Torsdag 22. oktober 2009

Glansfullt ekteskap

Mr. Jackson:: Åh! Nesen din SKINNER!

Virrvarr: Eh. Ja. Jeg vet. Det skal ikke være sånn.

Mr. Jackson: Skinnende nese! Fint!

Virrvarr: Nei.

Mr. Jackson: Aww, du har skinnende kinn, også! Hele fjeset skinner! Du er så søt!

Virrvarr: …

———————-

Alt handler om øyet som ser. Selv fet hud.

Lørdag 11. april 2009

Urospredere, fildeling og Mr. Jackson

Mange klager over Dagbladet på nett, men når det kommer til å bruke Internet i artiklene sine, er de uovertrufne. Jeg var på premieren på Urospredere for et par uker siden, og hadde en lang prat med en av regissørene om hvordan filmen skulle markedsføres etter premieren.

«Hm. Tja. Vel. Si det. Vi legger den til nedlastning og håper folk er intressert?» lød svaret. Nå har Dagbladet lagt ut filmen i sin helhet, samt lagt til en twitterstrøm der du kan følge alles kommentarer til #urospredere. Fine greier. Vil du ha essensen av norsk fildelingsdebatt, bør du stikke innom og ta en kikk.

Jeg reklamerer for filmen dels av politiske grunner, dels fordi det er en god film og dels av ren stolt-kone-refleks. Mr. Jackson er med i filmen og sier mye smart, skjønner du. Han har grønn t-skjorte, briller og kort skjegg hvis du lurer.

Litt om filmen:

Urospredere er en såkaldt «fransk dokumentar», en sjanger der en rekke personer snakker fra ulike synsvinkler om en sak og klippingen av disse utsagnene er det som gjør filmen. Filmteamet har intervjuet alt fra venstresidefolk som Mr. Jackson, Aslak fra Gatas Parlament og en Simon Souyris Strumse fra SU sitt sentralstyre til IFPI, EMI og FONO sine folk.

I tillegg har de fått Espen Tøndel, Trond Giske, Harald Zwarth, The Pirate Bays Peter Sunde og folk fra Datatilsynet i tale. Det er nok flere stemmer representert som jeg ikke kommer på i slengen, også.

Det er i hvertfall en broket bukett med blomster som snakker om temaet, og klippingen gjør at du tilsammen får et ganske nyansert og underholdende bilde av debatten. Teknofil skriver at patebransjen fremstår som ufrivillig morsomme i filmen.

Jeg lo mye av den underveis, men jeg tror humorverdien er avhengig av øyet som ser. Hadde filmen blitt vist til en gjeng folk fra musikkbransjen, ville folk ledd av Peter Sunde og klappet når Larry Bringsfjord fra FONO oppfordrer alle til å slette alle ulovlige filer de har og begynne på nytt. Med en så polarisert debatt, er handler humoren mye om hvem du heier på.

Hovedproblemet med filmen for meg, er at summen av alle bidragene ikke utgjør en større helhet. Filmen tilfører ikke debatten noe nytt, selv om den er en god innføring i den norske fildelingsdebatten. I tillegg er det ett tema jeg savner diskusjons rundt, nemlig opphavsrettsproblematikken.

Som Mr. Jackson og jeg hvisket til hverandre flere ganger under filmvisningen: «Denne filmen kunne trengt en dose Richard Stallman.»

Så langt jeg ser det, er hovedkonflikten mellom dagens åndsverkslovgivning og fildelingsbevegelsen konseptet om at den som har opphavsretten også har reproduksjonsretten til et åndsverk.

Grunnen til at DRM har vært mestringsstrategien til film og platebransjen, er for å forhindre at de som har kjøpt en CD, DVD eller MP3-fil kan reprodusere den.

Spotify er lovlig fordi det er en streamingtjeneste og fungerer på samme måte som en personlig radiokanal. Du sitter ikke igjen med noen filer og kan dermed ikke kopiere dem og distribuere dem. Lovgivningen som gjør at at opphavsrettshaver har retten til reproduksjon av åndsverket stammer fra en teknologisk tidsalder der det var betraktelig vanskeligere å kopiere og distribuere ting.

Å skulle diskutere løsninger på fildelingsproblemet uten å diskutere kollisjonen med åndsverksloven er litt absurd. Mye av taletiden blir brukt på å diskutere hvordan artistene skal få betalt, men det er ikke platebransjens pengetap som gjør fildeling ulovlig.

Skal man lage en lovlig fildelingsløsning, kan man ikke bare diskutere finansiering, man må også diskutere de juridiske endringene som må på plass. Sånn sett halter filmen litt. Uansett – få med den med deg. Om ikke annet for å skjønne hvor kjekk og fantastisk Mr. Jackson er. Mm.

