Tirsdag 5. august 2008

Hvordan bli troll?

Nei, jeg snakker ikke om din venn fra folkeeventyrene som Askeladden kappeter med. Den typen troll er forbehold Kittelsens malerier og souvernirbutikker på Gardermoen. Revolusjonært Roteloft gir deg den ultimate guiden til internett-troll og hvordan trolle best/verst mulig. Kurset er nyttig for alle, enten du er et troll og skal forbedre og effektivisere trollingen din, eller om du bare er en vanlig bruker som trenger å gjenkjenne et troll når du møter det.

Først: Hva er et internett-troll?

Wikipedia-essayet «What is a troll?» forsøker å definere troll på denne måten:

Ignorance is not trolling. Genuine dissent is not trolling. Biased editing, even if defended aggressively, is in itself not trolling. By themselves, misguided nominations, votes, and proposed policy are not trolling. They are only trolling when they are motivated by a program of malice rather than ignorance or bias. This requires a judgment of the personal motivation for another’s action. Such a judgment can never be made with anything approaching certainty. This fact should always be kept in mind when one is tempted to label someone a troll.

Trolling er ikke dumme kommentarer, å ta feil i en diskusjon eller å ha en annen agenda enn deg. Trolling er ikke kverulering eller å bruke hersketeknikker i debatt. Trolling er å gå bevisst inn for å forsure diskusjonsklimaet, lage mest mulig kvalm og rett og slett være kjip med vilje, ikke fordi man har misforstått eller er litt skarp i kantene.

På mange måter kan trolling sammenlignes med blotting. Noen skriver en drøy kommentar de veldig gjerne vil ha reaksjoner på, og hvis de får den reaksjonen fortsetter de å sende flere drøye kommentarer. Forskjellen på trolling og blotting er at du er usynlig som troll. Mens blotteren står der og vifter med tissen til barneskolebarn, sitter trollet glad og fornøyd på jobb og vet at ingen på Ubuntuforum er klar over at det egentlig er Pyntelige Pia Personalsjef som i all hemmelighet kommenterer som en gal under tag-linen «All Ubuntu-users are nazis!!!111»

Du kan trolle uten å være troll.

Begrepet «troll» har ført til det nye verbet «å trolle». Hva betyr det å trolle? Å gjøre det samme som et troll og oppføre seg som et troll. En av grunnene til at man skiller mellom å være troll og å trolle, er at mange kan bruke trollteknikker bevisst om de vil oppnå noe spesielt.

Hvis du er veldig irritert på et forum, er det å lage seg en ny bruker for å starte sure diskusjoner fulle av personangrep og usakligheter en effektiv metode for å få andre brukere til å bli slitne, oppgitte og forlate forumet.

Judith Donath beskriver skaden trolling påfører nettsamfunn på følgende vis:

Trolls can be costly in several ways. A troll can disrupt the discussion on a newsgroup, disseminate bad advice, and damage the feeling of trust in the newsgroup community. Furthermore, in a group that has become sensitized to trolling — where the rate of deception is high — many honestly naïve questions may be quickly rejected as trollings. This can be quite off-putting to the new user who upon venturing a first posting is immediately bombarded with angry accusations. Even if the accusation is unfounded, being branded a troll is quite damaging to one’s online reputation.” (Donath, 1999, p. 45)

«Jeg har trollet et frp-forum i hele dag!» skoggler en venn av meg. Han er en koselig kar så lenge han er på Rød Ungdoms forum og kommenterer i bloggen min, men går inn for å forsure tilværelsen for politiske motstandere for moro.

Siden det å trolle i ditt eget navn ikke gjør underverker for ditt gode navn og rykte, har ofte smarte troll bare en trolle-rolle med eget nick og epostadresse de bruker til å skrive hets¸personangrep og lage kvalm mens de skriver «normale kommentarer» med et navn de kan bli gjenkjent som. Ergo er det forskjell på å være troll hele tiden og trolle noen få steder. Begge deler er like slitsomt for dem som blir trollet.

Hvorfor trolle? Og hvem er trollene i virkerligheten?

Alle kan være troll. Læreren din, moren din og ellers profilerte politikere kan kose seg like mye med å trolle som den lett paranoide sektlederen i en menighet nær deg. Likevel kan vi dele opp trollene i følgende sosiale undergrupper:

• Kosetrollene. De morer seg over å være usaklige, få reaksjoner og se nettsamfunn gå i oppløsning. Dette er ofte folk som vet at de troller og ler godt av sine egne vemmelige innspill. «Så velformulert og morsom trolling!» sier de til seg selv. «Haha, de blir nok sure på Kristenblogg etter at jeg skrev kommentaren om at Jesus er en lærhomse!» Linus Thorvals kosetroller litt når han kaller alle fra FreeBSD «masturbating monkeys». Hvis du lar kosetrollene være heelt i fred, gir de seg raskt. De vil le godt over hvor sinte folk blir over noe de bare sa «for moro skyld».
• De politiske trollene. De er mot noe du er for, og går bevisst inn for å ødlegge debatten og personangripe deg til du ikke orker diskutere mer. Hvis du skriver en kritisk post om regjeringens harde asylpolitikk, vil det politiske trollet hoppe ut fra vg-nett og skrive et langt innlegg om at «håper du blir voldtatt av en negerfaen, muslimelsker!» Politiske troll kan være bevisste sabotører eller usaklige folk som bare er veldig provoserte.
• Stalkertroll. De er ute etter å ta deg som enkeltperson. Folk du har fornærmet, være seg ekskjærester, politiske motstandere, eller noen du har utestengt i din tid som forummoderator. Det kan også være noen gærninger som føler seg avvist av deg fordi du ikke har svart på forumtråden deres eller linker til bloggen deres. Stalkertroll gjenkjennes på aktivt personangrep og «outing» av privat informasjon på nettet.
• Gærning-troll. De vet at alle sigøynere er romvesner, alle katolikker er scientologer og at ingenting er så giftig som å spise geitost. De er her for å forkynne det skrekkelige budskap, enten de er på forum for Rosebusk-entusiaster eller i kommentarfeltet til bloggen din om webutvikling. Gærning-trollet lager seg en bruker på forum for venstreradikale og starter tråden «Det er syndig å onanere, barn!!!11» før du får sagt «moderator». Heldigvis er de enkle å kjenne igjen.
• Kjepphest-trollet. Dette er en slitsom type, særlig i kombinasjon med andre troll. La oss si dere har fått et gærningtroll på forumet, og moderator vil kaste ham ut. «Hvorvidt jøder egentlig er MC-musene fra Mars har ingenting på Pelles PC-forum å gjøre.» Da kommer kjepphesttrollet og skriver tusen innlegg om sensur og yttringsfrihet. Etter dette kommer enhver kommentar kjepphesttrollet skriver, uavhengig av tråd, til å handle om sensur og yttringsfrihet. Kaster du ut kjepphest-trollet, kommer han til å lage en ny bruker hvor han øyeblikkelig starter en diskusjon med overskriften «Er dere det forumet som er så kjent for sensur og manglende yttringsfrihet?» Bytt ut «sensur og yttringsfrihet» med hvilket som helst annet tema og du har en formel for kjepphest-trollets lykkelige liv.

Klassiske trolltips:

Greit, du vet hva et troll er, du vet hva slags type troll du vil være og du er klar til å sette igang med å forsure dagen til alle nettbrukere nær deg. Her er noen godt brukte trolleteknikker:

1. Vær vulgær. Stygge ord, heftige personangrep og ekle ordspill skiller småtroll fra store troll. «Alle på VG-nett sitter hjemme og runker støttekontakten sin!» «Feministfaen! Feite fleskeberg! Du sminker deg med brukte tamponger!» Jo styggere og eklere, jo større sjanse for at noen føler de må svare like hardt tilbake.
2. ALLE SKIKKELIGE TROLL BRUKER MYE CAPS-LOCK!!!!!!111111one
3. Skal du ty til personangrep, så bruk fullt navn og mailadresse. Vet du hvor de bor? Kjør på!
4. Vær strategisk. Bruk deg god tid på å få venner og støttespillere om du tenker du skal trolle én bestemt person. Kanskje du skal avtale med noen folk om at du skal skrive et stygt innlegg og de skal hjelpe deg ved å følge opp?
5. Still ultimatum. «Det er enten meg eller Tore på dette forumet. Hvis ikke han slutter, slutter jeg!» «Hvis ikke den kjipe kommunisten legger ned nettsiden sin, legger jeg ned nettsiden min!»
6. Skriv det omvendte av det de andre i bloggen, forumet eller irc-kanalen mener. Registrer deg på ungdomsforumet til Pinsemenighteten og start tråden «Jeg elsker Satan!» Bli med i en motivasjonsgruppe for overvektige for å fortelle dem hva slags feite tapere de er og hvor tynn og lekker du er.
7. Finn din stil. Er du et langsomt, strategisk troll som venter på det rette øyeblikket for å trolle forumet i stykker, eller er du et hit-and-run-troll som elsker å legge igjen «Du suger!»-kommentarer på tilfeldige blogginnlegg for så å ikke komme tilbake?

