Det nærmer seg jul, og du mangler kanskje noen julegaver å legge under treet? (Åkei, jeg kjøpte alle mine i midten av november, men jeg er spesiell.)
Jeg tenkte jeg skulle publisere et par av de beste gavetipsene i år. Jeg er ikke sponset av noen av produsentene til produktene jeg legger ut, forøvrig.
Jada, det er fint å gi bort sånne veldedighetsgaver, men det er ikke alltid så gøy å få et kort med beskjed om at du har fått robust såkorn til en bonde i Bangladesh. Gode gjerninger fra Lush løser problemet, og gir både penger til et veldedig formål samtidig som mottakeren får en fysisk gave.
Lush Norge har inngått et sammarbeid med Regnskogsfondet, og laget en bodylotion der alt unntatt moms går til regnskogen. Når det i tillegg er en god bodylotion, er dette den beste veldedighets-dealen i årets julehandel, me thinks.
Hvorfor akkurat Regnskogsfondet? Fordi alle Lush-produkter er laget på palmefrie ingredienser. Det betyr at ingen palmetrær var kuttet ned i tilblivelsen av lotionen. (Ja, det meste som heter «vegetabilsk olje» er i realiteten pressede palmetrær. Kjipe greier.)
Etter å ha kjøpt julegaver på nettet, kan jeg med hånden på hjertet si at Etsy-folket shipper først. Det betyr at det ikke er for sent å bestille etsy-julegaver selv om det snart er tredje søndag i advent.
Du kan praktisk talt finne alt på Etsy, men en av mine favoritter er håndlagde smykker det bare finnes én i hele verden av. Alle vil ha kaninkos på fingeren, f.eks.
Fordi alle elsker Xkcd, fordi den har striper og ekstramoro du ikke får på nett, fordi det er noe veldig tilfredstillende å kjøpe en bok som er Creative Commons-lisensiert og fordi Randall Mundroe allerede har fått inn nok inntekter på boken til å bygge en skole i Laos.
Fordi alle vil ha plutselig poesi gjennom hele året, istedenfor én bok til jul. Åkei, utenom de som ikke liker poesi, da. Jeg bare glemmer at de finnes fra tid til annen.
Jeg tilhører typen som hater stress såpass intenst at jeg gjerne begynner med julegavene tidlig på høsten. Ideelt sett vil jeg bruke desember til å pakke inn ting, ikke gå i butikker.
Jeg vet om folk som elsker Oslo City 22. desember, men jeg får høyt blodtrykk bare jeg tenker på det. Det forhinder meg ikke fra å være veldig glad i å gi bort ting.
Likevel har jeg noen underliggende prinsipper i bunnen av julegave-kjøret mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele julegavestrategien min med deg. Det kan jo være du finner noe du kan ha nytte av?
Hvor mange kjøper du gaver til?
Da jeg gikk på videregående var greia at man skulle gi presanger til alle man kjente. Er du som meg, kjenner du for mange til det nå. Lag opp en liste over De Nærmeste og send kort eller brev til alle du har lyst til å huske til jul.
Du trenger ikke stresse masse. En venninne av meg tegnet et julekort, skannet den inn og sendte det på epost til alle hun hadde lyst til å gi en ekstra oppmerksomhet.
Nervøs for at noen skal dukke opp med en uventet gave uten at du har noe til dem? Kjøp inn et par ekstra gaver og pakk dem inn med blanke merkelapper, bare sånn i tilfellet. Så bruker du energien din på dem du faktisk har lyst til å gi gaver til.
Hjemmelaget?
Ja, hjemmelaget er alltid det koseligste. Det er desverre også det som tar mest tid. Derfor er min erfaring at hjemmelagede gaver er de som må planlegges først.
Skal du strikke eller brodere noe, må du sette av tiden det tar, så unngår å sitte med senebetennelse og skuldrene opp under ørene i slutten av desember. Husk at det finnes ikke-crafty hjemmelagede julegaver, også. Her er et par idéer:
Brenn en CD. Mix det perfekte albumet. Dette er særlig populært blant eldre slektninger som ikke skjønner denne MP3.
Bak kaker eller lag hjemmelaget konfekt.
Skriv et personlig brev til noen om hvorfor du er så glad i dem.
Juks. Kjøp hjemmelagede ting fra andre på Steinerskolens Julemarked eller på Etsy.
Hva med dem du ikke aner hva du skal gi?
Det er alltid noen du ikke aner hva du skal gi til. Enten så er de slektninger du ikke kjenner, eller disse slitsomme menneskene som ikke bare har alt, men slettes ikke ønsker seg noenting. Denne kategorien mennesker er gjerne dem vi kjøper ræl til.
