Mandag 27. oktober 2008

Kjærligheten, kjemien og ønsket om noe mer

«Problemet med ham er at han tror at kjærlighet er en kjemisk reaksjon, ikke noe mer! Det er jo ikke noe romantisk!»

Venninnen min vurderer flere partnere, og denne kynikeren som mener at kjærleik er kjemi henger i en tynn tråd. Jeg blir sittende og tygge på setningen lenge etterpå. «Kjemisk reaksjon, ikke noe mer! Kjemisk reaksjon, ikke noe mer!» Jeg har sett en Nemistripe om samme tema, hvor hun dumper en fyr etter at han kommer med samme utsagnet. Jeg har møtt holdningen flere ganger.

Og likevel: Hvis ikke kjærligheten er en kjemisk reaksjon, hva er den da? Jeg bestemte meg for å spørre den selv. Det er som regel det mest effektive:

Virrvarr:
Du kjærligheten?

Kjærligheten:
Yes, dear?

Virrvarr:
Er du en kjemisk reaksjon?

Kjærligheten:
Veel – de sier jo at jeg oppstår når det er kjemi mellom folk, gjør de ikke?

Virrvarr:
Ha. Ha. Det jeg mente var: Er du utelukkende en kjemisk reaksjon i kroppen min når jeg er glad i noen eller er du en slags universalkraft?

Kjærligheten:
Det var da fælt så grublende du skulle bli! Kan du ikke bare lytte til hjertet ditt? Der finner du svaret!

Virrvarr:
«Kadunk-kadunk»

Kjærligheten:
Hm?

Virrvarr:
Det er det hjertet mitt sier.

Kjærligheten:

Vakre vene – du skal ikke tolke det bokstavlig, da! Følelsene dine sier deg om jeg er en universalkraft eller ei.

Virrvarr:
Og hvorfor skal følelsene mine være sanne for andre enn meg? Jeg mener- det er deg som får Mr. Jackson til å fortone seg som SuperHunk, den kjekkeste, stiligste og smarteste mannen i hele verden. Likevel henger det ikke tjukt av fjortiser i oppgangen min for å få en kikk når han kommer ut av dusjen. Følelsen min er nok ikke helt i takt med verden rundt meg, selv om han er en fin fyr.

Kjærligheten:
Fornuften er følelsenes og troens fiende.

Virrvarr:
Sa Martin Luther, og han var ikke akkurat kjærlig.

Kjærligheten:
Kjære deg! Jeg vil jo bare at du skal være lykkelig!

Virrvarr:
Jeg har det utmerket, spesielt på romantikkfronten. Derfor prøver jeg å finne ut av om du er 1. en kjemisk reaksjon inne i meg som gjør meg tiltrukket og/eller glad i en annen person, eller 2. om du er en kraft som befinner deg utenfor kroppen min.

Kjærligheten:
Vel, de sier jo «Love is in the air»?

Virrvarr:
Er du alltid så blåst?

Kjærligheten:
Hihih, air – blåst!

Virrvarr:
Tydeligvis.

Fra dialog til alvor: Sinne, sorg, latter, opphisselse, angst, rastløshet og glede er kjemi. Hvorfor skulle ikke kjærlighet være det? Forelskelse kjennes tidvis ut som et virus, og den varme, gode følelsen i brystet jeg har for alle dem jeg er glad i er jo ikke annerledes enn den kalde, kjipe følelsen i brystet som kommer av og til? Hvorfor er noe mindre verdifullt om det er kjemi? Er ikke en konkret, fysisk tilstand viktig å ta hensyn til? Det fine er jo det man gjør sammen, ikke hva som forårsaker det at man er sammen, romantisk sett?

Lørdag 25. oktober 2008

Se! Dette sa vi på Sex i byen:

Vi ble spurt om vi kom til å legge ut foredragene vi holdt rundt omkring på Roteloftet. Og hvorfor ikke? Her er showet vi holdt på Sex i byen. Ha i tankene at Grevinnen og jeg sier dette i glassbaren i øverste etasje på Grand Hotel. Salen er full av stivpynta berter som drikker Cosmopolitan. Alle de andre deltagerne har krydret innleggene sine med Sex in the City-referanser. Jeg har sovet gjennom én Sex og singelliv-episode i mitt liv, og den beste vitsen min er om Freud, ikke om forskjellen på Carrie og Samantha.

Heldigvis har jeg en kur mot sceneskrekk: En spiseskje Tron Øgrim. Jeg har et sitat fra en artikkel om Kvikksølv jeg alltid gjentar i hodet mitt hvis jeg er usikker på et foredrag jeg skal holde. Det går omtrent sånn:

Om alt dette snakker jeg med den største skråsikkerhet, som en erfaren svindler, med den sikkerheta du bare kan ha når du IKKE har noen akademisk kompetanse på området[...] Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt). [...]Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.) Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg.

Når Tron kunne gå på scenen og snakke i tusen år uten manus om hva som helst med den innstillingen, kan jeg gå på scenen og snakke i 20 minutter med manus om noe jeg kan noe om uten problemer.

Nok digresjoner: Her er showet. Lag morsomme stemmer i hodet når du leser det og ufine hoftebevegelser der det passer seg.

Innlegg fra Sex i byen:

Maren:
Heihei! Jeg heter Maren Kristiane Solli!

Ida:
Og jeg er Ida Jackson. Noen av dere kjenner meg kanskje fra internett som Virrvarr på bloggen virrvarr.net, mens Maren er kjent som Grevinnen på sin blogg. Sammen har vi skrevet den penisfri puleboka Jenter Som Kommer.

Maren:
Den kommer 10. november på Spartacus forlag, og kan allerede forhåndsbestilles portofritt fra jentersomkommer.no. Men hva slags bok er Jenter som kommer? Til bestemødrene våre så sier vi at det er en fagbok om kvinner og seksualitet, til veninnene våre så sier vi at det er din guide til å pule uten pikk.Forlaget sier det er en bok for alle som har sex med damer, inkludert damer som har sex med seg selv.

Ida:
Jeg pleier å si at det er den første ikke-heteronormative sexhåndboka på norsk. En bok om hvordan du kan få en jente til å komme – uavhengig om du er i et streit eller skeivt forhold – eller bare skal runke. De eneste som ikke kommer til å få noe ut av denne boka er gutter som bare har sex med gutter. Vi begynte å skrive denne boka fordi vi savnet den.

Maren:
Det begynte vel faktisk fordi jeg fikk meg dame for to år siden, for første gang, og tenkte i et usikkert øyeblikk «Herrejemini! Jeg har jo aldri hatt sex med en jente før! Hvordan gjør jeg dette? Jeg må nok kjøpe meg en bok. Mens hyllene på Norli bugnet over av heterofile sexguider, damebladene lærte deg å suge kuk og Britney og Madonna tungekysset sammen på TV, var det forsvinnende lite litteratur om hvordan to damer har sex.

Jeg betrodde mine problemer til Ida som nektet å godta at en slik bok ikke fantes, og begynte grundig research. Nå er det sånn at Ida og jeg alltid har vært de to fra barneskolen av som fant ut ting om sex og forklarte alle som ville høre på hvordan sex fungerer.

