Onsdag 17. februar 2010

Om boka som kommer til høsten

Jeg burde skrevet dette innlegget for lenge siden, men det har vært så mye annet som har kommet i veien. Jeg har villet skrive om andre ting på bloggen enn det jeg sitter og jobber med i Word hver dag.

Men nå skal jeg levere manus 1. mars, og må ta nye pressebilder, lage en veldig bra tittel og forbrede meg på noen måneder språkvask og korrektur, og da er det bare rett og rimelig at dere får litt skikkelig innsyn i det jeg jobber med.

Nei, det er ikke skjønnlitteratur.
Jeg skriver skjønnlitteratur på fritiden, men dette er sakprosa. Nærmere bestemt er det en bok om sosiale media generelt og om norsk blogging spesielt. På en måte er det historien om hvordan jeg aldri hadde brukt en datamaskin før 2005 og lever av den samme maskinen i 2010, om den digitale dannelsesreisen jeg har vært på de siste fem årene.

På en annen måte er boka en debattbok om de nye medienes rolle og om etiske utfordringer du møter som blogger. Fra forlagets side er den ment til å være en motvekt til bildet media har skapt av blogging som jentebladenes forlengede arm, samtidig som den også er ment til å være en god guide til deg som prøver å skjønne alt mylderet på nettet og som vil bli flinkere til å beherske det.

Essay møter debattbok møter håndbok, eller no.

Det er tross alt ikke så lett å sjangerbestemme seg selv når noen ber om å få bloggskrivestilen din inn mellom to permer.

Det er også grunnen til at det har vært vrient å skrive om boka her på Roteloftet, siden det ville blitt meta-meta-meta-blogging, blogging om det jeg skriver om blogging. I tillegg handler boken en god del om dere, kjære lesere.

Scott Rosenberg, forfatter av blogghistorien Say Everything, mener at alle mulige etiske utfordringer med blogging blir utforsket av bloggere over hele verden, hver dag. Han går gjennom samtlige i boken med eksempler fra internasjonal bloggsfære.

Jeg har brukt en del tid på å gå gjennom tilsvarende eksempler på etiske utfordringer fra nabolaget vårt. I disse dager der de store aktørene bak Ipublish og blogg.no forsøker å lage en felles bloggplakat, tror jeg at vi kunne blitt mye klokere av å se våre egne, gamle intriger etter i sømmene og formulere det vi har lært av dem høyt.

Problemet med plakaten er at den tar utgangspunkt i en veldig snever definisjon på hva blogging er og hva blogging kan være. Greit, folk som driver med produktplassering uten å si at de gjør det kan være et etisk problem, men vi har sett flere eksempler på at folk får trøbbel fordi blogging gir folk muligheten til å gi seg ut for å være flere personer samtidig.

Jeg tror at en av grunnene til at denne typen problemstillinger er umulig å få oppsummert på en kort plakat: Du kan ikke forby folk å leke med ulike identiteter, du kan på det meste be folk om tenke seg om. Sosiale media handler mye mer om mellommenneskelige relasjoner enn om ferdigskrevne regler.

Bloggsamfunnet jeg vokste opp i hadde helt andre sosiale spilleregler enn de blogg.no-topplisten forholder seg til. Ingen regler betyr ikke at alt er lov, det betyr at reglene former seg organisk som samspillet mellom folk på en fest.

Dette, og andre typer problemstilling, er det jeg har brukt det siste halvåret på. Boken har utspring i foredrag jeg har hold for skoler, organisasjoner, bedrifter og etterhvert andre forfattere. Det kommer til å komme smakebiter og mer info etterhvert.

Ble du litt klokere?

Søndag 18. oktober 2009

Mantra for morgendagen

Det er på tide å skrive nå. Å la selvkritikken slippe taket som størknet skolelimflass fra barnefingre. Det er på tide å svømme ut i språket, selv om det er alt for kaldt til å begynne med.