Hvordan bekjempe troll?

Dette er heldigvis ganske enkelt. Ignorer dem, slett kommentarene deres og kast dem ut av forumet. Den viktigste huskeregelen er å ikke mate trollet. Det er veldig kjedelig å være troll om det ikke får noe reaksjon. Derfor er taushet det beste svaret på anonyme hatblogger og spamfilteret det beste svaret på troll-kommentarer. Moderer forumet og irc-kanalen din, ha strenge regler for debattstil på forhånd og vær trollbevisst.

Fredag 1. august 2008

Skeptikerskolen: Vil du bli bloggmillionær?

Disclaimer: Jeg er manisk nå, så det blir en del innlegg ^_^

Fra tidlig i sommer av har norsk blogosfære fått en ny klasse bloggere. De kaller seg «webentrepenører», «probloggers» og «kapitalistbloggere», har tapetsert bloggene sine med reklame og har pinget bloggrevyen jevnlig med innlegg som kort og godt har vært ulike versjoner av temaet: «Hvordan bli bloggmillionær?», «Hvordan leve av å blogge?» og «Hvordan tjene penger på å blogge?»

For meg som skriver for å skrive var dette først bare Uintressant med stor U. Så begynte jeg å gruble litt. Jeg leser jo en mengde fulltidsbloggere på engelsk som har inntekt fra blant annet reklame. Hva var forskjellen på dem og de norske «probloggerne»?

Så slo det meg: Når jeg leser Lifehack.org, Cuteoverload.com og lignende ytenlandske blogger skriver de aldri om hvor mye spenn de tjener. De skriver aldri om hvordan bli blogg-riking. De skriver om hvordan strukturere hverdagen din bedre, publiserer søte katter og hva slags mat som har mye antioksidanter. Hvorfor skriver de norske bloggerne så mye om pengene de tjener og hvor mye penger det er i blogging?

Jeg ser to sannsynilge grunner til dette:

• De vil skryte.
• De vil gi et inntrykk av at det er mer penger i blogging på norsk enn det det egentlig er.

Hvis du vil tiltrekke deg annonsører, affiliate-firmaer og ikke minst- kunne selge konsulenttjenester til unge, lovende bloggere som vil tjene penger må du faktisk skape et inntrykk av at du har lykkes med å tjene godt på dette. Etter Blondinbella har det dukket opp mange motebloggere på norsk som i utgangspunktet kan lite om nett og nettpromotering, men som er innstilt på å kjøpe tjenester, få råd og tips for å kunne satse skikkelig på det å nå målet om å bli norges Isabella.

Da er det jo praktisk at det finnes folk som skriver mye om hvor mye penger det er i blogging, at du bare må være flink og tålmodig nok for å leve av dette og at de har svaret på hvordan det skal gjøres? For å få folk til å annonsere hos deg, må du gi et inntrykk av at du allerede er veldig schvær. For å få folk til å betale deg for å gi dem råd, må du fremstå som en som har greid det de prøver å lykkes med. For å gi blogging den profesjonelle, forettningsmessige følelsen trenger du et overambisiøst arrangement på fancy hotell og stiv pris for deltagelse.

Petter skrev et godt og nøkternt innlegg om det å tjene gode penger på blogging. Han kom frem til at ikke en gang store, kjente blogger på norsk har nok unike brukere og treff til at de kan tjene noe særlig mer enn noen få tusen i måneden. Dette betyr at en blogging med mye treff og annonser kan være en ok ekstrainntekt ved siden av studier eller når du bor hjemme hos mamma, men skal du leve av det er det større penger i en vaskejobb.

Etter en liten realitetsjekk i Petters kommentarfelt, kom det frem at Agurkposten, som Peter Andrej skriver er god for 10.000 i måneden og forsøker å selge for 125.000 nok egentlig bare har et potensiale for 10k, og at Peter Andrej drar 3k på den i måneden. Et godt pr-grep for å hype opp en nettsides verdi.

Sindre fra Gladbladet skriver stolt at han har fått inn 10.000 en måned på blogging, og at dette riktignok var den beste måneden, men at han håper det går raka vegen.

10.000? Hvor mange arbeidstimer har du lagt ned, Sindre? Hadde du vært ansatt et sted, og hatt dét som månedsinntekt, hadde du streiket. Tjente du mindre de andre månedene du skulle «leve av blogging», ble det vel mye nudler og overtrukne kredittkort?

Likevel – flere sier at de lever av blogging. Spørsmålet er: Lever de av bloggen eller rett og slett av nettrelatert aktivitet?

Her er måtene jeg har funnet ut at «probloggerne» får hjulene til å gå rundt på:

1. Drifte flere blogger av gangen, hvor flere av dem er rene splogs som treffhorer, twinglyhorer og er tapetsert med annonser.
2. Game google- det vil si, forsøke å legge inn falske søkeord, lage mange sider som linker til hverandre for å justere ranken din og på andre måter forsøke å flere treff via søkemotoren. Norske Plugins er blitt fjernet fra Google, som jo er en vanlig belønning for å bryte reglene deres.
3. Besøkende på grunnlag av andre ting enn selve bloggen. Har du Wordpress Templates til nedlastning, får du logisk nok mer trafikk på grunn av det.
4. Selge bloggrelaterte tjenester, enten i form av konsulenttjenster, design, hosting og webutvikling. Ikke at det er noe galt i å gjøre dette, men det er ikke å leve av blogging. Det er å leve av webdesing og webutvikling. Mange lever helt fint av å gjøre utelukkende dette.
5. Drifte andre typer nettsider ved siden av. Porno er en populær biintekt. Her er en drevet av MillionEuroMan og en av Picxx. NB: NSFW!

Å leve av blogging er en sannhet med store modifikasjoner. Du kan leve av å frilanse på nett, drive nok nettsider og aktivt utnytte splogging, men det er ikke det samme som å leve av en personlig blogg.

Fokuset på blogging som god inntektskilde er rett og slett et forsøk på å etablere blogging som mulig inntektskilde. Hvis firmaer plutselig blir intressert i å kjøpe blogger «med potensiale» for å tjene spenn, kan noen tjene gode penger fremover. Ulempen er at firmaer ikke blir intressert med mindre blogging som pengemaskin hypes tilstrekkelig. Ingen vil lage private reklame og sponsoravtaler med deg om du ikke lager et image som svært vellykket allerede. Dermed er det viktig at Blogcamp arrangeres et sted som får alt til å virke veeeldig proft.

Derfor blogger folk om hvor mye penger det er i blogging samtidig som de drifter spamsider, legger ut bilder av nakne thai-damer og selger bloggdesigns til tenåringsjenter som vil bli Blondinbella.

Reklame kan være en grei måte å få bloggen din til å gå i null hvis du hoster selv og har litt utgifter på den. Kristin Wangen har skrevet et ryddig innlegg om hva slags funksjon reklameinntekter har i realiteten. Jeg tror at en ordentlig undersøkelse vil vise at mange av de beste håndarbeidsbloggerne tjener mer penger enn «probloggerne», rett og slett fordi de selger flere produkter og har en større kundekrets. (Hvorfor ikke lære strikking, Sindre?)

Konklusjonen er: Hvis du tror du skriver godt nok til å få nok treff til å leve av å blogge, vil du antageligvis tjene mye bedre penger på leve av å skrive. Hvis ikke- Don’t quit your day job. Vil du virkerlig karre til deg mest mulig penger ved å være en nettplage, og ikke en nettressurs?

Her er betalte jobber der du gjør det samme som du gjør på bloggen din:

1. Frilansjournalist. Sjekk ut frilansliv for frilanstakster.
2. Fotojournalistikk. Har du en god nok bildeblogg, bør du prøve deg som fotograf. Det har bedre utsikter for et levebrød enn bloggen har.
3. Generell søppelskribent. Du får 1000 kr for hver erotisk tekst du får på trykk i Cupido. Hver av dem er like lang som et blogginnlegg. Det er bedre betalt pr. time enn reklameinntektene dine og du når flere lesere. Allers og Hjemmet trykker noveller og «personlige brev» for flere tusen pr. innlegg.
4. Modelljobbing. Du får bedre betalte oppdrag for å posere i reklame enn ved å posere i bloggen for reklame.

