Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Ukens Anbefalinger’
Søndag 26. april 2009
Siden det er søndag, siden jeg har spist mitt første måltid med hel, ikke-most mat på halvannen uke og siden Internet til syvende og sist handler om å dele:
Blogginnlegg du bør få med deg:
Fine nerdeting:
LCDskjerm-postkort:
Delete-hviskelær:
Stephen Hawkings-legofigur:
Små bilder som oppsumerer mitt livssyn: (Oo, så pretensiøst)
Rødt lys betyr «Stopp! Fare!» Rødt hjertelys betyr «Ikke gå ut i veien og bli most, for folk er glad i deg og livet er fint!» Mmm.
Kunne ikke sagt det bedre selv:
Og alt blir bedre med en klem. Alt blir enda bedre med en gruppeklem. Osv:
Sjekk ut vi.sualize-profilen min for å finne ut hvor bildene er fra. Nerdegreiene får man kjøpt, til og med.
Torsdag 26. mars 2009
Le Love: bilder av kjærlighet og forelskelse. Hjerteknusende. Tåkrøllende. Godt.
Vegan YumYum: Selv om du elsker biff og bacon er dette den lekreste og mest kreative matbloggen i gata. Hva med Mojito-muffins? Oppskrift på hjemmelaget grønnsaksbuljong? YumYum har det og mere til.
FMylife: Glem PostSecret – FMylife har alt du savnet av såre, morsomme, velfortjente og pinlige historier og den oppdateres hele tiden. Hva sender folk inn? Små, korte beskrivelser av episoder i livet deres som var skikkelig ille. Alle avslutter med FML- Fuck My Life. For eksempel:
Today, I was sitting in class and I fell asleep during the lesson. I was wearing sweatpants and had an erection. My teacher came up to me and grabbed my penis. She thought it was my phone. FML
Today, my boyfriend told me he couldn’t hang out with me because he felt really sick. I went to his house anyway to surprise him with homemade soup. I walk in to his room only to find him hooking up with my sister. She can’t drive, our mom drove her there. FML
Today, my girlfriend dumped me proclaiming she wanted someone more like her “Edward”. I asked her who Edward was. She held up a copy her “Twilight” book. She was talking about a fictional vampire. FML
Passive-aggressive notes: Jeg fant denne brønnen av visdom via Dodofuglen
. Bloggen samler på lapper folk henger opp som beskjed til kolleger, naboer og tilsvarende med beskjed om å rydde opp etter seg eller sette ting tilbake på plass. Så mange fine, sinte brev, lapper og eposter:
Da regner jeg med å ha matet noen RSS-lesere (c;
Onsdag 14. januar 2009
Cox har skrevet et nydelig innlegg om bipolaritet i bloggen sin. Gå og les det. Det er nemlig hovedbudskapet i dette blogginnlegget. Resten av denne teksten er en digresjon, skjønner du. Cox skriver nemlig at Winston Churchill var bipolar. Heh, tenkte jeg. Bipolar statsminister.
Opplysningen om Churchill fikk meg til å lete litt etter andre bipolare berømtheter. Jeg fant overraskende mange. Det underholdende er at listen min over favorittforfattere fra perioden jeg var mest emo er nesten fullstendig overlappende med listen over forfattere man vet eller mistenker at har vært bipolare.
Jeg nevner i fleng:
- Virginia Woolf
- Sylvia Plath
- Charles Baudelaire
- Francis Scott Key Fitzgerald
- John Keats
- Edgar Allan Poe
- August Strindberg
- Lord Byron
- William Faulkner
- Mark Twain
- Charles Dickens
- Samuel Taylor Coleridge
I tillegg har alle fra kjente skuespillere som Jim Carrey og Robin Williams til folk som Tim Burton og Kurt Cobain fått diagnosen. Bare for å ha det klart: Jeg tror ikke på at bipolare er mer kreative og nyskapende enn andre. Jeg tror heller at det er lettere å få til det du har lyst til å gjøre når du er bipolar og kreativ enn når du er bipolar og finansmegler in spe.
Som bestevenninnen sa til meg da jeg hadde malt brennmaneter med kjærlighetssorg (Ohno! The burning love!) førtiåtte timer i strekk: «Det er godt du ikke er bedriftsleder.» Samtidig gir listen over kjente personer med bipolar lidelse en god følelse å lese. Når du møter kjipe fordommer mot psykiske lidelser er det kjekt å vite at du er i samme klubb som Munch og Beethoven.
Du kan jo lete etter favorittkjendisen din i et par av disse listene?