Siden vi vet at verden ikke akkurat trenger mer ræl og at den andelen av julegavene hvert år som er ræl ikke er så veldig velkomne, har jeg et mål om å bytte ut mest mulig ræl med geiter, robuste såkorn og myggnetting.
Det er kanskje ikke de kuleste presangene å få, men da lærer du deg kanskje å si tydeligere i fra hva du ønsker deg neste år, så jeg slipper å kjøpe tilfeldig tull til deg.
Hvor kjøper du hva?
Planen min for optimal stressreduksjon er å kjøpe alt som går ann å kjøpe på nett på nett. Det jeg ikke får kjøpt på nett, vil jeg helst kjøpe på julemarked eller lage selv.
Det som ikke går ann å kjøpe noe annet sted enn i butikken, kjøper jeg en hverdag i november, helst i små etapper, så jeg slipper Handleturen der jeg gråter meg gjennom byen med to tonn bæreposer og ti presanger to go.
Innpakning:
Det kan være at du ikke er meg. Det kan være at du ikke sparer på alle esker, sløyfebånd, pent papir og ekstra tekstil med en litt bekymringsverdig entusiasme. Jeg slår et slag for det å kutte på julepapiret og plastbåndene likevel.
Pappesker er morsommere å åpne, og de er lettere å resirkulere. Gråpapir blir stilig om du tar deg tiden det tar å pynte dem, og det er utrolig hvor fine julegavene blir i gamle numre av Klassekampen.
Du kan også inkludere bærenett i gaven, og la bærenettet være innpakkningen. Bare sløyfebånd kan også være stilig, særlig på voksenpresanger.
Oppsumert:
Reduser mengden folk du kjøper gaver til, gi penger til gode formål hvis du ikke aner hva du skal gi, kutt i gavepapirbruken og kjøp gavene på nett i god tid i forveien. Hjemmelaget er fint og flott, men ikke slit deg ut i prosessen.
Det er enkelt å finne tips til hvordan skrive gode blogginnlegg der ute. Besøker du engelsksprålig Internet, er det drøssevis av blogger dedikert til hvordan skrive gode blogginnlegg.
Noe som derimot nesten ignoreres er kunsten å skrive gode bloggkommentarer. Det er litt snodig, ikke sant? Jeg mener: Alle bloggere elsker kommentarer.
Vi leser dem, sjekker jevnlig om vi har fått noen nye, vi bruker masse tid på å svare på dem og ofte måler vi hvor vellykket et innlegg var på mengden kommentarer det genererte.
Nei, kommentarer er ikke alt, men du får litt gåsehud når du ser at et innlegg plutselig har over hundre kommentarer.
Du vet at det er mange flere som leser enn som kommenterer, men det gir en ekstra piff å vite at noen tok seg bryet med å skrive noe til deg.
Noe av det bloggere og blogglesere har til felles, er at vi skriver kommentarer. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen av mine betraktninger rundt hva som er god kommentarskriving:
Hvordan skrive gode bloggkommentarer:
Les innlegget først. Ja, det burde være opplagt, men du merker veldig fort når noen ikke har lest hva de kommenterer på. Folk som er veldig ivrige på å markedsføre bloggen sin skriver gjerne «Hei! Fint skrevet! Sjekk ut hva jeg skriver!» – noe som gjerne virker mot sin hensikt. Å lese hele innlegget forhindrer også misforståelser.
Se an stemningen. Noen blogger har veldig heftig debattklima. Noen blogger har bare koseprat. Noen har en snappy, ironisk stil. Du kan godt bryte de sosiale normene som gjelder i kommentarfeltet du besøker, men vær klar over at du gjør akkurat det.
Se an lengden. Blir du veldig inspirert eller provosert, kan det være at det er bedre om du lager ditt eget blogginnlegg om innlegget og lenker til det istedet. Trackbacks er like kjærkomne som kommentarer.
Kommentarene er en del av hvordan du blir oppfattet. Som blogger er det viktig å huske på at kommentarene du skriver på andres blogger, er med på å påvirke hvordan folk oppfatter deg. Om bloggen din bare er roser og fioler, mens du skriver «Shit, du suger, altså!» i kommentarfeltet til noen, vil bloggen og kommentaren bli sett i sammenheng. Er du en snappy skribent, forventer folk gjerne litt snappy kommentarer. Bryt gjerne med folk sine forventinger til deg, men vær klar over at kommentarene du legger igjen er en del av hvordan folk oppfatter deg.
Lær deg litt html. En god kommentar kan bli en knall kommentar med muligheten til å legge inn lenker, block quotes, fete typer og kursiv.
Hvordan få folk til å legge merke til kommentarene dine:
En av grunnene til at folk kommenterer på andres innlegg, er for å gjøre bloggeren og bloggens lesere oppmerksom på sin blogg.
