Søndag 30. desember 2007

Året som forsvinner

Nok et år har gått, og jeg ser folk forsøker å oppsummere rundt omkring i bloggerland. Jeg har aldri lest så mange blogger som jeg har gjort i år, og har ved siden av å lese mange dyktige skribenter, blitt godt kjent med mange fine mennesker. Noe av det som har betydd mest for meg, er folk som skriver om personlige og vanskelige temaer, som Delirium. Det gjør det enklere å ha det vanskelig når man ikke skjønner at man er alene i den store verden.

Jeg kommer til å bli i overkant mer personlig enn jeg pleier i årets siste innlegg. Derfor vil jeg be dere som leser dette pent om å ikke stille masse-masse spørsmål eller komme med store doser sympati til meg i etterkant. Det er mest komfortabelt sånn.

Jeg gjemte meg forrige nyttårsaften, snek meg ned i kjellermørket og ringte en venn som var langt unna. Huset var fullt av folk, og det var femte år på rad vi hadde nyttårsselskap. Mat, sang, diskusjon, fyrverkeri og venner i fleng, og likevel måtte jeg gjemme meg.

«Jeg har vært på sykehus» sa jeg unnskyldende. «På GALEHUSET!» sa min hjelpsomme søster med et strålende smil. På galehuset. Og alle spurte, med samme rynken i pannen: «Hvorfor det? Hva har skjedd?»

«Jeg var for sliten. For stresset. For utmattet. For full.» Jeg avgir forskjellige forklaringer. Jeg vil bare sitte i sofaen og være stille, høre på at de andre prater. Være sammen med noen uten at det stilles krav til deltagelse.

Kanskje burde jeg ta meg litt fri? En pust i bakken? Trene yoga, gå en tur? Aller helst bør jeg komme på besøk til _dem_ og slappe av. Jeg kom vel ikke til å slutte og være politisk aktiv?

Kort sagt- jeg skulle ta meg fri, men fortsette og jobbe med deres prosjekt og treffe dem.

Det var mange ting jeg ikke kunne si. Jeg kunne ikke si det var et selvmordsforsøk, at jeg hadde sittet to uker på psykiatrisk avdeling etter å ha spist alle pillene jeg kunne finne. At jeg ville få dø i fred et stille sted, og at om jeg ikke hadde drukket masse sprit i tilleg og blitt så full at jeg begynte å ringe gamle venner for å si hadetbra, ville jeg ha lykkes.

Så gjemte jeg meg, og tenkte: Jeg fikser det i 2007. Jeg fikser ting i 2007.

Har jeg fikset dem?

Når jeg ser tilbake på året som forsvinner nå, ser det ut som en sinuskurve. Så mye skikkelig bra, så mye skikkelig dritt.

Dere skal slippe alt oppvaskvannet, og få noen høydepunkter. The Best of 2007-kavalkaden.

Akademisk

1. Jeg fant ut at skole er skrekkelig gøy, og at jeg fint klarer 50 studiepoeng et semester der jeg er opplagt og motivert.
2. Jeg fikk mine første A’er, og mestret både min første hjemmeeksamen og min første muntligeksamen. Jeg har skjønt jeg er på riktig akademisk hylle i tilværelsen. Litteraturvitenskap er der jeg hører hjemme.
3. Jeg lærte å ta signalene på at jeg var sliten på alvor da de kom, og jeg slapp en masse slit, stress og stryk-karakterer da jeg tok meg fri tidlig i høstsemesteret. Ikke fordi jeg vantrivdes, ikke fordi det var noe galt med studiemiljøet mitt, men fordi kroppen sa nei.

