Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.
«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»
Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.
Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.
Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.
På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.
Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.
«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»
«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»
Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»
Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.
Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.
Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.
Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:
Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»
Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.
Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.
Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»
Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter – og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.
Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»
«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»
Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.
Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.
Jeg har skrevet om Steinerskolen tidligere, og får stadig vekk spørsmål i kommentarfeltet og på epost om jeg vil anbefale del eller den Steinerskolen. Siden jeg skrev innlegget mitt om Steinerskolen på denne tiden i 2007 har jeg kommet frem til at jeg ikke ville sendt mine barn på noen Steinerskole uansett, så jeg kommer ikke til å anbefale én skole frem for en annen.
(Likevel kan det være verdt å merke seg at Steinerskolen i Moss og Steinerskolen på Nesodden er regnet for de mest «ekstreme» antroposofene, mens Oslo By Steinerskole ligger nærmest opp til en offentlig læreplan.) Jeg tenkte at jeg skulle redegjøre litt for hvorfor jeg mener Steinerskolen er problematisk, utover grunnene jeg oppgir i det forrige innlegget mitt:
Steinerskolen – en religiøs friskole:
Som du sikkert vet, er Steinerskolen en friskole basert på alternativ pedagogikk, i motsettning til en religiøs friskole, som er basert på en bestemt type livssyn. Så langt, så vel. Problemet er hva den alternative pedagogikken er bygget på. I Steinerskolens tilfelle er den bygget på Rudolf Steiner sine visjoner – visjoner de fleste av oss vil definere som religiøse visjoner.
På denne måten kan vi si at mens en religiøs friskole lærer barn å lese og skrive, i tillegg til å gjøre det i en ramme der et bestemt livssyn forkynnes, er måten det barna lærer å lese og skrive på innenfor Steinerskolen det religiøse elementet. Hva er problemet med en pedagogikk basert på en religiøs visjon? At den ikke endres eller utprøves over tid.
Det finnes like lite empirisk data for at steinerpedagogikk fungerer godt undervisningsmessig som det gjør for at homeopatmedisin har en helbredende effekt. Steinerskolen forkynner ikke en bestemt religiøs rettning, men pedagogikken deres er religiøs.
Et statisk barnesyn:
Så hva er pedagogikk? Måten du lærer folk noe, i de fleste tilfeller måten du lærer barn noe. Steinerpedagogikk er basert på Rudolf Steiner sitt syn på barns utvikling, et statisk barndomssyn som går ut på at barn har særegne kvaliteter og kjennetegn ettersom hvor gamle de blir.
Dette er grunnen til at Steinerskolen er den eneste skolen der seksåringer ikke begynner i første klasse, men fortsetter å gå i barnehaven eller i egne «miniklubber» til de er syv, fordi man mener det skjer noe med barnet når det blir syv år. 13-åringer er sånn. 15-åringer er sånn. 9-åringer er sånn. Alle årskull har sin egen farve, sine egne behov og sine egne utfordringer.
Ulempen? Alle barna som ikke passer inn, samt det faktum at barnebåsene er basert på – nettopp, Rudolf Steiner sine religiøse visjoner. Problembarn, barn som ligger foran klassen, barn som ikke passer inn blir alle forklart utfra antroposofisk syn på menneskeutviklingen. Jeg var for kald og faktaorientert for min aldersgruppe da jeg begynte i sjetteklasse på Steinerskolen, f.eks. Jeg har papir på det (c:
Et totalitært skolesystem:
Jeg kunne formulert en rekke andre grunner til at jeg er Steinerskolemotstander, men de bunner alle sammen ut i idéen om å la barna dine utdannes innenfor et system der alt er basert på religiøse teorier fra forrige århundre.
Barna på den lokale Bibelskolen har kanskje et litt spennende forhold til Passion of the Christ i ettertid, men det påvirker ikke hvordan de lærer gangetabellen. Nei, de færreste foreldre merker noe til antroposofien eller verdenssynet pedagogikken er bygget på.
Ja, barna dine får mye kvalitetstid med akvarellmaling og Shakespeare. Problemet mitt med skolen er i bunn og grunn det samme jeg hadde med den da jeg gikk i seksårsgruppa deres som liten:
Virrvarr:
Hvorfor får jeg ikke tegne med blyant?
Førskolelærer:
Fordi vi har ikke blyanter her.
Virrvarr:
Hvorfor har dere ikke blyanter her?
Førskolelærer:
Fordi vi ikke har blyanter her.
Virrvarr:
Jeg tok med en blyant selv!
