Onsdag 31. desember 2008

Hei, 2009

La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.

Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:

Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.

La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.

Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.

April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.

Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.

November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.

«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.

Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser nå.» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.

Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.

Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:

1. Skrev Jenter som kommer.
   
2. Bli spaltist hos Fritanke.
3. Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
4. Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
5. Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
6. Kom inn på forfatterstudiet – flere hundre søknader og femten plasser!
7. Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
8. Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
9. Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.

Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?

Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.

Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.

Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.

Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.

September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.

Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:

For et år det har vært.

Ja.

For et år det har vært. Og hei, 2009.

Tirsdag 18. november 2008

Å være gravid med en roman

Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om babyen min i kveld. Den er så bitteliten, ennå. Jeg har nemlig ikke skrevet de 2000 ordene om dagen jeg planla (sorry, Nano. Avisene tok så mye tid en stund), og den er mikroskopiske 40 sider kort. Og likevel – jeg tror vi er forbi det kritiske, litterære spontanabortstadiet. Den vokser i hodet mitt når jeg løper tur. Den vokser i magen min når jeg står i dusjen. Den sparker plutselig mens jeg egentlig skal skrive noe helt annet.

Historien er uferdig. Figurene blir til mens jeg skriver dem. De er våte, ustøe og kalvbente, men de er mine. Jeg har famlet etter dem i et stort, innvendig kaos og rensket dem for selvbiografisk grums og mennesker jeg kjenner. De skjelver på papiret, de stavrer som nyfødte kalver og sover nesten hele døgnet.

Misforstå meg rett: De skriker, også. De trenger stell og pleie for å klare seg i den kalde, uferdige boken. Jeg elsker dem uten hemninger, uten forbehold, uten betingelser. «Du er min hovedperson, derfor elsker jeg deg». Simple as pie. Jeg lager fan art til min egen fortelling, og bysselaller romankarakterene hver kveld.

Jeg aner ikke om noe forlag vil ha den når svangerskapet er over. Det kan jo hende at den kommer til verden og mangler noe helt vitalt. Da skal jeg putte den på bloggen og kalle den min «special needs-roman». Ja, det er en fin visjon: Får den ikke bo i perm, slik som storesøster Jenter som kommer, så kan den bo på Internett sammen med mammaen sin.

Onsdag 5. november 2008

Mania er min muse – Nanowrimo

Jeg blir ruset av å skrive. Esquil hadde et blogginnlegg om hvilke bloggere som oppdaterer oftest, og jeg ligger på litt under et innlegg om dagen. Hvorfor? Fordi jeg ikke tillater meg selv å skrive fler. Jeg skriver gjerne fire-fem blogginnlegg om dagen og sparer dem til senere når jeg blir passelig sprø. De siste dagene har jeg tilbragt med å hyle, hyperventilere og hulke mellom intervjuer og forpliktelser. Merkelig nok produserer jeg omtrent like mye skriftlig materiale når jeg er manisk som når jeg er depressiv. Når jeg er oppe må jeg skrive for å ikke eksplodere. Når jeg er nede, er skrivingen som Munchausen som trekker seg opp av søla etter håret. Jeg holder meg fast i blyanten og slipper ikke taket.

Hvordan holder Virrvarr seg i vater mens hun løper fra intervju til intervju? Hun deltar i Nanowrimo – en konkurranse med deg selv om hvorvidt du kan skrive en roman på 50.000 ord i løpet av november. Konseptet er å skru av selvkritikken og bare skrive. Det fungerer skremmende godt for meg. Jeg hadde lyst til å skrive om ting de første sidene, så slukte historien meg levende. Det kjennes ut som å fortelle seg selv godnatteventyr – improviserte sådane.

Veldig mange bloggere har skribenter, journalister, poeter og romanforfattere i magen. Jeg har funnet noen av dere i Nano-databasen, men siden forfattersøket på siden er skrudd av grunnet for høy trafikk, hadde jeg satt pris på at alle som deltar kunne legge igjen en url til profilen sin i kommentarfeltet mitt. Jeg liker følelsen av at vi er inne i skrivegalskapen sammen.

Det går mange rare diskusjoner på Nano-forumene, og en av mine personlige favoritter er: «Hvordan ser din muse ut?» (Hva en muse er, spør du? Skikkelser fra gresk mytologi, som inspirerte kunsterne til å lage ting. Tenk deg inspirasjon gitt menneskekropp.)

Jeg tenkte jeg skulle vise hvordan min muse ser ut:

Hun er en del Delirium i Sandman:

En del Spider Jerusalem: (Writing is a gun. It’s only got one bullet, but if you aim right, you can shoot out the world’s kneecap.)

