Torsdag 28. februar 2008

Spillnoveller (Portal! Squee!)

Jeg lurer ofte på når pc-spill skal få kunststatus, jeg. Når det å lage pc-spill blir sett på som kreativt arbeid på linje med å skrive roman. Nå påstår jeg ikke at alle spill har en litterær kvalitet. Uansett hvor høyt jeg elsker Mario Galaxy, er det ikke litteratur. Det er i beste fall en langtekkeliggjøring av et absurd syredikt om den fete rørleggers forsøk på å samle nok stjerner til å redde prinsessen.

Ja, Mario er syreeventyret (hør så fint det ordet er når du sier det høyt!), men det er ikke litteratur. Derimot vil jeg holde fast på at å spille Final Fantasy VII og VIII ikke er langt unna å lese en litt interaktiv roman. Spill som Ico var poesi og landskapsmaleri i ett og samme spill, og mange av Terry Pratchett sine bøker har blitt gode og underholdende adventure games.

Forskjellen på spill med litterær verdi og spill som bare er «spill»,er at de litterære spillene har et plott som er bygget opp som en interaktiv historie, mens rene spill-spill handler om ren mestring av puzzles, konsepter og ferdigheter, gjerne i en konkuransse-setting.

Nå har jeg blitt introdusert for det jeg tror er den første spillnovellen jeg har kommet over, altså et spill med et komplisert plott som er spilt på noen få timer. I tillegg følger spillet oppbyggingen til en klassisk novelle, med spenningskurve og overraskende slutt.

Ja, jeg snakker selvfølgelig om fantastiske Portal. Portal, som tar over hjernen din enten du er gamer (som Mr. Jackson) eller litteraturviter (som meg).

Ta en kikk på denne filmsnutten og forstå hvorfor konseptet er fantastisk.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=if3Qv2tHyfA]

I utgangspunktet handler spillet om at du er en tilfeldig forsøkskanin på et stort forskningssenter som skal prøve ut en ny type portalpistol som gjør det mulig å flytte seg fra et sted i rommet til et annet ved å lage en portal mellom dem. Du går gjennom en rekke vanskeligere og vanskeligere oppgaver for å kunne stressteste pistolen i en rekke situasjoner, og det tar en stund før du skjønner at noe i forskningssenteret er galt. Veldig galt.

Konseptet Portal er uhyre enkelt. Du løser puzzles med portaler, og etter en rekke oppgaver i økende vanskelighetsgrad, er det en boss, og så er spillet slutt. Hva er det som gjør spillet så magisk?

Godt litterært håndverk, selvfølgelig (c;

Gjennom hele spillet hører du stemmen til roboten GLAdos; en mekanisk kvinnestemme som lyver, truer, skryter og kommer med vittige utspill. Du får aldri vite hvem karakteren din er, hvordan du kom dit du er, hvorfor du gjør det du gjør eller hva du kan stole på og ikke stole på. Som spiller blir du like mye testet som prøvekaninen i Portal.

Etterhvert begynner du å finne spor etter tidligere prøvekaniner, ting som er klort inn i veggen, blodflekker og rester etter leirbål. Er de ekte? Er de plantet der for å gjøre deg nervøs? Hele tiden blir du lovet kake når du kommer frem, men det er tydelig at det ikke er andre mennesker enn deg i forskningssenteret. Kontorene er tomme, og alt du hører er den strålende optimistiske stemmen til roboten i ørene dine. Portal er psykisk terror.

Hvordan skal du forholde deg til en oppgave du skal løse, når beskjeden du får lyder følgende?

“The enrichment center regrets to inform you that this next test is impossible. Make no attempt to solve it.”

Du står fanget i et rom du ikke kan komme ut av, og får beskjeden:

“If we were you, we would quit now.”

Selvsagt kan du ikke slutte ^-^

Noen ganger sier GLAdos mer psykedeliske ting, som:

“Remember, the Aperture Science ‘Bring Your Daughter to Work Day’ is the perfect time to have her tested.”

Mens du løper rundt og prøver å unngå androider som vil kosesnakke med deg og skyte deg om du kommer nær, virker denne replikken fullstendig herlig malplassert. Andre ganger forteller GLAdos deg nyttige ting, som:

“The Enrichment Center promises to always provide a safe testing environment. In dangerous testing environments, the Enrichment Center promises to always provide useful advice. For instance, the floor here will kill you. Try to avoid it.“

En periode får du også en kube som skal holde deg med selskap og du skal løse oppgaver med. For å gjøre deg ekstra glad i den, har den et lite hjerte på seg, og GLAdos sier at den skal være vennen din. Den er din «Companion-Cube». Etter at du har lært deg til å bli venner med den, må du drepe den.

Spørsmålene raser gjennom hodet ditt mens du spiller. Hvorfor er det ikke mennesker der? Vil GLAdos drepe deg? Eller vil du få kake? Vinner du eller taper du? Er det meningen at du skal greie å løse oppgavene eller prøver de virkerlig å drepe deg?

Etter å ha overvunnet bossen, avlsuttes hele spillet av et sangnummer som roboten synger, der sangteksten oppsummerer hele spillet. Svett, lettet, forvirret suges du opp i sangen, og er nesten like klok som du da du begynte å spille noen timer før.

Noe annet som gjør meg glad og lykkelig, er at begge hovedpersonene er damer. Ok at det bare er robotdamen som snakker hele tiden, og du bare kan skjønne hvilket kjønn du har når du ser deg selv i speilet, men jeg kan telle kule, ikke over-sexobjektiviserte pc-spillheltinner på én hånd.

I tillegg slipper du å bli avhengig av spill som Portal, de tar kortere tid enn å lese en bok. I motsettning til de fleste andre spill er det ikke bygget opp for å gjøre deg hekta, men for at du skal følge spenningskurven spillet bygger på, og oppleve det hovedpersonen skal oppleve; frykt, forvirring og fascinasjon.

Jeg håper at pc-spill kan utvikle seg mer i denne rettningen, og bli intressante, sterke spilleopplevelser som du kan sette av dagen til, heller enn langtråkig dreping av troll for å bli level 60.

Det ble kåret til årest spill i fjor og er innmari artig! Skaff deg Portal og forstå hvorfor jeg:

1. Må ha denne typen kake på bursdagen min.

2. Ikke klarer å slutte å synge denne sangen.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=LxYfMRtun5w]

Tirsdag 19. februar 2008

Hva er det du vil si med den karikaturen?

For ja, det er selvfølgelig Muhammedkarikaturene jeg snakker om. Vi er på runde to med publisering og diskusjonen har gått en stund. Vi har alt fra AlterEgo som har dratt en mindre vellykket Vampus og publisert karikaturene. «I solidaritet», sier hun selv. Avil lurer på om hun rett og slett er for skremt til å tulle med Islam, og Esquil og jeg svarte henne i kommentarfeltet. Esquil har fulgt opp med en post om bæsjing og ting som er råttent i Danmark, og har en konklusjon jeg er enig med ham i. Sissel har et utmerket innlegg om folkeskikk i karikaturspørsmålet. Siden Esquil linker til meg i sin rolle som avantgard-kunstner og provokatøren her, tenkte jeg at jeg får prøve å være analytisk og argumentativ i oppfølgerposten.