Førskolelærer:
Den tar jeg, takk.
I ettertid har jeg lest og blitt forklart hvordan det forhindrer barn å utvikle sin naturlige strek på det tidspunktet om de bruker blyant og kulepenn. Hvorfor? Steiner sa det.
Jeg er skeptisk til Steinerskolen fordi jeg vil bygge grunnlaget kunnskapsnasjonen Norge på andre premisser enn «Steiner sa det». At noe er annerledes enn det bestående, betyr ikke at det ikke kan være mer totalitært enn det bestående. Med mindre du synes at antroposofi er smarte greier, er ikke egentlig Steinerskolen noe for deg.
Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.
Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?
Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».
Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:
At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.
Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?
Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:
De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.
I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.
Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.
Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:
Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.
Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:
Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:
Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.
I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.
De skriver følgende på nettsiden sin:
Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!
Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:
Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.
Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.
Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.
Velg dildoer, vibratorer og buttplugs i solide, vaskbare, hudvennlige materialer som silikon, hardplast eller glass.
Velg oppladbare vibratorer, ikke batteridrevne.
En dyr leke eier masse billig skit. Myke, billige plastmaterialer som gele og gummi er uten innholdsfortegnelse og inneholder alt fra spesialavfall til mykningsmidler, i tillegg til at de smelter, brekker og er vanskelige å holde rene. Gå for kvalitet når du kjøper nytt. Bruk kondom med kjipe leker du allerede har.
Det finnes masse gode økologiske glidemidler hvis du vil velge grønt.
Les anmeldelser på Internett. Hvis alle skriver at leken du vurderer å kjøpe går i stykker på null komma svusj, er den ikke et godt miljøvalg.
Det kjipe er at hele miljøperspektivet i artikkelen om grønne sexleketøy har forsvunnet, og alt handler om hvorvidt det er nok flatater, en miljøgift, i gele-leketøy til at de er skikkelig helseskadelige. Antonsens syn kan oppsummeres med at vi ikke må skremme folk, og at leketøy av dårlig kvalitet ikke skal skade deg hvis du bruker det «en gang i uka».
Bortsett fra at jeg misliker «ikke skrem forbrukeren, de kunne risikere å ikke kjøpe produktet»-stilen Kondomeriet viser, er avsporingen om flatater kjedelig. I tillegg blir jeg litt paff av at Kondomeriet oppererer med en onani-normal for lekene sine. Jeg tror ganske mange kan finne på å onanere mer enn én gang i uken…
Uansett: Miljøartikkelen handler først og fremst om hvorfor du bør kjøpe kvalitetsleketøy som er vaskbare og varer lenge – argumenter som er like relevante enten det er miljøgifter i leketøyet ditt eller ei.
Det beste rådet om du vil ha lavbudskjettsleker er å kjøpe kondomer i tillegg og bruke det som medtode for å holde lekene rene. Ta på ett kondom når du skal bruke leketøyet, bytt når du skal bruke det på en eventuell partner og legg det i skuffen med et kondom over, så blir det ikke så ekkelt.
Dette er råd du godt kunne fått med mye av det de selger på Kondomeriet, siden mange billige vibratorer og «fitter på boks» til menn er et herk å vaske uansett. Problemet er vel strengt tatt at Antonsens budskap i artikkelen er «kjøp leketøy, det er ikke så farlig og damene vet nok ikke hva de snakker om».
Siden sexleketøy er litt show, not tell, har jeg laget en videosnutt hvor jeg viser frem et eksempel på hva jeg mener er lite miljøvennelig puleutstyr. Videoen er laget i huj og hast siden den stakkars leken skulle på lesbeparty og var på vei ut døra. Bær over med Virrvarrs klønete formuleringer, hm? Det er tross alt mitt første videoblogginnlegg:
Jess, lavkvalitets batterisluker i gele med masse mekanikk inni som gjør den vanskelig å vaske. Uansett: Selv om Kondomeriet sier at lekene deres ikke er giftige om du bare bruker dem ukentlig, har de ingen gode svar på hovedpoengene i miljøartikkelen.
Noe av det som er fint med Kjensli sin nettbutikk, er at hun har full deklarasjon på alt hun selger. Kondomeriet har ofte påskriften «Deilig dildo!» og ikke noe mer. Beklager, men jeg ville ikke kjøpt «Deilig mat!» uten innholdsfortegnelse heller. Selv om ikke maten var direkte giftig.
«Jeg klarer bare ikke skrive opp på et opprop der Hege Storhaug har skrevet også.»
