Lørdag 6. september 2008

En av de siste samtalene mellom Gud og meg

Virrvarr: Fader vår, du som er i Himmelen og alt det der. Vi trenger å snakke sammen.

Gud: *taushet*

Virrvarr: Du Gud?

Gud: *enda mer taushet*

Virrvarr: GUD! Jeg snakker til deg!

Gud: Jeg hører deg, kjære barn. Og jeg minner deg om at systemet for å snakke med Universets Skaper er at du får prate så mye du har lyst, så lenge jeg slipper å svare.

Virrvarr: Og hvordan vet jeg at du hører etter?

Gud: Dét, kjære barn, er et spørsmål om tro.

Virrvarr: Hurra. Jeg har litt filosofiske problemer med den trosgreia. Jeg skulle gjerne hatt noen Gudsbevis eller fem. Kan du ikke bare blinke litt med nattbordslampen min om du hører meg? Kan Poltergeist, kan du, eller hva?

Gud: Ah, men hovedpoenget med Herrens Smarte System (Mitt system!) er at du ikke trenger slike slitsomme ting som bevis for min eksistens. Du må være som et lite barn om du skal se mitt rike.

Virrvarr: Dette er en ny strategi. Du satte fyr på en busk for å overbevise en fyr ved navn Moses, om du husker? Puttet håndtlangeren din på jorden og fikk ham til å lage mirakler og show for å verve tilhørere. Det er jo utrolig mye mindre jobb å si «Hei, Virrvarr. Gud her. Du har nå motatt en generisk beskjed fra oven om at jeg finnes. Vennligst gjør som jeg sier, istedenfor å gruble på om hvorvidt jeg finnes eller ei.» Snakker om effektivisering!

Gud: Herrens veier er uransakelige.

Virrvarr: Det er vel derfor du slipper unna med så mye vås.

Gud: Hva behager?

Virrvarr: Kom igjen. Blindtarmen. Den sorte flekken på øyet. Å skulle puste, spise og drikke med samme kroppsåpning. Dette er ikke akkurat intelligent design, gamlefar! Du sier du er verdens skaper, at du aldri gjør feil, ikke kan klandres for noe og at vi er for dumme til å skjønne Guds Plan. Jeg tror du bare kjører denne argumentasjonen for å slippe å etablere en diger klagedisk hvor folk kommer og lager kvalm. «Og hemoroider, Gud! Hva er vitsen med det?»

Gud: Dere er bittesmå brikker i det diigert spill. Det er ikke meningen at dere skal forstå.

Virrvarr: Du kan jo bare ta og levle opp intelligensen til menneskeheten med et par hakk, da! Svinge tryllestaven, gjøre oss smartere og la oss løse flere problemer selv. Du er jo eneveldig diktator. Hva har du i mot opplyst enevelde? Ville ikke det vært en forbedring?

Gud: Barn, barn. Hvordan kan du vite om forslaget ditt ikke er for dumt i den kosmiske sammenheng til å kunne tre i kraft? Jeg vet alt. Du vet svært lite.

Virrvarr: Vel, jeg kan Berit Ås sine hersketeknikker. Du kjører en nydelig oppvisning her.

Gud: Husk at du skal frykte Herren, barn.

Virrvarr: Åh, ikke i Den Norske Statskirken. Så lenge jeg tror på deg, tilgir du alt det gale jeg gjør, og jeg går rett til Himmels når jeg tar kvelden. Gå og skrem noen konservative katolikker istedet.

Gud: Til stille og les Jobs Bok.

Virrvarr: Den sjarmerende historien der du er kjip mot en uskyldig mann for å vinne et veddemål med Satan og skjeller ut mannen når han blir muggen på deg?

Gud: Akkurat. Den ja.

Virrvarr: Du er så inkonsekvent!

Gud: Hmmm?

Virrvarr: Løsningen på Det Ondes Problem er at mennesket har fri vilje. Vi starter kriger, begår seksuelle overgrep, føkker opp klimaet og fant på Inkvisisjonen helt av oss selv. Right?

Gud: Right.

Virrvarr: Da kan ikke du henvise til en historie om hvordan du detaljstyrte noens lidelser for å argumentere for hvorfor jeg burde være redd for deg! Du sier indirekte at du påfører de slemme folka lidelser ved å gjøre det. Eller- enda verre: At du påfører tilfeldige folk lidelser for at de skal frykte deg!

Gud: Herrens veier er uransakelige.

Virrvarr: Du gjentar deg selv. Vel, strengt tatt gjentar jeg meg selv.

Gud: Gjør du?

Virrvarr: Ja, siden du er så vanskelig å få i tale, måtte jeg lage stemmen din for deg. Litt som buktaling.

Gud: Vel, du kan ikke forvente svar fra en usynelig kraft, kjære barn.

Virrvarr: Nei. Usynlige og ikke-eksisterende krefter har mye til felles, sånn sett.

Gud: …

Virrvarr: Gud? Er du der? GUUUD?

Gud: …

Virrvarr: 1-0 til meg.

Mandag 1. september 2008

Skeptikerskolen: Helseeurytmi

Som steinerskoleelev har jeg ikke bare latt sjelen min bevege seg til alle bokstavene i alfabetet – jeg har også blitt tilbudt eurytmi som medisinsk behandling. Mange Steinerskoler tilbyr helseeurytmi som behandling mot adferdsvansker, personlige problemer og andre lidelser som dukker opp i skoletiden. La oss se nærmere på terapiformen.

Hva er helseeurytmi?
Helseeurytmi er en del av den antroposofiske medisisnen; eller for å si det på norsk – en del av den alternative behandingspakka du får ved sykehus, skoler og andre institusjoner hvor de legger Rudolf Steiners liv og lære til grunn. Helseeurytmi er den terapeutiske delen av eurytmien, som også er scenekunst og skolefag på alle Steinerskoler rundt om i verden.

Teorien bak eurytmien er at alle lyder, toner, bokstaver og farver har sin egen bevegelse. Når du gjør eurytmi, kan du ta utgangspunkt i en sang eller et dikt, og så skal eurytmisten vise alle lyder og kvaliteter i verket gjennom bestemte bevegelser. Likevel er ikke hovedpoenget med eurytmi  å lage en bra forestilling: Det viktigste er det som skjer med deg når du gjør eurytmi. Den Norske Eurytmihøgskolen beskriver det sånn:

Mennesket blir til et levende instrument som sjelen kan “synge” gjennom.

