Kjære lesere. Jeg har nå funnet ut hva som skal til for at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen: For mye medieoppmerksomhet.
Siden boken kom ut på tirsdag 9. november har jeg hatt tre intervjuavtaler om dagen, og vekslet mellom avisoppslag, tid foran TV-kamera og direktesendt radio. Resten av tiden har jeg prøvd å bruke på å sove, og jeg har knapt fått svart noen på Twitter en gang.
Jeg har skjønt at grunnen til at det var fysisk mulig å anmelde journalistene som intervjuet oss under lanseringen av Jenter som kommer, var at det var få nok intervjuer. I skrivende stund har jeg hverken oversikt over presseoppslag eller anmeldelser, og jeg er stygt redd for at jeg ikke får det heller.
Det var meningen at boken skulle ha en nettside med full lenkesamling og videre lesning, men lanseringen av den har druknet helt i oppmerksomheten fra de tradisjonelle mediene. Jeg beklager å si at lanseringen av boken om de nye mediene har vært sørgerlig forankret i de gamle mediene, men sånn går det når telefonen ikke står stille. Ringende journalister er mer oppmerksomhetskrevende enn twitrende nettvenner.
Uansett: Her er bokfilmen Lillesøster og jeg laget. Den har klart å spre seg selv uten bloggens hjelp, men jeg tenkte det var best å legge den her hvor alle kan se den.
Så til spørsmålet alle har stilt: Nei, den er ikke på ebok. Det er ikke mulig å kombinere ebokutgivelse med utgivelse på tradisjonelt forlag slik moms-krangelen står idag. Jeg synes det er kjempeteit, men jeg er nok mer opptatt av å få bøkene ut i digitalt format enn jeg er av bransjepolitikk.
Og om du som leser har lyst til å gjøre meg en tjeneste, så lenk til blogginnlegg, avisoppslag, surmaget kritikk og kronikker om boka i kommentarfeltet her så jeg kan lage et samleinnlegg med omtale. Jeg har mistet oversikten. Det er offisielt.
Eller – det vil si: Sånn ser liksomboka designeren har kledd opp i det som ble det endelige omslaget ut. Noe av det første jeg sa til Aschehoug, var at jeg ville velge ut min egen forsidedesigner. Jeg hadde noen spesiell i tankene, henholdsvis Elisabeth Irgens, damen bak Sort enke.
Selv om jeg fikk viljen min, viste prosessen med egen designer å være lettere sagt enn gjort. Forlaget var vant til å jobbe med faste forsidedesignere som de kunne kommunisere med i form av kryptiske beskjeder og lite annet.
Heldigvis fant Elisabeth og jeg ut av det til slutt: Med litt god gammeldags en til en-kommunikasjon ble resultatet en strålende, knallgrønn og Virrvarrete forside forlaget også var fornøyd med. Og mye kulere enn forsiden på Jenter som kommer, som også var en del av målsettingen for min del.
Eller som Elisabeth skriver i sin hilsen til dere:
Bokomslaget er laget av meg: Elisabeth. *vinker* Jeg jobber som frilans webdesigner og tilbringer dagene i et skakt grønt rom på Bryggen i Bergen. Jeg har oppdaget at bokomslag som prosjekt ikke er bare moro underveis, når forlaget som kunde har kryptiske tilbakemeldinger… Men at til gjengjeld blir bokomslag den morsomste jobben i heeele verden når den er i boks og boken snart kommer fra trykk! Yay!! *snurrer rundt på kontorstolen*
Her er bilder av liksomboka fra alle tenkelige vinkler. Tusen takk, Elisabeth!
Mens kommentarfeltet rundet femti kommentarer og mailboksen flommet over, tilbragte jeg dagen i studioet til Cynergi Film og TV sammen med Lillesøster. Derfor har jeg ikke fått svart noe særlig på kommentarer siden i går.
Jeg står for snakkingen og Lillesøster står for tegningene. Resultatet får dere se på bloggen i slutten av måneden. Film-folka tok bilder av oss mens vi holdt på, og jeg tenkte jeg skulle legge dem ut, siden det er ganske sjelden det er noen bilder av meg på bloggen i det hele tatt.
Her er de neste ti på lenkelisten til boka. De ti første finner du her. Som du ser er det en god blanding av godt og gærent, kjent og ukjent. Felles for dem er at de er nevnt eller sitert i boken om sosiale medier.