Det er ikke noe galt i dette – det er en av måtene folk blir klar over at nye blogger blir til. Likevel er det ikke alltid så lett å bli lagt merke til i kommentarvrimmelen – gjerne på større blogger.
Her er noen råd som får deg til å utmerke deg i kommentarfeltet:
Ha et unikt nick. Det er veldig mange Heidi’er, Mari’er og Anne’r der ute. Vil du at folk skal huske deg fra gang til gang, kan det være greit å hete noe som ikke så mange heter.
Ha en gravatar. Dukker du opp med et eget bilde overalt, er det lettere å huske deg fra gang til gang.
Vær først. Får du første kommentaren på et innlegg, kan du være sikkert på at bloggeier legger merke til deg. Alle er litt smånervøse når et innlegg ikke har fått noen kommentarer, så bloggeren puster lettet ut når hun ser at noen har kommentert. Om det kommer veldig mange kommentarer etterpå, fikk du fremdeles mest av bloggerens oppmerksomhet.
Gjør deg flid. En god, gjennomtenkt kommentar teller tusen ganger mer enn ti «Fint innlegg!»-kommentarer. Ekstra informasjon, tips, gode argumenter, konstruktiv kritikk – det gjør deg til en velkommen ressurs som blir lagt merke til.
Hva gjør at du legger spesielt merke til en bloggkommentar? Hva mener du er en god bloggkommentar?
Jeg blir invitert til å snakke for masse norsk og medievitenskaplige klasser om dagen. Jeg snakker for det meste om blogging og sosiale media (selv om noen vil høre om puling, også). Her er noen erfaringer:
Det er en myte at tenåringer kan mest om nett og sosiale media. De er like grønne som de fleste av lærerne sine.
Ida Wullf er kjendis på årntli. Det er flere som leser bloggen hennes rundt i skoleklassene enn det er folk som leser bloggen til Lene Alexandra. Jeg er helt ukjent, og det er allright.
To- tre stykker i hver klasse bruker Twitter. Dobbelt så mange har aldri hørt om Twitter. Alle lærerne er på Twitter.
Det eneste stedet folk brukte Nettby, var i Sarpsborg.
Alle er på Facebook.
Alle bruker msn.
Fem-seks stykker i hver klasse har en blogg. Det er alltid jentene som har blogger.
Åtte av ti i mediaklassene vil bli journalister på TV eller papiravis.
Det kule med forfatterformidlingen er at Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening betaler for at jeg kommer på besøk, hvilket fører til at skoler med lite budsjett har råd til et forfatterbesøk likevel.
Hvis du er lærer og vil at jeg skal komme og prate for klassen din, kan du maile forfatterformidlingen og lage en avtale.
Er du faglitterær forfatter og har lyst til å besøke videregående skoler, anbefaler jeg deg å melde deg inn NFFO og bli en del av systemet. Sånn. Det var dagens reklamesnutt.
Jeg har fått spørsmål om å dele mine beste tips til hvordan mestre bipolar lidelse. Det kan jeg godt – med forbehold om at dette er mine tips. Jeg er ikke helsepersonell, jeg er profesjonell pasient osv.
Mine tips for å mestre bipolar lidelse:
Finne en behandler jeg fungerer bra sammen med.
Ja, du bør ha en psykolog eller psykiater. Nei, du bør ikke ha en psykolog du ikke greier å snakke med i det hele tatt. Da fungerer ikke behandlingen, og du får ikke hjelpen du trenger. Du går ikke til psykolog for psykologens skyld.
Du kan ikke gjøre noe med dette i krisepsykiatri-setting, men når du skal ha en fast behandler over lengre tid, er det lurt å lete til du har en du faktisk klarer å gå til.
Den aller første psykologen min skremte så vettet av meg at jeg hadde mer angst når jeg gikk ut fra timen enn når jeg kom inn til timen.
Hun var en flink psykolog for andre enn meg, men vi matchet dårlig. Vi ble enige om at det ikke gikk så bra, og hun overførte meg til en annen en som ikke gjorde meg kjemperedd.
Skrive stemningsdagbok.
Det finnes flere typer stemningsdagbøker. Du kan finne skjemaer der du kan fylle inn dato, antall timer søvn, medisindose og stemningsleie, eller du kan lage ditt eget i exel. Mr. Jackson er veldig tilhenger av exel, fordi du kan lage grafer av dagboken etter en stund og se din egen stemningsgraf.
Jeg fikk mye ut av å skrive ned alle de små signalene jeg fikk før en episode slo ut skikkelig, sånn at jeg kunne kjenne igjen signalene når episoden gjentok seg og vite at det var det som skjedde.
Type: «Det kjennes ut som om alle butikker spiller favorittsangene mine til ære for meg, at jeg småsvever selv om jeg står på bakken og at alle rundt meg går litt for langsomt med vilje. Hmm, på vei oppover?»