Vi står ute i bakgåren under varmelampene og holder røykerne med selskap. Temaet er forslaget til endringen av blasfemiparagrafen, forslaget til utvidelsen av rasismeparagrafen, loven som muliggjør å straffe krenkende utsagn om religion.
Langt til høyre, langt til venstre, midt i mellom og på skrå – det meste av meningsspekteret er representert. Greit, vi mangler noen SV-folk og noe religiøse, noen som kanskje ville tatt Storberget i forsvar. Luften er full av snø og nikotin og vi har faktisk konsensus.
Vi er mot. Det vi diskuterer litt er hvorvidt det er kult å putte navnet sitt på samme papir som folk vi ser på som islamofobe. Konklusjonen er «tja.» Spørsmålet er for viktig til å gjøres smalt, og ingen av oss vil at de som går over i rasistiske karakteristikker av islam skal få lov til å definere motstanden mot loven.
Jeg pleide å være veldig religiøs. Det gikk over. Jeg har skrevet noen ord om hvordan krenkende yttringer oppleves når du faktisk tror til Fritanke.no. Blasfemiske yttringer kan oppleves som personlige fornærmelser, fordi tro først og fremst er en følelse, ikke en mening. Samtidig er det ingen grunn til at sterke følelser skal være fritatt for kritikk, harselas eller satire.
Noe av det skremmende med det lovforslaget som foreligger, er at det er å vekke en sovende blasfemiparagraf. Å gå fra «du fornærmer Gud og det må være straffbart» til «du fornærmer meg som tror på Gud og det må være straffbart» er å tilpasse loven for et moderne, sekulært samfunn og gjøre den mulig å bruke.
En del av ytringsfriheten er å beskytte folks rettigheter til å støte og fornærme hverandre, med noen få begrensninger, satt av rasismeparagrafen. Den behøver ingen utvidelse. Utsagn som er hatefulle og dreier seg om enkeltgrupper «Drep muslimen!/Drep prestejævelen!/Drep homoene!» er allerede dekket av den eksisterende lovgivningen. Sterkt fornærmende utsagn om noens religion er ikke et sterkt fornærmende utsagn om dem, selv om det kan føles slik.
Hovedargumentet til Storberget med venner, er at loven vil prioritere minoritetsreligionene og dermed forhindre utsagn som kan føre til fremtidige konflikter. Mange har nevnt Muhammedkarikaturene- og hvordan loven på mange måter virker skreddersydd for en norsk situasjon av samme type.
Jeg var en av dem som kritiserte Jyllandspostens publisering av karikaturene og stilte spørsmålet «Hva vil du si ved å trykke dem? Handler dette bare om yttringsfrihet?». Samtidig er det å kritisere noe som er trykket og å ville forby noe jeg er kritisk til to vilt forskjellige ting. Yttringsfriheten gir både muligheten til at noe kan si noe jeg synes er teit og at jeg kan få lov til å si at jeg synes det er teit. Motsetningene som gjorde at karikaturene ble den brannfakkelen den ble, ville ikke forsvunnet om man fikk forbud mot å trykke dem.
Som en av talspersonene for oppropet mot loven sa på radioen: Norge er blitt så sekulært som det har blitt og den norske kristendommen har blitt så liberal som den har blitt gjennom aktiv kritikk, debatt, parodi og diskusjon. Det er å sette oss mange år tilbake å skulle få en oppdatert blasfemiparagraf som kan tas i bruk.
Hva kan du gjøre? Vel, du kan melde deg inn i denne facebookgruppen og signere dette oppropet. Teksten i oppropet er utmerket, selv om du må skrive opp navnet ditt ved siden av Hege Storhaug.
Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.
Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.
Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.
Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.
Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.
Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:
Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.
Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.
Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?
Jeg har fått en utmerkelse fra Britt-Åse og SerendipityCat. Utmerkelsen går på å være en blogger som behandler temaet «nærhet» godt. Jeg skal gi den videre til åtte andre.
Jeg synes det er vanskelig å velge åtte bloggere blant alle dem jeg leser, men bestemte meg for å fokusere på dem som behandler temaet nærhet i bildeform. Her er åtte blogger du bør oppdage som alle bruker bilder for å få frem budskapet sitt på.
Denne bloggen er noe så spesielt som en kunstustilling under utvikling. Som leser får du smugkikke på prosessen og se hvordan bildene og motivene utvikler seg. En fin måte å komme under genseren på en billedkunster i arbeid. Oppdag Underveis idag.
