Fredag 28. desember 2007

Gå på Steinerskolen?

Det nærmer seg søknadsfristen for vgs for ungdomskoleelevene, og folk spør meg rett som det er: Burde jeg gå på Steinerskolen? Ville du valgt å ha barna dine på Steinerskolen? Er det å anbefale? Er det forskjell på Steiner-videregående og det å sende folk dit på barneskolen? Hva bør jeg vite på forhånd?

På etterspørsel fra blant Marion kommer herved Virrvarrs komplette Steinerguide- med for og motargumenter, ting du bør vite om og ting du bør sjekke ut.

Først basic:

Velger du Steinerskolen, velger du en skole uten karakterer, eksamner eller lærebøker av noe slag.

Læreren holder foredrag og du tar notater fra førsteklasse av for å skrive din egen bok. Før du lærer å skrive, tegner du det læreren sier. 12 år med steinerskole gjør deg til den raskeste i verden til å notere og skrive gode notater, samt at du blir flinkere til å formulere deg, fordi du må skrive dine egne tekster i alt fra historie til fysikk hele veien.

I tillegg følger ikke Steinerskolen en alminnelig timeplan: Du har en «hovedfagstime» de to første timene av dagen, der man har samme faget i en periode på 3-4 uker. Det vil altså si at du har f.eks musikkhistorie to timer hver dag i en måned, for så å gå over til geografi. Dette gjør at du får fordypet deg mye bedre i fagområdet det undervises i. I slutten av hovedfagsperioden leveres silkeboken med teksten din inn, og du får en helhetlig bedømmelse av den, men ingen karakter.

Ved siden av har du håndtverksperioder der du lager skinnarbeider, tover tøfler, eller farver garn to ganger i uken i et tilsvarende periodesystem. I tillegg kommer kontinuerlig undervisning i norsk, matte, språkfag, gym og eurytmi hele året. Annet hvert skoleår er det obligatoriske teateroppsetninger, og mange steinerskoler har korundervisning en time i uken.

En annen ting som er verdt å merke seg, er at steinerskolen har undervisning i et tredje fremmedspråk helt fra førsteklasse på barneskolen av. De fleste har tysk, jeg hadde russisk.

I stedenfor avsluttende eksamen siste året på vgs, avlegger steierskoleelever en årsoppgave. Det vil si at du velger et valgfritt tema å arbeide med et helt år, og velger selv (med hjelp fra veilederen du får utdelt) om du vil ha en teoretisk, praktisk eller kunsterisk vinkling på temaet. Arbeidet med oppgaven strekker seg tradisjonelt sett fra februar til februar, og det skal nedlegges minst 300 arbeidstimer i det.

Til slutt skal oppgaven stilles ut, samt legges frem for publikum, og gjennomgås av ekstern og intern sensor. Selv skrev jeg om tegneserier og laget en tegneserie i kunstnerisk del. Samtidig som meg var det folk som restaurerte trebåt, skrev om jazz og det gyldne snitt. Resultatet av en årsoppgave om broer kan dere se her. Kort sagt- det er et stor mangfold.

Som dere ser ovenfor kan steinerskoler utdanne selvstendige, kreative elever som er flinke til å formulere seg, ta notater og behandle stoff de lærer som sitt eget. Steinerskolebarn får muligheten til å boltre seg i mange ulike fagfelt, lære språk tidligere og jobbe både med matematikk og drama på en gang, uten å føle presset fra karakterer eller eksamen.

Likevel- det er en god del ting du bør vite om og tenke over før du enten sender barna på steinerskolen eller søker deg inn på steinervgs:

1. Det er STORE lokale forskjeller fra steinerskole til steinerskole.

Steinerskolen er meget læreravhengig, siden barna ikke har lærebøker. Sjekk ut forholdene på din lokale steinerskole: Hva slags utdannelse har lærerne? Er de utdannet ved steinerhøyskolen? Universitetet i Oslo? Lærerhøyskolen? Eller fikk de bare jobben fordi de tilfeldigvis var gammel elev eller venn av noen som allerede sitter i skolestyret? Forhør deg med andre som har barna sine der- lærer barna det de skal? Er det mye klager?

Jeg har hatt de mest fantastiske steinerlærere med mastergrad i språk og litteraturvitenskap, og udugelige, forferdelige lærere som aldri ville fått jobb i en offentlig skole, men har fått en stilling her fordi «hun trenger jo en jobb, stakkar. Og alle kjenner jo Hanne godt, hun er et bra menneske.»

Kort sagt- hør med tidligere elever og foreldre ved skolen, og ikke skam deg over å be om CV’en til lærerne.

2. Har du tenkt å bli lege, sier du?

Gå gjennom planene dine for hva du vil gjøre etter vgs: Har du tenkt å søke på noe som er veldig vanskelig å komme inn på, som medisin? Er du en skoleflink realfagsnerd? Vær klar over at alle fag du har på steinerskolen, teller likt på avsluttende vitnemål. Om du er en kløpper i kjemi, fysikk og biologi, er det kjedelig å ikke komme inn på det du vil, fordi metallsløydkarakteren din trakk ned, fordi du var for dårlig i drama og eurytmi. Kort sagt- vær klar over at det er mange steinerskoler du ikke kan velge bort fag på, og tenk taktisk i forhold til avgangskarakterer. Du vil ikke ha et år ekstra på Bjørknes.

