Søndag 11. april 2010

Sterke meninger

Denne teksten stod i Fredriksstad blad på lørdag.

Jeg har meninger om det aller meste. Av og til mener jeg ting altfor sterkt og altfor mye. Derfor har jeg noen huskeregler jeg bruker når jeg skal uttale meg om noe.

Hver gang jeg har tenkt noe jeg synes er sinnssykt smart og innmari lurt, stiller jeg meg selv disse spørsmålene før jeg slår i bordet. Det er to grunner til at jeg gjør dette.

For det første er det ikke alltid at magefølelsen min er så smart. For det andre er det flaut å mene noe veldig bastant som i etterkant viser seg å være helt på jordet. En ting er å løse verdensproblemene over noen øl med gode venner.

En annen ting er å skrive den samme løsningen på verdensproblemene i avisen.

I disse internett-tider kommer denne teksten til å være knyttet til navnet mitt i mange år fremover. Da er det greit å være kritisk til seg selv.

Mange mener det viktigste er å ha sterke meninger og stå på sitt, uansett hva andre sier. Jeg tror på det å tvile på egne meninger og tenke seg om to ganger.

Det er også utgangspunktet for min første huskeregel, og den jeg minne meg om flest ganger: At du mener noe veldig, veldig sterkt gjør det ikke veldig, veldig sant.

Ja, det kommer rett fra hjertet eller rett fra levra, men det at noe er usensurert gjør det ikke automatisk lurt eller relevant. Som regel er det omvendt: Når du er veldig følelsesmessig engasjert i noe, er du ikke villig til å ta inn motargumenter uansett hvor gode de er.

Aslak Nores debattbok Ekstremistan handler først og fremst om at han med flere er bekymret over innvandringen, og at den følelsen må tas på alvor. Jeg er skeptisk.

Frykt kommer fra den delen av hjernen vi deler med mus og firfisler, og er ikke alltid til å stole på. Jeg er redd for edderkopper, men de er ikke farlige. Jeg er ikke redd for å kjøre bil uten bilbelte, men det er farlig.

At Nore med flere er redd innvandrere er ikke noe argument for at innvandrere er farlige. På samme måte må jeg, som har masse fordommer mot Frp, innse at min irritasjon over Siv Jensen ikke er et politisk argument.

Da jeg var en liten raddis hadde vi buttons med påskriften «Bush er en bæsj». Ikke akkurat en hardtslående kritikk av USAs utenrikspolitikk.

Resonnementer jeg kommer opp med når jeg er skikkelig provosert er det dermed en grunn til å være skeptisk til. Det betyr ikke at det ikke finnes velbegrunnet bekymring og rettferdig harme, men frykt og sinne i seg selv er dårlige argumenter.

Den andre huskeregelen min er mer filosofisk. Den lyder: «Husk at verden finnes på ordentlig.»

Jeg har den for å minne meg på at verden finnes uavhengig av meg, og at om jeg har feil informasjon om hvordan den henger sammen, er det mitt ansvar å skaffe ny informasjon og sørge for at verdensbildet mitt passer med den verden som faktisk fins.

Jeg kan mene at jorda er flat alt jeg orker. Det gjør ikke jorda flat. Eller for å ta et mer nærliggende eksempel: Jeg har alltid ment at å resirkulere plast er viktig for miljøet og følte at jeg hadde vunnet en stor politisk seier da det ble innført i Oslo.

Så kommer det en ny undersøkelse som viser at å plastgjenvinning er så godt som betydningsløst for miljøets del.

Jeg blir litt skuffet og lei meg, men jeg minner meg selv på at verden finnes, og at min idé om at gjenvinning er bra taper mot en undersøkelse gjort av folk som har studert det reelle fenomenet gjenvinning.

Jeg blir litt fristet til å be forskerne slutte å forstyrre engasjementet mitt med fakta, men det er en taperstrategi. Jeg må pent endre mening og slåss for andre miljøtiltak isteden.

Evnen til å ombestemme seg er ikke særlig verdsatt i norsk offentlighet. Da Willy Pedersen gikk fra å være kritiker av legaliseringsbevegelsen til å bli tilhenger av legalisering av hasj, fokuserte både Dagbladet og VG på at han hadde ombestemt seg.

Hvordan kunne folk stole på Pedersen når han hadde ombestemt seg før? Da kunne han jo bare ombestemme seg igjen senere? Å endre mening ble fremstilt som noe vinglete.

Man kunne ikke ha tillit til folk som ombestemte seg i hytt og gevær. Det var viktigere å være sterk i troen enn å tvile seg frem til en bedre idé enn man pleide å ha.

Personlig synes jeg det er noe veldig tillitvekkende med folk som kan ombestemme seg og innrømme at det er nettopp det de har gjort.

Siv Jensen var mot operahuset i Bjørvika helt til det var ferdigbygget og populært. Da hadde hun vært for operahus bestandig.

Å kunne innrømme at man har ombestemt seg er nemlig svært nærliggende å kunne innrømme at man har tatt feil.

Tirsdag 9. mars 2010

Steinerkritikk, del 3

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.

Da jeg gikk i tiende klasse, var jeg veldig opptatt av alt mulig okkult.

Jeg var Norgesmester i tarotkort og røkelse, ivrig leser av alle mulige «The teenage witch! Make your own love spell in the kitchen!» og skulle tattovere stjernetegnet mitt på skulderen så fort jeg ble gammel nok.

I min intense lesning av alt mulig esoterisk, kom jeg over en dame ved navn Helena Blavatsky og en gjeng som het teosofisk samfunn.

Helena hadde visstnok vært både åndemedium og profet, og hadde skrevet en masse betraktninger som utvilsomt måtte være mye kulere enn alle wicca-bøkene jeg leste.

Når du er femten måler du tross alt det du leser utfra hvor hardcore det virker.

Jeg hadde ikke lest meg langt inn i teosofien før jeg skjønte at Rudolf Steiner, mannen som skolen jeg gikk på var oppkalt etter, hadde vært teosof og ledet den tyske delen av teosofisk samfunn.

Enda mer hardcore.

Jeg satt på biblioteket og undret på hvorfor jeg ikke hadde vært nysgjerrig på Steiner før.

Jeg mener: Jeg gikk på skolen hans, men jeg visste ikke så mye annet om mannen enn at han var tysk og het det samme som nissens rødnesete reinsdyr til fornavn.

I tillegg var jeg overbevist om at han hadde fullskjegg og var katolikk.

Alle gamle gråskjeggede grunnleggere måtte jo ha fullskjegg. Dessverre viste det seg at han hadde midtskill isteden, og lignet mistenkelig på den anemiske mannen det hang et stort bilde av på lærerværelset.

Dette med katolisismen hang sammen med alle helgenene vi feiret i løpet av skoleåret.

Jeg hadde trodd det bare var katolikkene som forholdt seg til helgener. Så feil kunne man ta.