Erfaring har vist at flinke folk kan få denne typen arbeidsoppdrag med bloggen som portefølje. Det er kanskje en mer realistisk målsettning?

Og helt til slutt: Lyst til å lese hvordan «probloggerne» omtaler den norske bloggsfæren? Les denne forumtråden som tar for seg kritikken som har kommet av Blogcamp08. Dere er sauer, kjære lesere, og jeg er halve Ottar. Ta den, Ane Stø!

Onsdag 23. juli 2008

Stripping = seksuell frigjøring?

Mange har vært ute og kritisert burlesk-showet på Slottsfjellfestivalen, og Sigrun og Arachne har blogget om det med litt ulike innfallsvinkler. Påstandene hagler i avisene. Er stripping porno? Er stripping frigjørende? Er stripping kvinnefientlig? Er stripping kunst? En sport? Tillat meg å komme med noen personlige erfaringer og betraktninger rundt temaet.

1. Stripping er ikke porno. Pornografi betyr, i ordets opprinnelige forstand, grafiske fremstillinger av prostituerte i «aksjon», altså grafisk fremstilling av folk som har sex for penger. Strippere har ikke sex for penger. De kler av seg for penger. Jeg håper alle er enige om forskjellen på å pule og å kle av seg.

2. Så er det spørsmålet om dette er kvinnefiendtlig eller kvinnefrigjørende. Her må vi dele inn spørsmålet delvis i «personlig opplevelse av det å strippe» og «strukturelle faktorer ved stripping». Selvfølgelig kan det føles frigjørende å kle seg naken i en setting der du er senter for oppmerksomhet, og føler deg sexy, selvsikker og hot. Jeg tror ikke at Caroline Andersen er et offer når hun kaster seg ut på scenen. Hun har det sikkert knall. Etter å ha lest litt om henne, er hun sin egen arbeidsgiver og virker ellers ressurssterk.

Samtidig har jeg kjent og snakket med en del jenter som har tatt strippekurs og har jobbet som strippere og så sluttet med det. Hvorfor? Fordi kroppsfokuset er ekstremt. En jente jeg pratet med fortalte at hun hadde hatt mye bedre opplevelser som nakenmodell enn som stripper. Grunnen var at som modell poserer du alene sammen med en fotograf, du beholder bare de beste bildene og du gjør en retusjeringsjobb i Photoshop til slutt.

Du vet at bildene av deg vil bli kommentert og kritisert, men det er ikke hele den konkrete kroppen din som er på utstilling, og du ser ikke publikum på samme måte som når du stripper. Du er i en avsindig sårbar situasjon, siden du danser naken med hele kroppen din vurdert. Ikke bare av dem som har betalt for å se på, men av kollegaene dine og arbeidsgiveren din.

Er du slank nok til å strippe? Er puppene bra nok? Har du husket å sminke deg jevnt over HELE kroppen? Vi skal ikke se strekkmerker, en liten valk eller noen kroppshår er i gården. Pass på det utseendet. Du skal være helt avkledd i nærheten av ofte svært berusede, opphissede gjester som gjerne vil klå og kommer med forslag, og på flere av klubbene her i Oslo er det kotyme at stripperne skal drikke sammen med gjestene. Jeg sier ikke at alle jenter som stripper har denne opplevelsen, men jeg har kjent folk som har beskrevet arbeidshverdagen sånn.

«Alle vil jo føle seg sexy iblant!» sier en av jentene som blir intervjuet i forbindelse med NM i stripping. Og joda, til en viss grad vil vi alle det. Kvinneundertrykkelsen blir tydelig når du på den ene siden har drømmen om å være den deilige dama alle sikler etter og på den andre siden den umulige kravspesifikasjonen for å bli den deilige dama. På en side får du beskjed om at du skal være sexy og selvsikker, og i samme setning kommer beskjeden om at du ikke er det. Klassisk dobbeltstraffing.

Men så er spørsmålet: Hva er sexy? Er det å være pene utstillingsfigurer som gjør seg deilige for en mann? Hva er en sexy kvinne? Arachne skriver om hvordan noen feminister vil avseksualisere kvinnekroppen, og om vi ikke heller bør seksualisere mannekroppen istedet. Jeg tror det er viktig å spørre seg selv hva seksualiseringen av kvinner innebærer. Hovedproblemet er, så langt jeg ser det, ikke at pupper og runde damerumper er sexy, men at en sexy kvinne gjerne er en passiv kvinne.

Kvinner skal vise seg frem, være nakendansere, nakentilbehør, avkledde flyvertinner og forsidepiker mens menn er de handlende seksuelt sett. Se på klisjéene fra søppelerotikken: Kvinnen lager trutemunn og har trukket den hvite kjolen ned så skulderen og halvet brystet er bart. Hun blir tatt av en general/sjef for stort firma/sjørøver/helt/brannmann/. Den sexy fristerinnen stripper for den siklende forsamlingen businessmenn.

Kan du ser for deg det omvendte? At sjøkaptein Linda kommer hjem og der ligger hjemmefar Johan og gjør seg deilig på senga, klar til å tas? Han lager trutemunn og den hvite skjorta hans er trukket ned så den ene skulderen og halve brystet er bart. Jens danser en flørtende, fristende strippedans for en forsamling kvinnelige toppsjefer som stikker tusenlapper i kanten på trusa hans. Du må fnise litt av tanken, ja?

Kvinner skal være noe passivt når de er seksuelle, og passivitet + et sterk utseendefokus kombinert med et undertrykkende skjønnhetsideal blir objektivisering. Objektivisering betyr å bedømme, fremstille og betrakte kvinner som gjenstander, ikke som handlende subjekter. Problemet med stripping er både de konkrete opplevelsene jenter som stripper tidvis opplever, og den generelle beskjeden alle jenter møter bare de skrur på MTV eller åpner et moteblad: Du skal være deilig (dvs. oppfylle disse utseendemessige kravene) og du skal være passiv-seksuell: Du skal gjøre deg deilig for mannen, ikke sammen med mannen.

Jeg har en pen, gammel bok hjemme som er en guide til unge piker og vordende husmødre, skrevet i 1910. Der forklarer den hvordan unge kvinner skal pynte seg, slanke seg, tiltrekke mannen sin ved å være deilig, men ikke være klengete eller ta initiativ. Hovedproblemet mitt med seksualiseringen av kvinnen er ikke at kvinner er deilige, føler seg deilige eller er avkledd på noen måte. Hovedproblemet er at idealet om «sexy» i 2008 ikke er så langt unna «godt koneemne» i 1910 som vi skulle tro.

Aktive damer som kler av seg på egne premisser? Ja takk. Passive damer som forsøker å tilfredstille et kjipt skjønnhetsideal? Nei takk.

Søndag 20. juli 2008

Watchmen- hvem vokter vokterne?

Alan Moores monumentale verk blir film i disse dager. Du kan se traileren her. Tegneserien endret amerikanske tegneserier for godt, både ved å tvinge frem betegnelsen «graphic novel» og ved å tvinge frem hva slags rettigheter serieskapere hadde ovenfor forlaget sitt. Tidligere var det slik at serietegnere og serieforfattere ikke ble navngitt i utgivelsen, og de fikk ikke betalt for å være noe annet enn arbeidere i en «tegneseriefabrikk».

Da Watchmen kom, var den rett og slett for bra til at DC Comics ikke kunne gi forfatteren og tegneren av den kreden de fortjente som forfatter og tegner. Alan Moore tvang frem oppfattelsen av tegneserier som kunst i USA ved å lage banebrytende bra serier. Til sammenligning vil du ikke se hvem som har skrevet eller tegnet en Disneyhistorie i en hvilken som helst Disney-utgivelse idag.

Første gang jeg leste Watchmen var siste året på videregående. Jeg skulle begynne å skrive årsoppgaven min om tegneserier- for uinvidde er det steinerskolens svar på eksamen; et år du bruker på å fordype deg i et bestemt emne. Jeg kjente Alan Moores verker fra før av. Rekk opp hånden de som har gått glipp av klassikere som V for Vendetta og From Hell? Nettopp. Etter at den ble film har mange fått med seg The League of Extraordinary Gentlemen, også.