Politisk

1. Jeg lærte meg å si nei til ting jeg ikke orker, ikke gidder og ikke får gjort, blant annet to sentralstyreposisjoner, en bråte utvalg og en masse styreplasser her og der.
2. Jeg hoppet inn i et bittelite oslolokallag med tre-fire folk på møte annenhver uke, tok et par strategimøter med lagsstyret og så laget vokse til 26-30 aktive folk på hvert møte- ukentlige møter! Det varmer hjertet til en gammel revolusjonær å se at det funker å organisere folk- nå ruller laget nesten helt av seg selv (c;
3. W & jeg skrev og ble ferdig med Fremtiden er fantastisk, og fikk den på trykk i januar. Siden det har jeg holdt en masse foredrag og innledninger om artikkelen, måtte forsvare den på alt fra Linux-forum til på trappa-debatter, og delt ut over hundre kopier. Kort sagt- vi fikk diskutert og distribuert den.
4. Jeg har holdt flere innledninger og foredrag i år enn noe annet år, og reist rundt i hele landet og pratet om fildeling, feminisme og marxisme, snakket meg varm i plenum og følt meg kjempekul. Jeg tok et par skoledebatter, og dro 50% av alle stemmene på den beste skolen min (som jeg synes er kult, selv om det var en steinerskole og jeg var sinnsykt på hjemmebane.)

Kunsterisk

1. Før 2006 hadde jeg bare laget tegneserier som skoleoppgaver, og som dagbok. «Jeg kan skrive, men ikke tegne»-var tankegangen. Fra tiden jeg satt på psykiatrisk har jeg tegnet ut flere tegneblokker med «dagbok-serier» om hvordan jeg har det. Jeg nevnte for W i en bisetning at jeg hadde laget en tegneseriefiugr av ham i dagboken og han ble streng og morsk: «Vis meg.» Etter mye mas og trusler, fikk han se. «Han blir sint.» tenkte jeg. «Han kommer til å bli blodfornærmet.» Samme kveld begynte vi å planlegge tegneserien vi skulle lage sammen. «Jeg er ikke flink nok til å tegne…» sa jeg. «Nonsens. Det du viste meg var kjempebra!» Slik hoppet vi ut i et gigantisk, underholdende serieskaperprosjekt som blant annet har ført til kaninens fødsel, gjort at jeg har forbedret tegnestilen min enormt og skaffet meg skikkelig tegneutstyr.
2. Fethisdivas ville ha en remake av den gamle skoleoppgave-serien sin på nettsiden sin. Mer tegneselvitillitt!
3. Jeg begynte å lage blogg-tegneserier og skjønte hvor fort jeg egentlig kunne tegne! Dessuten- tegneserievalgkampen under Tordenbloggen var nok med på å gi meg den gode plasseringen jeg fikk, også (c;
4. Jeg skrev et tv-seriemanus sammen med Maren, som hadde gått på lufta i høst om ikke de som skulle filme det var litt….trege. Pytt-pytt, vi hadde det skrekkelig gøy mens vi holdt på (c;
5. Maren og jeg sendte inn bokidéen vår til et forlag, og fikk det antatt, så nå skriver vi bok. Wooho!

Ymse

1. Jeg begynte å trene jevnlig, og har fortsatt med det. Fire ganger i uken og masse overskudd!
2. Bloggingen tok av, og lesertallene gikk i været. Sånt blir man glad av! Jeg er glad i hver eneste leser jeg har, rett og slett!
3. Jeg har gjenopptatt kontakten med gamle venner jeg har savnet masse, og fått nye, utrolige bekjentsakper.

For hvert av disse topp-punktene i kurven, har det vært en mørk dal, en sort dag. Ikke en emo-I-feel-blue-dag, men en gjem-deg-under-stuebordet-gulvteppet-vil-ha-deg-til-lunsj-dag. De skal få lov til å bli igjen i det gamle året, lyspunktene skal få lov til å være med i den mentale bagasjen i 2008. Og nei- du kan ikke fikse mental drit med en av-på-knapp. Det er ikke en omgangsyke som er her idag og kun noe trist i doskålen i morgen. Jeg har dagboken full av realistiske nyttårsforsetter, og en avtalebok med strukturerte vinterplaner, en lesesal som venter på meg og en bok som skal skrives.

Tirsdag 11. desember 2007

Tre syngende søstre

Farfar er gammel nå. Jeg husker nittiårsdagen hans. Han spiste bløtkake og spilte fiolin, og vi sang. Ja, han fortalte de samme vitsene om og om igjen, du måtte rope inn i øret hans for at han skulle få med seg noe som helst, gebisset falt ut fra tid til annen, men han sang.

