Erika Moen er nesten meg. Hun lager tegneserier, bretter ut privatlivet sitt på nett og er den lesbiske damen som btw er gift med en engelskmann. I tillegg lager hun mye sexrelatert, så tegneseriene hennes har attenårsgrense i USA. DAR er en dagbokserie der hun gjør alt fra å beskrive daglidagse knall og fall til å illustrere de psykiske problemene sine på en veldig befriende måte.
Hovedforskjellen på Moen og meg er at hun bruker mye tid på prompevaner og kviseklemming i noen av seriene. Jeg har ingen umiddelbare planer om prompeblogging, I must admit. Uansett – nok om likhetstrekkene mellom serieskaperen og Virrvarr: Jeg blogger DAR fordi den er både morsom og rørende, i tillegg til å være veldig godt tegneseriehåndverk. Tegneserien oppdateres omtrent ukentlig, og er først og fremst i halvsidesformat.
Noe av det Moen greier, er å lage lesverdige serier ut av veldig private opplevelser. Her er et eksempel fra en stripe der hun forteller om hvordan det var å få vokset underlivet. Pussy ble plutselig mye mer enn en eufemisme:
Her er en annen klassiker der hun og kjæresten diskuterer hva som ville skjedd om hun hadde en kuk:
Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.
Gretha Christina: A Skeptic’s View of Sexual Transcendence: Dette er ikke et angrep på mer åndelige måter å se på seksualitet, det er en hyllest til sex fra et evolusjonært synspunkt. Fordi naturen ikke trenger noe overnaturlig for å være fantastisk.
Evolution, religion, schizophrenia and the schizotypal personality – et foredrag av Standford-professor Robert Sapolsky. Mannen snakker om psykiske lidelser fra et evolusjonært perspektiv, og trekker sammenhengen mellom dem og religion for å forklare hvorfor de ikke er har forsvunnet i det naturlige utvalget. Foredraget er halvannet time langt, men underholdende og morsomt å følge med på.
Mer Gretha Christina: My vision for a sexual world: Et annet fint essay som trekker en analogi mellom sex og musikk. Ingen perfekt sammenligning, men en fin visjon for et annerledes syn på seksualitet.
Dan Ariely har også et annet TED-foredrag som heter «Buggy Moral Code» som er verdt en kikk:
Øystein Elgarøy: Litt om ingenting og fysikkens lover Jeg er alltid litt bitter over den dårlige fysikkundervisningen jeg fikk på skolen når jeg leser Elgarøys kommentarer, og jeg får et overveldende behov for å ta opp realfagene igjen. Dette er en kort kommentar om naturlover, og hvorfor ordet naturlov er ganske misvisende.
Har du tatt de svenske Humanisternas «Hvor religiøs er du?»-test? Syltegeek går gjennom testen og viser hvorfor Humanisterna har en veldig snever religionsdefinisjon. Jeg er ikke religiøs selv, men Syltegeek sin gjennomgang peker på hvordan de fleste av oss setter likhetstegn mellom religion og de store verdensreligionene. Alle former for nyansering gjør meg i humør.
Jakob Nielsen: Banner Blindness: Old and New Findings Om hvorfor reklamebannere og alt som ser ut som reklamebannere er usynlige for de som besøker nettsiden din, og hvorfor den typen reklame som fungerer mest på nett er den mest uetiske sorten.
Da Dina Goldstein sine døtre ble revet med av Disneyprinsessebølgen, lagde kunstermammaen et motsvar: En fotoserie av eventyrprinsesser hvis historier ikke endte «happily ever after». Hun bruker figurer alle jenter på min alder har et forhold til og forteller nye historier ved hjelp av bilder. Noe av det artigste er hvor presist hun gjenskaper Disneyfigurene. I tillegg har hun også lagt ved et par Grimm-prinsesser, som Rapunzel.