Eurytmi er altså “besjelet bevegelse” til dikt, musikk, toner, stjernetegn og farver, som både har en estetisk og en terapeutisk funskjon. Du kan se en eurytmiforestilling og gjøre eurytmi mot ulike helseplager, i følge Steiner & co.

Mine eurytmiopplevelser:

Jeg avskydde eurytmi min tid som Steinerskoleelev. Du skal gjøre en masse tilsynelatende vilkårlige bevegelser til Mozart og Homer, og ingen forklarer deg hensikten bak øvelsene. Du gjør det «fordi det er bra for deg» og det tar to undervisningstimer i uken. Likevel er hovedproblemet med eurytmi at det er litt religiøst, og dermed ikke lov å spøke med.

Du kan ikke dra en eurytmivits eller knise i eurytmitimen. Mens mattelæreren din vil sette stor pris på at du kan dra en deriverings-spøk og vise at du har skjønt poenget, blir eurytmilæreren rive seg i håret over at noen ikke tar kunsten alvorlig.

Jeg stønnet innvendig mens jeg danset alfabetet, legemeliggjorde intervaller som ters og septim og føk rundt i mangefarvede gevanter mens jeg skulle innta formen til hvert eneste stjernetegn i Dyrekretsen. Jeg hadde jo lyst på gode karakterer.

Uansett: Mitt eurytmieventyr var ikke komplett før jeg hadde gått til helseeurytmist som behandling for en del plager. Steinerskolen i Moss har nemlig sin egen helseeurytmist, og som elev ved skolen er behandlingen gratis. Hun har skrevet en liten tekst om behandlingsformen på skolens nettsider, og det er ikke lite helseeurytmi kan hjelpe deg med:

De fleste sykdommer/ubalanser har god hjelp av helse-eurytmi, alt fra reumatisme, kretsløpforstyrrelser, astma, allergi, sengevæting, stamming, fordøyelsesproblemer, depresjon, migrene, dysleksi, spiseforstyrrelser, tannfelling, plattfot bare for å nevne noen.

Jeg er den dag i dag takknemlig for at jeg bare var deprimert og plattfot da jeg ble sendt til henne. Jeg tør ikke tenke på hvordan hun ville behandlet spiseforstyrrelser og migrene. Vi skulle ha to timer i uken sammen, henholdvis i storefri, og jeg skulle øve på øvelsene hun gav meg fra gang til gang.

Plattfotbehandlignen var søt nok; jeg måtte lage små «A»’er med foten når jeg gikk og sørge for at gangen min alltid var tredelt. Det vil si at for hvert skritt måtte jeg løfte foten opp, løfte den frem og sette den pent ned. Mens jeg gjorde en «A» med bena, selvsagt. Helseeurytmisten satt og slo på en skarptromme og jeg ruslet tredelt gange frem og tilbake.

Hjalp det på plattfoten? Nope. Gjorde det vondt verre? Neida. Ulempen var behandingen av angst og depresjon, som var grunnen til at lærerne mine hadde sendt meg dit.

Jeg fortalte helseeurytmisten at jeg fikk hyperventileringsannfall, at jeg våknet om natten og ikke fikk puste og plutselig kunne få vill hjerteklapp og tro at jeg kom til å dø. «Ah!» sa hun. «Du trenger trygge bokstaver!» Hun hentet ned tre pappkort fra hylla si og viste til meg. Det var en L, en M og en T.

«Når du ikke får puste, skal du gjøre L. LLLLLLLLLLLLLL. Når du er redd og engstelig, skal du gjøre M. Mmmmmmmmmmm! Skjønner du?» Jeg så forvirret på damen og forsøkte å herme etter bevegelsene hennes. L-bevegelsen så ut som den du lager når du synger «Jeg er en liten undulat» på barneskolen, og M-bevegelsen så ut som svømmetak.

Så kom T’en. «T’en er viktig. Den skal gjøre deg friskere og utfordre deg! T er sterk og gir deg kraft!» sa helseeurytmisten og hamret fingertuppene i hodebunnen sin. «T! T! Konsonantene har helbredende krefter. Husk det!»

Jeg fikk et angstanfall senere på dagen, rett før jeg skulle inn til en eurytmitime. Hvorfor er ikke så godt å si. Mye av videregående bestod av å plutselig måtte gråte eller plutselig ikke få puste for min del. Jeg stod som fjetret utenfor klasserommet, hikstet og greide ikke gå inn. Jeg ble omringet av et par andre lærere som prøvde å få ut av meg hva det var, men jeg greide ikke formidle noe som helst.

Plutselig spurte en av dem: «Men har ikke du nettopp vært hos helseeurytmist, Ida?»
Jeg nikket. «Hvilke bokstaver gjorde dere?» spurte en nesten strengt. «Eh. T?» sa jeg. «Ååååh.» sukket lærerne megetsigende. «T er en rød bokstav. Den er meget sterk. Du er for sart for T. T ble nok for mye for deg!» De lovet meg å forklare helseeurytmisten at jeg måtte ha mindre kraftige bokstaver neste gang. Kanskje en U?

Jeg tror ikke det er nødvendig å si at det var min siste time hos helseeurytmist.

Problemer med helseeurytmien:

Helseeurytmien har samme hovedproblem som resten av antroposofisk medisin; den er basert på visjon, ikke dokumentasjon. Det er ikke Rudolf Steiners undersøkelser som ligger til grunn, men Rudolf Steiners åpenbaringer.

Ellers synes jeg det er et problem at en skole kan sende elever med spesialbehov og lærevansker til sin egen alternative behandler og ikke kontakte offentlige eksperter. Denne artikkelen fra Eurytmihøyskolen tar for seg hvordan vokaler skal virke helbredende for hyperaktive barn og konsonanter helbreder innesluttede barn.

En medisinsk behandling basert på visjonene til en enkelt mann og gitt som gratistilbud til fortvilede foreldre, kan ikke defineres som annet enn religiøst. Å kalle noe for antroposofisk medisin, mens det strengt tatt er ritualer basert på en enkeltpersons visjoner, gir et falskt dekke av seriøsitet.