Jeg vil prøve å si dette uten store ord, og jeg vil gjerne at folk stiller seg selv et par spørsmål. Ikke bare «Burde det være lov å tegne hva man vil, inkludert Profeten Muhammed?», men også «Hva i all verden vil du si når du tegner Profeten Muhammed? Hva er budskapet i den tegningen din? Hva er budskapet ditt når du poster de tegningene på bloggen din?»

La oss ha det avklart først: Det er ikke bare Islam som har bildeforbud, og som muslim er det i utgangspunktet ikke bare Muhammed det ikke er lov til å tegne. Det er en grunn til at tradisjonelle moskéer er dekorert med mosaikk, det er fordi det ikke er lov å tegne. Vi har den samme loven nedfelt i våre ti bud. Jeg siterer fra Bibelen jeg har i bokhyllen: «Du skal ikke gjøre deg noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller det som er nede på jorden, eller det som er i vannet nedenfor jorden.» (Annen Mosebok, kap.20, 4) Et tegne og skulpturforbud av Alt jordisk og overjordisk. Du skal ikke tegne Gud og Jesus, men du skal heller ikke tegne fugl, fisk eller et portrett av kongen. Ortodokse jøder opprettholder fremdeles forbudet, mens kristenfolket fant ut at man bare skulle hoppe over dette budet i middelalderen en gang, det var enklere enn å fordømme alle som solgte og malte ikoner. En teologinerd kan sikkert mer om denne prosessen enn meg.

Et tankeeksperiment: Hva om jeg tegnet en tegning av Jahve- jødenes Gud? Hva om jeg tegnet en stygg, politisk karikatur av Jahve der han spiste palestinske barn, for eksempel? Da ville ikke bare min jødiske bestekompis reagert sterkt, men dere ville kalt meg antisemitt og kommentarfeltet ville vært fullt av Holocoust-Hitler-kommentarer på null tid. Hvorfor? Fordi jeg måtte skjønne at det å likestille Israels overgrep med jødedommen var jødehets, i tillegg til at det ville vært helligbrøde å tegne Jahve. Likevel ville ikke hovedproblemet deres vært at jeg tegnet jødenes gud, men hva jeg faktisk sa med tegningen. At jeg ikke kunne skille en politisk stat og en religion/et religiøst folk, ville fremstått som et kjempeproblem, og som ren jødehets.

Hvorfor blir det da annerledes når man putter en bombe på hodet til en skjeggete mann og kaller det Muhammed? Klarer du virkerlig ikke å skille selvmordsbombing fra en politisk pressgruppe fra Islam? Klarer du ikke å se forskjell på et klin-kokos prestestyre i Iran og naboen din som tilfeldigvis tror på Allah?

La oss se videre på karikaturene og hva de faktisk sier, la oss se på konteksten de kommer i. De kommer i en kontekst der alle natolandene er involvert i krigshandlinger i Afghanistan og Irak, i en kontekst der USA spyr penger inn i Israel så de kan fortsette å terrorisere Palestina og klage over at de får terrorisme tilbake. De kommer i en kontekst der den muslimske delen av eurpoeisk befolkning er de fattigste, opplever størst rasisme og mest hets. De trykkes i Danmark i den stortingsperioden med Danmarks mest rasistiske regjering hittil. Dansk Folkeparti har fått massiv tilsnakk fra FN for å komme med for stygge, rasistiske ytringer. Schengen sørger for at EU har en så streng innvandringspolitikk at du ikke får opphold om du er verdifull romforsker en gang. Midt oppe i alt dette kommer det karikaturer av Muhammed, i yttringsfrihetens navn. Hva sier de tegningene da? De sier «Vi er bomber landet familien din kommer fra, vi behandler deg dårlig, regjeringen vår snakker stadig om hvilket problem du er, og nå spytter vi sannelig religionen din i trynet også.»

Å trykke karikaturene på nytt er et pent trekk. Det er å gi et symbol til et legitimt opprør som har ligget og ulmet lenge, som danske politikere har lagt grunnlaget for selv. I tillegg kan man peke og si: «Se- de er farlige. De respekterer ikke yttringsfriheten vår. De kommer til å skade vår vestlige sivilisasjon og levemåte. Vis solidaritet. Støtt oss.»

Nesten alle politiske karikaturer sparker oppover. De sparker presidenten, statsministeren, de rammer samfunnstoppene. Jeg blir automatisk skeptisk til karikaturer som sparker nedover, sparker grupper i samfunnet som allerede får mye deng. Gjentatt sparking er mobbing. Hvem er er det du er solidarisk med, Alterego? Dansk Folkeparti? Hva er det du er redd for, Avil? At yttringsfriheten skal inskrenkes fordi man ikke heier på karikaturtegninger som går inn i en lang rekke med muslimhets? Fordi langvarig hets får reaksjoner og at disse tegningene blir symboler?

Som jeg tidligere har blitt sitert på hos Esquil, handler ikke dette om å tegne Muhammed generelt, om å kommentere Islam generelt. Det handler om hva slags budskap tegingene har og i hvilken kontekst de kommer. Dette handler ikke om noens rett til å tegne hva de vil, men om budskapet i noen konkrete tegninger som får lov til å være brannfakkel for to sider av en konflikt som handler om alt annet enn yttringsfrihet, men om imperialisme og rasisme.

Lørdag 16. februar 2008

Blogging som litteratur?

Jeg har hatt denne posten i hodet lenge, men det som gav meg kicket til å skrive den var denne posten hos Bharfot, om skillet mellom skjønnlitteratur og selvbiografi.

For er blogging litteratur? I så fall- hva slags litteratur? Er det folk skriver på bloggen sant? Eller er det fiksjon og skjønnlitteratur? Og ikke minst- er den personen du er på bloggen den samme som du er i ditt virkerlige liv? Kort sagt- hvem er denne bloggeren?

På torsdag snakket vi om Derrida og forskjellen mellom skrift og tale på skolen (eller universitetet, som Lars liker å kalle det) og på hvordan et av de vanlige skillene blant annet er at talen krever personlig tilstedeværelse, og er øyeblikkelig. Skriften er utsatt tale, på samme måte som den varer mye lenger enn talen i tid. Alt dette er vel og bra, men min første tankte var «Jaha? Hva med msn? Det er jo ganske øyeblikkelig, derav Instant Messaging. Mange av samtalene jeg har er jo skriftlige, men de følger ikke samme spillereglene som en tradisjonell tekst.»

For å fylle ut en del av hullene vi får i en samtale som bare består av tekst, har vi smilefjes. Du kan ikke se om personen som skriver er bild eller sur, men en blid gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.

Slik er det også med forholdet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, mellom selvbiografi og fiksjon. Det forenes i bloggen. Teksten er faderløs, sier Derrida. I all tradisjonell litteraturteori er forfatteren død. Du kan lese en tekst uten å vite hvem som har skrevet den, uten å vite hva forfatteren egentlig mente, uten å kjenne konteksten, den leses helt fint løsrevet fra skaperen sin.

På samme måte lever teksten videre uten forfatteren sin, barnet overlever foreldrene sine. Shakespeares sonetter har overlevd William med mange hundre år, selv forskere liker å spekulere i om de var skrevet til en mann eller en kvinne. Intensjonen får vi aldri vite, men vi kan lese teksten selv om forfatteren er død.

Men hva skjer i bloggen? Er det noe som er helt sikkert med en blogg, er at den har en forfatter, en forfatter som er hovedpersonen i teksten du leser på nett. En forfatter som signerer og kommenterer sin egen tekst, som tilsynelatende forteller om sitt eget liv og sitt syn på verden, lite annet. Som leser tolker du bloggpostene opp mot det du allerede vet om bloggeren, setter nye innlegg i kontekst med tidligere innlegg du har lest. Har du en blogger du leser fast, kjenner du hele personens «forfatterskap».