Gunn Hild Lem, i bloggerby bedre kjent som Arachne, har vært ute i VG og gjort den jobben vi skulle ønske journalistene gjorde selv når de intervjuet alternativbevegelsen og fanskaren deres: Forklart hvorfor dette våset ikke virker, og at å bruke tiden din på sånt mens du er syk heller gjør deg sykere.
Hun tar utgangspunkt i alle tilbudene hun fikk da Steinar Lem fikk kreftdiagnosen. Hun forteller om den håpløse situasjonen du står i som pårørende når en du er glad i er uhelbredelig syk og alle vil selge deg mirakelkurer.
Som folk rundt meg sa etter å ha lest intervjuet: «Så utrolig bra at hun går ut og sier det som det er. Vi ble utsatt for tilsvarende press da en vi var glad i lå for døden.» Det er faktisk ikke ok å tjene til livets opphold ved å utnytte syke menneskers håp om mirakler. Mirakler som gjerne kan koste en million kroner.
Gunn Hild går også gjennom konkrete terapiformer og hvorfor de ikke virker:
B17 er ikke noe vitamin, det er gift. Det har ikke vist noen effekt, ingen studier har vist det. De påstår at de ikke har noen bivirkninger, men det inneholder cyanid og det har bivirkninger, sier Lem.
(Markedsføring er alfa og omega, ikke sant? Cellegift heter jo faktisk cellegift. Alle skjønner at det er litt kraftig kost. Vitamin B17, derimot, høres friskt og sunt ut. Cyanid? Not so much.)
Sist, men ikke minst, påpeker Gunn Hild svakheten i medienes dekning av mirakelhelbredelser: De fleste av dem er døde etter få år, og grunnen til at vi ikke får vite det? Det skrives ikke noen oppfølgingssaker.
Noe av det beste med utspillet, er at det hun henvender seg til pårørende som står i samme situasjon som hun har vært i. Tenk om du ikke valgte riktig når du ikke benyttet det av tilbud som påstod de skulle redde den du var glad i? Utspillet er støtte til alle dem som velger bort de dyre «mirakelkurene» like mye som det er sårt trengt folkeopplysning.
Jeg har fulgt boka til Avil fra den var en bitteliten kul på bloggmagen hennes. Nå ligger den på bordet ved siden av meg og er en fullvokst roman med smussomslag og stive permer. Den er blitt proff. Den er blitt pen.
Den har fått kart og illustrasjoner som gir meg følelsen av fantasysommer. Jeg kjenner den usynlige broen mellom det å lese Song for Eirabu sommeren 2009 og det å lese Ringenes Herre sommeren 2001 sitre litt mens jeg skriver.
Jeg skal være helt ærlig: Jeg har hørt Avil lese opp fra boka flere ganger før jeg leste den selv. Jeg har lest utdrag på bloggen hennes, jeg har fått prøvesmake teksten før jeg fikk lese hele boka. Og jeg har ikke vært 100% overbevist.
Språket har vært vakkert, bildene har vært vakre, men de har ikke vekket suget i meg. Jeg har vært bekymret for at den litt sagastilaktige nynorsken manglet det vi forfatterspirer liker å kalle «hook» – kroken som skal hale deg inn i teksten.
Etter å ha lest sammenhengende i halvannet døgn, kan jeg konkludere med at jeg har bekymret meg unødig: Tre sider ute i boken hadde jeg glemt at det var Avil sin bok jeg leste, glemt at det var en bok jeg leste og gikk over til å engasjere meg helhjertet i personene og Eirabu. Jeg har lest boka i ett strekk og bare tatt pause for å sove.
Jeg elsker spoilers, men Avil hater dem, så jeg kommer ikke til å gi dere et sammendrag av boken her, siden det er hennes bok og jeg er en snill leser som tross alt kjenner forfatteren.
Derimot har jeg tenkt å skrive litt om hva det er som gjør boka generelt:
Song for Eirabu er første bind i en fantasyserie basert på norrøne myter. Boka er skrevet på så deilig nynorsk at jeg nesten ble lurt til å bytte målform i løpet av lesningen. Nynorsken kan være en barriere for noen, men en barriere du blir litt rikere av å krysse. Jeg har slått opp og lært flere nye ord i løpet av det siste døgnet, som skjor, eller skjære, som fuglen heter her på østlandet.