Og det skjønner jeg at helseeurytmien trenger. Behandlingsformen er ikke utbredt og det finnes ingen dokumentasjon på hvorvidt terapien fungerer, siden ingen har funnet det nødvendig å forske på noe så marginalt.

Desverre er også helseeurytmien øvelsesbasert, og veldig opptatt av at du må hengi deg selv til terapien. Hvis du ikke har noen effekt, er det fordi du ikke har jobbet hardt nok, øvd nok eller ikke villet bli frisk nok. Det er en behandlingsform som putter alt ansvar på pasienten, et veldig problematisk utgangspunkt når pasientene gjerne er barn.

Til deg som har barna dine på Steinerskolen og får tilbud om denne typen behanding av barna dine: Oppsøk en ekspert med utdannelse i noe annet enn hvilke farver bokstavene i alfabetet har, sjelsmessig. Jeg har mer tro på en kopp kamillete enn den store, sterke T’en.

Virrvarrs konklusjon: Hold deg unna.

Søndag 10. august 2008

Skeptikerskolen: Kvantemedisin = kvakksalveri

Jeg har lang kvakksalvererfaring. Mitt kjødelige opphav har trukket meg med til homeopater, soneterapeuter, akupunktører og stappet i meg nok alternative medikamenter til å fylle en helsekostforretning. Jeg har vært til homeopat for å få behandlet alkoholisme og epilepsi, fått beskjed om at depresjonen min skyldtes for mye mobiltelefonstråling og blitt henvist til helse-eurytmist mot angstanfall.

Dette har fått meg til å gå en del ulike terapimetoder nøyere etter i sømmene, og jeg kommer til å gå gjennom en del av opplevelsene mine her i Skeptikerskolen sammen med en del forskning og informasjon om de ulike typene alternativ medisin.

Først ut er kvantemedisinen. Du har ikke hørt om det før, sier du? Det hadde ikke jeg heller, før familiens faste homeopat tok etterutdanning i faget. «Det er et fantastisk apparat! Du kan skanne alle cellene i kroppen for å se hvilke som er syke, hvilke som er friske, måle betennelser og potensielle sykdommer!» skrøt hun. Omtrent samme leksa finner du på hjemmesiden til dem som distribuerer apparatet i Norge, Scio AS.

Lillesøsteren min var den første i familien til å la seg behandle av apparatet (selv om det kostet noen hundrelapper mer enn en homepoat-time, selvsagt) og kom hjem med en ulykkelig beskjed: I følge kvantevidunderet var hun fullstendig parasittinfisert og måtte gå til gjentatte behandlinger for å bli kvitt de uvelkomne gjestene, samt ta en rekke homeopatmidler mot smådyrene. «Dette forklarer jo hvorfor du har vært så dårlig!» utbrøt samtlige familiemedlemmer. Parasitter. Der hadde vi problemet.

Noen uker senere hadde jeg time hos homeopaten. Jeg gledet meg til å ta maskinen i nærmere øyensyn. Greit, jeg følte meg litt som en fange festet i den elektriske stolen mens homeopat-kvante-dama festet ledninger til håndledd, ankler og på pannen min. I tillegg satte hun en skarp laser rett mot pannen og synsfeltet mitt. Slik skulle hun kunne lese av hva som skjedde inne i kroppen min.

Nå kunne jeg be henne undersøke hva jeg ville i kroppen min. Hun tastet som en gal på et tastatur, og det dukket opp dårlig tegnede bilder av alle organer i kroppen på en skjerm. «Gule prikker viser celler som er litt syke, de orange mer syke og de røde er veeldig syke!» forklarte hun. «Eh. Ok. Ta en full scan, da.»

Gjett hva som var problemet mitt? Parasittinfeksjon! Overalt! Og jeg måtte ta masse medisiner, samt komme til henne flere ganger for å bli kvitt udyrene. «Det er sikkert smittsomt!» sa mamma. «Hm.» sa jeg.

Jeg fikk med meg navnet på de spennende parasittene og kontaktet en venninne av meg med legeambisjoner og legefamilie (Hei, Joanna!). «Hm, parasitter?» sa hun. «Det kan legen din sjekke ganske enkelt.» Vi slo opp navnet på parasitten. «Vært i tropene i det siste?» spurte hun. «Nei.» sa jeg. «Da burde du ikke være infisert. På ordentlig.»

Legen min lo, men tok prøven. Ingen parasitter. Jeg avlyste timen med homeopaten. Hun skulle ha 700 kr for hver kvantemedisinsk behandling, i tillegg til at jeg måtte betalene medisinene selv.

På dette tidspunktet fantes det lite informasjon om kvantemedisin på norsk, foruten reklamesidene til firmaet som utdannet terapautene. Forskning.no tok tak i temaet da SCIO reklamerte for at kreftpasienter ble fullstendig helbredet av kvantemedisin. (Det er jo den sikreste måten å hisse på seg forskningsmiljøet på. Si at du har kreftkuren til kreftpasienter, og ta godt betalt.)

Jeg har fulgt debatten med interesse.

La oss se på et par av høydepunktene:

SCIO har påstått at det finnes masse dokumentasjon på at kvantemedisinen fungerer, men de tenker ikke offentliggjøre den – av frykt for legemiddelindustrien, i følge dem selv. Etter å ha blitt angrepet fra alle kanter på Forskning.no, har lederen for SCIO-Norge gått ut og sagt at kvantemedisin har sitt eget forskningsteam som en undergruppe av UNESCO. UNESCO, på sin side, benekter dette.

Noe av det mest spennende med diskusjonen, er diskusjonen rundt hvorfor kvantemedisin faktisk kalles kvantemedisin. Ingenting i teorien om at maskinen kan fange opp hver enkelt celles signaler har noe med kvantemekanikk og relaterte fenomener i fysikken å gjøre. Gaute Einevold, professor i fysikk ved NTNU sier følgende om SICO og kvantemedisinen:

Det brukes noen ekte uttrykk fra kvantefysikken, som virtuelle fotoner og kvantekoherens. Men ordene har ingen sammenheng med metodene i SCIO.

I tillegg dukker det opp begreper som “quantum chromokinetics”, som ikke gir noen mening, selv for en kvantefysiker.