NB: En del steinerskoler følger ikke et offentlig godkjent opplegg for realfagsundervisning, hvilket gjør at du ikke får de nødvendige realfagspoengene, selv om du har 3MX og 2FY på vgs. Igjen- finn ut hva som er de lokale forholdene ved din skole. Det er teit å måtte ta opp fag fordi din lokale steinerlærer nektet å undervise i statistikk fordi det var «skadelig for sjel og karma».

3. Steinerbarn blir sære rasister

Ja, det er en tabloid overskrift, men det er mye sant i det. Steinerskoler har nesten 100% etnisk vestlige elever, hvilket gjør at steinerskoleelever er langt mer rasistiske og opplyser om mer fremmedfrykt enn skolelever som går sammen med folk med «blandet etnisitet». Det er statistisk sett kunstnere, intelektuelle og raddiser som sender barna på steinerskolen, og barnet ditt kommer ikke til å bli kjent med «vanlige barn», både på godt og vondt.

4. Steinerskolen krever mer av deg som forelder

Ja, du må stille opp på dugnad to ganger i året, lage krydderolje til julemarkedet, og kjøre barna på skoletur. Det er mer jobb enn offentlig, helt opp til siste året på vgs.

5. Steinerskolen er ikke livssynsnøytral, uansett hvor mye de påstår det selv.

Jadda, du slipper krl-undervisningen, du slipper årlige skolegudstjenester og «O, du som metter liten fugl». Men du må være forbredt på at barna fremsier bønn hver morgen (selv om lærerne kaller det «morgenvers»), hører fortellinger med høykirkelig innhold i de fleste fag, spiller Frans av Assisi-teaterstykker og feirer en bråte helgner med sang og spill. Det er ikke bare jule og påskefeiring, det er pinse, St. Nicholas, St. Martin,og St. Mikaels feiring,også.

6. Mange steinerskoler er dårlige på spesialundervisning, spesielt morsmålsopplæring

Sjekk hva slags muligheter det er for undervisning av ditt barn på din lokale steinerskole. Snakk med foreldrene til barn som har lignende problemer.

Kort sagt: Vurderer du å søke drama eller formgivning, studiespesialisering med humanistiske fag eller noe i den rettningen, anbefaler jeg steinerskolen på det varmeste. Du vil få bedre undervisning her enn på offentlig. Har du kreative barn som passer dårlig inn på sin lokale barne/ungdomskole, kan steinerskolen være en utmerket mulighet og gi barna mye igjen.

Jeg er selv en meget fornøyd steinerskole-elev, men vet at skolen har tonnevis med svakheter. Les gjerne Steinerdager, for å få en mer skjønnlitterær følelse av de verste særhetene.

Og om jeg ville hatt fremtidige barn der? Det avhenger av hvor jeg bor når jeg har barn. Steinerskolen i Fredrikstad? Mulig. Steinerskolen i Moss? Nei. Steinerskolen i Oslo: Ohyes.

Håper noen ble litt klokere (c;

Onsdag 21. november 2007

Den livsfarlige hemmeligheten

Jeg har sett The Secret, og jeg fikk gåsehud. Ikke av beundring, men av skrekk og frustrasjon. La meg være klar og tydelig fra starten av: Hvis jeg ikke hadde kjent folk som åpent var nyfrelste og promoterte The Secret, ville jeg sukket og stønnet og smilt oppgitt over dette konseptet som jeg ville gjort av en hvilken som helst annen skrullingsekt- «Få bedre liv ved å spise gulrøtter og snakke med plantene dine»- alle kvinner er reinkarnerte gudinner-finn din indre urkraft- bøker som finnes der ute. Nå har det nådd en vennekrets nær meg og jeg er veldig, veldig lei.

Problemet er at The Secret er i ferd med å bli et populærkulturelt fenomen, og jeg har tenkt å skrive litt om hvorfor boka/filmen er:

1. Vås

2. Jævla skadelig.

La meg forklare konseptet i veldig korte trekk: Verdens mektigste har alltid kjent til The Law of Attraction- en «naturlov» som går ut på at alt du tenker, føler og ønsker deg kommer til deg. Universet er en ånden i Alladins lampe, bare at denne ånden ikke har noen begrensning på antall ønsker du får oppfylt. I følge The Law of Attraction former verden seg etter dine tanker og følelser og gjør at om du tenker at du er rik, vil du bli rik. Om du tenker at du er frisk, vil du bli det. De fleste mennesker bruker all energien sin til å tenke på hvordan de ikke vil ha det, og får dermed det de ikke vil ha. Visualiserer du jevnlig det du ønsker deg, fikser universet resten. Om du klarer å være lykkelig, vil du fortsette å være det, fordi du blir en lykkemagnet. Livet skal være lett, og din instilling føkker det opp. Len deg tilbake, visualiser lykke, vær takknemlig og bruk universet som din personlige postordrekatalog. «Dette vil jeg ha», skal du si. Så vil universet gi det til deg.

Høres fantastisk ut?

Hvorfor The Secret er vås

Se filmen, så skal vi se litt på hvor vås dette egentlig er.