Jeg hadde grøsset meg gjennom Swamp Thing, slukt A Disease of Language og ledd av Tom Strong. Da min gamle, gale kunstlærer dumpet Watchmen i fanget mitt sammen med en haug av eksprimentelle klassikere innen sjangeren og sa: «LES!» kjente jeg at jeg grøsset bare ved synet av Moores navn. Ikke bare var han mannen som endret amerikanske tegneserier, som skapte den postmoderne superhelten, han var også Neil Gaimans læremester. Moore og Gaiman er like viktige for graphic novels som Barks og Rosa var og er for Donald, til sammenligning.

Men Watchmen: Du må lese den. Det er en ordre fra bloggende hold. Ikke les den fort. Ta deg tid til å sluke de langsomme detaljene.

Legg merke til hvordan Moore kjører tre-fire fortellinger parallellt over noen sider, og hvordan teksten fra den ene fortellingen står i ruten med bildet fra den andre fortellingen, og hvordan tekst og bilde «svarer» hverandre og utfyller hverandre perfekt.

Dvs: Envher kommentar i én fortelling er også en perfekt svarkommentar til enhver hendelse i den parallelle fortellingen. Uten å ødelegge flyten, selvsagt. Se eksempelet fra åpningen av serien under:

La deg bli forvirret. Det er meningen at du skal føle deg sliten, nedbrutt og redd. Husk at vi er under den kalde krigen. Alle helter er døde. Alle superhelter og superskurker er pensjonert. Batman-klonen har fått vom og angstanfall. Superskurken du alltid jaget sitter tannløs og ensom i trygdeboligen sin.

Vær klar over at den avdøde i mordet du skal etterforske er en drittsekk som voldtok moren din. At du skal hevne en krigsforbryter fra Vietnam, og ingen andre.At den du elsker mest er kreftfremkallende. La deg trollbinde over tre hundre sider av noe du tror er en klassisk kamp mellom godt og ondt, før superskurken lager verdensfred før han skyter alle vitner og helten du har fulgt og fått sympati med viser seg å være nazist.

Sorg, bitterhet, og en endelig løsning der du ikke lager omelett uten å knuse noen tusen egg, fortalt på en måte som får deg til å bli engasjert, fortvilet og føle deg liten. Alan Moore har tatt essensen av postmodernismen og den kalde krigen, mixet det med eksistensiell angst og latt Dave Gibbons gi det et svært tradisjonelt, stilrent superheltformspråk. Farvene er techicolor-grelle med vilje, og rutenettet er likt oppstilt på hver eneste side. Du må forresten ikke glemme den sorte, burleske humoren, som når den maskerte «helten» Rorschach blir sendt til psykiater og må ta Rorschach-testen.

Jeg vet ikke hvordan det vil gjøre seg som film. Helt ærlig. Jeg har sett 300 og sammenlignet med tegneserien, hvilket gjør at jeg har tro på regissøren når det kommer til å beholde stemningen og autensiteten. Men fortellerteknikken? De parallelle historiene? Måten du blir lurt, rundlurt og lurt igjen av forfatteren? Nei, bare les den. Den finnes til og med i en anstendig, norsk oversettelse i disse dager. Gå på Outland, kjøp den og les den.

Torsdag 8. mai 2008

Skeptikerskolen: Gud og vrangforestillinger

En gang i tiden tægget Sigurd meg til å skrive om mitt personlige forhold til religion. «Som om det kommer til å gå,» tenkte jeg. «Jeg kan jo ikke skrive en bloggroman, Sigurd. Glem det.»

Likevel har jeg planlagt innlegget i hodet rett som det er, og det har vært flere diskusjoner om religion i kommentarfeltet mitt som jeg har hatt lyst til å diskutere videre i et eget innlegg. Da jeg leste Hellyeahs monumentale post om hennes forhold til kristendommen bestemte jeg meg. Jeg har lyst til å skrive Virrvarrs historie om veien fra personlig kristen til millitant ateist, selv om jeg ikke klarer helt å bestemme meg for om jeg skal gjøre det skjønnlitterært, poetisk eller analytisk.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Jeg kunne Fadervår utenatt før jeg lærte hva ordene betydde, og Gud fylte hele barndommen min. Han var inne i meg, utenfor meg, rundt meg, et glinsende belegg på skaresnøen, lyset i vinduene om kvelden, roen i rent sengetøy og de første blomstene hver vår. Gud og jeg pratet sammen hele dagen og de voksne leste for meg fra den store, røde boken som handlet om Gud. Vi sang sanger om Gud og snakket om Gud, og Gud holdt meg i hendene sine når jeg sovnet inn om kvelden.

Jeg brukte lang tid på å skjønne at det fantes andre religioner, at det fantes folk som var ateister, at Gud ikke var like tilstedeværende i alle andre familier på samme måte som om han var i min. Jeg ble stoppet av andre barn på skolen og de spurte hånlig: «Tror du på Gud?» «Ja?» sa jeg, og trodde alle gjorde det. Gud var like naturlig som tyngdekraften, ABC og at gul og blå blir grønn.

Som tidligere nevnt fikk jeg min første kollisjon med kristendommen på spørsmålet om homofili, og etter at jeg hadde drevet aktiv Bibellesning, hadde jeg en runde der jeg leste meg gjennom hinduismen, buddismen, wicca, tusen naturreligioner og bahai før jeg fant igjen Jesus i femtenårsalderen. Fra det øyeblikket gikk jeg fra «personlig kristen» til aktiv misjonær og brukte mye av videregående på å snakke strengt til folk om Jesus Kristus, frelse og kommunisme i skjønn forening.

Jeg syntes jeg kunne nedkjempe enhver humanist og ateist i debatt, jeg kjente Bibelen ut og inn. Jeg var uovervinnelig og så sterk i troen at jeg var sikker på at Satan skulle ta meg personlig der jeg løp rundt i lysets tjeneste. Jeg dekonstruerte Nietzches «Antikrist» første året på videregående, lo av eksistensialistene og kranglet med enhver antroposof som trodde på reinkarnasjon. Jesus-Jesus-Jesus, og en dose Martin Luther var alt jeg brydde meg om. Ved siden av å redde verden og miljøet, selvsagt.

Mr. Jackson er ateist, og har alltid vært det. Likevel var han en lite kranglevoren ateist, og fant seg i at jeg likte å be aftenbønn hver kveld på samme måte som at jeg likte å strikke og gå uten sko om sommeren. Det var sånn Virrvarr var, og han stilte ikke spørsmål ved det. Han foldet hendene sine sammen med meg og ba aftenbønnen for meg når jeg glemte det.

Siden han har kristendomskunnskaper som en buskmann, lød bønnenen gjerne i rettning av «Fadervår, du som Virrvarr prater med. Nå skal jeg si det hun pleier å si, trallalalalalala, amen.», men det er en annen historie. Kort sagt ble jeg ikke utfordret på livssynet mitt fra mannen min, selv om vi var veldige uenige.

Likevel- tro er skjøre saker, og første gang den virkerlig ble angrepet, følte jeg det veldig ubehagelig. Det var året jeg flyttet til Oslo som jeg havnet i religionsdiskusjon med en meget forkynnende ateist som spurte meg hvordan jeg både kunne se på meg selv som marxist og forholde meg rasjonelt til verden og samtidig kalle meg kristen. «Hvordan greier du å ha så store selvmotsigelser i verdensbildet ditt?» spurte han.

Selvmotsigelser? Moi? Jeg trodde på å undersøke verden vitenskaplig og jeg trodde på et liv etter døden. Det burde jo være kombinerbart?

«Du tror på det hellige spøkelse, den usynlige mannen i himmelen og sønnen hans, jødezombien, som din frelser? Tror du på at du må spise kjøttet og drikke blodet til zombien også? At den usynlige mannen hører alt du sier?»

Kort sagt fikk jeg en ny venn som var langt hardere i religionskritikken enn jeg var vant til. Først syntes jeg det var ubehagelig. Så tenkt jeg som så: «Kan jeg ikke plukke fra hverandre den følelsen jeg kaller tro og argumentere skikkelig for den, er det ikke mye å basere livet sitt på. Jeg skal vinne denne debatten.»

Deretter begynte en lang og møysommelig runde med lesing, disksusjon og et forsøk på å bestemme meg for hva jeg faktisk mente filosofisk.

