Søndag 21. desember 2008

Hva er naturlig?

Noen ord er nesten uten innhold. De er markedsføringsord – luftig og substansløse som skum, men med klare følelser knyttet til dem. Hjemmelaget. Ekte. Fersk. Kvalitet. Naturlig. «Naturlig kvalitet – bare femten tilsetningsstoffer» «Mors hjemmelagde – bare tilsett vann». Idag tenkte jeg å se nærmere på begrepet «naturlig.»

Mange ting markedsføres som naturlige. Og jo, i mange tilfeller merker vi at naturlig er bra og syntetisk er dårlig. Friske jordbær eier syntetisk jordbæraroma. Ren ull eier polyester. Solbrun eier spraytan. I mange sammenhenger klistres «naturlig» på produkter hvor de bare har tilsatt noen ekte bær sammen med alle tilsettningstoffene, på samme måte som brød som har stått på lager i et år og stekt opp i butikken selges med påskriften «ferskt», men det er fordi reklamefolk lyver.

Men hva betyr egentlig naturlig? Økologiske dyrkningsmetoder og behandling som innebærer urter, ikke kjemikalier, markedsføres ofte som «naturlige». Samtidig er jordbruk en menneskelig oppfinnelse som slett ikke er så gammel som homo sapiens, og homeopatmidler er like fjerne fra urtebedet ditt som antibiotika.

Er naturlig alt som ikke er fremstilt kjemisk eller industrielt, eller er naturlig alt vi regner med at vi hadde den gangen vi var nakne, hårløse aper rundt et leirbål? Jenteblader har stadig guider til hvordan du skal bli «naturlig vakker» og «naturlig sunn» som oftest består at du skal gnukke deg med produkter som inneholder 1% honning eller 2% havsalt.

Vi er innstilt på at naturlig er bedre enn unaturlig, selv om vi ikke har noe klart begrep om hva det naturlige egentlig er. Iskwew har skrevet treffende om naturlig fødsel, i motsetning til unaturlig fødsel. Hva naturlig fødsel er? Fødsel uten smertelindring.

Jeg synes det er litt spennende å snakke om «unaturlige fødsler», siden du tross alt har grodd en baby inni magen din og kroppen din presser den ut. Nærmere naturen er du sjelden i vår moderne tid med mindre du bæsjer eller puler. At hjelp i form av smertelindring i fødselssammenheng skal stemples som unaturlig, innebærer at jenter som får smertestillende eller keisersnitt ikke er «ordentlige» damer. Naturlig = riktig. Unaturlig = galt.

Ut perspektivet om «naturlig fødsel» er storparten av livet vårt svært unaturlig. Jeg har laget en liste over naturlige ting vi ikke gjør:

Det er naturlig å:

• Ikke bruke bind eller tamponger når man har mensen, men blø i vei.
• Ikke bruke dopapir.
• Ikke barbere legger, armhuler, overleppe og kjønnsorganer.
• Ikke vaske håret, pusse tenner eller bruke deodorant.
• Ikke sminke seg, farve håret eller stelle neglene.
• Ikke ta smertestillende når du har vondt.
• Ikke få bedøvelse når du går til tannlegen eller gjør andre smertefulle ting.
• Ikke bruke sko.
• Ikke bruke kontaktlinser, proteser, gebiss, vibratorer, pacemakere osv.

Lag din egen liste. Vi er ganske mange ledd fra det rent «naturlige», eller usiviliserte om du vil. Jeg tror ikke vi får se overskrifter som «500 naturlige visdomstenner trukket i år», «Stadig flere kvinner vil menstruere naturlig» og «Skosalget går ned, vi er naturlig barbente i sommer» – samtidig som Aftenposten synes det er logisk med artikler om hvor mange «naturlige nurk» som har blitt født på Ullevål til nå.

Noen som synes de kan definere naturlig for meg? Jeg er tilbøyelig til å tenke på det som et svadaord.

Tirsdag 4. november 2008

O, habitus: Om å være sosialisert

Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.

La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.

Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.

Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.

Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.

Senere dro vi opp i Camden Town – et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg – i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.

Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.

Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.

Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?

Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.

Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.

Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.

Lørdag 1. november 2008

Roteloftet gir deg: Journalistanmeldelser!

Siden jeg har blitt intervjuet i forbindelse med Jenter som kommer opp og i mente de siste ukene (i hvertfall kjennes det sånn ut), tenkte jeg at jeg skulle gi en liten oppsummering av hvordan de forskjellige journalistene har vært.

Som regel pleier man å lese intervjuene med de stakkars intervjuobjektene (aka Grevinnen og meg i dette tilfellet) og si «Hm, det var ikke så smart sagt» eller «Oi, dette var jo veldig bra». Jeg tenkte jeg skulle gi dere et lite innblikk i hvor forskjellige journalistene for de ulike avisene og bladene oppfører seg.

Først ut:

Det Nye:

Jeg leste et par utgaver av Det Nye før vi skulle intervjues. Det var det første intervjuet vi gav til boklansering, og vi forbredte oss godt. Det Nye-lesingen min gjorde meg nervøs.

Alle jentene som ble intervjuet, enten de var forfulgte tatere eller Skal vi danse-deltagere, snakket om hvorvidt de følte seg kvinnelige og hvordan de opprettholdt hår og sminke i en travel hverdag. Jeg så for meg et intervju som ville gå sånn:

Journalist: Føler du deg kvinnelig?

Virrvarr: Kvinnelig suger. Jeg er barsk og føler meg som Conan.

Journalist: Rrright. Så hva skal vi gjøre med spørsmålene om hva slags kosmetikk du foretrekker?

Virrvarr: Skriv at jeg vasker meg og at det holder i massevis.

Slik gikk det heldigvis ikke. Det Nye-journalisten stilte gode, kritiske spørsmål og ville ha masse detaljer om orgasme, hvordan få orgasme, hva du bør gjøre hvis du ikke får orgasme, og vinklet artikkelen slik at den skulle bli nyttigst for flest mulig jenter.

Etter å ha lest gjennom intervjuet, kom jeg frem til at de hadde vinklet boken vår slik at den skulle være mest mulig salgbar ovenfor Det Nyes lesere. Seksualopplysningsbudskapet vårt var godt representert i teksten. Kort sagt- jeg var fornøyd. Det eneste vi måtte gjøre klart underveis var at vi ikke snakket om vårt eget sexliv, men om sex generelt.

Det verste spørsmålet: «Såh – Ida. Hva er din rareste sexfantasi?» Jeg svarte at vi ikke kom til å fortelle våre fantasier, at vi ikke har lyst til å stemple noen fantasier som rare, men at vi kunne komme med noen eksempler fra tekstene vi hadde fått inn på ulike sexfantasier.

Det beste spørsmålet: Vi kom med tall på noe og hun spurte: «Hvor har dere det fra?» og så måtte vi oppgi kilden vår. Det skjedde hver gang vi kom med tall, og det var svært tilfredstillende. Jeg digger journalister som faktisk sjekker informasjonen de får.

Dagbladet Fredag:

Dagbladet Fredag skal gjøre en femsiders feature på oss, men jeg skjønte etter å ha lest et par fredagsutgaver at storparten av de fem sidene kom til å bli bilder. Det stemte overens med lengden på intervjuet – etter å ha lest gjennom for sitatsjekk slo det meg at det ikke er det jeg regner som fem sider. Uansett – intervjuet gikk bra.

