Jeg skrev en personlig tekst om mobbing for et par dager siden, et bidrag til Den store mobbeboka for voksne som driver og tar form i disse dager. I dagene som har gått har det dukket opp mange sterke, personlige innlegg om å være mobbet, å mobbe eller se noen bli mobbet og ikke bry seg rundt om i bloggosfæren.
Hjorthen har skrevet et metainnlegg om mobbebloggingen og reist den nødvendige problemstillingen: Ja, mobbing er et problem, og det er viktig å synliggjøre det. Men å synliggjøre er ikke det samme som å løse mobbeproblemet. «Trenger vi kanskje mer kunnskapsformidling og færre ukebladshistorier»? spør han.
Siden mye av lidenskapen min er å suge opp informasjon, problemløsningsteknikker og mestringsstrategier, følte jeg for å gripe den tråden og skrive et oppfølgingsinnlegg. Jeg er hverken psykolog eller pedagog, og mitt syn på mobbing er farget av at jeg først og fremst ble mobbet, ikke av at jeg har observert andre bli mobbet eller løst noen mobbekonflikter.
Samtidig har jeg jo vært mobbet, for så å oppleve å slutte å være mobbet. Det er jo en slags kompetanse.
Her er et slags «Kapittel 2» av mobbehistorien min, som handler om hvordan klassen min til slutt fikk en lærer som greide å løse en årelang konflikt og et svært satt trakasseringsmønster. Det er ikke direkte kunnskapsformidling, men det er en mestringshistorie. De er vel så viktige å dele som lidelseshistoriene.
Forklaring? Jeg har ingen forklaring!
Vi ble tatt ut av timen helt uten forvarsel. Greit, ikke helt uten forvarsel. Den nye læreren hadde fått med seg at jeg tømte seigt søppel i gymbagen til han som hadde vært primus motor i mobbingen av meg. Den nye læreren hadde også fått med seg det voldelige sammenstøtet mellom oss i gangen etterpå, etter at han hadde åpnet gymbagen og bannet høyt i timen.
Han satt bak kateteret og hørte dødsdommen min bli utlyst på tvers av klasserommet. Jeg burde kanskje skjønt at han ville reagere, det var bare sånn at jeg var så vant til at ingen lærere reagerte lenger.
Vi skulle ikke ha samtale på noe grupperom, ånei. Den nye læreren tok oss med hjem til seg selv midt i arbeidstiden, disket opp med en skikkelig luksuslunsj og tvang oss til å sitte siden av hverandre rundt et lite kjøkkenbord. Da vi skulle sette oss, så jeg og gutten som hadde mobbet meg gjennom fire år på hverandre. Vi tenkte det samme begge to: «Føkk. Dette er første gang vi har sittet siden av hverandre. Ever.»
Vi spiste i pinlig stillhet. Så pinlig at jeg fremdeles husker maten. Jeg må ha studert det pestoglasset så inngående at det er brent inn i hjernebarken til jeg dør.
Samtaledelen kom altfor fort. Læreren min gjorde seg overforståelsesfull, patetisk alvorlig og nesten komisk pedagogisk. «Jeg vil at alle skal si det de føler, være ærlige med hverandre og snakke åpent sammen.» Vi begynte å føle oss ukomfortable. Klamt!
Han satte øynene i mobberen min: «Kan du fortelle oss hvorfor du ikke liker Ida?»
Det ble stille. Han vred seg i stolen. «Eh. Heh. Eeeeh. Altså. Sii det…»
«Du må jo ha en grunn for å mislike henne?» spurte læreren.
«Joo..jooo. Det begynte jo for så lenge siden…»
«Fortell hvorfor du begynte å mislike henne i utgangspunktet, da.» sa læreren tålmodig.
«Heh. Off. Ånei.» Han ser på meg. «Du var så stygg på håret?»
Jeg ler.
«Ok,» sier læreren min. Han spør meg hvorfor jeg misliker sjefsmobberen min.
«Fordi du har behandlet meg som dritt.»
«Fordi hun var stygg på håret?» skyter læreren min inn.
Han ler.
Situasjonen er surrealistisk. Vi er femten år, vi føler oss voksne, vi sitter og skal forklare et mobbeforhold som har strukket seg over mange år. Læreren har ingen formaninger, bare spørsmål. Problemet er at svarene på spørsmålene høres så helvetes teite ut når den stakkars mobberen min må si dem høyt. Grunnen til at mobberne mine misliker meg, er fordi jeg er meg, og alle har alltid mislikt meg.
«Du liker ikke Ida fordi hun er Ida?» oppsumerer den nye læreren.
