Dette semesteret skal han sette seg inn i hvordan det er å leve med produktene han lager når man ikke er en sprek 20-årig designstudent. Han har fått i oppgave å lage en krykke/stokk/lignende-dings som skal være god å bruke. Det skal han gjøre ved å samarbeide med en testbruker.

Og det er nettopp den testbrukeren vi leter etter nå.

Hvem er du?

• Bor i Oslo
• Mindre sprek enn Mr. Jackson. Det kan bety en idrettsmann med kneskade, noen med ME, noen med leddskader etc.
• Mulighet til å møtes et par ganger i uka fra 20. september til 15. oktober.

Hva går det ut på?

Mr. Jackson kommer til å snakke med deg om hva som er behovene dine, han kommer til å lage en del prototyper spesielt for deg som du får teste og han kommer til å spionere på deg når du bruker stokken for å se om han kan forbedre den. Det blir også te og kjeks.

Siden det er en studentoppgave som strekker seg over fire uker er det ikke sikkert at det blir et “ferdig” produkt til slutt, målet er å bli lurere av å samarbeide sammen med en ikke-designer.

Men det er klart – det er en mulighet her for å få en mye stiligere stokk enn du pleide å ha. Det er også en utseendemessig oppgave.

Hvordan blir du med?

Send oss en epost til daniel@jackson.kz hvor du forteller litt om deg selv eller foreslå deg selv i kommentarfeltet. Vi kan dessverre ikke betale deg, men du får være med på en designprosess fra begynnelse til slutt.

Videresend gjerne innlegget til noen du tror kunne hatt lyst!

Oppdatert! Vi har fått en mail fra en mer perfekt testbruker enn vi kunne forestille oss! Mr. Jackson kommer til å gjesteblogge mer kom krykkene utover i prosjektet! Takk for hjelpen, jeg blir stadig fascinert over hvor fine folk som egentlig leser denne bloggen!

For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.

Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.

Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.

Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.

Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.

Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)

Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.

Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.

Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.

Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.

Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.

For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.

Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?

Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.

Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.

Jeg merker det noen ganger når jeg synger, selv om jeg er mye dårligere til å synge. Det er ikke det at jeg er så flink at jeg skjønner at jeg ville vært musiker, men jeg liker det så godt at jeg kunne gjort det til jeg ble flink og fortsatt ikke gått lei.

Men jeg ble ikke musiker. Jeg sluttet å spille på ungdomskolen. Jeg torde ikke ha med klarinetten på skolen før øving fordi folk sparket etter den.

Dessuten var jeg egentlig litt redd for musikken. Ikke den man spilte selv, men den man skulle høre på.

Utover en Tjakovsky-cd var det ikke mye musikk som strømmet ut av høytaleren der jeg vokste opp.

Foreldrene mine forbannet alle radiokanaler som bare spilte musikk, musikk og atter musikk, så populærmusikken som fenomen var nesten fullstendig ukjent for meg før slutten av barneskolen.

Behovet for å late som om jeg hadde peil og greie å passe inn var langt sterkere enn behovet for å finne noe musikk jeg likte. Jeg likte å ha folk som likte meg, sånn i bunn og grunn.

Jeg fulgte med på top 40 med en intens oppmerksomhet. Jeg skulle hvertfall henge med nå.

Samtidig var det vanskelig å late som om jeg likte noe av den mer kompliserte musikken folk i klassen likte.

Mange hadde vokst opp med foreldre som hadde digre platesamlinger, og hadde derfor en helt annen smak i musikk enn det som gikk på VG-lista til enhver tid.

De delte villig musikk med meg, men jeg slet med å forstå noe av det. Da en av jentene puttet på meg et par øreklokker og skrudde på Joni Mitchell klarte jeg ikke lyve en gang. Jeg likte det ikke.

Jo eldre jeg ble, jo skumlere ble det å snakke om musikk. Jeg var klar over at mye av musikken jeg hørte på egentlig ikke var noe bra, jeg husket ikke navn på sanger eller artister og jeg visste ikke hva som var hva.

Jeg hadde hørt min første Beatles-låt i en alder av fjorten, og sanger som for de fleste andre var klisjéer var nye for meg.

Jeg kunne skille en ters fra en septim, jeg kunne lese og skrive noter, og jeg kunne klassisk musikkhistorie, men hvis noen satte på «Bad» visste jeg ikke at det var Michael Jackson.

Det var fint å få Internett og kunne utforske artistene i fred uten å måtte kjøpe alt sammen. Men det å piratkopiere sanger for å høre på dem har sletts ikke vært så effektivt som Spotifys musikkbibliotek.

Det går raskere, jeg fyller ikke opp harddisken med masse rot og jeg kan se hvilke artister folk som liker en bestemt artist også liker.