Dagbladet stilte en del kritiske spørsmål, men ikke på samme måten som Det Nye. Istedet måtte vi snakke mer om feministisk profil, valg av lite mykt språk, mitt medlemskap i Rødt og at boken manglet de typiske «smør deg inn med lavendelolje og ha det godt med deg selv»-tipsene fra ukebladene. De stilte få oppfølgingsspørsmål på innholdet vårt og tok alt vi sa av tall, teorier og påstander for god fisk.

Greit nok, vi kommer ut i bokform – Spartacus skal være silen på at vi har kildene våre i orden, men jeg likte Det Nye bedre her. Det ferdige intervjuet er sensasjonspreget – og det er vel greia med tabloidpressen. Det stod flere skildrende linjer om hvor høyt og grovt vi snakket, og det stemmer sikkert. Jeg har ingen sosiale antenner mer. De hadde også funnet et av de mest spektakulære tipsene som de åpnet teksten med. Kort sagt – teksten blir morsom lesning, med fokus på sensasjon.

Det verste spørsmålet: «Ser dere på dere selv som orgasmeorakler?» Her måtte vi fnise og si tydelig «Nei.» Jeg har ofte lurt på hvordan folk klarer å kalle seg så dumme ting i avisen, men nå vet jeg hvor de kommer fra. Hadde vi sagt «Why not?» så ville vi stått som «orgasmeorakler» i Dagbladet.

Det beste spørsmålet: «Forklar meg hvorfor boka deres er viktig i den feministiske dagskampen – og er det egentlig noe vits i å være feminist idag?» Ohlalala. Diggeste spørsmålet i verden. Gjett hvem som pratet leeeenge? ^_^

Blikk:

Siste ut i denne anmeldelsen er Blikk – de skeives eget tidsskrift. Jeg vet ikke om dette var det beste intervjuet, men det var definitivt det mest koselige. Journalisten fra Blikk hadde ikke bare lest boken godt, hun hadde innvendinger til teksten hvor jeg faktisk var enig og idéer til hva som burde være med i en eventuelt oppdatert utgave. «Hva med kvinner i overgangsalderen? Det har dere ikke skrevet noe om.» Og jeg måtte si, nei, dette er det jeg personlig ser på som den største mangelen. Godt lest.

Hvis Det Nye fokuserte på salgbarhet og Dagbladet på sensasjon, så fokuserte Blikk på samhold. Vips, så satt jeg der og snakket om min første forelskelse i en jente, mine opplevelser av hatvold, lesbisk identitet og hvordan Mr. Jackson er den eneste mannen jeg egentlig liker. Grevinnen fortalte sin romantiske historie om hvordan hun ble tatt med storm av en krølltopp fra nordnorge mens hun gikk rundt og ante fred og ingen fare i heteroland.

Selv om planen var å holde privatlivet unna i intervjuene, gjorde vi et unntak for Blikk. Det føltes bra. Journalisten spurte oss om Den lesbiske sengedøden, om hva som er et bra lesbisk sexliv, om kvinners underliv, om det heteronormative synet på sex vi opplæres i og vi fikk snakket om mange politiske spørsmål i en uanstrengt setting.

Privatliv og politiske meninger skled sammen til et varmt intervju. Det hele toppet seg med en fotosession i regjeringskvartalet med journalisten som sa: «Kom igjen, jenta! Sjå nypult ut!» I en hvilken som helst annen setting ville det vært ubehagelig. Her var det helt riktig.

Det verste spørsmål: «Bør heterojenter ha sex med hverandre?» Her visste jeg ikke hva jeg skulle svare. «Hvis de..vil?» Jeg kan ikke si noe normativt om hva som er bra for heterojentene. Men mer sex, mer eksprimentering, ja tusen takk.

Det beste spørsmålet: For mange til å velge ett. Likevel – jeg likte best forslagene hun hadde til forbedringer i teksten. Det var ikke spørsmål, men det var relevant kritikk. Det gjør meg varm om hjertet.

Jeg kommer ikke til å sette terningkast på noen av intervjuene, for jeg er jevnt over fornøyd med alle tre. Det som likevel slår meg er at det ble tre svært forskjellige intervjuer som kommer til å stå på trykk. Samme boka, samme jentene, ulikt journalistisk filter – vips! Tre forskjellige historier i avisen. I Det Nye driver vi med seksualopplysning, i Dagbladet er vi skikkelig dirty og rett på sak, i Blikk er vi homopolitiske, personlige og svært politiske.

Og bildene? De krever sitt eget blogginnlegg. Vent og se.

Mandag 27. oktober 2008

Kjærligheten, kjemien og ønsket om noe mer

«Problemet med ham er at han tror at kjærlighet er en kjemisk reaksjon, ikke noe mer! Det er jo ikke noe romantisk!»

Venninnen min vurderer flere partnere, og denne kynikeren som mener at kjærleik er kjemi henger i en tynn tråd. Jeg blir sittende og tygge på setningen lenge etterpå. «Kjemisk reaksjon, ikke noe mer! Kjemisk reaksjon, ikke noe mer!» Jeg har sett en Nemistripe om samme tema, hvor hun dumper en fyr etter at han kommer med samme utsagnet. Jeg har møtt holdningen flere ganger.

Og likevel: Hvis ikke kjærligheten er en kjemisk reaksjon, hva er den da? Jeg bestemte meg for å spørre den selv. Det er som regel det mest effektive:

Virrvarr:
Du kjærligheten?

Kjærligheten:
Yes, dear?

Virrvarr:
Er du en kjemisk reaksjon?

Kjærligheten:
Veel – de sier jo at jeg oppstår når det er kjemi mellom folk, gjør de ikke?

Virrvarr:
Ha. Ha. Det jeg mente var: Er du utelukkende en kjemisk reaksjon i kroppen min når jeg er glad i noen eller er du en slags universalkraft?

Kjærligheten:
Det var da fælt så grublende du skulle bli! Kan du ikke bare lytte til hjertet ditt? Der finner du svaret!

Virrvarr:
«Kadunk-kadunk»

Kjærligheten:
Hm?

Virrvarr:
Det er det hjertet mitt sier.

Kjærligheten:

Vakre vene – du skal ikke tolke det bokstavlig, da! Følelsene dine sier deg om jeg er en universalkraft eller ei.

Virrvarr:
Og hvorfor skal følelsene mine være sanne for andre enn meg? Jeg mener- det er deg som får Mr. Jackson til å fortone seg som SuperHunk, den kjekkeste, stiligste og smarteste mannen i hele verden. Likevel henger det ikke tjukt av fjortiser i oppgangen min for å få en kikk når han kommer ut av dusjen. Følelsen min er nok ikke helt i takt med verden rundt meg, selv om han er en fin fyr.

Kjærligheten:
Fornuften er følelsenes og troens fiende.

Virrvarr:
Sa Martin Luther, og han var ikke akkurat kjærlig.

Kjærligheten:
Kjære deg! Jeg vil jo bare at du skal være lykkelig!

Virrvarr:
Jeg har det utmerket, spesielt på romantikkfronten. Derfor prøver jeg å finne ut av om du er 1. en kjemisk reaksjon inne i meg som gjør meg tiltrukket og/eller glad i en annen person, eller 2. om du er en kraft som befinner deg utenfor kroppen min.

Kjærligheten:
Vel, de sier jo «Love is in the air»?

Virrvarr:
Er du alltid så blåst?