Farfar har vært musikken i livet mitt. Jeg var to år og dro buen frem og tilbake over fiolinstrengene mens han gjorde grepene. Ut trillet sanger, slåtter og melodier. Jeg trodde det var meg som spilte, jeg skjønte ikke at farfar jukset med grepene og spilte Per Spellmann mens jeg beveget buen frem og tilbake. Farfar hadde ikke vært soldat under krigen, farfar rømte til Sverige og ble sangstjerne. Visene fra den tiden lærte han til tre små barnebarn som sang sammen med ham fra de kunne snakke. Det var sanger om voksne ting, om populære temaer fra 30-40-tallet. Sanger om kjærlighet, om nasjonalisme, om savn og om det å dø.

Det er det farfar driver med nå. Det å dø.

Vi var familieorkester. Farfar på fiolin, meg på klarinett, en søster på piano og en på en annen fiolin. Også måtte vi synge, uansett hvor vi var. Traff vi voksne damer sammen med farfar, måtte vi synge for dem. Da farfar ble så gammel at det ikke gikk ann å føre en fornuftig samtale med ham lenger, sang vi sammen. En satt og klunket på pianoet, farfar spilte fiolin og vi sang alle sammen. “En liten, gylden ring.” “Norge, mitt Norge.” “Den gangen jeg barndomshjemmet forlot.”

Farfar husket ikke at jeg giftet meg, men han husket at han sang i bryllupet mitt. Vi visste at han kom til å reise seg opp og synge uansett, så vi kopierte opp glansnummerne på ark vi delte ut til gjestene, slik at de kunne stemme i og følge teksten. Farfar ble sliten i selskapet, og måtte sitte på verandaen. Vi stod hundre gjester rundt ham og ba ham synge. Han tok utfordringen på strak arm, og holdt sin siste konsert i en alder av 89 år. Da han var ferdig og alle hadde klappet, tok han sangen en gang til. Fordi han hadde glemt at han hadde sunget den allerede. Slik var det den siste tiden. Samme sangen om og om igjen. Reportoaret ble mindre og mindre. Når jeg var der, kunne jeg stemme i og få ham til å huske flere på rad. De siste gangene jeg har besøkt dem har jeg pratet med farmor og sunget med farfar.

Idag klarte ikke farfar synge med. Han lå i en sykehusseng i stuen, det var sykehusutstyr rundt ham. En dostol, tabletter, vannglass og i sengen lå en tynnere og reddere mann enn den jeg pleide å sitte på fanget til. Han roper på Gud og på farmor. Om og om og om igjen. Farmor sover ikke om natten mer. Mamma og pappa er der hele døgnet. Han snakker ikke mer. Han åpner ikke øynene. Han tar ikke inn vått eller tørt. Han roper på Gud og på farmor.

Vi sang for ham idag, alle tre søstrene. Han prøvde å henge med på refrenget på “En liten, gylden ring” første gangen, så bare gråt han. Han tviholdt meg i hånden mens søsteren min strøk ham over håret. Og vi sang. Sang alle sangene han lærte oss da vi var små, alle de teite Margrethe Munthe-stubbene om gutter som bukker og jenter som neier, sang Per Spellmann og “Norge, mitt Norge.” Han klynket og klamret seg til meg og gråt, men han ropte ikke. Han kløp takten i hånden min, han var med. Vi slapp opp for danseband-låter fra tredvetallet og gikk over på julesangene. Vi sang oss fra “Glade jul” til “Her kommer dine arme små”. Vi fortsatte med salmene, “Jeg vet en deilig have”, “Jeg folder mine hender små” og avsluttet med “Deilig er jorden” tostemt. Vi sang speidersangene hans og “Jeg hører torden” i kanon. Vi husket tekstene han hadde lært oss og for første gang var han stille. Bortsett fra på slutten av “Jeg er skolegutt, jeg far” (go Margrethe Munthe). Da laget han en “Tam-tara-tara!”- fanfare på slutten, som etterlot oss rystede og lattermilde.

Deretter fortsatte han å klynke og klamre seg til oss. “Jeg er glad i dere.” sa han. “Jeg er glad i dere.” Da vi gikk, hadde vi sunget ham i søvn.