Jeg gikk på biblioteket og lånte alt jeg kunne få tak i av Rudolf Steiner, fra Frihetens filosofi til obskure bøker om antroposofisk medisin.

Mitt nye prosjekt var å skjønne hva slags skole det var jeg gikk på.

Da vi skulle velge oss temaer for den avsluttende særoppgaven i norsk det året, var jeg sikker i min sak: Rudolf Steiner.

Norsklæreren min lo, og sa at da måtte hun nok desverre diskutere forslaget med resten av lærerkollegiet.

Det var ikke sånn at hvem som helst av elevene kunne sette seg inn i Steiners lære. Det kunne ødelegge den pedagogiske verdien av undervisningen.

Jeg ble supertrassig, som bare femtenåringer kan bli når de blir nektet å skrive om noe.

Det var jo ikke sånn at jeg hadde valgt oppgaven «Hasj – mine personlige erfaringer» eller «Selvmord – en serie praktiske forsøk» heller.

Hva var greia med at Steiner var så hemmelig at jeg ikke fikk skrive særoppgave om ham?

Et par dager senere fikk jeg vite at lærerkollegiet hadde godtatt særoppgaven og jeg satte i gang.

Jeg fant frem alle utgavene av Steinerskolens tidsskrift mamma hadde fått opp gjennom skoletiden min. Jeg lånte bøker om teosofi, om antropsofi og bøker av Steiner selv.

Jeg skrev ut alle artikler jeg kunne finne på nettsidene til ulike Steinerorganiasjoner. Jeg leste Kaj Skagen. Jeg leste artikler av danske og svenske antroposofer. Flittig elev, spør du? Hah.

Elev i ferd med å utforske et tema hun så vidt hadde fått lov til å snuse på, mener du. Jeg leste om Steiner og Steinerbevegelsen og det føltes litt ulovlig.

Deilig ulovlig.

I etterkant er 22 år gamle Ida litt oppgitt på 15 år gamle Ida som pløyde seg gjennom Frihetens filosofi og Steiners syn på Parzifal-myten og barnets utvikling.

Det var tunglest og kjedelig materiale for en tenåring på jakt etter sensasjon.

Jeg sovnet mange, mange ganger i tekster som snakket om eterlegemer og gnomer uten noen skikkelig forklaring på hva noen av fenomenene var.

Likevel: Å studere skolens egne læreplaner for tiden jeg hadde gått der ga mer mersmak.

Da kunne jeg nemlig se at lærerene mine hadde fulgt et strengt planlagt opplegg og lese hvordan ting vi hadde opplevd som absurde innfall, egentlig var nøye planlagte grep i dannelsen av sjelsmessige evner.

Når vi lærte litt algebra i sjetteklasse var det ikke fordi vi var smarte nok til å skjønne algebra, men fordi det var på tide å vekke vår evne til abstrakt tenkning.

Samme år skulle vi gripes av akustikken som fenomen og slå på ulike tresorter og kjenne klangen, fordi vi som sjetteklassinger var på samme nivå som mennesket hadde vært for mange tusen år siden da denne følsomheten ble introdusert hos oss.

Sjetteklasse-Ida var synkronisert med antikkens Hellas, mente læreplanen.

Mens jeg hadde trodd at læreren min var klinke kokos da vi stod og dunket på trestokkene, hadde meningen vært å vekke en eller annen glemt kunnskap fra antikken i oss.

Yes, I could dig this. Hardcore, hardcore.

Jeg skrev en lang, fyldig særoppgave på lyselilla papir i lyselilla Steinerfont og tegnet mange pene Steinerportretter, og gjorde mitt ytterste for å kopiere skolens grafiske profil.

Norsklæreren var kjempefornøyd, men foredraget jeg skulle holde for klassen gikk riktig dårlig.

Jeg skjønte at for å forklare hvorfor det var så interessant å skrive denne lærerkonspirasjonen der hvert rare undervisningsgrep hadde en skjult, åndelig mening, måtte jeg forklare en masse ting om reinkarnasjon og antroposofi og styr og årn klassen ikke skjønte en dritt av.

Jeg hadde rett og slett gjort for mye research til at jeg kunne formidle det skikkelig og endte opp med å fortelle hva som var opprinnelsen til eurytmifaget og at vi faktisk ikke bare løp rundt i sirkler, men visstnok skulle være i kontakt med litt av hvert.

Klassen ble ikke noe mer begeistret for eurytmi. Jeg fant ut at Nietzche var mye mer hardcore enn Steiner, og begynte å lese ham istedet.

I etterkant fikk jeg rollen som den på skolen som tolket lærernes oppførsel, argumentasjon og verdenssyn.

Jeg forklarte til og med et par nye vikarer hva som var greia med eurytmi.

Konklusjonen min etter særoppgaven var at greia med Steinerpedagogikken var at den på mange måter var en slags magisk formel som læreren skulle gjennomføre på elevene, men som elevene ikke måtte være klar over for at det skulle virke.

Mens elevene bare trodde at de lærte om vikingtiden, vekket læreren i virkeligheten kunnskap de hadde fra en tidligere reinkarnasjon, da de hadde vært vikinger.

Lærerens jobb var ikke å opplyse oss som elever om at vi hadde levd flere ganger før – jobben deres var å sørge for at vi faktisk fikk noe ekstra utvikling på dette reinkarnasjonstrinnet.

På den måten trengte heller ikke læreren være antroposof, det holdt lenge å utføre Rudolf Steiners formel i klasserommet.

Jeg, på den andre siden, var en superopplyst elev som hadde gjennomskuet dem alle sammen. Ofte opplevde jeg å ha lest mer Steiner enn læreren som underviste.

Det var først da jeg sluttet å være religiøs at hele steinerpedagogikken begynte å virke vel sær for meg.

Likevel er det greit å vite at jeg som tidligere elev ikke har hatt noen plutselige, sjokkartede opplevelser der jeg skjønte hva Steiners lære egentlig gikk ut på.

Som en tidligere lærer sa til meg da jeg fortalte ham om særoppgaven: «Jasså, du jukset, du?»

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.

Tirsdag 9. mars 2010

Steinerkritikk, del 1

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.

Før jeg begynner denne serien med innlegg vil jeg gjerne legge noen premisser for diskusjonen.

Først og fremst: Jeg gikk på Steinerskolen fra sjetteklasse til jeg var ferdig på videregående. Jeg gikk på Steinerskolen i Fredrikstad til og med tiendeklasse, og videregående på Steinerskolen i Moss.

Jeg fikk svært gode resultater, omregnet til vanlige tallkarakterer har jeg et snitt på 5,9.

Jeg har vært elevrådsleder, skrevet særoppgave om Rudolf Steiner og holdt foredrag om Steinerskolens fortreffelighet for nye elever og foreldrene deres.

Jeg har tilbragt fritiden min på utdanningsmesser for at de klasserommene på Steinerskolen i Moss skulle fylles opp, slik at skolen jeg var så glad i ikke skulle gå konkurs.

