Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Ukens Anbefalinger’
Onsdag 20. mai 2009
Jeg synes resten av verden skal oppdage den nye, norske nettserien «Sivilstatus». Den er laget av en gammel kjenning i bloggerby, Kristin Storrusten, men nå er den på eget domene og med jevnlige oppdateringer. Sivilstatus handler om Kristin og Sigurd. De er kjærester. Og det er veldig morsomt og ganske gjenkjennelig.
Dette er kanskje min personlige favoritt:
Den handler mye om livet som ung og svært nettavhengig:
I tillegg er det masse fint samspill mellom hver enkelt stripe:
Fredag 15. mai 2009
Det er plutselig knallvår ute. Heggen blomstrer. Syrinene blomstrer. Hagen til svigermor bugner over med nye blomstersorter hver fjerde dag. Jeg har fem-seks dødlinjer som løper sammen i slutten av måneden, og skriver i sola. Den 17. har Mr. Jackson og jeg vært sammen i seks år. Vi har ingen planer, men vi skal sikkert kline.
Jeg har pc’en full av interessante, men akk så halvferdige blogginnlegg. Dere får bare en liste og noen lenker idag.
Virrvarr informerer:
- Jeg er dårlig til å svare på sms’er, facebookmeldinger, twitterreplies og bloggkommentarer om dagen. Jeg leser alt, men har lite overskudd. Det er ikke deg, det er meg, og det endrer seg helt plutselig.
- Jeg er fullstendig avhengig av Lumositys hjernetrimspill. Har du en profil, så legg meg til. De påstår man blir smartere av det, men alt jeg har fått til nå er abstinenser når jeg lar vær.
- Jeg er forelsket i Caitilin Quiets vakre, sære jenteskikkelser. Her: Madeleine som tenåring.
- Jeg driver og gjennomfører Keri Smiths hundre idéer og vurderer å kjøpe alle kunstbøkene hennes.
Tirsdag 12. mai 2009
Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».
Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.
Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.
Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.
Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.
Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.
Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.
Forseglet:
«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.
Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.
Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.
«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.
«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»
Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.
Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.
Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.
Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.
Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»
De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.
«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.
På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.
Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.
Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»
Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…
Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»
Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener – det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.
Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.
Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.
«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.
«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.
Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.
Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.
Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.
Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.
Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.
Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.
De har aldri bedt om unnskyldning.
Søndag 26. april 2009
Siden det er søndag, siden jeg har spist mitt første måltid med hel, ikke-most mat på halvannen uke og siden Internet til syvende og sist handler om å dele:
Blogginnlegg du bør få med deg:
Fine nerdeting:
LCDskjerm-postkort:
Delete-hviskelær:
Stephen Hawkings-legofigur:
Små bilder som oppsumerer mitt livssyn: (Oo, så pretensiøst)
Rødt lys betyr «Stopp! Fare!» Rødt hjertelys betyr «Ikke gå ut i veien og bli most, for folk er glad i deg og livet er fint!» Mmm.
Kunne ikke sagt det bedre selv:
Og alt blir bedre med en klem. Alt blir enda bedre med en gruppeklem. Osv:
Sjekk ut vi.sualize-profilen min for å finne ut hvor bildene er fra. Nerdegreiene får man kjøpt, til og med.
Torsdag 26. mars 2009
Le Love: bilder av kjærlighet og forelskelse. Hjerteknusende. Tåkrøllende. Godt.
Vegan YumYum: Selv om du elsker biff og bacon er dette den lekreste og mest kreative matbloggen i gata. Hva med Mojito-muffins? Oppskrift på hjemmelaget grønnsaksbuljong? YumYum har det og mere til.