Så er det også interessant å se hvordan smaken min har utviklet seg. Jeg begynte populærmusikkutdannelsen med den Joni Mitchell-sangen jeg virkelig ikke hadde likt, og nå liker jeg den.

Fjortenårgamle Virrvarr og 23-årgamle Virrvarr lytter på ulike måter.

Her er noen av artistene jeg ikke hadde hørt noe av før som jeg har begynt å like:

• Tom Waits
• Damien Rice
• Rufus Wainwright
• Regina Spektors
• Anthony and the Jonsons
• Joni Mitchell

Fra før har jeg likt Tori Amos, Johnny Cash, Miles Davis og Billie Holliday.

Jeg skjønner at jeg egentlig har tatt dette med musikk veldig alvorlig, fordi jeg synes det er mer enn en smule nifst å skrive om hvilke artister jeg liker.

Hvis dere har lyst til å hjelpe meg med musikkprosjektet mitt, setter jeg pris på om du anbefaler en musiker eller en sang i kommentarfeltet.

Disgrace av J. M. Coetzee.

En fantastisk bok, som jeg desverre traff på feil tidspunkt i livet. Jeg leste den på universitetet, og selv om jeg ikke kan finne noe galt med den, var en del av de mer groteske handlingene litt for mye for meg på det tidspunktet jeg leste den på. Boken og jeg har ikke blitt venner igjen siden, så derfor tenkte jeg at det var på tide den prøvde å finne seg et ny og mer begeistret eier. Jeg la den fra meg på setet da jeg gikk av 18-trikken på Oslo S.

The Color Purple av Alice Walker

Walker er en av favorittforfatterne mine, og The Color Purple er en bok jeg setter veldig stor pris på. Boken handler om damer som har det kjipt og overvinner indre og yntre monstre for å få et bra liv, et gjennomgangstema for storparten av bøkene jeg blir veldig glad i om dagen. Siden jeg hadde to eksemplarer i hylla, bestemte jeg meg for å slippe den ene av dem ut i det fri. Jeg la den fra meg på et av bordene på en kaffebar på Oslo S, henholdsvis den som er rett ovenfor Deli de Luca.

Busted. Jeg lager alltid de lengste listene i verden, fulle av planer, oppgaver og gjøremål. Og jeg følger dem. Nidkjær er mellomnavnet mitt. Jeg har laget nytt arkivsystem, ordnet regningene mine, laget regnskap, sortert papirer og bestemt meg for at i år skal jeg bli Onkel Skrue. Jeg skal aldri ha angst for en vinduskonvolutt mer i hele mitt liv. Jeg skal aldri være redd for ligningskontoret igjen. Jeg skal bli dronningen av altinn.no.

Jeg har ryddet. Jeg har fikset. Jeg har lagt meg tidlig og stått opp tidligere.

Og: Jeg har tømt bokhyllene for bøker jeg vil slippe ut i verden. Du har hørt om bookcrossing, ikke sant? Folk over hele verden som legger igjen bøker på tilfeldige steder, så andre kan plukke dem opp, lese dem og legge dem igjen et nytt sted. Folk kan registrere bøker de finner på nettsidene til bookcrossing, skrive hva de synes om boken samt hvor de legger ut boken igjen.

Jeg elsker idéen om å slippe bøker fri til å finne nye eiere, så idag har jeg lagt ut to stykker. Jeg tenkte jeg skulle holde dere blogglesere oppdatert på hva jeg legger ut og hvor, slik at dere har muligheten til å prøve å finne dem om dere har lyst. Om du blir inspirert til å slippe fri noe fra din egen bokhylle, er det strålende superbra!

Dagens bokslipp:

Snømannen av Jo Næsbø. Jeg skaffet den for å prøve å forstå hvorfor alle var så begeistret for Jo Næsbø. Jeg klarte ikke forstå det. Likevel er det en fin bok å slippe fri, siden såpass mange setter pris på boken og den bare samler støv hos meg. Jeg la den igjen på Kiwi på Ullevål sykehus, der hvor man leverer tippekuponger.

Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg. Nok en bok jeg skaffet fordi mange likte den veldig godt. Jeg ga opp etter førti sider fordi jeg irriterte meg over språket. Åpningen var fantastisk, men alt gikk nedover derfra. Jarle Klepp gir meg utslett. Likevel har halvparten av alle jeg kjenner denne på listen over favorittbøker, så den får nok en ny venn ute i den store verden, den også. Jeg la den på lesebordet utenfor Libris ved Ullevål sykehus.

Jeg kommer til å slippe løs et par bøker i morgen også. Følg med.

Jeg burde spilt på lavere skatt eller «Stol på Stoltenberg»-hesten. De løp i mål lenge før de siste stemmene var talt opp. Jeg sitter med en uggen følelse av å være i mindretall, selv om regjeringen jeg ønsket meg fortsatt har flertall.