Har du fulgt Røverdatters «The Never ending Story», har du automatisk større innsikt i hva et nytt innlegg i denne kategorien dreier seg om enn om du bare leste et tilfeldig innlegg derfra uten kontekst. Tekstene i Esquils «Ut av mørket»-serie får også et helt annet innhold når du som leser vet at forfatteren har ME og hvor lenge han faktisk har vært alene i mørket. På samme måte vil du lese en tekst hos Mihoe med andre øyne enn du vil lese en tekst hos Maren. Ditt bilde av bloggforfatteren farver teksten når du leser, samtidig som ditt bilde av bloggforfatteren dannes mens du leser innleggene i bloggen.

Et blogginnlegg er ikke faderløst når du leser det i en blogg nær deg. Derimot er forfatteren blitt en litterær konstruksjon, en evigvarende karakterskildring av deg selv med større eller mindre likhet med den personen du er til vanlig. Melberg beskriver bloggingen slik:

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Likevel mener jeg at Melberg ikke har lest nok blogger, for mange bloggere går mye lengre enn å estetisere virkerligheten. Noen skaper levende personer og alteregoer de fører pennen for som lever sitt eget liv. Fjordfitte er en helt klart konstruert bloggkarakter, og selv om innleggene i bloggen er skrevet av Fjordfitte, er de like mye puslespillbiter som tilsammen danner et bilde av den litterære konstruksjonen Fjordfitte.

På samme måte har Kent en anti-estetisk fremstilling av seg selv, og tilsammen utgjør grisevitsene, fortellingene om hvor tjukk og ekkel han er, samt alle bildene av puppedamer stor litteratur. Du skriver deg selv når du blogger, og resultatet vipper mellom selvbiografi og fiksjon, fordi du i skriveprosessen lager en ny person gjennom teksten.

Men noen blogger jo med fullt navn, sier du? Noen legger ut private bilder av seg selv og anstrenger seg ikke et øyeblikk for lage noen «ny» identitet, i motsetning til radiohode, Emelie, AlterEgo og overnevnte bloggere.

Googler du Kristin Storrusten får du masse spennende blogginnlegg, rett og slett fordi hun blogger med fullt navn. Kristin er vel ingen litterær konstruksjon? Jo, for det at hun beskriver seg selv, velger ut elementer fra sitt eget liv hun vil formidle, skriver om og oppsummerer tilværelsen sin, konstruerer hun en illusjon av at hun skriver sant om seg selv. La oss se på dette sitatet fra siste innlegg:

Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)

Hun gir deg instruksjoner om hvordan du skal lese teksten hennes. «Vi kjenner meg» sier hun, og gir dermed en følelse av at hun har fortalt nok om seg selv til at du faktisk gjør det. Det er et stort rom for tolkning mellom Kristin og leseren uansett hvor mye hun sier at «Vi kjenner henne».

På bloggen er du den du vil fremstille deg selv som å være, på godt og ond. Kanskje du vil være «Førti, feit og ferdig?» «Litt irriterende?» Vil du late som du «røler» mens du egentlig skriver skarpe og sammenhengende ting? Eller vil du rett og slett være Audrey Heburn selv om du egentlig er en bibliotekar fra Sagene?

Som blogger beveger du deg i grenseland mellom fiksjon og dokumentasjon, og det du eksprimenterer skjønnlitterært med er andres oppfatning av dine ord og hvordan du fremstiller ditt eget liv. Selvbiografi har aldri vært mer gøy, eller mer overlappende med skjønnlitteraturen.

Tirsdag 15. januar 2008

Eklere enn Lommemannen og Staff til sammen

Og hvem kan det være? Ingen ringere enn Rocco-Hansen som har registrert lommemannen.no for å lage reklame for pornoen sin. Ja, her virker Rocco nesten som en hyggelig fyr. «Ikke vær en rar overgriper-pervo, kjøp porno av meg istedet», sier han på siden som flytter deg videre til nettbutikken hans, Porncast.no.

Jeg beklager, men en fyr som forsøker å tjene penger på overgrep, som er det man faktisk gjør når man registrerer et domene som er så likt kripos sin side om Lommemannen, der du kan gi tips og opplysninger i saken, er eklere enn lommemannen og Staff til sammen.

Du har én syk jævel som forgriper seg mot barn, en syk jævel som forsvarer overgrep mot barn og en syk jævel som vil bruke alt medieoppstyret rundt overgrep mot barn til å selge pornoen sin. Jeg vet hvem jeg har mest lyst til å spytte i trynet.  (Ok, kanskje alle sammen, men det er ikke poenget ^-^)

Og la oss innse det- få er så ekle som Rocco Hansen. Mens Lommemannen har lurt unger til å stikke hendene sine i lommen hans i mange år, har Rocco lurt fulle russejenter til å kle av seg foran kamera i mange år. Jeg anbefaler enhver som vil ha et usminket innblikk i Roccos bedrifter å sjekke ut dokumentarfilmen Pornostjerne? av John Sullivan.

Sullivan fulgte Rocco og kjæresten Vanessa i over et år med et kamerateam, og gir et skremmende bilde av hva slags fyr Rocco er, samt arbeidsmetodene han og porncast.no bruker. Blant annet kommer det frem at jentene som deltok i Russe-filmene ikke fikk betalt. I tillegg har dokumentaren groteske blinkskudd som scenen der Rocco tar med kjæresten sin til plastisk kirurg for brystforstørrelse, men blir sendt avgårde igjen fordi puppene er for «pene, og ikke trenger justeringer» etter legens skjønn.

Og det er ikke bare anti-pornofolk som meg som reagerer på Roccos filmer: For å sitere en venninne av meg som så veeeldig mye porno i profesjonell sammenheng en periode, oppsummerte hun Roccos filmer slik:

«I de fleste “vanlige” pornofilmer er jentene også skuespillere, og dermed deltagende, selv om stønningen er fake og orgasmen juks. I Rocco og Russen ser du en fyr ha seg med jenter som bare ligger stille og ikke ser ut som om de vet hvorfor de er der- fulle amatører som ikke er mentalt til stede. Dette er overgrep på film.»

Torsdag 10. januar 2008

Hundreårsjubileum- Simone de Beauvoir for begynnere

I går ville Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir fylt hundre år. Jeg så blant annet at Glamourbibliotekaren hadde en post om dette (noe som burde avlive myten en gang for alle om at hun har en rendyrket fashion-blogg ) og ble inspirert til å skrive noe selv også. I tillegg til at Det Annet Kjønn er kanskje den viktigste feministiske boken i verden, har Beauvoir også bidratt til å utvikle en eksistensialistisk etikk og masse annen spennende filosofi og litteratur.

Likevel- det er et spørsmål som alltid går igjen når vi snakker om Beauvoir:

«Er hun relevant lenger? Har hun egentlig noen betydning idag? Det Annet Kjønn ble jo skrevet på førtitallet…»

Toril Moi fikk dette som første spørsmål fra salen på en forelesning jeg var på og hun svarte syrlig:

«Det er ganske pussig, jeg får ALDRI det spørsmålet om jeg foreleser om Aristoteles.»