FMylife: Glem PostSecret – FMylife har alt du savnet av såre, morsomme, velfortjente og pinlige historier og den oppdateres hele tiden. Hva sender folk inn? Små, korte beskrivelser av episoder i livet deres som var skikkelig ille. Alle avslutter med FML- Fuck My Life. For eksempel:
Today, I was sitting in class and I fell asleep during the lesson. I was wearing sweatpants and had an erection. My teacher came up to me and grabbed my penis. She thought it was my phone. FML
Today, my boyfriend told me he couldn’t hang out with me because he felt really sick. I went to his house anyway to surprise him with homemade soup. I walk in to his room only to find him hooking up with my sister. She can’t drive, our mom drove her there. FML
Today, my girlfriend dumped me proclaiming she wanted someone more like her “Edward”. I asked her who Edward was. She held up a copy her “Twilight” book. She was talking about a fictional vampire. FML
Passive-aggressive notes: Jeg fant denne brønnen av visdom via Dodofuglen
. Bloggen samler på lapper folk henger opp som beskjed til kolleger, naboer og tilsvarende med beskjed om å rydde opp etter seg eller sette ting tilbake på plass. Så mange fine, sinte brev, lapper og eposter:
Da regner jeg med å ha matet noen RSS-lesere (c;
Onsdag 14. januar 2009
Cox har skrevet et nydelig innlegg om bipolaritet i bloggen sin. Gå og les det. Det er nemlig hovedbudskapet i dette blogginnlegget. Resten av denne teksten er en digresjon, skjønner du. Cox skriver nemlig at Winston Churchill var bipolar. Heh, tenkte jeg. Bipolar statsminister.
Opplysningen om Churchill fikk meg til å lete litt etter andre bipolare berømtheter. Jeg fant overraskende mange. Det underholdende er at listen min over favorittforfattere fra perioden jeg var mest emo er nesten fullstendig overlappende med listen over forfattere man vet eller mistenker at har vært bipolare.
Jeg nevner i fleng:
- Virginia Woolf
- Sylvia Plath
- Charles Baudelaire
- Francis Scott Key Fitzgerald
- John Keats
- Edgar Allan Poe
- August Strindberg
- Lord Byron
- William Faulkner
- Mark Twain
- Charles Dickens
- Samuel Taylor Coleridge
I tillegg har alle fra kjente skuespillere som Jim Carrey og Robin Williams til folk som Tim Burton og Kurt Cobain fått diagnosen. Bare for å ha det klart: Jeg tror ikke på at bipolare er mer kreative og nyskapende enn andre. Jeg tror heller at det er lettere å få til det du har lyst til å gjøre når du er bipolar og kreativ enn når du er bipolar og finansmegler in spe.
Som bestevenninnen sa til meg da jeg hadde malt brennmaneter med kjærlighetssorg (Ohno! The burning love!) førtiåtte timer i strekk: «Det er godt du ikke er bedriftsleder.» Samtidig gir listen over kjente personer med bipolar lidelse en god følelse å lese. Når du møter kjipe fordommer mot psykiske lidelser er det kjekt å vite at du er i samme klubb som Munch og Beethoven.
Du kan jo lete etter favorittkjendisen din i et par av disse listene?
Onsdag 7. januar 2009
Jeg har prøvd å skrive noe mer om Gaza flere ganger og gitt opp. Jeg leser nyheter, jeg leser blogginnlegg, jeg roter rundt i «Heia Israel!» og «Støtt Palestina!» facebookgrupper og twitter-kontoer, jeg blir invitert i flere demoer enn jeg har blitt det siste halve året. Og det er en del, siden jeg tross alt henger på ytterste venstrefløy. Jeg har måttet gi opp flere ganger. Jeg prøver å ikke blogge når jeg er sint, og jeg blir for sint. Derfor blir dette en anbefaling av en tegneserie istedet:
Hvis du er en av dem som nylig har blitt engasjert i det som skjer på Gaza, en av dem som synes konflikten er uoversiktlig og ikke forstår hvordan den begynte, hvis du er skeptisk til media sin dekking av blodbadet, hvis du er Israelvenn, hvis du er Palkom-medlem, hvis du bare vil skjønne litt mer av hva som skjer i verden akkurat nå, vil jeg anbefale at du leser Joe Saccos Palestine.
Joe Sacco er tegneseriejornalist. Nei, han skriver ikke om de nyeste tegneseriene. Han lager journalistiske reportasjer i tegneserieform. Han reiste i Palestina i 1991 og 1992, med utgangspunktet til en nyutdannet amerikaner som ville skjønne mer av en konflikt han hadde hatt problemer med å sette seg inn i.
