Mandag 16. august 2010

Å endre mening

Da jeg begynte å skrive denne bloggen var jeg kristen, steinerskole-entusiast og kommunist. Idag er jeg ingen av delene.

Du skjønner: Jeg er glad i å rydde. Jeg liker å rydde i skuffen, og jeg liker å rydde i hodet. Jeg liker å sette meg ned med ting jeg har vært overbevist om i lengre tid og prøve å plukke det fra hverandre. Ikke alt lar seg lime sammen igjen, deriblant barnetroen, skolesystemet jeg var en del av og politikken jeg har pleid å promotere.

En venn av meg sa til meg at når man forlater en ideologisk retning eller bevegelse, bør man ikke bare fokusere på hvor feil man tok og på hvor fæle de man nettopp har forlatt er. Man bør se på hva man lærte og hva man tar med seg videre.

Så istedenfor å skrive et innlegg om hva jeg ryddet bort, har jeg tenkt å skrive et innlegg om hva jeg sitter igjen med.

Kristendommen

1. Salmer, bønner, liturgi: Jeg kan det. Og jeg har ikke sluttet å like det, selv om jeg ikke bruker det til noe mer sakralt enn skråling over oppvasken.
2. Bibelkunnskap. Enhver litteraturviter vet hvor mye av europeisk litteratur som har referanser til Bibelen. Å ha vært ivrig, kristen bibelleser gjør at jeg kjenner fortellingene, både de fine og de forferdelige. Da unngår man øyeblikk alá «Nevn to disipler?» «David og Goliat». Og det er jo alltid kjekt.
3. En forståelse av begrepene tro, synd og fromhet som ikke er basert på teori, men på praktisk erfaring.

Steinerskolen

1. Alle sangene, både de om St. Mikael som dreper dragen, og de kompliserte, latinske korverkene vi sang firstemt. Seriøst, folk går på Steinerskolen for å stemme i.
2. Alle diktene. Jeg vet at de færreste digget denne biten av skoletiden, men for meg var det perfekt å fremføre Shakespeare på engelsk og lære utenat If i femte klasse. At det ble litteraturvitenskap på meg etter vgs, er steinerskolens fortjeneste.
3. Silkeboka. Å skrive sine egne tanker om et tema i sin peneste skjønnskrift med fine kruseduller og blyantspiss-skyer rundt har satt sine spor på hvordan jeg skriver i notatbøkene mine. Og det er fint. Jeg kan godt lage silkebøker til jeg dør.

Rødt/RU/RV/AKP

1. Å drive organisasjon. Jeg er en rå jævel på møteinnkalling, løpeseddelutdeling, frifond-søknader og dagsorden. Jeg kan landsmøte, landsstyremøte, lokallagsmøte og hemmelig fraksjonsmøte. Ring meg, så tar vi et møte.
2. Marxisme. Du slipper ikke unna Marx på universitetet, og det var kjekt å kunne teoriene ut og inn mens resten av kollokviegruppa gråt over Bourdieu. Å ha tvunget seg til å lese filosofi og teori tidlig i tenårene betaler seg, selv om det var drepende kjedelig på studiesirkel.
3. Å være upopulær. Du gror tykk hud når du sitter i debatt etter debatt som den lille, rare gærningen. Etter å ha sittet i skoledebatt for RV, er det ingenting som er skummelt lengre. True story.

Ikke fullt så positivt

Som du kanskje ser, er det en del ting jeg ikke tar med meg videre som positive erfaringer. Tryggheten du får som kristen blir ofte fremholdt som noe positivt, men jeg opplevde heller at jeg brukte mye energi på å bekymre meg om jeg var kristen på feil måte og på om alle mine ikke-troende venner ville få evig liv eller ei.

Mange har sans for Steinerskolens alternative perspektiver, mens det er den biten jeg er mest kritisk til. Det verste med Steinern var uten tvil den elendige realfagsundervisningen, noe som ikke fremstår som så rart, siden Steiner hverken var tilhenger av evolusjonen eller atomteorien. Alle jeg kjenner som har tatt realfag etter steiner-vgs, har måttet ta opp samtlige fag, selv om vi hadde matte, fysikk, kjemi og biologi alle tre årene.

Som du kanskje legger merke til, holder jeg frem sangene til kristenfolket og steinerbevegelsen, men ikke sangene til ML-bevegelsen. Det er fordi jeg har hatet dem fra jeg ble med i RU, og det tok lang tid før jeg klarte å venne meg til dem.

Jeg fikk utslett av å høre en gjeng fjortiser synge entusiastisk om hvordan de skulle gni møkk i fjeset på streikebryterne og knekke nakkene deres. Jeg tok opp sangen med noen i ledelsen, som fortalte meg at grunnen til at man sang om drepe streikebrytere, var fordi det hadde vært et viktig virkemiddel for å vinne de første, harde streikene. Velferdsstaten var tuftet på streikebryter-drap, i følge dem.

Selv om man kjøper argumentasjonen, syntes jeg det var en absurd ting å skrive hurra-sang om. Det var litt som om man skulle feire de alliertes seier over nazistene med en trall om bombingen av Dredsen.

Til slutt

Selv om jeg har gitt opp minst tre ideologier/livssyn, betyr det ikke at de utelukkende var negative. Det betyr at jeg tenkte gjennom dem og ombestemte meg. Jeg vil heller være en kritisk person enn en standhaftig person. Jeg synes det er betryggende med mennesker som endrer mening og vil gjerne være en sånn selv.