Når jeg prater med andre bloggere om nyboka, spør de alltid: «Har du skrevet om meg?»
Jeg skjønner godt at de spør. Jeg mener – vi googler jo oss selv ved jevne mellomrom. Vi sjekker hvem som lenker til oss. Vi liker å vite om vi er omtalt. Problemet med papir er at du ikke kan lenke til noen.
Derfor har jeg laget en «lenkeliste» over alle bloggene jeg har sitert eller omtalt i boka slik at jeg kan publisere den her.
Da jeg ble ferdig med listen, var den imidlertid på over søtti navn. Det er litt langt for et blogginnlegg. Derfor har jeg bestemt meg for å stykke det opp i flere innlegg.
Her er de ti første. De er først fordi de blir nevnt tidlig i det opprinnelige manuset, ikke fordi de er «viktigst» eller noe i den stilen. Noen av dem er svært kjente, noen av dem la bloggingen på hylla for flere år siden.
Jeg kan ikke skrive. Eller. Jeg kan ikke skrive riktig. Jeg bare setter sammen en masse ord og synes det høres bra ut når jeg leser det høyt. Også er det visst en sær blanding av anglisismer, konservativt riksmål og slang.
Men det er bra det finnes folk som har en fasit. Folk som kan pirke seg gjennom hver eneste kommafeil og legge inn overlegne smilefjes sammen med de verste feilene mine.
Også tenker jeg: Jeg burde være flinkere til dette. Jeg burde ha reglene inne, burde ha dem i ryggmargen og bare skrive riktig nå.
Jeg er flau over å levere fra meg et språk som er så lite «korrekt» når jeg skal skrive bøker, lzzm.
Jeg har vokst om med riksmålet. Jeg giftet meg med en brite. Det resulterer i at jeg forteller «moren din»-vitser.
Men jeg kan ikke kommaregler. Jeg kan ikke skrive «forberedt», det blir alltid «forbredt» og jeg tror det er en d i blant.
Språkvask og korrektur føles som om det kommer inn i stua du trodde du hadde ryddet til perfeksjon, mens de omøblerer og ler av den stygge sofaen din.
Jeg er veldig takknemlig, altså.
Men neste bok, åhå, neste bok, den skal være så perfekt at språkvaskeren får mindreverdighetskomplekser. Jeg skal bli rettskrivningens Chuck Norris.
(Eller så skal jeg sette på litt te som kan roe konkurranseinstinktet mitt.)
Her prøver man å forklare hva RSS er, hva det vil si å trolle og hva HTML er og tror man er pedagogisk. Også skjønner du at halvparten av verbene og substantivene du bruker er helt ukjente for mange. Stakkars sitatene mine som er så fulle av fremmedord.
Du har verdens beste idé. Den lukter nybakte boller og får deg til å bryte ut i spontandans. Den hjemsøker deg om natten, kiler deg under føttene og gjør seg deilig. Mmmm, som du skal skrive.
Du begynner. Og begynner. Og begynner en gang til. Det er kaldt i vannet. Det er støvete på pulten. Du famler med nøkkelknippet og får ikke opp døra.
Du leser. Du vasker gulvet. Du tegner. Du går tur. Du leser mer. Du skriver andre ting. Du tar notater.
Det løsner. Du slipper alt du har i hendene og får klort de første setningene ned på papiret. Du kjenner at isen er tykk nok nå. Du kan begynne på ordentlig.
Du flyr. Du kræsjer. Du flyr. Du kræsjer. Du har et førsteutkast.
Du leverer teksten fra deg til første gjennomlesning. Du er kaldsvett, livredd og spiser en bøtte iskrem etterfulgt av en flaske konjakk.
Du får konstruktiv kritikk. Du ler av ditt eget mareritt om offentlig pisking og konfiskering av skriveredskap.
Du ser plutselig hva som mangler, stryker en tredjedel og skriver en tredjedel ekstra.
Du hater all teksten fra førsteutkastet. Det er muggent, klissete, surt og seigt. Du skriver det om, og det føles som en storrengjøring.
Du flyr igjen.
Du leverer teksten til andre gjennomlesning. Nå synes du den konstruktive kritikken er kjip og teit. Alle burde skjønne at du er et geni og at boken er perfekt.
Du leser gjennom teksten med rettelser og merker at du begynner å bli så lei av den. Du har så mange fine, nye idéer. Du føler for å være utro, og begynner på en ny tekst du smugflørter med når du egentlig skulle redigert den første.
