den Sosiale media og det er denne arbeidstittelen Norsk Faglitterær Forfatterforening har sponset med penger.

Etterhvert som boka begynte å vokse til og få form, laget jeg meg en ny arbeidstittel jeg ikke delte med noen.

Jeg skrev om mitt eget møte med sosiale media og forsøkene mine på å forstå noe av det, og før jeg visste ordet av det het manuset Digital dannelsesreise.

Etterhvert begynte den å hete Digital dannelsesreise – en bok om sosiale media.

Jeg luftet tittelen for klassen på Sakprosaskolen, redaktøren min og Mr. Jackson.

Klassekameratene mine var skeptiske og Mr. Jackson direkte negativ. Redaktøren min var derimot svært entusiastisk. Ikke akkurat noe å bli klok på.

De som har vært kritiske, mener at alt som smaker av ordet «dannelse» er for gammelmodig, og at det lukter av støv og Margrethe Munthe, ikke av Internet.

De har vært tilhengere av en variant der «blogging» eller «sosiale media» står med størst skrift.

Forlaget, på den andre siden, tror at en overskrift som «blogging» vil være for snevert.

Boka handler i mye større grad om digital dannelse enn om hvordan du skal publisere blogginnlegg.

Selv har jeg hatt tittelen over som hjertebarn i snart et år. Samtidig vet jeg at når en tittel får halvparten av dem jeg drøfter den med til å reise bust, så er det ikke den riktige tittelen.

Derfor vil jeg gjerne ha deres innspill. Hva synes dere om Digital dannelsesreise? Hva synes dere om en tittel med «blogging» eller «sosiale media» i hovedfokus?

Og ikke minst: Har dere noen andre idéer? Slå deg løs i kommentarfeltet, skriv opp alle gode/dårlige/teite/seriøse/useriøse og tøysete forslag du kommer på og syns i vilden sky.

Vi er nødt til å finne endelig tittel til boka i løpet av uken. Hvis du er den som skriver forslaget som løser titteltrøbbelet, vanker det heder, ære og premie i posten.

Og to tonn Virrvarr-takknemlighet, selvfølgelig.

Mandag 15. mars 2010

På tide med en oppdatering

1. Jeg har levert førsteutkast på manus til den nye boka.
2. Pippi har sluttet å hete «Awwww, lille søtnos <3!» og begynt å hete «Awww, lille jævel <3!» etter at hun har blitt mer varm i trøya og mer ivrig i skostjelingen.
3. Jeg har blitt 23 år.
4. Jeg har nesten dødd av angst for hva forlaget ville si om førsteutkastet til boka.
5. Jeg har falt ut av alt, inkludert trim og diett-opplegg, svart bare sporadisk på epost og hørt noen deadlines svisje forbi meg. (Siden jeg aldri har levert noe for sent i hele mitt liv før, var dette en ganske skjellsettende opplevelse.)
6. Jeg hørte redaktøren min skryte av manuset, som faktisk var levert på tiden. (Hvor mange forfattere leverer på tiden, lizzm?)
7. Jeg har fått bekreftet mistanken min om at tekstene mine aldri er så dårlige som jeg tror de er.
8. Jeg kjøpt en Nexus One fra Google og blitt en del av den gruppen mennesker som ikke merker forskjell på epost, sms og twittermeldinger.
9. Jeg har hentet Jenter som kommer i pocketutgave fra forlaget. (Ja, andreopplaget er i butikkene!)
10. Jeg har forsømt bloggen uten dårlig samvittighet.
11. Jeg har hatt mareritt om Knausgård, og lurer på hvem jeg skal skylde på.
12. Jeg har fått purringer på Steinerkritikk del 4
13. Jeg har fått nye, rosa Doc-Martens støvler.
14. Jeg har snakket med foreldrene mine på første gang på to år. (Det var fint.)
15. Jeg har lest GÅ av Tomas Espedal og bestemt meg for å gå enda mer enn jeg gjør.
16. Jeg har innsett at Gale damen-serien går mot slutten. Jeg lever roligere, har bedre kontroll og det er begrenset hvor mange innlegg om mestring av de samme problemstillingene jeg kan skrive.

Tirsdag 9. mars 2010

Steinerkritikk, del 3

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.

Da jeg gikk i tiende klasse, var jeg veldig opptatt av alt mulig okkult.