Siden det ikke er hver dag man ville blitt hundre år, tenkte jeg at jeg skulle gi mine kjære leser en liten introduksjon til Virrvarrs favoritt-filosof på exphilpensum, og både gi dere en «Beauvoir for begynnere», samt påpeke hvorfor hun i Det Annet Kjønn lager analyser som er like relevante idag som da den kom ut i 1947.

Først: Hvorfor «Det Annet Kjønn»? Hva i all verden betyr det?

«Hva er det første tallet?» spurte exphilprofessoren min.

«Øh. En?» svarte matematikkstudenten.

«Feil!» sa professoren triumferende. «Det er først når du har to av noe at du kommer på å telle det.»

Og hele forståelsen av de Beauvoirs begrep «Den Andre» er en god blanding av Hegel og geitekillingen som kunne telle til ti. Geitekillingen sier ikke «Jeg er en», boken åpner med at geitekillingen sier «Jeg er en, geita er to.»

Hegel påpeker at det er først når vi har noen å sammenligne oss med at vi vet hvem vi selv er. Først når den hvite mann treffer noen mørkhudete mennesker, blir han bevisst på at han er hvit, fordi de andre er sorte.

I tillegg blir dette et spørsmål om subjekt og objekt, eller «person» og «dings», om du vil. «Jeg er sånn og sånn, de er ikke som meg. Jeg er en person, de er ikke en person» Beauvoir påpeker hvordan begrepene Den Første og Den Andre kan brukes på alt fra forholdet mellom deg og naboen din til å forklare rasisme og undertrykkelse.

I Asterix- Borgerkrigen møter vi en landsby som er delt med en elv. Høyresiden hater venstresiden og venstresiden hater høyresiden, og begge sider tillegger «De Andre» en masse egenskaper de ikke har. «Vi er snille, ergo må de være slemme. Vi er lure, ergo må de være dumme.» Landsbyboerne skaper seg en idé om naboene sine i sitt bilde, ved å definere dem som noe ANNET enn dem selv.

Said bruker samme forklaringsmodell i Orientalismen, der han påpeker at vestlig fremstilling av Østen, Arabia og muslimske mennesker er en konstruksjon av Østen som Den Andre.

Beauvoir forklarer hvordan hele idéen om «kvinnen», hva som er «kvinnelig» og hva kvinner kan gjøre, er skapt i en verden der mannen er Den Første og kvinnen Den Andre. Mannen er «MENNeske, Man, Homme», mens kvinnen er «Kvinnen». Maskulinitet er styrke, femininitet er svakhet. Hva som er kvinne er definert utfra at hun er ikke-mann, og mannen har fått lov til å bestemme hva det å være mann er. Mannen er person og kvinnen er dings, siden mannen kan bestemme selv hva det vil si å være mann, mens han også dermed definerer hva som er «kvinnelig.»

Hva er så forskjellen på kvinners situasjon og en nabo-konflikt?

I Asterix og Borgerkrigen slutter historien med at noen bygger en bro tvers over elven og høyre og venstresiden blir kjent med hverandre. «Åh, er det sånn du er? Vi trodde du var sånn og sånn, vi!» Dermed går det kunstige skillet mellom «den første og den andre» i stykker.

Om nordmenn gjør svensker til De Andre og svensker gjør det samme med nordmenn, opplever begge to seg selv osm subjekter, personer. Det er til syvende og sist svenskene som bestemmer hva det vil si å være svensk, hva nordmennene måtte mene påvirker ikke identiteten deres nevneverdig.

Kort sagt- de fleste grupper som blir undertrykket som «De Andre», vet at bildet omverdenen har av dem ikke stemmer og kan skape seg sin egen identitet. Du vet noen undertrykker deg og kan se på dine undertrykkere som «De andre.»

Beauvoir mener dette ikke gjelder kvinner, fordi kvinner blir oppdratt til at den rollen som Den Andre fra de er små, de fødes inn i en verden der de oppdras til å _bli_ kvinner, bli alt det mannen ikke er. På denne måten er hun ikke klar over sin undertrykkede situasjon, og hun skal forsøke å overleve i en verden der hun er opplært til å være dings, ikke individ. Beauvoir fnyser dermed av «kvinnelige verdier» og «kvinnelige egenskaper», de er konstruerte, ikke-naturlige ting.

Men dings? Hva betyr det? Hva innebærer det å være objektivisert?

Her kommer vi inn på de to andre begrepene De Beauvoir er mest kjen for, ved siden av Den Første og Den Andre. Nemlig de lange og rare ordene immanens og trancendens. Enkelt oversatt kan vi si at de betyr «bevarende» og «overskridende», og er egentlig eksistensialistiske begreper. Eksistensialismen meeeget kort oppsummert går ut på at «Om Gud er død, og du bare har ett liv, er det greit å få mest ut av denne eksistensen din, hm?»

Men hvordan eksisterer man mest mulig? I følge Sartre og Beauvoir var det ved å overskride deg selv. Altså- sprenge dine egne grenser, handle, gjøre nye ting, risikere å tabbe deg ut, utvide din egen horisont og kort sagt utvikle deg, ikke stoppe opp. På denne måten «bekrefter du deg som subjekt», du er en fullstendig person, et individ i bevegelse.

I følge Beauvoir, har det at kvinnen læres opp til å være mannens Andre medført til at hun har blitt sosialisert til å være bare være immanent, bevarende. Altså at det bare er kvinnelig å gjøre repetative oppgaver, at hun ikke skal ta sjangser, hevde seg selv, ikke overskride. Oppvask og annet husarbeide er et utmerket eksempel på immanente oppgaver. De må gjøres hver dag, men endres aldri, og du kommer aldri videre. Så fort du er ferdig med en oppvask, kommer det en ny neste dag.

Bygger du garasje, er garasjen ferdig når den er ferdig og du har et avsluttet, overskridende produkt. Kvinner oppdras til at det er greit å ikke få til, ikke tørre, ikke utfordre seg selv.

I politisk sammenheng ser jeg at jentene ofte melder seg frivillig til rydding, kaffekoking og sektretærarbeid, mens guttene hopper på de mest kompliserte teoretiske oppgavene. Jeg husker en feminisme-festival i RU sammenheng for et par år siden der Katarina Storalm påpekte: «Det er ikke bare om å gjøre å ha flest jenter oppe i plenum, det handler om HVA de gjør. Om alle damene gir tekniske og sosiale beskjeder og det er en mann som står der med de store analysene, har vi fremdeles et problem.» 50% damer spiller liten rolle om de tier stille.

Beauvoirs poeng er at om kvinner skal slutte å være Den Andre, må de begynne å bekrefte seg selv som personer og sprenge sine egne grenser. Dette er ikke en likestillingskamp, men en et frigjøringsprosjekt. Damer skal ta tilbake sin egen subjektivitet og slutte å være en kjønnsdings andre har definert innholdet av på forhånd.

«Vær ukvinnelig», sier Beauvoir, lett omskrevet. «Vær en person og gjør ting.» Det betyr ikke at man ikke kan gå i kjole, du kan godt være sjokkrosa-tyllkjole-damen så lenge du er overskridende.

Et godt eksempel på det fant jeg på bloggen til Mirakel for et par dager siden. Hun hadde satt opp prinsesse-forheng på sengen sin, som unektelig er ganske sukkersøtt-superjentete. Likevel- hun hadde vært selvstendige-Mirakel og fikset det selv, og Beauvoir ville vært veldig fornøyd. Om hun hadde hengt opp fotball-supporter-utstyr, men sittet stille og sett på kjæresten henge det opp for henne, ville det vært langt mindre trancendent og frigjørende, selv om det var mindre «kvinnelig» tradisjonelt sett.