Denne kritikk-serien handler ikke om hvor fælt jeg hadde det på skolen eller om hvor dårlig jeg ble behandlet. Den er ikke noen «hevnaksjon».

Videre vil jeg gjerne få sagt at jeg synes at motargumenter om at «Jeg gikk på Steinerskolen, og det ble folk av meg», «Jeg gikk på Steinerskolen, og jeg hadde det bra» og «Jeg går på Steinerskolen og det er knall!» ikke er særlig relevante for temaene jeg vil ta opp fremover.

Jeg skjønner at skolevalg er et personlig tema. Hvis du har valgt en skole for barna dine, vil du helst forsvare valget ditt.

Hvis du går et sted og har det fint, og noen kritiserer grunnlaget for stedet du går, vil du gjerne fortelle at du ikke tar skade av det.

Det er bare det at «Jeg hadde det bra!» ikke er et argument i denne sammenhengen.

Om noen skriver et innlegg om at mange av dagens Rødt-aktivister støttet Pol Pot en gang i tiden, er det helt irrelevant om jeg forteller dem om den fine tiden jeg hadde i sola på Rød Ungdoms sommerleir.

Om noen skriver et kritisk innlegg om bakgrunnen for steinerskolens pedagogikk, er det ikke et motargument at du hadde det gøy innenfor rammene av den pedagogikken.

Så: Før jeg fortsetter vil jeg gjerne ha det klart at sinte innlegg om hvor fint du/barnet ditt/broren din har det på Steinerskolen kommer til å forbli ukommentert.

Jeg hadde det også fint på skolen i lange perioder. Det betyr ikke at Steinerskolen skal skjermes for kritikk av den grunn, eller at kritikken kan avises av positive eleverfaringer.

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.

Onsdag 17. februar 2010

All denne angsten

«Men boka?» spør hun. «Hva kommer til å skje med BOKA?» Det er så mye redsel når folk spør meg om Internet. Nei, du er ikke folk i dette tilfellet. «Folk» betyr forfattere, forlagsfolk og journalister i dette tilfelle.

«Tror du papiravisen kommer til å dø? Tror du papirets tid er forbi? Hva med forlagene? Hva med meg? Kommer jeg til å miste jobben?»

«Litteraturen dør ikke.» sier jeg.

«Men boka?»

Jeg vet ikke om du kommer til å miste jobben. Jeg kan ikke si deg hvordan du skal redde arbeidsplassen din. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med boka slik vi kjenner den, men jeg vet at tiden ikke står stille og at utviklingen ruller videre mens du sitter og er redd. Og jeg tror angsten er farligere enn det du er redd for.

Torsdag 21. januar 2010

Debattforberedelser og sykelønn

NRK ringte i går og sa at det hadde blitt litt endring i planene:

1. Tredjemann i panelet har blitt byttet ut med Kåre Willoch
2. Pappaperm har blitt byttet ut med AFP (avtalefestet pensjon)

Jeg har brukt storparten av gårsdagen til å lese om sykelønn, og har kommet frem til at jeg synes debatten som har gått i avisene den siste tiden har vært veldig, veldig rar. Jeg har tenkt å tenke litt høyt for dere her på bloggen:

Virrvarr tenker høyt om sykelønnsdebatten:

«Nordmenn blir sykere og sykere», «Sykelønnsordningen er en bombe under velferdsstaten. Nå har den gått av.» «Norge har det høyeste sykefraværet i verden.» «Det har aldri vært høyere sykefravær enn det er nå.»

Slik sparkes debatten i gang tidligere i høst. Det slås fast at vi er for mye syke, at vi er sykest i verden og at alt sykefraværet kommer til å koste så mye at det går ut over resten av velferdsstaten. I tillegg kommer lathets-argumentet på banen.

Etter å ha trålet kronikk på kronikk hos de store nettavisene, har jeg skjønt at tre fjerdedeler av det som har blitt skrevet om sykelønn i år, er personlige opplevelser med late medarbeidere og leger som vil sykemelde deg for den minste ting. «Og er det SÅNN i hele landet, ja daaa!» avslutter kronikk etter kronikk.

Jeg ble sittende og se ut som et spørsmålstegn. Anekdotisk bevis er jo ikke akkurat bevis. Det er ikke alle «Er nordmenn blitt late? Ja eller nei?»-undersøkelsene avisene har kjørt, hvor opp til 70 % av leserne er helt overbevist om at vi blir latere og latere for hver dag.

Siden jeg er så vant til å omgås folk med psykiske lidelser, ME og andre usynlige sykdommer tenker jeg mitt når folk mener de ser medarbeidere som helt sikkert ikke er syke, men som er sykmeldt for det. Jeg tenker at legen min antageligvis har bedre innsikt i helsetilstanden min enn semi-fremmede som bare treffer meg når jeg har en veldig god dag og ikke skjønner hva hele denne «Ida har vært syk»-greia er.

Men det er likevel en digresjon. Fordi: Hvis man mener at nordmenn er blitt latere, så må det vel finnes andre måter å måle det på enn hva folks opplevelser med kollegaer og ansatte? Hva med å se på produktivitet per person? Der ligger vi på verdenstoppen, så enormt late kan vi ikke være.

Videre er utsagnet om at sykefraværet i 2009 er høyere enn noensinne bare tull og pølsevev: Det er like høyt som sykefraværet i 2001 og lavere enn sykefraværet i 2002 og 2003. Det som er spesielt med 2009 er den høye, prosentvise økningingen i sykefraværet.

Iskwew hadde et informativt innlegg om hvorfor økonomene bekymrer seg over høyere prosentvis økning. Det er nemlig sånn at hvis sykefraværet fortsetter å øke i samme tempo i 2010, 2011, 2012 osv, har vi et problem med å få ting til å gå opp. Og det er jo verdt å tenke over.

Men hvorfor økte sykefraværet så mye i 2009? Hva gjorde at året skilte seg ut? Var det late nordmenn? Var det egoistiske damer med bekkenløsning? Eller var det svineinfluensaen, og norske myndigheters beskjed om at alle måtte være hjemme minst en uke hvis de følte seg litt sjabre? Jeg holder en knapp på det siste.

Så med mindre 2010 blir marsvininfluensaens år, tett etterfulgt av kattungeinfluensaen og hesteinfluensaen, så vil antageligvis ikke sykefraværet øke med samme fart som i 2009.

Videre er det grunn til å se på forholdet sykelønn og sysselsetting. Du skjønner – for å være sykelønnsmottager, så må du jo ha vært lønnsmottager først. Norge ligger på sysselsettingstoppen – vi har over ca 80% av arbeidsstokken vår i jobb.

Det er høyere enn alle OECD-land untatt Sveits og Island. Det betyr at en del folk som i andre land ikke ville hatt jobb, og dermed ikke rett på sykelønn, er syke helt gratis.

