Onsdag 21. januar 2009

Om å ha antisemitter i plenen

Jeg er glad i det lille partiet mitt, men det har et par feil. En av feilene er den manglende evnen til å tuppe ut folk som mener intenst pinlige, intenst programstridige ting. Som å mene at jøder som folkeslag (og kan man egentlig snakke om jøder som folkeslag?) mangler empati som gruppe.

På samme måte som kvinner er mer empatiske enn menn, og afrikanere har et generelt mindreverdighetskompleks. Urkburk. Han sammenligner selv sine utsagn om jødene med følgende generaliserende, essensialistiske karakteristikker av andre folkegrupper i kronikken Israelsk Psykdom.

Jeg siterer:

For eksempel kan man fritt snakke og skrive om “kurdernes tradisjoner når det gjelder kvinner og æresdrap”, eller “den latinamerikanske macho-kulturen”, “den italienske korrupsjonskulturen” eller “kineseres sterke frykt for å miste ansikt”. For ikke å snakke om alle de “tilbakestående” trekk ved folk og samfunn hvor islam spiller en dominerende rolle. Alt dette kan man mene ting offentlig om, og utsagn kan være både sterke og generaliserende.

Jeg synes ikke generaliseringer på bakgrunn av nasjonalitet, etnisitet eller kjønn er ok. Å bruke andres tåpelige generalisering som argument for å si nedsettende ting om jøder som gruppe, med Israelkritikk som unnskyldning, er dårlig skjult antisemittisme. Konrad har en krass og to the point-oppsummering av Andresens kronikk. Astrid Meland har også skrevet saklig om Andresen.

Problemet mitt er at jeg har tilgang på flere kilder til Trond Andresens skriblerier om jøder. Andresen driver et åpent forum – KKforum- hvor jøder og jødenes natur har vær nesten det eneste tema som har blitt diskutert gjennom januar.

Jeg sitter og leser til øyet blir stort og vått om hvordan man må angripe jøder som gruppe når man kritiserer Israel. Ikke Israelske politikere. Ikke USA’s støtte til landet økonomisk og millitært. Nei, man må be hver enkelt jøde, hvor i verden de måtte bo, om å ta ansvar for herjingene på Gaza. La meg sitere Andresen fra KK-forum på temaet:

Boye Ullmann angriper (KK 8/1) min kommentar fra 3/1. Han kaller den
“motbydelig”. Og han mener at jeg bør ut av partiet Rødt. Men jeg
påpekte bare noe som er åpenbart for enhver som tør og vil se: de
fleste jøder, også utafor Israel, har et påfallende fravær av empati
med palestinerne. Og jeg sikter da ikke til
religiøst-fundamentalistiske jøder, men til de millioner av
velutdannede middelklasse-jøder som er det typiske for Vest-Europa og
USA, og som har langt større innflytelse enn deres andel av
befolkningene skulle tilsi. [...] Mens Ullmann tilhører den del av venstresida som tar
regi fra enhver Israel-vennlig jøde som hevder å bli såret over
spørsmål om Israels gjerninger.

Jeg får klø av alle undertonene av jødisk konspirasjonsteori i teksten. «Påfallende fravær av empati», «langt større inflytelse enn deres andel av befolkningen skulle tilsi», «venstresida tar regi fra enhver Israel-vennlig jøde» osv. Det mest absurde er at KKforum er fullt av rødtmedlemmer, utmeldte rødtmedlemmer og SV’ere i salig blanding. Og det ekle er at ingen riktig sier i mot utsangene om jøder, jødedom og jødenes natur. Debattene følger et slags mønster i rettning av «Jøder har ingen empati!» fulgt av «Godt innlegg, Trond! Her er et par andre stigmatiserende ting jeg har tenkt om jøder!»

Et av de mest fantastiske innleggene, som alle burde lese, er hans betraktninger rundt antijødegruppen han forsøkte å opprette på Facebook. La meg sitere litt fra beskrivelsen av gruppen han hadde tenkt å lage:

For første gang tenkte jeg at jeg sjøl
skulle starte ei Facebook-gruppe, og gikk inn på den sida hvor man
taster inn data om den gruppe man vil danne. De første to
rubrikkene blei fylt ut slik:

Gruppenavn:
Hjelp jøder til empati med andre enn sine egne

Beskrivelse:
Vi får i forbindelse med det grufulle angrepet på Gaza ved årsskiftet
demonstrert det atter en gang: Det er noe umåtelig sjøltilfreds og
egosentrisk ved den “stammementalitet” som er så utbredt blant jøder,
ikke bare i Israel men verden over, også i Norge. Ikke bare de
religiøse, men også en stor andel av de moderne sekulære jøder
betrakter sin egen etniske gruppe som mer verdt enn alle andre etniske
grupper. Ja, de synes faktisk de er “det utvalgte folk”. Denne
manglende empatien med andre grupper, og da palestinerne særskilt,
gjør de for det meste velutdannede og velbergede jøder i alle vestlige
land nærmest immune mot de lidelser og 60-årige permanente plager og
ydmykelser det israelske regimet påfører palestinerne. Det er derfor
ikke nok å vise verden de grusomhetene Israel begår. Nå bør alle jøder
bli gjort klar over at et overveldende flertall i deres egen etniske
gruppe har en meget alvorlig empati-svikt, og at de bør jobbe innad i
egen gruppe og overfor Israel med å bearbeide problemet.

(U)heldigvis kommer Andresen på at denne gruppen muuligens kunne tolkes som antisemittisk. Resten av innlegget er sutring over sensuren du blir utsatt for når du vil påpeke opplagte feil med jødenes felles mentale helse.

Så – med utgangspunkt i Andresens innlegg i Klassekampen, samt de spennende tekstene på KK-forum har jeg en oppfordring:

Kjære ledelsen i Rødt. Vennligst ekskluder Trond Andresen. Vi har ikke plass til åpent antisemittiske utspill fra et Rødt-medlem med spalteplass i avisene. Ta avstand fra utspillene hans og kast ham ut.

Vennlig hilsen Virrvarr, fortvilet medlem.

Mandag 29. desember 2008

Personlig om Palestina

Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.

Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands”byen” og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.

Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.

Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.

«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»

Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.

Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.

Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.

Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.

Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.

Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.

Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.

Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.

«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»

Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!

Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.

En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.

Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.

Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.

Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»

Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»

Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.

Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.

Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.

Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.

En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.

Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.

Lørdag 13. desember 2008

Lucianetter og oppvåkning

For to år siden ble jeg vekket av et Luciatog bestående av sykepleiere og et avsindig surt trekkspill. «Svaaart seeenker natten seg» surklet inn i søvnen min og i et tiendedels sekund lurte jeg på om himmelen bestod av falske julesanger og tussmørke. Så våknet jeg helt og skjønte at jeg var lenket til sengen. Ikke med kjetting eller remmer, men tusen ledninger, sonder og et drypp. Planen var å dø, ikke å våkne opp som Robocop.

«Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys – Saaantaaaa Luuuuciiiiiaaa!» To mannlige sykepleiere med glitter på hodet og en kurv på armen kikket inn i rommet jeg lå i. «Her! Ta en bolle!» «Hvor er jeg?» spurte jeg, og merket at stemmen kom langt borte fra. Mannen lo og sa navnet på sykehuset.
Han puttet en liten lussekatt i den hånden som ikke var dekket av veneflon. Jeg mistet den på dyna idet han forsvant ut døra.

Alt fra sengetøyet til håret mitt stinket oppkast uansett. Armene mine bar preg av å ha blitt brukt som nålepute. De var fulle av blåmerker, plasterlapper, et og annet dypt bitemerke og tegn på at noen hadde prøvd å ta blodprøver av meg mens jeg var bevisstløs, uten å få det til. På min høyre side var det en surklende ledning med en pose i enden. På min venstre side var det en skjerm hvor jeg kunne se min egen hjerterytme som en grønn, hoppende linje. Rett foran meg hang en kalender med påskriften «Gud er god» og en rød ring rundt dagens dato: 13. desember.

Lucianatten var regnet som å være årets mørkeste natt, men jeg hadde overlevd den. Jeg hadde ikke lys i håret, men en mengde trykknapper med ledninger klistret på brystkassen. I etterkant forsøkte jeg å fortelle folk historien om Luciatoget som en humoristisk anekdote – «Jeg trodde jeg var kommet til Himmelen, men skjønte at det ikke kunne være paradis når de spilte sååå surt på trekkspill!», men selvmordsforsøk er ikke på listen over ting det er morsomt å spøke med. Selv ikke når det er dine egne.

Selv lå jeg nummen og så verden som en blanding av gritty sosialrealisme og absurd teater den morgenen. Sykehus er en helt egen verden, og akkuttavdelinger er en salig blanding av andektighet og intimitet. Det kom en hvitkledd, lysblond, svensk Lucia og sjekket pulsen min, målte blodtrykket mitt og holdt ledningene unna mens jeg vasket meg. Jeg har en serviett med notater fra den dagen. Den mest sammenhengende setningen lyder: «Det lukter oppkast å overleve.»

Depresjonsspøkelset murret om at det hadde vært bedre å ikke våkne. At det smertefulle var å ikke dø. I etterkant har jeg skjønt at det er helt greit å gjøre feil, men det er ikke greit å gi opp. Idéen om døden som noe vakkert har vi konstruert i kunsten (og da snakker jeg ikke om Madame Bovary) – å forsøke å dø var grisete nok. For å slå ihjel en poetisk myte med poesi:

“Fuck the poets of the past, my friends.
There are no beautiful suicides
just cold corpses with shit in their pants
and the end of the gifts.”

I senere tid synes jeg at historier om mislykkede selvmordsforsøk er vakre, nettopp fordi det er historier om overlevelse. Fordi du tok feil type piller eller svimte av da du blødde så mye. Fordi du ombestemte deg og ringte sykebil. Fordi det gikk bra og du kan fortelle om det. Det burde ikke være skambelagt med historier der det fæle ikke skjedde. Det er det nærmeste du kommer «så gikk det bra til slutt» utenfor eventyrformen.

Onsdag 15. oktober 2008

Blog Action Day: La oss snakke fattigdom

Det er Blog Action Day idag – en «fellesblogging» om fattigdomsproblematikk med deltagere fra hele den internasjonale bloggosfæren. Jeg ble utfordret til å delta og har slengt meg på. Fattigdom er et mangesidig tema for meg, så hold deg fast: Dette blir et langt blogginnlegg.

Først – la oss definere fattigdom. Vi har to typer: Absolutt fattigdom og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom er definert som å leve på 1 dollar om dagen eller mindre. I 2005 levde 20% av verdens befolkning i absolutt fattigdom, altså over en milliard mennesker. Jeg kommer ikke til å skrive noe inngående om den absolutte fattigdommen, fordi jeg blir for sint, for satt ut til å si noe konstruktivt.

Jeg vil bare gråte, og jeg har tenkt å si noe om fattigdom i Norge. Jeg kan ikke gjøre det hvis jeg sammenligner med Sudan. Den relative fattigdommen er like reell som den absolutte, men den er ikke livstruende. Den er livskvalitetstruende, den begrenser livet ditt og den går på helsa løs fordi du lever med et konstant stress. Å være relativt fattig betyr at du har for få penger til å leve «et normalt liv» etter standaren rundt deg. Det betyr ikke at du er fattig om du har en vanlig lønning og bor i det verste sossestrøket på Oslo vest, men det betyr at om du ikke har råd til det vi definerer som minimum for norske borgere, er du fattig etter norsk standar.

Det er mange i Norge som lever under fattigdomsgrensa. Jeg er et av de 2,6 % barna som har vokst opp under den norske fattigdomsgrensa. For å oppsummere hvordan det var:

Du vet du er barn i en fattig familie når:

• …du tror at sukker, salt og ketchup er helt vanlige pålegg.
• …favorittmaten din er potet med smør og salt.
• …mamma bestemmer at du er syk hver eneste gang det er klassetur.
• …du er den eneste i klassen som aldri reiser på ferie om sommeren.
• …foreldrene dine stadig drøfter problemstillingen «middag eller bensin?»
• …du lyver om at du har glemt gymtøy fordi du egentlig ikke har noen joggesko.
• …du spiser som en gal når du er på besøk hos andre barn.
• …du får skyldfølelse hvis du får lørdagsgodt.
• …du bruker konfirmasjonspengene på merkejeansen du alltid har ønsket deg og kjenner du har gjort en investering for livet.
• …du stjeler rundstykker, grovbrød og lapskausbokser i butikken.
• …du regner middagen som dagens første måltid. Frokost og matpakke får du aldri uansett.
• …du gruer deg til bursdagen din, fordi du vet den er en ekstrautgift.
• …du haater Polly Pocket, Pogs, klistremerkebøker, Pockemonkort, Tamagotci, GameBoy og andre leker «alle andre har».
• …du stjeler andre barns lommepenger for å kompensere for at du ikke har noen selv.
• …du er en rå jævel på sopp-plukking, bærsanking, neslesuppe, skvalderkålsalat, mellestokkstuing, fisking og hjemmedyrkede grønnsaker. Ikke fordi du er intressert i å leve som i «Ut i naturen», men fordi det betyr mat.

Hvorfor var familien min fattig? Fordi det var «skammelig å gå på sosialkontoret». Fordi «de hadde integritet.» Fordi vinduskonvolutter var det mest skremmende i verden og raske lån uten sikkerhet for å betale gammel gjeld virket så lettvint der og da. Fordi de hjelpeapparatet for fattige fra det offentliges side er håpløst for folk som sliter med angst for skjemaer, kontorer, for avvisning, for andre mennesker.