Ida:
En typisk samtale kunne være: «Ida, Ida! Når jeg dusjer meg selv på tissen så kjennes det fryktelig godt ut! Men jeg lurer på – Kan jeg bli steril? Er jeg syk?» «Neinei, du er bare kåt.» Vi har vært vant til å fungere som orgasmeorakel og mastrubasjonsmisjonær og var helt overbevist om at alt det vi visste måtte stå godt beskrevet i anstendige bøker ett sted der ute. Om ikke på hyllene i Norli, så i alle fall i arkivene til Amazon.com.

Jeg lette gjennom ufattelige mengder sexhåndbøker, pornofilmer og tørre opplysningspamfletter, livsstilssider for lesber, herreblader og fant forsvinnende lite. Vi fant én god sexhåndbok for jenter som har sex med jenter, på engelsk, kalt «The Big lesbian sexbook». Men resten var lesbisk erotikk, sosiologiske undersøkelser av lesbiske seksualvaner og tekster som tok for seg skeiv livsstil i stedet for puleteknikk. Herrebladenes sextips om hvordan tilfredstille oss damer kunne oppsummeres med rådet
«Hun blir kåtere om du tar oppvasken». Det fantes ingenting brukanes på norsk.

Maren:
Ok, tenkte vi. Da skriver vi den selv.Vi begynte å samle info. Vi snakket om sex med alle vi kom over: Streit eller skeiv, frigjort eller sjenert – ingen slapp unna å puleprate med oss. Vi pratet onani, fantasi, teknikk og erotikk med alle typer damer, fra dem som ikke klarte tanken på å være nær sitt eget underliv, til kvinnelige casanovaer som demonstrerte fingerpulerytmer og de beste måtene å massere en klitoris på mot knærne våre under et kafébord.

Ida:
«Du skjønner, trikset er at hver finger føles forskjellig! Kjenn mot kneet ditt eller nederst på underarmen. Her, la meg vise deg.» «Gnikk gnikk» «Pekefingeren din er spiss. Pekefingeren din gir en spiss følelse. Langemannen din gir en bred følelse. Det mest effektive er å legge langemann på ringefingeren. Det gir god, tung massage.»

Via bloggene og en rekke forskjellig forum på internett inviterte vi alle damer til å sende oss sine personlige fantasier, erfaringer og betrakninger rundt sex. Responsen var overveldene, og vi har brukt utdrag fra dem gjennom hele boka. Det gir teksten det store ekstra.

La oss lese et par for dere:

Denne er fra en som heter «Marte»

«Jeg liker å sammenligne sexlivet mitt med
et symfoniorkester. Fingring av klitten er
strykerne, og penetreringen er bassen. »

Maren:

Og her er en fra orgasmekapittelet:

«Jeg har opplevd en drøss av forskjellige orgasmer, men ingen av dem har lignet den som blir beskrevet i kioskromanene. Spekteret av orgasmer for meg strekker seg fra følelsen av et lys som slukkes av to vætede fingre, til følelsen av at verden smelter, flammer opp i et altomslukende inferno og opphører å eksistere i en evighet som sikkert bare varer et par sekunder på utsiden. Følelsen etter orgasme kan strekke seg mellom alt fra gleden etter at man har klødd seg på et myggstikk, til en eufori som gjør meg overbevist om at jeg elsker hele verden og gjør meg smilende fraværende resten av dagen. » sier «Amanda».

Ida:
Når vi snakket med mye folk, fikk vi også mange rare tilbakemeldinger vi ikke var forberedt på.

Maren:
Når du introduserer din nye guttekjæreste så spør folk om hva han driver med, hvor dere møttes, hvor han kommer fra. Når du kommer med en jentekjæreste er spørsmålet «Spennende. Meget spennende. Da kan du kanskje forklare meg noe jeg alltid har lurt på? Altså, når dere er to damer… Og ikke har en mann. Hva GJØR dere?»

Ida:
Siden arbeidstittelen på boka vår var «Jentesex – Puling uten pikk» fikk vi også mange reaksjoner av typen:
«Hahaha! Det går ikke ann å pule uten pikk!»
«Jo, vi skriver en pulebok for jenter som puler jenter!»
«To jenter kan ikke pule, dummen. Skal du pule må du bli penetrert. Det blir enten med en pikk eller et pikksubstitutt.»
«Hva med fingerpuling?»
«Nei hver så snill. Det er bare å onanere hverandre.
To damer puler ikke. De onaner sammen.»

Maren:
Vi syntes det var pussig at «hva to jenter gjør i senga» var et så stort mysterium når Internett bugnet over av girl on girl-action. Derfor ente vi opp med å se mye kommersiell «lesbeporno» i skriveperioden. Vi sier «Lesbeporno» fordi vi snakker om «Girl on Girl»-filmer beregnet på heterofile menn. Det er dette det er mest av. Det eneste vi fikk ut av det var….en og annen god latter. All lesbeporno for heterogutter følger det samme oppsettet: Du har to jenter , helst to lettere anorektiske nettopp-fylt-atten plastisk oppererte jenter som fomler rundt i halvannen time.

Ida:
Det er laaaaaaaangsomt. Nesten søvnig. «Seee, Sandra. Jeg tar deg myyyyyykt på brystvorten. Mmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm, så gooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooodt.»

Maren: Girl on girl er fnisete og fumlete. Jentene vet liksom ikke helt hva de skal eller hva som skjer. «Wooops, nå tok vi av oss alle klærne, Kristine! Nei&Nei! Hva SKAL vi gjøre nå???» Det store seksuelle klimakset er alltid når de pirker hverandre på tissen.

Ida:
Pirker hverandre med de lange neglene, for å være mer presis. Jeg satt timesvis og bare «Neineineinei, ikke KLOR henne opp innvendig med de klørne! Hvor ER det du pirker henne? Neinei! Tilfeldig klitoris-poking er ikke veldig hått.» Fingersex og lange negler er en veldig dårlig kombo. Det er litt som å pule en sløv saks. Problemet var at det virket på jentene i filmen at tilfeldig pirking med lange negler eller sløve sakser var veldig, veldig godt. «Ååååååååååh, PIRK MEG!»

Maren:

Girl on girl-filmer er også absurd fokusert på sexleketøy. Det er ikke noe galt med sexleketøy, men de er ikke en selvstendig deltaker i leken. Jentene tok sjelden på seg selv eller hverandre etter at det kom en dildo inn på filmsettet. Da suttet og slikket de på den istedet. Og stønnet. Og fikk sin 28ende orgasme.

Ida:
Nomnom, sexleketøy.

Maren: Vi konkluderte med at lesbeporno 1.ikke var noe særlig til seksualopplysning og 2.at det ikke var rart at folk trodde at to damer ikke kunne pule etter å ha sett en sånn film eller fem. Filmene viste et langtråkig, klønete forspill mellom to eller flere damer som først fikk dreis på tingene når det kom inn en kuk av plast.