[youtube=http://youtube.com/watch?v=_b1GKGWJbE8]

Ok, filmklippet taler jo for seg selv. Jeg beklager, men skuespillere som smiler, flashy effekter, mystisk musikk og en bunch med forfattere av livvstilsbøker som forteller om hvor magisk dette er, er ikke det som overbeviser meg i utgangspunktet. «Metafysikere», «filosofer», «lærere» og «forfattere» som viser seg å stå bak ulike newage-tjenester og ikke har formell utdannelse er ikke ekspertgruppen jeg pleier å forholde meg til. Likevel er det mye mer her som lukter svidd enn solbrune «livsveiledere» som forteller deg hvordan du skal leve livet ditt.

Det første er det inntrykket de forsøker å gi om at The Law of Attraction er en naturlov. Litt research, og du finner vitenskapsfolk som hyler over konseptet. Selv om folka forsøker å fremstå vitenskaplige, er dette religion. Ja, man KAN si at alle mennesker er energi på et kvantenivå, betyr ikke det at våre tanker former omgivelsene våre. The Secret har to påstander, hvorav det ene er delvis sant og det andre er vissvass. Sjå no:

Først: Du endrer deg selv ved å endre innstilling.

Her har de et par gode poenger. Klart placebo funker. Klart du får et bedre liv, om du klarer å overbevise deg om at du har det. I tillegg mener mange moderne biologer at hvordan du tenker, former strukturene i hjernen din. Tenker du mye på at du er syk, lager du tankemønstre som er vanskelig å komme ut av. Folk som er tungt deprimerte, har ofte tenkt faste kjemiske strukturer i hjernen sin. Å tenke positivt, ha en åpen innstilling og tro på deg selv er som regel en fin oppskrift på å ha det bra, så lenge alle matrielle forhold ligger til rette for det. Og det er med dette vi går over på den andre påstanden:

Du endrer verden ved å endre innstilling.

I følge The Secret kan du visualisere deg ut av fattigdom, dårlige levekår, en kjip jobb, krig, sult og nød. Beklager, men det er HANDLING og ikke følelser som endrer verden. For å ta et nærliggende eksempel. Jeg lager tegneserier. Om jeg legger meg ned og tenker på hvor flink jeg er til det, lager jeg ikke en ny og fantastisk tegneserie. Derimot kan jeg sikker føle meg bedre og så gå og lage noe bra, men dette er KORRELASJON, ikke KAUSALITET. Mine følelser mekker ikke serier for meg. På samme måte som det å tenke at man har penger, faktisk ikke gir en mer penger. Om jeg vil ha en frisk kropp, hjelper det mer å trene enn å føle. Hvordan skal en overvektig person føle seg ut av fedme? The Secret sier at vi ikke skal spørre «Hvordan» ting skal skje, det skal universet fikse. En gammel vri på at Guds veier er uransakelige, her forkledd som vitenskap.

Ok, sier du. Det er tydelig at det er ugler i mosen her. Men hvorfor er det skadelig?

Hvorfor The Secret er jævla skadelig

1. Skyldplassering

Har du mistet noen i bilulykke? Døde barnet ditt i krybbedød? Ble landsbyen din vasket vekk av en tsnuami? Har du en kjip, underbetalt jobb? Ble du voldtatt? Slo foreldrene dine deg som barn? Ble du ranet? Brant huset ned? Fikk du kreft?

Dette tiltrakk du i følge The Secret. Bare du og din egen innstilling kan klandres for all skiten som har skjedd i livet ditt. Får du ikke til å visualisere millionen du skulle tjene? Du prøver ikke hardt nok. Får du ikke bilen du drømmer om jevnlig? Du har nok ikke stilt deg inn på riktig frekvens. Kort sagt- har du det kjipt, er det din feil. Får du ikke til å bruke oppskriften til å fikse livet ditt, er det også din feil. Jødene i konsentrasjonsleirene var skyld i det selv, de sultne barna i Afrika mangler ikke mat pga vestlig imperialisme, det er fordi de ikke klarer å se for seg maten de skal spise. Og ikke bare det- dette konseptet oppfordrer folk til å ikke engasjere seg i problemer.

2. Passiviserende og destruktivt

Nei, du skal ikke være mot krig, rasisime, vold, fattigdom, kapitalisme og miljøødeleggelser, fordi du får mer og mer av det du er mot. Ikke engasjer deg politisk, fokuser på hvor bra du har det. For et klasseperspektiv, i grunnen! Du må være ganske rik, ressurssterk og lykkelig for at du skal kunne glede deg over hvor flott du har det. I tillegg er hele The Secret blind for at det finnes undertrykkende forhold. De 1% rikeste i verden er det fordi de kjenner hemmeligheten, ikke fordi de utbytter andre. Er du diktator i et lite land, er det fordi du visualiserte deg dit, eier du halve hjemlandet ditt er det fordi du er så flink til å se for deg ting. Soldatene du brukte til å meie befolkningen ned med fikk du i presang av det snille universet. Hva med miljøperspektivet? Det er jo ikke nok til at alle kan visualisere seg til et Donald Trump-nivå selv om konseptet hadde funket? Tøys, sier The Seceret. Universet vil lage mer og mer rikdom til dem som vil ha. Knapphet er folk sin egen feil. Ikke klag, ikke kritiser, ikke engasjer deg, ikke gjør opprør. Tenk på hvor rik du vil bli, og få masse skyldfølelse om det ikke fungerer bra nok.

