Lørdag 29. august 2009

Lørdag: Letting go of God

Julia Sweeney har et fantastisk show som heter «Letting go of God». Det er veldig fin lørdagsunderholdning. Her er et utdrag av showet fra TED.com. God helg!

Søndag 26. juli 2009

Månefestivalen

Det føles litt som hjemme. Gamlebyen har forvandlet seg til en blanding av Robin Hood-landsby og kulisser til En midtsommernattsdrøm. «Jeg må ta løs mikrofonen» sier jeg. «Jeg må alltid hoppe opp og ned når jeg leser. Det er så upraktisk med stativ.» Så leser jeg tekster dere har hørt før, men som var ukjent for publikum på Månen.

Jeg var så sjenert da jeg kom bort på festivalområdet for å skrive kontrakt. Jeg er ikke redd for noen. Nå. Men jeg er fremdeles nervøs ovenfor folk som jeg så veldig opp til. Før. Det er ikke så lett å forklare hvorfor folk som gikk i 10. klasse da jeg gikk i 7. klasse fremdeles er mye mektigere og høyerestående enn tradisjonelle statuspersoner, men sånn er det for meg. (Jeg kom over det.)

Månefestivalen er laget av alle dem som var litt eldre enn meg da jeg var liten. De har pyntet Gamlebyen, gitt statuen av Kong Fredrik elektrisk gitar, de selger økologisk mat på torget og de har hengt opp papirlanterner i trærne.

Jeg svever rundt i en sky av det beste av ungdomstiden min ispedd alt jeg forbinder med Natur og Ungdom og Steinerskolen i Fredrikstad. Jenter jeg har sett vokse opp ved siden av meg står plutselig på scenen og synger så alle stopper. De har hengt opp en solid voksenhuske over vollene. De har bygget en trojansk hest i tynne lister og silkestoff og fylt den med kammermusikk og eventyrfortellere.

Jeg har VIP-pass og lommene fylt med bonger og egenskrevne tekster. Mr. Jackson og jeg klemmer gamle og nye kjente og danser-danser-danser. Jeg gikk hjem i natten med en følelse av at alle er på rett sted, på rett vei, at alle får til det de vil, at alle festivaler burde være sølefrie og ha smilende raddiser som arrangører.

Jeg kommer tilbake neste år.

Torsdag 9. juli 2009

Virrvarr tester Lush i juliregnet

Jeg har hatt lyst til å gå bananas i nettbutikken til Lush Norge lenge. Det er som om noen har satt seg ned og tatt for seg Virrvarr som potensiell kunde og tenkt: «Hm. Hva skal til for å gi henne skikkelig, skikkelig lyst på hud og hårpleieprodukter?» og kommet frem til Lush-konseptet.

Her er hovedgrunnene til at de gjør meg glade:

1. De bruker ferske, vegetariske ingredienser som frukt, grønnsaker, leire, sukker og salt, rene essensielle oljer, og noen få, sikre tilsettningstoffer. Du får full innholdsfortegnelse på all kosmetikk du kjøper, samt informasjon om hva de ulike fremmedordene betyr.
2. Ingenting er testet på dyr, selv ikke enkeltingredienser.
3. Produktene er håndlaget av blide såpeentusiaster
4. De er uten konserveringsmidler og så godt som fri for emballasje. De kommer enten i små papirposer eller i flasker og bokser du kan levere tilbake til butikken. Du kan også kjøpe tinnetuier for en billig penge du kan bruke på nytt og på nytt.
5. Kosmetikken deres er rimelig. Det er ikke dyrt med femti kroner for en boks med ansiktsmaske eller søtti kroner for en krem.
6. De tenker nytt om bad, dusj, såpe og hudlpeie. De har såper som minner om farverik gele og shampo laget av kaffe og kakao. De har balsam for huden og ansiktsmasker for tærne.
7. Siden produktene er testet på mennesker, er de så rettet mot funksjon og reelle problemer. «For deg som alltid får masse kviser på ryggen», «For deg som alltid blir allergisk mot all såpe», «For deg som har ekstra sterk skjeggvekst på fjeset eller på leggen» Mye mer matnyttig enn kodeord som blandet problemhud.

Ok, dette ble så mye positivt tørrprat at det høres ut som om de betaler meg. Det gjør de ikke. Jeg har derimot et lønnlig håp om at noen tar poenget og gir meg masse Lushstæsj til jul ^_^

NB: Jeg er veldig bortskjemt. Jeg har allerede fått et par produkter i presang av svigers, og tenkte jeg skulle dele opplevelsen min med dere.