Det er på tide å miste pusten mellom ordene. Det er på tide å nesten drukne i litteraturen og skrive videre av ren selvoppholdelsesdrift. Det er på tide å myrde og skape. Å ikke gi opp.

Det er på tide å skrive nå.

Tirsdag 13. oktober 2009

PS: Jeg blir pensum

Er du elev på videregående og bruker norskverket Spenn? Er du lærer på videregående og underviser i norskverket Spenn? Da kommer du til å undervise i meg om ikke så lenge!

Nærmere bestemt: I mitt kapittel om tegneserier og mine tegneserie-eksempler. Det er også mulig du kommer til å undervise i kapittelet mitt om blogging til samme læreverk.

Til alle dere andre som ikke går på vgs: Cappelen Damm har Spenn som digitalt læreverk, så dere kan lese det på Internet.

(Og til dere som lurer: Dette er ikke Årets Bokprosjekt. Det er et litt mindre prosjekt, men fortsatt veldig artig!)

Mandag 20. juli 2009

Bøllebøker

Jeg har ikke fått skrevet så mye den siste tiden som jeg planla. Svigermor sier at jeg ikke har skrivesperre. «Det heter ikke skrivesperre om du bare har det en halvtime av gangen, dumma! Det heter ikke skrivesperre når du sitter og niskriver på andre ting!»

Og likevel. Jeg har skrivedistraksjoner. Jeg har magen full av bøllebøker og bråketekster som slåss om tiden og oppmerksomheten min, og den stakkars boken som burde fått all oppmerksomheten de siste ukene har blitt helt most.

Jeg fant dette notatet i en av dagbøkene mine som beskriver problemet ganske godt.

Bøllebøker

Bøkene buler ut idag.
De rasler i magen,
de biter i brystet

«Skriv meg!» brauter en stor sakprosabok.
«Gi oss språk!» summer en klynge kolibripoesi.
«Du vet at du vil vite hvordan vi slutter» frister
fortellingene.

De ruller på innsiden som steinskred,
dunker mot bløte innvoller og knakende knokler.
«Ut! Ut! Gi oss form!»

Novellene klenger.
Kortprosaen smigrer.
En lang, eksprimentell roman
vokser seg godzillasvær og tramper ned
all konsentrasjon og arbeidsevne.

«Vi krever plass! Penn! Papir!»

Skaperverket. Slavedriverne.

«Luksusproblemer.» ler Mr. Jackson.
Jeg vet ikke. Jeg skulle ønske jeg fant en måte å få de ulike infallene til å trekke kølapp på.

Torsdag 7. mai 2009

Litt twitteratur og hyperkort poesi

Prosjektet om å skrive skjønnlitterære tekster på Twitter har rullet og gått noen uker. Du kan finne fullstendig samling over all twitteraturen her. Konseptet var å skrive poesi eller kortprosa på 140 tegn eller mindre. Amos på Uten Grenser brøt “regelen” og satte sammen de korte tekstene til en lengre tekst. Det har tikket inn #twl-tekster jevnt og trutt siden prosjektet ble satt i gang og det har kommet mye bra.

Jeg tenkte jeg skulle publisere et lite utvalg her på bloggen:

Andreas Ruud skrev:

Han bruker grammatikk som sitt litium
preteritum, futurum, pluskvamperfektum

en ensom lærer i et forlatt auditorium

Jakob Arvola skrev:

Vårsalg på snø
løp og kjøp
alt skal vekk

Jeg skrev:

Kyss meg:
Leppene sprekker.

Mitt gode skinn
flasser
flerrer

flyr

Syltegeek skrev:

Kritt pluss asfalt er lik
mjuk graffiti
som lar oss sette merker
vi veit at ikke varer men som
kommunen aldri
vasker bort.

Kim Holm skrev:

Noen ganger gnager angsten
andre ganger kiler den
anger minner meg om regnvær
vannet som gir verden liv
er og vann man drukner i

Tanketom skrev:

I’m not your knight in shining armour, this fastfood knight from McCamelot. Nothing more, nothing less. Would you like fries with me?