- Imidlertid ligner det kanskje litt på “quantum chromodynamics” som er en teori som beskriver partikler inne i atomkjernen. Men denne teorien kan heller ikke ha noe med metodene i SCIO å gjøre, forklarer Einevoll.

Konklusjonen er at «kvante»-begrepet brukes som salgstriks og for å gi den alternative medisinen et mer vitenskaplig skjær ved å stjele tilfeldige ord fra kvantefysikk. Denne artikkelen viser at det er flere retninger enn kvantemedisinen som bruker «kvante» som et trylleord. De færreste av oss skjønner kvantefysikk, og hvis du som pasient ikke tror at det er meningen at du skal forstå prinsippene bak behandlingen din, stiller du færre spørsmål.

Kan kvantemedisinen virke?

Om vi ser bort fra shady dokumentasjon, mine rare opplevelser med terapiformen og det lite elegante trikset med å bruke ord fra fysikken som reklame – er det fysisk mulig å bestemme om en celle er frisk eller syk ved hjelp av et sånt apparat?

SCIO Norge sier at de ved hjelp av kvantemedisin kan finne alle sykdommer og mangler i hele kroppen ved å måle elektromagnetisk stråling fra hode, ankler og håndledd. Dette er fordi alle celler, molekyler, bakterier o.l. har sin egen elektromagnetiske frekvens. Sykdommer eller mangler vises som forstyrrelser i frekvensene.

Allerede her har behandlingsformen dokumentasjonsproblemer. Norges eneste Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, forsket på elektromagnetiske forskjeller på vanlige celler og kreftceller. Hypotesen holdt ikke, rett og slett fordi cellene sendte ut ganske vilkårlige signaler. Ingen dokumentasjon fra SICO + negativ dokumentasjon fra fysikerne lover dårlig for behandlingsmetoden.

Det svakeste punktet i teorien er likevel at apparatet skal kunne sende frekvenser tilbake i kroppen for å få cellene til å fikse seg selv, og at de aller fleste problemer skal kunne løses i løpet av to-timersbehandlinger over tre ganger. Alt fra allergi og c-vitaminmangel til kreft og diabetes. Det høres usannsynlig ut.

Likevel betyr ikke det at noe høres usannsynlig ut at det nødvendigvis er galt. Det suspekte med kvantemedisinen er at de ikke vil la den tradisjonelle vitenskapen forske på teoriene og resultatene deres, samt se dokumentasjonen deres på at teoriene stemmer.

Manglende vilje til å vise til dokumentasjon betyr gjerne dette: At det ikke finnes dokumentasjon og at hele konseptet dermed er tøys, hvilket er ganske uetisk, og/eller at SICO-Norge tjener gode penger på å la desperate mennesker betale 700 kr for hver behandling, istedenfor å la alle nyte godt av de fantastiske funnene deres. Det er heller ikke særlig etisk.

Jeg opplevde at kvantemedisineren fant opp tilfeldige feil som jeg dermed kunne helbredes fra. Det er jo veldig greit å finne opp plager for kunne å fikse dem igjen, ikke sant?

Rask, nøyaktig, smertefri behandling av absolutt alt, inkludert kreft, er for godt til å være sant, uansett hvor mye man bruker fyndord fra vitenskapen som kvanter, fotoner, stråling eller energi for å forklare det.

Virrvarrs educated guess: Styr unna.

Fredag 1. august 2008

Skeptikerskolen: Vil du bli bloggmillionær?

Disclaimer: Jeg er manisk nå, så det blir en del innlegg ^_^

Fra tidlig i sommer av har norsk blogosfære fått en ny klasse bloggere. De kaller seg «webentrepenører», «probloggers» og «kapitalistbloggere», har tapetsert bloggene sine med reklame og har pinget bloggrevyen jevnlig med innlegg som kort og godt har vært ulike versjoner av temaet: «Hvordan bli bloggmillionær?», «Hvordan leve av å blogge?» og «Hvordan tjene penger på å blogge?»

For meg som skriver for å skrive var dette først bare Uintressant med stor U. Så begynte jeg å gruble litt. Jeg leser jo en mengde fulltidsbloggere på engelsk som har inntekt fra blant annet reklame. Hva var forskjellen på dem og de norske «probloggerne»?

Så slo det meg: Når jeg leser Lifehack.org, Cuteoverload.com og lignende ytenlandske blogger skriver de aldri om hvor mye spenn de tjener. De skriver aldri om hvordan bli blogg-riking. De skriver om hvordan strukturere hverdagen din bedre, publiserer søte katter og hva slags mat som har mye antioksidanter. Hvorfor skriver de norske bloggerne så mye om pengene de tjener og hvor mye penger det er i blogging?

Jeg ser to sannsynilge grunner til dette:

• De vil skryte.
• De vil gi et inntrykk av at det er mer penger i blogging på norsk enn det det egentlig er.

Hvis du vil tiltrekke deg annonsører, affiliate-firmaer og ikke minst- kunne selge konsulenttjenester til unge, lovende bloggere som vil tjene penger må du faktisk skape et inntrykk av at du har lykkes med å tjene godt på dette. Etter Blondinbella har det dukket opp mange motebloggere på norsk som i utgangspunktet kan lite om nett og nettpromotering, men som er innstilt på å kjøpe tjenester, få råd og tips for å kunne satse skikkelig på det å nå målet om å bli norges Isabella.

Da er det jo praktisk at det finnes folk som skriver mye om hvor mye penger det er i blogging, at du bare må være flink og tålmodig nok for å leve av dette og at de har svaret på hvordan det skal gjøres? For å få folk til å annonsere hos deg, må du gi et inntrykk av at du allerede er veldig schvær. For å få folk til å betale deg for å gi dem råd, må du fremstå som en som har greid det de prøver å lykkes med. For å gi blogging den profesjonelle, forettningsmessige følelsen trenger du et overambisiøst arrangement på fancy hotell og stiv pris for deltagelse.

Petter skrev et godt og nøkternt innlegg om det å tjene gode penger på blogging. Han kom frem til at ikke en gang store, kjente blogger på norsk har nok unike brukere og treff til at de kan tjene noe særlig mer enn noen få tusen i måneden. Dette betyr at en blogging med mye treff og annonser kan være en ok ekstrainntekt ved siden av studier eller når du bor hjemme hos mamma, men skal du leve av det er det større penger i en vaskejobb.