Lørdag 14. februar 2009

Til Mr. Jackson på Valentinsdagen:

I tilfelle du lurte på hvor høyt jeg elsker deg, lizzom.
Den fine asjetten kan du kjøpe her på etsy.

Mandag 12. januar 2009

Hvorfor jeg ikke blogger om sexlivet mitt…

En scene fra et ekteskap, i en lettere avkledd setting:

Mr. Jackson: Du er den lille prinsessen min!

Virrvarr: Haha, hvem er du, da?

Mr. Jackson: Mario, selvfølgelig!

Virrvarr: …

Torsdag 25. desember 2008

Material boy

Virrvarr: Likte du gaven?

Mr. Jackson: ….mm

Virrvarr: Var den bra?

Mr. Jackson:….huh.

Virrvarr: Ble du glad?

Mr. Jackson: Har vi et skrujern?

Virrvarr: Jeg tar det som et «ja».

Det er flere timer siden han pakket opp dampmaskinen, spisebordet er dekket av skruer, olje og dubbeditter og jeg har ennå ikke greid å føre en sammenhengende samtale med ham i mer enn et par minutter.

Nøyaktig hvor vellykket gaven var kan bare måles i misunnelsen i lillebrors blikk da han pakket opp herligheten. Dampmaskinen er nerdens beste venn. Eller noe i den stilen. Ja, vi har hatt en fin julefeiring. Jeg kommer ikke til å sove på en måned, siden vidunderet både fløyter og spyr røyk ut av pipa. Sleep tight, Internett.

Mandag 15. desember 2008

Hjernen min er grøt

Derfor publiserer jeg et bilde av verdens minste blekksprut.

Visste du at jeg elsker fisk? Ikke på tallerkenen, men i havet. Jeg har et postkort jeg sendte til Mr. Jackson første gang jeg var på ferie et annet sted som ham. Det står: «Kjære Daniel! Her er det masse fisk! Hurra!» Jeg hadde akkurat vært i atlanterhavsparken i Ålesund og kost en skate, og var ruset på saltvann og ting som svømmer. Alt som lever i vannet er mine venner.

Se, enda en søt fisk!

Seriøst. Jeg kommer sterkere tilbake.

Torsdag 20. november 2008

Når hjertet skvulper over

La oss ha det klart: Jeg blir glad når jeg blir glad. Jeg spiser jordbær og stønner av lykke så det er helt uanstendig. Jeg begynner å gråte når jeg har sex fordi det er så godt. Jeg danser den lille «det er sol!»-dansen når det er pent vær, som ikke må forveksles med «det er regn!»-dansen. Den er like fin. Jeg har et «Hurra – det snør!»-krigsrop, også. (Det er min hemmelige grunn til å jobbe mot global oppvarming. Snø er lykkepillen min.)

Selv om jeg er verdens største emo, er jeg konstant forelsket. Jeg har vært forelsket uten stopp i fem og et halvt år, og jeg kan nesten ikke snakke om det. Enkelte kaller det en slags Mr. Jackson-hjerneskade. Hvis noen begynner å snakke til meg om ham, så renner all vett, forstand og formuleringsevne ut av munnen min og plasker i bordet som sikkel. Jeg spontanrødmer, fniser ukontrollert og vipper på stolen. Onde tunger påstår at jeg gurgler, også.

Vennene mine mener at Mr. Jackson er bedre enn valium. Har du dataproblemer? Skjønner du ikke noe av det skumle brevet du har fått fra ligningskontoret? Lurer du på hva slags forsikringselskap du bør velge? Sliter du med matematikk? Har du mistet bankkortet eller ligger du i krig med lånekassen? Mr. Jackson kan fikse det, skjønner du. Og lage te til deg. Og klappe deg på kinnet mens han sitter i telefonkøen du ikke torde å sitte i selv.

Mr. Jackson kom til meg hver kveld mens jeg lå på sykehuset og leste høyt for meg på sengekanten. Sykepleierne snek seg inn døra når han ikke så dem og lyttet til ham lage stemmene i Good Omens og Sherlock Holmes. Han går i dress og trenchcoat og pene skjorter alle årets dager, og han har hatt og hansker når det er kaldt. «Wow,» sier alle jenter som treffer ham. Mykt, til meg. «Wow» idet han snur ryggen til.