Det finnes masse studier på sammenhengen mellom høy arbeidsledighet og lavt sykefravær. Når det er høy arbeidsledighet, er det også lite sykefravær, mens når de fleste har en jobb, blir sykefraværet høyere.

Man er litt usikker på årsakene til sammenhengen, men regner med at når det er knapt med jobber, biter folk tennene sammen og går på jobb likevel. De er redde for å miste den hvis de er mye syke. I tillegg ser man at grupper som er mer syke enn andre skvises lettere ut når det er høy arbeidsledighet, f.eks kronikere og eldre.

Samtidig er det sånn at vi gjerne vil ha så høy sysselsetting som mulig. Det blir mer skatt i kassa, færre på arbeidsledighetstrygd (som også er en utgift) og flere folk som er glade og fornøyde fordi de har en jobb.

Siden innføringen av IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv, that is) i 2001, har dessuten eldre begynt å bli lenger i jobbene sine og ta ut pensjon senere. Dette er bra for økonomien som helhet, men det slår ut på sykefraværet.

Jo eldre du blir, jo oftere blir du syk. I tillegg har flere og flere damer begynt å bli gravide mens de er i jobb. Det er en fin ting for likestillingen og damene, men det gjør at man regner med at opp til 40% av damers sykefravær er «forplantningsrelatert».

Da kan du enten ta en Clemet og kjefte på de late gravide med utgangspunkt i dine egne opplevelser som frisk og effektiv gravid, eller så kan vi stole på legene som sykmelder de gravide når de gjør. Ofte ser legene på ting du ikke ser som kollega til en gravid dame.

En venninne av meg fortalte i går om en kollega av henne som hadde blitt sykmeldt i svangerskapets 20. uke. Jenta selv syntes dette var litt vel tidlig, men legen insisterte: Hun var gravid med tvillinger, og han ville ikke risikere en prematur fødsel. Og til dere samfunnsøkonomer der ute: En prematur tvillingfødsel er mye, mye dyrere for staten enn noen ukers sykemelding.

Men likevel: Det som er vanskeligst for meg med sykelønnsdebatten er hvor mye penger man egentlig håper å spare på å kutte i sykelønnsordningen. For det er jo det dette egentlig handler om: Å spare penger. IA-avtalen fra 2001 har som mål å redusere sykefraværet med 20 %. Hvis vi tar utgangspunkt i det tallet og ser på sykelønnsutbetalingene fra 2009, er det snakk om ca. 7,5 millarder kroner.

Hvis vi regner med at svineinfluensa-boomen på sykefraværet kommer til å flate ut i årene som kommer, er det utelukkende disse 7,5 milliardene som er motivasjonen bak å stramme inn ordningen. Hvor de skal spares inn, er en politisk besluttning, ikke en dyd av nødvendighet, som man skulle trodd med dagens debattklima.

Siden det å ha lav arbeidsledighet fører til høyere sykefravær, er man nødt til å sparke folk ut av sykelønnsordningen for å få fraværet til å gå ned. Sånn sett skjønner jeg retorikken om «late nordmenn», siden det er det beste etiske forsvaret for en del av tiltakene man vurderer å sette inn for å senke sykefraværet.

La oss se på de ulike tiltakene som er foreslått:

Den nederlandske modellen:

Flere i kommentarfeltet gjorde meg oppmerksom på en Aftenpostenartikkel om sykelønnsløsningen i Nederland. Mange syntes den virket som en god idé. Konseptet fra Nederland er at bedriftene må betale for ansattes sykefravær også etter 16 sykedag. Meningen med tiltaket er at bedriften skal ta større ansvar for ansattes helse og velferd, siden de tross alt må betale regningen om noe går dårlig.

Problemet med den Nederlandske modellen er at den også gir bedriften insentiv til å ikke ansette folk med dårlig helse. Undersøkelser fra Nederland viser at det har blitt vanligere og vanligere med siling på bakgrunn av helse i ansettelsesprosessen.

Man siler også kvinnelige ansatte på bakgrunn av helsetilstanden til barna deres. Det er jo de som er hjemme med barna. I tillegg er det et tydelig incentiv til å si opp sykmeldte ansatte fra bedriftens side. Ja, du kan si opp folk mens de er sykmeldt.

Den svenske modellen:

Greia er at flere politikere vil at NAV skal overprøve fastlegen din i sykemeldingsspørsmål. Den svenske varianten av denne typen overprøving er å sette standarisert sykmeldingstid basert på hvilken diagnose det er du har fått. På den måten vil alle med en tung depresjon være sykmeldt like lenge, alle med et brukket ben være sykmeldt like lenge, alle med en kreftoperasjon vil være sykmeldt like lenge.

Problemet med tiltaket er rent legevitenskaplig: Folk har forskjellige sykdomsforløp selv om sykdommene kan ha samme merkelapp. Å gjøre at NAV kan gripe inn i sykmeldingsprosessen, er pr. definisjon at NAV kan gripe inn i den medisinske behandlingsprosessen. Det er ikke NAV-folket kvalifisert til.

Å la statlige ansatte som aldri har møtt en pasient overprøve pasientens lege kan i beste fall få inkompetente og i verste fall svært helseskadelige konsekvenser. I Sverige har man hatt flere tilfeller av psykiatriske pasienter som har tatt livet av seg på bakgrunn av plutselig overprøving av behandlingsløpet deres.

Å tvinge syke folk ut i arbeid, fører til høyere sykenærvær – altså syke folk i en jobb som burde gjøres av en frisk person. Syke folk som tvinges ut i jobb blir sykere og du får enda høyere langtidsfravær.

I tillegg er problemet med den svenske modellen at de overprøver sykemeldinger ikke basert på stillingen den sykmeldte er i, men opp mot alle jobber i hele Sverige. Hvis man mener du ville vært frisk nok til å ta en annen jobb enn den du har, mister du sykelønna, får beskjed om å si opp jobben og finne en ny. Ikke akkurat en ideell situasjon for noen som ikke er frisk.

Jens Stoltenberg har sagt at den svenske modellen kan være en mulighet i Norge, også.

Karensdager og kutt i sykelønn:

Karensdager betyr at du ikke får lønn for de dagene du er borte. Kutt i sykelønn betyr at du bare får 80% lønn for de dagene du er borte. Ingen på stortinget har foreslått dem, men de er Civitas favoritttiltak. Argumentet er at det skal «lønne seg å arbeide».

Problemet med karensdager er at folk med dårlig råd tvinger seg selv på jobb selv om de er syke. Det fører til alt fra økt influensasmitte til mer langtidsfravær. Idéen med karensdagene er å hindre at folk bare tar seg en egenmelding for å slappe av.

Problemet er at de rammer alle – også de som har akkutt migrene eller skikkelig omgangssyke. Det er en slags kollektiv avstraffelse av alle arbeidstagere i tilfelle noen av dem skulker.

Nå er det sånn at det egenmeldte sykefraværet har ligget svært stabilt veldig lenge. Det er ingen grunn til å redusere det.