Jeg var Norgesmester i tarotkort og røkelse, ivrig leser av alle mulige «The teenage witch! Make your own love spell in the kitchen!» og skulle tattovere stjernetegnet mitt på skulderen så fort jeg ble gammel nok.

I min intense lesning av alt mulig esoterisk, kom jeg over en dame ved navn Helena Blavatsky og en gjeng som het teosofisk samfunn.

Helena hadde visstnok vært både åndemedium og profet, og hadde skrevet en masse betraktninger som utvilsomt måtte være mye kulere enn alle wicca-bøkene jeg leste.

Når du er femten måler du tross alt det du leser utfra hvor hardcore det virker.

Jeg hadde ikke lest meg langt inn i teosofien før jeg skjønte at Rudolf Steiner, mannen som skolen jeg gikk på var oppkalt etter, hadde vært teosof og ledet den tyske delen av teosofisk samfunn.

Enda mer hardcore.

Jeg satt på biblioteket og undret på hvorfor jeg ikke hadde vært nysgjerrig på Steiner før.

Jeg mener: Jeg gikk på skolen hans, men jeg visste ikke så mye annet om mannen enn at han var tysk og het det samme som nissens rødnesete reinsdyr til fornavn.

I tillegg var jeg overbevist om at han hadde fullskjegg og var katolikk.

Alle gamle gråskjeggede grunnleggere måtte jo ha fullskjegg. Dessverre viste det seg at han hadde midtskill isteden, og lignet mistenkelig på den anemiske mannen det hang et stort bilde av på lærerværelset.

Dette med katolisismen hang sammen med alle helgenene vi feiret i løpet av skoleåret.

Jeg hadde trodd det bare var katolikkene som forholdt seg til helgener. Så feil kunne man ta.

Jeg gikk på biblioteket og lånte alt jeg kunne få tak i av Rudolf Steiner, fra Frihetens filosofi til obskure bøker om antroposofisk medisin.

Mitt nye prosjekt var å skjønne hva slags skole det var jeg gikk på.

Da vi skulle velge oss temaer for den avsluttende særoppgaven i norsk det året, var jeg sikker i min sak: Rudolf Steiner.

Norsklæreren min lo, og sa at da måtte hun nok desverre diskutere forslaget med resten av lærerkollegiet.

Det var ikke sånn at hvem som helst av elevene kunne sette seg inn i Steiners lære. Det kunne ødelegge den pedagogiske verdien av undervisningen.

Jeg ble supertrassig, som bare femtenåringer kan bli når de blir nektet å skrive om noe.

Det var jo ikke sånn at jeg hadde valgt oppgaven «Hasj – mine personlige erfaringer» eller «Selvmord – en serie praktiske forsøk» heller.

Hva var greia med at Steiner var så hemmelig at jeg ikke fikk skrive særoppgave om ham?

Et par dager senere fikk jeg vite at lærerkollegiet hadde godtatt særoppgaven og jeg satte i gang.

Jeg fant frem alle utgavene av Steinerskolens tidsskrift mamma hadde fått opp gjennom skoletiden min. Jeg lånte bøker om teosofi, om antropsofi og bøker av Steiner selv.

Jeg skrev ut alle artikler jeg kunne finne på nettsidene til ulike Steinerorganiasjoner. Jeg leste Kaj Skagen. Jeg leste artikler av danske og svenske antroposofer. Flittig elev, spør du? Hah.

Elev i ferd med å utforske et tema hun så vidt hadde fått lov til å snuse på, mener du. Jeg leste om Steiner og Steinerbevegelsen og det føltes litt ulovlig.

Deilig ulovlig.

I etterkant er 22 år gamle Ida litt oppgitt på 15 år gamle Ida som pløyde seg gjennom Frihetens filosofi og Steiners syn på Parzifal-myten og barnets utvikling.

Det var tunglest og kjedelig materiale for en tenåring på jakt etter sensasjon.

Jeg sovnet mange, mange ganger i tekster som snakket om eterlegemer og gnomer uten noen skikkelig forklaring på hva noen av fenomenene var.

Likevel: Å studere skolens egne læreplaner for tiden jeg hadde gått der ga mer mersmak.

Da kunne jeg nemlig se at lærerene mine hadde fulgt et strengt planlagt opplegg og lese hvordan ting vi hadde opplevd som absurde innfall, egentlig var nøye planlagte grep i dannelsen av sjelsmessige evner.