Jeg valgte meg to produkter – et jeg trenger og et for the lolz:

Det jeg trengte var Mask of Magnaminty – en blanding av ansiktsmaske og peeling for dyprens av fjes, hals og nakke. Jeg kunne sikkert kjøpt en ren skrubbekrem, men det er gøy med ansiktsmaske, og reklameteksten lovet meg at den skulle få meg ren selv om jeg hadde løpt maraton i kaninkostyme, så da var jeg solgt.

Masken er laget av porselensleire, malte bønner, kjempenattlysfrø, honning, peppermynte og ringblomstolje, ser ut som lysegrønn, knudrete leire og lukter det frisk pust-spray smaker. Greia er at du skal smøre den i fjeset, vente til den tørker og vaske den av med skrubbende sirkelbevegelser.

Jeg så ut som en klisjé med ansikstmasken på, og Mr. Jackson ble overbegeistret og tilbød seg til å skjære opp agurksikver jeg kunne ha over øynene i tillegg. Peppermynten kald-brant i fjeset på en god måte og tørkeprosessen tok omtrent et kvarter. Skrubbejobben gikk forbausende greit. Leiremasken gikk av uten problemer.

Resultatet? Minten og skrubben gjorde at jeg følte meg veldig fresh, selv om det ikke ble det glatt-glatte resultatet mange parfymeriprodukter etterlater seg. Derimot er jeg helt kvise og ansiktsfett-fri tre dager etter at jeg brukte den, og det er ny rekord for meg.

Moroproduktet ble en badebombe – en veldig rosa badebombe. Think Pink lovet å være en dyprosa badeopplevelse med nesten narkotisk vaniljeduft. Jeg har en forkjærlighet for knallrosa og badekarbesøk, så dette virket som min potensielle bestevenn.

Både og, viste det seg. Ballen jeg fikk i posten viste seg å være i overkant mer smuldrete og i underkant mindre rosa enn bildet viste. «Jaja», tenkte jeg. «Den skal jo bare løse seg opp i vann uansett.» Jeg tappet i badekaret, slapp bomben oppi og klappet engasjert i hendene mens den freste rundt og farvet alt Hello Kitty-knæsj. I tillegg drysset den hjerte og blomsterkonfetti overalt i badevannet. Jeg var frelst et øyeblikk, før jeg skjønte at denne vanilje og lavendellukten som visstnok skulle være halve opplevelsen faktisk uteble.

Jeg lurer på om jeg fikk en litt tristere badebombe enn gjennomsnittet, siden ansiktsmasken faktisk både så ut og luktet nøyaktig som beskrevet. Nå skal det sies at badeopplevelsen ikke var bortkastet: Jeg hadde fremdeles et sjokkrosa badekar fullt av hjertekonfetti. Det var bare ingen duft.

Uansett – nå har du også hørt om Lush. Er du så heldig og bor i Trondheim, kan du gå i Lushbutikken og kjøpe over disk. Bestillingen vår var i posten etter halvannet døgn, så nettbutikken er også ganske kjappe. Det er mulig jeg publiserer flere produktanmeldelser fra dem etterhvert som jeg prøver nye ting. Jeg liker å skrive hva jeg synes om ting, har jeg funnet ut (c:

Tirsdag 30. juni 2009

Tegneserietips: DAR av Erika Moen

Erika Moen er nesten meg. Hun lager tegneserier, bretter ut privatlivet sitt på nett og er den lesbiske damen som btw er gift med en engelskmann. I tillegg lager hun mye sexrelatert, så tegneseriene hennes har attenårsgrense i USA. DAR er en dagbokserie der hun gjør alt fra å beskrive daglidagse knall og fall til å illustrere de psykiske problemene sine på en veldig befriende måte.

Hovedforskjellen på Moen og meg er at hun bruker mye tid på prompevaner og kviseklemming i noen av seriene. Jeg har ingen umiddelbare planer om prompeblogging, I must admit. Uansett – nok om likhetstrekkene mellom serieskaperen og Virrvarr: Jeg blogger DAR fordi den er både morsom og rørende, i tillegg til å være veldig godt tegneseriehåndverk. Tegneserien oppdateres omtrent ukentlig, og er først og fremst i halvsidesformat.