Jeg kom frem til noen teser:

1. Virkerligheten er virkerlig, og verden eksisterer uavhengig av min persepsjon eller sansing av den. Eksisterer den en Gud, kan han ikke bare være min Gud, men en del av universet på lik linje med månen og mensen og milten min.
2. Bibelen er en historisk tekst, skrevet av ordentlige mennesker for to tusen år siden. Vi har historiske kilder på hvordan Bibelen ble til og ble satt sammen, og den «falt ikke ned fra Himmelen.» Som litteraturviter tror jeg ikke på tekster som kommer ut av det blå. Om den var «Guds Ord», var den en veldig sammensatt versjon av mange menneskers nedtegnelser av Guds ord.
3. Alt jeg leste av biologi og geologi tydet på at verden ikke var skapt på seks dager og var seks tusen år gammel. Ergo måtte Bibelen være litt unøyaktig på dette spørsmålet med verdens tilblivelse, og jeg valgte å legge moderne evolusjonsteori som basis for synet mitt på den fysiske verden.
4. Tro er ikke en kraft i seg selv, men en måte å forholde seg til verden på som ikke krever sikker kunnskap. Dermed eksisterer ikke ting fordi man tror på dem, men du tror på det fordi du synes det virker sannsynlig. Om jeg tar utgangspunkt i at virkerligheten er virkerlig, må alt være mulig å bevise, eller hvertfall beregne sannsynligheten rundt.

Ok, verden eksisterte uavhengig av meg og min tro, Bibelen var en historisk tekst skrevet av mennesker preget av sin samtid, og vitenskapen var mer pålitelig enn gammeltestamentet. Hva satt jeg da igjen med? Min egen private gudstro og religiøse opplevelser, og det faktum at om Gud eksisterte side om side med meg, burde det være mulig å utsette ham for systematisk undersøkelse.

Jeg hadde følgende problem: Jeg ville fryktelig gjerne tro på Gud. Jeg ville at det skulle finnes en Himmel, et liv etter døden, en høyere mening og noen som tok vare på meg, noe evig godt. Jeg hadde fremdeles en sterk følelse av Guds tilstedeværelse selv om jeg mente det var mindre og mindre sannsynelig at han faktisk var der. Evig liv og evig kjærleik er jo ikke elementer i livet ditt du har lyst til å skrote uten videre.

Kort sagt- jeg hadde den TROEN enkelte kristne snakker om, og jeg gikk bevisst i gang med å dekonstrurere den.

“Hvorfor denne Gud mest sannsynlig er oppspinn”, argumentene som knakk kristendommen for meg:

• Hvis vi godtar at ting har utviklet seg fra trillobittene til nå og bare tar utgangspunkt i Gud som den som setter i gang evolusjonsprossessen: Hvor sannsynlig er det at alt settes i gang av en omnipotent supermakt? Hvor kom den omnipotente supermakten fra? I begynnelsen var det en liten celle er mye mer sannsynlig enn «I begynnelsen var det noe allmektig og kjempekomplisert som laget små celler».
• Teodice-problemet: For å si det med Epicure-
  “Is God willing to prevent evil, but not able?
  Then he is not omnipotent.
  Is he able, but not willing?
  Then he is malevolent.
  Is he both able and willing?
  Then whence cometh evil?
  Is he neither able nor willing?
  Then why call him God?
  
• Religion er først og fremst en forklaringsmodell på vanskelige spørsmål. Når jeg hadde sett for meg Himmelen, så jeg egentlig for meg alt jeg skulle ønske livet på jorden hadde vært. Det gjør det ikke sannsynlig at et sånt sted finnes.

Likevel- disse tingene tilbakeviste ikke min personlige, religiøse opplevelse. Samtidig som jeg ryddet opp i livssynet mitt gikk jeg mye til psykolog og snakket om vrangforestillinger, psykoser, stemmer i hodet og hemmelige venner jeg hadde hatt hele livet.

Jeg spurte meg selv: «Er det ikke rart at om kjente, avdøde personer snakker til meg, så er jeg gal, men om Store Skjeggemann i skyene snakker til meg, er det fint og jeg er spesielt heldig? Hvordan kan jeg vite med sikkerhet at ikke Gud er en del av vrangforestillingene mine? Bortsett fra at han er sosialt akseptert, overlapper han godt med en tradisjonell psykose. Jeg er sikker på at om jeg sier noen bestemte ord hver kveld, vil alt bli bra? Jeg er sikker på at stemmene jeg hører kommer utenfra meg selv og er en del av et mye større system? Heh.»

Omtrent her sprakk såpebolen. Beklager, men det var mye mer sannsynlig at jeg hadde en hemmelig venn i litt vel utstrakt grad enn at det faktisk fantes noen Gud. Jeg hadde snakket med meg selv i mange år, ikke henvendt meg til «høyere makter».

*Poff!* så forsvant religiøsiteten som hadde fulgt meg gjennom mange år.

Fordeler?

• Jeg sluttet å kjenne meg syndig. Ja, Jesus skulle ha frelst meg, men det betydde jo at jeg måtte være syndig i utgangspunktet. Nå kunne jeg vinke hele syndsbegrepet farvel.
• Problemene ble løst mye bedre om jeg bare spurte meg selv «Hvordan fikser jeg dette?» enn om jeg foldet hendne og sa «Kjære Gud, hjelp meg!»
• Jeg sluttet å være redd for alle vennene mine som skulle gå fortapt fordi de ikke var kristne.
• Jeg slapp å forholde meg til rare selvmotsigelser i Bibelen og måter å tolke dem på for deretter å skulle relatere dem til livet mitt.
• Jeg kunne definere min egen etikk og ikke basere meg på altruismen og «vend det andre kinnet til.»

Ulemper?

• Alle de kristne folkene jeg kjente ble veldig lei seg.
• Jeg måtte gi opp den evig-liv-greia og innse at jeg hadde en tidsfrist.

I etterkant har dette muligens gjort meg litt mer aggresiv på religion enn det andre, mer avbalanserte ateister er. Fordi jeg til syvende og sist ikke respekterer gudstro mer enn jeg respekterer en politisk uenighet. Tro er ikke magisk, det er lite gjennomtenkt argumentasjon.

Eller- som jeg har ofte har lyst til å si, men lar være:

NB: Dette er ikke all argumentasjonen min. Jeg kunne skrevet en «Hvorfor Gud er tøys»-post med bedre argumenter enn her, men da ville jeg ikke svart på Sigurd sin forespørsel. Mmm.

Lørdag 12. april 2008

Tolvskillingsoperaen- ekskluderende teater

Hva gjør man med snille piker så de kan slappe av? Man tar dem med på noe festlig, som en teaterforestilling. Det er bare at jeg er ikke noen snill pike, jeg er en litteraturautist. Alle andre koser seg med musikk, liv og leven på scenen.

Virrvarr tenker følgende: «Hm, Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teater…. Det betyr Hjaldis Moren Vesaas sin oversettelse, det. Skal bli spennende. Den avviker jo fra Bjørneboe sin oversettelse på den og den måten. Arg, jeg burde kunnet tysk, da kunne jeg sammenlignet opp mot orginalteksten til Brecht. Ah, bryllupsscenen! Nå kommer han til å si det og det, og hun kommer til å si sånn og slik. Dér var det en replikk som manglet! Hvorfor har de strøket den, mon tro?»

Ja, jeg skjønner at ikke alle ser på teater som jeg ser på teater. Selv profesjonelle anmeldere husker ikke teksten eksakt og merker når småord og formuleringer er gjort om. De fleste nøyer seg med å si at hovedrolleinnehaveren ikke var bra nok, eller at noen sang surt.

Jeg hadde lyst til å skrike: «Ut med dramaturgen!» For deg som ikke vet det: En dramaturg er personen som leser teaterstykket, bestemmer hva som skal strykes og hva som skal tolkes hvordan. Typisk eksempel på hva slags jobb dramaturgen gjør (fra Tolvskillingsoperaen):

Lucy: Kom hit, så skal du få noe godt!
Polly: Ja!

Det står ikke i teksten hva det er hun får. Er det en karamell? En dram? Eller- som i Det Norske Teaters oppsetning- en stripe kokain? Her må dramaturgen tolke utfra hele stykket og gi regissøren beskjed om hva skuespillerne skal gjøre. Kort sagt har dramaturgen en del definisjonsmakt på hvordan stykket leves ut på scenen.

For det var den slags dramaturgiske valg som var problemet med stykket. Folk sang fint, det var artige dansenummer og fine kostymer, scenebildet var utmerket, skuespillerne dyktige, alt var gjennomført og fengende. Problemet lå i hvordan historien ble fortalt.

Første feil:
Nei, det hjelper ikke at folk spiller aldri så bra og ting ser aldri så fint ut når jeg må bruke pausen til å forklare vennene mine hva som skjedde på scenen- fordi mye av historien var utilgjengelig for dem som ikke hadde lest stykket før. Og slutten var fullstendig uforståelig for dem som ikke kjente historien, et bomskudd om man vil at andre enn ihuga nerder skal like det.