Etter en liten realitetsjekk i Petters kommentarfelt, kom det frem at Agurkposten, som Peter Andrej skriver er god for 10.000 i måneden og forsøker å selge for 125.000 nok egentlig bare har et potensiale for 10k, og at Peter Andrej drar 3k på den i måneden. Et godt pr-grep for å hype opp en nettsides verdi.

Sindre fra Gladbladet skriver stolt at han har fått inn 10.000 en måned på blogging, og at dette riktignok var den beste måneden, men at han håper det går raka vegen.

10.000? Hvor mange arbeidstimer har du lagt ned, Sindre? Hadde du vært ansatt et sted, og hatt dét som månedsinntekt, hadde du streiket. Tjente du mindre de andre månedene du skulle «leve av blogging», ble det vel mye nudler og overtrukne kredittkort?

Likevel – flere sier at de lever av blogging. Spørsmålet er: Lever de av bloggen eller rett og slett av nettrelatert aktivitet?

Her er måtene jeg har funnet ut at «probloggerne» får hjulene til å gå rundt på:

1. Drifte flere blogger av gangen, hvor flere av dem er rene splogs som treffhorer, twinglyhorer og er tapetsert med annonser.
2. Game google- det vil si, forsøke å legge inn falske søkeord, lage mange sider som linker til hverandre for å justere ranken din og på andre måter forsøke å flere treff via søkemotoren. Norske Plugins er blitt fjernet fra Google, som jo er en vanlig belønning for å bryte reglene deres.
3. Besøkende på grunnlag av andre ting enn selve bloggen. Har du WordPress Templates til nedlastning, får du logisk nok mer trafikk på grunn av det.
4. Selge bloggrelaterte tjenester, enten i form av konsulenttjenster, design, hosting og webutvikling. Ikke at det er noe galt i å gjøre dette, men det er ikke å leve av blogging. Det er å leve av webdesing og webutvikling. Mange lever helt fint av å gjøre utelukkende dette.
5. Drifte andre typer nettsider ved siden av. Porno er en populær biintekt. Her er en drevet av MillionEuroMan og en av Picxx. NB: NSFW!

Å leve av blogging er en sannhet med store modifikasjoner. Du kan leve av å frilanse på nett, drive nok nettsider og aktivt utnytte splogging, men det er ikke det samme som å leve av en personlig blogg.

Fokuset på blogging som god inntektskilde er rett og slett et forsøk på å etablere blogging som mulig inntektskilde. Hvis firmaer plutselig blir intressert i å kjøpe blogger «med potensiale» for å tjene spenn, kan noen tjene gode penger fremover. Ulempen er at firmaer ikke blir intressert med mindre blogging som pengemaskin hypes tilstrekkelig. Ingen vil lage private reklame og sponsoravtaler med deg om du ikke lager et image som svært vellykket allerede. Dermed er det viktig at Blogcamp arrangeres et sted som får alt til å virke veeeldig proft.

Derfor blogger folk om hvor mye penger det er i blogging samtidig som de drifter spamsider, legger ut bilder av nakne thai-damer og selger bloggdesigns til tenåringsjenter som vil bli Blondinbella.

Reklame kan være en grei måte å få bloggen din til å gå i null hvis du hoster selv og har litt utgifter på den. Kristin Wangen har skrevet et ryddig innlegg om hva slags funksjon reklameinntekter har i realiteten. Jeg tror at en ordentlig undersøkelse vil vise at mange av de beste håndarbeidsbloggerne tjener mer penger enn «probloggerne», rett og slett fordi de selger flere produkter og har en større kundekrets. (Hvorfor ikke lære strikking, Sindre?)

Konklusjonen er: Hvis du tror du skriver godt nok til å få nok treff til å leve av å blogge, vil du antageligvis tjene mye bedre penger på leve av å skrive. Hvis ikke- Don’t quit your day job. Vil du virkerlig karre til deg mest mulig penger ved å være en nettplage, og ikke en nettressurs?

Her er betalte jobber der du gjør det samme som du gjør på bloggen din:

1. Frilansjournalist. Sjekk ut frilansliv for frilanstakster.
2. Fotojournalistikk. Har du en god nok bildeblogg, bør du prøve deg som fotograf. Det har bedre utsikter for et levebrød enn bloggen har.
3. Generell søppelskribent. Du får 1000 kr for hver erotisk tekst du får på trykk i Cupido. Hver av dem er like lang som et blogginnlegg. Det er bedre betalt pr. time enn reklameinntektene dine og du når flere lesere. Allers og Hjemmet trykker noveller og «personlige brev» for flere tusen pr. innlegg.
4. Modelljobbing. Du får bedre betalte oppdrag for å posere i reklame enn ved å posere i bloggen for reklame.

Erfaring har vist at flinke folk kan få denne typen arbeidsoppdrag med bloggen som portefølje. Det er kanskje en mer realistisk målsettning?

Og helt til slutt: Lyst til å lese hvordan «probloggerne» omtaler den norske bloggsfæren? Les denne forumtråden som tar for seg kritikken som har kommet av Blogcamp08. Dere er sauer, kjære lesere, og jeg er halve Ottar. Ta den, Ane Stø!

Torsdag 8. mai 2008

Skeptikerskolen: Gud og vrangforestillinger

En gang i tiden tægget Sigurd meg til å skrive om mitt personlige forhold til religion. «Som om det kommer til å gå,» tenkte jeg. «Jeg kan jo ikke skrive en bloggroman, Sigurd. Glem det.»