Jeg spiser lunsj med en angstpasient og uteligger som forteller meg at det er mindre skummelt å tigge og bli spyttet i tryne enn å søke om uføretrygd. «Alle ser på meg som en slask, men jeg er egentlig bare vettaskremt.» forklarte han meg. Og jeg skjønner ham.

Jeg hadde aldri greid å ta kontakt med NAV hvis ikke Mr. Jackson hadde fikset for meg. Jeg skammer meg som en hund når jeg må forklare legen at «unnskyld, men jeg er ikke….» «istand til å ta lønnet arbeid?» fyller han ut. Foreldrene mine var ikke fattige fordi systemet ikke stilte opp, men fordi de ikke var istand til å benytte seg av systemet som det er.

Mange grupper er fattige selv når systemet fungerer som det skal. Da jeg ble innlagt på psykiatrisk første gang, hadde ikke Mr. Jackson og jeg råd til egenandelen på psykologtimene legen sa jeg måtte ha i etterkant. 280 kr to ganger i uka? Haha. Vi hadde 12.000 til sammen og 6000 av dem gikk til husleia. Vi spurte sosionomen på sykehuset om det var mulig å få dekket egenandelen opp til frikort. «Ikke for studenter. Dere får pengene fra lånekassa.» Vi forklarte at pengene fra lånekassa ikke strakk til. «Men dere har jo foreldre?» lød svaret.

Jeg begynte å grine. Jeg hadde betalt strømregningen til foreldrene mine fra jeg flyttet hjemmefra. Hadde ikke Mr. Jackson vært der og tatt seg jobben jeg ikke kunne ta, ville jeg ikke kunne gått til psykolog. Hadde jeg vært singel ville jeg antageligvis sultet ihjel, siden jeg ikke tør å gå på sosialkontoret og ikke greier å jobbe i den helsemessige situasjonen jeg er i nå. Jeg ville ikke fått oppfølgingen jeg hadde trengt for å bli frisk heller, fordi egenandelen var uoverkommelig. Det gikk på grunn av nettverket, ikke på grunn av systemet som skulle fanget meg opp.

Å fjerne egenandeler og gjøre tannlege gratis vil bety utrolig mye for fattigdomsbekjempelse i Norge. Å justere studielån, minstepensjon og sosialstønad til nivået Statens institutt for forbruksforskning ser på som mulig å leve for vil redde liv og livskvalitet. Å heve fattigdomsgrensa vår til EU-nivå vil gjøre at vi får et mer reelt tall på fattige i Norge. Det er pussig at det dyreste landet i Europa har den laveste fattigdomsgrensa. Sjekk forskjellen i tabellen.

I tillegg trenger vi en reell undersøkelse på hvor mange som detter utenfor NAV og Sosialkontoret sine hjelpetiltak. Hvem søker ikke arbeidsledighetstrygd?

Hvem lever på familien fordi det er så avsindig skummelt å oppsøke hjelp? Hvordan gir man disse menneskene den hjelpen de trenger? Og hvordan hjelper man barna deres? Jeg synes det er fortvilet at barn er økonomisk avhengige av foreldrene sine. Jeg vet ikke hvordan man løser den problemstillingen, men jeg synes det er urettferdig at foreldrenes økonomiske situasjon er så definerende for mulighetene du har senere i livet.

Jeg har ikke svar på alle problemstillingene, men jeg vet at hjelpetiltakene idag ikke fungerer. Og jeg vet én ting til: At alle som snakker om at matrielle goder ikke betyr noe aldri har stjålet boller og lompe i butikken for å sluke det lykkelig mens de sniker på bussen hjem.

Jeg husker følelsen av å få min egen økonomi og nesten svime av når Mr. Jackson smurte brødskive med både ost og skinke. Flere skiver skinke på samme brødskive! Jeg kunne spise mat hver eneste dag! Jeg kunne kjøpe nye sko før de gamle gikk helt i stykker! Jeg kunne tenke på om jeg spiste økologisk, sunt, fairtrade, fornuftig – kort sagt- ha et bevisst forbruk. Jeg kunne tillate meg å ikke være opptatt av penger, fordi jeg hadde dem.

Leste du helt hit? Spre ordet! Blogg om fattigdom idag, og kom med dine beste råd til fattigdomsbekjempelse i kommentarfeltet.

Mandag 21. juli 2008

Heia Blondinbella!

Jeg skal innrømme at jeg ikke har brydd meg om Isabella Lövengrip før. Moteblogg? Fint for dem som liker klær. Politisk? Djiz, hun er medlem i svenske svaret på Unge Høyre. Ikke Virrvarrs kopp med te (c: Men nå har damen gjort noe det står enormt respekt av, og som jeg oppfatter som banebrytende. La meg utdype:

Isabella ble utsatt for overgrep mens hun var på ferie i Italia. Dette har hun blogget, og som hun har blogget det! Hun har skrevet liketil, uten for mange intime detaljer om hvor sint, redd og skamfull hun har vært, hvordan italiensk politi har oppført seg og om opplevelsen generelt.

I två dygn har jag gråtit men nu är jag bara arg, arg över händelsen som jag fick gå igenom men mest arg över mitt bemötande av den italenska polisen, eller respekten som killar saknar mot svenska tjejer i Italien.

Jeg blir på gråten når jeg leser dette her, jeg. Hvorfor? Fordi jeg selv har vært utsatt for overgrep og ikke snakket om det, ikke blitt sint, bare gjemt det innvending og ikke sagt det til noen før lenge etter at det skjedde. Og jeg vet at mange jenter har hatt samme opplevelsen som meg. I følge Williy Pedersens undersøkelse fra 2007 regner man med at 1 av 10 jenter blir voldtatt i løpet av livet.

Det er ganske mange flere enn det du hører om til vanlig. De fleste av oss sier det ikke høyt fordi det er så mye skyld og skam innebefattet med det. Men Isabella her sier det høyt og plasserer skylden der den hører hjemme; ikke på seg, men på overgriperen. Isabella er arg. Det er så himla deilig å lese.

Desverre får hun mye pepper for å gjøre det. Noen mener hun bare flasher overgrepet for å få oppmerksomhet, og en norsk blogger har stilt spørsmålet: Er dette egentlig for drøyt å blogge om? En del i kommentarfeltet mener at ja, det er det.

Jeg synes det er provoserende at kriminelle handlinger som rammer en så stor del av den kvinnelige befolkningen skal ties i hjel, og nesten være noe ufint og suspekt å si at har skjedd med en. Jeg blogget overgrepet mitt seks år etter at det skjedde. Først da var jeg i stand til å si det høyt.

Å si denne type ting høyt er en påkjenning, og det er ikke uten grunn at når amerikanske feminister lagde kampanjen «I was raped- wear your voice out», laget de t-skjorter med et motiv der du ser et stort, åpent pengeskap med en bitteliten «I was raped»-lapp inni.