Mandag 5. november 2007

Den store gymangsten

Jeg er i ferd med å overvinne den O store Gymangsten som har preget mitt liv frem til nå. (Ja, Esquil, dette blir en post om et emne du har lite kjennskap til ^.^) Skrekken for lyden av ball mot gymsalveggen, smellene fra joggesko mot gulvet og synet av kunstgress og grusbane har vært der siden mitt første år på barneskolen. Ja, jeg er redd for edderkopper, berg og dalbaner og menn som lusker etter deg i byen om kvelden, men redselen kan ikke sammenlignes.

Gymtimer er uungåelig. Du har en fast henrettelsesdato hver uke og en sekk med gymtøy som minner deg på angsten dag ut og dag inn. Sekstimeter, fotball, Coopertest, stafett, kanonball, innebandy, armhevninger – de ulike mulighetene for tortur er endeløse.

Jeg har hatt nedsatt grovmotorikk fra jeg var liten, og for min del var gymtimene en oppvisning i absolutt fornedrelse. Nei, jeg kunne ikke ta imot ballen. Nei, jeg kunne ikke hinke på venstre ben. Nei, jeg kunne ikke hoppe høyde. Nei, jeg kunne ikke balansere. Jeg falt, jeg slo meg, og folk lo eller var sinte litt ettersom. «Det er din feil at vi ikke vant på idrettsdagen» «Nei, du får ikke idrettsmerket» «Du får ikke være på laget vårt». I begynnelsen var gymtimen en kilde til mobbing. Det er ikke kult å være den som snubler, aldri får ting til og ser rar ut i forsøket på å løpe eller hoppe.

Heldigvis var læreren litt forståelsesfull. Så kom ungdomskolen, og vi gikk fra å ha en snill dust med sans for friluftsliv til et monster av en gal svolværing med sans for kollektiv avstraffelse og blodgym. «Hær ska vi løp te vi SPYR!» skrek hun utover åttendeklassingene, og jeg skjønte at heretter holdt det ikke med barneskolens «Jeg har glemt gymtøy.» «Jeg har «Vanelig grunn» (les: Mensen)» «Jeg er forkjølet» «Jeg har vondt i foten». Jeg måtte ty til mer drastiske metoder. Det var ikke lenger de andre i klassen som var skumlest, det var læreren.

Klarer du ikke å hoppe høyde, sier du? Da skal du hoppe og hoppe til du får det til mens hele klassen ser på. Får du det ikke til etter nok forsøk, skal hele klassen ta hundre armhevninger. Kom du sist da vi løpt to-kilometeren? Vel, vi kan ikke forvente mer fra Ida, hun er så tjukk. (Jeg var størrelse 38 på denne tiden, og ikke veldig tjukk) Slik gikk de timene jeg deltok i.

Jeg utviklet egne metoder for å slippe unna. Å fly på do og stikke fingeren i halsen var en ypperlig måte å slippe unna resten av timen. Løper man sekstimeter på grusbane, er det å snuble med vilje og pådra seg noen solide skrubbsår på hender, knær og fjes den beste måten å avslutte det hele på. Ta nok løpefart og kræsj i grusen på starten av timen, så kan du gå hjem etter å ha blitt utstyrt med plaster. En venninne av meg hoppet fra taket på en av de lavere skolebygningene for å brekke benet. Hun slapp mange gymtimer på grunn av det, og bruddet og gipsen så hun på som en investering.

Heldigvis- da vi ble eldre, bare skulket vi istedet. Hadde det ikke vært for gymteorien på vgs, ville jeg aldri bestått der heller, sa læreren min.

Da jeg var ferdig på vgs og jeg skjønte at jeg ikke skulle ha mer gym i mitt liv, var jeg nesten euforisk. Ferdig sonet fengselsstraff, eller noe i den stilen. Det triste var at den samme skrekken kom tilbake så fort jeg så et treningssenter eller noen hostet om muligheten for å jogge en tur. Skulle jeg trene, skulle det være i min egen stue, der ingen så meg. Der ingen tvang meg. Der ingen forventet at jeg skulle prestere noe. Kort oppsummert- det ble lite trening, bortsett fra noen halvhjertede situps på mitt eget kjøkkengulv.