Likevel har jeg planlagt innlegget i hodet rett som det er, og det har vært flere diskusjoner om religion i kommentarfeltet mitt som jeg har hatt lyst til å diskutere videre i et eget innlegg. Da jeg leste Hellyeahs monumentale post om hennes forhold til kristendommen bestemte jeg meg. Jeg har lyst til å skrive Virrvarrs historie om veien fra personlig kristen til millitant ateist, selv om jeg ikke klarer helt å bestemme meg for om jeg skal gjøre det skjønnlitterært, poetisk eller analytisk.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Jeg kunne Fadervår utenatt før jeg lærte hva ordene betydde, og Gud fylte hele barndommen min. Han var inne i meg, utenfor meg, rundt meg, et glinsende belegg på skaresnøen, lyset i vinduene om kvelden, roen i rent sengetøy og de første blomstene hver vår. Gud og jeg pratet sammen hele dagen og de voksne leste for meg fra den store, røde boken som handlet om Gud. Vi sang sanger om Gud og snakket om Gud, og Gud holdt meg i hendene sine når jeg sovnet inn om kvelden.

Jeg brukte lang tid på å skjønne at det fantes andre religioner, at det fantes folk som var ateister, at Gud ikke var like tilstedeværende i alle andre familier på samme måte som om han var i min. Jeg ble stoppet av andre barn på skolen og de spurte hånlig: «Tror du på Gud?» «Ja?» sa jeg, og trodde alle gjorde det. Gud var like naturlig som tyngdekraften, ABC og at gul og blå blir grønn.

Som tidligere nevnt fikk jeg min første kollisjon med kristendommen på spørsmålet om homofili, og etter at jeg hadde drevet aktiv Bibellesning, hadde jeg en runde der jeg leste meg gjennom hinduismen, buddismen, wicca, tusen naturreligioner og bahai før jeg fant igjen Jesus i femtenårsalderen. Fra det øyeblikket gikk jeg fra «personlig kristen» til aktiv misjonær og brukte mye av videregående på å snakke strengt til folk om Jesus Kristus, frelse og kommunisme i skjønn forening.

Jeg syntes jeg kunne nedkjempe enhver humanist og ateist i debatt, jeg kjente Bibelen ut og inn. Jeg var uovervinnelig og så sterk i troen at jeg var sikker på at Satan skulle ta meg personlig der jeg løp rundt i lysets tjeneste. Jeg dekonstruerte Nietzches «Antikrist» første året på videregående, lo av eksistensialistene og kranglet med enhver antroposof som trodde på reinkarnasjon. Jesus-Jesus-Jesus, og en dose Martin Luther var alt jeg brydde meg om. Ved siden av å redde verden og miljøet, selvsagt.

Mr. Jackson er ateist, og har alltid vært det. Likevel var han en lite kranglevoren ateist, og fant seg i at jeg likte å be aftenbønn hver kveld på samme måte som at jeg likte å strikke og gå uten sko om sommeren. Det var sånn Virrvarr var, og han stilte ikke spørsmål ved det. Han foldet hendene sine sammen med meg og ba aftenbønnen for meg når jeg glemte det.

Siden han har kristendomskunnskaper som en buskmann, lød bønnenen gjerne i rettning av «Fadervår, du som Virrvarr prater med. Nå skal jeg si det hun pleier å si, trallalalalalala, amen.», men det er en annen historie. Kort sagt ble jeg ikke utfordret på livssynet mitt fra mannen min, selv om vi var veldige uenige.

Likevel- tro er skjøre saker, og første gang den virkerlig ble angrepet, følte jeg det veldig ubehagelig. Det var året jeg flyttet til Oslo som jeg havnet i religionsdiskusjon med en meget forkynnende ateist som spurte meg hvordan jeg både kunne se på meg selv som marxist og forholde meg rasjonelt til verden og samtidig kalle meg kristen. «Hvordan greier du å ha så store selvmotsigelser i verdensbildet ditt?» spurte han.

Selvmotsigelser? Moi? Jeg trodde på å undersøke verden vitenskaplig og jeg trodde på et liv etter døden. Det burde jo være kombinerbart?

«Du tror på det hellige spøkelse, den usynlige mannen i himmelen og sønnen hans, jødezombien, som din frelser? Tror du på at du må spise kjøttet og drikke blodet til zombien også? At den usynlige mannen hører alt du sier?»

Kort sagt fikk jeg en ny venn som var langt hardere i religionskritikken enn jeg var vant til. Først syntes jeg det var ubehagelig. Så tenkt jeg som så: «Kan jeg ikke plukke fra hverandre den følelsen jeg kaller tro og argumentere skikkelig for den, er det ikke mye å basere livet sitt på. Jeg skal vinne denne debatten.»

Deretter begynte en lang og møysommelig runde med lesing, disksusjon og et forsøk på å bestemme meg for hva jeg faktisk mente filosofisk.

Jeg kom frem til noen teser:

1. Virkerligheten er virkerlig, og verden eksisterer uavhengig av min persepsjon eller sansing av den. Eksisterer den en Gud, kan han ikke bare være min Gud, men en del av universet på lik linje med månen og mensen og milten min.
2. Bibelen er en historisk tekst, skrevet av ordentlige mennesker for to tusen år siden. Vi har historiske kilder på hvordan Bibelen ble til og ble satt sammen, og den «falt ikke ned fra Himmelen.» Som litteraturviter tror jeg ikke på tekster som kommer ut av det blå. Om den var «Guds Ord», var den en veldig sammensatt versjon av mange menneskers nedtegnelser av Guds ord.
3. Alt jeg leste av biologi og geologi tydet på at verden ikke var skapt på seks dager og var seks tusen år gammel. Ergo måtte Bibelen være litt unøyaktig på dette spørsmålet med verdens tilblivelse, og jeg valgte å legge moderne evolusjonsteori som basis for synet mitt på den fysiske verden.
4. Tro er ikke en kraft i seg selv, men en måte å forholde seg til verden på som ikke krever sikker kunnskap. Dermed eksisterer ikke ting fordi man tror på dem, men du tror på det fordi du synes det virker sannsynlig. Om jeg tar utgangspunkt i at virkerligheten er virkerlig, må alt være mulig å bevise, eller hvertfall beregne sannsynligheten rundt.

Ok, verden eksisterte uavhengig av meg og min tro, Bibelen var en historisk tekst skrevet av mennesker preget av sin samtid, og vitenskapen var mer pålitelig enn gammeltestamentet. Hva satt jeg da igjen med? Min egen private gudstro og religiøse opplevelser, og det faktum at om Gud eksisterte side om side med meg, burde det være mulig å utsette ham for systematisk undersøkelse.