Så jeg sitter her og tenker: Valgkampen er over, men jeg må gjøre noe. Ikke fordi jeg planlegger et langsiktig løp frem mot neste valgkamp, men fordi jeg har lyst til å påvirke det politiske klimaet vårt. Når ingen av de sakene jeg er opptatt av er viktige saker på dagsordenen, må jeg muligens lage mer lyd.

Her er planen min:

1. Blogge mer politisk: Jeg har blogget litt politisk den senere tid, men jeg har ikke hatt noen plan for det. Så. Mer om de sakene jeg bryr meg om.
2. Skrive kronikker til avisen:Når alle de teite og plagsomme folka gjør det hele tiden, burde jammen jeg kunne gjøre det også. Jeg må tydeligvis utvide bloggvirksomheten til papir et par steder.
3. Fortelle Rødt hva jeg tror de må endre: Hvis du gjør det samme år etter år uten ønsket resultat, kan det være at du gjør noe feil. Siden jeg vet hvorfor Rødt ikke funker for meg i mange sammenhenger lenger, tror jeg det er allright å dele med dem hvorfor de ikke gjør det. Konstruktiv kritikk osv.

Ellers tror jeg vi som bloggere kan være med på å lage et bedre politisk diskusjonsklima. Noe av det jeg har lært i bloggerby er at du ikke trenger å være enig med noen for å respektere dem, at det er lov å tvile, ombestemme seg, gruble og gi seg når man får ny informasjon.

Så jeg tenker at «Åkei, Avil og jeg er ikke enig om alt her i verden», men vi er jammen enige om hva som mangler i den politiske debatten. I tiden fremover får vi bare brette opp armene og sette dagsorden selv.

Fra Sjefsengel

Fra Crayoncrisis-Elisabeth

Fra Minneapolise (en av mange farvevarianter)

Fra Cecsa

Fra Den Unge Herr Holm

Yay! Tusen takk, folkens! Det var skikkelig gøy å følge med på desingdugnaden! Du som leser oppdager kanskje en ny blogg eller tre med utgangspunkt i bidragsyterne, også?

Jeg er litt usikker på om jeg skal velge meg én til sidebaren, eller ha alle sammen på en side? Når det blir bipolar-awarness-month i februar kommer jeg til å tvinge dere til å ha et, alle som en, så da er det flott å ha litt å velge mellom ^_^

Uansett: Hvis du har lyst på et banner, er står du fritt til å bruke det. NB: Jeg har ikke størrelsesjuster bildene, så det må du kanskje gjøre selv.

Takket være Obama slåss alle politiske partier om å være flinkest på internetten. De fleste som kommer med fordommsfulle, kunnskapsløse utsagn om nettdebatten som offentlig kloakk får mer enn svar på tiltale, gjerne organisert svar på tiltale.

Samtidig som bloggosfæren er et sted for debatt og politsk kommentar, er det også et sted for vakre fotografier, poetiske betrakninger, mote, livsstil og sosialt samvær.

For meg personlig har bloggerby vært noe av det som har holdt meg oppe gjennom to år med mye psykdom. Nettet er mest bra. Ikke bare «bra» som i «kvalitet», men «bra» som i «bra for oss».

I den forbindelse har en del folk som jobber med sosiale media, deriblant Ipublish sin Thomas Moen, satt i gang en bloggfestival som går av stabelen til sommeren, og jeg er med blant arrangørene. Vi har lyst til å lage en samling og en feiring av norsk bloggsfære.

Bloggcamp (som ikke må forveksles med fjorårets svært utskjellte Blogcamp) er et forsøk på å lage en god blanding av fest og konferanse for mangfoldet av innholdsprodusenter på nett.

Festivalen er et nullprofittsprosjekt som kommer til å finne sted hver sommer hvis årets pilotprosjekt blir en suksess.

Praktisk info:

Tid og sted:

Festivalen finner sted i Kristiansand 19-21 Juni. Ja, det er en helg.

Foredrag, debatter, workshops og diskusjoner kommer til å skje på et stort foredragslokale i Kristiansand sentrum. Til overnatting og sosialt samvær har vi fått leie en stor campingplass med badestrand rett utenfor byen.

Det blir satt opp en Bloggcamp-base der hvor det blir servert mat og drikke, i tillegg til at det blir sørget for trådløst nettverk i hele leiren og strømuttak hvor folk kan lade alt som lades kan.

Vi regner med at de fleste sover i telt eller tilsvarende, men det blir også mulighet for å sove på hotell med rabatt fra Bloggcamp. Kort sagt har vi en god blanding av strandliv og innendørs konferanse.