Felles for de tre over var at personlig overbevisning gikk over til å bli sosial forpliktelse. Da er det greit å avslutte de sosiale forpliktelsene og lete etter nye tanker som stemmer overrens med de personlige overbevisningene.

Har du noen erfaring med å gi opp et livvsyn/ideologi? Jeg vil gjerne høre om det i kommentarfeltet.

Tirsdag 9. mars 2010

Steinerkritikk, del 3

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.

Da jeg gikk i tiende klasse, var jeg veldig opptatt av alt mulig okkult.

Jeg var Norgesmester i tarotkort og røkelse, ivrig leser av alle mulige «The teenage witch! Make your own love spell in the kitchen!» og skulle tattovere stjernetegnet mitt på skulderen så fort jeg ble gammel nok.

I min intense lesning av alt mulig esoterisk, kom jeg over en dame ved navn Helena Blavatsky og en gjeng som het teosofisk samfunn.

Helena hadde visstnok vært både åndemedium og profet, og hadde skrevet en masse betraktninger som utvilsomt måtte være mye kulere enn alle wicca-bøkene jeg leste.

Når du er femten måler du tross alt det du leser utfra hvor hardcore det virker.

Jeg hadde ikke lest meg langt inn i teosofien før jeg skjønte at Rudolf Steiner, mannen som skolen jeg gikk på var oppkalt etter, hadde vært teosof og ledet den tyske delen av teosofisk samfunn.

Enda mer hardcore.

Jeg satt på biblioteket og undret på hvorfor jeg ikke hadde vært nysgjerrig på Steiner før.

Jeg mener: Jeg gikk på skolen hans, men jeg visste ikke så mye annet om mannen enn at han var tysk og het det samme som nissens rødnesete reinsdyr til fornavn.

I tillegg var jeg overbevist om at han hadde fullskjegg og var katolikk.

Alle gamle gråskjeggede grunnleggere måtte jo ha fullskjegg. Dessverre viste det seg at han hadde midtskill isteden, og lignet mistenkelig på den anemiske mannen det hang et stort bilde av på lærerværelset.

Dette med katolisismen hang sammen med alle helgenene vi feiret i løpet av skoleåret.

Jeg hadde trodd det bare var katolikkene som forholdt seg til helgener. Så feil kunne man ta.

Jeg gikk på biblioteket og lånte alt jeg kunne få tak i av Rudolf Steiner, fra Frihetens filosofi til obskure bøker om antroposofisk medisin.

Mitt nye prosjekt var å skjønne hva slags skole det var jeg gikk på.

Da vi skulle velge oss temaer for den avsluttende særoppgaven i norsk det året, var jeg sikker i min sak: Rudolf Steiner.

Norsklæreren min lo, og sa at da måtte hun nok desverre diskutere forslaget med resten av lærerkollegiet.

Det var ikke sånn at hvem som helst av elevene kunne sette seg inn i Steiners lære. Det kunne ødelegge den pedagogiske verdien av undervisningen.

Jeg ble supertrassig, som bare femtenåringer kan bli når de blir nektet å skrive om noe.

Det var jo ikke sånn at jeg hadde valgt oppgaven «Hasj – mine personlige erfaringer» eller «Selvmord – en serie praktiske forsøk» heller.

Hva var greia med at Steiner var så hemmelig at jeg ikke fikk skrive særoppgave om ham?

Et par dager senere fikk jeg vite at lærerkollegiet hadde godtatt særoppgaven og jeg satte i gang.

Jeg fant frem alle utgavene av Steinerskolens tidsskrift mamma hadde fått opp gjennom skoletiden min. Jeg lånte bøker om teosofi, om antropsofi og bøker av Steiner selv.

Jeg skrev ut alle artikler jeg kunne finne på nettsidene til ulike Steinerorganiasjoner. Jeg leste Kaj Skagen. Jeg leste artikler av danske og svenske antroposofer. Flittig elev, spør du? Hah.

Elev i ferd med å utforske et tema hun så vidt hadde fått lov til å snuse på, mener du. Jeg leste om Steiner og Steinerbevegelsen og det føltes litt ulovlig.

Deilig ulovlig.

I etterkant er 22 år gamle Ida litt oppgitt på 15 år gamle Ida som pløyde seg gjennom Frihetens filosofi og Steiners syn på Parzifal-myten og barnets utvikling.

Det var tunglest og kjedelig materiale for en tenåring på jakt etter sensasjon.

Jeg sovnet mange, mange ganger i tekster som snakket om eterlegemer og gnomer uten noen skikkelig forklaring på hva noen av fenomenene var.

Likevel: Å studere skolens egne læreplaner for tiden jeg hadde gått der ga mer mersmak.

Da kunne jeg nemlig se at lærerene mine hadde fulgt et strengt planlagt opplegg og lese hvordan ting vi hadde opplevd som absurde innfall, egentlig var nøye planlagte grep i dannelsen av sjelsmessige evner.

Når vi lærte litt algebra i sjetteklasse var det ikke fordi vi var smarte nok til å skjønne algebra, men fordi det var på tide å vekke vår evne til abstrakt tenkning.