Mackie med kniven, den kjente forbryteren, skal henges i siste scene, men blir benådet av dronningen av England i siste sekund. Så kommer det masse synging om revolusjon og klassekamp og sånt (siden det er Brecht og stykket er skrevet for teateret i DDR), så er stykket ferdig. I gårsdagens forestilling hoppet de glatt over hele benådningen og gikk rett på syngingen.

Nei, ingen av dem jeg var sammen med, skjønte et kvekk av hva som skjedde. «Skurk skal henges. Det blir brann og roping. De synger og så er det slutt.» Det er en veldig ekskluderende måte å sette opp et teaterstykke på.

Andre feil:

Jeg skjønner at ikke alle kan være politisk enig med forfatteren. Nei, ikke alle digger Marx og klassekamp-referanser, og ja, skuespillet er ment som agitasjon. Folk skal se sosial urettferdighet omkring seg etter å ha hørt operaen og gjøre noe med det. Nei, du kan ikke spille upolitisk Brecht, like lite som du kan spille upolitisk Dario Fo.

Her hadde dramaturg og regissør forsøkt å lage en motvekt til det røde innholdet. På starten og på slutten tar alle skuespillerne på seg fangedrakter og står i stram giv akt mens de synger. På denne måten vil de si at kommunisme blir uniformering og enhet. Hovedproblemet med dette er:

1. Sangtekstene er ikke veldig politiske, og protesten blir mer en «Brecht var kommunist og DDR var trist»-greie enn en reell kontrast til det skuespillerne synger.
2. For alle som ikke kjenner stykket veldig godt, er det fryktelig kjedelig å se folk i kjeledress stå rett opp og ned og synger i ti minutter. De kunne spritet opp med noen bevegelser og litt action så ingen sovnet.

Jeg skulle ønske at teaterforestillinger ikke krevde en hel lesesirkel først for å få med seg historien. Mange teateroppsettninger kjennes ut som fan-art der noen har laget sin egen versjon av favorittboken og fyllt den til randen med morsomme referanser du skjønner om du er like fan som vedkommende selv.

Søndag 30. mars 2008

Mens jeg baker med Sylvia Plath

Sylvia er der i krisesituasjonene. Hun står brebent i kjøkkenet mitt i høyhælte pumps og blomstrete forkle og sier «Ja, det er vanskelig. Du kan henge deg. Eller vaske den kjøkkenbenken og bake en kake.» Så baker vi rundstykker, muffins, bløtkake og pisker vaniljekrem mens jeg hører diktene hennes synge i ørene, mens jeg grubler på livet og forfatterskapet hennes. 

Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.

Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.

Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.

Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.

Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:

A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.

Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.

Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.

Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.

På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.

Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:

Lady Lazarus
Daddy
Ariel
Morning Song

Søndag 23. mars 2008

Killing the Angel of the House

Det er noe med Virginia. Generelt sett er det noe med den modernistiske romanen. Uansett hvordan jeg snur og vender på det vil aldri Tolstjoi eller Dickens ha grepet livet mitt på samme måte som Mrs. Dalloway og Combray har gjort. Det er klart at David Copperfield er en fantastisk bok, men den endrer ikke språket hodet mitt tenker i. Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld.

Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i “To the Lighthouse” (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: “Hun skriver jo ULESELIG!”, finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.

De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.

Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter “Professions for Women”, og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.

For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.

Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.

Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.

Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.

Søndag 16. mars 2008

Hyllest til Hedwig

Jeg har skrevet om filmen før, men jeg klarer ikke la være å dedikere et helt innlegg til Hedwig and the Angry Inch. Delvis fordi jeg har sangene på hjernen, delvis fordi jeg endelig har funnet en film som har Alt, og delvis fordi jeg egentlig har lyst til å skrive enda et langt og nerdete innlegg om queer-teori og Judith Butler. Alt du trenger å vite om queer-teori forklares nemlig i denne filmen, med sang og dansenummer til.

Dermed- la Virrvarr ta deg med på en guide i tidenes moderne punk-rock-musical og en del feministisk teori i samme innlegg. Beware, there will be youtube-filmer!

Hedwig startet som et drag-queen-eksperiment av John Cameron Mitchell og Stephen Trask og showet fikk sin form og struktur på en rekke ulike opptredner rundt omkring på scener der amatrø-drag-artister fikk slippe til. Mitchell kunne hverken synge eller danse til å begynne med, og var langt fra noen overbevisende kvinne, men forbedret seg imponerende underveis. Stephen Trask’s sang og musikk gjorde også showet veldig spesielt. Etterhvert formet opptrednene seg til et manus som både ble off-broadway-musical og film.

Filmen kom i 2001. Du kan se traileren her:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=8tgy9ODhwNI]

Hvem er så Hedwig som karakter? Hun var Hansel, en gutt fra Øst-Berlin med en barndom preget av seksuelt misbruk og en drøm om å bli superstjerne i Amerika. I midten av tyveårene får han en suger-daddy som er offiser i Vest-Berlin og som vil gifte seg med ham og ta ham med til USA. For å kunne gjøre dette mulig, blir suger-daddyen og moren hans enige om at Hansel skal gjennomgå en kjønnsoperasjon i Østtyskland og ta morens navn, Hedwig, for å kunne reise over muren som gift kvinne.

Her følger scenen fra filmen om hvordan Hedwig finner ektemannen sin. Dette er også ganske representativt for tonen i filmen:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=D0ZMR74qno4]
Planen lykkes delvis. Hedwig blir gift og kommer seg til USA, men kjønnsoperasjonen går feil. De fjerner penisen, men hun får ingen vagina, heller. Med parykk og tung sminke, damenavn, løspupper og intet kjønnsorgan begynner hun/han et nytt liv.

Likevel- en person uten kjønnsorgan er en kjedelig sexpartner, og ektemannen hennes forlater henne etter kort tid for en annen mann med kuken i behold. Rett etter skilsmissen faller Berlinmuren, og jernteppet hun ble lemlestet for å kunne krysse, eksisterer ikke mer.

Filmen handler om hva slags liv Hedwig begynte å føre etter at mannen forlot henne og muren falt, om punk-rock-karrieren og bandet hennes. Sangene handler i stor grad om Hedwigs liv og historie, og mange av dem går inn i kategorien «confessional poetry».

Her er Hedwigs sang om kjønnsoperasjonen som gikk galt:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=gV0tguuYsJ8]

Her er sangen om forholdet hennes til eksmannen:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ef6M4sPrr8g]

Etter å ha blitt etterlatt lemlestet, med falskt navn og ingen venner i en husvogn i Kansas, begynner Hedwig å lete etter meningen med livet og Den Store Kjærligheten. Hun forleser seg på mytologi, religion og kunstteori og begir seg ut i verden på leting etter «her other half». På denne ferden forelsker seg hun i en 17-år gammel gutt som blir kjæreste og låtskriver-sammensvoren. Sammen skriver de alle låtene Hedwig fremfører senere. Uheldigvis dumper gutten henne og får platekontrakt på alle sangene Hedwig skrev sammen med ham. Når filmen begynner, forfølger hun og bandet hennes ham for å kunne bevise at hun skrev sangene som har gjort ham til superstjerne.

Inspirert av mytologien om kjærlighetens opprinnelse som beskriver i Platons Symposion, mener Hedwig at alle mennesker har en sjelevenn de må gjenforenes med, og hun er ganske sikker på at hennes sjelevenn er superstjernen som sviktet henne.

Her er sangen hun skrev basert på Symposion om kjærlighetens opprinnelse. Og ja- jeg mener dette er verdens beste kjærlighetssang:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=-YO9FpWX57E&feature=related]

Ved siden av kjærlighetshistorien mellom den transseksuelle MTF- artisten og den søttenårige, streite gutten, om konsertene på små, sluskete steder og jakten på Den Amerikanske Drømmen, handler Hedwig and the Angry Inch om kjønn, stereotyper og grenser.

Først og fremst- Hedwig er kjønnløs. Hun har vært en mann, men er operert og penisløs. Hun har kvinnenavn og ser ut som en kvinne, men har ingen bryster eller vagina. Hun står midt mellom mannlig og kvinnelig og har ingen kategori hun hører hjemme i. I tillegg til at Hedwig er spilt av en mann, er Hedwig sin mannlige med-vokalist spilt av en dame. Du har drag-queen og drag-king som hovedpersoner, en kvinnelig bass og en mannlig sopran. Filmen tøyer strikken for hva du forventer deg og er svært karnivaleks; alle strukturer knuses og snus opp ned.