Å si det høyt er utrolig viktig for alle andre som blir utsatt for overgrep senere, som dermed skjønner at de ikke er alene, at det ikke behøver å være en skamfull hemmelighet og at det ikke var deres feil. Jeg får håp for jentegenerasjonen som kommer etter meg når det blir en naturlig ting å «wear your voice out» rett etter at noen har gjort noe forferdelig mot deg. Jeg skulle ønske at det hadde fantes sånne jenter da jeg var en liten fjortis med verdens vondeste hemmelighet jeg ikke måtte la noen få vite.

Kort sagt: Jeg heier på deg, Blondinbella. Du har gjort noe riktig og kjempemodig, ikke bare for deg selv, men for mange, mange andre synlige og usynlige lesere. You made my day.

Onsdag 9. juli 2008

Burde jeg vært for syk til å blogge?

Vi har undervisning på galehuset idag. En ung, ivrig psykolog snakker om angst, angstlidelser og hvordan mestre angst. Han har en lang, skjematisk oversikt over utløsende faktorer. «Det kan være mobbing, seksuelt misbruk, vold, rus, omsorgssvikt og ekstreme oppvekstvilkår, for å nevne noe.» «Alle sammen?» spør en av jentene. «Bevares, nei! Det holder lenge med én for å få angst!» lyder svaret.

Så sitter jeg der og føler meg som han som svarte på samtlige eksamensoppgaver på tiden de andre svarte på de to som var meningen at skulle løses. Jeg kan krysse av samtlige traumer på listen over. Ittno knussel. Jeg hører livet mitt passere i en revy av VG-overskrifter. De tyve årene jeg har levd hadde gjort seg best i fete typer, som tungt tabloidfyll.

Det høres så dramatisk ut å snakke det om rundt kaffebordet og i gruppeterapien, det virker så ute av dimensjoner når jeg prøver å sette ord på det. Jeg tror det er derfor psykiatrien først og fremst er et jævla skjemavelde: Fordi noen ting er så ekstreme at du ikke får formulert det som noe annet enn en punktliste. Du kan ikke sitte og koseprate psykose. «Ser du rare ting? Ja eller nei. Nikk eller rist på hodet.»

«Du virker jo frisk på bloggen» er det mange som sier. «Hvordan klarer du å skrive bok hvis alt er så vanskelig?»

Til dere som var i tvil: Denne bloggen har blitt til i de mest deprimerte, suicidale periodene mine. At jeg har hatt det vanskelig, betyr ikke at hjernen min har skrudd seg av.

Sånn sett er jeg glad at jeg krangler med Lånekassen og ikke med NAV når det kommer til økonomisk understøtting av den gale damen. Dette innlegget fra en svensk blogger, som jeg fant via Hildring, gjorde meg både svett og sint. De truer med å frata kvinnen uførepensjon fordi hun blogger og skriver bok; ergo kan hun ikke være syk. Ergo burde hun kunne tatt seg sammen og hatt en ordentlig jobb.

«Heh,» tenkte jeg. «Godt at Lånekassen bare ser på antall eksamener jeg har tatt, og ikke snoker rundt på internett, da.» Hvem andre enn Virrvarr er det som er sykmeldt og frenetisk produktiv skriftlig? Jeg ser dobbeltstraffingen alle psykisk syke, usynlig syke og uvanlig syke blir utsatt for: Du burde jo egentlig komme deg opp om morgenen, siden sykdommen din er noe du har funnet på.

Vi kommer til å tolke et hvert overskudd og et hvert lysglimt du har som det endelige tegnet på at du har lurt folk og bare spiller syk fordi du er så lat. Kort sagt: Du skal ikke bare slite med å være syk, men du skal slite med å være flinkest mulig til å være syk, ha tydelige anfall og problemer som kan vises frem på et byråkratkontor. De positive prestasjonene skal brukes mot deg når sykdommen din er usynlig.

Greia er at om kreftsyke, migrenepasienter, epileptikere, folk med utlagt tarm og bevegelseshemmede gjør noe bra, er det rørende, imponerende og store bragder på tross av smerte og sykdom. Når mitt anonyme bekjentskap endte opp hos NAV, lød pipa: «Du kan jo ikke være schizofren? Du studerer jo medisin og har bare A’er! Psykiateren din har nok gjort en feil her.» Samtidig møtte hun reaksjonen: «Hvis du er schizofren, kan du jo ikke jobbe med mennesker. Vi kommer bare til å støtte videreutdannelse innen it, arkiv og lignende fag.»

Eller- for å oppsummere noe en skolepsykolog sa til meg en gang: «Du har vel ikke så store problemer? Jeg mener- du har jo kjempegode karakterer!» Sykdom reduserer ikke hele personligheten og kapasiteten vår, selv om den er lokalisert i hodet, i følelseslivet, i immunforsvaret, i energireservene. Jeg kan skjelve, hyperventilere, gråte og bite meg selv til blods mens jeg skriver en munter, argumenterende tekst.

Sykdommen sitter ikke i språkfølelsen, i kreativiteten, retorikken eller evnen til å strukturere en tekst. Den gjør seg gjeldende når vaskekjelleren og jeg er permanente fiender og jeg lurer på om jeg kan kjøpe nye truser istedenfor å vaske de gamle, bare fordi jeg vil unngå de mørke gangene der vaskerommet ligger.

Dessuten: Blogging er ikke jobb. Å skrive nøyaktig hva du har lyst til hver eneste dag, uten hensyn til lesertall, skrivestil, innhold og en redaksjon er ikke jobb. At noen liker å lese nettrantingen din er en hyggelig bonus.

Egentlig skulle dette innlegget handle om hvor mye friskere jeg har blitt i det siste. Istedenfor ble det en lang rant. Sånn går det når man lar seg rive med underveis. Poenget er vel at psykisk syk er ikke det samme som hjerneskade, og at hva jeg skriver i bloggen ikke nødvendigvis har så stor sammenheng med hvordan jeg har det inni meg. At du leser noens tekst, betyr ikke at du vet hvordan de hadde det da de skrev teksten. Værsåsnill.

Tirsdag 3. juni 2008

Verre enn verst, verre enn Veum

Da jeg var en søt, (liten?) tenåring og tilbragte dagene Fredrikstad/Moss/Sarpsborg-området hørte jeg mye rart om Østfolds psykiatriske sykehus, mer kjent som Veum. Veum var mer enn et navn, det var et uttrykk, en trussel og et nifst sted klippet ut av noen tilfeldige Stephen King-romaner. Blant mine mer psykisk ustabile venner gikk rådene i gaten:

“Kutt deg et sted ingen ser det, ellers havner du på Veum.” “Skal du ta livet av deg, bør du gjøre det effektivt, ellers havner du på Veum.”