Da jeg giftet meg med Mr. Jackson, kom alle vaskedamene, rektor og hele administrasjonen på skolen hans for å gratulere meg med flott valg av ektemann. Kantinedama gratulerte meg også. Hun betrodde meg at Mr. Jackson alltid kom og takket for maten etter at han hadde spist. En gutt av 1500 elever. (Det sikret ham alltid dobbel porsjon.)

Igår ryddet han og vasket hele leiligheten mens jeg satt og skalv av hele verden. Han skrubbet det skitne kjøkkengulvet, han tok all klesvasken og puttet meg til sengs i rent, friskt sengetøy. Er det rart at hjertet mitt skvulper over?

Nå som han har begynt å blogge for seg selv, kommer halvparten av alle innleggene våre til å være bloggflørting. Jeg bare nevner det.

Fredag 26. september 2008

Hvordan jeg ga opp husarbeid

Inspirert av Martine Votvik.

Husarbeidsmessig er jeg passelig persolighetsforstyrret. På den ene siden er jeg en hybelkanin som lever lykkelig inntullet i et støvete pledd i en støvete sofa med en tekopp jeg ikke har vasket på over en uke. Jeg har jo bare hatt te i den, uansett… På den andre siden har jeg en femtitallshusmor i magen. En sånn fanatisk bollebaker med forkle som pusser vinduer med eddikvann og vasker listene med salmiakk og grønnsåpe i tur og orden.

Mr. Jackson er også temmelig føkket. Da jeg ble sammen med ham, viste han meg de pene muggsopp-samlingene i vinduskarmen sin og skyflet smilende de skittne boxershortsene sine fra den eneste ledige stolen i rommet. «Sjokomelk mugner annerledes enn kefir» sier Mr. Jackson. Han er ikke bare en lite huslig fyr- han er en real muggkjenner. Samtidig er Mr. Jackson også selvutnevnt radikal feminist og svært opptatt av at jo – han SKAL ta sin del av husarbeidet. Han skal. Han skal bare spille litt dataspill først…

Da vi flyttet sammen fikk vi husarbeidsproblemer. Vi kranglet ikke om hvorvidt Mr. Jackson skulle gjøre like mye som meg – vi kranglet om når det var rotete. «Du har jo ryddet opp lenge før jeg skjønner at det er rotete her» sa Mr. Jackson. «Du får ikke gjøre min jobb. La det skittentøyet ligge.» Etterhvert fant jeg meg bare i at huset vårt så ut som åstedet i en klassisk krimserie. Jeg justerte mine forventninger til renslighet og orden etter den største grisen i forholdet og begynte å spille dataspill. Abre beskriver prosessen i sitt geniale innlegg Husstell for enslige.

Jeg vet ikke egentlig om noen løsning på husarbeidsproblemet som ikke innebærer at 1. jeg gjør mest eller 2. at jeg antar rollen som virkerlig bitchy, masete kjerring med kjevle til enhver tid. Noen som har bedre erfaringer med å løse problemstillingen enn meg?

Søndag 24. august 2008

Det er ikke over før den feite damen synger

- en Virrvarr og Mr. Jackson- historie

Mr. Jackson har brukt mye penger på høytalere og forsterker den senere tid, og tilbringer helsefarlig mye fritid på Hifi-klubben. Problemet med å gå fra dritt-høytalere til bra høytalere er å finne musikk hvor man faktisk hører kvalitetsforskjellen man har investert i.

Mr. Jackson har derfor byttet ut Daft Punk og Eminem med tung opera under påskudd av å «utvide sin kulturelle horisont», og få testet kapasiteten til høytalerne best mulig.

Dermed endte vi opp med å ligge i sengen en lørdagskveld og høre på mer og mindre tiltalende gauling, skråling, korsatser og arier. Til slutt kommer det en virkerlig skingrende lys sopran.

Mr. Jackson: Blir de aldri ferdig?

Virrvarr: Du vet hva de sier. Det er ikke over før den feite damen synger.

Mr. Jackson: Jeg så på coveret. Hun som synger nå er ikke spesielt feit.

Virrvarr: Da må jeg synge etter at hun er ferdig, da.

Mr. Jackson: Jeg tror ikke det hjelper stort. Hun er omtrent like stor som deg.

Virrvarr: Aww. Det var en pen måte å si at jeg ikke er feit på!

Mr. Jackson: Åh, det var ikke dét jeg mente! Du er ganske slank til å være en operasanger!

Virrvarr:…

Søndag 6. juli 2008

Det er godt å være naken

Jeg har vokst opp i Østfold, og kjente bare Frognerbadet av omtale og fra DeLillos sang ved samme navn:

Dette ække snakk om nostalgi. Solen skinner og det er fryktelig varmt. Jeg har en pose med et håndkle i, og en badebukse det var flaks at jeg fant. Jeg slikker på en splitt mens jeg runder Matisen, og spiser opp resten av det gule på isen, mens jeg parkerer sykker’n utenfor Frognerbadet….