«Mr. Jackson sier jeg snakker langsommere og med dypere stemme. Jeg blir sliten av ingenting. Jeg er redd for å sjekke mail og tekstmeldinger. Åkei, på vei nedover.»
Å ha en jevn døgnrytme.
Det er et kjedelig råd, men det har hjulpet meg mye. Å legge seg på samme tid hver kveld og prøve å stå opp på samme tid hver morgen gjør underverker for å holde seg i balanse.
Å observere meg selv.
Jeg har fått mye ut av å bli kjent med mine egne rytmer og reaksjoner. Jeg kjenner bipolare som har humørsvingninger som er veldig årstidsrelaterte. Høst er nede, sommer er oppe, f.eks.
De får mye ut av å planlegge for en høst med sydenferie og mye bruk av dagslyslampe. Jeg har merket at humørsvingningene mine blir forverret betraktelig av menstruasjonen min, og har bedret det ved å stå på p-piller som flater ut hormonsyklusen min litt. Å få oversikt over hva som trigger og forverrer humørsvingninger, gjør det enklere å gjøre noe med dem.
Lage avtaler med pårørende og behandler.
Jeg har laget en avtale med psykologen min og de nærmeste om hva de gjør hvis jeg blir dårlig, hva jeg trenger hjelp med, hva som fungerer og ikke fungerer.
Det betyr at alle rundt meg har en klar plan for hva vi gjør om jeg plutselig blir veldig dårlig, en plan psykologen og sykehuset er enige i og som det bare er å gjennomføre.
For meg går det på sånne ting som at jeg ikke får lov til å ta på meg masse ansvar og starte masse prosjekter mens jeg er veldig hypoman uten å få det godtkjent av Mr. Jackson først.
Det er ikke fordi jeg vil at han skal bestemme over meg generelt, men fordi friske-Virrvarr vet at gira-Virrvarr gjerne vil starte omreisende sirkus og forplikte seg til å delta i fjorten TV-debatter på en uke om hun bare er oppglødd nok.
Andre jeg kjenner som har tilsvarende avtaler, gir VISA-kortet sitt til kjæresten så han/hun kan oppbevare det mens den maniske episoden står på.
Fordi det er dumt å bruke alle pengene sine på paraplydrinker og bobleplast, selv om du får lyst. På samme måten har jeg avtaler om hvordan jeg sier fra om jeg er på vei ned, vil skade meg selv, har kjempeangst osv
Å skrive om ting.
Jeg bruker mye tid på å skrive ned vonde følelser med en gang de kommer. Det er en metode som gjør dem enklere å takle. Jeg fanger følelsen og formulerer den, og den mister litt av makten sin.
Den kan analyseres og mestres når den er formulert, mens ordløse følelser er omtrent like enkle å analysere som mageknip.
Eksempel: «Nå er jeg redd. Hvorfor er jeg redd? Jeg er redd fordi jeg er sikker på at den og den er kjempesinte på meg. Hvorfor er jeg sikker på det? Fordi jeg er så redd for at de skal være det. Hvorfor det? Fordi jeg føler det så sterkt.»
Så kan jeg spørre meg selv: Er det noen grunn til at min følelse skulle påvirke hvordan noen andre følte i forhold til meg? Nei. På den måten mister følelsene litt makt over meg.
Lære mer om hjernen og om sykdommen.
Noe av det som har hjulpet meg mest, har vært å lese meg opp på bipolaritet og på biologi og psykologi, generelt. Jeg vet ikke om det hjelper for alle, men for meg er informasjon noe av det som har fjernet mest av skammen og noiaen i forhold til egne problemer.
«Åkei, dette er det som skjer i kroppen når jeg har angst. Da slipper jeg å tenke at jeg kommer til å dø, iaffall. Åkei, så det er dette som man tror at bipolaritet kommer av. Neat. Da er det hvertfall ikke noe “galt med meg” i en sånn metafysisk forstand.»
For meg har det også hjulpet å tenke at hjernen er et organ som andre organer, og at følelser, tanker og erindringer også er fysiske prosesser innenfor organismen Virrvarr.
Det gjør at alt meta-føleriet jeg pleide å ha mye av før har sluppet taket, og jeg kan fokusere mer på å mestre de følelsene jeg har, ikke bekymre meg over de følelsene jeg synes jeg burde ha.
Å øve meg på å ikke skamme meg.
Jeg er veldig åpen på problemene jeg har. Det har vært et bevisst ledd i planen «Ikke få ekstraproblemer over at man skammer seg over problemene sine og skammer seg over at man skammer seg over problemene sine».
Du trenger ikke være like åpen som meg, men jeg tror det er veldig lurt å ikke se på problemene sine som en personlighetsfeil. Se på dem som en slags hjerneastma du må deale med.