Samme år skulle vi gripes av akustikken som fenomen og slå på ulike tresorter og kjenne klangen, fordi vi som sjetteklassinger var på samme nivå som mennesket hadde vært for mange tusen år siden da denne følsomheten ble introdusert hos oss.

Sjetteklasse-Ida var synkronisert med antikkens Hellas, mente læreplanen.

Mens jeg hadde trodd at læreren min var klinke kokos da vi stod og dunket på trestokkene, hadde meningen vært å vekke en eller annen glemt kunnskap fra antikken i oss.

Yes, I could dig this. Hardcore, hardcore.

Jeg skrev en lang, fyldig særoppgave på lyselilla papir i lyselilla Steinerfont og tegnet mange pene Steinerportretter, og gjorde mitt ytterste for å kopiere skolens grafiske profil.

Norsklæreren var kjempefornøyd, men foredraget jeg skulle holde for klassen gikk riktig dårlig.

Jeg skjønte at for å forklare hvorfor det var så interessant å skrive denne lærerkonspirasjonen der hvert rare undervisningsgrep hadde en skjult, åndelig mening, måtte jeg forklare en masse ting om reinkarnasjon og antroposofi og styr og årn klassen ikke skjønte en dritt av.

Jeg hadde rett og slett gjort for mye research til at jeg kunne formidle det skikkelig og endte opp med å fortelle hva som var opprinnelsen til eurytmifaget og at vi faktisk ikke bare løp rundt i sirkler, men visstnok skulle være i kontakt med litt av hvert.

Klassen ble ikke noe mer begeistret for eurytmi. Jeg fant ut at Nietzche var mye mer hardcore enn Steiner, og begynte å lese ham istedet.

I etterkant fikk jeg rollen som den på skolen som tolket lærernes oppførsel, argumentasjon og verdenssyn.

Jeg forklarte til og med et par nye vikarer hva som var greia med eurytmi.

Konklusjonen min etter særoppgaven var at greia med Steinerpedagogikken var at den på mange måter var en slags magisk formel som læreren skulle gjennomføre på elevene, men som elevene ikke måtte være klar over for at det skulle virke.

Mens elevene bare trodde at de lærte om vikingtiden, vekket læreren i virkeligheten kunnskap de hadde fra en tidligere reinkarnasjon, da de hadde vært vikinger.

Lærerens jobb var ikke å opplyse oss som elever om at vi hadde levd flere ganger før – jobben deres var å sørge for at vi faktisk fikk noe ekstra utvikling på dette reinkarnasjonstrinnet.

På den måten trengte heller ikke læreren være antroposof, det holdt lenge å utføre Rudolf Steiners formel i klasserommet.

Jeg, på den andre siden, var en superopplyst elev som hadde gjennomskuet dem alle sammen. Ofte opplevde jeg å ha lest mer Steiner enn læreren som underviste.

Det var først da jeg sluttet å være religiøs at hele steinerpedagogikken begynte å virke vel sær for meg.

Likevel er det greit å vite at jeg som tidligere elev ikke har hatt noen plutselige, sjokkartede opplevelser der jeg skjønte hva Steiners lære egentlig gikk ut på.

Som en tidligere lærer sa til meg da jeg fortalte ham om særoppgaven: «Jasså, du jukset, du?»

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.

Tirsdag 9. mars 2010

Steinerkritikk, del 2

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.

Ok.

La oss begynne med debatten som går i media. Jeg har hatt Kristin Sandberg som lærer.

Jeg var elev ved Kristin Sandbergs arbeidsplass da hun skrev den berømmelige kronikken om mobbing på Steinerskolen og hele lærerstaben på skolen plutselig begynte å snakke drit om henne i timen.

Jeg har hørt lærere fortelle at grunnen til at Sandberg kritiserte skolen var fordi hun hadde blitt avvist seksuelt av en rekke av skolens mer profilerte mannlige lærere og fordi hun hadde fått kritikk for å ta for mange fødselspermisjoner.

Jeg ble fortalt av lærere og medelever at Sandbergs kronikk var en hevnaksjon fra en bitter dame som ikke hadde fått den sexen hun ville ha.

Kort fortalt var baksnakkingen av henne ovenfor oss som elever den groveste og mest sexistisk formulerte jeg har hørt i hele mitt liv, og det inkluderer det folk sa om hverandre på ungdomskolen.

Ingen diskuterte utspillet hennes seriøst. Ingen snakket om innholdet i kronikken i det hele tatt. Alle avfeide fullstendig at det kunne være noe i det, fordi hun var en sånn jævla heks.

Når Kristin Sandberg er ute i mediene med den nye debattboken om Steinerskolen og sier at hun har opplevd grov sjikane og trussler, underdriver hun.

Og jeg var bare elev på skolen hun hadde jobbet. Hva folk sa privat og på lærerværelset kan jeg bare forestille meg.

Når jeg har fulgt debatten rundt Steinerkritkk.no og Det de ikke forteller oss, har det ikke vært uten skyldfølelse.

Jeg har brukt «Kristin Sandberg» som skjellsord i diskusjoner internt på skolen. Jeg tror storparten av elevene jeg gikk sammen med har det. Det var en del av sjargongen på skolen i etterdønningene av konflikten.