En del Gandalf:

Og ikke minst- en masse Rachel Maddow:

Jeg utfordrer Avil, Spilliv-Tomas, Esquil, Flimre-Aina, Binka og Elisabeth IC til å vise meg sin muse. Dere står fritt til å beskrive vedkommende i tekst, altså. Og du? Du kan beskrive musen din uten å være utfordret også ^_^

Torsdag 9. oktober 2008

Skumle, små øyeblikk

Fonten er ikke riktig, siteringen er ikke riktig, mellomrommene er ikke riktig og vi har en siste runde med satskorrektur igjen. Likevel. Det har sluttet å se ut som en Open Office-fil og begynner å se ut som en…en…en bok!

Hjelp. Hurra. Hjelp. Hurra.

Lørdag 13. september 2008

Litt Jenter som kommer-info

Til nye besøkende: Jenter som kommer har fått egen nettside, lær mer eller bestill boka der!

1. Bokutgivelsen er utsatt til 10. november.
2. Det kommer til å bli mulig å forhåndsbestille bøker fra bloggen.
3. Jeg sitter med blodet til alle de kjæreste setningene mine på hendene. Bokredigering er en brutal prosess. Jeg liker det.
4. Alle som har bidratt med tekst er kommet med i boka. Noen har vi måttet dele opp og bruke sitater fra, noen har vi brukt i sin helhet.
5. Å jobbe i et Open Office-writer-dokument på flere hundre sider er forferdelig. Jeg ønsker meg bedre programvare for å skrive store tekster i. Noen tips?
6. Jeg skal intervjues i masse rare damemagasiner jeg aldri har lest og på TV-programmer jeg aldri har sett på. Hvis du er en av Virrvarrs journalistvenner: Beware. Jeg kommer til å ringe deg helt plutselig og be om råd.
7. Alle begynner å synge «Jenter som kommer og jenter som det går for» når jeg treffer dem. Nye, bedre vitser, takk ^_^

Lørdag 23. august 2008

Boken som kommer

Det er så mye jeg ikke tenkte på at fulgte med det å skrive bok. Jeg har forsvunnet i notatbøker, referanselitteratur og word-dokumenter i tre kvart år og begynte å kjenne at «Hm, dette har jeg fått dreisen på. Joda, jeg greier dette. Ordene og jeg er gode venner.»

Manuset ble levert inn dagen da det skulle leveres inn og jeg kjente meg sliten. Og likevel visste jeg at jeg kom til å få konsulentuttalelser, kritikk, forlsag til endringer og tut og kjør ved utgangen av juli.

Nå er ikke teksten bare et dokument jeg har liggende i «Jenter som kommer»-mappa på pc’en min. Den er gjenstand for massiv kritikk fra ivrige konsulenter og wannabe-konsulenter. Jeg får telefoner sent på kvelden hvor samtalen ikke begynner med «Heihei! Hvordan går det?» men med setninger som «Avsintt, Virrvarr! Har du hørt om det?» og «Hva er i veien med det det kapitelet? Noen av disse settningene passer ikke inn i det hele tatt!»

Min hardeste kritiker når det kommer til tegneferdigheter har gått gjennom Grevinnen og min sine illustrasjoner til boka og avsagt sin dom:

«Den hånden ser ut som en sokk.» «Det der ser ikke ut som sex.» «Hva er det de gjør?!?»

All kritikk som kommer før boken går i trykken er veldig nyttig kritikk.

Likevel- jeg har fått noen innspill som jeg gjerne vil ha lesernes mening om. Siden jeg har landets smarteste blogglesere, regner jeg med at deres ord er lov eller noe i den stilen. Tidligere har dere fått være med å avgjøre hva slags ord vi skal bruke om kvinners kjønnsorgan, hva boken skulle hete og hvorvidt vi skulle ha «Sex- nå også for jenter!»-klistremerket.

Første utfordring:

Den ene konsulenten min gjorde meg oppmerksom på at «onani» egentlig bare brukes om menn som tar på seg selv, og at det korrekte ordet for damer er «masturbasjon». Vi har sagt at damer onanerer gjennom hele boka. Så- hva tror dere? Hvilket ord?

Den andre utfordringen vår er å gå inn her og melde dere inn i Facebook-gruppen vår. Ja, jeg vet at Facebook ikke er verdens hippeste nettside, men dette er en del av Virrvarrs onde plan om å få invitert alle kjente og ukjente på lanseringsfest, samt holde dere oppdatert på alt som skjer utover i boklanseringen nå.