Ida:
Etter å ha møtt påstanden om at to damer ikke kan pule, fant vi ut at vi måtte definere sex og puling for å kunne skrive «Jenter som kommer».

Maren:
Først og fremst: Vi godtar ikke at forplantning er det samme som sex. Greit, penis i vagina er sånn man lager barn. Hvis forplantning skal være sexdefinisjonen vår, ekskluderer vi alle som har analsex,
oralsex og sex med en person av samme kjønn. Folk lever i livslange, skeive forhold uten å forplante seg. De har sex.

Ida:
Vi gikk gjennom aktivitetene vi skrev om. Fingre, tunge, leketøy, klitorisstiumlering, etc. Og besteme oss for at «Ja. Dette er sex». Vi skriver en penisfri pulebok. La oss definere puling som «det som kjennes digg ut og kan føre til orgasme». Ferdig arbeid. På denne måten blir onani også sex, og det synes vi passer bra.

Maren:
Opprinnelig var planen å skrive en bok for damer som har sex med damer. Men underveis kom vi frem til at aktivitetene, tipsene og teknikkene vi tok for oss like gjerne kan gjøres av en mannehånd eller av din egen hånd. Vi har skrevet en bok om hvordan få en dame til å komme som tar for seg alt utenom kuk i fitte. Ikke noe galt med kuk i fitte, men det har folk skrevet masse om før.

Det gjør boka like bra for deg som nettopp har fått deg dame, for deg som vil få fantastiske orgasmer på egenhånd og for deg som er mann og gjerne vil overraske positivt.

Ida:
Vi tror at å komme seg bort fra klisjeen om at sex bare er kuk i fitte vil gjøre det enklere for alle å gi en dame orgamse.80% av alle jenter trenger direkte klitorisstimuli over lengre tid for å komme. Du får ikke direkte klitorisstimuli av å bli penetrert. Jeg synes det er komisk når kvinneguiden publiserer «De ti beste stillingene for å få orgasme!» som går ut på posisjoner du kan ha samleie i hvor du får mest mulig friksjon på klitten, og dermed er det størst mulig sjanse for at du får orgasme.Hvorfor ikke bare ta på den klitten? Hvorfor gnukke opptil, når man har fingre? Det finnes enklere måter å gjøre dette på!

Den som er mest kjent for å etablere «kuk-i-fitte»-klisjéen er Freud. Han mente at kvinner som ikke fikk orgasme av utelukkende vaginal penetrering var frigide og umodne. Jeg kan se for meg Freuds sexliv: «Nei, Sigmund. Dette fungerer ikke.» «Det er fordi du er frigid, Frida!»

Den freudianske tankegangen om at orgasme oppnådd ved vaginalt samleie er mer verdt og mer «ordentlig» enn orgamse oppnådd på andre måter henger dessverre igjen en del steder og ødelegger sexlivet for en del folk. I boka har vi lagt vekt på at alle orgasmer er like bra orgasmer uansett metode du bruker for å få dem.

I vellykket lesbesex har pulingen en «din-tur»/«min-tur» dynamikk. Først gjør jeg godt på deg, så gjør du godt på meg. Gjenta inn i himmelen. Her tror vi mange heteropar har mye å lære av lesbene. Klisjésamleiet begynner med stå og slutter med sprut. I mellom er det inn ut, inn ut og om hun får orgasme underveis er det fint. Det funker ikke for alle, og i stedet for å ha sex «Slik det burde være» må heteropar lære seg å ha sex «Slik det funker». Vi kan oppsummere med det som får deg til å komme er den «riktige» sexen.

Maren:

La oss snakke litt anatomi. Vi snakket om klitoris på Pecha Kucha i går, og dere slipper ikke unna litt klitt i dag heller.

Ida:

Frem til 1998 trodde man at klitoris var en liten tapp på halvannen centimeter adskilt fra vaginalåpningen og resten av underlivet. I 1998 fullførte Helen O’Connell en undersøkelse som viste at klitoris var nesten 20 ganger større enn forventet og ligger rundt hele underlivet – både vaginalåpning, urinveisrør og langt nedover bekkenet. Det er derfor det er godt å bli penetrert.

Problemet er at de fleste damer er opplært til å tenke på kjønnsorganet sitt som en følsom ert og et hull. Det gir deg en rekke problemer når du skal navigere.

Maren:
Ha det klart en gang for alle: Alle orgasmer er klitorisorgasmer.
Hvorfor? Fordi klitoris er ikke bare den lille knappen. Klitoris er et pyramideformet organ som strekker seg tyve cm inn i kroppen – fyllt av nerver og erigrerbart materiale.

Ida:
Siden dette er såpass ny kunnskap har veldig få fått det med seg, når så få damer har kunnskap om sin egen kropp er det ikke rart at en del sliter med å få orgasme.

Maren:
La oss gå gjennom tallene for norske damer og orgasmer:

Ida:
45% av alle damer får ikke orgasme sammen med partner. Det er halvparten av alle damer der ute.
50% tar på seg selv mindre en én gang i måneden og 25% av alle norske damer tar ikke på seg selv i det hele tatt. Det er de samme damene som ikke får orgasme sammen med partner som sjeldent eller aldri tar på seg selv. Dette er damer som aldri får orgasme. Det er trist.

Maren:
Selvfølgelig kan du ha en god sexopplevelse uten å få orgasme.Sexskribenter er flinke til å snakke om hvor viktig intimiteten er og hvor mye orgasmepress det er, men samtidig: Ville du oppriktig sagt til en mann som ikke fikk orgasme at det var noe han burde leve med? Klisjéen om at sex er bare penetrering med kuk skaper flere problemer enn manglende orgasmer: Mange lesber tror at de ikke kan få kjønnssykdommer. Det grunner i at nesten all forskning på kjønnssykdommer har tatt utgangspunkt i at damer ikke bytter kroppsveske med andre damer, og derfor ikke smitter hverandre.

Ida:
Amerikanske aktivister stillte forskerne bak forskningen noen spørsmål: «Ok. Hva om jeg har HIV, og kjæresten min gir meg oralsex mens hun har et munnsår. Vil det smitte?» «Hva om kjæresten min stikker fingerene sine opp i meg, og så fingrene sine opp i seg – og én av oss har klamydia?»
Svaret fra forskerne lød omtrent: «Gjøss. Gjør dere sånt?» Utgangspunktet for undersøkelsen om kjønnsykdommer ved «sex mellom to damer» var at det ikke var noe sex mellom to damer, bare litt kyssing og fomling og sånn.

Maren:
Etter at forskerne fikk meg seg at damer faktisk har sex med hverandre har man funnet ut at Jada, lesber sprer HIV, Klamydia og alt annet mellom seg.Klisjéen om at sex er penetrering med kuk har gjort at vi har veldig mye dårligere informasjon om og beskyttelse for kjønnssykdommer enn vi burde hatt.