Kjærligheten:
Hihih, air – blåst!

Virrvarr:
Tydeligvis.

Fra dialog til alvor: Sinne, sorg, latter, opphisselse, angst, rastløshet og glede er kjemi. Hvorfor skulle ikke kjærlighet være det? Forelskelse kjennes tidvis ut som et virus, og den varme, gode følelsen i brystet jeg har for alle dem jeg er glad i er jo ikke annerledes enn den kalde, kjipe følelsen i brystet som kommer av og til? Hvorfor er noe mindre verdifullt om det er kjemi? Er ikke en konkret, fysisk tilstand viktig å ta hensyn til? Det fine er jo det man gjør sammen, ikke hva som forårsaker det at man er sammen, romantisk sett?

Lørdag 25. oktober 2008

Se! Dette sa vi på Sex i byen:

Vi ble spurt om vi kom til å legge ut foredragene vi holdt rundt omkring på Roteloftet. Og hvorfor ikke? Her er showet vi holdt på Sex i byen. Ha i tankene at Grevinnen og jeg sier dette i glassbaren i øverste etasje på Grand Hotel. Salen er full av stivpynta berter som drikker Cosmopolitan. Alle de andre deltagerne har krydret innleggene sine med Sex in the City-referanser. Jeg har sovet gjennom én Sex og singelliv-episode i mitt liv, og den beste vitsen min er om Freud, ikke om forskjellen på Carrie og Samantha.

Heldigvis har jeg en kur mot sceneskrekk: En spiseskje Tron Øgrim. Jeg har et sitat fra en artikkel om Kvikksølv jeg alltid gjentar i hodet mitt hvis jeg er usikker på et foredrag jeg skal holde. Det går omtrent sånn:

Om alt dette snakker jeg med den største skråsikkerhet, som en erfaren svindler, med den sikkerheta du bare kan ha når du IKKE har noen akademisk kompetanse på området[...] Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt). [...]Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.) Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg.

Når Tron kunne gå på scenen og snakke i tusen år uten manus om hva som helst med den innstillingen, kan jeg gå på scenen og snakke i 20 minutter med manus om noe jeg kan noe om uten problemer.

Nok digresjoner: Her er showet. Lag morsomme stemmer i hodet når du leser det og ufine hoftebevegelser der det passer seg.

Innlegg fra Sex i byen:

Maren:
Heihei! Jeg heter Maren Kristiane Solli!

Ida:
Og jeg er Ida Jackson. Noen av dere kjenner meg kanskje fra internett som Virrvarr på bloggen virrvarr.net, mens Maren er kjent som Grevinnen på sin blogg. Sammen har vi skrevet den penisfri puleboka Jenter Som Kommer.

Maren:
Den kommer 10. november på Spartacus forlag, og kan allerede forhåndsbestilles portofritt fra jentersomkommer.no. Men hva slags bok er Jenter som kommer? Til bestemødrene våre så sier vi at det er en fagbok om kvinner og seksualitet, til veninnene våre så sier vi at det er din guide til å pule uten pikk.Forlaget sier det er en bok for alle som har sex med damer, inkludert damer som har sex med seg selv.

Ida:
Jeg pleier å si at det er den første ikke-heteronormative sexhåndboka på norsk. En bok om hvordan du kan få en jente til å komme – uavhengig om du er i et streit eller skeivt forhold – eller bare skal runke. De eneste som ikke kommer til å få noe ut av denne boka er gutter som bare har sex med gutter. Vi begynte å skrive denne boka fordi vi savnet den.

Maren:
Det begynte vel faktisk fordi jeg fikk meg dame for to år siden, for første gang, og tenkte i et usikkert øyeblikk «Herrejemini! Jeg har jo aldri hatt sex med en jente før! Hvordan gjør jeg dette? Jeg må nok kjøpe meg en bok. Mens hyllene på Norli bugnet over av heterofile sexguider, damebladene lærte deg å suge kuk og Britney og Madonna tungekysset sammen på TV, var det forsvinnende lite litteratur om hvordan to damer har sex.

Jeg betrodde mine problemer til Ida som nektet å godta at en slik bok ikke fantes, og begynte grundig research. Nå er det sånn at Ida og jeg alltid har vært de to fra barneskolen av som fant ut ting om sex og forklarte alle som ville høre på hvordan sex fungerer.

Ida:
En typisk samtale kunne være: «Ida, Ida! Når jeg dusjer meg selv på tissen så kjennes det fryktelig godt ut! Men jeg lurer på – Kan jeg bli steril? Er jeg syk?» «Neinei, du er bare kåt.» Vi har vært vant til å fungere som orgasmeorakel og mastrubasjonsmisjonær og var helt overbevist om at alt det vi visste måtte stå godt beskrevet i anstendige bøker ett sted der ute. Om ikke på hyllene i Norli, så i alle fall i arkivene til Amazon.com.

Jeg lette gjennom ufattelige mengder sexhåndbøker, pornofilmer og tørre opplysningspamfletter, livsstilssider for lesber, herreblader og fant forsvinnende lite. Vi fant én god sexhåndbok for jenter som har sex med jenter, på engelsk, kalt «The Big lesbian sexbook». Men resten var lesbisk erotikk, sosiologiske undersøkelser av lesbiske seksualvaner og tekster som tok for seg skeiv livsstil i stedet for puleteknikk. Herrebladenes sextips om hvordan tilfredstille oss damer kunne oppsummeres med rådet
«Hun blir kåtere om du tar oppvasken». Det fantes ingenting brukanes på norsk.

Maren:
Ok, tenkte vi. Da skriver vi den selv.Vi begynte å samle info. Vi snakket om sex med alle vi kom over: Streit eller skeiv, frigjort eller sjenert – ingen slapp unna å puleprate med oss. Vi pratet onani, fantasi, teknikk og erotikk med alle typer damer, fra dem som ikke klarte tanken på å være nær sitt eget underliv, til kvinnelige casanovaer som demonstrerte fingerpulerytmer og de beste måtene å massere en klitoris på mot knærne våre under et kafébord.

Ida:
«Du skjønner, trikset er at hver finger føles forskjellig! Kjenn mot kneet ditt eller nederst på underarmen. Her, la meg vise deg.» «Gnikk gnikk» «Pekefingeren din er spiss. Pekefingeren din gir en spiss følelse. Langemannen din gir en bred følelse. Det mest effektive er å legge langemann på ringefingeren. Det gir god, tung massage.»

Via bloggene og en rekke forskjellig forum på internett inviterte vi alle damer til å sende oss sine personlige fantasier, erfaringer og betrakninger rundt sex. Responsen var overveldene, og vi har brukt utdrag fra dem gjennom hele boka. Det gir teksten det store ekstra.

La oss lese et par for dere:

Denne er fra en som heter «Marte»

«Jeg liker å sammenligne sexlivet mitt med
et symfoniorkester. Fingring av klitten er
strykerne, og penetreringen er bassen. »

Maren:

Og her er en fra orgasmekapittelet:

«Jeg har opplevd en drøss av forskjellige orgasmer, men ingen av dem har lignet den som blir beskrevet i kioskromanene. Spekteret av orgasmer for meg strekker seg fra følelsen av et lys som slukkes av to vætede fingre, til følelsen av at verden smelter, flammer opp i et altomslukende inferno og opphører å eksistere i en evighet som sikkert bare varer et par sekunder på utsiden. Følelsen etter orgasme kan strekke seg mellom alt fra gleden etter at man har klødd seg på et myggstikk, til en eufori som gjør meg overbevist om at jeg elsker hele verden og gjør meg smilende fraværende resten av dagen. » sier «Amanda».