Bharfot har ingen ren bildeblogg, men hun bruker fotografiene hun tar til å hente deg nærmere kulturarrangementene hun beskriver i innleggene sine. Dette bildet er en del av illustrasjonen til bokanmeldelsen av debuten til Aina Basso.
Buster klarer å fange angsten, skøyeraktigheten og livet i Fredrikstad i enkeltbilder. Her er siste i en serie om forråtnelse. Det begynte som et lekkert fruktfat.
Streck driver med et så spennende prosjekt som å skrive en bildebok i en blogg. Emo er en tenåringsfugl til å bli glad i. Skjønnlitteraturen kan være nærme, den også.
Fata har en skrike, sutre og surmuleblogg, men han har også massevis av gode illustrasjoner med politisk snert. Engasjement er en form for nærhet. Jeg vil gjerne slå et slag for det.
Tomas skriver om snurrige dyr, møter mellom mennesker og livet med barn. Oppdag den sprell, spill levende bloggen hans! Dessuten ser jeg at du kan ønske deg en personlig tegning fra Tomas, også. For deg som er opptatt av din figur, som han sier det selv.
Hellyeah har startet en egen kunstblogg med illustrasjoner og fotografier som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Det er en god blanding av adbusting, hodeskaller og politisk kommentar i bildeform. Hurra!
Jeg syntes Mannfolkprat var pur poesi da det bare var tekst, men i den senere tid har innleggene fått nydelige fotografier som gjør tekstene enda vakrere, sårere og definitivt nærere.
Sånn. Nå velger dere åtte andre dere kan dele utmerkelsen med. Og dere andre? Dere har vel oppdaget minst én ny blogg med kunsterisk innhold?
Noen ord er nesten uten innhold. De er markedsføringsord – luftig og substansløse som skum, men med klare følelser knyttet til dem. Hjemmelaget. Ekte. Fersk. Kvalitet. Naturlig. «Naturlig kvalitet – bare femten tilsetningsstoffer» «Mors hjemmelagde – bare tilsett vann». Idag tenkte jeg å se nærmere på begrepet «naturlig.»
Mange ting markedsføres som naturlige. Og jo, i mange tilfeller merker vi at naturlig er bra og syntetisk er dårlig. Friske jordbær eier syntetisk jordbæraroma. Ren ull eier polyester. Solbrun eier spraytan. I mange sammenhenger klistres «naturlig» på produkter hvor de bare har tilsatt noen ekte bær sammen med alle tilsettningstoffene, på samme måte som brød som har stått på lager i et år og stekt opp i butikken selges med påskriften «ferskt», men det er fordi reklamefolk lyver.
Men hva betyr egentlig naturlig? Økologiske dyrkningsmetoder og behandling som innebærer urter, ikke kjemikalier, markedsføres ofte som «naturlige». Samtidig er jordbruk en menneskelig oppfinnelse som slett ikke er så gammel som homo sapiens, og homeopatmidler er like fjerne fra urtebedet ditt som antibiotika.
Er naturlig alt som ikke er fremstilt kjemisk eller industrielt, eller er naturlig alt vi regner med at vi hadde den gangen vi var nakne, hårløse aper rundt et leirbål? Jenteblader har stadig guider til hvordan du skal bli «naturlig vakker» og «naturlig sunn» som oftest består at du skal gnukke deg med produkter som inneholder 1% honning eller 2% havsalt.
Vi er innstilt på at naturlig er bedre enn unaturlig, selv om vi ikke har noe klart begrep om hva det naturlige egentlig er. Iskwew har skrevet treffende om naturlig fødsel, i motsetning til unaturlig fødsel. Hva naturlig fødsel er? Fødsel uten smertelindring.
Jeg synes det er litt spennende å snakke om «unaturlige fødsler», siden du tross alt har grodd en baby inni magen din og kroppen din presser den ut. Nærmere naturen er du sjelden i vår moderne tid med mindre du bæsjer eller puler. At hjelp i form av smertelindring i fødselssammenheng skal stemples som unaturlig, innebærer at jenter som får smertestillende eller keisersnitt ikke er «ordentlige» damer. Naturlig = riktig. Unaturlig = galt.
Ut perspektivet om «naturlig fødsel» er storparten av livet vårt svært unaturlig. Jeg har laget en liste over naturlige ting vi ikke gjør:
Det er naturlig å:
Ikke bruke bind eller tamponger når man har mensen, men blø i vei.
Ikke bruke dopapir.
Ikke barbere legger, armhuler, overleppe og kjønnsorganer.