I tillegg har boken masse gode råd. Bekymret over gjeld? Begynn å oppføre deg som du ikke hadde det. Ikke lag en plan. Ta et kortsiktig lån. Du blir yngre om du tror det selv, ingen grunn til å trene. Har du et rusproblem? Ikke fokuser på det, lat som om det ikke var der, så forsvinner det.

Kort sagt- beskjeden er: Ikke tenk, føl. Ikke spør hvorfor, tro. Ikke legg merke til problemer rundt deg, så forsvinner de. Alt er din egen feil. Får du det ikke til, er det også din feil. Dette er den store Hemmeligheten, pent innpakket og her for å ødelegge livet ditt.

Den eneste skikkelige hemmeligheten her, er å formidle et så hårreisende budskap så det blir en kassasuksess.

Torsdag 1. november 2007

Uenig!

Jeg har to type politiske uenigheter med folk – faktabaserte og filosofiske.
De faktabaserte uenighetene er ganske greie – vi er rett og slett uenige om hvordan verden ser ut. Går bistandspengene til reell utvikling i u-land, eller brukes de bare til privatisering og for å tilrettelegge for vestlige bedrifter? Dette er en typisk uenighet man kan løse ved å finne forskning og fakta på området og se på hva faktisk pengene går til i de ulike landene.

Det samme er spørsmålet om klimaendringer. Med mindre man har med en altfor, altfor bilentusiastisk frp-er å gjøre, er dette en uenighet der man kan slå i bordet med tall & faktaopplysninger. Det er slike uenigheter jeg liker best, rett og slett fordi man kan finne ut hvem som egentlig har rett og man lærer noe nytt i prosessen. Litt som den gode, eldgamle om hvorvidt jorden var rund eller flat. Til slutt kommer det frem at «Ja, den er nok rund.» Ok, måtte de som var skeptiske si, vi må nok gi oss. Jeg kan være litt pompøs og kalle dette vitenskapelige uenigheter, også. Jeg har en teori, du har en teori, så vi må finne tilstrekkelig med beviser og argumenter for å overbevise den andre. «Kommer klimakvoter til å redusere utslippene våre, sier du? Er det ikke bare en avlat vesten betaler for å kunne kjøre fly? Gi meg tall og fakta, så skal vi se.»

Det er verre når diskusjonen blir filosofisk, og vi ikke bare er uenige om hvordan verden ser ut, men også hvordan vi skal se på verden. En venninne av meg og jeg hadde en lang og hard diskusjon om kjønnkvotering, og kom ikke til enighet. Hun er mot kjønnskvotering fordi hun er for likestilling, og mener det er diskrimminerende å kvotere inn. Jeg viser til undersøkelser der det kommer frem at menn ansetter menn og tror dette skal virke overbevisende, men dengang ei. En ganske upolitisk kompis blander seg : «Men vi har fått sånn kvotering på jobben, og det funker. Nå er det mye flere damer enn det var før, og flinke er de også.» Svaret fra min venninne var følgende: «Der har du forskjellen på deg og meg. Når jeg er mot noe, er jeg mot noe selv om det funker.»

Tada- se her! Vi er filosofisk uenig, i den forstand at jeg har et materialisme utgangspunkt, mens hun har et idealistisk utgangspunkt. Med materialist mener jeg ikke en person som overforbruker og ikke er glad i mennesker, men en person som har som grunnsyn at verden er verden. Når jeg skal løse et problem, tar jeg utgangspunkt i de mulighetene som finnes foran meg, matrielt sett. En idealist er ikke en hippie som gir bort suppe til fattige folk hele dagen, men en person som tar utgangspunkt i en idé eller et prinsipp som ikke trenger å ha forankring i materien.

Ludvig Nessa og jeg blir aldri, aldri enige på grunn av denne filosofiske uenigheten. Når jeg er for selvbestemt abort, er det med utgangspunkt i forhold i verden omkring meg. Hm, har man ikke rett på abort tar jenter ulovlige, farlige aborter og skader seg selv. Kvinners selvstendighet er avhengig av at kvinner selv kan bestemme når de får barn og om de vil ha barn. Selvbestemt abort er en fin løsning på de to problemene ovenfor. Nessa, på den andre siden, har en idé om livets opprinnelse han har fra Bibelen og en tro han aldri trenger å bevise for seg selv. Denne idéen vil han forme verden etter, uavhengig om den materielle verden stemmer med idéen hans.

For å snakke enda mer fag: Hermeneutikk er læren om hvordan vi tolker noe. Starobinski snakker om at vi har to hermeneutiske sirkler vi bruker, og den ene er å foretrekke om vi skal få riktig svar.

Riktig sirkel: Vi observerer et objekt – vi gjør oss opp en mening – vi tar meningen med oss tilbake for å skjønne objektet bedre.

Feil sirkel: Vi har en mening – vi observerer et objekt – vi tar med oss det vi fikk ut av objektet tilbake for å bygge opp under meningen vår.

Du finner ikke ut noe nytt om det du studerer om du bruker feil sirkel, og ting stopper opp.

Ingen mennesker er objektive, men vi kan prøve å undersøke verden og krangle om faktaene vi finner. Det gjør uenighetene mulige å løse.

Dette bildet illustrerer fint de to typene uenighet jeg har med folk. Titta!