Onsdag 7. januar 2009
Jeg har prøvd å skrive noe mer om Gaza flere ganger og gitt opp. Jeg leser nyheter, jeg leser blogginnlegg, jeg roter rundt i «Heia Israel!» og «Støtt Palestina!» facebookgrupper og twitter-kontoer, jeg blir invitert i flere demoer enn jeg har blitt det siste halve året. Og det er en del, siden jeg tross alt henger på ytterste venstrefløy. Jeg har måttet gi opp flere ganger. Jeg prøver å ikke blogge når jeg er sint, og jeg blir for sint. Derfor blir dette en anbefaling av en tegneserie istedet:
Hvis du er en av dem som nylig har blitt engasjert i det som skjer på Gaza, en av dem som synes konflikten er uoversiktlig og ikke forstår hvordan den begynte, hvis du er skeptisk til media sin dekking av blodbadet, hvis du er Israelvenn, hvis du er Palkom-medlem, hvis du bare vil skjønne litt mer av hva som skjer i verden akkurat nå, vil jeg anbefale at du leser Joe Saccos Palestine.
Joe Sacco er tegneseriejornalist. Nei, han skriver ikke om de nyeste tegneseriene. Han lager journalistiske reportasjer i tegneserieform. Han reiste i Palestina i 1991 og 1992, med utgangspunktet til en nyutdannet amerikaner som ville skjønne mer av en konflikt han hadde hatt problemer med å sette seg inn i.
Han forteller i et intervju at han først hadde tenkt på palestinere som terrorister og israelere som de rettmessige innbyggerne i det hellige land. Da han forsøkte å sette seg inn i konflikten og nyansere bildet sitt, fant han ut at mye av matriellet fra den andre siden også hadde et ganske sterkt propagandapreg.
There are two ways in which Palestinians are portrayed – as terrorist and as victim. sier Sacco i et intervju med Al Jazeera. Tegneseriereportasjen ble til fordi han ville undersøke saken, og fortelle en historie om palestinerene der de fikk være begge deler og hverken eller.
Tegneserien gikk som en serie på ni små hefter blant undergrunnstegneseriene i løpet av nittitallet, men kom ut på nytt i 2001 i en samlet utgave og med et forord av Edward Said.
Boken begynner med en gjennomgang av opprettelsen av staten Israel, en forklaring av det israelske lovverket, som gir enhver jøde rett til å bosette seg og bli statsborger og en oppsummering av hvordan vesten så på de mange hundre tusen palestinerne som bodde i det som skulle bli det hellige land.
For å kunne bygge en jødisk stat der det allerede var en lokalbefolkning, tvangsflyttet man de fastboende, forhindret dem i å ta jobb, forhindret dem i å drive med «konkurrerende industri og landbruk», forhindret dem i å bygge seg nye hus annet enn på anviste steder når deres gamle boliger ble tatt fra dem. Sacco skisserer forhistorien til flyktningeleirene han besøker når han portreterer dem i tegneserien.
Han beskriver folk som bor på tredje og fjerde generasjonen i strengt overvåkede leirer, hvis eneste arbeidsmulighet er lavtlønnede drittjobber i rene, israelske områder. Boken er et kaos av møter med mennesker, med idealister, realister, muslimer, katolikker og jøder. Med gamle menn som tvinges til å kutte ned olivenlunden de har brukt et liv på å gro fordi en gutt kastet stein på soldatene skjult bak noen av trærne, om butikker som går konkurs fordi ingen tør gå ut når gata er full av soldater, om jakten på en jødisk identitet i Jerusalem.
Sacco viser nyansene og enkeltpersonene i kaoset mellom demonstrasjonene, aksjonene og de jevnlige, plutselige arrestasjonene. Han skildrer antisemittismen, ambivalensen, klasseskillene og følelsen av å være fanget. Han skildrer vellykkede demonstrasjoner og god organisering, han skildrer dumme unger som kaster stein.
Han skildrer ekstreme jødiske grupperinger som knuser palestinske nabolag, han skildrer ekstreme palestinske grupperinger som prøver å knuse jødiske nabolag. Forskjellen ligger i hvor hardt angrepene blir slått ned på og hvor fort angrepene blir slått ned. Først og fremst handler boken om følelser og kaos, og en journalist sitt forsøk på å nøste noe mening ut av det.
Resultatet er intenst og svært lettlest. Boken er et utmerket kræsjkurs til konflikten, og en sterk menneskeliggjøring av begge sider. Den er oversatt til norsk, også. Det er nyttig lektyre mellom demonstrasjonene og diskusjonene. I tillegg er det en fantastisk tegneserie rent teknisk. Les, les, les.