Ikke vaske håret, pusse tenner eller bruke deodorant.
Ikke sminke seg, farve håret eller stelle neglene.
Ikke ta smertestillende når du har vondt.
Ikke få bedøvelse når du går til tannlegen eller gjør andre smertefulle ting.
Ikke bruke sko.
Ikke bruke kontaktlinser, proteser, gebiss, vibratorer, pacemakere osv.
Lag din egen liste. Vi er ganske mange ledd fra det rent «naturlige», eller usiviliserte om du vil. Jeg tror ikke vi får se overskrifter som «500 naturlige visdomstenner trukket i år», «Stadig flere kvinner vil menstruere naturlig» og «Skosalget går ned, vi er naturlig barbente i sommer» – samtidig som Aftenposten synes det er logisk med artikler om hvor mange «naturlige nurk» som har blitt født på Ullevål til nå.
Noen som synes de kan definere naturlig for meg? Jeg er tilbøyelig til å tenke på det som et svadaord.
Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.
La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.
Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.
Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.
Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.
Senere dro vi opp i Camden Town – et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg – i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.
Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.
Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.
Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?
Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.
Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.
Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.
Siden jeg har blitt intervjuet i forbindelse med Jenter som kommer opp og i mente de siste ukene (i hvertfall kjennes det sånn ut), tenkte jeg at jeg skulle gi en liten oppsummering av hvordan de forskjellige journalistene har vært.
Som regel pleier man å lese intervjuene med de stakkars intervjuobjektene (aka Grevinnen og meg i dette tilfellet) og si «Hm, det var ikke så smart sagt» eller «Oi, dette var jo veldig bra». Jeg tenkte jeg skulle gi dere et lite innblikk i hvor forskjellige journalistene for de ulike avisene og bladene oppfører seg.
Først ut:
Det Nye:
Jeg leste et par utgaver av Det Nye før vi skulle intervjues. Det var det første intervjuet vi gav til boklansering, og vi forbredte oss godt. Det Nye-lesingen min gjorde meg nervøs.
Alle jentene som ble intervjuet, enten de var forfulgte tatere eller Skal vi danse-deltagere, snakket om hvorvidt de følte seg kvinnelige og hvordan de opprettholdt hår og sminke i en travel hverdag. Jeg så for meg et intervju som ville gå sånn:
Journalist: Føler du deg kvinnelig?
Virrvarr: Kvinnelig suger. Jeg er barsk og føler meg som Conan.
Journalist: Rrright. Så hva skal vi gjøre med spørsmålene om hva slags kosmetikk du foretrekker?
Virrvarr: Skriv at jeg vasker meg og at det holder i massevis.
Slik gikk det heldigvis ikke. Det Nye-journalisten stilte gode, kritiske spørsmål og ville ha masse detaljer om orgasme, hvordan få orgasme, hva du bør gjøre hvis du ikke får orgasme, og vinklet artikkelen slik at den skulle bli nyttigst for flest mulig jenter.
Etter å ha lest gjennom intervjuet, kom jeg frem til at de hadde vinklet boken vår slik at den skulle være mest mulig salgbar ovenfor Det Nyes lesere. Seksualopplysningsbudskapet vårt var godt representert i teksten. Kort sagt- jeg var fornøyd. Det eneste vi måtte gjøre klart underveis var at vi ikke snakket om vårt eget sexliv, men om sex generelt.
Det verste spørsmålet: «Såh – Ida. Hva er din rareste sexfantasi?» Jeg svarte at vi ikke kom til å fortelle våre fantasier, at vi ikke har lyst til å stemple noen fantasier som rare, men at vi kunne komme med noen eksempler fra tekstene vi hadde fått inn på ulike sexfantasier.
Det beste spørsmålet: Vi kom med tall på noe og hun spurte: «Hvor har dere det fra?» og så måtte vi oppgi kilden vår. Det skjedde hver gang vi kom med tall, og det var svært tilfredstillende. Jeg digger journalister som faktisk sjekker informasjonen de får.
Dagbladet Fredag:
Dagbladet Fredag skal gjøre en femsiders feature på oss, men jeg skjønte etter å ha lest et par fredagsutgaver at storparten av de fem sidene kom til å bli bilder. Det stemte overens med lengden på intervjuet – etter å ha lest gjennom for sitatsjekk slo det meg at det ikke er det jeg regner som fem sider. Uansett – intervjuet gikk bra.