Du skjønner at den første mangler noe essensielt bare du kunne lagt merke til, men redaktøren din er bare opptatt av baksideteksten. Du skriver ny kapitler mens du egentlig skulle redigert de gamle. Det føles syndig.
Du er så drittlei den jævla teksten. Du skriker, brøler og kaster bøker i veggene mens du sletter alt pisset du har skrevet og etterlater utelukkende det du ikke hater. Redaktøren er fornøyd.
Teksten går til korrektur. Du får den tilbake på samnorsk uavhengig om du er nynorsk eller bokmålsforfatter, med en syrlig beskjed om at du virkelig ikke kan kommareglene. Du sender en brevbombe til Sylfest Lomheim, implementerer halvparten av alle foreslåtte endringer og sender boka tilbake. Repeter til boka er sendt til trykk.
Jeg får ofte epost og fjasbok-meldinger fra folk som skal begynne på bokprosjekter og vil ha råd. Siden jeg er for bøker og for at folk skriver bøker, pleier jeg å ta meg tid til å gi dem som spør et skikkelig svar.
Men det er ineffektivt å skrive den samme oppskriften på epost etter epost. Derfor har jeg bestemt meg for å samle opp de beste rådene mine i et samleinnlegg.
Tittelen lyder «Hvordan skrive sakprosabok?», men egentlig handler det om hvordan få utgitt en sakprosabok. De fleste som kontakter meg er skrivende mennesker som har et forhold til det å produsere tekst. Dette er altså ikke et innlegg med konkrete skriveråd, men råd i forhold til å få en idé til å bli en utgitt bok i bokhandelen.
Prosjektbeskrivelse
Som sakprosaforfatter går du sjelden til forlaget med et ferdig manus. Du sender dem en prosjektbeskrivelse og et testkapittel. Eller: Du sender dem en idé og en tekst som viser at du har språket til å gjennomføre idéen. Det hjelper ikke hvor god idé du har hvis du ikke har språket til å formidle idéen.
En prosjektbeskrivelse bør inneholde mer enn en oppsummering av idéen til boka di: Den er teksten som skal overtale forlaget om at boka di er verdt å satse på. Du må altså ikke bare beskrive prosjektet, men også hvorfor prosjektet er viktig og hvorfor akkurat du er den riktige personen til å sette prosjektet ut i live.
Konkret bør en prosjektbeskrivelse inneholde innholdsfortegnelse, fremdriftsplan, målgruppe, en plan for markedsføring og en konkret beskrivelse av den fysiske boka i tillegg til idéen din til bok.
Når skal boka være ferdig? Hvem skal lese den? Hvordan skal den nå de leserne? Hvor mange sider blir den ferdige boka på? Skal den ha illustrasjoner?
Mange tror at sakprosabøker utelukkende handler om gode idéer. Forlaget ser etter en person som har godt språk og god gjennomføringevne. Idéen kan diskuteres.
Som debutant er det en stor fordel å få en redaktør så fort som mulig. Det er lett å famle i blinde med en lang tekst når du ikke har skrevet bok før, og redaktøren vil fungere som en blanding av veileder og personlig trener.
Finansiering
Det er dyrt å skrive bok. Som sakprosaforfatter inngår du ikke i noen innkjøpsordning, som betyr at det du kommer til å få i inntekter er forskudd og 13% royalty (15 % etter de første 3000 solgte). Et vanlig forskudd er på ca. 25 000 kr. Ja, jeg vet det er absurd å tilhøre en yrkesgruppe der 87% av overskuddet går til andre enn personen som gjorde jobben, men dette er situasjonen for norske forfattere idag.
De fleste forfattere får pengene sine fra ulike stipendordninger, ikke fra royalty alene. Som debutant har du tilgang på færre stipendordninger enn en etablert forfatter, og som sakprosaforfatter kan du regne med lite midler fra kulturrådet. Staten satser på skjønnlitteratur.
Hvis du kvalifiserer til medlemskap i NFF, har du mulighet til å søke om prosjektstipend, reisestipend, debattstipend og frilansstipend. For å bli medlem i NFF, må du ha utgitt minst hundre sider egenprodusert, utgitt tekst. Hvis du skriver på debutboken din, kan du søke debutantstipend, men det er langt mindre enn de andre stipendene.