Ida:
Et annet godt eksempel er begrepet «Den store lesbiske sengedøden». Uttrykket dukket opp etter en stor sexundersøkelse i USA hvor man «fant ut» at lesber hverken hadde sex eller lyst på sex. Forklaringen som ble presentert var enkel: «Damer har så lite sexlyst, så når man har to damer i et forhold tar ingen iniativ fordi ingen av dem egentlig vil ha sex.»

Maren:
Det var rett og slett ingen mann som kunne ta initativet.

Ida:
Det tok flere år før det kom frem at problemet ikke lå hos jentene, men i undersøkelsen. Jentene skulle krysse av for aktiviteter de gjorde, men forskerne hadde ikke tatt med ting lesber gjør i senga.
De kunne bare krysse av for kyssing og en del annet «forspill», og resultatet var at det så ut som de hadde et veldig kjedelig sexliv. Nyere undersøkelser som ikke bare spør om heterofile aktiviterer viser at lesber har ganske mye bedre sex enn man trodde.

Maren:
I Jenter som kommer regnes alle orgasmefremmene aktiviteter på lik linje. Det er sex alt sammen.
Målet med boka er rett og slett å få jenter til å komme. Vi vil vise damer flest mulig måter å oppnå orgasme på, og vi vil at alle jenter skal ha det bra med seg selv og kroppen sin.

Ida:
Fordi, folkens, vi kan snakke om likelønn – vi kan snakke om topplederstillinger, men vi snakker alt for lite om skjev orgasmefordeling! Du kan ikke gå i tog og si «Flere orgasmer nå!», du må ta saken i egne hender.

Maren:
Jenter som kommer er en nytelsesbok og en actionbok. Enten du leter etter morsomme tips eller svar på spørsmål du måtte ha, finner du det i boka vår.

Ida:
Boka kan bestilles fra jentersomkommer.no. Kjøp-kjøp, og takk for oss!

Søndag 19. oktober 2008

Plagiat, or: How I learned to relax and love fan fiction

Mye av oppveksten min gikk med på å skrive fanfiction. Det første seriøste forsøket mitt er fra jeg var seks år gammel og akkurat hadde fullført Rudyard Kiplings Jungelboken. Jeg likte ikke slutten av den siste novellen, jeg syntes den hang i løse luften og tenkte noe i rettning av «Kipling, Kipling. Hvordan kunne du finne på å utgi en bok som ikke er ferdig?» Så hentet jeg en stilbok og en kulepenn og satte meg ned for å fullføre klassikeren. Senere var dette et rituale jeg gjentok ved nesten alle bøker og tegneserier jeg fikk dilla på.

Først var det Fantomet. Jeg var åtte år og hadde bestemt meg: Når jeg ble voksen, skulle jeg skrive Fantomet-historier. Alle fortellingene i Fantomet-bladene var så like, og det var så mange ting jeg skulle ønske skjedde, at jeg forstod at den eneste måten å løse problemet på, var å skrive dem selv. Hva ville skjedd om General Worubu virkerlig møtte Den Hemmelige Kommandanten? Hva om Fantomet ble sykmeldt og Sala måtte ta på drakten og steppe inn?

Det var så mange historier de ikke hadde fortalt med hovedpersonene jeg likte, og hersens Lee Falk og kollegaene hans insisterte på at hver eneste Fantomet-historie handlet om at et forskerteam dro til Bengals jungel for å finne en skatt, og at alle i teamet utenom den søte jenta viste seg å være banditter. Hva gjorde Fantomet under andre verdenskrig? Burde han ikke banket Hitler? Slike historier skrev jeg. Jeg tegnet kart over hodeskallegrotten og plasserte essensielle rom som hybelkjøkken og toalett – fordi menn i trikot umulig kan dra ned kondomdrakten for å drite i jungelkrattet, og moret meg med å skrive historier som «Problemet som oppstod da det 20. Fantomet fant ut at han foretrakk menn.»

Utover barneskolen fikk fortellingene mine et publikum, og jeg utviklet et komplisert nettverk av crossover-historier med et Star Wars-Star Trek-Harry Potter-Dickie Dick Dickens-James Bond-Robin Hood-Ronja Røverdatter-Clueless-Step by Step-persongalleri. Jo flere ting vi leste, jo flere typer figurer hentet jeg ut og la til i den gigantiske historien, som strakk seg over kladdebok etter kladdebok. Å kunne blande alle figurene vi hadde lyst til å lese om gav uante muligheter. Hva med historier med utgangspunkt i at alle slemminger i alle bøker og tegneserier vi hadde lest slo seg sammen og laget en virkerlig skurkeklubb? Lex Luthor, Voldemort og Tengil måtte ha masse å snakke om.

Problemet oppstod i løpet av ungdomskolen. Det gikk opp for meg at om jeg skulle late som om jeg var en veslevoksen poet og forfatterspire, kunne ikke 90% av alt jeg hadde begått av skjønnlitteratur være av typen «Den gangen Darth Vader adopterte en kattunge i skjul for Emperor Palpatine». Jeg hadde ikke funnet på figurene selv, jeg skrev juksefortellinger. Det var først senere at jeg skjønte at å skrive fan fiction er som å kopiere bildene til en kunster du liker veldig godt.

Arbeidet ditt bedømmes ikke etter om du fant på et nytt og orginalt design selv, men på hvor flink du er til å kopiere. Philip Pullman sier at du blir forfatter når du irriterer deg over at en historie ikke finnes og setter deg ned for å løse problemet med penn og papir. Fan fiction oppstår når du likte boken du leste så godt at du ikke kan la være å dikte videre på den. Det er en grunn til at jeg fremdeles har Harry Potter-fan fiction på pc’en min: Det var litt for langt mellom hver bok, og å skrive fortsettelser var én måte å slå ihjel ventetiden på.

Jeg sluttet å skamme meg over å ha skrevet masse fan fiction av to grunner: Det ene var Internett, som bugner over av fantastisk fan fiction og fan art om de mest absurde temaer, det andre var oppdagelsen av at det fantes store kvalitetsforskjeller innen fan fiction også. Det var ikke slik at det fantes mange som hadde skrevet historier om Harry Potter der ute; det fantes mange som hadde skrevet virkerlig elendige historier om Harry Potter der ute. Jeg laget denne listen i dagboken min etter å ha gått på fan fiction-oppdagelsestur i 2006 en gang:

Du vet du leser forferdelig fan fiction når…

• Hovedpersonen i fortellingen er Harry Potters ukjente søster, Dumbledoores adoptivdatter, drage-animagus, parselmouth, Sirius Black’s hemmelige elsker, besteveninnen til Draco Malfoy og den eneste virkerlige utfordreren til han du ikke skal si navnet på.
• Novellen begynner som en Star Trek: Nex Generation-fortelling, men Q dukker opp etter en halvside og flytter hele Enterprise til «A long time ago, in a galaxy far, far away…» og det neste som skjer er den store Ewok-invasjonen.
• Du møter plot av typen: «Den gangen alle figurene i Naruto måtte gå til psykologen», «Darth Vader- back in High School» og «Seksualundervisning på Hogwarts.»
• Det er helt logisk at Hagrid og Hermione har en dirty BDSM-aktig relasjon som involverer å gjøre skogvokteren…stueren.
• Du får vite «hemmeligeheter» om den seksuelle adferden til raser som vampyrer, alver, engler og svært kjekke romvesner som alltid går på at de er superelskere med konstant ståkuk og et libido som strekker seg langt ut i evigheten. Ja, den hete vampyrmannen simpelthen må pule og dere er alene i et parallellunivers hvor tiden står stille. Oh-oh.