Nå har jeg trent i fire uker uten å feige ut. Tre ganger i uken, til og med. Jeg pakker til og med «gymtøy» uten å bli altfor redd. Det er pilates og yoga, da. «Homotrimmen», sier mannen min og er farlig politisk ukorrekt. Men det ER trening og jeg DØR ikke. Ja, jeg gikk dit flere ganger før jeg torde å gå inn og melde meg på. Det er noen ting som gjør det mulig: Ingen konkurranse, ingen krav, og enkeltrom, ikke gymgarderobe. Ja, jeg går på vestkanttrim for å få privat dusjkabinett og omkledningsrom. Alt for at det ikke skal minne om skolen.

Så når de maser om «mer gym» for å fikse folkehelsa, fnyser jeg. Annerledes gym, kanskje. Jeg brukte gymtimene mine til selvskading og smugrøking i 12 år. Først nå har jeg begynt å trene.

Søndag 28. oktober 2007

Kan jeg gjøre «ingenting?»

«Du må slappe av!» «Du må slutte å stresse!» «Ta deg ferie!» «Ta deg tid til deg selv!» Det har vært mantraet fra venner og familie i over et år. Jeg liker ikke å stå stille, og jeg er verdens dårligste på å si «Nei. Nei, det passer ikke.» Jeg sier «Ja». «Ja, selvfølgelig!» «Ja, jeg kommer!» «Ja, det blir hyggelig!» «Ja, selvsagt kan jeg hjelpe deg å pynte før festen!» Det er ikke tidsklemma. Jeg er ung, jeg er aktiv, jeg har ingen forpliktelser uten om kjæreste og husleie. Jeg skviser meg selv, rett og slett.

Det å gjøre ting er en fin medisin, også. Du kan måle hvor vellykket du er i gode karakterer, fullførte prosjekter, spennende avtaler og stort nettverk. Og du slipper å stoppe opp og kjenne etter. Når livet ditt er en blanding av et racerbilløp og en berg og dal-bane-tur trenger du ikke stille spørsmålet «Hm. Har jeg det bra nå, egentlig? Er jeg lei meg?» Det er en livsstil med innebygde kræsj. Det siste året har jeg kræsjet nok til å skjønne at jeg må endre på ting, men det å skjønne ting er ikke det samme som å klare å handle utfra de tingene man har skjønt. «Ja, jeg må nok delegere litt mer» sier jeg mens jeg påtar meg to verv til. «Ja, jeg har litt høyt tempo» sier jeg mens jeg dobbeltbooker nok en helg.

Jeg var inne på psykiatrisk to ganger. Alkohol er en dårlig stressmestringsstrategi. Så røk studiene. Jeg er Hermione Granger og jeg elsker skolen. Jeg har alltid kost meg med leksene mine. Studier pleier å gi overskudd, studier er den morsomste hobbyen jeg har. Så forsvinner ordene fra teksten mens jeg leser, jeg skulker, jeg ligger i sengen og ser i taket i dager av gangen. «Sykemeldt?» «Drop out?» «Semesterfri?» «Jobbe litt?» Nå har jeg prøvd å «ta det med ro» i to måneder og er rastløs, trist og utslitt.

Jeg har dårlig samvittighet for å «ikke gjøre noen ting» «ingen fremdrift» «slaske» samtidig som jeg har dårlig samvittighet for å ikke greie det jeg skulle prøve på- skru tempoet ned og få oversikt. Jeg jobber kjempehardt med masse prosjekter, stresser rundt og genererer aktivitet. Å øve seg til å ikke gjøre Alt Alltid er vanskelig, og det å prøve å gjøre Ingenting en ettermiddag uten å ergre seg over at jeg gjør nettopp det er nesten umulig. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Det er høst, og jeg gråter altfor mye. Og jeg leser Amalie78 om det å møte veggen, og kjenner meg igjen. Og ja, jeg emo-blogger idag.

Fredag 21. september 2007

Virrvarr skriver om vanskelige ting

Hva kan man egentlig skrive om voldtekt? Jeg fant denne bloggen på VG-nett i går, der en jente forteller om problemer og ettervirkninger hun har i forbindelse med to voldtekter hun har blitt utsatt for. Nå er bloggen stengt pga en overvekt av stygge, ubehagelige kommentarer, som er noe av det som kjennetegner anonyme kommentarer på VG-nett og jeg vil ikke bruke noe tid på gjenngi absurditeten i dem. Det som derimot var påfallende da jeg leste gjennnom kommentarene i går før den ble tatt ned, var at storparten var fra anonyme jenter som hadde hatt lignende opplevelser som kjente seg igjen. Jeg var en av disse, og satt igjen med en emmen følelse etterpå.