«Eh. Altså. Ja. Nei, det..» Han vrir seg, flirer tamt, ser i bordet, ser på meg.
«Jeg tror jeg må ha en røyk.»
Han går ut på verandaen. Jeg kommer etter. Jeg får en klem. Vi snakker om andre ting, men vi snakker. Det er mai, vi går i tiendeklasse, jeg har vært redd for ham siden jeg begynte på Steinerskolen i sjetteklasse. En lærer med riktig fremgangsmåte og forståelse av situasjonen klarte å løse mobbesituasjonen på en ettermiddag.
Så det går an. Jeg er ingen fagperson, men jeg har sett det i praksis. Jeg vet jo ikke om dette er noe som ville fungert i alle situasjoner, at det er avhengig av hva slags relasjon man har til læreren sin og ikke minst hvor gamle man er.
Likevel – selv om konflikten var beinhard, var den ikke uløselig. Jeg antar at det er folk ute i leserskaren med bedre peil enn meg?
Noen som har mestringshistorier å dele? Noen som har kompetanse på å løse mobbesituasjoner der ute?
Jeg innså i løpet av høsten som gikk at jeg måtte lese Twilight. Ikke fordi det virket som en sånn knakende god bok, men fordi det var den tenåringsromanen som drev alle verdens kvinnelige lesere gale. Bokterapeuten hadde begynt på bøkene et par ganger, gitt opp og begynt igjen, og hun mente at jo, selvfølgelig måtte jeg lese Twilight.
Jeg måtte bare legge fra meg alle idéene mine om hva en god bok skulle være og go with the flow mens jeg leste. Så leste hun høyt de beste/verste delene fra bok en og bok fire mens vi lå på gulvet hennes og drakk brus. Bokserien som helhet kan nemlig beskrives sånn:
And they sexed happily ever after in their magic cottage while their half-vampire toddler slept in the next room, and it was the best series starting with a teenage girl in love with a mysterious boy in her class that ended up with a teenage girl defending her growth-accelerated mutant hybrid baby from an ancient clan of evil vampires with her magical psychic shield that I ever read, THE END.
Uansett, jeg begynte å lese Twilight. De ti første sidene trodde jeg aldri det ville gå. Jeg begynte å ha våte dagdrømmer om å være Stephanie Meyers redaktør og si «Nei, Stephanie, vi må nok stryke to tredjedeler av alle disse adjektivene og adverbene før boken går i trykken.» Så kom jeg over irritasjonen og boken forsvant i et jafs. Den første boken handler om smarte, klønete Bella som flytter fra Phoenix til Forkes for å bo hos faren sin, den lokale politisjefen.
Der møter hun en masse vanlige tenåringer hun kjeder seg sammen med, samt fire utrolig håtte, vakre, smarte og velkledde high school-elever, hvor hun forelsker seg hodestups den tilsynelatende yngste av dem, Edward. Edward forelsker seg minst like hodestups i henne, og etter at han har reddet henne fra bilulykker og voldtektsmenn et par ganger, skjønner hun at han har superkrefter utover å være avsindig kjekk.
Hun gjetter på ulike former for superhelter, men emo-Edward fastholder at «Nei, han er nok den slemme», og hun kommer frem til at han er vampyr. Resten av boken forsvinner i et blur av svært romantiske kysse-scener, en masse-Bella er i fare, må redde-scener og en del diskusjon rundt Edwards kjærlighetskonflikt: «Å, kjære Bella, du er så vakker at jeg egentlig vil spise deg.» I tillegg har vi den grunnleggende konflikten mellom det unge paret: Bella vil pule, Edward vil vente.
Jeg har ikke lest de andre bøkene, men så langt jeg har skjønt er det noen hundre sider med intriger før Bella og Edward får giftet seg og hatt seg i bok fire, før Bella blir gravid, blir vampyr og happy ever after.
Får du lyst til å lese boken med utgangspunkt i denne beskrivelsen? Neppe. Det hadde ikke egentlig jeg heller. Og likevel gikk den forbausende nok ned på høykant. Grunnen? Kjærlighetsforholdet mellom Bella og Edward har en del kvaliteter ved seg som får deg til å bry deg, til å heie på dem. De fleste romaner forsøker å være balanserte, med en passelig dose romantikk, motiverte handlinger, scener i logisk rekkefølge og en helhet som henger på greip.
Twilight, derimot, er bygget opp som porno, fanficiton og mye erotikk: Poenget med alle de andre tingene som skjer i historien er at du skal få masse, masse, masse av samspillet mellom de to kåte/forelskede hovedpersonene.