Noe av det Moen greier, er å lage lesverdige serier ut av veldig private opplevelser. Her er et eksempel fra en stripe der hun forteller om hvordan det var å få vokset underlivet. Pussy ble plutselig mye mer enn en eufemisme:

Her er en annen klassiker der hun og kjæresten diskuterer hva som ville skjedd om hun hadde en kuk:

Selv de kjipeste tingene får en humoristisk vri:

Hun har også laget en masse lengre serier du finner her. Du finner henne på Twitter, også.

Lørdag 20. juni 2009

Lørdagsnerding og lesetips

Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.

1. Gretha Christina: A Skeptic’s View of Sexual Transcendence: Dette er ikke et angrep på mer åndelige måter å se på seksualitet, det er en hyllest til sex fra et evolusjonært synspunkt. Fordi naturen ikke trenger noe overnaturlig for å være fantastisk.
2. Evolution, religion, schizophrenia and the schizotypal personality – et foredrag av Standford-professor Robert Sapolsky. Mannen snakker om psykiske lidelser fra et evolusjonært perspektiv, og trekker sammenhengen mellom dem og religion for å forklare hvorfor de ikke er har forsvunnet i det naturlige utvalget. Foredraget er halvannet time langt, men underholdende og morsomt å følge med på.
3. Mer Gretha Christina: My vision for a sexual world: Et annet fint essay som trekker en analogi mellom sex og musikk. Ingen perfekt sammenligning, men en fin visjon for et annerledes syn på seksualitet.
4. Dan Ariely: Are we in control of our own decisions? TEDforedrag fra adferdsøkomom om irrasjonell oppførsel og hvordan vi fatter avgjørelser på bakgrunn av alt annet enn fornuft:
   
5. Dan Ariely har også et annet TED-foredrag som heter «Buggy Moral Code» som er verdt en kikk:
6. Øystein Elgarøy: Litt om ingenting og fysikkens lover Jeg er alltid litt bitter over den dårlige fysikkundervisningen jeg fikk på skolen når jeg leser Elgarøys kommentarer, og jeg får et overveldende behov for å ta opp realfagene igjen. Dette er en kort kommentar om naturlover, og hvorfor ordet naturlov er ganske misvisende.
7. Har du tatt de svenske Humanisternas «Hvor religiøs er du?»-test? Syltegeek går gjennom testen og viser hvorfor Humanisterna har en veldig snever religionsdefinisjon. Jeg er ikke religiøs selv, men Syltegeek sin gjennomgang peker på hvordan de fleste av oss setter likhetstegn mellom religion og de store verdensreligionene. Alle former for nyansering gjør meg i humør.
8. Jakob Nielsen: Banner Blindness: Old and New Findings Om hvorfor reklamebannere og alt som ser ut som reklamebannere er usynlige for de som besøker nettsiden din, og hvorfor den typen reklame som fungerer mest på nett er den mest uetiske sorten.

God helg!

Torsdag 18. juni 2009

Falne prinsesser

Da Dina Goldstein sine døtre ble revet med av Disneyprinsessebølgen, lagde kunstermammaen et motsvar: En fotoserie av eventyrprinsesser hvis historier ikke endte «happily ever after». Hun bruker figurer alle jenter på min alder har et forhold til og forteller nye historier ved hjelp av bilder. Noe av det artigste er hvor presist hun gjenskaper Disneyfigurene. I tillegg har hun også lagt ved et par Grimm-prinsesser, som Rapunzel.

Askepott:

Jasmine:

Rapunzel:

Snøhvit:

Onsdag 10. juni 2009

Skeptikerskolen: Go Gunn Hild Lem!

Gunn Hild Lem, i bloggerby bedre kjent som Arachne, har vært ute i VG og gjort den jobben vi skulle ønske journalistene gjorde selv når de intervjuet alternativbevegelsen og fanskaren deres: Forklart hvorfor dette våset ikke virker, og at å bruke tiden din på sånt mens du er syk heller gjør deg sykere.

Hun tar utgangspunkt i alle tilbudene hun fikk da Steinar Lem fikk kreftdiagnosen. Hun forteller om den håpløse situasjonen du står i som pårørende når en du er glad i er uhelbredelig syk og alle vil selge deg mirakelkurer.

Som folk rundt meg sa etter å ha lest intervjuet: «Så utrolig bra at hun går ut og sier det som det er. Vi ble utsatt for tilsvarende press da en vi var glad i lå for døden.» Det er faktisk ikke ok å tjene til livets opphold ved å utnytte syke menneskers håp om mirakler. Mirakler som gjerne kan koste en million kroner.