Når vi lærte litt algebra i sjetteklasse var det ikke fordi vi var smarte nok til å skjønne algebra, men fordi det var på tide å vekke vår evne til abstrakt tenkning.

Samme år skulle vi gripes av akustikken som fenomen og slå på ulike tresorter og kjenne klangen, fordi vi som sjetteklassinger var på samme nivå som mennesket hadde vært for mange tusen år siden da denne følsomheten ble introdusert hos oss.

Sjetteklasse-Ida var synkronisert med antikkens Hellas, mente læreplanen.

Mens jeg hadde trodd at læreren min var klinke kokos da vi stod og dunket på trestokkene, hadde meningen vært å vekke en eller annen glemt kunnskap fra antikken i oss.

Yes, I could dig this. Hardcore, hardcore.

Jeg skrev en lang, fyldig særoppgave på lyselilla papir i lyselilla Steinerfont og tegnet mange pene Steinerportretter, og gjorde mitt ytterste for å kopiere skolens grafiske profil.

Norsklæreren var kjempefornøyd, men foredraget jeg skulle holde for klassen gikk riktig dårlig.

Jeg skjønte at for å forklare hvorfor det var så interessant å skrive denne lærerkonspirasjonen der hvert rare undervisningsgrep hadde en skjult, åndelig mening, måtte jeg forklare en masse ting om reinkarnasjon og antroposofi og styr og årn klassen ikke skjønte en dritt av.

Jeg hadde rett og slett gjort for mye research til at jeg kunne formidle det skikkelig og endte opp med å fortelle hva som var opprinnelsen til eurytmifaget og at vi faktisk ikke bare løp rundt i sirkler, men visstnok skulle være i kontakt med litt av hvert.

Klassen ble ikke noe mer begeistret for eurytmi. Jeg fant ut at Nietzche var mye mer hardcore enn Steiner, og begynte å lese ham istedet.

I etterkant fikk jeg rollen som den på skolen som tolket lærernes oppførsel, argumentasjon og verdenssyn.

Jeg forklarte til og med et par nye vikarer hva som var greia med eurytmi.

Konklusjonen min etter særoppgaven var at greia med Steinerpedagogikken var at den på mange måter var en slags magisk formel som læreren skulle gjennomføre på elevene, men som elevene ikke måtte være klar over for at det skulle virke.

Mens elevene bare trodde at de lærte om vikingtiden, vekket læreren i virkeligheten kunnskap de hadde fra en tidligere reinkarnasjon, da de hadde vært vikinger.

Lærerens jobb var ikke å opplyse oss som elever om at vi hadde levd flere ganger før – jobben deres var å sørge for at vi faktisk fikk noe ekstra utvikling på dette reinkarnasjonstrinnet.

På den måten trengte heller ikke læreren være antroposof, det holdt lenge å utføre Rudolf Steiners formel i klasserommet.

Jeg, på den andre siden, var en superopplyst elev som hadde gjennomskuet dem alle sammen. Ofte opplevde jeg å ha lest mer Steiner enn læreren som underviste.

Det var først da jeg sluttet å være religiøs at hele steinerpedagogikken begynte å virke vel sær for meg.

Likevel er det greit å vite at jeg som tidligere elev ikke har hatt noen plutselige, sjokkartede opplevelser der jeg skjønte hva Steiners lære egentlig gikk ut på.

Som en tidligere lærer sa til meg da jeg fortalte ham om særoppgaven: «Jasså, du jukset, du?»

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.

Tirsdag 9. mars 2010

Steinerkritikk, del 2

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.

Ok.

La oss begynne med debatten som går i media. Jeg har hatt Kristin Sandberg som lærer.

Jeg var elev ved Kristin Sandbergs arbeidsplass da hun skrev den berømmelige kronikken om mobbing på Steinerskolen og hele lærerstaben på skolen plutselig begynte å snakke drit om henne i timen.

Jeg har hørt lærere fortelle at grunnen til at Sandberg kritiserte skolen var fordi hun hadde blitt avvist seksuelt av en rekke av skolens mer profilerte mannlige lærere og fordi hun hadde fått kritikk for å ta for mange fødselspermisjoner.

Jeg ble fortalt av lærere og medelever at Sandbergs kronikk var en hevnaksjon fra en bitter dame som ikke hadde fått den sexen hun ville ha.

Kort fortalt var baksnakkingen av henne ovenfor oss som elever den groveste og mest sexistisk formulerte jeg har hørt i hele mitt liv, og det inkluderer det folk sa om hverandre på ungdomskolen.