Første gang jeg besøkte noen venner der, ble jeg sjokkert. Over hvor truende selve bygget så ut; det tronet som en gammel herregård på et jorde fullt av natt og tåke, langt fra folk, og over hvordan pleierne oppførte seg. At vennene mine endte med verre spiseforstyrrelser enn da de kom, at de slo ned pleiere med stolen sin og generelt sett snakket om oppholdet der som andre snakker om helvetesuka i millitære, virket ikke mystisk på meg etter at de hadde hatt et par uker på Fredrikstads svar på Gjøkeredet.

Da jeg ble innlagt på psykiatrisk i Oslo, var jeg sikker på at all psykiatri var som Veum. Jeg var livredd, jeg var konstant på vakt. Til mitt sjokk var alt lyst, hyggelig, varmt, trygt og jeg kunne slappe av og være syk for første gang på lenge. At folk hadde snakket så mye stygt om psykiatrien! Jeg hadde det jo som plommen i egget der jeg satt og laget perlekjeder og fikk prate med en psykolog hver dag!

Forrige lørdag var jeg innlagt på Veum et døgn etter å ha klikket i Fredrikstad istedenfor hjemme. Siden jeg nå har erfaring fra andre (p)sykehus, er det lett å sammenligne. Konklusjonen? På en skala fra én til ti er Veum Helt Jævlig.

La oss oppsummere de verste overtrampene jeg opplevde på et døgn, hvor vi begynner med de mest trivielle tingene og fortsetter til de store og skjellsettende hendelsene.

Mine Veum-observasjoner:

• Det var én bok der. En Allistar McLean-bok med ekstra stor skrift. Sjakkspillet manglet tårn og hester. Noe mer adspredelse utover dette og Fredrikstad Blad fantes ikke. Ikke en gang en TV eller et fotballspill. Folk hang i dagligstuen som tenåringer henger på kiosken. Åh, så sunt å ikke distrahere pasientene, men la dem grave seg ned i vonde følelser :S
• Maten. Jeg spiser ikke sukker, og på mitt sedvanlige sykehus skriver de bare “diabetiker” ved siden av navnet mitt, så får jeg sukkerfri mat uten problemer. Djizz, jeg får sukkerfri sjokoladepudding og andre mirakler. Veum hadde brødskiver med syltetøy og Hapå, samt varme hveteboller til lunsj. Jeg spurte Oliver Twist-pent om annen mat og sykepleieren så uforstående på meg: “Ikke bollær? Nå janglær’u med meg! Klart du kan spise bollær!” Det tok et par sekunder før jeg skjønte at hun faktisk ikke trodde meg og behandlet sukkerintoleransen min som en sær vrangforestilling, eller at jeg var en femåring som ikke likte søtt.
• Selvmordssikkerhet. Ja, jeg er vant til hvite rom med rød alarmknapp, der det ikke finnes glass eller mulighet til å skade seg selv på annet vis. Jeg er vant til at speil bare er polert metall så ingen kan knuse dem. Da jeg kom inn på Veum var jeg over middels suicidal, og ble parkert der av bekymrede slekninger som var redd for at de ikke ville passe godt nok på meg. Jeg ble litt overrasket over at akuttavdelingen deres hadde små, knusbare Ikea-speil, at jeg fikk gå på do alene og at det var vanlige lyspærer, klare til å knuses, overalt. Jeg ble målløs da jeg skjønte at sikkerheten bestod i at en pleier med securitas-kurs skulle sitte siden av sengen min og se på meg mens jeg sov. Jeg ble flau da samme pleier sovnet som en stein etter fem minutter og snorket som et treskeverk mens jeg rolig snek meg ut og inn av rommet for å finne vann og tannkrem. Hadde jeg vært en teskje galere enn jeg er, ville jeg helt fint å ta livet av meg den natten.
• Jeg ble aldri trodd. Jeg fikk en samtale med psykiater dagen derpå som mest av alt minnet om et politiavhør. Jeg forsøkte stammende å forklare hva jeg jobbet med om dagen da han spurte meg, og oppsummerte bokprosjektet og tidsfristene våre med en setning. Han satte øynene i meg og sa på klingende østlandsk: “Den boka er vel bare noe du finner på, hva? Du blir jo ikke utgitt, du bare fantaserer.” Svimmel og fortvilet gav jeg han nummer til redaktøren min, til medforfatter, til mannen og til svigerforeldrene mine. Av alle vrangforestillinger jeg noensinne skulle ha pådratt meg er ikke “Jenter som kommer” en av dem.
• Ingen fysisk omsorg. Jeg kom inn full av kutt over hele meg, og selv om de kledde av meg og kroppsvisiterte meg, fikk jeg ikke så mye som et plaster. (Ja, jeg tryglet dem om en kvinnelig pleier til å være med på undersøkelsen. Ja, de ignorerte meg fullstendig, holdt meg fast og dro av meg klærne. Ja, det trigget alle voldtektsminner jeg har.) Det beste var at da jeg kom hjem igjen, var kuttene svarte av betennelse og trengte nødhjelp. Dessuten stjal de skolissene mine, og jeg fikk dem ikke igjen da jeg dro. Henge seg i skolisser var et mulig scenario, dø av blodforgiftning var en mye mer subtil måte å gjøre det på. Jeg vet ikke om det var ignoranse eller et vennligsinnet forsøk på aktiv dødshjelp for suicidale tilfeller, men min sykepleier-svigermor fikk spader av at de ikke hadde renset kuttene en gang.
• Ingen rutiner for hygiene. Da jeg ble tatt i mot på natten, satt vi rundt et bord og hadde inntakssamtale. På dette tidspunktet ble jeg bedt om å ta av meg luen jeg hadde på mitt skamklipte hode, og jeg drysset som et juletre i januar. Hele bordet ble dekket av små, nyklipte hår og rommet minnet mest av alt om en frisørsalong gone bad. Da jeg ble skrevet ut over et døgn senere, satt vi rundt samme bordet. Og vet dere hva? Det var fremdeles like dekket av hår. Når ingen hadde fjernet så tydelig skitt, tør jeg ikke tenke på hvordan rutinene er ellers på huset. Jeg så ikke noe vaskepersonale mens jeg var der, og heller ingen pleiere som ryddet.

Helt ærlig: Jeg håper noen Veumansatte leser dette innlegget. Sykehuset deres er under enhver kritikk, og jeg skriver ikke denne anmeldelsen som en matspaltist som frivillig oppsøker en crappy restaurant, jeg var føkkings tvangsinnlagt hos dere. Ganske absurd å bli begjært tvangsinnlagt når man følger med frivillig, men jeg skjønner dere ikke er så nøye på ordlyden i loven for tvungen psykisk helsevern. Og ja, jeg har lest den.