Gunn Hild går også gjennom konkrete terapiformer og hvorfor de ikke virker:

B17 er ikke noe vitamin, det er gift. Det har ikke vist noen effekt, ingen studier har vist det. De påstår at de ikke har noen bivirkninger, men det inneholder cyanid og det har bivirkninger, sier Lem.

(Markedsføring er alfa og omega, ikke sant? Cellegift heter jo faktisk cellegift. Alle skjønner at det er litt kraftig kost. Vitamin B17, derimot, høres friskt og sunt ut. Cyanid? Not so much.)

Sist, men ikke minst, påpeker Gunn Hild svakheten i medienes dekning av mirakelhelbredelser: De fleste av dem er døde etter få år, og grunnen til at vi ikke får vite det? Det skrives ikke noen oppfølgingssaker.

Noe av det beste med utspillet, er at det hun henvender seg til pårørende som står i samme situasjon som hun har vært i. Tenk om du ikke valgte riktig når du ikke benyttet det av tilbud som påstod de skulle redde den du var glad i? Utspillet er støtte til alle dem som velger bort de dyre «mirakelkurene» like mye som det er sårt trengt folkeopplysning.

Tirsdag 9. juni 2009

Jeg har lest Song for Eirabu

Jeg har fulgt boka til Avil fra den var en bitteliten kul på bloggmagen hennes. Nå ligger den på bordet ved siden av meg og er en fullvokst roman med smussomslag og stive permer. Den er blitt proff. Den er blitt pen.

Den har fått kart og illustrasjoner som gir meg følelsen av fantasysommer. Jeg kjenner den usynlige broen mellom det å lese Song for Eirabu sommeren 2009 og det å lese Ringenes Herre sommeren 2001 sitre litt mens jeg skriver.

Jeg skal være helt ærlig: Jeg har hørt Avil lese opp fra boka flere ganger før jeg leste den selv. Jeg har lest utdrag på bloggen hennes, jeg har fått prøvesmake teksten før jeg fikk lese hele boka. Og jeg har ikke vært 100% overbevist.

Språket har vært vakkert, bildene har vært vakre, men de har ikke vekket suget i meg. Jeg har vært bekymret for at den litt sagastilaktige nynorsken manglet det vi forfatterspirer liker å kalle «hook» – kroken som skal hale deg inn i teksten.

Etter å ha lest sammenhengende i halvannet døgn, kan jeg konkludere med at jeg har bekymret meg unødig: Tre sider ute i boken hadde jeg glemt at det var Avil sin bok jeg leste, glemt at det var en bok jeg leste og gikk over til å engasjere meg helhjertet i personene og Eirabu. Jeg har lest boka i ett strekk og bare tatt pause for å sove.

Jeg elsker spoilers, men Avil hater dem, så jeg kommer ikke til å gi dere et sammendrag av boken her, siden det er hennes bok og jeg er en snill leser som tross alt kjenner forfatteren.

Derimot har jeg tenkt å skrive litt om hva det er som gjør boka generelt:

Song for Eirabu er første bind i en fantasyserie basert på norrøne myter. Boka er skrevet på så deilig nynorsk at jeg nesten ble lurt til å bytte målform i løpet av lesningen. Nynorsken kan være en barriere for noen, men en barriere du blir litt rikere av å krysse. Jeg har slått opp og lært flere nye ord i løpet av det siste døgnet, som skjor, eller skjære, som fuglen heter her på østlandet.

Boka handler om skjebne, krig, storpolitikk og verdens undergang, men å oppsummere det slik blir for snevert. Det som driver boka fremover er ikke de spennende hendelsene, men relasjonene mellom personene. Hovedpersoner som biroller er fullverdige deltagere i historien, mangfoldige personligheter med redsler, håp, drømmer og kvaliteter.

Siden fortellervinklingen skifter gjennom historien, får vi bli kjent med figuerene fra mange slags vinkler: Faren til Ragna er ikke den samme personen for søsteren til Ragna. Prinsessen i Syrren sitt syn på kongen i Syrren gir oss et ganske annet bilde av hvem han er enn vi får når kongen er i fortellingens sentrum. Som leser blir du kjent med personene og begynner å bry deg om dem. Menneskene puster og har liv i Song for Eirabu og selv de mest motbydelige og slemme er rørende og forståelige.