Boka handler om skjebne, krig, storpolitikk og verdens undergang, men å oppsummere det slik blir for snevert. Det som driver boka fremover er ikke de spennende hendelsene, men relasjonene mellom personene. Hovedpersoner som biroller er fullverdige deltagere i historien, mangfoldige personligheter med redsler, håp, drømmer og kvaliteter.
Siden fortellervinklingen skifter gjennom historien, får vi bli kjent med figuerene fra mange slags vinkler: Faren til Ragna er ikke den samme personen for søsteren til Ragna. Prinsessen i Syrren sitt syn på kongen i Syrren gir oss et ganske annet bilde av hvem han er enn vi får når kongen er i fortellingens sentrum. Som leser blir du kjent med personene og begynner å bry deg om dem. Menneskene puster og har liv i Song for Eirabu og selv de mest motbydelige og slemme er rørende og forståelige.
Menneskeskildringene er bokas vannmerke, det er det som skiller den fra en orginal idé og et spennende plot og litteratur som blir sittende i deg etter at du har lest ferdig. De fleste fantasybøker oppsummeres som «kampen mellom det gode og det onde», men jeg vil ikke si at det er hovedtemaet i boka: «Kampen mellom forutsetninger og fri vilje» er kanskje nærmere?
Uansett: Song for Eirabu er helstøpt: Du tror på verdenen, tror på menneskene og rives med i alt fra krigsskildringer til de nære, personlige relasjonene. Språket flyter og personene puster. Kartet binder fortellingen sammen, men du trenger bare slå opp de første søtti sidene. Etterpå er du lommekjent i Eirabu.
Noe av det jeg liker best, er Avil (eller Kristine Tofte, om du vil), sin variant av tusser, byttinger, alver og guder. Det er ofte de samme folkeslagene som går igjen i fantasyromaner, og alver og dverger er på mange måter blitt arketyper innen sjangeren. I Song for Eirabu er alvene ulver og dvergene syngende, meditative smeder i fjellet. Jeg har ofte tenkt at «Darn, hvorfor er det ingen som skriver inn tusser og byttinger i bøker?» og nå har Avil gjort det.
Det er mulig dette begynner å nærme seg skamros, men den kritiske litteraturviteren i magen finner ikke noe å sette fingeren på. Tvert i mot, jeg er bare i humør til én ting: Å tegne hovedpersonene i boka. Lage litt skikkelig fan-art mens jeg venter på at Avil skal skrive neste bok.
SerendipityCat har også skrevet om boka. Bildet over er stjålet fra henne.
Jeg har fått hjartepost idag! Vet du ikke hva hjartepost er, sier du? Det er enda et av de fine tiltakene Mariell Hjartesmil holder på med. Noen dager virker det som om planen til Mariell er å gjøre verden til et bedre sted, et smil av gangen. Hun laget løyndomprosjektet, en norsk mini-postsecretbok og holder konkurranser der folk kan vinne de fineste ting rett som det er.
Hjartepost er et system der du melder deg på, gir Mariell litt info om deg selv og får info om en annen hjartepostdeltager i bytte. Så skal du sende en pakke med fem fine ting til den du fikk info om, mens den personen skal sende noe fem fine ting til deg.
Jeg har vært så heldig å få informasjon om en blogger som er ny og ukjent for meg, så jeg har fått et nytt ekstrabekjentskap i tillegg til en fin pakke. Stikk innom henne og si «Hei!», kjære lesere.
Her er bilde av pakken min, forresten. Den kom idag.
Jeg har fått sjokolade, farvekritt, sprettballer, såpebobler, en liten poesibok og en koseskorpion. Kort sagt: Litt post som gjorde meg varm om hjartet. Svigermor ble redd for koseskorpionen, men det er jo halve sjarmen ^_^
Jeg driver og koser meg med å lage pakke som jeg skal sende tilbake. Hun var litt kjappere enn meg, men jeg regner med å få sendt hjartepost selv i løpet av uken.