Til alle østfoldinger med psykiske problemer: Flytt til en annen by før dere begynner å klikke. Prøv å ta livet av dere i Oslo, eller et annet sted langt hjemmefra der du i det minste får mat og plaster på sykehuset. Jeg ble sykere, reddere og enda mer fortvilet av et døgn i det (pun intended) galehuset Veum faktisk er. Jeg grøsser ved tanken på folk som må tilbringe langtidsopphold der.

Søndag 4. mai 2008

Kroppslig dialog

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Er det ikke på tide at vi slanker oss?

Kroppen: Må vi det?

Virrvarr: Vel, i følge den fantastiske kalkulatoren jeg fant på internett har vi en BMI på 33. Vi burde vært 22. Du vet hva det betyr? At Verdens helseorganisasjon synes vi er fete.

Kroppen: Jeg tror ikke de BMI-greiene er så korrekte. Du veide deg på en rar badevekt fra Japan, etter å ha spist og drukket masse. Legen sier jeg er i ganske fin form. Legen ville vel sagt fra om jeg var for fet?

Virrvarr: 33! Fedme! Også så høyt tall på badevekten! Jeg mener- nitti kilo! Kom igjen! Jeg må slanke meg så jeg slutter å være nitti kilo!

Kroppen: Ah, dette handler ikke om meg. Dette handler om selvfølelsen.

Virrvarr: Mulig du har rett. Det er jo rart, er det ikke? At tall kan være en sånn identitiet? Jeg følte meg passelig bra helt til jeg veide meg, og da klistrer tallet seg til kroppen min som en slags skammelig diagnose. 90 kg. Fedme. Se- de ordene er så stigmatiserende at de svir! Jeg kjenner at bildet av meg selv endrer seg i hodet mitt. Jeg blir en nitti-kilos-person, jeg eser ut, jeg blir lat og tiltaksløs, stygg og kjedelig fordi jeg veier NITTI kilo! Det er nesten hundre, det, godeste kropp!

Kroppen: Du veide deg på en rar badevekt. Du hadde spist og drukket mye vann. Vi kan trekke fra minst fire kilo. Da er du noen og åtti kilo. Det hadde du vennet deg til å være. Dette har ikke noe med helse å gjøre, dette er bare tall.

Virrvarr: Du er bare kjøtt, ben, brusk og flesk. Du skjønner tydeligvis ikke at tall også er identitiet. Litt som at ord er identitet. Her har jeg gått rundt og vendt meg til å være «lubben». Da kan ikke WHO komme her og kalle meg FET.

Kroppen: Så da handler det også om at du vil tvinge deg selv ned til et annet tall, mer enn at du vil være sunn og frisk?

Virrvarr: Åhysjmedseg. Jo, det stemmer det.

Kroppen: Fordi du rusler rundt og er fornøyd utenom når du innser hvor mye jeg veier?

Virrvarr: Tenk om noen fant det ut? Det er jo kjempeflaut!

Kroppen: Vel, du har akkurat skrevet det på internetten…

Virrvarr: Vi får late som om det er skjønnlitteratur ^_^

Kroppen: Fat chance.

Virrvarr: Bokstavlig talt. Men burde vi ikke slanke oss, da?

Kroppen: Vi slanker oss når du ikke leter etter et nytt prosjekt å hekte den stakkars, deprimerte hjernen din på. Når du ikke kaster alt overbord for å lese om dietter på nett slik at du kan jakte på et ønsket tall på vekten, ikke på bedre helse. Når du ikke er en mentalpasient som ønsker seg et nytt og selvdestruktivt prosjekt å gå løs på. Jeg tror nemlig at galningdelen av hjernen din sitter og tenker: «Hm. Ok, selvskading suger. Hva med en diett? En skikkelig selvpinersk streng en?»

Virrvarr: Mulig vi bare skal løpe oss en tur.

Kroppen: Eller skrive ferdig boken og ikke surfe slankesider på nett?

Virrvarr: Men 90 kg? Kom igjen!

Kroppen: Det er du og selvfølelsen som bør ha en prat, frue. Hold meg langt unna det rotete hodet ditt.

Lørdag 23. februar 2008

Ut og inn av skapet

Legning er vanskelige greier. Guri skrev noen utmerkede innlegg for en tid tilbake om vanskeligheter ved å være bifil og hva slags fordommer man møter, og Martine Votvik har nettopp skrevet en veldig fin om problemet med å knytte seg til en «fil» i det hele tatt. Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppfølgerpost til Guri, og dette ble på mange måter resultatet av mange notater satt sammen til en.

Da jeg ble sammen med Mr. Jackson ble jeg jukselesbe i manges øyne. En del andre pustet lettet ut. «Det VAR bare en fase! Ah! Enda godt!» En tredje gruppe merket ingen forskjell- for dem hadde jeg aldri rukket å komme ut av skapet, og det føltes absurd å fortsette runden med samtaler. «Ja, jeg ER bifil, og nå er jeg sammen med en mann» var ingen god ut-av-skapet-historie

.

På mange måter er dette en «ut av skapet»-tekst jeg burde ha skrevet for mange år siden, fordi at jeg vet at når jeg går gjennom mine 20 forbokstaver på folk jeg har klina med, så blir det flest jenter. Det lengste forholdet jeg har hatt utenom Mr. Jackson var til en jente. Jeg tror forholdstallet mellom jentene og guttene i mitt kjærlighetsliv er omtrent 60/40 i jentenes favør. Det er kort sagt ganske få gutter jeg liker utenom Mr. Jackson. Likevel bor jeg i den store heteronormative båsen i de flestes øyne når jeg tross alt er gift med en mann. Jeg opprettholder GS-profilen litt på trass. «Nei, jeg er ikke singel. Nei, kjæresten min er ikke en dame. Men det kunne vært det! Det kunne like godt vært det!»

Da jeg kom ut av skapet som 13-åring, sa jeg at jeg var LESBISK. Med store, fete typer. Eller- når jeg skulle forsøke å være litt mer diskrét: «Forelsket i en jente.» Jeg har fortsatt mareritt om den tiden da jeg hadde skjønt at jeg var forelsket i en jente og ikke sagt det til noen. Det gikk å være en stor, unevnelig følelsesklump i halsen, en brennende, altoppslukende følelse for hun som på det tidspunktet var bestevenninnen min til å bli en skremmende fornemmelse av et større system, en større sannhet om meg selv. Jeg var et digert landskap og jeg avduket sider jeg aldri hadde klart å se i sammeneheng før.

Jeg så meg selv formerlig klenge på Kristine i klassen over meg. Rødt hår, fregner, stort gap mellom fortennene- ingen var så skjønn som henne. Og hun lignet jo bemerkelsesverdig på min andre store barnekjærlighet, Pippi. Jeg husker følelsen da Rebekka tok meg i hånden, om hvor fascinert jeg så på henne når hun danset rundt i skolegården. Jeg så følelsene mine i et nytt lys.