Menneskeskildringene er bokas vannmerke, det er det som skiller den fra en orginal idé og et spennende plot og litteratur som blir sittende i deg etter at du har lest ferdig. De fleste fantasybøker oppsummeres som «kampen mellom det gode og det onde», men jeg vil ikke si at det er hovedtemaet i boka: «Kampen mellom forutsetninger og fri vilje» er kanskje nærmere?

Uansett: Song for Eirabu er helstøpt: Du tror på verdenen, tror på menneskene og rives med i alt fra krigsskildringer til de nære, personlige relasjonene. Språket flyter og personene puster. Kartet binder fortellingen sammen, men du trenger bare slå opp de første søtti sidene. Etterpå er du lommekjent i Eirabu.

Noe av det jeg liker best, er Avil (eller Kristine Tofte, om du vil), sin variant av tusser, byttinger, alver og guder. Det er ofte de samme folkeslagene som går igjen i fantasyromaner, og alver og dverger er på mange måter blitt arketyper innen sjangeren. I Song for Eirabu er alvene ulver og dvergene syngende, meditative smeder i fjellet. Jeg har ofte tenkt at «Darn, hvorfor er det ingen som skriver inn tusser og byttinger i bøker?» og nå har Avil gjort det.

Det er mulig dette begynner å nærme seg skamros, men den kritiske litteraturviteren i magen finner ikke noe å sette fingeren på. Tvert i mot, jeg er bare i humør til én ting: Å tegne hovedpersonene i boka. Lage litt skikkelig fan-art mens jeg venter på at Avil skal skrive neste bok.

SerendipityCat har også skrevet om boka. Bildet over er stjålet fra henne.

Søndag 7. juni 2009

Hjartepost!

Jeg har fått hjartepost idag! Vet du ikke hva hjartepost er, sier du? Det er enda et av de fine tiltakene Mariell Hjartesmil holder på med. Noen dager virker det som om planen til Mariell er å gjøre verden til et bedre sted, et smil av gangen. Hun laget løyndomprosjektet, en norsk mini-postsecretbok og holder konkurranser der folk kan vinne de fineste ting rett som det er.

Hjartepost er et system der du melder deg på, gir Mariell litt info om deg selv og får info om en annen hjartepostdeltager i bytte. Så skal du sende en pakke med fem fine ting til den du fikk info om, mens den personen skal sende noe fem fine ting til deg.

Jeg har vært så heldig å få informasjon om en blogger som er ny og ukjent for meg, så jeg har fått et nytt ekstrabekjentskap i tillegg til en fin pakke. Stikk innom henne og si «Hei!», kjære lesere.

Her er bilde av pakken min, forresten. Den kom idag.

Jeg har fått sjokolade, farvekritt, sprettballer, såpebobler, en liten poesibok og en koseskorpion. Kort sagt: Litt post som gjorde meg varm om hjartet. Svigermor ble redd for koseskorpionen, men det er jo halve sjarmen ^_^

Jeg driver og koser meg med å lage pakke som jeg skal sende tilbake. Hun var litt kjappere enn meg, men jeg regner med å få sendt hjartepost selv i løpet av uken.

Bli med, det er så fint!

Lørdag 30. mai 2009

Sexleketøy: The Cone

Jeg irriterer meg over mangelen på gode sexleketøyanmeldelser. Greia er at jeg leser mye gode anmeldelser av sexleketøy på engelskspråklige blogger, men har savnet tilsvarende artikler på norsk. Ukebladene har hatt lite anmeldelser av sexleketøy, med denne utmerkede artikkelserien på KK.no som hederlig unntak.

Siden sexleketøy er et småpinlig tema får du sjelden lese annet enn rene markedsføringstekster, og de gir deg ofte ikke informasjonen du er på jakt etter. Jeg ble ganske sexleketøynerd av å skrive Jenter som kommer, så jeg tenkte at «Hey! Når jeg savner en bestemt type tekster, burde jeg skrive dem selv!»

Dermed- tada: Min første sexleketøyanmeldelse. Hvis du er i en relasjon til meg der du synes at det er ganske yuck å tenke på at jeg har sexleketøy overhodet, kan du hoppe over dette innlegget og late som ingenting. Hvis ikke kan du lese videre.