Dagbladet stilte en del kritiske spørsmål, men ikke på samme måten som Det Nye. Istedet måtte vi snakke mer om feministisk profil, valg av lite mykt språk, mitt medlemskap i Rødt og at boken manglet de typiske «smør deg inn med lavendelolje og ha det godt med deg selv»-tipsene fra ukebladene. De stilte få oppfølgingsspørsmål på innholdet vårt og tok alt vi sa av tall, teorier og påstander for god fisk.
Greit nok, vi kommer ut i bokform – Spartacus skal være silen på at vi har kildene våre i orden, men jeg likte Det Nye bedre her. Det ferdige intervjuet er sensasjonspreget – og det er vel greia med tabloidpressen. Det stod flere skildrende linjer om hvor høyt og grovt vi snakket, og det stemmer sikkert. Jeg har ingen sosiale antenner mer. De hadde også funnet et av de mest spektakulære tipsene som de åpnet teksten med. Kort sagt – teksten blir morsom lesning, med fokus på sensasjon.
Det verste spørsmålet: «Ser dere på dere selv som orgasmeorakler?» Her måtte vi fnise og si tydelig «Nei.» Jeg har ofte lurt på hvordan folk klarer å kalle seg så dumme ting i avisen, men nå vet jeg hvor de kommer fra. Hadde vi sagt «Why not?» så ville vi stått som «orgasmeorakler» i Dagbladet.
Det beste spørsmålet: «Forklar meg hvorfor boka deres er viktig i den feministiske dagskampen – og er det egentlig noe vits i å være feminist idag?» Ohlalala. Diggeste spørsmålet i verden. Gjett hvem som pratet leeeenge? ^_^
Blikk:
Siste ut i denne anmeldelsen er Blikk – de skeives eget tidsskrift. Jeg vet ikke om dette var det beste intervjuet, men det var definitivt det mest koselige. Journalisten fra Blikk hadde ikke bare lest boken godt, hun hadde innvendinger til teksten hvor jeg faktisk var enig og idéer til hva som burde være med i en eventuelt oppdatert utgave. «Hva med kvinner i overgangsalderen? Det har dere ikke skrevet noe om.» Og jeg måtte si, nei, dette er det jeg personlig ser på som den største mangelen. Godt lest.
Hvis Det Nye fokuserte på salgbarhet og Dagbladet på sensasjon, så fokuserte Blikk på samhold. Vips, så satt jeg der og snakket om min første forelskelse i en jente, mine opplevelser av hatvold, lesbisk identitet og hvordan Mr. Jackson er den eneste mannen jeg egentlig liker. Grevinnen fortalte sin romantiske historie om hvordan hun ble tatt med storm av en krølltopp fra nordnorge mens hun gikk rundt og ante fred og ingen fare i heteroland.
Selv om planen var å holde privatlivet unna i intervjuene, gjorde vi et unntak for Blikk. Det føltes bra. Journalisten spurte oss om Den lesbiske sengedøden, om hva som er et bra lesbisk sexliv, om kvinners underliv, om det heteronormative synet på sex vi opplæres i og vi fikk snakket om mange politiske spørsmål i en uanstrengt setting.
Privatliv og politiske meninger skled sammen til et varmt intervju. Det hele toppet seg med en fotosession i regjeringskvartalet med journalisten som sa: «Kom igjen, jenta! Sjå nypult ut!» I en hvilken som helst annen setting ville det vært ubehagelig. Her var det helt riktig.
Det verste spørsmål: «Bør heterojenter ha sex med hverandre?» Her visste jeg ikke hva jeg skulle svare. «Hvis de..vil?» Jeg kan ikke si noe normativt om hva som er bra for heterojentene. Men mer sex, mer eksprimentering, ja tusen takk.
Det beste spørsmålet: For mange til å velge ett. Likevel – jeg likte best forslagene hun hadde til forbedringer i teksten. Det var ikke spørsmål, men det var relevant kritikk. Det gjør meg varm om hjertet.
Jeg kommer ikke til å sette terningkast på noen av intervjuene, for jeg er jevnt over fornøyd med alle tre. Det som likevel slår meg er at det ble tre svært forskjellige intervjuer som kommer til å stå på trykk. Samme boka, samme jentene, ulikt journalistisk filter – vips! Tre forskjellige historier i avisen. I Det Nye driver vi med seksualopplysning, i Dagbladet er vi skikkelig dirty og rett på sak, i Blikk er vi homopolitiske, personlige og svært politiske.
Og bildene? De krever sitt eget blogginnlegg. Vent og se.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