Jeg har mottatt 150 000 kr i prosjektstipend for Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset og 400 000 kr i frilansstipend for neste bok. Jeg mottok ingenting for Jenter som kommer, som økonomisk sett var et rent tapsprosjekt, siden Maren og jeg har delt det vi har fått av royalty og forskudd.
Fritt Ord deler ut penger i støtte til en rekke ulike prosjekter. De deler ut til alt fra konserter til debattmøter, men de gir også støtte til manusutvikling: Altså penger du kan leve for mens du utvikler et manus. Du trenger ikke ha utgitt noe tidligere for å få støtte fra Fritt Ord, men du trenger en intensjonsavtale med et forlag og et budsjett som viser hvordan du har tenkt å bruke pengene. I motsetting til NFF, søker du elektronisk via nettsidene til Fritt Ord.
Mens NFF har én søknadsfrist i året, har Fritt Ord fortløpende søknadsfrister gjennom hele året. Du kan søke om store beløp, men flere vennligsinnede insidere har forklart meg at støtte på under 100 000 er ganske enkelt å få , mens beløp på over 100 000 stilles det strengere krav til. Verdt å merke seg, med andre ord.
En del sakprosaforfattere får støtte fra organisasjoner som er spesielt knyttet til temaet det skal skrives om, f.eks midler fra Hjemmefrontmuseet om du skriver om krigen. Folk som skriver bygdebøker og byhistorie er ofte ansatt av kommunen eller organisasjonen de skriver om.
Hva du må lære deg:
Som sakprosaforfatter er må du kunne føre gode kilder, være kildekritisk og lære deg å spørre eksperter ofte. Det er mange der ute som vet bedre enn deg selv om du skriver bedre enn dem. Å lage seg en liste over fagpersoner man kan spørre er en viktig del av jobben.
Når Prosa kommer til å skrive en anmeldelse av boka di etter utgivelsen, vil det være en av de ledende forskerne på emnet som skriver anmeldelsen, ikke bare en godt trent leser. All ukvalifisert synsing som ikke blir plukket vekk i redigeringsprosessen er å betrakte som potensielt pinlige øyeblikk.
Skriveprosess:
Husk at å skrive bok er en jobb. Det er tungt, kjipt og kjedelig i perioder og du må finne strategier for å jobbe med motivasjonen din underveis. Forvent deg at skriveprosessen utvikler seg som en heftig forelskelse: Det begynner med svette hender og sommerfugler i magen og avsluttes med at du tar en alvorsprat med teksten og stryker tre fjerdedeler.
Ikke tro at du ikke passer til å skrive bok bare fordi det går tungt i perioder. Det betyr at du skriver bok på den riktige måten.
Å huske på at skriving er en jobb, betyr også å ta skrivingen din på alvor. Det er lett å krølle seg sammen i sofaen med en laptop uten å tenke på faren for stive skuldre og senebetennelse.
Jeg bruker et program som heter WorkRave (finnes bare til Linux) for å minne meg selv på å ta tøye og trene-pauser når jeg er langt inne i teksten. Ingenting er bitrere enn å måtte ta en måneds ufrivillig pause fordi du ødela høyrearmen i iveren.
Invester i godt utstyr som fungerer for deg, enten det er ny laptop, dyr programvare eller tonnevis med Moleskines. Ta vare på kvitteringene. De er utgifter til arbeidsverktøy som skal trekkes av på skatten.
Lær deg å drive et lite foretak
Forskudd, royalty og stipender er næringsinntekt. Det betyr at du er næringsdrivende, og at du må lære deg nye regler for skatt.
Etter å ha fulgt mine forfattervenner på Facebook, ser det ut til at dette er det punktet også etablerte forfattere sliter mest med: Skatt.
Mange forsøker å løse problemet sitt med å betale en regnskapsfører, men for at det skal fungere må du fremdeles gjøre grunnarbeidet selv. Her er det viktigste du trenger:
Et enkeltpersonforetak. Registrer deg i Brønnøysundsregisteret på Altinn.no. Tips: Skaff deg et Bypass-kort, så kan du signere dokumenter på PC’n.
Et fakturaprogram. Det øyeblikket du registrerer deg som foretak, kommer du til å få tusen tilbud. Storparten av dem er beregnet for folk som driver mer komplisert bissniss enn deg, så ikke hopp på første og beste dealen. Jeg anbefaler Send Regning, det er webbasert og rimelig. Skriv ut en kopi av fakturaen til deg selv og putt den i en perm.