The Cone:

De fleste sexleketøy skjønner du hva er ved første øyekast. En dildo er en dildo uansett hvor snurrig og farverik den måtte være. En buttplug er alltid flat nederst og spiss øverst enten den er sort og diskret eller sjokkrosa og formet som Jesusbarnet. Har det påknapp, er det en vibrator. Har du sett to-tre stykker, skjønner du som regel hva som er hva.

The Cone er annerledes. Det er et forsøk på å gjenoppfinne og nytenke sexleketøy, med trykk på leketøy. Innpakningen ser mer ut som et designprosjekt fra Lovely Package enn noe du forventer å se i en litt snuskete voksenbutikk. Vel ute av pakken ser leketøyet ut som et lite, lyserosa kjegleromskip, ikke som noe du i utgangspunktet ville assosiert med sex.

Kjeglen er i hardplast, men er dekket i 100% silikon. Tuppen av kjeglen er myk og bøyelig, mens resten av kjeglen er fast med myk innpakkning. Prisen ligger på rundt 800 kr. Det største minuset med den er at den går på seks AA batterier. Jeg liker ikke batteridrevne leketøy noe særlig.

Det er ikke spesielt miljøvennelig, i tillegg til at batterier er en ekstrautgift. Dessuten er det litt varierende hvor fort leken bruker opp batteriet – og hvem har vel egentlig lyst til å skifte batterier mens de egentlig holdt på med noe mye artigere? Dessuten bråker batteridrevne leker mer, fordi noe som vibrerer med masse, løse metallbiter inni seg skrangler og durer.

Uansett.

Batterilokket sitter selvfølgelig under. The Cone har en flat, sklisikker underside.

Og dette er hele Cone-konseptet: Du har en vibrerende kjegle med sklisikker underside og myk tupp, og resten er egentlig opp til deg. Når jeg sier vibrerende, så mener jeg vibrerende. Kjeglen har to knapper, hvor den til høyre er «på» «snarvei til orgasmemodus» og «av»-knappen, mens den til venstre tar deg et skritt videre i en sekstentrinnsskala av vibrasjonsintensitet.

Du kan med andre ord enten finjustere kjeglen og finne det vibrasjonstrinnet som funker for deg, eller hoppe rett til det kraftigste, pulserende nivået. Hvor kraftig er det kraftigste nivået på en skala fra en til ti? Åtte og en halv. (Ti er så kraftig at du kan bruke vibratoren gjennom buksa.)

Det morsomme og plagsomme med The Cone, er at du må finne ut hvordan du kan bruke den. Jada, det følger med en lang tegneserie der silluettmenn og siluettbarbier gjør akrobatiske øvelser opp og ned ad vegge med kjeglen pekende mot rumperegionen, men den er lite matnyttig. Du kommer nok ikke til å pule mens du står på henda uansett.

Likevel – noen ting er mer opplagte:

Du kan sette deg på den.

Du kan putte spissen i rumpa eller i vagina, men poenget er ikke penetrering. Poenget er å sitte på en kjegle som vibrerer på et stort område. Så er det opp til deg å finne ut hva «sitte» er for deg. Du kan putte kjeglen på en stol, på gulvet, sitte tungt på den eller senke deg ned på den. Det The Cone kanskje er best som, er et leketøy den som gir oralsex kan kose seg med uten å bruke hender.

Du kan gni deg mot den.

Klitoris er et stort organ, og mye vibrering over en stor flate er annerledes enn punktvibrasjonen de du får fra de fleste vibratorer. Du kan presse den mot underlivet, kile deg mot spissen av kjeglen, ri på den eller knipe den fast med lårene.

Ellers er det bare fantasien som setter grenser. Med en sklisikker bunn kan du trygt sette leketøyet opp mot veggen og lene deg mot det, for eksempel.

Kjap oppsummering:

Yay:

Den ser ikke ut som sexleketøy, er laget i 100% silikon, har mulighet for alt fra forsiktige til kraftige vibrasjoner og oppfordrer til leking.

Nay:

Den er griserosa, går på batterier, bråker som en middels mixmaster og er ikke vanntett.

Konklusjon:

Den krever en egeninnsats fra deg som skal bruke den. Det er ikke et noe nybegynnerleketøy, og det er ikke en kjappis. Du må være seksuell i andre stillinger enn det å ligge på ryggen, og det kan være både morsomt og plagsomt. The Cone er interessant, men ikke genial, og jeg lurer på om konseptet er kulere enn det du egentlig ender opp med å gjøre med den.