Hvorfor går de superhåtte, supersmarte, flere hundre år gamle vampyrene på videregående? Så Edward kan møte Bella. Hvorfor havner Bella i en bilulykke? Så Edward kan redde Bella. Hvorfor går Bella seg bort? Så Edward kan finne henne. Motoren i fortellingen er at de skal få kysse, eller savne kyssene.
Motivasjonen i romanen er flest mulig kjærlighetsscener mellom Bella og Edward. Om Twilight var en dessert, ville den vært en jævlig overdådig sundae med iskrem, vanilla custard, jordbær, karamellsaus, sjokoladesaus, sirup, marshmallows, kakebiter, to tonn strøssel, løsvektgodis og en diger parasoll på toppen. Altfor mye av det gode, men det er helt greit så lenge ikke alle desserter er sånn.
For det sære er: Det er deilig å lese happy-happy kjærlighetsbeskrivelser mellom Bella og Edward. Du blir revet med. Det er fint å lese en kjærlighetshistorie der noen er bunnløst, ustoppelig glade i hverandre. Jeg er ingen romantikk-person, men noen hundre sider med «Bella! Edward! The LOVE!» var bare fint, utrolig nok. Ingen tviler på følelsene sine, her skal det elskes inn i evigheten.
Twilight har blitt oppsummert på mange måter. Her er noen beskrivelser bokterapeuten og jeg har kommet frem til mens vi pratet om den:
Twilight er fanficition skrevet om karakterer forfatteren har funnet opp selv.
Stephanie Meyers har introdusert en ny sjanger: Abstinence porn. Edward er så kjekk, så kjekk, men han vil ikke ha sex med Bella. Bella gjør alt som står i hennes makt for å få ham til køys.
Twilight er en av få bøker der mannen i forholdet er objektifisert: Du får knapt høre hvordan Bella ser ut. Edward, på den andre siden, er en vandrende adjektivorgasme av ren, skjær håttness.
Selv om Bella er forelsket i et monster, er hun i et fullstendig trygt forhold. Hun er elsket, hun er beskyttet, grensene hennes blir respektert, og hun er den som pusher og tar initiativet til å ta steget videre. Edward svikter ikke.
Kjønnsrollene er snudd i Twilight. Edward er det håtte seksualobjektet som vil spare seg seksuelt, Bella er det handlende subjektet som vil få vampyrmannen til sengs.
Så. Det er ikke egentlig en bok. Det er porno med veldig lite sex, en evigvarende kjærlighetshistorie der alt går bra til slutt og intrigene bare kjennes som hindre på veien for at Bella og Edward skal kunne leve happy ever after. Er det bra? Nei. Er det engasjerende? Ja, mystisk nok.
Jeg tenker vi avslutter innlegget med et godt eksempel på adjektivsyken i Twilight – en adjektivsyke som først og fremst slår ut i full blomst når Meyers skal beskrive vakre, vakre, vakre Edward:
Edward in the sunlight was shocking. I couldn’t get used to it, though I’d been staring at him all afternoon. His skin, white [...] literally sparkled, like thousands of tiny diamonds were embedded in the surface. He lay perfectly still in the grass, his shirt open over his sculpted, incandescent chest, his scintillating arms bare. His glistening, pale lavender lids were shut, though of course he didn’t sleep. A perfect statue, carved in some unknown stone, smooth like marble, glittering like crystal.
Anbefaler jeg deg å lese den? Tja. Hvis du har god kontakt med din indre fjortisjente- definitivt. Hvis du er intressert i å ha skummet hva slags kjærlighetshistorie som selger mer enn Harry Potter – hvorfor ikke? Hvis du blir svett og utmattet bare av å lese gjennomgangen min: Drit i det. Det er ingen god bok. Det er helt grei porno for pre-teens. Det er et svært interessant kultfenomen.
Kanskje med BT-kronikken som sutret over all søpla som står publisert på nett, som brukte Frøken Makeløs som eksempel?
Kanskje jeg skal ta utgangspunkt i Jan Omdahl sin kommentar om norske politikeres jakt på Obama-effekten?
Vel, la oss ha disse debattene som et bakteppe for diskusjonen, i det minste. Jeg har en del generelle kommentarer om nettdebatt, sosiale medier og demokratisering. Heng med, kjære leser:
1. Nettdebatten er mye, mye mer enn avisenes kommentarfelt.
Ja, for deg som leser denne bloggen er det opplagt. Og likevel: Når journalister og medievitere snakker om nettdebatten, snakker de egentlig om avisenes kommentarfelter. Og ja, hvordan sørge for et godt kommentarfelt under artiklene i de store avisene er en utfordring, men du kan ikke sette likhetstegn mellom aviskommentarfeltene og nettdebatten som helhet.