Tirsdag 30. oktober 2007

Kate Winslets debut

Fildeling er en velsignelse, men det er ikke alltid man finner filmen eller sangen man vil ha tak i på de ulike nettverkene. Det vanskeligste er filmer som er så gamle at de bare finnes på VHS. De filmene jeg har slitt mest med å få lastet ned, er også de jeg har slitt mest med å kjøpe eller leie. B-filmer eller norske filmer fra tidlig nittitall er vanskelig å finne igjen. En stund lurte jeg på om den eneste måten var å skaffe en gammel videospiller og kjøpe piratkopier fra Kina når det gjaldt favorittfilmene mine fra denne epoken, men nå har fildelingsnettverket endelig blitt stort nok til at de er mulig å få tak i. Etter to år med leting fikk jeg endelig tak i Heavenly Creatures på mininova.org i går.

Filmen er fra 1994, og en av Peter Jacksons beste og minst kjente filmer. Ikke minst er det Kate Winslet sin debutfilm, som gjorde at hun fikk rollene i Sense and Sensebility og Titanic senere. Jevnt over er det en kvalitetsfilm som har fått altfor lite oppmerksomhet.

Heavenly Creatures er basert på Parker-Hulme-mordet som fant sted på New Zealand i 1952. Det to bestevenninnnene/elskerne Juliette Hulme og Pauline Parkers intense forhold kulminerte i mordet på Paulines mor etter at de ble forsøkt separert. Da begge to var mindreårige, slapp de unna med fem års fengsel, mot at de lovet å aldri treffe hverandre igjen.

Filmen beskriver både det psykotiske, altoppslukende forholdet mellom de to jentene, ved siden av å sette fokus på 50-tallets syn på homofili og vennskap på tvers av samfunnsklasser. Mens Juliette er fra en rik akademikerfamilie, er Paulines foreldre fra den fattigste arbeiderklassen og forskjellen mellom dem i klær, språk og oppførsel er tydeliggjort gjennom hele filmen.

Selv om Heavnly Creatures er en film om mord og galskap, er den også en gripende, varm fortelling om et altoppslukende forhold mellom to mennesker og hva som kan hende når de ikke møter aksept. Alt som skjer, er kommentert av de autentiske dagbøkene til Pauline, som gir filmen en veldig intim stemning. Filmen åpner med det brutale mordet på Paulines mor, og så fortelles historien retrospektivt, slik at sympatien blir liggende hos tenåringsjentene. Samtidig er ikke filmen nådig med dem, og viser tydelig alle vrangforestillingene og fikse idéene deres.

Skuespillerprestasjonene er mesterlige og filmen er en opplevelse. Last den ned- nå er den tilgjengelig på nett!

Tirsdag 23. oktober 2007

Feminist, javisst!

Delirium har skrevet et intressant innlegg om hvorfor hun ikke vil kalles feminist og vil ha et nytt begrep som skal romme innholdet person som er for likestilling. Hun mener «feminisme» er blitt et stigmatisert begrep hos damen i gata og i mediabildet. Som kommunist er jeg nok blitt ganske immun mot stigma. Fordommer mot feminister som stygge troll med hår under armene kan nok gi ordet en sur bismak, men det blir ikke verre enn å bli konfrontert med Stalin i enhver sammenheng (c; Videre tar hun opp kjønnskvotering og hvorfor hun er motstander av det. Dette hopper jeg elegant over og sparer til et senere innlegg. Det er det tredje og siste punktet jeg har lyst til å se nærmere på og diskutere mer:

For å sitere henne: For meg blir feminisme som tydelig er et feminint ladet ord feil av mye samme grunn som at det ikke lenger heter “politimann”, men “politikonstabel”. Vi burde unngå kjønnsladede ord for å beskrive kjønnsomfattende og kjønnsnøytrale ting, posisjoner, holdninger og mennesker.

Slik jeg leser henne mener ordet «feminisme» blir problematisk rett og slett fordi det er en ideologi som tar utgangspunkt i kjønn når man samtidig ikke vil at kjønn skal spille noen rolle, at folk skal behandles likt uansett om de har utovertiss eller innovertiss og at det blir galt å snakke om «kvinnekamp» fordi man fremdeles henger seg opp i kjønn som kategori. Den svenske feministen Nina Bjørk sier at det skal ikke være fint å være kvinne, det skal være uintressant. Skal man kvotere på bakgrunn av kjønn når man vil diskrimminering på bakgrunn av kjønn til livs? Er det ikke litt dobbeltmoralsk å bruke et feminint ladet ord om man vil frigjøre seg fra kjønnet undertrykkelse?

Først og fremst: Dette er en veldig spennende problemstilling, og et stridspunkt i feministisk teori. Jeg har lyst til å trekke en parallell her til Judith Butler og queer-teori, som jeg mener Deliriums innvendig mot ordet feminisme kan sees i sammenheng med. Hm? Henger du ikke med når jeg snakker om queer-teori, sier du? Kort forklart er det en gren av feminismen som tar utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper. Here we go:

1. Butler mener kjønn er en sosial konstruksjon, imitasjon av en rolle det ikke finnes en orginal til. Biologi spiller liten eller ingen rolle for hvem du er og hvordan du oppfører deg, ei heller på hvem du tiltrekkes av. En av kjerneproblemstillingene i queerteorien er drag. Hva slags kjønn har en person i drag? Du ser noe som kan se ut som og oppfører seg som en dame, mens anatomisk sett er en mann. Kjønn er ikke noe du er eller blir, kjønn er noe du gjør og godt kan gjøre annerledes.