Selv om jeg ikke hadde vært enig i en tøddel av Sandbergs og Kristoffersens kritikk, ville jeg forstatt følt meg uggen med vissheten om hvor mye mobbing og skit hun har vært utsatt for fra egne kollegaer på grunn av en konflikt om ideologi.

Siden de færreste tidligere Steinerskoleeelver er villige til å si noe om saken, føler jeg at det minste jeg kan gjøre er å skrive det her.

Det er også redelig at du som leser, vet at når jeg snakker om reaksjonene på steinerkritikken som har vært i media i det siste, så snakker jeg om hendelser som burde vært en del av arbeidet rundt Fordi jeg fortjener det, ikke som en del av kritikken av Steinerpedagogikken.

I de senere tekstene vil jeg først og fremst fokusere på innholdet i kritikken.

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.

Tirsdag 9. mars 2010

Steinerkritikk, del 1

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.

Før jeg begynner denne serien med innlegg vil jeg gjerne legge noen premisser for diskusjonen.

Først og fremst: Jeg gikk på Steinerskolen fra sjetteklasse til jeg var ferdig på videregående. Jeg gikk på Steinerskolen i Fredrikstad til og med tiendeklasse, og videregående på Steinerskolen i Moss.

Jeg fikk svært gode resultater, omregnet til vanlige tallkarakterer har jeg et snitt på 5,9.

Jeg har vært elevrådsleder, skrevet særoppgave om Rudolf Steiner og holdt foredrag om Steinerskolens fortreffelighet for nye elever og foreldrene deres.

Jeg har tilbragt fritiden min på utdanningsmesser for at de klasserommene på Steinerskolen i Moss skulle fylles opp, slik at skolen jeg var så glad i ikke skulle gå konkurs.

Denne kritikk-serien handler ikke om hvor fælt jeg hadde det på skolen eller om hvor dårlig jeg ble behandlet. Den er ikke noen «hevnaksjon».

Videre vil jeg gjerne få sagt at jeg synes at motargumenter om at «Jeg gikk på Steinerskolen, og det ble folk av meg», «Jeg gikk på Steinerskolen, og jeg hadde det bra» og «Jeg går på Steinerskolen og det er knall!» ikke er særlig relevante for temaene jeg vil ta opp fremover.

Jeg skjønner at skolevalg er et personlig tema. Hvis du har valgt en skole for barna dine, vil du helst forsvare valget ditt.

Hvis du går et sted og har det fint, og noen kritiserer grunnlaget for stedet du går, vil du gjerne fortelle at du ikke tar skade av det.

Det er bare det at «Jeg hadde det bra!» ikke er et argument i denne sammenhengen.

Om noen skriver et innlegg om at mange av dagens Rødt-aktivister støttet Pol Pot en gang i tiden, er det helt irrelevant om jeg forteller dem om den fine tiden jeg hadde i sola på Rød Ungdoms sommerleir.

Om noen skriver et kritisk innlegg om bakgrunnen for steinerskolens pedagogikk, er det ikke et motargument at du hadde det gøy innenfor rammene av den pedagogikken.

Så: Før jeg fortsetter vil jeg gjerne ha det klart at sinte innlegg om hvor fint du/barnet ditt/broren din har det på Steinerskolen kommer til å forbli ukommentert.

Jeg hadde det også fint på skolen i lange perioder. Det betyr ikke at Steinerskolen skal skjermes for kritikk av den grunn, eller at kritikken kan avises av positive eleverfaringer.

Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.

Mandag 1. september 2008

Skeptikerskolen: Helseeurytmi

Som steinerskoleelev har jeg ikke bare latt sjelen min bevege seg til alle bokstavene i alfabetet – jeg har også blitt tilbudt eurytmi som medisinsk behandling. Mange Steinerskoler tilbyr helseeurytmi som behandling mot adferdsvansker, personlige problemer og andre lidelser som dukker opp i skoletiden. La oss se nærmere på terapiformen.

Hva er helseeurytmi?
Helseeurytmi er en del av den antroposofiske medisisnen; eller for å si det på norsk – en del av den alternative behandingspakka du får ved sykehus, skoler og andre institusjoner hvor de legger Rudolf Steiners liv og lære til grunn. Helseeurytmi er den terapeutiske delen av eurytmien, som også er scenekunst og skolefag på alle Steinerskoler rundt om i verden.

Teorien bak eurytmien er at alle lyder, toner, bokstaver og farver har sin egen bevegelse. Når du gjør eurytmi, kan du ta utgangspunkt i en sang eller et dikt, og så skal eurytmisten vise alle lyder og kvaliteter i verket gjennom bestemte bevegelser. Likevel er ikke hovedpoenget med eurytmi  å lage en bra forestilling: Det viktigste er det som skjer med deg når du gjør eurytmi. Den Norske Eurytmihøgskolen beskriver det sånn:

Mennesket blir til et levende instrument som sjelen kan “synge” gjennom.

Eurytmi er altså “besjelet bevegelse” til dikt, musikk, toner, stjernetegn og farver, som både har en estetisk og en terapeutisk funskjon. Du kan se en eurytmiforestilling og gjøre eurytmi mot ulike helseplager, i følge Steiner & co.