Jeg irriterer meg over mangelen på gode sexleketøyanmeldelser. Greia er at jeg leser mye gode anmeldelser av sexleketøy på engelskspråklige blogger, men har savnet tilsvarende artikler på norsk. Ukebladene har hatt lite anmeldelser av sexleketøy, med denne utmerkede artikkelserien på KK.no som hederlig unntak.
Siden sexleketøy er et småpinlig tema får du sjelden lese annet enn rene markedsføringstekster, og de gir deg ofte ikke informasjonen du er på jakt etter. Jeg ble ganske sexleketøynerd av å skrive Jenter som kommer, så jeg tenkte at «Hey! Når jeg savner en bestemt type tekster, burde jeg skrive dem selv!»
Dermed- tada: Min første sexleketøyanmeldelse. Hvis du er i en relasjon til meg der du synes at det er ganske yuck å tenke på at jeg har sexleketøy overhodet, kan du hoppe over dette innlegget og late som ingenting. Hvis ikke kan du lese videre.
De fleste sexleketøy skjønner du hva er ved første øyekast. En dildo er en dildo uansett hvor snurrig og farverik den måtte være. En buttplug er alltid flat nederst og spiss øverst enten den er sort og diskret eller sjokkrosa og formet som Jesusbarnet. Har det påknapp, er det en vibrator. Har du sett to-tre stykker, skjønner du som regel hva som er hva.
The Cone er annerledes. Det er et forsøk på å gjenoppfinne og nytenke sexleketøy, med trykk på leketøy. Innpakningen ser mer ut som et designprosjekt fra Lovely Package enn noe du forventer å se i en litt snuskete voksenbutikk. Vel ute av pakken ser leketøyet ut som et lite, lyserosa kjegleromskip, ikke som noe du i utgangspunktet ville assosiert med sex.
Kjeglen er i hardplast, men er dekket i 100% silikon. Tuppen av kjeglen er myk og bøyelig, mens resten av kjeglen er fast med myk innpakkning. Prisen ligger på rundt 800 kr. Det største minuset med den er at den går på seks AA batterier. Jeg liker ikke batteridrevne leketøy noe særlig.
Det er ikke spesielt miljøvennelig, i tillegg til at batterier er en ekstrautgift. Dessuten er det litt varierende hvor fort leken bruker opp batteriet – og hvem har vel egentlig lyst til å skifte batterier mens de egentlig holdt på med noe mye artigere? Dessuten bråker batteridrevne leker mer, fordi noe som vibrerer med masse, løse metallbiter inni seg skrangler og durer.
Uansett.
Batterilokket sitter selvfølgelig under. The Cone har en flat, sklisikker underside.
Og dette er hele Cone-konseptet: Du har en vibrerende kjegle med sklisikker underside og myk tupp, og resten er egentlig opp til deg. Når jeg sier vibrerende, så mener jeg vibrerende. Kjeglen har to knapper, hvor den til høyre er «på» «snarvei til orgasmemodus» og «av»-knappen, mens den til venstre tar deg et skritt videre i en sekstentrinnsskala av vibrasjonsintensitet.
Du kan med andre ord enten finjustere kjeglen og finne det vibrasjonstrinnet som funker for deg, eller hoppe rett til det kraftigste, pulserende nivået. Hvor kraftig er det kraftigste nivået på en skala fra en til ti? Åtte og en halv. (Ti er så kraftig at du kan bruke vibratoren gjennom buksa.)
Det morsomme og plagsomme med The Cone, er at du må finne ut hvordan du kan bruke den. Jada, det følger med en lang tegneserie der silluettmenn og siluettbarbier gjør akrobatiske øvelser opp og ned ad vegge med kjeglen pekende mot rumperegionen, men den er lite matnyttig. Du kommer nok ikke til å pule mens du står på henda uansett.