Ida:
Når vi snakket med mye folk, fikk vi også mange rare tilbakemeldinger vi ikke var forberedt på.

Maren:
Når du introduserer din nye guttekjæreste så spør folk om hva han driver med, hvor dere møttes, hvor han kommer fra. Når du kommer med en jentekjæreste er spørsmålet «Spennende. Meget spennende. Da kan du kanskje forklare meg noe jeg alltid har lurt på? Altså, når dere er to damer… Og ikke har en mann. Hva GJØR dere?»

Ida:
Siden arbeidstittelen på boka vår var «Jentesex – Puling uten pikk» fikk vi også mange reaksjoner av typen:
«Hahaha! Det går ikke ann å pule uten pikk!»
«Jo, vi skriver en pulebok for jenter som puler jenter!»
«To jenter kan ikke pule, dummen. Skal du pule må du bli penetrert. Det blir enten med en pikk eller et pikksubstitutt.»
«Hva med fingerpuling?»
«Nei hver så snill. Det er bare å onanere hverandre.
To damer puler ikke. De onaner sammen.»

Maren:
Vi syntes det var pussig at «hva to jenter gjør i senga» var et så stort mysterium når Internett bugnet over av girl on girl-action. Derfor ente vi opp med å se mye kommersiell «lesbeporno» i skriveperioden. Vi sier «Lesbeporno» fordi vi snakker om «Girl on Girl»-filmer beregnet på heterofile menn. Det er dette det er mest av. Det eneste vi fikk ut av det var….en og annen god latter. All lesbeporno for heterogutter følger det samme oppsettet: Du har to jenter , helst to lettere anorektiske nettopp-fylt-atten plastisk oppererte jenter som fomler rundt i halvannen time.

Ida:
Det er laaaaaaaangsomt. Nesten søvnig. «Seee, Sandra. Jeg tar deg myyyyyykt på brystvorten. Mmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm, så gooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooodt.»

Maren: Girl on girl er fnisete og fumlete. Jentene vet liksom ikke helt hva de skal eller hva som skjer. «Wooops, nå tok vi av oss alle klærne, Kristine! Nei&Nei! Hva SKAL vi gjøre nå???» Det store seksuelle klimakset er alltid når de pirker hverandre på tissen.

Ida:
Pirker hverandre med de lange neglene, for å være mer presis. Jeg satt timesvis og bare «Neineineinei, ikke KLOR henne opp innvendig med de klørne! Hvor ER det du pirker henne? Neinei! Tilfeldig klitoris-poking er ikke veldig hått.» Fingersex og lange negler er en veldig dårlig kombo. Det er litt som å pule en sløv saks. Problemet var at det virket på jentene i filmen at tilfeldig pirking med lange negler eller sløve sakser var veldig, veldig godt. «Ååååååååååh, PIRK MEG!»

Maren:

Girl on girl-filmer er også absurd fokusert på sexleketøy. Det er ikke noe galt med sexleketøy, men de er ikke en selvstendig deltaker i leken. Jentene tok sjelden på seg selv eller hverandre etter at det kom en dildo inn på filmsettet. Da suttet og slikket de på den istedet. Og stønnet. Og fikk sin 28ende orgasme.

Ida:
Nomnom, sexleketøy.

Maren: Vi konkluderte med at lesbeporno 1.ikke var noe særlig til seksualopplysning og 2.at det ikke var rart at folk trodde at to damer ikke kunne pule etter å ha sett en sånn film eller fem. Filmene viste et langtråkig, klønete forspill mellom to eller flere damer som først fikk dreis på tingene når det kom inn en kuk av plast.

Ida:
Etter å ha møtt påstanden om at to damer ikke kan pule, fant vi ut at vi måtte definere sex og puling for å kunne skrive «Jenter som kommer».

Maren:
Først og fremst: Vi godtar ikke at forplantning er det samme som sex. Greit, penis i vagina er sånn man lager barn. Hvis forplantning skal være sexdefinisjonen vår, ekskluderer vi alle som har analsex,
oralsex og sex med en person av samme kjønn. Folk lever i livslange, skeive forhold uten å forplante seg. De har sex.

Ida:
Vi gikk gjennom aktivitetene vi skrev om. Fingre, tunge, leketøy, klitorisstiumlering, etc. Og besteme oss for at «Ja. Dette er sex». Vi skriver en penisfri pulebok. La oss definere puling som «det som kjennes digg ut og kan føre til orgasme». Ferdig arbeid. På denne måten blir onani også sex, og det synes vi passer bra.

Maren:
Opprinnelig var planen å skrive en bok for damer som har sex med damer. Men underveis kom vi frem til at aktivitetene, tipsene og teknikkene vi tok for oss like gjerne kan gjøres av en mannehånd eller av din egen hånd. Vi har skrevet en bok om hvordan få en dame til å komme som tar for seg alt utenom kuk i fitte. Ikke noe galt med kuk i fitte, men det har folk skrevet masse om før.

Det gjør boka like bra for deg som nettopp har fått deg dame, for deg som vil få fantastiske orgasmer på egenhånd og for deg som er mann og gjerne vil overraske positivt.

Ida:
Vi tror at å komme seg bort fra klisjeen om at sex bare er kuk i fitte vil gjøre det enklere for alle å gi en dame orgamse.80% av alle jenter trenger direkte klitorisstimuli over lengre tid for å komme. Du får ikke direkte klitorisstimuli av å bli penetrert. Jeg synes det er komisk når kvinneguiden publiserer «De ti beste stillingene for å få orgasme!» som går ut på posisjoner du kan ha samleie i hvor du får mest mulig friksjon på klitten, og dermed er det størst mulig sjanse for at du får orgasme.Hvorfor ikke bare ta på den klitten? Hvorfor gnukke opptil, når man har fingre? Det finnes enklere måter å gjøre dette på!

Den som er mest kjent for å etablere «kuk-i-fitte»-klisjéen er Freud. Han mente at kvinner som ikke fikk orgasme av utelukkende vaginal penetrering var frigide og umodne. Jeg kan se for meg Freuds sexliv: «Nei, Sigmund. Dette fungerer ikke.» «Det er fordi du er frigid, Frida!»

Den freudianske tankegangen om at orgasme oppnådd ved vaginalt samleie er mer verdt og mer «ordentlig» enn orgamse oppnådd på andre måter henger dessverre igjen en del steder og ødelegger sexlivet for en del folk. I boka har vi lagt vekt på at alle orgasmer er like bra orgasmer uansett metode du bruker for å få dem.

I vellykket lesbesex har pulingen en «din-tur»/«min-tur» dynamikk. Først gjør jeg godt på deg, så gjør du godt på meg. Gjenta inn i himmelen. Her tror vi mange heteropar har mye å lære av lesbene. Klisjésamleiet begynner med stå og slutter med sprut. I mellom er det inn ut, inn ut og om hun får orgasme underveis er det fint. Det funker ikke for alle, og i stedet for å ha sex «Slik det burde være» må heteropar lære seg å ha sex «Slik det funker». Vi kan oppsummere med det som får deg til å komme er den «riktige» sexen.

Maren:

La oss snakke litt anatomi. Vi snakket om klitoris på Pecha Kucha i går, og dere slipper ikke unna litt klitt i dag heller.