Berlinmuren er et gjennomgående tema i filmen, og det at den falt sammenlignes med Hedwigs mislykkede kjønnsoperasjon (kanskje den kan kalles en ikke-kjønns-operasjon?). En grense mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme som syntes uoppløselig forsvant, og verden ble aldri den samme igjen. På samme måte har kjønnsdikotomien mellom kvinne og mann blitt oppløst i Hedwig. Hva kjønnsdikotomien er? Det er det dualistiske forholdet mellom «mannlig» og «kvinnelig» som motpoler på samme måte som «sterk»«svak», «sort»«hvitt» osv.

Åpningssangen i filmen handler nettopp om forholdet Berlinmuren- kjønnsforskjellen. Eller- som Hedwig åpner filmen med å si: «Ladies and Genteleman- I’m the new Berlin Wall! Try and tear me down!»

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=xhjU0aNBtCE&feature=related]

På slutten av filmen gjør Mitchell det han fikk mest pepper for da Hedwig bare var et drag-show på en amatør-scene: Han tar av seg kostymet og er en klissnaken-damemann. Han lar til og med den rollen drag’en er gå i oppløsning og er bare en svett, kjønnløs skikkelse (i hvertfall tilsynelatende kjønnløs, siden han har bundet opp det som kunne bult ut i underbuksene).

Sånn dekonstruerer Mithchell både de vanlige kjønnsforestillingene og alle konvensjonene som finnes innenfor drag. Hedwig and The Angry Inch er en sår, morsom, trist og provoserende fortelling som setter våre idéer om hva slags person vi burde være og liv vi synes vi burde leve opp mot livet vi faktisk har.

Hedwig er den lemletede mannen med i en husvogn i Kansas, men han forvandler seg selv til en feminin skjønnhet og superstjerne. Her blandes drøm og håp med bitter realitet og resultatet er tidenes musical. Skaff deg den og se den.

Tirsdag 11. mars 2008

Takk for hva dere gir dagen min, folkens!

Jeg har grublet en stund på hvordan jeg skulle løse «Takk for hva du gir dagen min»-prisen. Jeg har prøvd å gjøre som Esquil og Avil, som gav meg prisen i første omgang og har lagd liste på liste på liste over bloggere jeg liker. Irritert har jeg gitt opp underveis. Listene har blitt for lange, jeg har glemt noen, jeg ville skrive skikkelige begrunnelser for hvorfor jeg liker bloggene jeg liker osv.

Men alle som gjør dagen min på internett er ikke bloggere. Noen av dere er kommentatorer som jeg ikke ville vært foruten, noe av dere er lesere som bare forteller meg hva dere synes på epost. Jeg måtte hatt en laaang liste bloggere, en lang liste kommentatorer og en laaang liste folk, generelt. Og jeg spurte meg selv: Hva er det egentlig som gjør dagen min? Er det enkelte veldig flinke skribenter? Er det enkelte veldig morsomme skribenter? Heng med og få med deg hva jeg konkluderte med. Liker du ikke meta? Du er herved advart.

Bakthin skriver om den polyfone romanen og Dostovjevski, og hvorfor polyfonien er et av de sterkeste kvalitetstegnene vi vet om. Har du ikke noe forhold til ordet «polyfon» utover at du forbinder det med ringetoner? La meg oppklare: Polyfoni betyr flere klanger på samme tid. Flere typer toner, flere typer melodier som klinger sammen. Polyfon litteratur er litteratur med mange likestilte, selvstendige stemmer. Som eksempel trekker Baktin frem Forbrytelse og straff.

I denne boken representerer alle personene ulike politiske og ideologiske syn, og istedenfor å la det ene vinne over de andre i diskusjonene, lever argumentene sitt eget liv i et broket lappeteppe der det ikke finnes én hovedstemme, én røst som overstyrer de andre. Dostovjevski personlig var en høyrevridd nasjonalist, men sosialister, ateister, anarkister, konservative, nihilister får alle sammen leve sitt eget liv i teksten hans. Han skrev anti-propaganda.

Ingenting er mer polyfont enn bloggsfæren, kanskje spesielt fordi vi ikke har én forfatter. Det er mange svært ulike stemmer som klinger sammen i et broket blandakor. Jeg fikk en gang en bok om skriving av svigermor. Den heter «If you want to write» og har som motto at «Everybody has something beautiful and intresting to say.» Den oppfordrer alle til å skrive fritt og uhemmet og la seg selv rive med. «Jodda», tenkte jeg. «Kanskje alle har noe fint å si, men finnes det noen som vil utgi det spennende alle har på hjertet?» Bloggen gir den muligheten. Du er din egen redaktør, du bestemmer på ditt domene. Skriv noe vakkert, trykk på «publish».

Så- jeg skuer utover lenkelisten min, over kommentarfeltet og introduksjonstråden. Jeg roter meg gjennom Sonitus-arkivet, jeg går på tur i lenkelisten din, jeg forviller meg inn på bloggrevyen, jeg surfer meg fra blogg til blogg. Jeg sjekker RSS-leseren som er altfor full. Jeg bruker Wordpress Dashboardet. Det er mange mennesker der ute. Nei, ikke alt er like bra. Ja, jeg liker noen bedre enn andre. Helheten er likevel best. Helheten, og det at alle kan skrive.

La oss starte med Bussemann. Bussemann gir meg stadig frysninger på ryggen, mest av alt fordi han finnes. Jeg vet at sjangsen for at du får busssjåførens skråblikk på tilværelsen er noe som først er mulig med bloggen som publiseringsverktøy. Litteraturhistorien er preget av at en liten, utdannet elite bidrar, også skriver Bussemann stor litteratur om hva han finner i bussen sin, om hvordan passasjeren han ventet på om morgenen ikke kom og sterke, personlige innlegg om å være edru på fest. Det er få ting som gjorde meg så glad at denne karen fikk fast spalteplass i BT. Når jeg treffer tilfeldige venner av meg og de sier: «Jeg leste et driiitkult innlegg av en busssjåfør i Bergen!», så kan jeg si at,jo, jeg vet hvem han er. Bussemann er en viktig stemme i en stor verdensvev jeg setter stor pris på.

Andre som forteller om hverdagen sin så jeg får frysninger på ryggen er Livet Leker. Jeg synes alle skal oppdage henne, hun er fantastisk. Hun har noen av de beste fotografiene til postene sine, og blogger skoledagen og politikk om hverandre. Jeg har fulgt med klassen hennes på klassetur, sett dem ta matteprøver i pysjen, fått middagsoppskrifter og lokalhistorie, gåsehud og glede. Jeg ser læreren poetisere skoledagen, ser busssjåføren skrive kåseri om jobben.

Et annet sted i linkelisten min bor Minneapolise, som skriver smart og velformulert uten å bli ovenfra og ned. Morsom er hun, også. Jeg surfer innom Streck for å lese fortsettelsen på historien om Emo, og gleder meg over at noen skriver artikler og noen skriver bildebok.

Jeg gleder meg over hvor flink Gi et lite vink er til å skrive (på tide å våkne, Maren?), hvor talentfull Binka er på så mange områder, hvor godhjertet entusiastisk Elisabeth IC er. Det finnes blogger som skriver kort og presist om store politiske spørsmål, jeg setter pris på Vampus selv om jeg er uenig. Å si en politisk mening med tre ord er en ferdighet jeg skulle ønske jeg hadde.

På samme måte finnes det bloggere som skriver fantastisk om de minste ting, som Kristin Storrusten som kan skrive humoristisk, velformulert og deilig om det å si ingenting eller besøke dyreparken i Kristiansand. Alt Kristin tar i blir intressant. Det er flere Kristin’er i mitt liv, og jeg er like imponert over Fru W som greier å skrive personlig php-kode og har laget LotR-template til WP.

Vi bygger bro med bloggene våre. Vox Populi og jeg fant felles plattform i datalagringsdirektivet og han har kanskje det mest reale EU/EØS-synet jeg har møtt på høyresiden. Jeg kan lese om hvor vanskelige NAV er å forholde seg til på en side, Lothiane har skrevet en vakker post om at hun ikke er noen trygdesnylterslubbert, mens jeg på den andre siden ser Vibeke fortelle om hvorfor det ikke er enkelt å jobbe innenfor NAV-systemet heller. Jeg kan se flere sider av samme sak og vite at begge to har rett. Det hender at både ja og nei er like sant. Jeg kan lese både dyktige Ars Ethica-Nicolas og min kjære teologinerd-Harald Hauge skrive om Gud og vite at begge to har rett på sin måte og lære noe begge steder.