Da hopper du bukk over en bloggehær, en twitterskare, to tonn epostlister, Irc-kanaler, forum og små diskusjonssamfunn. Når jeg er vitne til folk som skal diskutere nettdebatten, men som bare snakker om «fæle kommentarer under artikler i Aftenposten», tenker jeg at: «Ok. Du kjenner ikke Internet. Du tar utgangspunkt i det alle som besøker en nettavis ser, ikke noe mer.»
Selvfølgelig er det en intressant og nyttig effekt at alle kan kommentere avisartikler og at journalistene kan svare dem, men dette er bare én liten del av debatten på nett.
2. Internet er mer enn en debattarena:
Når Hege Skjeie syter over at det er så mye tull på Twitter, når Aud Gjersdal klager over at nettet svømmer over av trivielle, intetsigende tekster, tenker jeg: «Djizz, folkens. Dere kommer til Internett og tror at alt dere leser skal være Wikipedia. At alt som foregår skal være gjennomtenkt, relevant og informativt.»
Forventningene deres til hva nettet skal være farver hvordan de ser på nettfenomenene de kommer borti. «Skulle det ikke Twitter være en arena for debatt? Ingen kan diskutere når de får skrive så kort!» «Er Internett et sted for kunnskap? Hah! Disse bloggerne skriver jo om neglelakk og sko!» De skjønner ikke at eksperimentet om å gi tusen aper hver sin skrivemaskin og se om Shakespeares samlede verker kom ut på andre siden har pågått på nett ganske lenge nå.
For når alle kan skrive, fotografere, kommentere og filme hva de vil uten andre kontrollmekanismer enn sosiale konvensjoner, blir resultatene langt mer mangfoldige enn politisk debatt. De som kritiserer debattformene på Internett gjør det på basis av journalistikkens og sakprosaens premisser:
De ser på Internett som en arena der alle skal få være sin egen journalist, og når det viser seg at så få er flinke til å være journalister, avskriver de eksperimentet. Problemet ligger ikke i hvordan Internet fungerer, problemet ligger i hva slags forventinger kritikerne hadde til Internett.
Hege Skjeie har hørt at Twitter er en sånn fin arena for politisk debatt, rask mobilisering og meningsutveksling. Hun begynner å twitre, men får bare inn tweets som strider mot hennes idé om hva en god debatt skal være. Det hun ikke har skjønt, er at sosiale medier som Twitter gir deg alt alle du følger er opptatt av til enhver tid.
Ofte er det politikk. Ofte er det bikkja, naboen eller forkjølelsen. Det kan til og med være irritasjon over alle som står på feil side i rulletrappen på Oslo S. Hvem du følger avgjør hva slags info du får, hva slags samfunn du blir en del av.
Internett er fullt av oppskrifter, gode råd, håpløse diskusjoner, poesi, fantastiske bilder, snurrige skjønnlitterære prosjekter, bilder folk har tatt av skoene sine, PedoBear, anmeldelser av dopapir på hoteller, alle barne-tv-programmene du har hatt lyst til å se igjen og erotisk fan-fiction der de samme barnetv-figurene hopper i høyet sammen.
Innimellom er det masse politikk, deltagelse, engasjement og debatt. Folk skriver om politikk med en personlig vinkel. Folk skriver om politikk med en analyserende vinkel og masse fotnoter. Folk skriver om politikk med tusen utropstegn. Vennligst ikke begrens Internett til en «debattarena». Det er et gigantisk sirkus der det også er politisk debatt.
Illustrasjon: Cute Overloads bidrag til Obama-kampanjen. Cute Overload er en blogg som utelukkende poster bilder av søte dyr. Det er hele greia. Søte dyr-søte dyr-søte dyr. Og så litt søte dyr-politikk på valgdagen, da:
3. Internett er et stammesamfunn:
Du vil aldri kunne like alt på Internett. Du vil aldri kunne diskutere med alle folk som er på Internett. Du kan ikke kritisere alt du ikke liker på Internett. Internett er et stammesamfunn der folk som er intressert i de samme tingene finner hverandre, leser hverandre, utfyller hverandre og krangler med hverandre.
Kjeder noen på Twitter deg? Slutt å følge dem. Irriterer en blogger eller fem vettet av deg? Hold deg unna. Liker du å bli irritert og klage i kommentarfeltet til vedkommende? Feel free. Sonitus-gjengen gjør sitt for å forsyne sin stamme med bloggposter de tror stammen deres vil like. Jeg underholder et par tusen mennesker på Roteloftet om dagen – min tribe av lesere og kommentatorer.