Ida:

Frem til 1998 trodde man at klitoris var en liten tapp på halvannen centimeter adskilt fra vaginalåpningen og resten av underlivet. I 1998 fullførte Helen O’Connell en undersøkelse som viste at klitoris var nesten 20 ganger større enn forventet og ligger rundt hele underlivet – både vaginalåpning, urinveisrør og langt nedover bekkenet. Det er derfor det er godt å bli penetrert.

Problemet er at de fleste damer er opplært til å tenke på kjønnsorganet sitt som en følsom ert og et hull. Det gir deg en rekke problemer når du skal navigere.

Maren:
Ha det klart en gang for alle: Alle orgasmer er klitorisorgasmer.
Hvorfor? Fordi klitoris er ikke bare den lille knappen. Klitoris er et pyramideformet organ som strekker seg tyve cm inn i kroppen – fyllt av nerver og erigrerbart materiale.

Ida:
Siden dette er såpass ny kunnskap har veldig få fått det med seg, når så få damer har kunnskap om sin egen kropp er det ikke rart at en del sliter med å få orgasme.

Maren:
La oss gå gjennom tallene for norske damer og orgasmer:

Ida:
45% av alle damer får ikke orgasme sammen med partner. Det er halvparten av alle damer der ute.
50% tar på seg selv mindre en én gang i måneden og 25% av alle norske damer tar ikke på seg selv i det hele tatt. Det er de samme damene som ikke får orgasme sammen med partner som sjeldent eller aldri tar på seg selv. Dette er damer som aldri får orgasme. Det er trist.

Maren:
Selvfølgelig kan du ha en god sexopplevelse uten å få orgasme.Sexskribenter er flinke til å snakke om hvor viktig intimiteten er og hvor mye orgasmepress det er, men samtidig: Ville du oppriktig sagt til en mann som ikke fikk orgasme at det var noe han burde leve med? Klisjéen om at sex er bare penetrering med kuk skaper flere problemer enn manglende orgasmer: Mange lesber tror at de ikke kan få kjønnssykdommer. Det grunner i at nesten all forskning på kjønnssykdommer har tatt utgangspunkt i at damer ikke bytter kroppsveske med andre damer, og derfor ikke smitter hverandre.

Ida:
Amerikanske aktivister stillte forskerne bak forskningen noen spørsmål: «Ok. Hva om jeg har HIV, og kjæresten min gir meg oralsex mens hun har et munnsår. Vil det smitte?» «Hva om kjæresten min stikker fingerene sine opp i meg, og så fingrene sine opp i seg – og én av oss har klamydia?»
Svaret fra forskerne lød omtrent: «Gjøss. Gjør dere sånt?» Utgangspunktet for undersøkelsen om kjønnsykdommer ved «sex mellom to damer» var at det ikke var noe sex mellom to damer, bare litt kyssing og fomling og sånn.

Maren:
Etter at forskerne fikk meg seg at damer faktisk har sex med hverandre har man funnet ut at Jada, lesber sprer HIV, Klamydia og alt annet mellom seg.Klisjéen om at sex er penetrering med kuk har gjort at vi har veldig mye dårligere informasjon om og beskyttelse for kjønnssykdommer enn vi burde hatt.

Ida:
Et annet godt eksempel er begrepet «Den store lesbiske sengedøden». Uttrykket dukket opp etter en stor sexundersøkelse i USA hvor man «fant ut» at lesber hverken hadde sex eller lyst på sex. Forklaringen som ble presentert var enkel: «Damer har så lite sexlyst, så når man har to damer i et forhold tar ingen iniativ fordi ingen av dem egentlig vil ha sex.»

Maren:
Det var rett og slett ingen mann som kunne ta initativet.

Ida:
Det tok flere år før det kom frem at problemet ikke lå hos jentene, men i undersøkelsen. Jentene skulle krysse av for aktiviteter de gjorde, men forskerne hadde ikke tatt med ting lesber gjør i senga.
De kunne bare krysse av for kyssing og en del annet «forspill», og resultatet var at det så ut som de hadde et veldig kjedelig sexliv. Nyere undersøkelser som ikke bare spør om heterofile aktiviterer viser at lesber har ganske mye bedre sex enn man trodde.

Maren:
I Jenter som kommer regnes alle orgasmefremmene aktiviteter på lik linje. Det er sex alt sammen.
Målet med boka er rett og slett å få jenter til å komme. Vi vil vise damer flest mulig måter å oppnå orgasme på, og vi vil at alle jenter skal ha det bra med seg selv og kroppen sin.

Ida:
Fordi, folkens, vi kan snakke om likelønn – vi kan snakke om topplederstillinger, men vi snakker alt for lite om skjev orgasmefordeling! Du kan ikke gå i tog og si «Flere orgasmer nå!», du må ta saken i egne hender.

Maren:
Jenter som kommer er en nytelsesbok og en actionbok. Enten du leter etter morsomme tips eller svar på spørsmål du måtte ha, finner du det i boka vår.

Ida:
Boka kan bestilles fra jentersomkommer.no. Kjøp-kjøp, og takk for oss!

Søndag 19. oktober 2008

Plagiat, or: How I learned to relax and love fan fiction

Mye av oppveksten min gikk med på å skrive fanfiction. Det første seriøste forsøket mitt er fra jeg var seks år gammel og akkurat hadde fullført Rudyard Kiplings Jungelboken. Jeg likte ikke slutten av den siste novellen, jeg syntes den hang i løse luften og tenkte noe i rettning av «Kipling, Kipling. Hvordan kunne du finne på å utgi en bok som ikke er ferdig?» Så hentet jeg en stilbok og en kulepenn og satte meg ned for å fullføre klassikeren. Senere var dette et rituale jeg gjentok ved nesten alle bøker og tegneserier jeg fikk dilla på.

Først var det Fantomet. Jeg var åtte år og hadde bestemt meg: Når jeg ble voksen, skulle jeg skrive Fantomet-historier. Alle fortellingene i Fantomet-bladene var så like, og det var så mange ting jeg skulle ønske skjedde, at jeg forstod at den eneste måten å løse problemet på, var å skrive dem selv. Hva ville skjedd om General Worubu virkerlig møtte Den Hemmelige Kommandanten? Hva om Fantomet ble sykmeldt og Sala måtte ta på drakten og steppe inn?

Det var så mange historier de ikke hadde fortalt med hovedpersonene jeg likte, og hersens Lee Falk og kollegaene hans insisterte på at hver eneste Fantomet-historie handlet om at et forskerteam dro til Bengals jungel for å finne en skatt, og at alle i teamet utenom den søte jenta viste seg å være banditter. Hva gjorde Fantomet under andre verdenskrig? Burde han ikke banket Hitler? Slike historier skrev jeg. Jeg tegnet kart over hodeskallegrotten og plasserte essensielle rom som hybelkjøkken og toalett – fordi menn i trikot umulig kan dra ned kondomdrakten for å drite i jungelkrattet, og moret meg med å skrive historier som «Problemet som oppstod da det 20. Fantomet fant ut at han foretrakk menn.»