I Danmark innførte man en karensdag på åttitallet, men fjernet den fordi den virket mot sin hensikt: Hadde man først muligheten til å «sykmelde seg» en dag og betale for det, tok man gjerne et par dager til i samme slengen. I tillegg fikk karensdagen langtidsfraværet til å øke litt.

På toppen av det hele rammer disse løsningene bare lavtlønte i slitsomme jobber. Har du god lønn, har du råd til å ta en dag eller to for å ivare ta egen helse. Eller skulke, om du vil.

————————-

Ja, dette var en lang oppsummering. Jeg skal ikke si dette på TV. Jeg skal skrive on-linere. Jeg måtte bare sortere informasjonen jeg har funnet til nå. Kilder kommer senere.

Jeg tror konklusjonen min er at det er mange andre og bedre måter å spare penger i statskassa enn å kutte i sykelønnsordningen, og at vi ikke har noe sykefraværsproblem med mindre fraværet øker på samme måte som i 2009.

I tillegg virker det som om gode sykelønnsordninger er en av hovedteoriene på hvorfor vi har så mange i arbeid, og jeg tror høy arbeidsledighet er et større problem enn sykefravær.

Debatten om late nordmenn er et absurd og i overkant synsete sidespor. Seriously.

Sist, men ikke minst: Jeg stoler en million ganger mer på legen enn jeg gjør på NAV.

Fredag 16. oktober 2009

Dette kan du bruke litteraturvitenskap til:

Igår var jeg på slippfesten for nyeste nummer av Prosa sammen med klassen min fra Sakprosaskolen. Festen startet med en debatt om forholdet mellom fakta og fiksjon, med utgangspunkt i Fløgstad-debatten i sommer. Jeg syntes debatten var helt åkei, ikke veldig nyskapende, men åkei.

Etterpå skjønte jeg at store deler av klassen ikke hadde skjønt bæret. Og det gikk opp for meg at diskurs, virkelighetseffekten, litteraritet, dobbeltkontrakten og Roland Barthes faktisk er fremmedord for de fleste. Det er et internt stammespråk som ikke snakkes av de aller fleste.

Og det er dette stammespråket du utdanner deg i når du blir litteraturviter. Så – til deg som sliter over Paul De Man og Arne Melberg: Du får bruk for det. Du kan skjønne de interne diskusjonene i skriveland.

Tirsdag 6. oktober 2009

Om mestring

«Ja, det var forferdelig» sier hun. «Jeg kommer aldri til å få det bra igjen.» Jeg har hørt det mange ganger i settinger der folk skriver og snakker om psykisk sykdom. «Du blir aldri bra.»

Noen er veldig sinte på verden. Noen er veldig sinte på menneskeheten. Noen er veldig sinte på seg selv. Noen er veldig sinte på kirken. Noen er veldig sinte på staten. Noen er veldig sinte på psykiatrien. Noen er veldig sinte på skoleverket.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg er også sint på mange. Det er lov å være sint på de som har forgrepet seg mot deg, som aldri så deg, som ignorerte deg og som gjorde de verste ting mot deg i beste mening. Og likevel.

For meg er det viktig at det går en linje mellom rettferdig harme og å ha et liv der alt er i stykker og alltid vil være i stykker fordi noen var slemme.

Det er derfor jeg er veldig opptatt av begrepet «mestring». Å mestre noe betyr ikke bare å få til noe, men å øve seg til man får til noe.

Å øve meg på å ta makten fra gamle traumer og spennende humørsvingninger så jeg kan ha kontrollen selv.

Å skjønne at «Åkei, nå går jeg på snørra. Da tar jeg meg for med hendene. Så må jeg reise meg opp. Jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen.»

Når noen sier til meg at de aldri blir bra eller aldri får til, så får jeg følelsen at de ser på det de sliter med som en tilstand. En lang, sammenhengende tilstand som er lammende forutbestemt og umulig å gjøre noe med.

En del av det å mestre ting for meg er å se på livet som en uendelig rekke situasjoner du kan prøve og feile i.

«Åkei. Situasjonen er sånn at jeg er livredd for å ta en telefon. Jeg kan utsette det og utsette det helt til det er forsent og alt blir flaut, eller så kan jeg hoppe utti det med begge bena og hjertet i halsen.»

Noen ganger er jeg så redd og skjelven at jeg ikke greier. Noen ganger greier jeg det, tross all angsten.

Hovedpoenget er å huske at bare fordi jeg var for redd til å ta en telefon forrige gang, betyr ikke at jeg ikke kan greie det neste gang.

Det er en slags idé om at livet er det eneste jeg har, og at jeg skal prøve å få det til så bra som mulig, selv om det er vanskelig til tider. En idé om at selv om ting virker håpløst, så har ikke håpløsheten en verdi i seg selv.

Så. Jeg er min egen ridder. Min egen ninja. Eller – min egen prinsesse.

Min type prinsesse.

(Tegneserien er fra Sticker Sisters. Sjekk dem ut!)

Torsdag 24. september 2009

Hvis jeg var helseminister

«Hvis du fikk være helseminister: Hva ville du gjort med norsk psykiatri?» spurte journalisten.

«Hm.» sa jeg. «Hm.»

Så formulerte jeg tre korte punkter, siden man tross alt blir intervjuet og den stakkars journalisten uansett må kutte ned på alt jeg skravler i vei om. Jeg tenkte jeg kunne dele dem med deg.

• Få opprettet en psykiatrisk førstelinje. Når du faller i trappa en søndagskveld, ringer du legevakten, beskriver symptomene og spør hva du bør gjøre. Om panikkangsten tar deg en søndagskveld, er det derimot ikke bare å ringe legevakten, beskrive symptomene og spørre hva du bør gjøre. Enten må du være så dårlig at du kan legges rett inn, eller så må du greie det å snakke med fastlegen om problemene dine og skrive søknad til psykolog og DPS og håpe at de vil ha deg. Så – en døgnåpen psykiatrisk legevakt med eget telefonnummer hadde vært fint.
• Gi bedre tilbud i overgangen mellom utskrivning fra psykiatrisk avdeling og det vanlige livet. Ja, det er fint å kunne gå på DPS’en og prate med en psykolog, men de kan ikke fikse alle problemene som oppstår med NAV, med jobb, med studier og med penger når du har hatt et lengre psykehusopphold. Jeg kom meg fint gjennom denne perioden fordi jeg hadde et godt nettverk av pårørende rundt meg, men NAV brukte et halvt år på å betale ut rehabiliteringspenger. Hadde jeg ikke hatt snille svigerforeldre og ektemann med penger, ville jeg falt helt utenfor alt i den prosessen. Det er et hull her.
• Lage skikkelige holdningskampanjer: Både blant politikere, helsevesen, lærere og alle oss andre. En del folk skulle få bite i seg utsagn om «å ta seg sammen og stå opp om morgenen», en del i helsevesenet skulle fått deng og fik for å sende hjem suicidale småjenter med litt valium og beskjed om å sove på det, en del lærere måtte lære seg at det å kutte seg er et varsko, ikke en sånn teit tenåringsgreie, og som befolkning ville vi blitt mer bevisste på psykiske problemer generelt.