Erik Kruse skrev:

Du trenger ikke ta av deg lua, men:

vær snill
lag fine ting
bruk kondom
stjel og lag noe nytt
det går bra til slutt.

Kristine Tofte skrev:

Det hender kalven er fødd med fosterposen ubroten kring seg
navlestrengen riv med seg morkaka
heil og sjølvstendig
hjelpelaus og sårbar

Dette er bare en bitteliten smakebit, og mengden små tekster vokser fortsatt. Du kan også delta. Send ut noe på twitter og merk det med #twl.

Her er en oversikt over alle de fine menneskene som har deltatt. Kanskje du finner en ny twittervenn eller fem?

Kristine Tofte, Martin H Jensen, Hanne Stensvold, Jørn Larntvedt, Kristin Oudmayer, Andreas Ruud, Andreas Blehr, Binka, Villkatta, Jakob Arvola, Sunniva Strømsvåg, Obskur, Jigzaw, Hemmeligheten, Maren Storlien Styltevik, Mirakel, Helge Mikal, Karolinsk, Amos Keppler, Kim Holm, Kristin Storrusten, ElisabethIC, Trips and Tics, Prinsesse Lea, Andreas H. Opsvik, Vigdis Lobach, Arnfinn Pettersen, Anne-Line Kirste, Erik Kruse og noen jeg har glemt/ikke fikk twitterprofilen opp på.

Lørdag 18. april 2009

Tid for twitteratur

Hemingway er kjent for å ha skrevet verdens korteste novelle på seks ord. Alle som har deltatt på skrivekurs vet at skriveøvelser enten handler om å slippe seg helt løs eller å begrense seg veldig.

Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.

Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:

“In the room, the women come and go/talking of Michelangelo”
- T.S Elliot, twitterversjonen

Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //

I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.

Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:

Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.

På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.

Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak – det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.

Er du med, Internet?

Onsdag 18. mars 2009

Skriveboka av Merete Morken Andersen

De fleste bøker om skriving jeg har lest har ikke innfridd det de har lovet. De kan gjerne oppsummeres med «writers write» og «finn din egen stemme», krydret med en dæsj «les bøker» og «lær kommaregler». Da jeg fikk øye på Skriveboka for første gang, trakk jeg uintressert på skuldrene. Likevel vakte omtalene av boka interessen min. Jeg kommer på Belmotte Tower sin i slengen, men jeg vet det var flere.

Da Bokkilden gav meg et gavekort på 500 kr for å ha skrevet noen smågreier for dem, var jeg ikke i tvil om hva pengene skulle gå til: Den skitdyre, gigantiske boka med den skinnende forsiden og den turkise trykken. Jeg fikk Skriveboka i posten og satte med ned med den og alle de andre skrivebøkene mine. Du vet, de små, blanke Moleskine-bøkene jeg skriver i.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er egentlig en boksluker. Jeg leser bøker i sultne glefs, det tar et halvt døgn, et rush hvor boken bærer meg andre steder enn sofaen jeg sitter i. Og ja, jeg sluker fagbøker også. Jeg har vært med Richard Dawkins inn i genetikken, jeg har vært preformativ med Judith Butler, kort sagt lar jeg meg rive med av bøker andre betegner som tunge. Kjedelige. Tørre. Langdryge. Jeg har ganske veltrente lesemuskler.

Poenget mitt er at Skriveboka er annerledes. Jeg har ikke lest den så mye som jeg har bondet med den, det har vært en langsom osmose mellom Skriveboka og meg. Jeg er ikke ferdig med den ennå. Ok, jeg har lest en del kapitler om igjen, jeg har hoppet over ting som kommer til å intressere meg senere, jeg har spart noen biter til en annen gang. Poenget er at jeg har ikke greid å legge den fra meg. Jeg har slept den jævla 740 siders tunge mursteinen rundt i veska i over en måned og det ser ikke ut til at jeg kommer til å greie å skille lag med den.