Utover barneskolen fikk fortellingene mine et publikum, og jeg utviklet et komplisert nettverk av crossover-historier med et Star Wars-Star Trek-Harry Potter-Dickie Dick Dickens-James Bond-Robin Hood-Ronja Røverdatter-Clueless-Step by Step-persongalleri. Jo flere ting vi leste, jo flere typer figurer hentet jeg ut og la til i den gigantiske historien, som strakk seg over kladdebok etter kladdebok. Å kunne blande alle figurene vi hadde lyst til å lese om gav uante muligheter. Hva med historier med utgangspunkt i at alle slemminger i alle bøker og tegneserier vi hadde lest slo seg sammen og laget en virkerlig skurkeklubb? Lex Luthor, Voldemort og Tengil måtte ha masse å snakke om.

Problemet oppstod i løpet av ungdomskolen. Det gikk opp for meg at om jeg skulle late som om jeg var en veslevoksen poet og forfatterspire, kunne ikke 90% av alt jeg hadde begått av skjønnlitteratur være av typen «Den gangen Darth Vader adopterte en kattunge i skjul for Emperor Palpatine». Jeg hadde ikke funnet på figurene selv, jeg skrev juksefortellinger. Det var først senere at jeg skjønte at å skrive fan fiction er som å kopiere bildene til en kunster du liker veldig godt.

Arbeidet ditt bedømmes ikke etter om du fant på et nytt og orginalt design selv, men på hvor flink du er til å kopiere. Philip Pullman sier at du blir forfatter når du irriterer deg over at en historie ikke finnes og setter deg ned for å løse problemet med penn og papir. Fan fiction oppstår når du likte boken du leste så godt at du ikke kan la være å dikte videre på den. Det er en grunn til at jeg fremdeles har Harry Potter-fan fiction på pc’en min: Det var litt for langt mellom hver bok, og å skrive fortsettelser var én måte å slå ihjel ventetiden på.

Jeg sluttet å skamme meg over å ha skrevet masse fan fiction av to grunner: Det ene var Internett, som bugner over av fantastisk fan fiction og fan art om de mest absurde temaer, det andre var oppdagelsen av at det fantes store kvalitetsforskjeller innen fan fiction også. Det var ikke slik at det fantes mange som hadde skrevet historier om Harry Potter der ute; det fantes mange som hadde skrevet virkerlig elendige historier om Harry Potter der ute. Jeg laget denne listen i dagboken min etter å ha gått på fan fiction-oppdagelsestur i 2006 en gang:

Du vet du leser forferdelig fan fiction når…

• Hovedpersonen i fortellingen er Harry Potters ukjente søster, Dumbledoores adoptivdatter, drage-animagus, parselmouth, Sirius Black’s hemmelige elsker, besteveninnen til Draco Malfoy og den eneste virkerlige utfordreren til han du ikke skal si navnet på.
• Novellen begynner som en Star Trek: Nex Generation-fortelling, men Q dukker opp etter en halvside og flytter hele Enterprise til «A long time ago, in a galaxy far, far away…» og det neste som skjer er den store Ewok-invasjonen.
• Du møter plot av typen: «Den gangen alle figurene i Naruto måtte gå til psykologen», «Darth Vader- back in High School» og «Seksualundervisning på Hogwarts.»
• Det er helt logisk at Hagrid og Hermione har en dirty BDSM-aktig relasjon som involverer å gjøre skogvokteren…stueren.
• Du får vite «hemmeligeheter» om den seksuelle adferden til raser som vampyrer, alver, engler og svært kjekke romvesner som alltid går på at de er superelskere med konstant ståkuk og et libido som strekker seg langt ut i evigheten. Ja, den hete vampyrmannen simpelthen må pule og dere er alene i et parallellunivers hvor tiden står stille. Oh-oh.

Noe av det mest underholdende med å lese store mengder fan fiction på Internett, er at deler av det er svært overlappende med folks seksuelle fantasier. Et fenomen som går igjen hele veien er at to mannlige karakterer som er rivaler, uvenner og bitre fiender i boken, spillet eller filmen fan fiction-forfatteren tar utgangspunkt i bare gjør dette for å dekke over en lidenskapelig forelskelse og at alt de egentlig vil er å overmanne hverandre på et offentlig toalett nær deg. Det overrasker deg antageligvis ikke at Harry og Draco har et godt øye til hverandre, eller at Han Solo og Luke Skywalker ender opp med å gjøre unevnelige ting i lasterommet på Millenium Falcon…

Jeg tror at å få skrevet masse klønete, overseksualisert, fantastisk fan fiction basert på bøkene sine er et av de største komplimentene en forfatter kan få: Noen elsket boken din så mye at de måtte skrive mer av den. Eller- i en del tilfeller: Noen fant persongalleriet ditt så tiltrekkende at de måtte basere sexfantasiene sine på det… Det er en tidvis absurd, men svært levende kjærlighetserklæring til litteraturen, en undergrunn der etablerte figurer lever sitt eget liv.

Onsdag 15. oktober 2008

Blog Action Day: La oss snakke fattigdom

Det er Blog Action Day idag – en «fellesblogging» om fattigdomsproblematikk med deltagere fra hele den internasjonale bloggosfæren. Jeg ble utfordret til å delta og har slengt meg på. Fattigdom er et mangesidig tema for meg, så hold deg fast: Dette blir et langt blogginnlegg.

Først – la oss definere fattigdom. Vi har to typer: Absolutt fattigdom og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom er definert som å leve på 1 dollar om dagen eller mindre. I 2005 levde 20% av verdens befolkning i absolutt fattigdom, altså over en milliard mennesker. Jeg kommer ikke til å skrive noe inngående om den absolutte fattigdommen, fordi jeg blir for sint, for satt ut til å si noe konstruktivt.

Jeg vil bare gråte, og jeg har tenkt å si noe om fattigdom i Norge. Jeg kan ikke gjøre det hvis jeg sammenligner med Sudan. Den relative fattigdommen er like reell som den absolutte, men den er ikke livstruende. Den er livskvalitetstruende, den begrenser livet ditt og den går på helsa løs fordi du lever med et konstant stress. Å være relativt fattig betyr at du har for få penger til å leve «et normalt liv» etter standaren rundt deg. Det betyr ikke at du er fattig om du har en vanlig lønning og bor i det verste sossestrøket på Oslo vest, men det betyr at om du ikke har råd til det vi definerer som minimum for norske borgere, er du fattig etter norsk standar.

Det er mange i Norge som lever under fattigdomsgrensa. Jeg er et av de 2,6 % barna som har vokst opp under den norske fattigdomsgrensa. For å oppsummere hvordan det var:

Du vet du er barn i en fattig familie når:

• …du tror at sukker, salt og ketchup er helt vanlige pålegg.
• …favorittmaten din er potet med smør og salt.
• …mamma bestemmer at du er syk hver eneste gang det er klassetur.
• …du er den eneste i klassen som aldri reiser på ferie om sommeren.
• …foreldrene dine stadig drøfter problemstillingen «middag eller bensin?»
• …du lyver om at du har glemt gymtøy fordi du egentlig ikke har noen joggesko.
• …du spiser som en gal når du er på besøk hos andre barn.
• …du får skyldfølelse hvis du får lørdagsgodt.
• …du bruker konfirmasjonspengene på merkejeansen du alltid har ønsket deg og kjenner du har gjort en investering for livet.
• …du stjeler rundstykker, grovbrød og lapskausbokser i butikken.
• …du regner middagen som dagens første måltid. Frokost og matpakke får du aldri uansett.
• …du gruer deg til bursdagen din, fordi du vet den er en ekstrautgift.
• …du haater Polly Pocket, Pogs, klistremerkebøker, Pockemonkort, Tamagotci, GameBoy og andre leker «alle andre har».
• …du stjeler andre barns lommepenger for å kompensere for at du ikke har noen selv.
• …du er en rå jævel på sopp-plukking, bærsanking, neslesuppe, skvalderkålsalat, mellestokkstuing, fisking og hjemmedyrkede grønnsaker. Ikke fordi du er intressert i å leve som i «Ut i naturen», men fordi det betyr mat.