Åkei. Nå er det din tur til å være helseminister. Hva ville du gjort med norsk psykiatri? Hva ville du gjort med helsevesenet generelt?

Søndag 13. september 2009

Jeg har stemt

Og jeg har tenkt å fortelle deg hvorfor jeg stemte hva jeg stemte, Internet. Du husker kanskje at jeg slet litt med denne partipolitikken tidligere i sommer?

Det har ikke blitt noe bedre utover i valgkampen, for å si det mildt. Jeg har skrevet en kommentar til Fritanke.no om hvorfor. Men man må jo stemme, med mindre man skal sitte og dunke hodet i veggen i fire år uten å føle at man gjorde noe som helst.

Så. Jeg satte meg ned med penn og papir og forsøkte å samle tankene. Jeg bestemte meg for hva som er viktigst for meg ved valget 2009. (Og nei, jeg førte det ikke opp på den skumle flash-fellen av en nettside Arbeiderpartiet har laget til formålet.)

Viktigst for Virrvarr:

1. Fortsatt rødgrønn regjering. De har ikke utrettet mirakler, men det er bedre enn de andre alternativene (Bondevik 3 støttet av Frp, ren AP-regjering osv)
2. Trekke de norske soldatene ut av Afghanistan. (Se lengre innlegg om spørsmålet hos Esquil.)
3. Personvern. (Nei til Datalagringsdirektivet osv)
4. En mer human asylpolitikk som tar med i beregningen at asylsøkere ikke er en enhetlig gruppe, og at nye landsmenn til syvende og sist er en positiv ting. (Humanisten i meg får vondt av debattklimaet om asylsøkere nå.)
5. Ingen oljeboring i Lofoten-Vesterålen.
6. Bedre psykisk helsevern.

Jeg kunne hatt flere ting på lista, som likelønnspott, som fattigdomsbekjempelse, som forskning, men siden jeg fant ut at jeg måtte begrense meg om jeg skulle få stemt på noen i det hele tatt, endte jeg opp med punktene over.

En av grunnene til at asylpolitikken er viktig for meg nå, er at partiene kappes om å snakke styggest om dem i media nå om dagen.

Sponheim sa i partilederdebatten i går at han fikk slå et slag for rettsstaten og et skikkelig menneskesyn, for alle andre var jo blitt helt gærne. Det oppsummerer hvorfor det spørsmålet er så viktig for meg, også.

Etter at jeg hadde laget meg listen min, satte jeg meg ned med de partiene som var enige med meg i to eller flere av punktene. Det gjorde at jeg endte opp med SV, Venstre og Rødt som alternativer.

(Før noen foreslår Miljøpartiet De GrønneLes dette innlegget hos Sigve Indregaard.: Det oppsummerer i grunnen mitt syn, også. Dessuten vil jeg gjerne påvirke stortingskabalen med stemmen min, ikke bare gi litt ekstra stemmestøtte til noen.)

Uansett. Her er gjennomgangen min av politikken til de ulike partiene:

Venstre:

• Pluss: Personvern og it-politikk: Venstre har markert seg som definitivt best på personvern og it-politikk. De er mot datalagringsdirektivet, mot at ISP’ene skal kunne overvåke nettbruk og for å legalisere ikke-komersiell fildeling. Mens de andre fildelingsentusiastene ble bleke om nebbet etter kunstneroppropet, har ikke Venstre veket en tomme og viser at de vet hva de snakker om. Full pott her.
• Pluss: Human asylpolitikk: De er et av de få partiene som ikke har hoppet på Frp-retorikken, og sier mye saklig om integrering. I tillegg er de for arbeidsinnvandring fra hele verden, som jeg tror er lurt og viktig. Når ureturnerbare asylsøkere kan søke jobb og arbeidstillatelse, reduserer vi mye kriminalitet bare der.
• Pluss: Mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen: De har faktisk lagt ned ultimatum, så her får Erna litt å stri med om det blir borgerlig flertall etter valget. I tillegg er de mot Statoil sitt oljesand-prosjekt i Canada, som er mer enn man kan si om SV.
• Minus: Bondevik 3: Dette er ikke et lite minus for min del. Strategisk sett teller det dobbelt. Selv om Venstre har garantert at de ikke vil sitte i regjering med Frp, så vil de fremdeles sitte i regjering med Erna Solberg og Dagfinn Høybråten. Asylpolitikken deres nulles ut av Jern-Erna, som i tillegg har sagt at hun er ansvarlig og ikke vil legge ned noe veto mot noe datalagringsdirektiv. Selv om de har ultimatum på Lofoten-Vesterålen, er Høyre mer i modus at de roper «Drill! Drill! Drill!»
• Minus: Flere soldater til Afghanistan: Også et stort minus. En kjekk Unge Venstrefyr som ville overbevise meg sendte meg et innlegg som het «Ti gode grunner til at Venstre er bedre enn SV» Det første punktet var at SV var jo mot norsk krigsdeltagelse i Afghanistan! Og jeg bare «Ånei, FEIL argument overfor meg, FEIL argument overfor meg». Ja, flere jenter har fått mulighet til å gå på skole, men okkupasjon er fremdeles okkupasjon for meg. Vi invaderer ikke Saudi Arabia for å få dem til å sende jenter på skolen heller, gjør vi? Afghanistan ble invadert for å jakte på Bin Laden i 2001. Den retorikken er blitt byttet ut med at vi er der på en slags fredsbevarende demokratioperasjon, og jeg klarer ikke å kjøpe at å ralle rundt med tanks i Nato-regi er måten å gjøre det på.
• Pluss: Styrket psykisk helsevern: Da jeg leste meg gjennom de ulike partienes programmer om psykisk helsevern og psykiatri, var Venstre et av de klart beste partiene. De vil at det skal være like enkelt å få psykolog som det er å få fysioterapeut, og de vil trappe opp lavterskel og etablere en psykiatrisk førstelinje. De vil også at folk som har kombidiagnose med rus og psykiatri skal få hjelp med begge problemene samtidig. Fine greier.