Noe av det mest underholdende med å lese store mengder fan fiction på Internett, er at deler av det er svært overlappende med folks seksuelle fantasier. Et fenomen som går igjen hele veien er at to mannlige karakterer som er rivaler, uvenner og bitre fiender i boken, spillet eller filmen fan fiction-forfatteren tar utgangspunkt i bare gjør dette for å dekke over en lidenskapelig forelskelse og at alt de egentlig vil er å overmanne hverandre på et offentlig toalett nær deg. Det overrasker deg antageligvis ikke at Harry og Draco har et godt øye til hverandre, eller at Han Solo og Luke Skywalker ender opp med å gjøre unevnelige ting i lasterommet på Millenium Falcon…

Jeg tror at å få skrevet masse klønete, overseksualisert, fantastisk fan fiction basert på bøkene sine er et av de største komplimentene en forfatter kan få: Noen elsket boken din så mye at de måtte skrive mer av den. Eller- i en del tilfeller: Noen fant persongalleriet ditt så tiltrekkende at de måtte basere sexfantasiene sine på det… Det er en tidvis absurd, men svært levende kjærlighetserklæring til litteraturen, en undergrunn der etablerte figurer lever sitt eget liv.

Onsdag 15. oktober 2008

Blog Action Day: La oss snakke fattigdom

Det er Blog Action Day idag – en «fellesblogging» om fattigdomsproblematikk med deltagere fra hele den internasjonale bloggosfæren. Jeg ble utfordret til å delta og har slengt meg på. Fattigdom er et mangesidig tema for meg, så hold deg fast: Dette blir et langt blogginnlegg.

Først – la oss definere fattigdom. Vi har to typer: Absolutt fattigdom og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom er definert som å leve på 1 dollar om dagen eller mindre. I 2005 levde 20% av verdens befolkning i absolutt fattigdom, altså over en milliard mennesker. Jeg kommer ikke til å skrive noe inngående om den absolutte fattigdommen, fordi jeg blir for sint, for satt ut til å si noe konstruktivt.

Jeg vil bare gråte, og jeg har tenkt å si noe om fattigdom i Norge. Jeg kan ikke gjøre det hvis jeg sammenligner med Sudan. Den relative fattigdommen er like reell som den absolutte, men den er ikke livstruende. Den er livskvalitetstruende, den begrenser livet ditt og den går på helsa løs fordi du lever med et konstant stress. Å være relativt fattig betyr at du har for få penger til å leve «et normalt liv» etter standaren rundt deg. Det betyr ikke at du er fattig om du har en vanlig lønning og bor i det verste sossestrøket på Oslo vest, men det betyr at om du ikke har råd til det vi definerer som minimum for norske borgere, er du fattig etter norsk standar.

Det er mange i Norge som lever under fattigdomsgrensa. Jeg er et av de 2,6 % barna som har vokst opp under den norske fattigdomsgrensa. For å oppsummere hvordan det var:

Du vet du er barn i en fattig familie når:

• …du tror at sukker, salt og ketchup er helt vanlige pålegg.
• …favorittmaten din er potet med smør og salt.
• …mamma bestemmer at du er syk hver eneste gang det er klassetur.
• …du er den eneste i klassen som aldri reiser på ferie om sommeren.
• …foreldrene dine stadig drøfter problemstillingen «middag eller bensin?»
• …du lyver om at du har glemt gymtøy fordi du egentlig ikke har noen joggesko.
• …du spiser som en gal når du er på besøk hos andre barn.
• …du får skyldfølelse hvis du får lørdagsgodt.
• …du bruker konfirmasjonspengene på merkejeansen du alltid har ønsket deg og kjenner du har gjort en investering for livet.
• …du stjeler rundstykker, grovbrød og lapskausbokser i butikken.
• …du regner middagen som dagens første måltid. Frokost og matpakke får du aldri uansett.
• …du gruer deg til bursdagen din, fordi du vet den er en ekstrautgift.
• …du haater Polly Pocket, Pogs, klistremerkebøker, Pockemonkort, Tamagotci, GameBoy og andre leker «alle andre har».
• …du stjeler andre barns lommepenger for å kompensere for at du ikke har noen selv.
• …du er en rå jævel på sopp-plukking, bærsanking, neslesuppe, skvalderkålsalat, mellestokkstuing, fisking og hjemmedyrkede grønnsaker. Ikke fordi du er intressert i å leve som i «Ut i naturen», men fordi det betyr mat.

Hvorfor var familien min fattig? Fordi det var «skammelig å gå på sosialkontoret». Fordi «de hadde integritet.» Fordi vinduskonvolutter var det mest skremmende i verden og raske lån uten sikkerhet for å betale gammel gjeld virket så lettvint der og da. Fordi de hjelpeapparatet for fattige fra det offentliges side er håpløst for folk som sliter med angst for skjemaer, kontorer, for avvisning, for andre mennesker.

Jeg spiser lunsj med en angstpasient og uteligger som forteller meg at det er mindre skummelt å tigge og bli spyttet i tryne enn å søke om uføretrygd. «Alle ser på meg som en slask, men jeg er egentlig bare vettaskremt.» forklarte han meg. Og jeg skjønner ham.

Jeg hadde aldri greid å ta kontakt med NAV hvis ikke Mr. Jackson hadde fikset for meg. Jeg skammer meg som en hund når jeg må forklare legen at «unnskyld, men jeg er ikke….» «istand til å ta lønnet arbeid?» fyller han ut. Foreldrene mine var ikke fattige fordi systemet ikke stilte opp, men fordi de ikke var istand til å benytte seg av systemet som det er.

Mange grupper er fattige selv når systemet fungerer som det skal. Da jeg ble innlagt på psykiatrisk første gang, hadde ikke Mr. Jackson og jeg råd til egenandelen på psykologtimene legen sa jeg måtte ha i etterkant. 280 kr to ganger i uka? Haha. Vi hadde 12.000 til sammen og 6000 av dem gikk til husleia. Vi spurte sosionomen på sykehuset om det var mulig å få dekket egenandelen opp til frikort. «Ikke for studenter. Dere får pengene fra lånekassa.» Vi forklarte at pengene fra lånekassa ikke strakk til. «Men dere har jo foreldre?» lød svaret.

Jeg begynte å grine. Jeg hadde betalt strømregningen til foreldrene mine fra jeg flyttet hjemmefra. Hadde ikke Mr. Jackson vært der og tatt seg jobben jeg ikke kunne ta, ville jeg ikke kunne gått til psykolog. Hadde jeg vært singel ville jeg antageligvis sultet ihjel, siden jeg ikke tør å gå på sosialkontoret og ikke greier å jobbe i den helsemessige situasjonen jeg er i nå. Jeg ville ikke fått oppfølgingen jeg hadde trengt for å bli frisk heller, fordi egenandelen var uoverkommelig. Det gikk på grunn av nettverket, ikke på grunn av systemet som skulle fanget meg opp.