2. Butler mener også at alle kategorier er begrensende og kategorier danner raskt hierarkiske strukturer. Mann er bedre enn dame, hetero er naturlig, mens homo er avvik. Butler og queer-tilhengerne ønsker seg kjønnsanarkisme, at folk er individer og personer og må definere innholdet i sin personlige rolle selv. «Jeg skjønner det er politisk viktig å kalle seg lesbisk» sier Butler, «men jeg vil helst ikke tilknytte meg noen kategori.»

Jeg synes det høres fantastisk ut på mange måter. Selvsagt vil jeg kaste alle kjønnsroller på båten og kreve å bare være person, ikke kvinne, bifil, eller noen av de merkelappene der. Problemet jeg ser med både Deliriums argumet mot «feminisme» som begrep og Butlers mot «kvinne» som kategori, er at de ikke tar høyde for et par ting: For det første at vi lever i et mannssamfunn og at når problemet er kvinneundertrykkelse og man skal snakke om kvinners situasjon, må man snakke om kvinner. Kjersti Ericsson har skrevet en artikkel om dette problemet hun kaller Mary Wollstonecrafts dillemma, der hun skisserer følgende problemstilling: «På en måte vil vi si «Det finnes ikke kvinneyrker». På den andre siden ser vi at yrker med høy kvinneandel, som hjelpepleiere har svært lav lønn og vil si «Høyere lønn til kvinneyrkene nå!» » Når det er plenumsdiskusjon, og bare menn tegner seg, må man kunne si at «ingen kvinner snakket» for å kunne sette ord på problemet.

For det andre er ikke jeg ikke feminist fordi kvinneundertrykkelse er noe man kan endre ved å endre språkbruk eller holdninger. For å bruke et gammeldags begrep: «mannsmakten» er materiell og reell. Kvinner eier 1% av verdens eiendom, og det tallet blir ikke annerledes om man oppløser kjønn som kategori eller ikke vil bruke kjønnsladede ord. Jeg mener at problemet med Butler og Deliriums poenger, er at det på mange måter flytter fokuset fra menns undertrykkelse av kvinner til at både menn og kvinner er begrenset av kjønn som kategori.

Ideelt sett vil jeg ikke at kjønn skal spille noen rolle, men jeg vet det gjør det. Selv om jeg kan dra en kjønnsanarkist-greie og kalle meg person, ikke kvinne, vil fremdeles min fremtidige arbeidsgiver se på meg som dame og spørre seg «Når kommer hun til å bli gravid, mon tro?» når han skal annsette meg. Hvis jeg vil endre kvinners stilling i samfunnet i dag, kan jeg ikke behandle problemstillingen kjønnsnøytralt, selv om jeg i prinsippet er for kjønnsnøytrale løsninger. Kvinneundertrykkelse er ikke et kjønnsnøytralt problem, og motarbeides av en ideologi som dermed har en kvinnelig kjønnet merkelapp: «Feminisme»

Derfor: Kall meg feminist, ingen andre ord blir presise nok.

Mandag 22. oktober 2007

Hvorfor jeg liker Nemi- synsing rundt tegneserier & kjønn

Jeg har hørt mye klaging på Nemi om dagen. Lise resirkulerer vitser, hun kan ikke tegne, hun har brukt opp konseptet sitt. Katarina spurte meg i en kommentar på slaktposten min av Zofies Verden: men jeg lurer vel egentlig på hva som er kvaliteten bak Nemi? Nemi var et kortvarig prosjekt som for sin egen del burde vært lagt ned for lenge siden. Ingenting er morsomt når det går på de samme poengene og småsketsjene hele tiden.

Og ja- jeg kan være enig i mye av kritikken ovenfor. Likevel mener jeg Nemi har noe enestående som tegneserie og jeg vil argumentere for hvorfor. For å kunne gjøre det, må jeg si noe generelt om tegneserier og kjønn.

At kvinnelige tegneseriefigurer har vært og fremdeles er ganske stereotypiske, er ingen hemmelighet.  Mens Mikke og Donald er to svært ulike typer, er kjærestene deres Dolly og Minni omtrent identiske. De er hjemmeværende husmødre som elsker shopping, er redde for mus og bruker lang tid på badet. Glemmer Donald eller Mikke bursdagen deres, er helvetet løs. De er ute av stand til å forsvare seg, elsker å lage mat og er humørsyke og ufornuftige.

Serieskapere bruker i all hovedsak tre kjønnsstereotyper når de lager kvinnelige karakterer. Den første er:

Kjæresten

Denne stereotypen har en underavdeling bestående av moren, datteren, kona og søsteren.  Dette er tegneseriefigurer som ikke er noe annet enn den funksjonen de har i forhold til en mannlig helt. Typiske kjærester er Minni og Dolly i Mikke Mus og Donald Duck, Brummelise i Bamse, Mary Jane i Spiderman, Louis Lane i Superman, Blondie og Sala i Fantomet. Hun er gjenganger i spenningsserier og i barne/familieserier. Hun er den trofaste, den helten drømmer om når han sitter i fangenskap, den skurken kidnapper. Hun er ikke en person så mye som hun er en stillingstittel. Merk dere at alle disse seriene eksemplene er hentet fra har navnet til den mannlige hovedpersonen som tittel, utenom Blondie…De er først og fremst kjæresten til helten, ikke en selvstendig karakter.