Forlaget har nemlig tenkt at Grevinnen og jeg skal holde foredrag på mange mystiske steder, og jeg begynner opplysningsarbeidet tidlig så det kommer til å være noen i salen som ikke kaster egg og tomater

Fredag 20. juni 2008

Ja, hvorfor en bok om jentesex? (Del 1)

Avil har skrevet et nydelig forsvar av boken vår, og hvorfor vi trenger en bok om jentesex. Jeg synes det er artig å bli debattert, samtidig som jeg hører Toril Moi i hodet mitt.

Hun hadde akkurat holdt et foredrag om Simone de Beauvoir, og salen kunne stille spørsmål. Førstemann ut var en ung mann som spurte surt og skråsikkert: «Men er nå egentlig temaene Beauvoir er så opptatt av relevant idag?» Toril Moi smilte beskt og parerte: «Pussig. Jeg får aldri det spørsmålet når jeg foreleser om Aristoteles.»

Det skrives bøker om alle temaer, og selv om ikke jeg er intressert i dem som handler om fluefiske og vinlegging, respekterer jeg at folk skriver og leser bøker om det. Å måtte forsvare sitt eget forfatterprosjekt er en situasjon jeg tror er ganske unik for oss som skriver om, vel, kjønn og kvinnespørsmål.

Likevel er det jo mange grunner til at vi fikk idéen til å skrive en bok om jentesex og enda flere grunner til at vi tror at en sånn bok er nødvendig. Istedenfor å gå inn i en lang argumentasjon med en gang, kommer jeg til å publisere litt forskjellige, personlige refleksjoner rundt temaet. De saftige kronikkene kommer ikke før lansering, skjønner dere vel ^_^

La oss begynne en gang på tidlig ungdomskole. Jeg sitter og småprater med en av klassens mer tyggistyggende og lipglossbrukende små damer. Temaet er kropp og sex og sånn.

Hun: Du Ida? Det hender at jeg tar på meg selv der nede…
Jeg: Ja?
Hun: Noen ganger så holder jeg på så lenge at jeg kjenner meg helt tissetrengt! Kan det være farlig? Kan det være derfor jeg aldri får mensen? Kan jeg bli steril? (Vi var 13 år og det å ikke ha fått mensen ennå var et sårt tema)
Jeg: Eh. Nei. Det er ikke skadelig. Du blir bare kåt.
Hun: Kåt? Sånn som Kristian?
Jeg: Ja, sånn som alle andre. Det er litt som å bli sulten. Du blir kåt, også onanerer du. Eller runker, da. Det er vel et uttrykk du har hørt?
Hun: Hahahah, jenter kan vel ikke runke! Du bare tuller med meg!

Jeg var en av jentene som vokste opp med Vi og Gutta tidlig i tenårene; et kjedelig jenteblad med én god side: Det trykket masse erotiske noveller og tok fullstendig for gitt at 14-årgamle jenter var seksuelle vesener, men uten å skape sexpress. De hadde onaniperspektivet og trykket bilder av kjekke gutter småpikene kunne runke til, ikke bare forelske seg i.

Jeg er klar over at ikke alle leste disse bladene da de kom ut, og at ingen jenteblader fortsatte prosjektet etter at V&G gikk inn og ble intetsigende 4U. Samtalen over gir et innblikk i mye av holdningene som venninnene mine hadde til egen seksualitet i samme alder. Kåt var noe gutter ble, og runking var forbeholdt dem som hadde en kuk. Tok de på seg selv, var det skambelagt og sikkert skadelig for evnen deres til å reprodusere seg.

Jeg trenger vel ikke nevne at oss som hadde en annen oppfattning bedrev ganske heftig misjonering for vårt syn? Likevel møtte vi mange utfordringer når det kom til å snakke om denne seksualiteten.
Her er noen av de viktigste:

1. Vi hadde ikke noe navn på kjønnsorganet. Vi tok oss selv «der nede».
2. Vi hadde ikke noen ord for det vi gjorde. Vi «tok på oss selv», mens guttene runket, dro laksen, spilte lommetennis og tusen andre synonymer.
3. Vi var ukomfortable med å si at vi var kåte og skammet oss over de seksuelle fantasiene våre.
4. Mens alle tok for gitt at tenåringsgutter var kjederunkende, pornoglandende kåtinger, var ikke vår onani noe man snakket om. Vi kunne ikke mime hva vi gjorde med en enkel håndbevegelse, vi hadde ingen vitser om det og vi visste egentlig at vi snakket om noe veldig tabubelagt. En gang vi var på fest i slutten av niende, sa en av guttene at alle som onanerte kunne rekke hånda i været. Alle guttene tok opp hånden, mens alle jentene så i gulvet. Dette inkluderer også Kvinnelige Onanisters Ivrige Misjonsforening som jeg selv var en del av.
5. Vi måtte faktisk misjonere. Mange av jentene jeg kjente insisterte hardt på at det var Sykt og Galt å ta på seg selv, at du var lesbisk, nymfoman, unormal og kvalm om du fikk orgasmer på egenhånd.