Simone de Beauvoir introudserer redskaper i Det Annet Kjønn som kan brukes til å forstå maktforhold i internasjonal politikk, plukke fra hverandre Carl I Hagens muslimhets, forstå hvor «kvinneligheten» kommer fra og overbevise deg til å ta sjangser på et personlig plan. Skal du lese et stort, filosofisk verk, er det også kanskje det mest lettleste og velskrevne. Feir hundreårsdagen hennes med å lese Det Annet Kjønn i år om du ikke har gjort det (c;

Fredag 4. januar 2008

De fire beste (selv)biografiske seriene

Det hender jeg treffer folk som sier at de ikke liker tegneserier. Som oftest har de ikke lest så mye annet enn Pondus og Donald, og forbinder lengre historier med Superman og Fantomet. Når jeg skal introduksere folk til «voksne» serier og grafiske romaner, pleier jeg og starte med et par klassikere innen den (selv)biografiske sjangeren.

Dette er et område der tegneseriene virkerlig har mulighet til å fortelle enestående historier. Selv om de holder seg aldri så tett til fakta, får de fremdeles en glasur av fiksjon, siden de fortelles gjennom tegninger. Illustasjonene gir muligheten til å legge flere betydningslag i en hendelse, og bøker som ville vært en spennende selvbiografi blir storslagne epos når de er i tegneserieform. Usikker på hvor du skal begynne? Revolusjonært Roteloft gir deg de fire beste seriene av denne typen, så du kan lese og utdanne deg selv. Vi begynner på bunnen og jobber oss oppover:

4. Fun Home

Alison Bechdel er kjent for mange som serieskaperen bak stripeserien Dykes to Watch Out For, og brukte syv år på å lage historien om oppveksten sin, og spesielt om forholdet sitt til faren. Boken handler om kjønn, homoseksualitet, litteratur og det å vokse opp sammen med The Adams Family. Fun Home tok syv år å lage, blant annet fordi Bechdel tok fotografier til alle stillingene i boken og tegnet etter dem. Her er et av bildene av henne som sin egen far.

Boken er ikke bare en fortelling om oppvekst så mye som den er en kunstnerisk bearbeidelse av den, hvilket gjør den til en sterk reise i en annen persons fortid. Spekket med referanser til Ulysses og The Great Gatsby, følger du utviklingen av litteraturinteresse, seksualitet og familiekrise i en flytende fortelling. Boken er også en god introduksjon til DtWOF og Bechdels forfatterskap.

3. Epileptic

Franskmannen David B står bak dette monumentale verket om sin epileptiske bror og familiens kamp for ham og mot sykdommen. Ved siden av å fortelle en sterk og gripende historie om sykdom som blir sett på som galskap, møtet med dogmatisk skolemedisin og tidvis absurd alternativ behandling, er epilepsien illustrert på en vakker, allegorisk måte, som et monster eller snikende dyr som overfaller broren hans. Et dyr han er redd for skal angripe ham selv, en truende fare i form av en Åskgårsrei av epilepsivesner.

Dette gjør at Epileptic balanserer i grenseland mellom virkerlighet og fiksjon. Epilepsimonsteret blir både et bilde på den truende, usynlige faren de slåss mot, og gir broren en tydelig overfallsmann når han spreller i spasmer. De sterke bildene gjør historien enda mer levende og intressant for leseren, og David B gir et suggerende innblikk i et vanskelig tema.

2. Persepolis

Marjane Satrapi har med Persepolis laget en av verdens beste grafiske romaner, som tar for seg hennes liv og oppvekst i Iran under revolusjonen, under krigen mot Irak og i studietiden hennes i Wien.

Her møtes personlige kriser geopolitikk, Allah Marx og østen vesten fortalt i førsteperson. Unge Marjane skal bli profet, sulter nesten ihjel i Wien, tar til orde mot hijab og overlever mirakuløst et selvmordsforsøk samtidig som hun forteller historien om rotløshet, kulturell identitet, om islam og undertrykkelse. Om man vil ha et sterkt, personlig inntrykk av en vanskelig konflikt, bli kjent med en utrolig personlighet, le og gråte og se på de såkalte «invandrerkvinnene» fra en annen vinkel, er Persepolis boken.

Satrapi står med en fot i østen og en i vesten, på samme måte som det både er Gud og Allah som møter henne i Himmelen når hun nesten dør. Hun er grenesevakt mellom to motsetninger og forteller en historie alle blir klokere av å lese.

1. Maus

Art Spiegelmans monumentale verk om farens opplevelser under andre verdenskrig endret måten verden så på tegneserier. Spiegelman intervjuer faren, som er den mest stereotypiske, gjerrige jøde – langt verre enn noe nazipropaganda greide å produsere. Han forteller den utrolige historien om hvordan han overlevde konsentrasjonsleirene ved kløkt, sleipe triks og en porsjon flaks, i tillegg til at han gir førstehåndsinformasjon om hvordan Tysklands invasjon av Polen traff det jødiske miljøet.

Som et ekstra lag får vi Spiegelmans egen identitetskrise, vanskelige forhold til faren og sin egen kunstneriske bearbeidelse av stoffet. Han gir historien ekstra symbolske lag ved å fremstille alle jødene som mennesker med musehoder, tyskerne som katter og polakkene som griser. Når Art’s far sniker seg rundt som en mus med grisemaske på, gir metaforen mulighet for uventende fortellerteknikker. Maus får deg til å grøsse,gyse, gråte og kaste opp og er kanskje den sterkeste fortellingen om jødeforfølgelsen og forrige århundrets største tragedie.

De store, politiske krisene trekkes helt ned på det personlige identitetsplanet og blir fortellingen om ordentlige mennesker, ikke om helter, samtidig som det er en fortelling om katt og mus i Warzava.

Les, og bli klokere, gladere og mer tegneseriefrelst (c;

Fredag 28. desember 2007

Gå på Steinerskolen?

Det nærmer seg søknadsfristen for vgs for ungdomskoleelevene, og folk spør meg rett som det er: Burde jeg gå på Steinerskolen? Ville du valgt å ha barna dine på Steinerskolen? Er det å anbefale? Er det forskjell på Steiner-videregående og det å sende folk dit på barneskolen? Hva bør jeg vite på forhånd?

På etterspørsel fra blant Marion kommer herved Virrvarrs komplette Steinerguide- med for og motargumenter, ting du bør vite om og ting du bør sjekke ut.

Først basic:

Velger du Steinerskolen, velger du en skole uten karakterer, eksamner eller lærebøker av noe slag.

Læreren holder foredrag og du tar notater fra førsteklasse av for å skrive din egen bok. Før du lærer å skrive, tegner du det læreren sier. 12 år med steinerskole gjør deg til den raskeste i verden til å notere og skrive gode notater, samt at du blir flinkere til å formulere deg, fordi du må skrive dine egne tekster i alt fra historie til fysikk hele veien.

I tillegg følger ikke Steinerskolen en alminnelig timeplan: Du har en «hovedfagstime» de to første timene av dagen, der man har samme faget i en periode på 3-4 uker. Det vil altså si at du har f.eks musikkhistorie to timer hver dag i en måned, for så å gå over til geografi. Dette gjør at du får fordypet deg mye bedre i fagområdet det undervises i. I slutten av hovedfagsperioden leveres silkeboken med teksten din inn, og du får en helhetlig bedømmelse av den, men ingen karakter.