Jeg fryder meg over Drusillas dekonstruksjon av dumme mediautspill og delige Josh Whedon-nerding og sender linken til bloggen hennes til venninner som trenger en feministisk «Pick me up». Jeg avstandsklemmer Avil litt hver dag enten hun redder liv, skriver bok, blogger i kommentarfeltet mitt eller er hjertens uenig med meg.

Jeg har funnet favorittcaféer og fantastisk musikk via Glamourbibliotekaren, og Delirium har gitt meg mot til å tak i problemene i mitt eget liv. Bloggere påvirker enkeltmennesker, bloggere betyr noe. Jeg lar Oda Bhar forføre meg og jeg lar meg forelske meg i Oslo, kjenner at jeg nesten har vært på utstillingene hun skriver om og lar meg glede av herlige fotografier og trær som ser ut som enter. Finnes det en avis der ute på jakt etter kulturjournalister, er Oda neste på listen over folk som burde få en stilling.

Jeg smiler og ler sammen med Sonja og fryder meg over at det finner morsomme damer med samme sære nerdesmak som meg. Sonja skriver Alltid bra poster, snakk om å blogge på ordentlig! Samtidig lar jeg Iskwew engasjere meg og Emelie fascinere meg med noen av bloggerbys mest poetiske innlegg. Det store lappeteppet der ute berører meg på like mange forskjellige måter som det er bloggere. Jeg synes Frøken Makeløs og Othilie er noen av de flinkeste skribentene vi har, men snakk om å ha forskjellig skrivestil og tematikk!

Villkatta gjør meg stolt innvendig og jeg vet at hun hjelper langt flere enn meg ved å skrive det hun gjør, Villkatta brude bli obligatorisk lesning for mangeflere. Virveltanke danser på myke språkføtter gjennom livet mitt, og LordX får meg til å hikste i krampelatter. Jeg finner nesten flere artige linker via Iversen enn jeg gjør via Digg.com og han har et innmari bra kommentarfelt.

Jeg er hemmelig forelsket i Mihoe fordi hun skriver Best om tegneserie-feminisme-litteratur-kunst-livet og tok med datteren sin på manga-con. Jeg skulle ønske jeg var en mann, så jeg kunne blitt hengt ut i datehelvetet, jeg også ^_^ Jeg leser Fjordfitte høyt for mannen min og kjenner at jeg tar bølgen for hver bitende saftig kommentar som treffer spikeren på hodet. Siden jeg har begrenset mulighet til å påpeke akkurat hva i det og det innlegget jeg synes var en utrolig formulering, får jeg skryte uhemmet her. Jeg har stadig vekk lyst til å klemme på Flopsy.

Jeg liker Hva Hun Sa sine krumspring mellom pitbull og poet, jeg liker Undres grundighet og stahet som er ispedd så mye varme, jeg digger Hellyeah!. Det er ikke annet jeg kan si. Jeg setter pris på radiohode som skriver kommentarer som får meg til å sette kaffen i halsen og le på samme tid, jeg liker at han har norges mest definerte bloggpersona og egen logo.

Jeg liker å krangle med Abre. Jeg heier på Prinsesse Lea  (selv om SW-entusiasten min sliter med å ikke skrive Leia). Jeg har blitt glad i Victoria. Strekke er en liten sol jeg har vært så heldig å få hilse på i RL, også. Jeg leser innlegg opp mot hverandre, jeg lærer om livet av Rockette og Røverdatter, lar meg imponere og provosere av Sissel, synes Lin gjør en fabelaktig blogger-jobb altfor få gir henne ros for, nyter Skitsammas velformulerthet og sjelfullhet, og koser meg med Hjorthen som den kvalitetsblogger og mafiabossen han er.

Jeg koser meg med alle rødbloggerne mine. Å lese Brage er å sitte sofa med Brage, bortsett fra at bloggen bråker mindre. Jeg synes flere burde oppdage Katarina og at noen som har masse fordommer mot venstresiden bør ta et dypdykk i arkivet til Communistkickback og få alle fordommer bekreftet. Denne unge mannen gir steinkastende demonstranter en stemme og er ytre venstres svar på LordX. Jokke keeps blogging og gjøre meg alltid like glad. Jeg synes noen gladkranglefanter bør begi seg ut i kommentarfeltet til Arnfinn.

Jeg synes et forlag bør maile Mannfolkprat og si «Bok, eller hur? Du skriver for godt for å bare henge her i bloggen.» Jeg synes en avis skal skjønne at det er Somaliern som burde få spalteplass. Jeg tror vi alle ville blitt litt klokere av det. Og Saccarina- jeg ønsker meg flere oppdateringer av bloggen. I bursdagpresang, det er i morgen ^_^

Jeg er så glad i Esquil og Engeline at det ville vært teit å skrive for langt om det her, alle andre ville bare følt seg overskygget. Det holder å si at dere er min beste unnskyldning til å dra til Barteby any day, og at alle som ikke har gjort det, har å oppdage Engeline. Det kommer til å komme store romaner fra den kanten og du vil sitte der og være flau over at du ikke skjønte at hun bodde i en avsidesliggende krok av bloggeby hele tiden.

Det er mye ubehageligheter og blogging om eliter og bygrenser, noddyer, kart og generell surmuling om dagen. Det er sinnablogging og sutreblogging. Jeg vet ikke, jeg. Jeg liker å myse på lyspunktene. Jeg liker når Maria Mytterist fotograferer Jæren og publiserer Muhammed-(Ali)-tegning. Jeg setter pris på at =Anja kliner til med dikt som gleder litteraturviteren i meg.

Jeg orker ikke personhets og forakt, folkens! Er det ikke mulig å fokusere på det som er fint? Dere er har mye bra, så ikke ødelegg det ved å skrive slemme ting som gjør at jeg ikke vil følge med mer. Jeg liker å se på bloggeklikken jeg henger i som et stort, dynamisk improvisasjonteater. Noen ting er mindre bra, noen ting gjør meg lei meg og fortvilet, men som regel er det helt knall og når jeg zoomer ut og betrakter ting på avstand ser jeg et stort, farverikt landskap som aldri sover, der kunst, kvalitet og kviseklemming finner sted side om side.

Det er en polyfon forestilling, et blanda improvisasjonskor der alle vil synge solo på en gang. Beklager, men det hjelper lite å klage over hvem som høres best i koret, Betty. Det hadde ikke blitt det samme uten akkurat deg, uansett (c;

Også kommentarfeltet, da! Alle kommentatorene er med på å gjøre dette til stor moro. Jeg gleder meg over at anarkist-TB henger hos meg og legger merke til de fine, sublime detaljene alle andre går glipp av. Jeg er så glad i Spilllevende-Tomas at jeg holder på å sprekke, både som blogger og kommentator. En gang gav Tomas hjernen min premie og det skal jeg aldri gleme. Du har en trist periode i livet ditt også får hodet pokal? <3 Oppdag ham, han er bedre enn de fleste og annerledes enn Alle Andre.

Bloggen hadde ikke vært det samme uten Eugenie, Paul, Frikke, Maiken, Randi, Heidi Fleiss, Mimosa, Tehme Melck, Marthe Glad, Martine Votvik,Vegard, og alle de andre kommentatorene mine. Kjære smugleser! Jeg vil gjerne at du sniker deg ut av leserskapet og gir deg til kjenne, for jeg har lyst til å dele ut kaker og presanger til alle kommentatorene.

Jeg har kanskje spesielt lyst til å sende kake til SerendipityCat, som er i ferd med å etablere seg skikkelig som blogger nå. Hun er en ressurs, hun er smart og hun er koselig. Også synes jeg folk skal merke seg Rullerusk, siden hun nesten er meg og jeg gleder meg til å følge med på henne, selv.

Alt jeg har ramset opp er bare noen få navn, en liten øy, en virituell isbit i et stort internett-hav (Hei, Örn! Du trodde jeg hadde glemt deg du! Folk fikk puslespill-gavekort til jul takket være deg ^_^) som rommer alt fra politikk til pepperkakeporno. Det er scenen jeg ser, det er livene jeg er i berøring med, det er ordene deres som fester seg i bevisstheten min. Det er musikken jeg hører, det er samklang fra Sonitus og brøling fra bloggrevyen, det er en polyfon, likeverdig forestilling laget av mennesker som bare har én ting til felles: De har noe på hjertet.

Heia internett og takk for hva dere gir dagen min.