Å ikke tenke at kreativiteten = bipolariteten
Jeg var veldig redd for at kreativiteten, engasjementet og talentet mitt var en del av den bipolare lidelsen og at det ville avta og forsvinne om jeg fikk hjelp og piller som dempet humørsvingningene.
Og likevel – jeg opplevde tvert i mot det motsatte: At det ble mer plass til kreative, engasjerte meg når jeg fikk bedre bukt med faktorene som gjorde det vanskeligere å være meg.
I følge Stephen Fry’s bipolar-dokumentar er bipolar lidelse den psykiske lidelsen de som har den har et sterkest kjærlighetsforhold til og er reddest for at skal forsvinne. Jeg kan kjenne igjen den angsten fra tidlig i behandlingsperioden min.
Jeg var sikker på at hypoman var synonymt med «genial kunster», og at all behandling ville stjele den biten fra meg.
Nå har jeg kommet frem til at hypomani egentlig kan sammenlignes med de magiske, blinkende blomstene i Super Mario.
Du blir veldig mye raskere og sterkere en stund, men om du greier å drepe noen fiender og ta noen ekstraliv er avhengig av hvor flink du er til å styre pixel-rørleggeren som hopper rundt. Ekstra fart er fint, men det er ikke det samme som å være flink til det du gjør.
——————-
Sånn, det var mine beste bipolartips. Har du noen? Jeg vet det er en bipolarklubb blant leserskaren min.
Har noen pårørende noen gode pårørende-tips?
Grisene er på tilbaketog. Feberen går ned, hosten er på tilbaketog og det kjennes ikke ut som om noen har knabbet kroppen min og byttet den ut med en eldre, mer skrøpelig modell. Svineinfluensaen har vært forbannet kjedelig.
Her styrer og ståker de om den i media et halvt år, men når jeg først får den, stjeler den hjernen og konsentrasjonsevnen min så jeg ikke får brukt sykedagene på å koke opp gode grisevitser og svinske svulstigheter. Jeg har ikke fått utnyttet det opplagte, tabloide potensialet i influensaen. Jeg har bare liggesittet og glodd i taket storparten av tiden.
Uansett. Jeg kom opp med noen svinaktige aktiviteter. Siden du også trenger noe tidtrøyte når det blir din tur.
Griseri jeg har slått ihjel tiden med:
Sunget «Og hvem skal bli til pølser og mat, så du og jeg kan spise’n? Ja hvem er tykk og doven og lat? Jo – det er ….GRISEN!», for så å synes synd på grisen. Det er det eneste dyret i Gåtevise som utelukkende defineres som mat. Alle andre har litt personlighet eller en kosefunksjon.
Gått over til å synge «Med krøllet hale» og lage alle bevegelsene til. Jeg burde jobbe i barnehage. Måtte slutte fordi jeg syntes synd på grisen, her også. Du kan ikke bruke gris som skjellsord til en gris. Det er som å selge bananer til noen og lage apelyder til dem etterpå.
Sett på de tre små grisene og tenkt på at barnefilmer jaggu hadde mye hardere moral før. Jobb eller bli spist av ulv, unger.
Sett Liam Lynch intervjue de tre små grisene om husbygging og ulvefare. Filmen får en overraskende slutt når intervjueren spør ulven om han ville spist en gris og ulven svarer: «Ja, ville ikke du?» Liam innrømmer nølende at jo, han spiser jo griser stadig vekk. Plutselig har han og ulven masse til felles.
Funnet igjen denne gamle Ikeareklamen som kombinerer seksuelt griseri med den litt mer tradisjonelle, landbruksorienterte varianten.
Satt meg ned og sett hele Emil Och Griseknoen på youtube. Her er del 1.
Lurt på om jeg skulle lese Lord of the Flies på nytt, men slått det fra meg. Jeg har vært for tung i hodet. Om du føler deg inspirert til litt «Kill the pig!» etter at du har fått viruset, finner du boka her.
Skjønt at det er flust med folk som tror at svineinfluensaen er et komplott for å drepe folk med den onde, onde svineinfluensavaksinen. Alle de mulige konspirasjonsteoriene som jeg ikke klarer å tenke meg frem til en gang.
Nøff-nøff til deg, også. Jeg satser på å være på bena igjen til uka.
Da jeg var liten miljøvernaktivist, likte man å dra en skillelinje mellom dem som mente miljøproblemene først og fremst måtte løses ved at folk reduserte eget forbruk og dem som mente at miljøproblemene først og fremst ble løst gjennom store samfunnsendringer og reformer.
Jeg har alltid vært «Ja takk, begge deler!»-damen. Det hjelper lite å bruke bærenett istedenfor plastpose når regjeringen går inn for gasskraftverk uten rensing, men det blir ikke mindre plastavfall om de bygger ut vindmøller over hele landet, heller.