Ved siden av har du håndtverksperioder der du lager skinnarbeider, tover tøfler, eller farver garn to ganger i uken i et tilsvarende periodesystem. I tillegg kommer kontinuerlig undervisning i norsk, matte, språkfag, gym og eurytmi hele året. Annet hvert skoleår er det obligatoriske teateroppsetninger, og mange steinerskoler har korundervisning en time i uken.

En annen ting som er verdt å merke seg, er at steinerskolen har undervisning i et tredje fremmedspråk helt fra førsteklasse på barneskolen av. De fleste har tysk, jeg hadde russisk.

I stedenfor avsluttende eksamen siste året på vgs, avlegger steierskoleelever en årsoppgave. Det vil si at du velger et valgfritt tema å arbeide med et helt år, og velger selv (med hjelp fra veilederen du får utdelt) om du vil ha en teoretisk, praktisk eller kunsterisk vinkling på temaet. Arbeidet med oppgaven strekker seg tradisjonelt sett fra februar til februar, og det skal nedlegges minst 300 arbeidstimer i det.

Til slutt skal oppgaven stilles ut, samt legges frem for publikum, og gjennomgås av ekstern og intern sensor. Selv skrev jeg om tegneserier og laget en tegneserie i kunstnerisk del. Samtidig som meg var det folk som restaurerte trebåt, skrev om jazz og det gyldne snitt. Resultatet av en årsoppgave om broer kan dere se her. Kort sagt- det er et stor mangfold.

Som dere ser ovenfor kan steinerskoler utdanne selvstendige, kreative elever som er flinke til å formulere seg, ta notater og behandle stoff de lærer som sitt eget. Steinerskolebarn får muligheten til å boltre seg i mange ulike fagfelt, lære språk tidligere og jobbe både med matematikk og drama på en gang, uten å føle presset fra karakterer eller eksamen.

Likevel- det er en god del ting du bør vite om og tenke over før du enten sender barna på steinerskolen eller søker deg inn på steinervgs:

1. Det er STORE lokale forskjeller fra steinerskole til steinerskole.

Steinerskolen er meget læreravhengig, siden barna ikke har lærebøker. Sjekk ut forholdene på din lokale steinerskole: Hva slags utdannelse har lærerne? Er de utdannet ved steinerhøyskolen? Universitetet i Oslo? Lærerhøyskolen? Eller fikk de bare jobben fordi de tilfeldigvis var gammel elev eller venn av noen som allerede sitter i skolestyret? Forhør deg med andre som har barna sine der- lærer barna det de skal? Er det mye klager?

Jeg har hatt de mest fantastiske steinerlærere med mastergrad i språk og litteraturvitenskap, og udugelige, forferdelige lærere som aldri ville fått jobb i en offentlig skole, men har fått en stilling her fordi «hun trenger jo en jobb, stakkar. Og alle kjenner jo Hanne godt, hun er et bra menneske.»

Kort sagt- hør med tidligere elever og foreldre ved skolen, og ikke skam deg over å be om CV’en til lærerne.

2. Har du tenkt å bli lege, sier du?

Gå gjennom planene dine for hva du vil gjøre etter vgs: Har du tenkt å søke på noe som er veldig vanskelig å komme inn på, som medisin? Er du en skoleflink realfagsnerd? Vær klar over at alle fag du har på steinerskolen, teller likt på avsluttende vitnemål. Om du er en kløpper i kjemi, fysikk og biologi, er det kjedelig å ikke komme inn på det du vil, fordi metallsløydkarakteren din trakk ned, fordi du var for dårlig i drama og eurytmi. Kort sagt- vær klar over at det er mange steinerskoler du ikke kan velge bort fag på, og tenk taktisk i forhold til avgangskarakterer. Du vil ikke ha et år ekstra på Bjørknes.

NB: En del steinerskoler følger ikke et offentlig godkjent opplegg for realfagsundervisning, hvilket gjør at du ikke får de nødvendige realfagspoengene, selv om du har 3MX og 2FY på vgs. Igjen- finn ut hva som er de lokale forholdene ved din skole. Det er teit å måtte ta opp fag fordi din lokale steinerlærer nektet å undervise i statistikk fordi det var «skadelig for sjel og karma».

3. Steinerbarn blir sære rasister

Ja, det er en tabloid overskrift, men det er mye sant i det. Steinerskoler har nesten 100% etnisk vestlige elever, hvilket gjør at steinerskoleelever er langt mer rasistiske og opplyser om mer fremmedfrykt enn skolelever som går sammen med folk med «blandet etnisitet». Det er statistisk sett kunstnere, intelektuelle og raddiser som sender barna på steinerskolen, og barnet ditt kommer ikke til å bli kjent med «vanlige barn», både på godt og vondt.

4. Steinerskolen krever mer av deg som forelder

Ja, du må stille opp på dugnad to ganger i året, lage krydderolje til julemarkedet, og kjøre barna på skoletur. Det er mer jobb enn offentlig, helt opp til siste året på vgs.

5. Steinerskolen er ikke livssynsnøytral, uansett hvor mye de påstår det selv.

Jadda, du slipper krl-undervisningen, du slipper årlige skolegudstjenester og «O, du som metter liten fugl». Men du må være forbredt på at barna fremsier bønn hver morgen (selv om lærerne kaller det «morgenvers»), hører fortellinger med høykirkelig innhold i de fleste fag, spiller Frans av Assisi-teaterstykker og feirer en bråte helgner med sang og spill. Det er ikke bare jule og påskefeiring, det er pinse, St. Nicholas, St. Martin,og St. Mikaels feiring,også.

6. Mange steinerskoler er dårlige på spesialundervisning, spesielt morsmålsopplæring

Sjekk hva slags muligheter det er for undervisning av ditt barn på din lokale steinerskole. Snakk med foreldrene til barn som har lignende problemer.

Kort sagt: Vurderer du å søke drama eller formgivning, studiespesialisering med humanistiske fag eller noe i den rettningen, anbefaler jeg steinerskolen på det varmeste. Du vil få bedre undervisning her enn på offentlig. Har du kreative barn som passer dårlig inn på sin lokale barne/ungdomskole, kan steinerskolen være en utmerket mulighet og gi barna mye igjen.

Jeg er selv en meget fornøyd steinerskole-elev, men vet at skolen har tonnevis med svakheter. Les gjerne Steinerdager, for å få en mer skjønnlitterær følelse av de verste særhetene.

Og om jeg ville hatt fremtidige barn der? Det avhenger av hvor jeg bor når jeg har barn. Steinerskolen i Fredrikstad? Mulig. Steinerskolen i Moss? Nei. Steinerskolen i Oslo: Ohyes.

Håper noen ble litt klokere (c;

Onsdag 21. november 2007

Den livsfarlige hemmeligheten

Jeg har sett The Secret, og jeg fikk gåsehud. Ikke av beundring, men av skrekk og frustrasjon. La meg være klar og tydelig fra starten av: Hvis jeg ikke hadde kjent folk som åpent var nyfrelste og promoterte The Secret, ville jeg sukket og stønnet og smilt oppgitt over dette konseptet som jeg ville gjort av en hvilken som helst annen skrullingsekt- «Få bedre liv ved å spise gulrøtter og snakke med plantene dine»- alle kvinner er reinkarnerte gudinner-finn din indre urkraft- bøker som finnes der ute. Nå har det nådd en vennekrets nær meg og jeg er veldig, veldig lei.