Jada, den har masse gode tips – alt fra råd til deg som skal skrive konfirmasjonssang til forklaring på forskjellen mellom daktylos og anapest. Den har en fantastisk guide til kunsten å skrive litteraturhenvisninger, den er nådeløs på sånne slusker som meg som aldri lærte kommaregelen skikkelig. Best av alt tar den ikke utelukkende for seg skriving som håndverk, men skriving som prosess.

Samtidig er det ikke disse kvalitetene som gjør at jeg har den med rundt i håndveska til enhver tid: Det er fordi den er så forbannet inspirerende. Er du en frustrert forfatterspire? Sakprosaskribent? Frilansjournalist? Forsker? Poet? Skriver du fordi du ikke klarer å la være? Kjøp deg denne boken. Den er ingen muse, men en bærbar skrivegruppe. Den er verdt det.

Lørdag 14. februar 2009

Litt usensurert hjerte-smerte fra notatboken min

Mitt hjerte er et syrebad,
en motorsag, en hovedstad,
en racerbane full av blod,
en muskelknute uten ro.

Jeg hører muskelknuten er
min guide til valg av hjertenskjær,
en kroppsdel jeg må lytte til –
min manual i «god & snill».

Vi snakker om det som et skap,
et lagerrom for håp, for tap,
for gamle flammer, sorg og tro-
det stedet Jesus helst vil bo.

Det fins et hjerteideal,
en klar, men svært abstrakt normal:
En stor, lett pumpe full av sjarm,
ren, god og -akk- så hjertevarm!

[...her kommer det en overgang etter hvert...]

Ok, jeg finner stetoskop.
Nå skal jeg lytte og bli klok.
Og hjertet svarer på et blunk:
«Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk!»

Mitt hjerte er et trommeskinn,
en metronom, en virvelvind,
men ingen indre ledestjerne:
Det er en muskel, ingen hjerne.

Onsdag 31. desember 2008

Hei, 2009

La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.

Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:

Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.

La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.

Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.

April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.

Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.

November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.

«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.

Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser .» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.

Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.

Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:

  1. Skrev Jenter som kommer.
  2. Bli spaltist hos Fritanke.
  3. Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
  4. Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
  5. Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
  6. Kom inn på forfatterstudiet – flere hundre søknader og femten plasser!
  7. Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
  8. Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
  9. Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.

Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?

Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.

Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.

Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.

Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.

September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.

Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:

For et år det har vært.

Ja.

For et år det har vært. Og hei, 2009.

Tirsdag 18. november 2008

Å være gravid med en roman

Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om babyen min i kveld. Den er så bitteliten, ennå. Jeg har nemlig ikke skrevet de 2000 ordene om dagen jeg planla (sorry, Nano. Avisene tok så mye tid en stund), og den er mikroskopiske 40 sider kort. Og likevel – jeg tror vi er forbi det kritiske, litterære spontanabortstadiet. Den vokser i hodet mitt når jeg løper tur. Den vokser i magen min når jeg står i dusjen. Den sparker plutselig mens jeg egentlig skal skrive noe helt annet.

Historien er uferdig. Figurene blir til mens jeg skriver dem. De er våte, ustøe og kalvbente, men de er mine. Jeg har famlet etter dem i et stort, innvendig kaos og rensket dem for selvbiografisk grums og mennesker jeg kjenner. De skjelver på papiret, de stavrer som nyfødte kalver og sover nesten hele døgnet.

Misforstå meg rett: De skriker, også. De trenger stell og pleie for å klare seg i den kalde, uferdige boken. Jeg elsker dem uten hemninger, uten forbehold, uten betingelser. «Du er min hovedperson, derfor elsker jeg deg». Simple as pie. Jeg lager fan art til min egen fortelling, og bysselaller romankarakterene hver kveld.

Jeg aner ikke om noe forlag vil ha den når svangerskapet er over. Det kan jo hende at den kommer til verden og mangler noe helt vitalt. Da skal jeg putte den på bloggen og kalle den min «special needs-roman». Ja, det er en fin visjon: Får den ikke bo i perm, slik som storesøster Jenter som kommer, så kan den bo på Internett sammen med mammaen sin.