Mr. Jackson, derimot. Han er innfødt osloenser med inngrodd skrekk for saltvann, tang og tare. Faktisk er han like begeistret for vann som den forrige katten min og det å dra på badetur krever en del forhandlinger. Vann er jo som kjent vått. Frognerbadet, derimot. Der badet han da han var liten. Det er tredve grader ute, og temperert klorvann kan gå. Muligens. Kanskje. Okda. Det er så avsindig varmt.

Jeg hadde badet i utendørs svømmebaseng før. Kanskje det var all huden som gjorde meg så sjokkert? Overgangen fra køen ved billettluken til garderoben inne i badet? Her står vi påkledde, anstendige, sminket, med håret oppsatt, sommervarme og adskilte.

Vi går påkledde og adskilte inn i garderoben, og plutselig er det som om intimsonen smelter. Jeg står side om side med folk ved garderobeskapet; en gammel mann, en asiatisk utseende ung dame, et lite barn, en feit fyr, og vips- så forvandles de til hud, hår, strekkmerker og ulekkert badetøy.

En eldre herremann som ville glodd stygt på klærne mine på bussen formerlig vifter rundt på snopp og slengballe mens han sprader i dusjen. Det løper nakne unger av begge kjønn mellom mamma og pappa som dusjer i hver sin del av garderoben. En fembarnsmor slipper løs valker og hengepupper i en sliten badedrakt hun har trukket så vidt over knærne.

Et eller annet sted i skogen av uvesentlige, usjenerende kropper skjønner jeg at jeg er ganske så naken selv også. Jeg står i undertøyet i en stor forsamling og jeg er ikke redd.

Vi plasker over i bassenget og alt er skinnende blått. Blå himmel, blått vann, blå detaljer. På vei ut i vannet skjønner jeg hva det er som er så avsindig annerledes. Jeg er ikke tenåring mer. Sist gang jeg spankulerte uanstrengt og avkledd på et badested var før jeg fikk pupper. Lenge før jeg fikk pupper, når jeg tenker meg om.

Jeg husker følelsen av å stå rygg mot rygg med en venninne og trusetrikse-bh-trikse-skifte fort-fort bak et digert badelaken før vi beinfløy i vannet så ingen skulle se oss i bikini. Magen inn. Puppen frem. Rumpa ut. Lag trutemunn når de volleyballspillende guttene ser din retning. Så lenge du hadde vann til halsen var du fri og avslappet, men veien mellom strandlinja og håndkle var helvete.

Nå er jeg avkledd, korthåret, bolledeighvit, lubben og lykkelig uanstrengt sammen med masse andre nakne folk. Du ser ikke din egen utilstrekkelighet for bare mangfold på Frognerbadet. Likevel – de 16-årgamle jentene er absurde. Der sitter de slanke, solbrune og nervøse og dekker seg livredde med store håndklær mens Tante Tjukk ved siden av dem veller ut i hele sin toppløse transcendens.

Jeg vet de er redde for at noen glor stygt på dem. De kropper seg, skotter engstelig fra side til side og haler inn slanke mager for å se enda tynnere ut. De skjønner ikke at alle Frognebadets kikkere har festet blikket på bartemannen i Borat-bikini og at den centimenteren de har med fett på magen ikke er synlig for andre enn dem selv.

Jeg svømmer, slikker sol og har «glemt» kroppen min. Det er godt å være naken. Det er deilig å tillate kroppen å være den fysiske manifesteringen av meg, ikke en gjentstand for aktiv bedømmelse og fordømmelse til enhver tid.

Jeg liker den hvite buen som er magen min, den melkehvite veien som er fjellet av lår, de lyse armene og de myke hendene. Ordene mine går fra å forklare hvor mislykket kroppen min er i sammenligning med et pornoideal og begynner å nærme seg et prospektkort-beskrivelse.

Mr. Jackson stresser rundt og prøver å unngå at den skummetmelksfarvede huden hans blir tredjegradsforbrenningsrød. Han mumler et eller annet på vei ut i vannet om at «Mad Dogs and Englishmen go out in the Midday Sun».

Jeg ligger helt stille i vannskorpen og flyter mens kjærestepar kliner, unger stuper, bestemødre synkronsvømmer og tenåringsgutter har vannkrig. Jeg som har tilbragt så mye tid med å være redd for å bli gammel og stygg. Hvem hadde ant at man egentlig blir gammel og trygg?