Mine eurytmiopplevelser:

Jeg avskydde eurytmi min tid som Steinerskoleelev. Du skal gjøre en masse tilsynelatende vilkårlige bevegelser til Mozart og Homer, og ingen forklarer deg hensikten bak øvelsene. Du gjør det «fordi det er bra for deg» og det tar to undervisningstimer i uken. Likevel er hovedproblemet med eurytmi at det er litt religiøst, og dermed ikke lov å spøke med.

Du kan ikke dra en eurytmivits eller knise i eurytmitimen. Mens mattelæreren din vil sette stor pris på at du kan dra en deriverings-spøk og vise at du har skjønt poenget, blir eurytmilæreren rive seg i håret over at noen ikke tar kunsten alvorlig.

Jeg stønnet innvendig mens jeg danset alfabetet, legemeliggjorde intervaller som ters og septim og føk rundt i mangefarvede gevanter mens jeg skulle innta formen til hvert eneste stjernetegn i Dyrekretsen. Jeg hadde jo lyst på gode karakterer.

Uansett: Mitt eurytmieventyr var ikke komplett før jeg hadde gått til helseeurytmist som behandling for en del plager. Steinerskolen i Moss har nemlig sin egen helseeurytmist, og som elev ved skolen er behandlingen gratis. Hun har skrevet en liten tekst om behandlingsformen på skolens nettsider, og det er ikke lite helseeurytmi kan hjelpe deg med:

De fleste sykdommer/ubalanser har god hjelp av helse-eurytmi, alt fra reumatisme, kretsløpforstyrrelser, astma, allergi, sengevæting, stamming, fordøyelsesproblemer, depresjon, migrene, dysleksi, spiseforstyrrelser, tannfelling, plattfot bare for å nevne noen.

Jeg er den dag i dag takknemlig for at jeg bare var deprimert og plattfot da jeg ble sendt til henne. Jeg tør ikke tenke på hvordan hun ville behandlet spiseforstyrrelser og migrene. Vi skulle ha to timer i uken sammen, henholdvis i storefri, og jeg skulle øve på øvelsene hun gav meg fra gang til gang.

Plattfotbehandlignen var søt nok; jeg måtte lage små «A»’er med foten når jeg gikk og sørge for at gangen min alltid var tredelt. Det vil si at for hvert skritt måtte jeg løfte foten opp, løfte den frem og sette den pent ned. Mens jeg gjorde en «A» med bena, selvsagt. Helseeurytmisten satt og slo på en skarptromme og jeg ruslet tredelt gange frem og tilbake.

Hjalp det på plattfoten? Nope. Gjorde det vondt verre? Neida. Ulempen var behandingen av angst og depresjon, som var grunnen til at lærerne mine hadde sendt meg dit.

Jeg fortalte helseeurytmisten at jeg fikk hyperventileringsannfall, at jeg våknet om natten og ikke fikk puste og plutselig kunne få vill hjerteklapp og tro at jeg kom til å dø. «Ah!» sa hun. «Du trenger trygge bokstaver!» Hun hentet ned tre pappkort fra hylla si og viste til meg. Det var en L, en M og en T.

«Når du ikke får puste, skal du gjøre L. LLLLLLLLLLLLLL. Når du er redd og engstelig, skal du gjøre M. Mmmmmmmmmmm! Skjønner du?» Jeg så forvirret på damen og forsøkte å herme etter bevegelsene hennes. L-bevegelsen så ut som den du lager når du synger «Jeg er en liten undulat» på barneskolen, og M-bevegelsen så ut som svømmetak.

Så kom T’en. «T’en er viktig. Den skal gjøre deg friskere og utfordre deg! T er sterk og gir deg kraft!» sa helseeurytmisten og hamret fingertuppene i hodebunnen sin. «T! T! Konsonantene har helbredende krefter. Husk det!»

Jeg fikk et angstanfall senere på dagen, rett før jeg skulle inn til en eurytmitime. Hvorfor er ikke så godt å si. Mye av videregående bestod av å plutselig måtte gråte eller plutselig ikke få puste for min del. Jeg stod som fjetret utenfor klasserommet, hikstet og greide ikke gå inn. Jeg ble omringet av et par andre lærere som prøvde å få ut av meg hva det var, men jeg greide ikke formidle noe som helst.

Plutselig spurte en av dem: «Men har ikke du nettopp vært hos helseeurytmist, Ida?»
Jeg nikket. «Hvilke bokstaver gjorde dere?» spurte en nesten strengt. «Eh. T?» sa jeg. «Ååååh.» sukket lærerne megetsigende. «T er en rød bokstav. Den er meget sterk. Du er for sart for T. T ble nok for mye for deg!» De lovet meg å forklare helseeurytmisten at jeg måtte ha mindre kraftige bokstaver neste gang. Kanskje en U?

Jeg tror ikke det er nødvendig å si at det var min siste time hos helseeurytmist.

Problemer med helseeurytmien:

Helseeurytmien har samme hovedproblem som resten av antroposofisk medisin; den er basert på visjon, ikke dokumentasjon. Det er ikke Rudolf Steiners undersøkelser som ligger til grunn, men Rudolf Steiners åpenbaringer.

Ellers synes jeg det er et problem at en skole kan sende elever med spesialbehov og lærevansker til sin egen alternative behandler og ikke kontakte offentlige eksperter. Denne artikkelen fra Eurytmihøyskolen tar for seg hvordan vokaler skal virke helbredende for hyperaktive barn og konsonanter helbreder innesluttede barn.