Hvorfor var familien min fattig? Fordi det var «skammelig å gå på sosialkontoret». Fordi «de hadde integritet.» Fordi vinduskonvolutter var det mest skremmende i verden og raske lån uten sikkerhet for å betale gammel gjeld virket så lettvint der og da. Fordi de hjelpeapparatet for fattige fra det offentliges side er håpløst for folk som sliter med angst for skjemaer, kontorer, for avvisning, for andre mennesker.

Jeg spiser lunsj med en angstpasient og uteligger som forteller meg at det er mindre skummelt å tigge og bli spyttet i tryne enn å søke om uføretrygd. «Alle ser på meg som en slask, men jeg er egentlig bare vettaskremt.» forklarte han meg. Og jeg skjønner ham.

Jeg hadde aldri greid å ta kontakt med NAV hvis ikke Mr. Jackson hadde fikset for meg. Jeg skammer meg som en hund når jeg må forklare legen at «unnskyld, men jeg er ikke….» «istand til å ta lønnet arbeid?» fyller han ut. Foreldrene mine var ikke fattige fordi systemet ikke stilte opp, men fordi de ikke var istand til å benytte seg av systemet som det er.

Mange grupper er fattige selv når systemet fungerer som det skal. Da jeg ble innlagt på psykiatrisk første gang, hadde ikke Mr. Jackson og jeg råd til egenandelen på psykologtimene legen sa jeg måtte ha i etterkant. 280 kr to ganger i uka? Haha. Vi hadde 12.000 til sammen og 6000 av dem gikk til husleia. Vi spurte sosionomen på sykehuset om det var mulig å få dekket egenandelen opp til frikort. «Ikke for studenter. Dere får pengene fra lånekassa.» Vi forklarte at pengene fra lånekassa ikke strakk til. «Men dere har jo foreldre?» lød svaret.

Jeg begynte å grine. Jeg hadde betalt strømregningen til foreldrene mine fra jeg flyttet hjemmefra. Hadde ikke Mr. Jackson vært der og tatt seg jobben jeg ikke kunne ta, ville jeg ikke kunne gått til psykolog. Hadde jeg vært singel ville jeg antageligvis sultet ihjel, siden jeg ikke tør å gå på sosialkontoret og ikke greier å jobbe i den helsemessige situasjonen jeg er i nå. Jeg ville ikke fått oppfølgingen jeg hadde trengt for å bli frisk heller, fordi egenandelen var uoverkommelig. Det gikk på grunn av nettverket, ikke på grunn av systemet som skulle fanget meg opp.

Å fjerne egenandeler og gjøre tannlege gratis vil bety utrolig mye for fattigdomsbekjempelse i Norge. Å justere studielån, minstepensjon og sosialstønad til nivået Statens institutt for forbruksforskning ser på som mulig å leve for vil redde liv og livskvalitet. Å heve fattigdomsgrensa vår til EU-nivå vil gjøre at vi får et mer reelt tall på fattige i Norge. Det er pussig at det dyreste landet i Europa har den laveste fattigdomsgrensa. Sjekk forskjellen i tabellen.

I tillegg trenger vi en reell undersøkelse på hvor mange som detter utenfor NAV og Sosialkontoret sine hjelpetiltak. Hvem søker ikke arbeidsledighetstrygd?

Hvem lever på familien fordi det er så avsindig skummelt å oppsøke hjelp? Hvordan gir man disse menneskene den hjelpen de trenger? Og hvordan hjelper man barna deres? Jeg synes det er fortvilet at barn er økonomisk avhengige av foreldrene sine. Jeg vet ikke hvordan man løser den problemstillingen, men jeg synes det er urettferdig at foreldrenes økonomiske situasjon er så definerende for mulighetene du har senere i livet.

Jeg har ikke svar på alle problemstillingene, men jeg vet at hjelpetiltakene idag ikke fungerer. Og jeg vet én ting til: At alle som snakker om at matrielle goder ikke betyr noe aldri har stjålet boller og lompe i butikken for å sluke det lykkelig mens de sniker på bussen hjem.

Jeg husker følelsen av å få min egen økonomi og nesten svime av når Mr. Jackson smurte brødskive med både ost og skinke. Flere skiver skinke på samme brødskive! Jeg kunne spise mat hver eneste dag! Jeg kunne kjøpe nye sko før de gamle gikk helt i stykker! Jeg kunne tenke på om jeg spiste økologisk, sunt, fairtrade, fornuftig – kort sagt- ha et bevisst forbruk. Jeg kunne tillate meg å ikke være opptatt av penger, fordi jeg hadde dem.

Leste du helt hit? Spre ordet! Blogg om fattigdom idag, og kom med dine beste råd til fattigdomsbekjempelse i kommentarfeltet.

Torsdag 18. september 2008

Fra offer til overlevende

Offerrollen drøftes i disse dager, og utgangspunktet er utspill fra Martine Aurdal og Blondinbella på Studio 5. Sigrun, HvaHunSa og Hjorthen har uttalt seg.

Et av spørsmålene jeg synes er mest intressante er hva slags språk vi bruker når vi snakker om mennesker som har vært utsatt for overgrep. I Jenter som kommer har vi et kapittel som heter «Når sex gjør vondt», der vi tar for oss problematikken rundt det å få et bra sexliv etter seksuelle overgrep. Noen av de beste bøkene om temaet er skrevet av amerikanske feminister, som Staci Haines Survivors Guide to Sex.

De amerikanske feministene skriver konsekvent «survivor» istedenfor «victim», og jeg kjente at språkbruken traff meg veldig. Burde jeg bruke ordet «overlevende» istedenfor «offer» i Jenter som kommer? Å snu på språkbruken til at du har overlevd noe forferdelig, signaliserer mer mot, styrke og cred enn det ordet offer gjør. Jeg grublet, og spurte en god venninne av meg om råd. Hun har vært utsatt for overgrep selv, og var skeptisk til endringen av språkbruken.

«Offerrollen har også en funksjon,» sa hun. «Når du tror at overgrepet var din feil og at all skylden ligger på deg, er det å være offeret et fremskritt. Ja, offer er gjerne det samme som å være svak, å ikke reise seg, å være maktesløs – men det er bedre enn å være syndebukken og forbryteren selv. Fra offer til overlevende er en erkjennelsesprosess, ikke en begrepsforandring.»

Jeg tygget på innspillet hennes. Noe av det fantastiske med innlegget til Blondinbella var at hun ikke skammet seg og ikke oppførte seg i tråd med den offerrollen samfunnet forventer. Hvorfor? Hun visste at det som hadde skjedd ikke var hennes feil, og dermed ble hun rettferdig harm. Hun trenger ikke offer-begrepet for å skjønne at det ikke var hennes skyld.

At unge jenter opplever fæle ting og har som ryggmargsrefleks at de ikke er skyld i overgrepet, tar jeg som et tegn på at verden går fremover. «Overlevende» er deres ord. Og likevel- Hjorthen sier det ganske godt:

Men noen må kanskje tillate seg å være svake før de kan bli sterke igjen?