SV:

• Tja: Personvern og it-politikk: SV kom sent på banen som fildelerparti og trakk seg fort unna igjen. Audun Lysbakkens innlegg om at fildelerne og musikerne må komme opp av skyttergravene inneholder masse selvmotsigelser som gjør at jeg er litt usikker på om SV egentlig vet hva de snakker om her. De vil dog legge ned veto mot datalagringsdirektivet, som er bra.
• Pluss: Human asylpolitikk: SV tok ut dissens i regjeringen på innstramningene i asylpolitikken, og har fremmet forslag for å sikre mindreårige asylsøkere sine rettigheter.
• Tja: Mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen, men… Jeg er kanskje ikke helt rettferdig mot SV her, men jeg klarer ikke ta dem 100% seriøst som miljøparti lenger. Selv om de er mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen (og hurra for det), godtok de oljeutvinning i Goliatfeltet og Statoils oljesandprosjekt i forrige periode. Ja, jeg vet de sitter i regjering med Jens «Miljøsinke» Stoltenberg, men jeg synes SV kunne være ærlige nok til å si «Nei, vi er mot oljesand, men den kamelen måtte vi jaggu svelge!» istedenfor å svare at det er Statoil sin business hva Statoil finner på. *ser skeptisk på Kristin Halvorsen*
• Pluss: Rødere rød-grønt SV er definitivt det du stemmer på hvis du vil ha en sterkere rødtone i en ny, rødgrønn regjering. Og fortsatt rødgrønt vil jeg ha.
• Minus: Ja til norsk krigsdeltagelse i Afghanistan Når du svarer på valgtester at du er mot norsk millitærdeltagelse i Afghanistan, sier valgomaten at du bør stemme SV. Som er litt vås, siden SV er mot å gå syd i Afghanistan, men ikke har noe problemer med soldater nord i Afghanistan. De for å sende soldater dit i 2001 og de er mot å trekke ut soldatene nå, sa Heikki Holmås i en debatt om utenrikspolitikk. De var mot å ha soldater i Enduring Freedom-styrkene, men for å ha dem i ISAF-styrkene, fordi Enduring Freedom var USA-styrt og ISAF var FN. Da Enduring Freedom ble integrert med ISAF og USA fikk sjefe over ISAF, mente SV at de hadde fått viljen sin. Ingen norske soldater i Enduring Freedom. Ikke imponert.
• Pluss: Best på psykisk helsevern: SV feide gulvet med de andre partiene når det kom til psykisk helsevern. De har best politikk på brukerstyring, spiseforstyrrelser, tvangsproblematikk, menneskerettigheter, rusomsorg og har satt fokus på de psykisk syke som sitter i fengsel og ikke får tilstrekkelig hjelp. Kort sagt har de alt som Venstre har, pluss litt til. Jeg kunne ha skrevet SV sitt kapittel om psykisk helsevern selv.

Rødt:

• Pluss: Personvern og it-politikk: Rødt trekker inn pluss-poenget så vidt det er. Torstein Dahle har skrevet like våsete ting om fildeling som Audun Lysbakken, men siden jeg vet at Mr. Jackson er leder for it-utvalget til partiet og til syvende og sist utformer politikk og svarer på spørsmål, føler jeg at jeg stoler nok på Rødt her likevel. (Rødt er selvsagt for å nedlegge veto mot datalagringsdirektivet. De er mot alt EØS-relatert.)
• Pluss: Human asylpolitikk: Å skrive om Rødt-politikk føles litt som å liste opp den lokale mafiaen jeg er en del av. Mens mannen min lager it-politikken, har svigerfar ført Rødts antirasistiske manifest i pennen. Det gjør det ikke bare til noe jeg er enig i og har diskutert meg gjennom, det gjør det til og med leselig (som er noe man ikke kan si om så mye av Rødts programmer ellers.)
• Pluss: Mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen: Og mot oljesand. Og for fornybar energi. Rødts miljøpolitikk er til syvende og sist Natur og Ungdom sin miljøpolitikk, som var en av grunnene til at jeg endte opp i RU etter å ha ledet Fredrikstad NU noen år.
• Tja: Fortsatt rødere rødgrønn regjering, men… Rødt vil støtte en rødgrønn regjering, men det hjelper ikke stort om de ikke kommer inn på stortinget.
• Pluss: Nei til norsk deltagelse i Afghanistan: Dette er kanskje Rødts største fortrinn i gjennomgangen min av partiene. De er de eneste som er helt tydelig på at de vil hente soldatene hjem.
• Minus: Psykisk helsevern: Rødt suger på psykisk helsevern. Små partier på venstresiden tiltrekker seg folk med ganske sterk konspiranoia, og du finner flust med tanker som at psykiatrien er en slags konsentrasjonsleir for annerledestenkende der de tvangsmedisineres og holdes nede. Inntil for noen få måneder siden sto det i Rødts arbeidsprogram at det viktigste var å fjerne psykiatrien fra «legevitenskapens klør». Som ga meg hodepine, siden forskning på hjernen og biokjemi er en ganske viktig del av å skjønne hva psykisk sykdom er. I tillegg er Rødt veldig lite konkrete når de utvikler politikk på psykisk helsevern. Rødt er veldig, veldig mot at man bruker politibiler for å hente folk som skal tvangsinnlegges. SV er for å ha egne, dedikerte psykiatriambulanser istedet. Hav av forskjell.

Resultat:

Venstre:
Tre pluss
To minus

Tre poeng i alt

SV:
To tja
To pluss
En minus

Tre poeng i alt

Rødt:
Tre pluss
Ett tja
Ett minus

Tre og et halvt poeng i alt

Åkei, Rødt vant.

Også sitter jeg her og tenker at hey, dette var jo ikke så overraskende, Virrrvarr. Riktignok har du følt deg politisk forvirret og fortvilet og sur, men du har ikke endret mening i såå mange saker siden sist.

Her har du sittet og surmult over masse interne venstresidegreier, over ideologiske ting du finner problematisk og over marxistiske finurligheter ingen andre enn nerdevennene dine er interessert i.

De sakene som gjorde at du endte opp på RV i 2001 har neimen ikke endret seg, gitt. Du startet med antikrig, asyl og miljø og hverken du eller storpolitikken har forandret seg så veldig.

«Erling Folkvord mangler 659 stemmer for å komme på tinget» sier Mr. Jackson. «SV sine to mandater i Oslo er ganske sikre, så det er taktisk å stemme Rødt.»

Åkei, tenkte jeg. Ett rødtmandat på stortinget kan sikre en ny rødgrønn regjering hvis det blir knapt, og som miljøpolitisk talsmann i Frp har formulert det: «Skrekkscenariet er at Norge risikerer å få Rødt på vippen, og det må vi unngå for enhver pris.»

Så nå håper jeg for pokker at 658 til stemmer på Erling Folkvord, så ikke stemmen min er bortkastet. Bor du i Hordaland eller Nordland, kan du være med å få henholdsvis Torstein Dahle eller Ingeborg Steinholt på tinget, også.

Fredag 4. september 2009

Seth Godin: Tribes

Har du et forhold til Seth Godin? Han er strengt tatt idéspreder. Opprinnelig har han skrevet mye om markedsføring og den nødvendige endringen i markedsføring som har skjedd pga Internet.

Noen kjente Seth Godin-begreper:

Purple cow:

Brune kuer er kjedelige. Lilla kuer legger du merke til, tar et bilde av og forteller vennene dine om. Er produktet ditt en lilla ku, behøver du ikke klistre plakater over hele byen for at noen skal legge merke til det.