En medisinsk behandling basert på visjonene til en enkelt mann og gitt som gratistilbud til fortvilede foreldre, kan ikke defineres som annet enn religiøst. Å kalle noe for antroposofisk medisin, mens det strengt tatt er ritualer basert på en enkeltpersons visjoner, gir et falskt dekke av seriøsitet.

Og det skjønner jeg at helseeurytmien trenger. Behandlingsformen er ikke utbredt og det finnes ingen dokumentasjon på hvorvidt terapien fungerer, siden ingen har funnet det nødvendig å forske på noe så marginalt.

Desverre er også helseeurytmien øvelsesbasert, og veldig opptatt av at du må hengi deg selv til terapien. Hvis du ikke har noen effekt, er det fordi du ikke har jobbet hardt nok, øvd nok eller ikke villet bli frisk nok. Det er en behandlingsform som putter alt ansvar på pasienten, et veldig problematisk utgangspunkt når pasientene gjerne er barn.

Til deg som har barna dine på Steinerskolen og får tilbud om denne typen behanding av barna dine: Oppsøk en ekspert med utdannelse i noe annet enn hvilke farver bokstavene i alfabetet har, sjelsmessig. Jeg har mer tro på en kopp kamillete enn den store, sterke T’en.

Virrvarrs konklusjon: Hold deg unna.

Fredag 28. desember 2007

Gå på Steinerskolen?

Det nærmer seg søknadsfristen for vgs for ungdomskoleelevene, og folk spør meg rett som det er: Burde jeg gå på Steinerskolen? Ville du valgt å ha barna dine på Steinerskolen? Er det å anbefale? Er det forskjell på Steiner-videregående og det å sende folk dit på barneskolen? Hva bør jeg vite på forhånd?

På etterspørsel fra blant Marion kommer herved Virrvarrs komplette Steinerguide- med for og motargumenter, ting du bør vite om og ting du bør sjekke ut.

Først basic:

Velger du Steinerskolen, velger du en skole uten karakterer, eksamner eller lærebøker av noe slag.

Læreren holder foredrag og du tar notater fra førsteklasse av for å skrive din egen bok. Før du lærer å skrive, tegner du det læreren sier. 12 år med steinerskole gjør deg til den raskeste i verden til å notere og skrive gode notater, samt at du blir flinkere til å formulere deg, fordi du må skrive dine egne tekster i alt fra historie til fysikk hele veien.

I tillegg følger ikke Steinerskolen en alminnelig timeplan: Du har en «hovedfagstime» de to første timene av dagen, der man har samme faget i en periode på 3-4 uker. Det vil altså si at du har f.eks musikkhistorie to timer hver dag i en måned, for så å gå over til geografi. Dette gjør at du får fordypet deg mye bedre i fagområdet det undervises i. I slutten av hovedfagsperioden leveres silkeboken med teksten din inn, og du får en helhetlig bedømmelse av den, men ingen karakter.

Ved siden av har du håndtverksperioder der du lager skinnarbeider, tover tøfler, eller farver garn to ganger i uken i et tilsvarende periodesystem. I tillegg kommer kontinuerlig undervisning i norsk, matte, språkfag, gym og eurytmi hele året. Annet hvert skoleår er det obligatoriske teateroppsetninger, og mange steinerskoler har korundervisning en time i uken.

En annen ting som er verdt å merke seg, er at steinerskolen har undervisning i et tredje fremmedspråk helt fra førsteklasse på barneskolen av. De fleste har tysk, jeg hadde russisk.

I stedenfor avsluttende eksamen siste året på vgs, avlegger steierskoleelever en årsoppgave. Det vil si at du velger et valgfritt tema å arbeide med et helt år, og velger selv (med hjelp fra veilederen du får utdelt) om du vil ha en teoretisk, praktisk eller kunsterisk vinkling på temaet. Arbeidet med oppgaven strekker seg tradisjonelt sett fra februar til februar, og det skal nedlegges minst 300 arbeidstimer i det.

Til slutt skal oppgaven stilles ut, samt legges frem for publikum, og gjennomgås av ekstern og intern sensor. Selv skrev jeg om tegneserier og laget en tegneserie i kunstnerisk del. Samtidig som meg var det folk som restaurerte trebåt, skrev om jazz og det gyldne snitt. Resultatet av en årsoppgave om broer kan dere se her. Kort sagt- det er et stor mangfold.

Som dere ser ovenfor kan steinerskoler utdanne selvstendige, kreative elever som er flinke til å formulere seg, ta notater og behandle stoff de lærer som sitt eget. Steinerskolebarn får muligheten til å boltre seg i mange ulike fagfelt, lære språk tidligere og jobbe både med matematikk og drama på en gang, uten å føle presset fra karakterer eller eksamen.

Likevel- det er en god del ting du bør vite om og tenke over før du enten sender barna på steinerskolen eller søker deg inn på steinervgs:

1. Det er STORE lokale forskjeller fra steinerskole til steinerskole.

Steinerskolen er meget læreravhengig, siden barna ikke har lærebøker. Sjekk ut forholdene på din lokale steinerskole: Hva slags utdannelse har lærerne? Er de utdannet ved steinerhøyskolen? Universitetet i Oslo? Lærerhøyskolen? Eller fikk de bare jobben fordi de tilfeldigvis var gammel elev eller venn av noen som allerede sitter i skolestyret? Forhør deg med andre som har barna sine der- lærer barna det de skal? Er det mye klager?