Mandag 5. januar 2009
Jeg liker å gå på oppdagelsestur i andre bloggeres lenkelister. Vips, finner jeg en eller flere bloggere jeg aldri har lest, og vips, finner jeg nye, ukjente navn i de bloggerne sine lenkelister. Det var sånn jeg snublet over hjartesmil, en av bloggerne som er med på å rette opp blogg.no sitt rykte ^_^
Det er en myk, varm bildeblogg med små tekstinnskudd på klingande nynorsk. Skal du bla deg gjennom ett innlegg, anbefaler jeg gjennomgangen hennes av 2008. Men er du som meg, blir du nok sittende og bla deg gjennom hele arkivet hennes. Grunnen til at jeg skriver et blogginnlegg om henne, sånn utenom at jeg er snill og tenker på deg og at du skal få se fine ting, er at hun har et veldig fint bloggprosjekt på gang.
Hun skal lage en norsk Post Secret-bok, og samler derfor inn postkort med hemligheter på fra blogglesere i fjern og nær. En del av de beste hemmelighetene kommer til å bli publisert på bloggen hennes, også. Og for at boken skal bli best mulig, må idéen nå ut til flest mulig.
Slik lager du et Post Secret-kort:
Du kjøper, lager, klipper, limer, fotograferer, printer ut, strikker, spikker eller maskinskriver et postkort. Du skriver en hemmelighet på kortet. Du kan skrive en stor hemmelighet. Du kan skrive en liten hemmelighet. Du må bare skrive den kort og tydelig, med leselige bokstaver. Det er fint å gjøre seg litt flid med kortet, siden det skal stå på trykk. Så sender man det til adressen under, uten avsender. Svusj!
Mariell Øyre
v/3mka, firda vgs
Firdavegen 21
6823 Sandane
Jeg skal hvertfall sende inn ^_^
Fredag 2. januar 2009
Kultursidene i ulike aviser vender stadig tilbake til «innvandrerromanen». «Nå må noen skrive den store innvandrerromanen!» «Vi venter på den store innvandrerromanen!» og «Er dette den store innvandrerromanen?»
Jeg tenker at hvis du skal “lese” én bok om innvandring, så må det være denne. The Arrival er fantastisk. Shaun Tan har laget en nydelig, ordløs fortelling om det å være helt ny et fremmed sted. Hendelsene er beskrevet i vakre, detaljerte bilder og det er ingen dialog.
Boken er et praktverk, og gir begrepet «Show, not tell» en helt ny betydning. Det beste med at boken er uten tekst, er at den kan leses av alle, på alle språk uten barriere, uten forflyttningen i betyning en oversettelse betyr. Det er en bok om å være fremmed, fortalt i et språk alle kan forstå.
Jeg kan ikke bare beskrive, jeg må vise også.
Her har vi stedet hovedpersonen rømmer fra:
Slik ankommer han det mystiske, fremmede landet:
Her forhandler han om opphold. Det er ikke enkelt.
Historien finner sted i et svært vakkert, svært fremmed land.
Kjøp The Arrival, eller Ankomsten, som den heter på norsk. Det er en vidunderlig billedreise om fremmedgjøring. Tro meg, dette er den ene tegneserien du bør få med deg i 2009. Den burde vært pensum for alle som vil vite noe om det å være fremmed et sted, uansett når og hvor.
Søndag 30. november 2008
Den samme damen som inspirerte meg til å lage en masse ACEO-kort i sommer, er i gang med et nytt kunstprosjekt. ACEO-kort er kunst i på størrelse med fotballkort du bytter med andre kunstervenner. Nå har hun, sammen med magiske Madeleine, laget kunst til folket.
Alle har vel vært på kunstutstilling, sett noe de likte og ikke hatt råd til å kjøpe det. «Åh! For et bilde! Vel, jeg har ikke 3500 kr nå, så…» Selv bilder som henger på caféer, ikke store gallerier, går for en ganske stiv pris. Kunst til folket selger illustrasjoner, ACEO-kort og serier med små bilder.
Her er en serie med fete fugler, og jeg har hørt rykter om at det kommer til å være snurrige familieportretter og pingviner som forteller ufine spøker, også.
Utstillingen begynner 1. desember, kl. 20 og fortsetter frem til nyttår på Dromedar Kaffebar i Bergen. Selv sitter jeg og har mest lyst til å kopiere konseptet og lage en Kunst til folket Oslo, også. Vi trenger en kafé som er villig til å kjøre utstillingen og noen andre fine folk som driver med illustrasjon som har lyst til å selge mange små tegninger eller trykk billig. Poenget er ikke å bli rik, men å få spredd bildene mest mulig.
Ellers anbefaler jeg alle bergensleserne mine å stikke en tur innom. Jeg får veldig lyst på en bergenstur selv. Ok, jeg har alltid lyst på en bergenstur, men det er besides the point.