Å fjerne egenandeler og gjøre tannlege gratis vil bety utrolig mye for fattigdomsbekjempelse i Norge. Å justere studielån, minstepensjon og sosialstønad til nivået Statens institutt for forbruksforskning ser på som mulig å leve for vil redde liv og livskvalitet. Å heve fattigdomsgrensa vår til EU-nivå vil gjøre at vi får et mer reelt tall på fattige i Norge. Det er pussig at det dyreste landet i Europa har den laveste fattigdomsgrensa. Sjekk forskjellen i tabellen.

I tillegg trenger vi en reell undersøkelse på hvor mange som detter utenfor NAV og Sosialkontoret sine hjelpetiltak. Hvem søker ikke arbeidsledighetstrygd?

Hvem lever på familien fordi det er så avsindig skummelt å oppsøke hjelp? Hvordan gir man disse menneskene den hjelpen de trenger? Og hvordan hjelper man barna deres? Jeg synes det er fortvilet at barn er økonomisk avhengige av foreldrene sine. Jeg vet ikke hvordan man løser den problemstillingen, men jeg synes det er urettferdig at foreldrenes økonomiske situasjon er så definerende for mulighetene du har senere i livet.

Jeg har ikke svar på alle problemstillingene, men jeg vet at hjelpetiltakene idag ikke fungerer. Og jeg vet én ting til: At alle som snakker om at matrielle goder ikke betyr noe aldri har stjålet boller og lompe i butikken for å sluke det lykkelig mens de sniker på bussen hjem.

Jeg husker følelsen av å få min egen økonomi og nesten svime av når Mr. Jackson smurte brødskive med både ost og skinke. Flere skiver skinke på samme brødskive! Jeg kunne spise mat hver eneste dag! Jeg kunne kjøpe nye sko før de gamle gikk helt i stykker! Jeg kunne tenke på om jeg spiste økologisk, sunt, fairtrade, fornuftig – kort sagt- ha et bevisst forbruk. Jeg kunne tillate meg å ikke være opptatt av penger, fordi jeg hadde dem.

Leste du helt hit? Spre ordet! Blogg om fattigdom idag, og kom med dine beste råd til fattigdomsbekjempelse i kommentarfeltet.

Torsdag 18. september 2008

Fra offer til overlevende

Offerrollen drøftes i disse dager, og utgangspunktet er utspill fra Martine Aurdal og Blondinbella på Studio 5. Sigrun, HvaHunSa og Hjorthen har uttalt seg.

Et av spørsmålene jeg synes er mest intressante er hva slags språk vi bruker når vi snakker om mennesker som har vært utsatt for overgrep. I Jenter som kommer har vi et kapittel som heter «Når sex gjør vondt», der vi tar for oss problematikken rundt det å få et bra sexliv etter seksuelle overgrep. Noen av de beste bøkene om temaet er skrevet av amerikanske feminister, som Staci Haines Survivors Guide to Sex.

De amerikanske feministene skriver konsekvent «survivor» istedenfor «victim», og jeg kjente at språkbruken traff meg veldig. Burde jeg bruke ordet «overlevende» istedenfor «offer» i Jenter som kommer? Å snu på språkbruken til at du har overlevd noe forferdelig, signaliserer mer mot, styrke og cred enn det ordet offer gjør. Jeg grublet, og spurte en god venninne av meg om råd. Hun har vært utsatt for overgrep selv, og var skeptisk til endringen av språkbruken.

«Offerrollen har også en funksjon,» sa hun. «Når du tror at overgrepet var din feil og at all skylden ligger på deg, er det å være offeret et fremskritt. Ja, offer er gjerne det samme som å være svak, å ikke reise seg, å være maktesløs – men det er bedre enn å være syndebukken og forbryteren selv. Fra offer til overlevende er en erkjennelsesprosess, ikke en begrepsforandring.»

Jeg tygget på innspillet hennes. Noe av det fantastiske med innlegget til Blondinbella var at hun ikke skammet seg og ikke oppførte seg i tråd med den offerrollen samfunnet forventer. Hvorfor? Hun visste at det som hadde skjedd ikke var hennes feil, og dermed ble hun rettferdig harm. Hun trenger ikke offer-begrepet for å skjønne at det ikke var hennes skyld.

At unge jenter opplever fæle ting og har som ryggmargsrefleks at de ikke er skyld i overgrepet, tar jeg som et tegn på at verden går fremover. «Overlevende» er deres ord. Og likevel- Hjorthen sier det ganske godt:

Men noen må kanskje tillate seg å være svake før de kan bli sterke igjen?

I så fall synes jeg de skal få lov til det, selv om det tar litt tid.

For dem har offerrollen en funksjon. Jeg bestemte meg for å bruke både «offer» og «overlevende» i boka. Vi har forskjellige veier til helbredelse, og noen trenger å gå innom offer-stadiget før de kan bli sterke igjen. Samtidig vil jeg slå et slag for «overlevende» som ord for alle oss som har problemer med å befatte oss med den svakeliggjorte, vanskelige offer-rollen. «Skikkelige ofre» er hverken sinte, høylydte eller velfungerende. Overlevende har slått tilbake.

Mandag 15. september 2008

Skyldfri¸ skamløs

Jeg spiste lunsj med en fyr som skrev hovedfag i filosofi en gang. Vi diskuterte skam. Han var stor tilhenger. «Skam er oppdragene. Du gjør noe galt, og du skammer deg over det. Dermed gjør du det ikke igjen.» Han mente at ulempen var når du skammet deg etter at du hadde lært hva som var galt. Da hadde ikke skammen noen funksjon.

«Teoretisk sett er det sikkert fint,» sa jeg. «men jeg skammer meg alltid over ting som ikke er galt.» Han skjønte ikke helt hva jeg mente. Og jeg følte ikke for å utdype – da måtte jeg jo forklare ham hva jeg skammet meg over, og det var jo ganske skamfulle temaer.

Eksempel: Jeg vet det ikke er galt å kjøpe potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg kjøpte bare potetgull. Akseptabelt potetgull kjøpes sammen med mat som gir inntrykk av at jeg skal ha gjester, ikke at jeg skal sette til livs en liten sekk ostepop på egenhånd. Jeg vet at det ikke er galt å spise potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg har spist en pose alene.

Eller verre: Spist en pose alene mens noen så meg. «Der står den feite damen og spiser rett ut av en potetgullpose. Ikke rart hun ser ut som hun gjør, gitt!» Det er sjelden at jeg har følt meg så feit som når jeg har spist store mengder godteri alene med tilskuere, og overvekt = skam.