Ingen diskuterte utspillet hennes seriøst. Ingen snakket om innholdet i kronikken i det hele tatt. Alle avfeide fullstendig at det kunne være noe i det, fordi hun var en sånn jævla heks.

Når Kristin Sandberg er ute i mediene med den nye debattboken om Steinerskolen og sier at hun har opplevd grov sjikane og trussler, underdriver hun.

Og jeg var bare elev på skolen hun hadde jobbet. Hva folk sa privat og på lærerværelset kan jeg bare forestille meg.

Når jeg har fulgt debatten rundt Steinerkritkk.no og Det de ikke forteller oss, har det ikke vært uten skyldfølelse.

Jeg har brukt «Kristin Sandberg» som skjellsord i diskusjoner internt på skolen. Jeg tror storparten av elevene jeg gikk sammen med har det. Det var en del av sjargongen på skolen i etterdønningene av konflikten.

Selv om jeg ikke hadde vært enig i en tøddel av Sandbergs og Kristoffersens kritikk, ville jeg forstatt følt meg uggen med vissheten om hvor mye mobbing og skit hun har vært utsatt for fra egne kollegaer på grunn av en konflikt om ideologi.

Siden de færreste tidligere Steinerskoleeelver er villige til å si noe om saken, føler jeg at det minste jeg kan gjøre er å skrive det her.

Det er også redelig at du som leser, vet at når jeg snakker om reaksjonene på steinerkritikken som har vært i media i det siste, så snakker jeg om hendelser som burde vært en del av arbeidet rundt Fordi jeg fortjener det, ikke som en del av kritikken av Steinerpedagogikken.

I de senere tekstene vil jeg først og fremst fokusere på innholdet i kritikken.

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.

Tirsdag 9. mars 2010

Steinerkritikk, del 1

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.

Før jeg begynner denne serien med innlegg vil jeg gjerne legge noen premisser for diskusjonen.

Først og fremst: Jeg gikk på Steinerskolen fra sjetteklasse til jeg var ferdig på videregående. Jeg gikk på Steinerskolen i Fredrikstad til og med tiendeklasse, og videregående på Steinerskolen i Moss.

Jeg fikk svært gode resultater, omregnet til vanlige tallkarakterer har jeg et snitt på 5,9.

Jeg har vært elevrådsleder, skrevet særoppgave om Rudolf Steiner og holdt foredrag om Steinerskolens fortreffelighet for nye elever og foreldrene deres.

Jeg har tilbragt fritiden min på utdanningsmesser for at de klasserommene på Steinerskolen i Moss skulle fylles opp, slik at skolen jeg var så glad i ikke skulle gå konkurs.

Denne kritikk-serien handler ikke om hvor fælt jeg hadde det på skolen eller om hvor dårlig jeg ble behandlet. Den er ikke noen «hevnaksjon».

Videre vil jeg gjerne få sagt at jeg synes at motargumenter om at «Jeg gikk på Steinerskolen, og det ble folk av meg», «Jeg gikk på Steinerskolen, og jeg hadde det bra» og «Jeg går på Steinerskolen og det er knall!» ikke er særlig relevante for temaene jeg vil ta opp fremover.

Jeg skjønner at skolevalg er et personlig tema. Hvis du har valgt en skole for barna dine, vil du helst forsvare valget ditt.

Hvis du går et sted og har det fint, og noen kritiserer grunnlaget for stedet du går, vil du gjerne fortelle at du ikke tar skade av det.

Det er bare det at «Jeg hadde det bra!» ikke er et argument i denne sammenhengen.

Om noen skriver et innlegg om at mange av dagens Rødt-aktivister støttet Pol Pot en gang i tiden, er det helt irrelevant om jeg forteller dem om den fine tiden jeg hadde i sola på Rød Ungdoms sommerleir.

Om noen skriver et kritisk innlegg om bakgrunnen for steinerskolens pedagogikk, er det ikke et motargument at du hadde det gøy innenfor rammene av den pedagogikken.

Så: Før jeg fortsetter vil jeg gjerne ha det klart at sinte innlegg om hvor fint du/barnet ditt/broren din har det på Steinerskolen kommer til å forbli ukommentert.

Jeg hadde det også fint på skolen i lange perioder. Det betyr ikke at Steinerskolen skal skjermes for kritikk av den grunn, eller at kritikken kan avises av positive eleverfaringer.

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.