Siden jeg ikke gidder å vente på at Oslo kommune skal la meg resirkulere plast og at det skal komme en plastposelov som vil gjøre like store endringer i vanene våre som røykeloven, kjøper jeg veldig stilige bærenett og sørger for å være bittelittegrann i forkant.
Genrelt sett finnes det to typer miljøtiltak du kan gjøre hjemme. Det ene går ut på at du bruker mindre av noe, eller bare kjøper miljømerkede og økologiske varianter. Det andre går ut på at du bytter ut et dumt produkt med et litt smartere produkt.
Jeg skal innrømme at det er den siste varianten som gjør meg i best humør. Jeg liker at vi finner opp nye, bedre løsninger på gamle, dårlige vaner.
Her er fem smarte miljøprodukter:
Naken shampo og balsambar. Nei, vanlig butikkshampo er ikke så veldig kult. Ikke bare kommer det i plastbeholdere du ikke kan bruke på nytt – de inneholder masse gruff som først og fremst forsvinner ned i sluket. Lush har shampo og balsam i ett og samme såpestykke, og det er fullstendig fritt for kjemikalier, i tillegg til at det ikke er testet på dyr.
Shampostykket kan bo i en fin tinnboks du kjøper med for en tier. Når det er slutt på shampoen, kjøper du et nytt stykke til boksen. Hørte jeg noen si: «Dramatisk reduksjon i plastforbruk?» Akkurat.
Nett til frukt og grønnsaker: Ja, du vet at du kan bytte ut plastposer med bærenett. Du vet at det er lurt å kjøpe nakne produkter uten masse emballasje rundt. Men selv når du kjøper nakne frukt og grønnsaker, putter du jo dem i en tynn plastpose så de kan veies i disken.
Dette produktet er gjennbruksposer i malarianetting du tar med i bærenettet og putter grønnsakene i istedet. Posen er gjennomsiktig og veier ittno mer enn den tynne plastposen du bruker til vanlig. Best av alt: Du kan vaske grønnsakene gjennom posen når du kommer hjem, siden netting som kjent er hullete.
Kaffesil: Du har tesil. Den kan du bruke tusen ganger. Også har du kaffefilter du bare kan bruke én gang. Alle ser at dette ikke er smart design. Kjøp en kaffesil i metall og bruk istedenfor kaffefilter. Igjen og igjen og igjen og igjen.
Mensbeger: Ja, en del synes det virker litt sært. Fremdeles: Hadde mensen vært et fenomen som ble introdusert i dag og vi skulle finne gode måter å ikke blø gjennom klærne på, hadde alle brukt mensbeger og Libresse hadde ikke hatt noen forretningsidé. Det finnes stilige tøybind også, selvsagt. Jeg har skrevet mer om mensbeger her.
Så enkle tips at selv at de som er skeptiske til klimaendringene burde kunne bli entusiastiske. Du kan ikke argumentere mot at forsøplingen er menneskeskapt, tross alt.
Folk sier mye rart til deg når du forteller dem at du sliter psykisk. Noen av rådene jeg har fått siden den første innleggelsen min på psykiatrisk har vært helt uvurdeelige og endret synet mitt på meg selv og min egen tilstand. Noen av rådene, hvor velmente de enn var, har bare gjort prosessen med å komme seg på bena vanskeligere.
Jeg tenkte jeg skulle gi deg de ti beste og de ti dårligste rådene i god, gammeldags listeform. Gjenkjenner du et godt råd du har gitt? Føl deg stolt. Gjenkjenner du et dårlig råd du har gitt? Don’t beat yourself up (c:
De ti beste rådene:
Trikset er ikke å ta seg sammen. Trikset er å ta seg selv på alvor.
Selvmordstanker er symptomer på en alvorlig depresjon. Tenk på dem som megahøy feber eller en plutselig blødning. Fortell behandleren din om dem med én gang. Glem alle funderinger om hvorvidt du ville gjennomføre et selvmordsforsøk. De er symptomer. Si fra.
Angst er en fysisk reaksjon. Den kommer fra den delen av hjernen vi deler med bittesmå mus og redde kaniner. Å få angst er litt som å brekke seg. Det er ingen avknapp. Du kan ikke stoppe og svelge spy. Du kan ikke «skru av» angstannfallet. Du kan sette deg ned og puste dyp yogapust og vente til adrenalinet som lager angsten har løst seg opp i leveren. Det tar femten minutter. Tenk at angst er adrenalin på ville veier og pust, pust, pust. Du skal ikke dø. Du blir ikke gal. Du må ta de femten minuttene det tar å komme seg. Tenk på det som å hente en bøtte å spy i.