Marian Godø kommer ut med boken Skamløse kvinner, der hun har intervjuet en rekke damer om hva de skammer seg over. Og nei, de skammer seg ikke over gale ting de gjør. De forteller om skam i forhold til kropp, sex, mat, jobb og kjønnroller de ikke klarer å oppfylle.

Følelsesrefleksen filosofen forbeholder forbrytere slår ut når kvinner gjør ting som egentlig ikke er galt. Du kan få et inntrykk av hva damer skammer seg over ved å lese dette nettmøtet hos kk.no. En slags PostSecret-tråd i nettmagasinet, rett og slett.

Godø fastholder i intervjuene at vi kan blåse i de fleste tingene vi skammer oss over. Jeg synes det er et godt utgangspunkt, men jeg savner litt synsing om hvorfor damer skammer seg i mye større grad enn menn. Jeg tror det er fordi jenter har et mye mer komplekst sett med uskrevne, kulturelle regler å forholde seg til.

Å være en «skamløs kvinne» er ikke et kompliment. I hodet mitt er de «skamløse kvinnene» venner med de «falne kvinnene» og «byens løse fugler». For å snakke fra mitt eget liv, er mye av det jeg skammer meg over relatert til det å være ukvinnelig. «Jeg burde hatt på pensko nå.» «Jeg burde ikke snakket og ledd så høyt.» «Jeg burde vært mer diplomatisk.» «Jeg burde ha kjøpt badedrakt og ikke bikini når jeg har så stor mage.»

«Angst er redsel for noe som ikke er farlig,» sier psykologen min. Jeg antar irrasjonell skam er skyldfølelse for noe som ikke er galt.

Tirsdag 9. september 2008

Om å gjøre det slutt med andre enn kjæresten

Jeg har en Rocky-stripe jeg liker godt. Rocky og venninnen står og henger:

Hun: Æsj, jeg må besøke foreldrene mine i helga. Jeg har ikke lyst. De er sinte på meg for alt jeg gjør, og alt de gjør er å klage.

Rocky: Det er sært, hva? Kjærester kan du dumpe hvis de snorker, men foreldre må du holde ut med selv om de er nazister.

Hun: Synes du jeg burde dumpe dem?

Rocky: Si «Det er ikke dere, det er meg. Jeg har forandret meg så mye siden forholdet begynte. Og innse det – med den aldersforskjellen hadde det aldri fungert uansett.»

Jeg pleide å tro at kjærester er de eneste man kunne dumpe. Venner, foreldre, slitsomme slektninger, studiekamerater og bestemødre er noe man beholdt uansett situasjon. Selvsagt hendte det at man «mistet kontakten», men det var på grunn av en uheldig situasjon, ikke at man fant ut at man ikke passet sammen mer.

Og likevel skulle jeg ønske at det var mer sosialt akseptert å si «Nei, nå er det over. Vi kommer sikkert til å dulte borti hverandre på fester med felles venner, men vi har ingen sosiale forpliktelser for hverandre mer. Jeg trenger ikke huske bursdagen din, drit i å kjøpe julegave til meg, ikke ring.»

Er det et stygt brudd, kan vi slette hverandre fra facebook og telefonlista. Så kunne jeg spist usunn mat og deppet fordi et langvarig vennskap var over. Det er like trist og enda mer akward enn å dumpe kjærester. «Eksen min» er en forklaring alle skjønner. «Ekskompiser» er like trist og hakket mer tabu.

Ulempen er at når et romantisk forhold tar slutt, er det gjerne synonymt med at sexen og kosen tar slutt. Vennskapet behøver ikke gjøre det. Jeg har godt forhold til samtlige ekskjærester, we just don’t fuck. Når du slår opp med en venn, slår du opp med den sosiale kosen. Dere fungerer virkerlig ikke sammen. Det har vært flere overtramp, flere vonde opplevelser og flere irritasjonsmomenter enn det som skal til for at en forelskelse skal gå over.

Jeg skulle gjerne hatt en sosial kontrakt for det å avslutte vennskap. Noen gode klisjéer og en forståelse fra omverdenen. En måte å institusjonalisere det på, slik at jeg kunne avsluttet dårlige vennskap lenge før de ble ille. Når du begynner å date noen, kan du backe ut. Når du begynner å henge ut med noen, har du ingen høflig retrettmulighet. Ingen utprøvingsfase.

Slektninger er hakket verre. Blod er tykkere enn vann, og familien er en institusjon det ikke er moro å spøke med. «Jeg kan ikke slutte å se dem. Bestemor og bestefar ville bli så lei seg» sier venninnen min etter tiår med fysisk misbruk hjemme. Du skal hedre din mor og din far osv. «Jeg ville fått for dårlig samvittighet. Det er ikke sånn man gjør.»

Jeg har måttet si at «jeg trenger litt tid for meg selv», «hva med en lang pause?», «vi må avslutte kontakten for en stund» av grunner som ikke hører hjemme på Internett. Å påpeke at jeg er frivillig foreldreløs får stillheten til å senke seg i enhver sosial sammenheng.

Vi har fått bukt med tvangsekteskapet, men jeg savner en løsning for tvangsvennskapet og tvangslektskapet også. Kanskje en del ville pleid disse relasjonene bedre om det var en del av kontrakten at den faktisk kunne ta slutt.

Onsdag 20. august 2008

Tom Egeland og Rosemary’s Baby- om det å bli skremt

Jeg fikk en pakke i posten mens jeg var galehuspasient. Den innehold en origamieske med origamitraner og Tom Egelands Skyggelandet.

Det er noe rart med forfattere som blogger; du føler liksom at de er litt nærmere deg enn dem du bare leser om i anmeldelser og intervjuer. Jeg blogger, Tom Egeland blogger og på den måten blir han litt mer «min» forfatter enn blogghatende Dag Solstad. Likevel hadde jeg ikke lest noe av Egeland før Skyggelandet dumpet ned i postkassen min.

Lesing er en prosess som endrer seg fra bok til bok. Alle bøker har sin rytme, og Skyggelandet gikk ned på litt under et døgn. Likevel- jeg er en vanskelig leser. Tyve sider ute i boken var jeg relativt sikker på hvordan historien kom til å ende, jeg ble ikke veldig skremt (som kanskje er noe av poenget når det er en grøsser?) og jeg moret meg mest med referansene til andre nygotiske filmer og romaner, som Rosemary’s Baby.

Skyggelandet har mange elementer underveis, som miljøet romanen finner sted i, beskrivelsene av naboene og avslutningen av romanen som får en ekstra dybde om den parallell-leses med filmen der unge Rosemary blir gravid med Satans barn.

Dessverre for Egeland, har Rosemary’s Baby og Skyggelandet enda en likhet: Ingen av bøkene har greid å skremme meg. Jeg ble sittende og gruble på hvorfor jeg ikke ble redd. Det er jo ikke det at historien i Skyggelandet ikke er uggen nok.

Ops! Spoiler! Det unge, vellykkede paret tar inn en usikker,19-årgammel gutt som leieboer. Rare ting begynner å skje, og det viser seg at gutten er besatt av sin avdøde far. Paret blir invitert ut på et hotell i Telemark eid av guttens foreldre (en scene full av The Shining-referanser, selvsagt) og ender med å bli jaget av ham gjennom skogen, til forfølgeren faller ned en foss og dør.