Bilagsperm. Et bilag er en kvittering og en forklaring på hva du kvitteringen ble brukt til. Du skriver bilag for alle utgifter du har hatt til foretaket ditt, som datautstyr, programvare, notatbøker og research-litteratur. Disse summene kan du trekke av på skatten, fordi du bare skal betale skatt av overskudd. NB: Ikke fall for fristelsen det er å trekke av så mye at du ikke må betale noe skatt. Da har du heller ikke tjent noen penger så langt det offentlige kan se, og du får færre rettigheter.
Les deg opp. Det er ikke bare en økonomisk investering, det er en helsemessig investering også. Folk stresser mye. Jeg anbefaler boka til mannen bak Frilansinfo, en bok som tar fra seg alt fra forhåndsskatt til prissetting og opphavsrett. Jeg har blitt mye lurere av å lese den.
De har også en genial timepriskalkulator som er en god realitetssjekk for alle frilansere som er usikre på hva de bør ta seg betalt når de blir spurt hva de koster.
Bli kjent med bokbransjen
Det er kjipt, men det er sant: Norsk kulturliv består av mennesker som kjenner hverandre. Å gå på opplesninger, seminarer, sommerfester og litteraturfestivaler betaler seg. (Trekk dem av på skatten.) Å skrive artikler i tidsskrifter og aviser betaler seg. Du blir synlig, folk vet om deg og selv om du blir avvist ved et forlag, er kanskje noen andre interessert i deg.
Å sitte alene på rommet sitt og knote frem den helt geniale teksten er ikke en like sikker vei til utgivelse som å snakke om prosjektet med bokfolk på fest. Å blogge er en måte å være synlig på. Som leser her har du antageligvis et god springbrett allerede.
Viktigst av alt:
Skriv. Skriv. Skriv. Les det høyt. Stryk. Stryk. Stryk. Lest det høyt for noen andre. Skriv. Skriv. Skriv. Gjenta. (Men det visste du vel allerede?)
Har du utgitt en bok? Hva er dine beste råd til andre i samme situasjon? Vil du utgi bok? Lurer du på noe som ikke er besvart i teksten over? Slå dere løs i kommentarfeltet.
Det var vanskeligere å finne tittel på boka enn vi hadde trodd. Jeg har nå forstått ulempen ved å skrive for et større forlag.
Da vi bestemte tittelen på Jenter som kommer, satt både markedsansvarlig, informasjonssjef og redaktør rundt bordet med Maren og meg og tok en avgjørelse.
Aschehoug er en stor bedrift, og redaktøren, markedsavdelingen og jeg har snakket forbi med hverandre flere runder på leting ett tittelen som fungerte.
Markedsavdelingen gjorde meg imidlertid oppmerksom på én ting:
Selv om dere ikke liker begrepet sosiale medier, er det nødt til å være et sted i tittelen fordi alle sakprosabøker må hete noe søkemotorvennlig.
Tidligere pleide de å ha artsy navn på alle sakprosabøkene. La oss si noen skrev en biografi om Petter Dass, og de kalte den «Langt mot nord».
Folk gikk imidlertid ikke på biblioteket og i bokhandlen og lette etter en bok som het «Langt mot nord». De lette etter «en bok om Petter Dass». For at en sakprosabok skal være tilgjengelig for andre enn de som kjenner til den fra konkret omtale, må den ha en konkret tittel.
Derfor måtte sosiale medier med i tittelen, fordi folk skal kunne finne den på emnet. Sånn sett hadde denne boka det omvendte problemet av Jenter som kommer. Der måtte vi finne en kreativ omskrivning fordi vi ikke kunne skrive sex på forsiden.
Men bare «sosiale medier» suger jo ganske hardt. Mange av tittelforslagene her gikk høyt opp i konkurransen.
Verdenspraten og Jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Internett var blant de mest populære. Den folk likte best var imidlertid en kombinasjon av Don Raols Dan-Raoul «Hvordan ta over verden» og ulike varianter av alt man kan gjøre på nettet uten å gå ut av huset.
Tittlene ble dermed «Sosiale medier, eller: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.»
Dermed går jeg inn i serien med «bøker med lange settninger som tittel», men boka heter bare Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset når jeg snakker om den. Resten er bare søkemotormateriale.
Dan-Raoul foreslo tittelen: «Sosiale medier – eller hvordan ta over verden», og er dermed vinner av tittelkonkurransen. Det betyr selvfølgelig premie. Send meg en mail med adressen din (c;
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