Glem sjelen. Glem ånden. Alt handler om kroppen, om hjernen. Tanker, følelser, erfaringer, handlinger – de er fysisk realitet. Det faste tankekjøret om hvor fæl du er, er en motorvei i hjernen din, et spor kroppen kjører på autopilot. Heldigvis er hjernen plastisk, og ved å tenke og gjøre på andre måter, kan du grave nye småveier og kjøre dem opp til nye, gode motorveier. Å bli bedre er å øve seg, å bli bedre er å reprogrammere hjernen. Tenk at du trener opp svake muskler.
Når du er bipolar: Planlegg for depresjon. Planlegg for hypomani. Kjenn etter. Skriv ned symptomene. Merk forskjellen. Ikke forvent at humørsvigningene er forsvunnet om du har en rolig periode. Ha regntøy i skapet i tillfelle storm. Ha solkrem parat i tilfelle hetebølge. Trikset er å mestre det å bli dårlig, ikke det å aldri bli dårlig igjen.
Det enkleste er det viktigste og det vanskeligste. Spis sunt og ofte. Få nok søvn. Drikk nok vann. Vær fysisk aktiv. Faller en eller flere av punktene over bort, kjører man hurtigtog til helvete.
Ikke slank deg mens du er psykisk nedbrudt og sliter med selvskading. Just don’t.
Smør tjukt på når du skal skaffe deg en psykolog eller en behandlingsplass. Dette er ikke tidspunktet for den beskjedne, tilbaketrukne, «Neida, jeg klarer meg alltids»-rollen din. Fortell om de mest alvorlige problemene dine, selv om du ikke føler deg komfortabel med å gjøre det.
Det er lov å ta plass. Det er lov å være til bry. Det er lov å ha behov.
Når du får tilbud om innleggelse: Ikke la hensyn til venner og familie stoppe deg fra å få hjelp. Si ja selv om noen kunne bli lei seg, skuffet, bekymret eller sure. Venner og famillie som opplever det som stigmatiserende at du sliter psykisk, kan stappe følelsene sine i rumpa.
De ti dårligste rådene:
«Kutt ut dette tullet! Ut med deg! Jeg vil ikke se deg igjen! Du er altfor ung til å havne dypt inne i psykiatrien!» Kommentaren kom fra en sykepleier på legevakten etter at de hadde beholdt meg et døgn etter et selvmordsforsøk. Kommentaren førte til at jeg ikke torde å ta kontakt med helsevesenet på nesten et halvt år.
Alle kommentarer om at selvmordsforsøk bare handler om oppmerksomhet, at å si fra om selvmordstanker betyr at du ikke kommer til å ta livet av deg, men bare vil ha trøst og alle kommentarer om at selvmordsforsøket ikke var «vellykket» og at man ikke prøvde hardt nok til å være seriøst suicidal. Du vil ikke oppfordre folk til å prøve hardere, for å si det pent.
«Dette er en åndelig krise. Dette er et spørsmål mellom Gud og deg. Du trenger en prest, ikke en psykolog.»
«Du må bare slutte å være brukket. Ikke gå i stykker. Ikke kjenn på vonde følelser. Ikke gjør dumme ting. Ikke vær teit.» Jeg gikk rundt i halvannet år og prøvde å ta meg sammen etter alle kunstens regler. Jeg har aldri vært mer i stykker enn i den perioden.
Alle kommentarer om hvor farlig det var å ta medisiner, om hvor zombie og grå jeg ville bli på medisiner, at jeg ikke trengte medisiner og at medisiner ødela livet til psykisk syke. En del snakket også om medisin som et slags «nederlag», noe du måtte akseptere om du ikke greide å løse problemene dine uten.Jeg torde ikke ta piller over en lang periode ufordi jeg var sikker på at jeg kom til å forsvinne og sitte igjen kjemisk lobotomert. Antimedisin-kommentarene har vært velmente, men de skremte meg fra å ta imot behandling i perioder jeg var svært suicidal og psykotisk.
«Psykiatrien vil bare dressere deg til å leve et “normalt” liv. Embrace your true self.» Noen synes det er fett å leve etter sin egen klokke uten penger, men jeg vil veldig gjerne kunne ha jobb, utdannelse, unger, bikkje og en del andre tradisjonelle ting. Hadde jeg «embraced» bipolariteten bittelittegranne mer, ville jeg vært død.
Alle kommentarer om at bipolaritet utelukkende er en motediagnose og at folk får det på grunn av en stor konspirasjon i legemiddelindustrien. Denne typen kommentarer følges ofte opp med utsagn som «Bipolaritet er det nye ADHD» og argumentasjon om at ADHD bare er utslag av at skolen tvinger barn til å sitte stille og at moderne unger spiser for mye sukker og tilsettningsstoffer.