Problemet er at The Secret er i ferd med å bli et populærkulturelt fenomen, og jeg har tenkt å skrive litt om hvorfor boka/filmen er:

1. Vås

2. Jævla skadelig.

La meg forklare konseptet i veldig korte trekk: Verdens mektigste har alltid kjent til The Law of Attraction- en «naturlov» som går ut på at alt du tenker, føler og ønsker deg kommer til deg. Universet er en ånden i Alladins lampe, bare at denne ånden ikke har noen begrensning på antall ønsker du får oppfylt. I følge The Law of Attraction former verden seg etter dine tanker og følelser og gjør at om du tenker at du er rik, vil du bli rik. Om du tenker at du er frisk, vil du bli det. De fleste mennesker bruker all energien sin til å tenke på hvordan de ikke vil ha det, og får dermed det de ikke vil ha. Visualiserer du jevnlig det du ønsker deg, fikser universet resten. Om du klarer å være lykkelig, vil du fortsette å være det, fordi du blir en lykkemagnet. Livet skal være lett, og din instilling føkker det opp. Len deg tilbake, visualiser lykke, vær takknemlig og bruk universet som din personlige postordrekatalog. «Dette vil jeg ha», skal du si. Så vil universet gi det til deg.

Høres fantastisk ut?

Hvorfor The Secret er vås

Se filmen, så skal vi se litt på hvor vås dette egentlig er.

[youtube=http://youtube.com/watch?v=_b1GKGWJbE8]

Ok, filmklippet taler jo for seg selv. Jeg beklager, men skuespillere som smiler, flashy effekter, mystisk musikk og en bunch med forfattere av livvstilsbøker som forteller om hvor magisk dette er, er ikke det som overbeviser meg i utgangspunktet. «Metafysikere», «filosofer», «lærere» og «forfattere» som viser seg å stå bak ulike newage-tjenester og ikke har formell utdannelse er ikke ekspertgruppen jeg pleier å forholde meg til. Likevel er det mye mer her som lukter svidd enn solbrune «livsveiledere» som forteller deg hvordan du skal leve livet ditt.

Det første er det inntrykket de forsøker å gi om at The Law of Attraction er en naturlov. Litt research, og du finner vitenskapsfolk som hyler over konseptet. Selv om folka forsøker å fremstå vitenskaplige, er dette religion. Ja, man KAN si at alle mennesker er energi på et kvantenivå, betyr ikke det at våre tanker former omgivelsene våre. The Secret har to påstander, hvorav det ene er delvis sant og det andre er vissvass. Sjå no:

Først: Du endrer deg selv ved å endre innstilling.

Her har de et par gode poenger. Klart placebo funker. Klart du får et bedre liv, om du klarer å overbevise deg om at du har det. I tillegg mener mange moderne biologer at hvordan du tenker, former strukturene i hjernen din. Tenker du mye på at du er syk, lager du tankemønstre som er vanskelig å komme ut av. Folk som er tungt deprimerte, har ofte tenkt faste kjemiske strukturer i hjernen sin. Å tenke positivt, ha en åpen innstilling og tro på deg selv er som regel en fin oppskrift på å ha det bra, så lenge alle matrielle forhold ligger til rette for det. Og det er med dette vi går over på den andre påstanden:

Du endrer verden ved å endre innstilling.

I følge The Secret kan du visualisere deg ut av fattigdom, dårlige levekår, en kjip jobb, krig, sult og nød. Beklager, men det er HANDLING og ikke følelser som endrer verden. For å ta et nærliggende eksempel. Jeg lager tegneserier. Om jeg legger meg ned og tenker på hvor flink jeg er til det, lager jeg ikke en ny og fantastisk tegneserie. Derimot kan jeg sikker føle meg bedre og så gå og lage noe bra, men dette er KORRELASJON, ikke KAUSALITET. Mine følelser mekker ikke serier for meg. På samme måte som det å tenke at man har penger, faktisk ikke gir en mer penger. Om jeg vil ha en frisk kropp, hjelper det mer å trene enn å føle. Hvordan skal en overvektig person føle seg ut av fedme? The Secret sier at vi ikke skal spørre «Hvordan» ting skal skje, det skal universet fikse. En gammel vri på at Guds veier er uransakelige, her forkledd som vitenskap.

Ok, sier du. Det er tydelig at det er ugler i mosen her. Men hvorfor er det skadelig?

Hvorfor The Secret er jævla skadelig

1. Skyldplassering

Har du mistet noen i bilulykke? Døde barnet ditt i krybbedød? Ble landsbyen din vasket vekk av en tsnuami? Har du en kjip, underbetalt jobb? Ble du voldtatt? Slo foreldrene dine deg som barn? Ble du ranet? Brant huset ned? Fikk du kreft?

Dette tiltrakk du i følge The Secret. Bare du og din egen innstilling kan klandres for all skiten som har skjedd i livet ditt. Får du ikke til å visualisere millionen du skulle tjene? Du prøver ikke hardt nok. Får du ikke bilen du drømmer om jevnlig? Du har nok ikke stilt deg inn på riktig frekvens. Kort sagt- har du det kjipt, er det din feil. Får du ikke til å bruke oppskriften til å fikse livet ditt, er det også din feil. Jødene i konsentrasjonsleirene var skyld i det selv, de sultne barna i Afrika mangler ikke mat pga vestlig imperialisme, det er fordi de ikke klarer å se for seg maten de skal spise. Og ikke bare det- dette konseptet oppfordrer folk til å ikke engasjere seg i problemer.

2. Passiviserende og destruktivt

Nei, du skal ikke være mot krig, rasisime, vold, fattigdom, kapitalisme og miljøødeleggelser, fordi du får mer og mer av det du er mot. Ikke engasjer deg politisk, fokuser på hvor bra du har det. For et klasseperspektiv, i grunnen! Du må være ganske rik, ressurssterk og lykkelig for at du skal kunne glede deg over hvor flott du har det. I tillegg er hele The Secret blind for at det finnes undertrykkende forhold. De 1% rikeste i verden er det fordi de kjenner hemmeligheten, ikke fordi de utbytter andre. Er du diktator i et lite land, er det fordi du visualiserte deg dit, eier du halve hjemlandet ditt er det fordi du er så flink til å se for deg ting. Soldatene du brukte til å meie befolkningen ned med fikk du i presang av det snille universet. Hva med miljøperspektivet? Det er jo ikke nok til at alle kan visualisere seg til et Donald Trump-nivå selv om konseptet hadde funket? Tøys, sier The Seceret. Universet vil lage mer og mer rikdom til dem som vil ha. Knapphet er folk sin egen feil. Ikke klag, ikke kritiser, ikke engasjer deg, ikke gjør opprør. Tenk på hvor rik du vil bli, og få masse skyldfølelse om det ikke fungerer bra nok.

I tillegg har boken masse gode råd. Bekymret over gjeld? Begynn å oppføre deg som du ikke hadde det. Ikke lag en plan. Ta et kortsiktig lån. Du blir yngre om du tror det selv, ingen grunn til å trene. Har du et rusproblem? Ikke fokuser på det, lat som om det ikke var der, så forsvinner det.