Jeg hadde følgende problem: Jeg ville fryktelig gjerne tro på Gud. Jeg ville at det skulle finnes en Himmel, et liv etter døden, en høyere mening og noen som tok vare på meg, noe evig godt. Jeg hadde fremdeles en sterk følelse av Guds tilstedeværelse selv om jeg mente det var mindre og mindre sannsynelig at han faktisk var der. Evig liv og evig kjærleik er jo ikke elementer i livet ditt du har lyst til å skrote uten videre.

Kort sagt- jeg hadde den TROEN enkelte kristne snakker om, og jeg gikk bevisst i gang med å dekonstrurere den.

“Hvorfor denne Gud mest sannsynlig er oppspinn”, argumentene som knakk kristendommen for meg:

• Hvis vi godtar at ting har utviklet seg fra trillobittene til nå og bare tar utgangspunkt i Gud som den som setter i gang evolusjonsprossessen: Hvor sannsynlig er det at alt settes i gang av en omnipotent supermakt? Hvor kom den omnipotente supermakten fra? I begynnelsen var det en liten celle er mye mer sannsynlig enn «I begynnelsen var det noe allmektig og kjempekomplisert som laget små celler».
• Teodice-problemet: For å si det med Epicure-
  “Is God willing to prevent evil, but not able?
  Then he is not omnipotent.
  Is he able, but not willing?
  Then he is malevolent.
  Is he both able and willing?
  Then whence cometh evil?
  Is he neither able nor willing?
  Then why call him God?
  
• Religion er først og fremst en forklaringsmodell på vanskelige spørsmål. Når jeg hadde sett for meg Himmelen, så jeg egentlig for meg alt jeg skulle ønske livet på jorden hadde vært. Det gjør det ikke sannsynlig at et sånt sted finnes.

Likevel- disse tingene tilbakeviste ikke min personlige, religiøse opplevelse. Samtidig som jeg ryddet opp i livssynet mitt gikk jeg mye til psykolog og snakket om vrangforestillinger, psykoser, stemmer i hodet og hemmelige venner jeg hadde hatt hele livet.

Jeg spurte meg selv: «Er det ikke rart at om kjente, avdøde personer snakker til meg, så er jeg gal, men om Store Skjeggemann i skyene snakker til meg, er det fint og jeg er spesielt heldig? Hvordan kan jeg vite med sikkerhet at ikke Gud er en del av vrangforestillingene mine? Bortsett fra at han er sosialt akseptert, overlapper han godt med en tradisjonell psykose. Jeg er sikker på at om jeg sier noen bestemte ord hver kveld, vil alt bli bra? Jeg er sikker på at stemmene jeg hører kommer utenfra meg selv og er en del av et mye større system? Heh.»

Omtrent her sprakk såpebolen. Beklager, men det var mye mer sannsynlig at jeg hadde en hemmelig venn i litt vel utstrakt grad enn at det faktisk fantes noen Gud. Jeg hadde snakket med meg selv i mange år, ikke henvendt meg til «høyere makter».

*Poff!* så forsvant religiøsiteten som hadde fulgt meg gjennom mange år.

Fordeler?

• Jeg sluttet å kjenne meg syndig. Ja, Jesus skulle ha frelst meg, men det betydde jo at jeg måtte være syndig i utgangspunktet. Nå kunne jeg vinke hele syndsbegrepet farvel.
• Problemene ble løst mye bedre om jeg bare spurte meg selv «Hvordan fikser jeg dette?» enn om jeg foldet hendne og sa «Kjære Gud, hjelp meg!»
• Jeg sluttet å være redd for alle vennene mine som skulle gå fortapt fordi de ikke var kristne.
• Jeg slapp å forholde meg til rare selvmotsigelser i Bibelen og måter å tolke dem på for deretter å skulle relatere dem til livet mitt.
• Jeg kunne definere min egen etikk og ikke basere meg på altruismen og «vend det andre kinnet til.»

Ulemper?

• Alle de kristne folkene jeg kjente ble veldig lei seg.
• Jeg måtte gi opp den evig-liv-greia og innse at jeg hadde en tidsfrist.

I etterkant har dette muligens gjort meg litt mer aggresiv på religion enn det andre, mer avbalanserte ateister er. Fordi jeg til syvende og sist ikke respekterer gudstro mer enn jeg respekterer en politisk uenighet. Tro er ikke magisk, det er lite gjennomtenkt argumentasjon.

Eller- som jeg har ofte har lyst til å si, men lar være:

NB: Dette er ikke all argumentasjonen min. Jeg kunne skrevet en «Hvorfor Gud er tøys»-post med bedre argumenter enn her, men da ville jeg ikke svart på Sigurd sin forespørsel. Mmm.

Tirsdag 22. april 2008

Skeptikerskolen, del 1: Spådomskunst og sjarlataner.

Dette innlegget startet med en prat mellom Mr. Jackson og meg som gikk følgende:

Virrvarr: Hahah, uffameg! Les denne fryktelige artikkelen om tarot og horoskoper! Jeg fatter ikke at folk tror på sånt!

Mr. Jackson: Vel, du har jo spådd folk så lenge jeg har kjent deg?

Virrvarr: Jo, men jeg vet jo at det bare er tull!

Mr. Jackson: Så da…lurer du folk? Er ikke det litt hyklerisk?

Virrvarr: Hmjooo. Sannelig.

Enden på visen ble at jeg satt meg ned og grublet på hva slags triks jeg bruker når jeg har spådd folk i hånden, analysert dem nummerologisk, lagt tarotkort for dem, kastet runer og tolket dem astrologisk. Som du sikkert skjønner har jeg et bredt reportoar og solide spådame-skillz. Jeg mener selv jeg går «Klarsynte Kassandra» og venninnene hennes i Dagbladet en høy gang, jeg en troverdig spådame. Og likevel, jeg er fullstendig klar over at jeg hverken har overnaturlige evner eller at spådommsverktøyene mer spesielle redskaper enn en fillete kortstokk, trebrikker med tusj-tegninger og en del opplysninger jeg har lært utenatt.