Voldtekt er ikke noe man snakker høyt om, og jeg kjente at jeg reagerte veldig da jeg leste tekstene til overnevnte jente. For meg er hele fenomenet forbundet med så mye skyld og skam at jeg har problemer med å si ordet høyt på en dårlig dag, og det å lese side opp og side ned om temaet gav meg svært motstridende følelser. På den ene siden kjente jeg avsky ved hele konseptet. Dette skal man ikke brette ut!-sa magefølelsen min. På den andre siden ble jeg utrolig lettet og glad, som om noen stakk hull på noe.

Jenta ovenfor skriver om et tema som for meg og alle andre jenter jeg kjenner som har vært utsatt for det samme er et bite-tennene-sammen-tema. Noe man snakker om to og to ute mens man røyker og er overstadig beruset, når sperrene er borte. Kanskje gråter man litt. Kanskje en hel masse. Det er et ikke edruelig tema, noe smertelig, uendelig privat. Den mest ubehagelige, klissete hemmeligheten, det du skammer deg mest over.

Trass i at jeg vet at en utrivelig prosentdel av vennene mine har vært utsatt for overgrep, er det fortsatt et tema jeg nesten bare tåler i skrikende avisoverskrifter, i talene til sinte politikere, i feminismediskusjoner, på en armlengdes avstand. Ikke som private uttalelser fra Mitt liv, som ord i Min munn. Jeg vil jo ikke være en oppmerksomhetskåt hurpe? Å snakke om det er jo bare for å få sympati? Det er sånne ting jeg tar meg i å tenke når jeg leser overnevnte blogg. Og jeg blir lei meg på egne vegne.

Jeg ble voldtatt da jeg var 14 år, på fest av en jeg kjente. Han var 19. Likevel annmeldte jeg ikke. Selv om aldersforskjellen ville fått ham dømt uansett, visste jeg ikke hvordan jeg skulle gå frem. I tillegg var jeg overbevist om at det var min feil. Jeg hadde både drukket og klenget, til og med kysset ham. Dessuten ville jeg ikke skape problemer for ham.

Den dag i dag vil han være vennen min på Facebook.

Det som sitter sterkest fra den kvelden, er det at jeg hadde så stygge truser på meg. Jeg husker i detalj hva slags klær jeg hadde på meg, husker den dag idag alt for lille bh-en med snoopymønster, den trange fiolette genseren og de- ja- så stygge trusene. Sloggi. Gammel,slitt sloggi av typen som går langt, langt opp på magen. Jeg ba ham om unnskyldning for det usmaklige undertøyet mitt mens han presset meg ned mot sengen og tvang av meg klærne. «Unnskyld, jeg har bestemorstruser», sa jeg. Ikke «nei».

Vi traff hverandre i politisk setting noen år senere. Jeg var nær ved å kaste opp, mens han gav meg en god klem. «Takk for sist.» Vi var gamle kjente, alt var normalt. Å slenge 14-årgamle jenter veggimellom, holde dem i politigrep og tvinge dem til køys var tydeligvis hans opplevelse av en vanelig seksualakt.

Ettervirkningene kom først senere. Plutselig torde jeg ikke å gå noen steder alene lenger, rommet mitt var farlig og jeg sov på sofaen i stua med lyset på hele andre året på vgs. Kroppen min var ikke meg lenger, det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn. Det skjedde på noen måneder, plutselig var jeg både mørkredd, svimte av når jeg så blod og redd for at tillfeldige personer bak meg i køen på kinoen ville drepe meg. Eller- redd er feil ord. Jeg var overbevist.

Et google-søk viser at han studerer, har dame, en lite oppdatert blogg og underskriver støtteerklæringer til tsunamiofre. I høst er det seks år siden han teppebombet livet mitt uten å skjønne det selv.

Dette var mitt forsøk på å fortelle en historie jeg ikke vil skrive, men ville ønsket å lese selv.