Jeg tror og håper at dette er en holdning til onani og seksuell fantasi de fleste jenter opplever i oppveksten, men mange av dem jeg har diskutert med bekrefter mine erfaringer. Hvis du ikke møtte noen rare holdninger eller tabuer da du vokste opp: Så bra for deg!

Likevel- undersøkelser har vist (her trenger jeg en kilde, jeg vet, men dette er litt i full fart) at foreldre tar bort hendene til små jenter når de tar på seg selv på et mye tidligere stadie enn de gjør med små gutter, selv med jenter og gutter innenfor samme søskenflokk. Selv som voksne, bevisste, politisk korrekte mennesker synes vi det er vanskeligere å forholde oss til at en jente er kåt enn at en gutt er det.

Denne observasjonen alene er nok til å være en begrunnelse for at jenters forhold til sex kunne trenge en egen bok, og ennå har jeg ikke sagt noe om kjønnsrollene våre, om maktforhold i senga, om hvordan samfunnet vårt fremstiller sex mellom to damer og om overgrep og seksuell undertrykkelse. Mest av alt tror jeg vi trenger en bok om hvor bra sex mange jenter faktisk har, på tross av alt som er problematisk, på tross av at mange av oss vokste opp med «kåt» som et like maskulint ladet ord som «ståtiss» og «fotball».

Vel, dette er del 1. Det kommer til å komme tekster om dette temaet helt frem til boklansering. Heng med, og del gjerne dine, personlige betraktninger i kommentarfeltet (c;

Del 2 er nå kommet! Les den også!

Torsdag 19. juni 2008

Utkast til forside

Vi har fått masse utkast til forsider fra designeren til forlaget. Her er noen av de jeg likte best. Tenk, en ordentlig forside til boken! Det er litt magisk ^_^

Vi er litt usikre på om «Sex- nå også for jenter»-merket skal være med. Hva synes du? Gå og svar i pollen!

Ingenting er spikret ennå, men det blir ganske stilig, eller hva?

Onsdag 18. juni 2008

Grevinner du bør merke deg

Eventyret begynte min første skoledag på videregående. Carima, den kvinnelige, mer vimsete utgaven av Conan, hadde overfalt meg på skoleveien og presentert seg selv: «Unnskyld, men jeg overhørte samtalen din, og du må jo være Ida!»

Jeg kunne ikke nekte for det, og den hippiekledde berta med cello under armen og jeg brukte omtrent fem min på å bli Godt Kjent. Hvordan hun kjente til meg? Godt spørsmål. Noe av det hun gjentok hele tiden var: «Du må treffe Maren! Dere kommer til å komme så godt overrens!»

Et par uker senere satt Maren og jeg og snakket sammen om hva vi ville gjøre med livene våre. Ja, vi hadde klaffet godt sosialt. Ja, den mørkhårede, smilende gotherdamen hadde vist seg å være spennende selskap fra friminutt #1. «Jeg skal skrive.» sa jeg. «Jeg også.» sa hun.

Og skriving ble det. Uttallige skrivegrupper, diktlesninger, kritikkrunder og oppvarmingsøvelser senere hadde vi laget en koroppsettning, en masse noveller, metervis med vers, et tv-manus, teaterdialoger og sanger som synges på skolen vi gikk på den dag i dag.

Jeg mistenker at vi ikke bare var skrivende mennesker, men handlende mennesker, siden vi fikk veldig mye gjort sammen. Vi pushet hverandre. «Jeg kommer til å sende inn en tekst til den konkurransen. Hva med deg? Har du skrevet noe?»

For deg som ikke henger med i svingene: Grevinnen, aka Maren Kristiane Solli, er medforfatteren min på «Jenter som kommer». Hun er nå tilgjengelig i fullversjon på Internett, og jeg skriver selvfølgelig om henne som et sleipt markedsføringstriks: Gå inn og les bloggen hennes, kommenter, legg henne til på RSS og oppdater bloggrollen din. Hun er her for å bli.

Mandag 16. juni 2008

This is just to say…

Jeg har
levert
førsteutkast
til forlaget

(og dere
er sikkert
lei å av å
høre det nå)

Tilgi meg.
Det var fantastisk.
Så søtt.
Så kaldt.

- Til ære for William Carlos Williams