På samme måten blir jeg underholdt og engasjert i en rekke andre små samfunn Internett over. Noen av dem lager legofigurer av Stephen Hawkings. Noen av dem hacket epostklienten til Sarah Palin under valget. Noen av dem har kommet sammen for å diskutere hvordan forandre verden.
Noe av det Obamakampanjen greide på Internet var å mobilisere og engasjere svært, svært mange av disse små og store stammesamfunnene. En av måtene å gjøre det på var å lage gode youtubefilmer, sitt eget aktivist-facebook og være svært synlige i sosiale media.
Likevel var ikke Obama sin deltagelse i sosiale medier godt nok alene – alle de engasjerte menneskene som skrev, diskuterte, digget, redditet og anbefalte gjorde at budskapet ble spredt, at pengene ble samlet inn, at folk meldte seg frivillig som aktivister.
Politiske partier er i stand til å skape store stammer rundt seg, men det er ikke gjort med å ha en facebookprofil eller en Twitterkonto. Redskapet blogg, redskapet twitterkonto, redskapet Origo og redskapet facebookprofil løser ingenting i seg selv. Alt handler om hvordan du bruker dem. Jens Stoltenberg bruker dem som oppslagstavle. Jeg tror ikke det kommer til å funke.
4. Internet er på ordentlig:
Tenk deg at du står på torget der du bor og deler ut løpesedler. Noen tar i mot, noen stopper og prater, men de fleste bare skritter irritert forbi. De skal et annet sted. De har ikke tid. Å publisere ting på nett er veldig mye av det samme som å stå på stand og dele ut løpesedler, bare at folk sitter hjemme i godstolen eller på kontoret og kjeder seg:
De har lyst til å lese noe. De har lyst til å prate med noen. De er fokuserte. De kan la seg rive med. Ulempen er at alle på nett deler ut løpesedler og vil snakke med folk. Internet er en sosial arena der du kan nå tusenvis av nye venner på én gang. Er du kjedelig? Da går folk videre.
De samme folka som kunne diskuterert eiendomsskatt med deg på din blogg vil kanskje like gjerne diskutere kaffe på en annen blogg. Fordelen med sosiale medier er at de har plass til hele deg, ikke bare den offisielle, pressevennlige delen av deg.
Det gjør at det er plass til de kjipe folka som gjerne vil kalle deg stygge ting om du provoserer dem. Det gjør også at du kan motta flere hundre varme, personlige bursdagshilsner og rørende støtteerklæringer hvis du betror internetstammen din at det har skjedd deg noe trist.
Internet er mennesker, tross alt. De er politiske dyr. De er sosiale dyr. De liker søte katter. De tar bilde av tissen sin og laster den opp på 4chan. De kan godt stå bak både artikkelen om kvantemekanikk på Wikipedia og Rate My Poo.
Men er det demokratisk?
At det finnes en arena der alle kan si hva de vil, skaffe seg lesere, kommentere, delta, bidra, finne på, krangle, skape og mobilisere? Duh. Selvfølgelig.
Folk må bare skjønne at Internett ikke er alle ikke-journalister sitt middelmådige avisprosjekt. Og en del av dem som er vant til å få alt de skriver på trykk i avisen, må venne seg til at sosiale medier krever mer av dem enn at de bare skriver en tekst og legger den ut.
Og Hege Skjeie? Twitterdugnaden folk satte i gang for å svare henne var vel bevis godt nok på at hun tok feil om Twitter…
Andre har skrevet mer jordnært og mindre visjonært enn meg. Legg merke til den gode blandingen av journalister, kjente politikere og bloggere under pseudonym. Vakkert, vakkert:
Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.
«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»
Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.
Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.
Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.
På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.
Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.
«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»
«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»
Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»
Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.
Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.
Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.
Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:
Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»
Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.
Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.
Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»
Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter – og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.
Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»
«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»
Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.
Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.
Jeg har skrevet om Steinerskolen tidligere, og får stadig vekk spørsmål i kommentarfeltet og på epost om jeg vil anbefale del eller den Steinerskolen. Siden jeg skrev innlegget mitt om Steinerskolen på denne tiden i 2007 har jeg kommet frem til at jeg ikke ville sendt mine barn på noen Steinerskole uansett, så jeg kommer ikke til å anbefale én skole frem for en annen.
(Likevel kan det være verdt å merke seg at Steinerskolen i Moss og Steinerskolen på Nesodden er regnet for de mest «ekstreme» antroposofene, mens Oslo By Steinerskole ligger nærmest opp til en offentlig læreplan.) Jeg tenkte at jeg skulle redegjøre litt for hvorfor jeg mener Steinerskolen er problematisk, utover grunnene jeg oppgir i det forrige innlegget mitt:
Steinerskolen – en religiøs friskole:
Som du sikkert vet, er Steinerskolen en friskole basert på alternativ pedagogikk, i motsettning til en religiøs friskole, som er basert på en bestemt type livssyn. Så langt, så vel. Problemet er hva den alternative pedagogikken er bygget på. I Steinerskolens tilfelle er den bygget på Rudolf Steiner sine visjoner – visjoner de fleste av oss vil definere som religiøse visjoner.