Jeg har hatt de mest fantastiske steinerlærere med mastergrad i språk og litteraturvitenskap, og udugelige, forferdelige lærere som aldri ville fått jobb i en offentlig skole, men har fått en stilling her fordi «hun trenger jo en jobb, stakkar. Og alle kjenner jo Hanne godt, hun er et bra menneske.»

Kort sagt- hør med tidligere elever og foreldre ved skolen, og ikke skam deg over å be om CV’en til lærerne.

2. Har du tenkt å bli lege, sier du?

Gå gjennom planene dine for hva du vil gjøre etter vgs: Har du tenkt å søke på noe som er veldig vanskelig å komme inn på, som medisin? Er du en skoleflink realfagsnerd? Vær klar over at alle fag du har på steinerskolen, teller likt på avsluttende vitnemål. Om du er en kløpper i kjemi, fysikk og biologi, er det kjedelig å ikke komme inn på det du vil, fordi metallsløydkarakteren din trakk ned, fordi du var for dårlig i drama og eurytmi. Kort sagt- vær klar over at det er mange steinerskoler du ikke kan velge bort fag på, og tenk taktisk i forhold til avgangskarakterer. Du vil ikke ha et år ekstra på Bjørknes.

NB: En del steinerskoler følger ikke et offentlig godkjent opplegg for realfagsundervisning, hvilket gjør at du ikke får de nødvendige realfagspoengene, selv om du har 3MX og 2FY på vgs. Igjen- finn ut hva som er de lokale forholdene ved din skole. Det er teit å måtte ta opp fag fordi din lokale steinerlærer nektet å undervise i statistikk fordi det var «skadelig for sjel og karma».

3. Steinerbarn blir sære rasister

Ja, det er en tabloid overskrift, men det er mye sant i det. Steinerskoler har nesten 100% etnisk vestlige elever, hvilket gjør at steinerskoleelever er langt mer rasistiske og opplyser om mer fremmedfrykt enn skolelever som går sammen med folk med «blandet etnisitet». Det er statistisk sett kunstnere, intelektuelle og raddiser som sender barna på steinerskolen, og barnet ditt kommer ikke til å bli kjent med «vanlige barn», både på godt og vondt.

4. Steinerskolen krever mer av deg som forelder

Ja, du må stille opp på dugnad to ganger i året, lage krydderolje til julemarkedet, og kjøre barna på skoletur. Det er mer jobb enn offentlig, helt opp til siste året på vgs.

5. Steinerskolen er ikke livssynsnøytral, uansett hvor mye de påstår det selv.

Jadda, du slipper krl-undervisningen, du slipper årlige skolegudstjenester og «O, du som metter liten fugl». Men du må være forbredt på at barna fremsier bønn hver morgen (selv om lærerne kaller det «morgenvers»), hører fortellinger med høykirkelig innhold i de fleste fag, spiller Frans av Assisi-teaterstykker og feirer en bråte helgner med sang og spill. Det er ikke bare jule og påskefeiring, det er pinse, St. Nicholas, St. Martin,og St. Mikaels feiring,også.

6. Mange steinerskoler er dårlige på spesialundervisning, spesielt morsmålsopplæring

Sjekk hva slags muligheter det er for undervisning av ditt barn på din lokale steinerskole. Snakk med foreldrene til barn som har lignende problemer.

Kort sagt: Vurderer du å søke drama eller formgivning, studiespesialisering med humanistiske fag eller noe i den rettningen, anbefaler jeg steinerskolen på det varmeste. Du vil få bedre undervisning her enn på offentlig. Har du kreative barn som passer dårlig inn på sin lokale barne/ungdomskole, kan steinerskolen være en utmerket mulighet og gi barna mye igjen.

Jeg er selv en meget fornøyd steinerskole-elev, men vet at skolen har tonnevis med svakheter. Les gjerne Steinerdager, for å få en mer skjønnlitterær følelse av de verste særhetene.

Og om jeg ville hatt fremtidige barn der? Det avhenger av hvor jeg bor når jeg har barn. Steinerskolen i Fredrikstad? Mulig. Steinerskolen i Moss? Nei. Steinerskolen i Oslo: Ohyes.

Håper noen ble litt klokere (c;

Fredag 6. juli 2007

Steinerdager.

Det slo meg idag at det er et år siden jeg sluttet på videregående. Et år siden jeg trakk i russedress, et år siden jeg fikk vitnemål og sa farvel til den trygge, lille sekten jeg har tilbragt storparten av barne og ungdomstiden min i. Kort sagt- det er ett år siden jeg sluttet å være steinerskoleelev.

Ja, jeg får ofte slengt «steinerbarn!» etter meg. Det kan være fordi jeg kan danse alle litterære virkemidler, farve garn med knuste lus og bjerkeblader og synger flerstemte, høykirkelige sanger på latin når jeg treffer kompiser fra vgs. Fordi jeg har et litt perverst forhold til urtete og tøfler, og vet at alt løser seg med litt speltboller og økologiske tomater. Folk gnir det inn når jeg ikke husker forskjell på høyre og venstre, regner feil og generelt sett oppfører meg rart. Og ja- det å ha vært steinerskoleelev er noe som blir hos deg livet ut.