Og likevel- jeg innså mye annet da jeg dro av det dekket, også. Jeg stod og hadde tonnevis med forbudte Fucking Åmål-følelser for den jenta som stod meg nærmest. Jeg hadde venninner som ikke likte «sånne lesbegreier» og en veldig religiøs familie. Og jeg var veldig kristen selv. Med hjertet hamrende i brystet skjønte jeg at om jeg lot denne hemmeligheten komme ut, måtte jeg kanskje si fra meg alt jeg hadde av venner og familie, slik stod det hvertfall tydelig for meg da jeg var melodramatisk og 13 år. Spørsmålet var: Ville hun ha meg? For jeg kunne godt ofre resten av livet bare om jeg fikk Kjærligheten, bestemte jeg meg for. Jeg skulle fortelle det til Henne først, og ville hun ha meg, kom jeg til å gi bleng i resten.

Jeg hadde bare ett problem i det store kjærlighetsdramaet som utspilte seg i hodet mitt, og det var denne Gud jeg ba til hver kveld. Ryktet ville ha det til at han ikke satte pris på sånne forelskelser i andre småpiker, og at følelsene mine ikke var noe jeg burde sette ut i live. Jeg krabbet ned på jenterommet, fant frem Bibelen og gav meg til å lese og lete. Først sjekket jeg Moseloven- og fant ut at, ja, en mann som lå med en mann slik en mann lå med en kvinne, skulle drepes. Likevel stod det jo at man ikke skulle spise kjøtt på fredager og lese horoskopet sitt heller, så jeg antok at disser reglene var gått litt ut på dato.

Fornøyd tenkte jeg at Gud skulle la meg være forelsket i fred, men problemet oppstod hos Paulus. Selv om han sa at kjærligheten var det største av alt, likte han ikke samkvem mellom to av samme kjønn. «Vederstyggelig.» Jeg satt i sengen min og var vederstyggelig av hele meg, vederstyggelig i en pike med langt, vaniljeblondt hår, store pupper og et digert fødselsmerke der ryggen sluttet som minnet om kartet over Island.

Det endte med at jeg skrev et langt brev til Gud, en lang oppsummering over hva jeg trodde på, et oppgjør med Herren i det høye. På dette punktet er det mange veier analysen min kunne tatt. Jeg kunne

1. Kommet frem til at Biblelen ikke var Guds ord likevel og jeg ikke trengte å forholde meg til den.
2. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord og Gud visstnok mente at jeg var syndig, var disse kristendomsgreiene noe stort tøys igrunnen, og det var ikke noe jeg trengte å tro på.
3. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord, så var det ikke sikkert at Gud hadde rett av den grunn.

Jeg gikk for alternativ tre. Her er et lite uttrag:

«Kjære Gud. Jeg har tenkt over dette med homofili og jeg har kommet frem til at jeg ikke mener det er noen synd, og hvis du er uenig med meg, så burde du skjerpe deg.»

Jeg så strengt på Gud og påpekte at det var bare inkonsekvent å skape homofili og forby det på samme tid. Maken til tøys og tull, her måtte han bestemme seg for det ene eller det andre. Enten så var kjærlighet bra, eller så var kjærlighet dårlig. «Du har jo skapt kreft og kviser og kamferdrops- jeg nekter å gå med på at du er ufeilbarlig. På tide å slutte å være så gammeldags?» Kort sagt- jeg irettesatte ham.

I ettertid har jeg tenkt at jeg skjønner hvorfor det er så enkelt for mange kristne å si at homofil er en sykdom, noe som kan helbredes. Det er mye enklere å forklare at du er syk enn at Gud har skapt deg som synder. Legning er vanskelige greier.

Nå tidde Gud ganske stille om dette med homofili etter at jeg gav ham klar beskjed, og jeg gikk ut fra at den som tiet, samtykket. Gud hadde feil, jeg hadde rett og jeg begynte å få mot til å fortelle Kvinnen I Mitt Liv hva jeg følte for henne. Det skjedde mens vi var på hyttetur sammen.

Jeg så for meg to scenarioer i hodet. Enten så kom hun til å skrike ut, fike til meg, rygge bakover som om jeg var spedalsk og si at hun «Aldri, aaldri!» ville se meg mer før hun første bussen hjem. Eller så kom hun til å se på meg med de stålblå øynene sine og si at hun «følte det på sammen måte». Så kom vi til å kysse der ute på svabergene og jeg ville kunne kalle henne «dama mi» og vi skulle inngå partnerskap og flytte sammen i et lite, hvitt hus på landet og adoptere søte, små barn sammen. Jeg var aldri forbredt på det langt mer sannsynlige alternativ tre, som var det som faktisk skjedde. «Hm,» sa hun. «Det var jo smigrende. Vi kan fortsatt være venner, ikke sant? Alt er som før?»

Jeg var ikke forbredt på følelseshelvete som var forbundet med ordet «venn» i en sånn sammenheng, langt mindre på den langsomme seigpiningen det var å skulle dusje og bade og herje rundt med henne som man gjør med alle venninnene sine i den alderen. Dessuten var det betraktelig mer skummelt å komme ut av skapet når jeg ikke hadde noen «Elin» å holde i hånden. Jeg var kjempealene.

Det startet vel med at jeg betrodde meg til én venninne, og trodde hemmeligheten min var trygg der. To dager senere troppet klassevenninnene opp rundt meg, satte blikket i meg og den mest frimodige av dem sa: «Ida. Vi VET det.»

«Du må bestemme deg,» sa den ene. «Enten liker du jenter, eller så liker du gutter. Pappa sier du ikke kan være begge deler, det er ingen ordentlig legning.» «Jeg tror ikke du er lesbisk.» «Såh- bestem deg! Jenter eller gutter?» Det ble gutter, så feig var jeg. I hodet mitt tumlet bildene av Robin Hood og Han Solo, av Nick Carter og Leonardo Di Caprio. «Gutter.» ble svaret.

Mamma var mye vanskeligere enn Gud. Jeg trodde at hun enten skulle være liberal og ha en god forklaring på hvorfor Gud syntes det var helt greit at jeg likte jenter og ikke gutter eller at hun kom til å bli skrekkelig sint, at hun kom til å kalle meg syk og syndig og at jeg kom til å stå utenfor døren med alle tingene mine i en koffert og ingen steder å gå. Jeg hadde ikke forventet en masse tårer, at ansiktet hennes ble hvit-grått og at hun skulle gripe hånden min hardt-vondt-hardt og si: «Er du sikker? Er du helt, helt sikker?»

Jeg hadde ikke forventet at hun skulle komme ned morgenen etter at jeg hadde sagt «Jeg tror jeg er forelsket i en jente…», med et ansikt strimet av gråt og nattevåk. «Det kan jo være det bare er en fase!» hadde hun sagt kvelden før. «Du vil vel ha barn?» «Ida, om du ble sjekket opp av en dame- du ville vel blitt frastøtt? Du ville aldri- du kunne vel aldri egentlig tenke deg å…?» Den morgenen hun satt på sengekanten min gikk det samme spørsmålet om igjen og om igjen. Var jeg sikker? Var jeg helt, helt sikker?