Kort sagt- beskjeden er: Ikke tenk, føl. Ikke spør hvorfor, tro. Ikke legg merke til problemer rundt deg, så forsvinner de. Alt er din egen feil. Får du det ikke til, er det også din feil. Dette er den store Hemmeligheten, pent innpakket og her for å ødelegge livet ditt.

Den eneste skikkelige hemmeligheten her, er å formidle et så hårreisende budskap så det blir en kassasuksess.

Torsdag 1. november 2007

Uenig!

Jeg har to type politiske uenigheter med folk – faktabaserte og filosofiske.
De faktabaserte uenighetene er ganske greie – vi er rett og slett uenige om hvordan verden ser ut. Går bistandspengene til reell utvikling i u-land, eller brukes de bare til privatisering og for å tilrettelegge for vestlige bedrifter? Dette er en typisk uenighet man kan løse ved å finne forskning og fakta på området og se på hva faktisk pengene går til i de ulike landene.

Det samme er spørsmålet om klimaendringer. Med mindre man har med en altfor, altfor bilentusiastisk frp-er å gjøre, er dette en uenighet der man kan slå i bordet med tall & faktaopplysninger. Det er slike uenigheter jeg liker best, rett og slett fordi man kan finne ut hvem som egentlig har rett og man lærer noe nytt i prosessen. Litt som den gode, eldgamle om hvorvidt jorden var rund eller flat. Til slutt kommer det frem at «Ja, den er nok rund.» Ok, måtte de som var skeptiske si, vi må nok gi oss. Jeg kan være litt pompøs og kalle dette vitenskapelige uenigheter, også. Jeg har en teori, du har en teori, så vi må finne tilstrekkelig med beviser og argumenter for å overbevise den andre. «Kommer klimakvoter til å redusere utslippene våre, sier du? Er det ikke bare en avlat vesten betaler for å kunne kjøre fly? Gi meg tall og fakta, så skal vi se.»

Det er verre når diskusjonen blir filosofisk, og vi ikke bare er uenige om hvordan verden ser ut, men også hvordan vi skal se på verden. En venninne av meg og jeg hadde en lang og hard diskusjon om kjønnkvotering, og kom ikke til enighet. Hun er mot kjønnskvotering fordi hun er for likestilling, og mener det er diskrimminerende å kvotere inn. Jeg viser til undersøkelser der det kommer frem at menn ansetter menn og tror dette skal virke overbevisende, men dengang ei. En ganske upolitisk kompis blander seg : «Men vi har fått sånn kvotering på jobben, og det funker. Nå er det mye flere damer enn det var før, og flinke er de også.» Svaret fra min venninne var følgende: «Der har du forskjellen på deg og meg. Når jeg er mot noe, er jeg mot noe selv om det funker.»

Tada- se her! Vi er filosofisk uenig, i den forstand at jeg har et materialisme utgangspunkt, mens hun har et idealistisk utgangspunkt. Med materialist mener jeg ikke en person som overforbruker og ikke er glad i mennesker, men en person som har som grunnsyn at verden er verden. Når jeg skal løse et problem, tar jeg utgangspunkt i de mulighetene som finnes foran meg, matrielt sett. En idealist er ikke en hippie som gir bort suppe til fattige folk hele dagen, men en person som tar utgangspunkt i en idé eller et prinsipp som ikke trenger å ha forankring i materien.

Ludvig Nessa og jeg blir aldri, aldri enige på grunn av denne filosofiske uenigheten. Når jeg er for selvbestemt abort, er det med utgangspunkt i forhold i verden omkring meg. Hm, har man ikke rett på abort tar jenter ulovlige, farlige aborter og skader seg selv. Kvinners selvstendighet er avhengig av at kvinner selv kan bestemme når de får barn og om de vil ha barn. Selvbestemt abort er en fin løsning på de to problemene ovenfor. Nessa, på den andre siden, har en idé om livets opprinnelse han har fra Bibelen og en tro han aldri trenger å bevise for seg selv. Denne idéen vil han forme verden etter, uavhengig om den materielle verden stemmer med idéen hans.

For å snakke enda mer fag: Hermeneutikk er læren om hvordan vi tolker noe. Starobinski snakker om at vi har to hermeneutiske sirkler vi bruker, og den ene er å foretrekke om vi skal få riktig svar.

Riktig sirkel: Vi observerer et objekt – vi gjør oss opp en mening – vi tar meningen med oss tilbake for å skjønne objektet bedre.

Feil sirkel: Vi har en mening – vi observerer et objekt – vi tar med oss det vi fikk ut av objektet tilbake for å bygge opp under meningen vår.

Du finner ikke ut noe nytt om det du studerer om du bruker feil sirkel, og ting stopper opp.

Ingen mennesker er objektive, men vi kan prøve å undersøke verden og krangle om faktaene vi finner. Det gjør uenighetene mulige å løse.

Dette bildet illustrerer fint de to typene uenighet jeg har med folk. Titta!

Tirsdag 30. oktober 2007

Kate Winslets debut

Fildeling er en velsignelse, men det er ikke alltid man finner filmen eller sangen man vil ha tak i på de ulike nettverkene. Det vanskeligste er filmer som er så gamle at de bare finnes på VHS. De filmene jeg har slitt mest med å få lastet ned, er også de jeg har slitt mest med å kjøpe eller leie. B-filmer eller norske filmer fra tidlig nittitall er vanskelig å finne igjen. En stund lurte jeg på om den eneste måten var å skaffe en gammel videospiller og kjøpe piratkopier fra Kina når det gjaldt favorittfilmene mine fra denne epoken, men nå har fildelingsnettverket endelig blitt stort nok til at de er mulig å få tak i. Etter to år med leting fikk jeg endelig tak i Heavenly Creatures på mininova.org i går.

Filmen er fra 1994, og en av Peter Jacksons beste og minst kjente filmer. Ikke minst er det Kate Winslet sin debutfilm, som gjorde at hun fikk rollene i Sense and Sensebility og Titanic senere. Jevnt over er det en kvalitetsfilm som har fått altfor lite oppmerksomhet.

Heavenly Creatures er basert på Parker-Hulme-mordet som fant sted på New Zealand i 1952. Det to bestevenninnnene/elskerne Juliette Hulme og Pauline Parkers intense forhold kulminerte i mordet på Paulines mor etter at de ble forsøkt separert. Da begge to var mindreårige, slapp de unna med fem års fengsel, mot at de lovet å aldri treffe hverandre igjen.

Filmen beskriver både det psykotiske, altoppslukende forholdet mellom de to jentene, ved siden av å sette fokus på 50-tallets syn på homofili og vennskap på tvers av samfunnsklasser. Mens Juliette er fra en rik akademikerfamilie, er Paulines foreldre fra den fattigste arbeiderklassen og forskjellen mellom dem i klær, språk og oppførsel er tydeliggjort gjennom hele filmen.

Selv om Heavnly Creatures er en film om mord og galskap, er den også en gripende, varm fortelling om et altoppslukende forhold mellom to mennesker og hva som kan hende når de ikke møter aksept. Alt som skjer, er kommentert av de autentiske dagbøkene til Pauline, som gir filmen en veldig intim stemning. Filmen åpner med det brutale mordet på Paulines mor, og så fortelles historien retrospektivt, slik at sympatien blir liggende hos tenåringsjentene. Samtidig er ikke filmen nådig med dem, og viser tydelig alle vrangforestillingene og fikse idéene deres.

Skuespillerprestasjonene er mesterlige og filmen er en opplevelse. Last den ned- nå er den tilgjengelig på nett!