I forbindelse med mitt etårsjubileum som «vanlig menneske» uten en eneste dag med silkebøker og eurytmitimer, tenkte jeg å glede mine kjære lesere med noen anekdoter fra min tid på Rudolf Steinerskolen. For å bekrefte noen fordommer og skape noen nye (c:

Her er tre ting jeg har fått ut av Steinerskolen:

1. Frihet til samarbeid.

Når vi hadde vikar på ungdomskolen, planla vi alltid nøye i forveien. Når det stakkars vesenet, ofte en ung lærerstudent som var fullstendig ukjent med steinerbarn, kom inn i klasserommet satt vi som tente lys. Ingen sa et ord før et et avtalt signal: I klasserommet vårt hang det nemlig en del ymse gjenstander. Dere som er barn av offentlig skole vil kanskje ha vansker for å se for dere et klasserom fullt av kunsttrykk, pene stener, skjell og en diger globus, men sånt hadde vi. Vi hadde til og med på et visst tidspunkt et bestefarsur og en byste av Tut-Ankh-Amon, som denne historien handler om. Klassen var som sagt musestille helt til bestefaruret slo. Da slang alle synkront vekk pultene sine og kastet seg på knærne i rettning Tut-Ankh-Amon mens vi hylsang noe som hørtes ut som en herlig blanding av “Abdul Kahdin” og “Jag vill vära din” så lenge uret slo. Så fort uret var ferdig med å slå, reiste alle seg fort opp, satte seg på plass og lot som om ingenting var skjedd. Dette gjentok seg hver halve time til vikaren løp sin vei. Så langt jeg husker fikk vi sjelden bråk for noe på Steinerskolen. Selv ikke da vi sendte opp fyrverkeri på do eller spilte innendørs baseball med gammel melk og halvtørket keramikk til hele klasserommet var dekket i illeluktende grøt. «Oi, nå må dere vaske!» sa læreren vår. Så slapp vi den timen.

2.Spennende undervisning.

Eurytmi er det eneste faget i verden lærerne ikke vil forklare hvorfor de underviser i. Spør du en steinerskolelærer om hvorfor man har eurytmi, får du et fårete smil og en historie om en elev som kom tilbake tredve år etter og fortalte hvor mye eurytmien hadde hjulpet ham i jobben som politi senere. For uinvidde: Eurytmi er en slags blanding av dans, qui-gong og drag-show, der du danser langsomt i ring iført farverike silkeslør og vifter med kobberstaver og trekuler fordi det er bra for sjelen din. En klassiker på alle steinerskolen er å sikte inn kobberstaven sin mot hodet til eurytmilæreren. Blir hun sykemeldt, får klassen fri, siden eurytmilærere går på skole i seks år og er svært dyre i drift. Er du en lat slask er eurytmilærer jobben for deg: Normalarbeidsuken er 14 timer. Dette har eurytmiforeningen slåss gjennom, fordi arbeidet med å dirigere små, slørkledde barn i sirkel er en sånn påkjenning. Hvilket ikke er så rart, siden de stadig vekk får kobberstaver i hodet. Læreren min var sykmeldt to ganger i løpet av vgs på grunn av dette.

3. Alternativ, åndelig opplæring.

Da jeg var liten, trodde jeg at Steinerskolen var en katolsk privatskole. Dette var fordi vi feiret så mange helgner (St.Mikael, St. Nikolas, St. Martin), og jeg (som det lille, godt indoktorinerte protestantbarnet jeg er), trodde dette bare var noe katolikker gjorde. Så feil kan man ta. Ved siden av solid kristen fundamentering i alt skolen gjør, hvilket gjør at Steinerskolen er den skolen med færrest religiøse minoriteter som elever, har lærerne sin egen, åndelige overbevisning som kalles antroposofien. Som lærer ved skolen skal du ikke snakke til elevene om dette, da de har godkjennelse som pedagogisk og ikke livssynsfundert friskole. Noen lærere gir selvsagt bleng. Min favorittlærer noensinne- en kunsthistorielærer jeg ikke vil henge ut her- er en av dem.

En av mine favorittsamtaler fant sted under ett av hans mystiske kunstprosjekter med klassen min. Vi skulle lage en byste i keramikk, men Mr.X lot oss først lage en byste vi skulle forme med hånden inne i en leirklump, der vi skulle dytte fjeset ut. Vi fikk ikke SE på hva vi gjorde, men kunne føle med fingrene om det vi gjorde ble riktig. Dette førte til en rekke klaging og knising, hvorpå en av jentene utbryter: «Æsj, dette går ikke an å få til!» «Joda,» sier læreren min. «Dere har gjort dette før. Da dere lå i mors liv, var det sånn dere formet fjesene deres innenfra. Så om DU (han peker på en tilfeldig elev) har stygg nese, er det DIN feil!» «Det der er det teiteste jeg har hørt i hele mitt liv!» sier den ene halvdelen av klassens tvillingpar. «Det er ikke så rart,» svarer læreren min.«Du hadde jo jukselapp, din dust! Du lå og hermet etter søsteren din!» Dagens antroposofileksjon, alle sammen.

Ja, dette var dagens tre steinerminner.

Om noen steinerfolk føler seg støtt- I speak the truth and nothing but the truth.
(Og jeg hadde det fint på skolen ^-^)