På denne måten kan vi si at mens en religiøs friskole lærer barn å lese og skrive, i tillegg til å gjøre det i en ramme der et bestemt livssyn forkynnes, er måten det barna lærer å lese og skrive på innenfor Steinerskolen det religiøse elementet. Hva er problemet med en pedagogikk basert på en religiøs visjon? At den ikke endres eller utprøves over tid.
Det finnes like lite empirisk data for at steinerpedagogikk fungerer godt undervisningsmessig som det gjør for at homeopatmedisin har en helbredende effekt. Steinerskolen forkynner ikke en bestemt religiøs rettning, men pedagogikken deres er religiøs.
Et statisk barnesyn:
Så hva er pedagogikk? Måten du lærer folk noe, i de fleste tilfeller måten du lærer barn noe. Steinerpedagogikk er basert på Rudolf Steiner sitt syn på barns utvikling, et statisk barndomssyn som går ut på at barn har særegne kvaliteter og kjennetegn ettersom hvor gamle de blir.
Dette er grunnen til at Steinerskolen er den eneste skolen der seksåringer ikke begynner i første klasse, men fortsetter å gå i barnehaven eller i egne «miniklubber» til de er syv, fordi man mener det skjer noe med barnet når det blir syv år. 13-åringer er sånn. 15-åringer er sånn. 9-åringer er sånn. Alle årskull har sin egen farve, sine egne behov og sine egne utfordringer.
Ulempen? Alle barna som ikke passer inn, samt det faktum at barnebåsene er basert på – nettopp, Rudolf Steiner sine religiøse visjoner. Problembarn, barn som ligger foran klassen, barn som ikke passer inn blir alle forklart utfra antroposofisk syn på menneskeutviklingen. Jeg var for kald og faktaorientert for min aldersgruppe da jeg begynte i sjetteklasse på Steinerskolen, f.eks. Jeg har papir på det (c:
Et totalitært skolesystem:
Jeg kunne formulert en rekke andre grunner til at jeg er Steinerskolemotstander, men de bunner alle sammen ut i idéen om å la barna dine utdannes innenfor et system der alt er basert på religiøse teorier fra forrige århundre.
Barna på den lokale Bibelskolen har kanskje et litt spennende forhold til Passion of the Christ i ettertid, men det påvirker ikke hvordan de lærer gangetabellen. Nei, de færreste foreldre merker noe til antroposofien eller verdenssynet pedagogikken er bygget på.
Ja, barna dine får mye kvalitetstid med akvarellmaling og Shakespeare. Problemet mitt med skolen er i bunn og grunn det samme jeg hadde med den da jeg gikk i seksårsgruppa deres som liten:
Virrvarr:
Hvorfor får jeg ikke tegne med blyant?
Førskolelærer:
Fordi vi har ikke blyanter her.
Virrvarr:
Hvorfor har dere ikke blyanter her?
Førskolelærer:
Fordi vi ikke har blyanter her.
Virrvarr:
Jeg tok med en blyant selv!
Førskolelærer:
Den tar jeg, takk.
I ettertid har jeg lest og blitt forklart hvordan det forhindrer barn å utvikle sin naturlige strek på det tidspunktet om de bruker blyant og kulepenn. Hvorfor? Steiner sa det.
Jeg er skeptisk til Steinerskolen fordi jeg vil bygge grunnlaget kunnskapsnasjonen Norge på andre premisser enn «Steiner sa det». At noe er annerledes enn det bestående, betyr ikke at det ikke kan være mer totalitært enn det bestående. Med mindre du synes at antroposofi er smarte greier, er ikke egentlig Steinerskolen noe for deg.
Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.
Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?
Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».
Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:
At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.
Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?
Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:
De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.
I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.
Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.
Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:
Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.
Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:
Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:
Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.
I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.
De skriver følgende på nettsiden sin:
Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!
Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:
Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.
Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.
Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.
Velg dildoer, vibratorer og buttplugs i solide, vaskbare, hudvennlige materialer som silikon, hardplast eller glass.
Velg oppladbare vibratorer, ikke batteridrevne.
En dyr leke eier masse billig skit. Myke, billige plastmaterialer som gele og gummi er uten innholdsfortegnelse og inneholder alt fra spesialavfall til mykningsmidler, i tillegg til at de smelter, brekker og er vanskelige å holde rene. Gå for kvalitet når du kjøper nytt. Bruk kondom med kjipe leker du allerede har.