Fredag 19. september 2008
Bare en kort notis for å gjøre deg oppmerksom på at Victoria skriver fantastiske tekster om det å være psykisk syk og overleve disse dagene. Gå inn her og les hele innlegget. Og gråt litt. Og klem noen.
Søndag 31. august 2008
Iversen gjør meg oppmerksom på at det er Blog Day idag. Hvordan feirer du Blog Day? Ved å liste opp fem nye, lovende bloggere du liker. Esquil listet opp meg i fjor og gjorde meg til en glad, liten nyoppdaget blogger. Her er min første Blog Day- liste: (Disclaimer: Jeg er glad i langt flere nye bloggere enn de fem jeg nevner her. Sjekk lenkelisten min, og ikke bli trist om det ikke ble deg)
- Fotobloggeren: Busters Notater er norges morsomste fotoblogg, i tillegg til at han tar veldig gode bilder. Buster varierer mellom artige, stemningsfulle, nifse og vakre fotografier. I tillegg er han Fredrikstad-gutt, og har mye intern Østfold-humor. Dette er sånt som Virrvarr liker. Buster er en shooting star.
- Feministen:Anathema er årets mest lovende feminist og synseblogger. Hun skriver smarte, velformulerte analyser, skaper spennende debatter og er en ivrig kommentator. Hun har markert seg som en viktig, selvstendig stemme i bloggsfæren. Jeg håper hun er kommet for å bli.
- Forfatteren: Spilliv-Tomas er min personlige oase i bloggerbygrenda. Han skriver varme, lune og tankevekkende innlegg om livet og alt det innebærer, i tillegg til at han har de herligste illustrasjonene jeg vet. Fortsatt å skriv, Tomas. Ingen er som deg.
- Litteraturviteren: Rullerusk er den nye Virrvarr. «OMG! Denne bloggen kunne vært min!» tenkte jeg første gang jeg var innom henne, og hun har ikke skuffet. Helt alvorlig – hun skriver veldig gode innlegg om tegneserier, kultur og litteratur, og jeg regner med å få se mye mer til henne fremover. Sjekk ut rableriene hennes.
- Nesten nettavis:
Kvinnekonger er kanskje den mest spennende bloggen jeg har kommet over i det siste. Hun har riktignok ikke sneket seg ut i kommentarfeltene til folk så langt jeg kan se, men skriver artikler om feminisme, sterke damer, kultur og motkultur fra et perspektiv ingen andre feministbloggere gjør. Kvinnekonger er kvalitet og jeg blir i godt humør hver gang jeg besøker bloggen hennes. Legg henne til på leselisten din. Dette er veldig bra.
Jeg anbefaler alle andre bloggere å lage sin egen liste og besøke bloggene jeg nevner! Ha en fin Blog Day!
Mandag 12. mai 2008
Rabbagast er en av de bedre bloggerne jeg vet, spesielt fordi han er flink til å inspirere leserne sine. Jeg falt pladask for et konsept jeg fant via den siste bloggposten hans, nemlig «Pay it forward».
Hva er det? På en side kan man kalle det utilitaristisk pyramidespill, på en annen side kan man kalle det en innmari god idé. Konseptet er enkelt: Du gjør noe snilt mot tre andre, tre skikkelig gode og gjennomtenkte gjerninger. Antageligvis sier de: «Oi, dette var jammen snilt! Hvordan skal jeg få betalt deg tilbake?» Da svarer du: «Ikke betal det tilbake. Betal det frem. Gjør noe snilt mot tre andre enn meg, og be de du gjør noe snilt mot betale det frem.»
Ideelt sett skal du gjøre dette mot noen som ikke er blant dine nærmeste (du er jo alltid snill med kjæresten), og du skal ta deg tid til å planlegge noe litt storstilt, ikke bare hjelpe en gammel dame over veien. Du skal tross alt inspirere noen til å gjøre noe bra for andre, ikke bare være grei. På denne måten kan du lage positive ringer i vannet og positiv bevegelse omkring deg.
Forfatteren som fant det på, mente systemet kunne redde verden. Det er jeg mer enn middels skeptisk til, men jeg heier på nytenkende måter å gjøre folk glade på.
Derfor lager jeg mitt nystartede bloggprosjekt, «Betal det frem!», hvor jeg kommer til å skrive om mine tre gode gjerninger og hvordan det går. Hvem vet- kanskje nettopp du blir offer for et av mine forsøk på å være skikkelig hyggelig? Følg med og forsøk selv!
Ingrid 
Kristine 
Ingvild Sommer
MdB 
Gamer 
kamikaze
Laila 
mittegetrom
Janne
Pixiu
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