I så fall synes jeg de skal få lov til det, selv om det tar litt tid.

For dem har offerrollen en funksjon. Jeg bestemte meg for å bruke både «offer» og «overlevende» i boka. Vi har forskjellige veier til helbredelse, og noen trenger å gå innom offer-stadiget før de kan bli sterke igjen. Samtidig vil jeg slå et slag for «overlevende» som ord for alle oss som har problemer med å befatte oss med den svakeliggjorte, vanskelige offer-rollen. «Skikkelige ofre» er hverken sinte, høylydte eller velfungerende. Overlevende har slått tilbake.

Mandag 15. september 2008

Skyldfri¸ skamløs

Jeg spiste lunsj med en fyr som skrev hovedfag i filosofi en gang. Vi diskuterte skam. Han var stor tilhenger. «Skam er oppdragene. Du gjør noe galt, og du skammer deg over det. Dermed gjør du det ikke igjen.» Han mente at ulempen var når du skammet deg etter at du hadde lært hva som var galt. Da hadde ikke skammen noen funksjon.

«Teoretisk sett er det sikkert fint,» sa jeg. «men jeg skammer meg alltid over ting som ikke er galt.» Han skjønte ikke helt hva jeg mente. Og jeg følte ikke for å utdype – da måtte jeg jo forklare ham hva jeg skammet meg over, og det var jo ganske skamfulle temaer.

Eksempel: Jeg vet det ikke er galt å kjøpe potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg kjøpte bare potetgull. Akseptabelt potetgull kjøpes sammen med mat som gir inntrykk av at jeg skal ha gjester, ikke at jeg skal sette til livs en liten sekk ostepop på egenhånd. Jeg vet at det ikke er galt å spise potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg har spist en pose alene.

Eller verre: Spist en pose alene mens noen så meg. «Der står den feite damen og spiser rett ut av en potetgullpose. Ikke rart hun ser ut som hun gjør, gitt!» Det er sjelden at jeg har følt meg så feit som når jeg har spist store mengder godteri alene med tilskuere, og overvekt = skam.

Marian Godø kommer ut med boken Skamløse kvinner, der hun har intervjuet en rekke damer om hva de skammer seg over. Og nei, de skammer seg ikke over gale ting de gjør. De forteller om skam i forhold til kropp, sex, mat, jobb og kjønnroller de ikke klarer å oppfylle.

Følelsesrefleksen filosofen forbeholder forbrytere slår ut når kvinner gjør ting som egentlig ikke er galt. Du kan få et inntrykk av hva damer skammer seg over ved å lese dette nettmøtet hos kk.no. En slags PostSecret-tråd i nettmagasinet, rett og slett.

Godø fastholder i intervjuene at vi kan blåse i de fleste tingene vi skammer oss over. Jeg synes det er et godt utgangspunkt, men jeg savner litt synsing om hvorfor damer skammer seg i mye større grad enn menn. Jeg tror det er fordi jenter har et mye mer komplekst sett med uskrevne, kulturelle regler å forholde seg til.

Å være en «skamløs kvinne» er ikke et kompliment. I hodet mitt er de «skamløse kvinnene» venner med de «falne kvinnene» og «byens løse fugler». For å snakke fra mitt eget liv, er mye av det jeg skammer meg over relatert til det å være ukvinnelig. «Jeg burde hatt på pensko nå.» «Jeg burde ikke snakket og ledd så høyt.» «Jeg burde vært mer diplomatisk.» «Jeg burde ha kjøpt badedrakt og ikke bikini når jeg har så stor mage.»

«Angst er redsel for noe som ikke er farlig,» sier psykologen min. Jeg antar irrasjonell skam er skyldfølelse for noe som ikke er galt.

Tirsdag 9. september 2008

Om å gjøre det slutt med andre enn kjæresten

Jeg har en Rocky-stripe jeg liker godt. Rocky og venninnen står og henger:

Hun: Æsj, jeg må besøke foreldrene mine i helga. Jeg har ikke lyst. De er sinte på meg for alt jeg gjør, og alt de gjør er å klage.

Rocky: Det er sært, hva? Kjærester kan du dumpe hvis de snorker, men foreldre må du holde ut med selv om de er nazister.

Hun: Synes du jeg burde dumpe dem?

Rocky: Si «Det er ikke dere, det er meg. Jeg har forandret meg så mye siden forholdet begynte. Og innse det – med den aldersforskjellen hadde det aldri fungert uansett.»

Jeg pleide å tro at kjærester er de eneste man kunne dumpe. Venner, foreldre, slitsomme slektninger, studiekamerater og bestemødre er noe man beholdt uansett situasjon. Selvsagt hendte det at man «mistet kontakten», men det var på grunn av en uheldig situasjon, ikke at man fant ut at man ikke passet sammen mer.

Og likevel skulle jeg ønske at det var mer sosialt akseptert å si «Nei, nå er det over. Vi kommer sikkert til å dulte borti hverandre på fester med felles venner, men vi har ingen sosiale forpliktelser for hverandre mer. Jeg trenger ikke huske bursdagen din, drit i å kjøpe julegave til meg, ikke ring.»

Er det et stygt brudd, kan vi slette hverandre fra facebook og telefonlista. Så kunne jeg spist usunn mat og deppet fordi et langvarig vennskap var over. Det er like trist og enda mer akward enn å dumpe kjærester. «Eksen min» er en forklaring alle skjønner. «Ekskompiser» er like trist og hakket mer tabu.

Ulempen er at når et romantisk forhold tar slutt, er det gjerne synonymt med at sexen og kosen tar slutt. Vennskapet behøver ikke gjøre det. Jeg har godt forhold til samtlige ekskjærester, we just don’t fuck. Når du slår opp med en venn, slår du opp med den sosiale kosen. Dere fungerer virkerlig ikke sammen. Det har vært flere overtramp, flere vonde opplevelser og flere irritasjonsmomenter enn det som skal til for at en forelskelse skal gå over.

Jeg skulle gjerne hatt en sosial kontrakt for det å avslutte vennskap. Noen gode klisjéer og en forståelse fra omverdenen. En måte å institusjonalisere det på, slik at jeg kunne avsluttet dårlige vennskap lenge før de ble ille. Når du begynner å date noen, kan du backe ut. Når du begynner å henge ut med noen, har du ingen høflig retrettmulighet. Ingen utprøvingsfase.

Slektninger er hakket verre. Blod er tykkere enn vann, og familien er en institusjon det ikke er moro å spøke med. «Jeg kan ikke slutte å se dem. Bestemor og bestefar ville bli så lei seg» sier venninnen min etter tiår med fysisk misbruk hjemme. Du skal hedre din mor og din far osv. «Jeg ville fått for dårlig samvittighet. Det er ikke sånn man gjør.»

Jeg har måttet si at «jeg trenger litt tid for meg selv», «hva med en lang pause?», «vi må avslutte kontakten for en stund» av grunner som ikke hører hjemme på Internett. Å påpeke at jeg er frivillig foreldreløs får stillheten til å senke seg i enhver sosial sammenheng.

Vi har fått bukt med tvangsekteskapet, men jeg savner en løsning for tvangsvennskapet og tvangslektskapet også. Kanskje en del ville pleid disse relasjonene bedre om det var en del av kontrakten at den faktisk kunne ta slutt.