Likevel – noen ting er mer opplagte:
Du kan sette deg på den.
Du kan putte spissen i rumpa eller i vagina, men poenget er ikke penetrering. Poenget er å sitte på en kjegle som vibrerer på et stort område. Så er det opp til deg å finne ut hva «sitte» er for deg. Du kan putte kjeglen på en stol, på gulvet, sitte tungt på den eller senke deg ned på den. Det The Cone kanskje er best som, er et leketøy den som gir oralsex kan kose seg med uten å bruke hender.
Du kan gni deg mot den.
Klitoris er et stort organ, og mye vibrering over en stor flate er annerledes enn punktvibrasjonen de du får fra de fleste vibratorer. Du kan presse den mot underlivet, kile deg mot spissen av kjeglen, ri på den eller knipe den fast med lårene.
Ellers er det bare fantasien som setter grenser. Med en sklisikker bunn kan du trygt sette leketøyet opp mot veggen og lene deg mot det, for eksempel.
Kjap oppsummering:
Yay:
Den ser ikke ut som sexleketøy, er laget i 100% silikon, har mulighet for alt fra forsiktige til kraftige vibrasjoner og oppfordrer til leking.
Nay:
Den er griserosa, går på batterier, bråker som en middels mixmaster og er ikke vanntett.
Konklusjon:
Den krever en egeninnsats fra deg som skal bruke den. Det er ikke et noe nybegynnerleketøy, og det er ikke en kjappis. Du må være seksuell i andre stillinger enn det å ligge på ryggen, og det kan være både morsomt og plagsomt. The Cone er interessant, men ikke genial, og jeg lurer på om konseptet er kulere enn det du egentlig ender opp med å gjøre med den.
Jeg synes resten av verden skal oppdage den nye, norske nettserien «Sivilstatus». Den er laget av en gammel kjenning i bloggerby, Kristin Storrusten, men nå er den på eget domene og med jevnlige oppdateringer. Sivilstatus handler om Kristin og Sigurd. De er kjærester. Og det er veldig morsomt og ganske gjenkjennelig.
Dette er kanskje min personlige favoritt:
Den handler mye om livet som ung og svært nettavhengig:
I tillegg er det masse fint samspill mellom hver enkelt stripe:
Det er plutselig knallvår ute. Heggen blomstrer. Syrinene blomstrer. Hagen til svigermor bugner over med nye blomstersorter hver fjerde dag. Jeg har fem-seks dødlinjer som løper sammen i slutten av måneden, og skriver i sola. Den 17. har Mr. Jackson og jeg vært sammen i seks år. Vi har ingen planer, men vi skal sikkert kline.
Jeg har pc’en full av interessante, men akk så halvferdige blogginnlegg. Dere får bare en liste og noen lenker idag.
Virrvarr informerer:
Jeg er dårlig til å svare på sms’er, facebookmeldinger, twitterreplies og bloggkommentarer om dagen. Jeg leser alt, men har lite overskudd. Det er ikke deg, det er meg, og det endrer seg helt plutselig.
Jeg er fullstendig avhengig av Lumositys hjernetrimspill. Har du en profil, så legg meg til. De påstår man blir smartere av det, men alt jeg har fått til nå er abstinenser når jeg lar vær.
Jeg er forelsket i Caitilin Quiets vakre, sære jenteskikkelser. Her: Madeleine som tenåring.
Jeg driver og gjennomfører Keri Smiths hundre idéer og vurderer å kjøpe alle kunstbøkene hennes.
Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».
Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.
Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.
Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.
Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.
Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.
Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.
Forseglet:
«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.
Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.
Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.
«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.
«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»
Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.
Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.
Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.
Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.
Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»
De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.
«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.
På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.
Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.
Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»
Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…
Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»
Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener – det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.
Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.
Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.
«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.
«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.
Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.
Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.
Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.
Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.
Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.
Torill Sørenssen 
k 
Lady Mju 
Ingvild 
Lene - svigermor
Ragna 
Andreas
Jenni 
aprikos 
Beret 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