Noen måneder senere har kvinnen i forholdet en mystisk drøm der hun har sex med spøkelset som besatte gutten. Hun blir gravid og ved bokens slutt er det ganske åpenbart at hun bærer med seg forfølgeren fra åndeverdenen i magen. Guffent? Joda.

Problemet er at det virker like lite gripende på meg som Rosemarys svangerskap med styggen sjøl: Jeg tror ikke på det. Det blir like skummelt som troll og drager; kanskje enda mindre nifst, siden disse horrorhistoriene er satt til realistisk kontekst. Det er meningen jeg skal reagere på kollisjonen mellom den trygge, moderne virkerligheten og det metafysiske og paranormale. I fantasy er åndene og monstrene en naturlig del av universet. I nygotikken er de inntrengere.

Nei, fortellinger om virkerlige mennesker som gjør syke og morbide ting skremmer meg langt mer. Hellyeah hadde en god skildring av det «morbide suget» nylig og ramset opp mange gode grunner til at menneskeheten rommer nok horror-materiale.

Jeg tror på kannibalscenene i Poppy Z Brite’s Exquisite Corpse, jeg tror ikke på Satans befruktning av en ung jente. Det som kunne skjedd på ordentlig får hjertet mitt til å hamre mye fortere i brystet enn det jeg vet er en umulighet. Historier om spøkelser lagres på samme sted som eventyr om troll.

Dessuten- vi kjenner historiene om det overnaturlige. De fyller barndommen, mytene, populærkulturen og tegneseriene våre; de er forutsigbare. Monsteret har ikke forsvunnet etter at du har drept det; det finner en vei tilbake i livet ditt igjen. Ja, bankingen i veggen og de blafrende lysende er spøkelser, og det er bare hun som tror på fenomenet som overlever. Virkerligheten rommer mer groteske muligheter enn det spøkelsene og demonene greier å åpne for.

Et av de beste eksemplene på dette, er novellen Guts av Chuck Palahniuk. Den er kjent som novellen folk svimer av og kaster opp mens de leser, og den er fullstendig spøkelse og seriemorderfri. Ved siden av å ha en av de sterkeste «hookene» jeg har sett i en novelle, er den et godt eksempel på at de mest skremmende fortellingene er hentet fra virkerligheten.

Her er åpningen; et godt eksempel på hvordan fange leserens oppmerksomhet:

Inhale.

Take in as much air as you can. This story should last about as long as you can hold your breath, and then just a little bit longer. So listen as fast as you can.

Tør du lese?

Tirsdag 19. august 2008

Store ord, som «forfatter» og «kunster»

«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.

Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.

Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:

Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…

Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.

«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.

Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.

Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:

Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.

Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.

«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.

Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:

Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.

Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?

Tirsdag 12. august 2008

…og her er solsiden av psykiatrien

«Overgrep i psykiatrien», «vold og tvang», «overdreven medisinering», «oppbevaring» – jeg leser debatter om psykiatri i Klassekampen, i bloggsfæren og følger kommentarer i mitt eget kommentarfelt. Noen ganger kan det virke som om psykiatriske institusjoner har mye til felles med fengsler og barnehjem fra femtitallet; at du blir fratatt verdighet og medbestemmelsesrett det øyeblikket du blir psykiatrisk pasient.

Jeg har hatt rare opplevelser og dårlige opplevelser med den delen av helsevesenet som skal ta seg av det gale hodet mitt. Likevel har de reddet livet mitt ved flere anledninger, også. Psykiatrien har en solside du ikke hører om så ofte. Jeg har hatt mye solskinn i min tid som pasient.

Ved den første innleggelsen min våknet jeg opp på somatisk akuttavdeling. Jeg var så dekket i ledninger, slanger og veneflon-drypp-dingser at jeg så ut som Robocop. Jeg var vettskremt. Jeg var skamfull. Jeg ante ikke hvor jeg var. Jeg ante ikke hva som kom til å skje med meg.

«Skal vi legge deg inn eller kommer du til å legge deg inn selv?» spurte psykiateren som vekket meg. Frivillig tvang. De trillet meg opp på psykiatrisk avdeling i den hvite, høye sengen med klærne og vesken min tullet sammen i fotenden.

Jeg hadde sett Gjøkeredet. Jeg visste godt hvordan dette kom til å se ut. Det skulle være overformynder-pleiere og ubehagelige leger, rare innsatte og hvite frakker overalt. Jeg var ikke forbredt på lyse lokaler med store, grønne planter, myke sofaer og sykepleiere i sivil. Jeg fikk te. Jeg fikk sove. Det kom noen og snakket med meg når jeg våknet om natten.

Jeg ble så godt behandlet at da krisen meldte seg et år senere, torde jeg dra tilbake og legge meg inn uten å måtte ta veien om en rundtur med ambulanse først.

Jeg har skjelt ut psykologer jeg ikke har likt. Jeg har skreket til sykepleiere og blitt bra behandlet likevel, etter å ha fornærmet dem etter noter. Jeg har blitt fysisk syk under oppholdet og fått behandling for det, også. Jeg har blitt sett, lyttet til og tatt på alvor, og fått pusterommet som har vært nødvendig for å kunne ta tak i mine egne problemer. Jeg har fått bra hjelp.

Noe har slått meg når jeg sammenligner Oslo-galehuset mitt med Veum-opplevelsen min: Jeg har vært syk i en rik bydel på Oslo Vest, på et sykehus med nok ressurser, masse ansatte, flere eksperter og få vikarer med dårlige stillingsbrøker.

Sykehuset mitt har gitt meg ubegrenset tid i trimrommet, gratis håndarbeidsutstyr og sjokoladepudding til dessert, i tillegg til en spesialutdannet person som følger meg hele dagen. Sykehuset har faste psykiatere, ikke turnusleger som ikke kjenner stedet, pasientene eller de andre ansatte. Jeg har kommet tilbake etter en knekk og fått store, varme klemmer av pleierne som kjenner meg igjen, siden avdelingene er små nok til at du blir kjent med bemanningen.

Problemet er ikke at folk kan tvangsinnlegges, medisiner generelt sett eller at det er noe prinsipielt feil med psykiatrien som system. Jeg gjetter på at slunkne sykehusbudsjetter og få spesialister i distriktene, samt store avdelinger med lite oversikt og dårlig tid til hver pasient skaper mange problemer. På Veum fikk folk prate med psykiatere to ganger i måneden. På galehuset i Oslo fikk jeg prate med psykiater hver dag. Det er et spørsmål om ressurser, ikke om prinsipper.

1 av 3 kommer til å slite psykisk i løpet av livet. Vi trenger et er bedre tilbud, flere psykologer, flere behandlingsplasser og mindre redsel knyttet til de psykiatriske institusjonene. Det er ikke farlig å være på sykehus om du er syk. Likevel kan du få dårlige sykehusopplevelser. Dette gjelder psyke og psykehusene, også.