Han forteller i et intervju at han først hadde tenkt på palestinere som terrorister og israelere som de rettmessige innbyggerne i det hellige land. Da han forsøkte å sette seg inn i konflikten og nyansere bildet sitt, fant han ut at mye av matriellet fra den andre siden også hadde et ganske sterkt propagandapreg.
There are two ways in which Palestinians are portrayed – as terrorist and as victim. sier Sacco i et intervju med Al Jazeera. Tegneseriereportasjen ble til fordi han ville undersøke saken, og fortelle en historie om palestinerene der de fikk være begge deler og hverken eller.
Tegneserien gikk som en serie på ni små hefter blant undergrunnstegneseriene i løpet av nittitallet, men kom ut på nytt i 2001 i en samlet utgave og med et forord av Edward Said.
Boken begynner med en gjennomgang av opprettelsen av staten Israel, en forklaring av det israelske lovverket, som gir enhver jøde rett til å bosette seg og bli statsborger og en oppsummering av hvordan vesten så på de mange hundre tusen palestinerne som bodde i det som skulle bli det hellige land.
For å kunne bygge en jødisk stat der det allerede var en lokalbefolkning, tvangsflyttet man de fastboende, forhindret dem i å ta jobb, forhindret dem i å drive med «konkurrerende industri og landbruk», forhindret dem i å bygge seg nye hus annet enn på anviste steder når deres gamle boliger ble tatt fra dem. Sacco skisserer forhistorien til flyktningeleirene han besøker når han portreterer dem i tegneserien.
Han beskriver folk som bor på tredje og fjerde generasjonen i strengt overvåkede leirer, hvis eneste arbeidsmulighet er lavtlønnede drittjobber i rene, israelske områder. Boken er et kaos av møter med mennesker, med idealister, realister, muslimer, katolikker og jøder. Med gamle menn som tvinges til å kutte ned olivenlunden de har brukt et liv på å gro fordi en gutt kastet stein på soldatene skjult bak noen av trærne, om butikker som går konkurs fordi ingen tør gå ut når gata er full av soldater, om jakten på en jødisk identitet i Jerusalem.
Sacco viser nyansene og enkeltpersonene i kaoset mellom demonstrasjonene, aksjonene og de jevnlige, plutselige arrestasjonene. Han skildrer antisemittismen, ambivalensen, klasseskillene og følelsen av å være fanget. Han skildrer vellykkede demonstrasjoner og god organisering, han skildrer dumme unger som kaster stein.
Han skildrer ekstreme jødiske grupperinger som knuser palestinske nabolag, han skildrer ekstreme palestinske grupperinger som prøver å knuse jødiske nabolag. Forskjellen ligger i hvor hardt angrepene blir slått ned på og hvor fort angrepene blir slått ned. Først og fremst handler boken om følelser og kaos, og en journalist sitt forsøk på å nøste noe mening ut av det.
Resultatet er intenst og svært lettlest. Boken er et utmerket kræsjkurs til konflikten, og en sterk menneskeliggjøring av begge sider. Den er oversatt til norsk, også. Det er nyttig lektyre mellom demonstrasjonene og diskusjonene. I tillegg er det en fantastisk tegneserie rent teknisk. Les, les, les.
Mandag 5. januar 2009
Jeg liker å gå på oppdagelsestur i andre bloggeres lenkelister. Vips, finner jeg en eller flere bloggere jeg aldri har lest, og vips, finner jeg nye, ukjente navn i de bloggerne sine lenkelister. Det var sånn jeg snublet over hjartesmil, en av bloggerne som er med på å rette opp blogg.no sitt rykte ^_^
Det er en myk, varm bildeblogg med små tekstinnskudd på klingande nynorsk. Skal du bla deg gjennom ett innlegg, anbefaler jeg gjennomgangen hennes av 2008. Men er du som meg, blir du nok sittende og bla deg gjennom hele arkivet hennes. Grunnen til at jeg skriver et blogginnlegg om henne, sånn utenom at jeg er snill og tenker på deg og at du skal få se fine ting, er at hun har et veldig fint bloggprosjekt på gang.