Stereotype nummer to er litt mindre opplagt. Jeg liker å kalle henne:

Den uoppnåelige

Denne damen finner du oftest i humorseriene. Hun er den pene, smarte, fornuftige jenta alle de håpløse mennene sikler etter. Du kjenner henne igjen ved at hun er den eneste i komiserien som ikke er morsom; hun står som den eneste normale i en flokk med galninger. Hun er smartere og mindre hysterisk enn kjæresten, shopper mindre og redder gjerne den mannlige hovedpersonen om det skulle trengs. Problemet hennes er at hun ikke har noen videre personlighet, feil eller noe annet som gjør en karakter morsom. Typiske uoppnåelige kvinner er Brandy i Reservatet, Rosa i Eon, søster Bjørklund i Riskhospitalet, Emma i Kollektivet og Sara i Kights of the Dinnertable. Hun skal være Perfekt, og det åpner ikke for morsomme innfall. Jevnt over er det en tendens til at det å være morsom er en ukvinnelig egenskap. Skal en dame være en komisk figur, bør hun helst være stygg. Som bringer oss over til den tredje kategorien:

Den stygge

Skikkelige morsomme damer er ofte mindre feminine og i beste fall stygge. Her finner vi slitne koner, sinte svigermødre, hurpa i nabohuset og Jokkes motbydelige damebekjentskaper.Her er det nok av karakterer å ta av, fra Ponny Petra og Else i Pondus, til Gyda i Hårek og Gry i Kollektivet. Et veldig godt eksempel på den stygge og den uoppnåelige kvinnestereotypen i skjønt samspill, finner vi i Bone av Jeff Smith. Her møter vi to tøffe og slagkraftige damer; Bestemor Ben og hennes barnebarn, Thorn. Her har samtlige av figurene i serien et humorpotensiale, foruten vakre Thorn, som er en skjønnhet av dimensjoner i en verden der alle andre ser ut som fantasidyr med overdimensjonerte neser. På den andre siden kan bestemoren karakteriseres med to ord: Morsom og maskulin. La oss se på bildeeksemplene under. Her ser vi først Thorn som uoppnåelig:

Deretter får vi en effektiv demonstrasjon av Bestemor Bens «maskuline» kvaliteter:

De tre stereotypene jeg har skissert spiller på kvinnen i tegneserieruten som objekt og perfekt, og gjør morsom til en maskulin kvalitet. I et sånt perspektiv er det spennende å se på hvor unik Nemi egentlig er, og ikke minst hvor banebrytende hun var som karakter da Lise introduserte henne på starten av nittitallet.

Nemi viser at det går ann å være en pen, morsom karakter med masse personlighet, at du kan være en «feminin» dame og fremdeles ha mengder med sjarmerende feil og mangler. Nå mener ikke jeg å si at det skal være en nødvendig kvalitet å være pen eller feminin, men det er alltid hyggelig å se en serie som bryter alle normene om hvordan en dame skal være innenfor et medium. Sett fra dette perspektivet, har Nemi en hel rekke enestående kvaliteter som tegneserie og baner vei for en masse, nye og knæsje tegneseriedamer som bryter med de rådende stereotypene. Når hun er ute og drikker øl hele natten, raper høyt og onanerer mens hun tenker på Spøkelseskladden, bryter hun tusen uskrevne regler. Nemi er pen, slem, lat, trist, kåt, morsom og ufordragelig- hun er en person, ikke en type, ikke et objekt.Det samme gjelder Cyan. Lise Myhre driver ikke så mye med gode humorpoenger som med banebrytende karaktertegning, og etablering av to mangesidige personer som lever videre uavhengig av det konkrete inneholdet i stripene. Poenget er ikke alltid å være morsom, men å skape personen Nemi og personen Cyan.

Lørdag 13. oktober 2007

Machokrim, bestselgere og snømenn.

Jeg liker ikke krim, med mindre du regner med de gamle Agatha Christie-klassikere og min første store kjærlighet i barndomsårene; Sherlock Holmes.  Krimbøker er sånt jeg ser i hyllene på Narvesen før jeg skal ta toget, og navnene på kjendiskrimforfatterne er sånt jeg merker meg når jeg skummer gjennom Dagbladet. Jeg har ikke giddet å sette meg ned med hverken Anne Holt eller Jo Nesbø før nå nylig.

Jeg fikk høre hvor fantastisk «Snømannen» fra alt fra generelle lesehester omkring meg til folk jeg studerte litteraturvitenskap sammen med og begynte og gruble.  Jeg hadde jo ikke lest den type litteratur før. Kanskje det var bra?

Da jeg snublet over Jo Nesbøs siste utgivelse på lydbok da jeg rotet rundt på Pirate Bay, tenkte jeg som så: Shit, la gå.

Jeg har tegnet og lyttet en par dager. Likte jeg dette? Var det artig? Underholdende? «Snømannen» er jo en bestselgerroman av en bestselgerforfatter. Det må jo være en grunn til det?