«Enten så ble du ikke voldtatt, eller så liker du ikke egentlig å ha sex.» sa en av eks-psykologene mine. Hvordan påføre mest mulig skyld og skam i en terapi med en enkel settning, tjohei.
Det dummeste rådet var det egentlig Delirium som fikk opprinnelig, men jeg har møtt det selv, også: «Du er ikke deprimert, du trenger bare å få barn.» (Barn som middel for å løse egne problemer? Hallo?)
Bidra gjerne med gode og dårlige råd du har fått i kommentarfeltet ^_^
Det er plutselig knallvår ute. Heggen blomstrer. Syrinene blomstrer. Hagen til svigermor bugner over med nye blomstersorter hver fjerde dag. Jeg har fem-seks dødlinjer som løper sammen i slutten av måneden, og skriver i sola. Den 17. har Mr. Jackson og jeg vært sammen i seks år. Vi har ingen planer, men vi skal sikkert kline.
Jeg har pc’en full av interessante, men akk så halvferdige blogginnlegg. Dere får bare en liste og noen lenker idag.
Virrvarr informerer:
Jeg er dårlig til å svare på sms’er, facebookmeldinger, twitterreplies og bloggkommentarer om dagen. Jeg leser alt, men har lite overskudd. Det er ikke deg, det er meg, og det endrer seg helt plutselig.
Jeg er fullstendig avhengig av Lumositys hjernetrimspill. Har du en profil, så legg meg til. De påstår man blir smartere av det, men alt jeg har fått til nå er abstinenser når jeg lar vær.
Jeg er forelsket i Caitilin Quiets vakre, sære jenteskikkelser. Her: Madeleine som tenåring.
Jeg driver og gjennomfører Keri Smiths hundre idéer og vurderer å kjøpe alle kunstbøkene hennes.
De fleste bøker om skriving jeg har lest har ikke innfridd det de har lovet. De kan gjerne oppsummeres med «writers write» og «finn din egen stemme», krydret med en dæsj «les bøker» og «lær kommaregler». Da jeg fikk øye på Skriveboka for første gang, trakk jeg uintressert på skuldrene. Likevel vakte omtalene av boka interessen min. Jeg kommer på Belmotte Tower sin i slengen, men jeg vet det var flere.
Da Bokkilden gav meg et gavekort på 500 kr for å ha skrevet noen smågreier for dem, var jeg ikke i tvil om hva pengene skulle gå til: Den skitdyre, gigantiske boka med den skinnende forsiden og den turkise trykken. Jeg fikk Skriveboka i posten og satte med ned med den og alle de andre skrivebøkene mine. Du vet, de små, blanke Moleskine-bøkene jeg skriver i.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er egentlig en boksluker. Jeg leser bøker i sultne glefs, det tar et halvt døgn, et rush hvor boken bærer meg andre steder enn sofaen jeg sitter i. Og ja, jeg sluker fagbøker også. Jeg har vært med Richard Dawkins inn i genetikken, jeg har vært preformativ med Judith Butler, kort sagt lar jeg meg rive med av bøker andre betegner som tunge. Kjedelige. Tørre. Langdryge. Jeg har ganske veltrente lesemuskler.
Poenget mitt er at Skriveboka er annerledes. Jeg har ikke lest den så mye som jeg har bondet med den, det har vært en langsom osmose mellom Skriveboka og meg. Jeg er ikke ferdig med den ennå. Ok, jeg har lest en del kapitler om igjen, jeg har hoppet over ting som kommer til å intressere meg senere, jeg har spart noen biter til en annen gang. Poenget er at jeg har ikke greid å legge den fra meg. Jeg har slept den jævla 740 siders tunge mursteinen rundt i veska i over en måned og det ser ikke ut til at jeg kommer til å greie å skille lag med den.
Jada, den har masse gode tips – alt fra råd til deg som skal skrive konfirmasjonssang til forklaring på forskjellen mellom daktylos og anapest. Den har en fantastisk guide til kunsten å skrive litteraturhenvisninger, den er nådeløs på sånne slusker som meg som aldri lærte kommaregelen skikkelig. Best av alt tar den ikke utelukkende for seg skriving som håndverk, men skriving som prosess.
Samtidig er det ikke disse kvalitetene som gjør at jeg har den med rundt i håndveska til enhver tid: Det er fordi den er så forbannet inspirerende. Er du en frustrert forfatterspire? Sakprosaskribent? Frilansjournalist? Forsker? Poet? Skriver du fordi du ikke klarer å la være? Kjøp deg denne boken. Den er ingen muse, men en bærbar skrivegruppe. Den er verdt det.
Ingrid 
Kristine 
Ingvild Sommer
MdB 
Gamer 
kamikaze
Laila 
mittegetrom
Janne
Pixiu
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