Hun skal lage en norsk Post Secret-bok, og samler derfor inn postkort med hemligheter på fra blogglesere i fjern og nær. En del av de beste hemmelighetene kommer til å bli publisert på bloggen hennes, også. Og for at boken skal bli best mulig, må idéen nå ut til flest mulig.
Slik lager du et Post Secret-kort:
Du kjøper, lager, klipper, limer, fotograferer, printer ut, strikker, spikker eller maskinskriver et postkort. Du skriver en hemmelighet på kortet. Du kan skrive en stor hemmelighet. Du kan skrive en liten hemmelighet. Du må bare skrive den kort og tydelig, med leselige bokstaver. Det er fint å gjøre seg litt flid med kortet, siden det skal stå på trykk. Så sender man det til adressen under, uten avsender. Svusj!
Mariell Øyre
v/3mka, firda vgs
Firdavegen 21
6823 Sandane
Jeg skal hvertfall sende inn ^_^
Fredag 2. januar 2009
Kultursidene i ulike aviser vender stadig tilbake til «innvandrerromanen». «Nå må noen skrive den store innvandrerromanen!» «Vi venter på den store innvandrerromanen!» og «Er dette den store innvandrerromanen?»
Jeg tenker at hvis du skal “lese” én bok om innvandring, så må det være denne. The Arrival er fantastisk. Shaun Tan har laget en nydelig, ordløs fortelling om det å være helt ny et fremmed sted. Hendelsene er beskrevet i vakre, detaljerte bilder og det er ingen dialog.
Boken er et praktverk, og gir begrepet «Show, not tell» en helt ny betydning. Det beste med at boken er uten tekst, er at den kan leses av alle, på alle språk uten barriere, uten forflyttningen i betyning en oversettelse betyr. Det er en bok om å være fremmed, fortalt i et språk alle kan forstå.
Jeg kan ikke bare beskrive, jeg må vise også.
Her har vi stedet hovedpersonen rømmer fra:
Slik ankommer han det mystiske, fremmede landet:
Her forhandler han om opphold. Det er ikke enkelt.
Historien finner sted i et svært vakkert, svært fremmed land.
Kjøp The Arrival, eller Ankomsten, som den heter på norsk. Det er en vidunderlig billedreise om fremmedgjøring. Tro meg, dette er den ene tegneserien du bør få med deg i 2009. Den burde vært pensum for alle som vil vite noe om det å være fremmed et sted, uansett når og hvor.
Søndag 30. november 2008
Den samme damen som inspirerte meg til å lage en masse ACEO-kort i sommer, er i gang med et nytt kunstprosjekt. ACEO-kort er kunst i på størrelse med fotballkort du bytter med andre kunstervenner. Nå har hun, sammen med magiske Madeleine, laget kunst til folket.
Alle har vel vært på kunstutstilling, sett noe de likte og ikke hatt råd til å kjøpe det. «Åh! For et bilde! Vel, jeg har ikke 3500 kr nå, så…» Selv bilder som henger på caféer, ikke store gallerier, går for en ganske stiv pris. Kunst til folket selger illustrasjoner, ACEO-kort og serier med små bilder.
Her er en serie med fete fugler, og jeg har hørt rykter om at det kommer til å være snurrige familieportretter og pingviner som forteller ufine spøker, også.
Utstillingen begynner 1. desember, kl. 20 og fortsetter frem til nyttår på Dromedar Kaffebar i Bergen. Selv sitter jeg og har mest lyst til å kopiere konseptet og lage en Kunst til folket Oslo, også. Vi trenger en kafé som er villig til å kjøre utstillingen og noen andre fine folk som driver med illustrasjon som har lyst til å selge mange små tegninger eller trykk billig. Poenget er ikke å bli rik, men å få spredd bildene mest mulig.
Ellers anbefaler jeg alle bergensleserne mine å stikke en tur innom. Jeg får veldig lyst på en bergenstur selv. Ok, jeg har alltid lyst på en bergenstur, men det er besides the point.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