Jeg fikk følgende ting ut av boken:

1. Jeg ble ikke overrasket. Jeg visste hvem morderen var så fort alle karakterene i boken var presentert. Ikke på grunn av hint eller spor, men på grunn av hvordan boken er skrevet og handlingen lagt opp. Selvsagt er den kjekke, fantastiske fyren heltens ekskjæreste bor sammen med en gal seriemorder. Tada. Jeg satt i over hundre sider og ventet på hvordan Nesbø ville dra det i land.

2.Et par gode latterbrøl på grunn av klisjéfaktoren. Ok, hovedpersonen heter Harry Hole. Hans mest traumatiske opplevelse i barndommen var da han gikk seg bort på myra i mørke og ble sittende fast i et hull. Hole-hull-greia, samt seriemorderen som er løs i Oslos gater, hele «det var en mørk og stormfull natt»- tendensen og den utrolig James Bond-aktige avsluttningen der heltinnen kommer til å dø om helten åpner døren og politi og morder ender opp med å henge etter et håndjern fra toppen av holmekollbakken…Vel, det tok litt av for min del. Der ting skulle vært nifst og ubehagelig, lo jeg godt. Mye av boken kjentes som en overdrevet horror-movie.

3.Kløende utslett av machotendenser. Hovedpersonen er den åh- så dyktige, åh- så alkoholiserte, åh- så deprimerte, åh- så Ensom Ulv- Harry Hole. Damen hans vil ikke se ham mer, men de har masse heftig utro-sex og han redder livet hennes til slutt. I tillegg kommer den Utrolig Håtte, Utrolig Mystiske, Utrolig Flinke & Farlige unge damen, Katrine Bratt og begynner å jobbe som Harrys assistent. De to eneste damene i boken er altså to ytterst pene ting som svermer rundt den macho, ensomme, treningsnarkomane helten som stadig vekk trues med avskjedigelse fra voldsavsnittet hos Oslo Politikammer. I tillegg handler boken om en seriemorder som straffer utro kvinner- aka horer, og er full av lite flatterende skildringer av kvinner og kvinnekropp. «Bimboer«, «middelmådig, men pulbar», «fitte», boken er full av det.

4. En spiseskje mørkredsel. Ja, den var nifs, trass i klisjéorgier og forutsigbart plott.

Og det var det. Plottet var en slags kryssning mellom krimseriene som går på TV2 i påsken og et sett med standardingredienser. Jeg tror jeg kan lage et program som genererer krimromaner om man bare fyller inn navn på steder, personer, legger til drapsvåpen, vitner og hvem man vil ha som morder. Så putter det inn «Det var en mørk og stormfull natt», en og annen pen dame, en falsk mistenkt eller to, et tilsynelatende selvmord og et par oppskårede lik. Det blir litt som Cluedo, bare mørkere. Også skal det lage Jo Nesbø-bestselgere, ikke brettspillgreier.

Tirsdag 9. oktober 2007

Konstrasten mellom ord og bilde

Jeg likte ikke Zofies verden da jeg leste den første gang. Tvert i mot, jeg fant den kjedelig, til tider småabsurd og veldig lite morsom. Da jeg så at den fikk fast spalteplass i Dagbladet ble jeg overrasket- jeg syntes serien var elendig, men om de ville trykke den fast, måtte det vel være fordi det var noe likandes ved den. Eller?

Den forrige tegneserien som gikk fra gjesteinnspill til fast spalteplass var M av Mads Eriksen, en serie jeg stadigvekk genierklærer. «Nå tok Dagbladet til vettet», tenkte jeg. Når jeg så Zofies verden som fast innslag, var førsteinnskytelsen min å sutre litt over at de hadde «tørna helt.»

Vel, fordommer er til for å utfordres. Jeg satte meg ned med en mengde Zofies Verden-striper og prøvde å ta konseptet. Og jeg leser mye tegneserier og liker mye tegneserier. Den eneste serien jeg med hånden må hjertet kan si at jeg virkerlig avskyr, selv etter iherdig lesning og velvilje er Mette Hellenes’ Kebbelife.

Så- hva er egentlig greia med Zofies verden?

Jevnt over er den en pop-art-orgasme der en kunstskolestudent utfolder seg med technicolor og tegnestil som klippet ut av den amerikanske gullalderen, som kompanjongen hennes setter rare, upassende kommentarer til. Kort sagt baserer humoren i Zofies Verden seg bare på ett, eneste element og det er kontrasten mellom ord og bilde.

La meg illustrere:

Hverken bildet eller replikken er noe artig i seg selv, det er kontrasten mellom dem som skaper interesse.

Her er konseptet det samme- en tegnestil og et ansiktsuttrykk man assosierer med actionserier fra femtitallet møter et mantra fra dagens helseblader. Resultatet er den samme kontrasten som visstnok skal skape humor.

Og for all del- denne kontrasten er et retorisk grep som bare er mulig i en tegneseriesetting. Du kan ikke uttrykke dette med bare bilde eller bare tekst.

Likevel- en humorserie som kun baserer seg på ett virkemiddel? Tilbake til tegnebrettet, mine damer. Dette er uintressant, og mer runking av et av tegneseriemediets aspekter enn et forsøk på å fortelle en god historie eller få frem skikkelige poenger.

Dette er ikke bare et spørsmål om smak og behag- vi står rett og slett ovenfor dårlig kvalitet.
Zzzzzz, Zofie.