Det finnes masse gode økologiske glidemidler hvis du vil velge grønt.
Les anmeldelser på Internett. Hvis alle skriver at leken du vurderer å kjøpe går i stykker på null komma svusj, er den ikke et godt miljøvalg.
Det kjipe er at hele miljøperspektivet i artikkelen om grønne sexleketøy har forsvunnet, og alt handler om hvorvidt det er nok flatater, en miljøgift, i gele-leketøy til at de er skikkelig helseskadelige. Antonsens syn kan oppsummeres med at vi ikke må skremme folk, og at leketøy av dårlig kvalitet ikke skal skade deg hvis du bruker det «en gang i uka».
Bortsett fra at jeg misliker «ikke skrem forbrukeren, de kunne risikere å ikke kjøpe produktet»-stilen Kondomeriet viser, er avsporingen om flatater kjedelig. I tillegg blir jeg litt paff av at Kondomeriet oppererer med en onani-normal for lekene sine. Jeg tror ganske mange kan finne på å onanere mer enn én gang i uken…
Uansett: Miljøartikkelen handler først og fremst om hvorfor du bør kjøpe kvalitetsleketøy som er vaskbare og varer lenge – argumenter som er like relevante enten det er miljøgifter i leketøyet ditt eller ei.
Det beste rådet om du vil ha lavbudskjettsleker er å kjøpe kondomer i tillegg og bruke det som medtode for å holde lekene rene. Ta på ett kondom når du skal bruke leketøyet, bytt når du skal bruke det på en eventuell partner og legg det i skuffen med et kondom over, så blir det ikke så ekkelt.
Dette er råd du godt kunne fått med mye av det de selger på Kondomeriet, siden mange billige vibratorer og «fitter på boks» til menn er et herk å vaske uansett. Problemet er vel strengt tatt at Antonsens budskap i artikkelen er «kjøp leketøy, det er ikke så farlig og damene vet nok ikke hva de snakker om».
Siden sexleketøy er litt show, not tell, har jeg laget en videosnutt hvor jeg viser frem et eksempel på hva jeg mener er lite miljøvennelig puleutstyr. Videoen er laget i huj og hast siden den stakkars leken skulle på lesbeparty og var på vei ut døra. Bær over med Virrvarrs klønete formuleringer, hm? Det er tross alt mitt første videoblogginnlegg:
Jess, lavkvalitets batterisluker i gele med masse mekanikk inni som gjør den vanskelig å vaske. Uansett: Selv om Kondomeriet sier at lekene deres ikke er giftige om du bare bruker dem ukentlig, har de ingen gode svar på hovedpoengene i miljøartikkelen.
Noe av det som er fint med Kjensli sin nettbutikk, er at hun har full deklarasjon på alt hun selger. Kondomeriet har ofte påskriften «Deilig dildo!» og ikke noe mer. Beklager, men jeg ville ikke kjøpt «Deilig mat!» uten innholdsfortegnelse heller. Selv om ikke maten var direkte giftig.
«Jeg klarer bare ikke skrive opp på et opprop der Hege Storhaug har skrevet også.»
Vi står ute i bakgåren under varmelampene og holder røykerne med selskap. Temaet er forslaget til endringen av blasfemiparagrafen, forslaget til utvidelsen av rasismeparagrafen, loven som muliggjør å straffe krenkende utsagn om religion.
Langt til høyre, langt til venstre, midt i mellom og på skrå – det meste av meningsspekteret er representert. Greit, vi mangler noen SV-folk og noe religiøse, noen som kanskje ville tatt Storberget i forsvar. Luften er full av snø og nikotin og vi har faktisk konsensus.
Vi er mot. Det vi diskuterer litt er hvorvidt det er kult å putte navnet sitt på samme papir som folk vi ser på som islamofobe. Konklusjonen er «tja.» Spørsmålet er for viktig til å gjøres smalt, og ingen av oss vil at de som går over i rasistiske karakteristikker av islam skal få lov til å definere motstanden mot loven.
Jeg pleide å være veldig religiøs. Det gikk over. Jeg har skrevet noen ord om hvordan krenkende yttringer oppleves når du faktisk tror til Fritanke.no. Blasfemiske yttringer kan oppleves som personlige fornærmelser, fordi tro først og fremst er en følelse, ikke en mening. Samtidig er det ingen grunn til at sterke følelser skal være fritatt for kritikk, harselas eller satire.
Noe av det skremmende med det lovforslaget som foreligger, er at det er å vekke en sovende blasfemiparagraf. Å gå fra «du fornærmer Gud og det må være straffbart» til «du fornærmer meg som tror på Gud og det må være straffbart» er å tilpasse loven for et moderne, sekulært samfunn og gjøre den mulig å bruke.