«Hvordan kan jeg spå folk om jeg bare er en ateist med en kortstokk?» spurte jeg meg selv. For å finne svaret måtte jeg gå gjennom mine egne ritualer i hodet og tegne et kart over ting jeg sier og gjør uten å tenke lenger. Folk har hørt om meg, og jeg møter sjelden venners venner uten at de sier «Spå meg!» og rekker meg puselanken. «Kan du ikke ta med tarotstokken?» klynker venninnene. «Det er noe jeg bare måååå vite svar på!» Jeg spår folk på autopilot, følger strategier jeg lærte meg intuitivt for mange år siden.

Hvordan begynte jeg å spå folk om jeg ikke trodde på det selv? Ganske enkelt. Jeg trodde på det selv i mange år. Den senere tid har jeg kommet frem til at det er min tolkning alene som er «spådomskunsten». Linjene i hånden, kortene på bordet og tallene på arket er bare knagger jeg snakker ut fra når jeg setter i gang. Forståelsen skjer mellom den jeg spår og meg, kortene er bare noe som tar oppmerksomheten bort fra at jeg faktisk sitter tvers ovenfor et annet menneske og forteller dem hva de bør gjøre med livet sitt og hvordan det vil gå med dem. Ved enkelte anledninger har folk betalt meg mange penger for at jeg skal fortelle dem hva de skal gjøre med livet sitt. Hadde jeg vært sleipere, hadde jeg vært rikere.

Vel, det er ikke ofte en tryllekunstner avslører knepene sine: Dette er hvordan jeg spår deg så du tror at jeg er klarsynt.

Regel 1: Les alt, lær alt. Skal du være overbevisende, må du ha lest det meste som finnes av tilgjengelig matriell om området du vil bli sjarlatan innenfor. Dette har to funksjoner. Det første er å ikke bli fersket av folk som også har peiling på tarot-symbolikk og astrologi. Det andre er å virke esoterisk og opphøyd. Folk tror automatisk at alle som bruker fremmedord og faguttrykk snakker sant. Hva høres mest imponerende ut? «Ser du den streken her? Den handler om hvorvidt du har en sjette sans» eller «Ah- du har en intuisjonslinje på Lunaberget! Du har en uvanlig sjette sans!»? Snakk om kardinalegenskaper, bruk de latinske navnene på stjernetegnene og lær alle tarotkortene utenatt. Ren pugging er veien til troverdig løgn. At Narren er Merkurs kort har ikke noen betydning for om venninnen din bør bytte skole, men AKK så troverdig det høres ut.

Regel 2: Vær sær. Om du har rare ritualer rundt hvordan folk skal stokke Tarotkortene dine eller aldri spår folk når du har mensen fordi energiene blir forkludret, tror folk at det skjer noe spesielt de ikke er innvidd i når du spår dem. Altså må alt være sant.

Regel 3: Kroppsspråk. Du trodde jeg kunne se på linjene i hånden din at du var en åpen og selvsikker person? Hah- selv om jeg aldri har møtt deg før, sier måten du gir meg hånden din på om du er tøff eller sjenert. Slapper du av i armen, sier jeg at du er en avslappet person. Det er ikke magi, men menneskekunnskap.

Regel 4: Spioner på folk. Jo mer kunnskap du har om personen du skal spå før du spår dem, jo bedre effekt. Heldigvis har de aller fleste venninner som elsker å prate om sine venners privatliv, og siden en god sjarlatan har klisterhukommelse, vet du mer om offeret ditt enn offeret vet at du vet. Kan du komme med én spektakulær avsløring under en kortlesing eller håndanalyse, sluker vedkommende resten rått. «Du er hemmelig forelsket, er du ikke?» etterfulgt av en subtil hinting til hvem den utvalgte er, kan få hvem som helst til å dette av stolen. Andre slagere er å vite alles fødselsdato uten at de tror du vet det. En settning som «Du er Løve, det kan jeg se.» gjør alt du sier av svada etterpå til forgyllet sannhet.

Regel 5: Si opplagte ting. Påpek ting i dine venners liv dere begge vet, med utgangspunkt i kortenene eller linjer i hånden. «Du har vært langvarig syk» er jo en tragisk ting å si til Esquil, men jeg så det i hånden hans, dermed var det ingen generell observasjon. Har du ingen hemmelighet om offeret ditt du kan avsløre, kan to-tre opplagtheter veie opp. «Joda, det stemmer!» sier folk fornøyd.

Regel 6: Folk tror pene ting. Så lenge du sier rosende ting, kan du kjøre på. Ingen er kritiske til komplimenter.

Slik takler du skeptikere:

Det hender at sjarlataner møter folk som vil teste dem. Ikke bli sint, smil sukkersøtt og si: «Du er skeptisk, du!» når du snur det første kortet deres. Følg nøye med på hva du forteller vedkommende, og gjengi alt så ordrett du kan når hun stiller kontrollspørsmål til deg. Som regel gir skeptikeren seg med å bli spurt om å bli spådd to ganger for å se om du bare finner på. Vil vedkommende diskutere tarotkort som fenomen, så vis til historikk og svadaopplysninger. Si at du bare tolker kortene slik folk har gjort i generasjoner, og at det er opp til personen som blir spådd om det stemmer.

Vær så snill, folkens: Ikke tro på spådamer. Enten de tror på det de gjør selv eller ei, lar du faktisk en person som sitter og ser på bilder på pappbiter gi deg råd om hva du bør gjøre med livet ditt. Du finner ingen løsninger i kortene du ikke hadde allerede. Jeg har lurt nok folk ved å gi ukvalifiserte råd med linjer i hånden og papp-bilder som unnskyldning. Jeg kunne spådd folk i knapper og glansbilder om de hadde trodd på det, og kategorisert personlighetene deres etter ulike iskremtyper, ikke stjernetegn. Det er ingen sammenheng mellom stjernene på himmelen og ditt liv. Ingen sammenheng mellom linjene i hånden din og hvor mange barn du får. Og det er hverfall ingen fasit på hvordan du bør løse de økonomiske problemene dine i bilder av keisere og sverd i tarotstokken min.

Så- det vet du både hvordan sjarlataner tjener til mat på bordet og hvordan du skal avsløre dem. Bruk kunnskapen fornuftig. Ellers håper jeg ingen jeg har spådd blir sure. Alle spådamer er like mye lureri som meg (c;

Oppdatert: Det er selvfølgelig én spåmann jeg tror på! Det er Spillliv-Tomas! ^_^