Permission marketing:

Ingen liker spam. Ingen stoler på spammere. Du må ha tillit og tillatelse fra folk for å sende dem reklame som faktisk kan påvirke dem. Å sende ut store mengder reklame uten lov fører ikke til salg i en verden med spamfiltre.

Meatball Sundae:

Når noen tar to gode idéer og blander dem på en lite heldig måte. Iskrem med kjøttboller er ikke bra, selv om kjøttboller og iskrem fungerer hver for seg. Pass på at du ikke blander to gode ting som smaker vondt sammen neste gang du vil formidle noe.

Om Tribes:

Jeg burde egentlig skrive en skikkelig bokanmeldelse av Tribes, men det er vanskelig. Jeg kommer til å holde meg mer til de generelle idéene i boka.

Godin har ikke skrevet fagbok i tradisjonell forstand, han har skrevet et inspirerende foredrag uten PowerPoint og puttet det i bokform.

Boka er knapt hundre sider lang, er lest på et par timer og føles som et langt, velskrevent blogginnlegg på papir. Ta en kjapp kikk på Seths blogg for å skjønne skrivestilen i boka.

Du får ingen oppskrift på hvordan gjøre noe, du får noe idéer og eksempler. Tribes er en idéspreder, ikke en avhandling.

Konseptet bak boka er at Internet gir oss verktøyene til å kommunisere og organisere på tvers av geografi og kultur. Vi kan spre ting raskere, knytte oss tettere sammen og sammarbeide bedre.

Det er bare én ting Internet ikke alltid har: Deg og meg som bruker verktøyene på en bevisst måte for å lage bevegelse.

Ledelse vs styring:

Tribes handler først og fremst om ledelse. Godin mener det er viktig å skille mellom det å lede noen og det å styre noen. Å lede noen er å reise seg opp i forsamlinger, lage planer for hvordan sette idéer ut i livet og invitere folk til å være med å følge dem.

Å styre noen er å bestemme hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det og hva som kommer til å være straffen om de ikke gjør det. Internet er håpløst om du vil styre noen. Det gror i alle rettninger og muliggjør initiativ i alle ledd.

Internet er derimot utmerket for ledelse – du trenger ikke komme på TV eller bli valgt demokratisk for å lede noe. Du må bare finne ut hvor du vil og sette i gang.

Samtaler rundt leirbålet:

Så er spørsmålet: Hvordan får du endret noe ved å brette ut synspunktene dine på nett? Svaret er: Ved å bygge en stamme rundt det du gjør. Internet er nemlig ikke hierarkisk, det er masse små øyer med leirbål på.

Noen rundt bålet snakker en stund, så kommer de andre rundt bålet med innspill, de diskuterer og kommer på nye idéer. Etterpå snakker de som satt rundt bålet ditt med andre – både kjentfolk fra leirbålet og nye folk.

Var det som skjedde rundt leirbålet spennende nok, snakker de om det dere snakket om. Dette fører til at flere kommer til bålet ditt neste kveld og dere kan planlegge hvordan dere skal ta over verden sammen.

Du og stammen din:

Bloggen din er et sånt leirbål. Leserne dine er stammen din. Ved å bygge stammen bevisst kan du utrette hva du vil – enten det er å selge musikk til folk som er kjempefans eller få i gang aksjoner for politiske spørsmål.

Å være en del av stammen din er helt frivillig, men folk liker å sitte rundt leirbål, være en del av en gruppe og føle at de er med på noe større enn dem selv.

Godins teori at ved å bygge din egen tribe har du et bedre utgangspunkt enn en organisasjon med penger til å kle byen i blinkende reklame og fylle hver TV-pause med stemmen din. Folk vil ikke se på, de vil være med.

Stammer du kjenner:

Når Frp inviterer alle velgerne og aktivistene sine på Sommarland i Bø, bygger de en sterkere stamme enn alle Arbeiderpartiets «Hva er viktig for deg?»-plakater kan.

Når Flamme Forlag bygger en stamme rundt bøkene sine med en sterk nett-tilstedeværelse og personlig stil, gir de fansen sin mer enn de andre, større forlagene.

Ja, flere kjøper bøker fra Gyldendal, men færre er skikkelig fans av Gyldendal. Mens Gyldendal kan være greit for de fleste, kan Flamme være elsket av få.

Fr. Martinsen har ikke bare lesere, hun har et godt diskusjonsmiljø i de mange livebloggene sine. Det gjør at folk føler seg tilknyttet til bloggen hennes som noe annet enn bare lesere – de kommer for praten, også.

Ja, vi er sterkere sammen:

Godins poeng er at ved å la leserne dine få bli en stamme, å la fansen få bli samtalepartnere og å la frivillig deltagelse gro rundt idéene dine, kan du flytte store og små fjell på Internet.

Greit, du trenger mer enn et par hundre dedikerte tilhengere for å bli statsminister, men om målet er å ha et godt miljø der du diskuterer hage og får mange, nye stiklinger i posten er noen hundre mennesker en landsby som kan utrette kjøkkenhage-mirakler sammen.

Og ikke minst: Om noen av dem skulle finne på å skrive en bok om hage, ville alle i stammen kjøpe. Vips – så hoppet du over masse unødvendige markedsføringsledd.

X-faktoren er deg og meg:

Poenget med Tribes er at vi bør begynne å bygge samfunn rundt oss bevisst. Ja, det oppstår miljøer overalt på nett hele tiden, men svært få bestemmer seg for å ta ledelsen og bringe miljøet videre.

På samme måten ender mange som gjerne vil forandre verden veldig mye og veldig høylydt med å utelukkende klistre plakater på nett og regne med at resultatene kommer til å vise seg etterhvert.

De skjønner ikke at de må komme i kontakt med ordentlige mennesker for at ting skal skje, og at mennesker faktisk er nærmere deg på nett enn når du deler ut løpesedler på gata.

Tribes er også svaret på alle diskusjoner om hva nettet «er», hva twitter kan brukes til og om blogging egentlig kan forandre verden.

Du kan bruke redskapene til hva du vil, men du må faktisk gjøre det målrettet, bevisst og som en del av en eller flere Internet-tribes. Det skjer ingenting uten mennesker.

Hvis du vil si noe på nett, bruker du publiseringssystemene som publiseringssystemer. Vil du gjøre noe på nett, bruker du dem til å bygge samfunn.

Oppsummert:

Om du bør kjøpe boken?

Hvis du vil lese en inspirerende bok med visjoner og ider? Ja. Hvis du vil lese en grundig bok med konkrete råd, skritt for skritt-forklaringer, oppskrifter, fotnoter og grafer? Nei.

Dette er et skriftlig TED-foredrag, ikke et skriftlig Standford-seminar. Har du en tribe du vil vite hvordan du skal lede bedre, er ikke dette boken.

Har du ikke tenkt over stammesamfunn på nett før du snublet over innlegget mitt, er det obligatorisk.