En del av ytringsfriheten er å beskytte folks rettigheter til å støte og fornærme hverandre, med noen få begrensninger, satt av rasismeparagrafen. Den behøver ingen utvidelse. Utsagn som er hatefulle og dreier seg om enkeltgrupper «Drep muslimen!/Drep prestejævelen!/Drep homoene!» er allerede dekket av den eksisterende lovgivningen. Sterkt fornærmende utsagn om noens religion er ikke et sterkt fornærmende utsagn om dem, selv om det kan føles slik.
Hovedargumentet til Storberget med venner, er at loven vil prioritere minoritetsreligionene og dermed forhindre utsagn som kan føre til fremtidige konflikter. Mange har nevnt Muhammedkarikaturene- og hvordan loven på mange måter virker skreddersydd for en norsk situasjon av samme type.
Jeg var en av dem som kritiserte Jyllandspostens publisering av karikaturene og stilte spørsmålet «Hva vil du si ved å trykke dem? Handler dette bare om yttringsfrihet?». Samtidig er det å kritisere noe som er trykket og å ville forby noe jeg er kritisk til to vilt forskjellige ting. Yttringsfriheten gir både muligheten til at noe kan si noe jeg synes er teit og at jeg kan få lov til å si at jeg synes det er teit. Motsetningene som gjorde at karikaturene ble den brannfakkelen den ble, ville ikke forsvunnet om man fikk forbud mot å trykke dem.
Som en av talspersonene for oppropet mot loven sa på radioen: Norge er blitt så sekulært som det har blitt og den norske kristendommen har blitt så liberal som den har blitt gjennom aktiv kritikk, debatt, parodi og diskusjon. Det er å sette oss mange år tilbake å skulle få en oppdatert blasfemiparagraf som kan tas i bruk.
Hva kan du gjøre? Vel, du kan melde deg inn i denne facebookgruppen og signere dette oppropet. Teksten i oppropet er utmerket, selv om du må skrive opp navnet ditt ved siden av Hege Storhaug.
Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.
Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.
Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.
Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.
Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.
Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:
Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.
Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.
Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?
Jeg har fått en utmerkelse fra Britt-Åse og SerendipityCat. Utmerkelsen går på å være en blogger som behandler temaet «nærhet» godt. Jeg skal gi den videre til åtte andre.
Jeg synes det er vanskelig å velge åtte bloggere blant alle dem jeg leser, men bestemte meg for å fokusere på dem som behandler temaet nærhet i bildeform. Her er åtte blogger du bør oppdage som alle bruker bilder for å få frem budskapet sitt på.
Denne bloggen er noe så spesielt som en kunstustilling under utvikling. Som leser får du smugkikke på prosessen og se hvordan bildene og motivene utvikler seg. En fin måte å komme under genseren på en billedkunster i arbeid. Oppdag Underveis idag.
Bharfot har ingen ren bildeblogg, men hun bruker fotografiene hun tar til å hente deg nærmere kulturarrangementene hun beskriver i innleggene sine. Dette bildet er en del av illustrasjonen til bokanmeldelsen av debuten til Aina Basso.
Buster klarer å fange angsten, skøyeraktigheten og livet i Fredrikstad i enkeltbilder. Her er siste i en serie om forråtnelse. Det begynte som et lekkert fruktfat.
Streck driver med et så spennende prosjekt som å skrive en bildebok i en blogg. Emo er en tenåringsfugl til å bli glad i. Skjønnlitteraturen kan være nærme, den også.
Fata har en skrike, sutre og surmuleblogg, men han har også massevis av gode illustrasjoner med politisk snert. Engasjement er en form for nærhet. Jeg vil gjerne slå et slag for det.
Tomas skriver om snurrige dyr, møter mellom mennesker og livet med barn. Oppdag den sprell, spill levende bloggen hans! Dessuten ser jeg at du kan ønske deg en personlig tegning fra Tomas, også. For deg som er opptatt av din figur, som han sier det selv.
Hellyeah har startet en egen kunstblogg med illustrasjoner og fotografier som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Det er en god blanding av adbusting, hodeskaller og politisk kommentar i bildeform. Hurra!
Jeg syntes Mannfolkprat var pur poesi da det bare var tekst, men i den senere tid har innleggene fått nydelige fotografier som gjør tekstene enda vakrere, sårere og definitivt nærere.
Sånn. Nå velger dere åtte andre dere kan dele utmerkelsen med. Og dere andre? Dere har vel oppdaget minst én ny blogg med kunsterisk innhold?
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