«Nei.» sa jeg. «Jeg tror det var noe jeg inbildte meg en liten stund. Jeg er nok ikke forelsket likevel.» Jeg fikk en lang, varm klem, og siden var det et ikke-tema.

Og i mammas øyne var det nok bare en fase, også. For da jeg hadde med en kjæreste hjem på besøk for første gang, het han Jackson til etternavn. Hjemme fikk de aldri hilse på hverken Silje, Emilie, Mina eller noen av de andre jentene jeg traff. Jeg husker at jeg gikk og leide Silje på vei bort til der hvor mamma skulle hente meg. Det øyeblikket bilen kom til syne, slapp jeg hånden hennes som om den var noe giftig noe. Det sinte, brennende blikket til Silje forsvinner aldri fra hukommelsen min. Jeg så noe av det samme i blikket hennes da hun så Mr. Jackson og meg gå hånd i hånd noen år senere. Jeg var bare juks, både som hetero og homo.

Mange har fine «Ut av skapet»-historier. Her er Alison Bechdels og Erika Moens tegneserie-versjoner av sine, og bildene i denne posten er også fra tegneseriene deres.

Mye av mitt problem med hele legningsgreia er at jeg ikke har noen ordentlig «ut av skapet»-historie, fordi alt jeg gjorde en gang i tenårene var gløtte litt på den store, tunge homodøra før jeg smalt den igjen, og først i 17-18-års alderen kunne si høyt at «Joda, jeg er bifil!», mens mannen min satt der som et trygt og anstendig alibi. Jeg var en dårlig lesbe, en wannabe-spesiell heterojente som gjerne ville kline med jenter på fest fordi det var inn uten å måtte ta noen emosjonelle konsekvenser av det.

Dette var mitt forsøk på en «ut og inn i skapet»-historie.  Kanskje du kan fortelle din?

Lørdag 26. januar 2008

Vin og andre vanskeligheter

Jeg skulle ønske jeg var muslim. Da ville jeg hatt en utmerket grunn til å holde meg edru i alle sammenhenger. Eller jeg skulle ønske at jeg hadde sertifikat, at jeg kunne si «Nei, jeg kjører.» Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å si «Nei» og at jeg ikke hadde et rusproblem.

Fordi, det å si: «Nei, jeg skal ikke ha noe å drikke. Jeg har et rusproblem» medfører masse stress. Først og fremst har jeg ikke lyst til å takke nei. Jeg er lett å overtale, jeg har lyst på noe å drikke, jeg vil fryktelig gjerne ha et glass. Hadde jeg ikke hatt lyst til å drikke, hadde det ikke vært et problem. Videre må jeg forsvare påstanden min.

«Et rusproblem? Javel? Hva innebærer det?» Jeg virker ikke så syk, jeg drikker for lite til at det er et ordentlig problem, jeg er for ung, har for mye kontroll, jeg er ikke overbevisende nok. Ta en pils, du er frisk, blir gjerne utfallet av en sånn samtale. Tar jeg én pils, får de rett. Drikker jeg meg fra konseptene- vel, da er jeg ute og kjøre uansett.

Og hvis jeg bare takker ja med et smil, slik jeg gjorde i går, for så å drikke meg fra konseptene og sjangle hjem, føler jeg meg utrolig kjip mot folka jeg var ute med i etterkant. Jeg VET jeg må fortelle dem at jeg ikke skal drikke, samtidig som jeg må presisere at det hverken var deres feil eller deres ansvar. Og sjansen for at jeg blir invitert med ut på noe sosialt med dem siden er ganske minimal. Jeg klistrer på meg en stigmatisert merkelapp, jeg blir vanskelig å forholde seg til.

Men hva betyr det å ha et rusproblem?

Voksne mennesker med kontinentale drikkevaner blir hånlige når jeg forteller hvorfor jeg ikke drikker. Alkoholikere er gamle menn som trenger spriten for å komme gjennom dagen, som samler flasker og drikker rødsprit på et gatehjørne nær deg. En ressurssterk tyveåring har ikke alkoholproblemer, hun har fikse idéer.

Legen og den første psykologen min sa det ganske greit: Når drikkingen din blir et problem i din egen og andres hverdag, har du et alkoholproblem.

Likevel kan en enkel sjekkliste som den under avdekke problemer selv om du ikke opplever drikkingen som et problem.

Noen sikre kjennetegn er:

-blackouts og hukommelsestap
-å drikke ting du ikke har fått tak i på polet, som parfyme, vademekum, desinfeksjonsmiddel eller malingfjerner
-å ikke klare å stoppe å drikke når du først har begynt
-å stjele, lyve eller begå annen kriminalitet for å greie å skaffe seg alkohol
-å drikke alle slantene i ethvert selskap, stjele andres øl og kjefte på folk som ikke drikker opp
-å drikke så mye at du skader deg fysisk, f.eks alkoholopplevelser som ender med pumping

Jeg oppfyller samtlige, i tillegg til at jeg blir fysisk syk når andre drikker i nærheten av meg og jeg ikke får, og at jeg har hatt en lei tendens til å ende i fullstendig selvdestruksjon når jeg først er blitt skikkelig dritings. For meg var det å slutte å drikke å kutte av seg en kroppsdel, å fjerne en stor del av personligheten min, og jeg gjorde det i samsvar med lege og psykiater. Det var ikke noe jeg fant på, og det at man sjelden ser meg avsindig full er fordi jeg har mye kontroll, ikke fordi jeg ikke er «syk nok».

I går trodde jeg ting skulle gå fint. Jeg trodde jeg skulle kunne drikke vin i sivilisert selskap, holde fasaden, ha det koselig, ikke bli pinlig og til bry. Og likevel- etter noen glass for mye merker jeg at jeg blir fullere enn alle andre. Veldig fort. Og at ting gikk fra «Virrvarr nipper til et glass vin» til «Virrvarr bælmer noen andres vinglass mens de er på do» på null komma svusj.

Og så går ting som de alltid går- selvdestruksjonen kommer vellende opp fra avgrunnen mens jeg står forvirret i Majorstua-krysset og driter i om det kommer noen bil, og de stakkars menneskene som forbarmer seg over meg må høre alle de stygge tankene som bor nederst i underbevisstheten, alle de forvrengte historiene om de personlige tragediene, om alt som er galt. Jeg trodde jeg kunne seile fint gjennom natten med masse rødvin i seilene, også forliser jeg en gang før midnatt. Fordi jeg trodde ting skulle bli annerledes denne gangen, og fordi jeg gjerne vil være «normal» sosial og fordi jeg ikke greier å si nei.