Deltageravgift:
Bloggcamp har fått festivalstøtte fra en rekke steder. Deltageravgiften er ikke fullstendig satt, men Thomas sine regnskap og fikse-mennesker jobber med å presse den ned i 250kr, slik at flest mulig folk skal ha råd. Og ja: Du trenger selvfølgelig ikke ha en blogg for å delta. Du kan være ivrig leser, kommentarfeltjunkie eller Twitterentusiast.

Program:

Vi har ikke spikret programmet ennå og det er det én grunn til: Vi vil gjerne ha innspill fra flest mulig bloggere først. Jeg er ansvarlig for mye av utformingen av programmet, og ser for meg en god blanding av debatter, workshops og foredrag med paralelle løp:

Jeg vil gjerne kunne nerde om bloggingens plass i samfunnsdebatten mens noen andre lærer å lage seg en stilig header. Kort sagt: Mat og påfyll for både Sonitus-gjengen, pengebloggerne, twittereliten og kremen av blogg.no.

Så: Hva vil du ha? Hvem vil du ha?

Jeg har en smørbrødliste for min egen del:

1. Seth Godin
2. Jill Walker Rettland
3. NRK Beta
4. Hjorthen
5. Bård Vegard Soljell
6. Teknisk Beta
7. Vampus
8. En eller annen debatt der vi kan drite ut Bernt Hagtvedt
9. Noe Tradedoubler-aktig til pengebloggerne
10. Blondinbella
11. Randal Munroe (XKCD)
12. Eirik Newt
13. Bharfot
14. Victoria og Sigrun om Psykiskbloggen
15. Korte innlegg med folk som forteller bemerkelsesverdige historier fra sosiale media
16. Debatt om produktplassering i blogger med f.eks Martin Bekkelund
17. Bokbad med bloggende forfattere, som Lindkvist og Kristine Tofte

Jeg ser også for meg en del verksteder, ala:

1. Hvordan lage et wordpress-template?
2. Grunnkurs i html/css
3. Fotokurs, redigering og lisensiering
4. Videoblogging
5. Podcasts
6. Lær twitter
7. Hvordan lage webcomics
8. Borgerjournalist 101

Ellers lurer jeg på om man bør ha debatter om temaer utover blogging, sosiale media etc som gjennspeiler noen av de store debattene som har brast i bloggosfæren?

Lag ditt drømmeprogram:

Uansett, vi klargjør programmet nå i løpet av noen uker. Jeg vil gjerne ha innspill, forslag, kritikk og ønsker i kommentarfeltet. Aller helst vil jeg at du skriver ditt drømmeprogram til Bloggcamp (enten i kommentarfeltet eller på egen blogg) og lenker hit.

De beste forslagene premieres med gratisbilletter. Du kan foreslå superkjente folk, fullstendig ukjente folk, du kan tenke nytt, du kan tenke konservativt, du kan fortelle oss at oppleget er kjempeteit, du kan skryte – det er opp til deg.

Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.

Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:

“In the room, the women come and go/talking of Michelangelo”
- T.S Elliot, twitterversjonen

Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //

I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.

Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:

Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.

På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.

Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak – det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.

Er du med, Internet?

Noen hadde sendt meg dikt. Noen hadde tegnet meg. Det dukket opp bloggposter med oppmuntrende youtube-filmer. Alle har lest om hvordan internett er fullt av trakassering, kjipe kommentarer og hets. Du har kanskje ikke lest om hvor mye støtte det kan være i nettet.

En ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling. En annen ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling og lese søtti lange og korte meldinger om hvor bra du er.

Jeg vet at både Hjorthen og Delirium har hatt tilsvarende opplevelser når ting har vært vanskelig.

Og jeg regner med at en god del av leserne mine også er innom bloggen til Arachne disse dager. Selv har jeg begynt på flere brev og bloggkommentarer som jeg ikke har fått til å publisere.

Det er rart, men jeg vet at om jeg bare hadde lest at Steinar Lem hadde fått kreft i avisen uten å kjenne til Gunn Hild sin blogg først, uten å ha lest Steinar sine gjesteinnlegg der, uten å ha hengt i kommentarfeltet deres, uten å ha fått kommentarer fra dem selv, så ville ikke dette gått like mye inn på meg som det gjør.

Gunn Hild og Steinar flyttet inn i bloggerby i mars 2007, og de er kjære naboer for mange av oss. Da føles det bare snålt å se dem på kjendis.no. De bor jo her, på nettadresse nær meg. Avisen er jo så langt unna. Journalistens formuleringer er mellom oss.

Arachne deler frustrasjoner, observasjoner og følelser via bloggen sin nå, og jeg har en trang til å gjøre et eller annet for henne og mannen.

Hva om dere lesere og jeg laget noe sammen? Internet er jo samligstedet for alt som er fint her i verden. Så jeg tenkte: Hva om alle dere som leser dette innlegget finner frem noe av det fineste dere vet?

Det kan være et bilde. Det kan være en youtube-video. Det kan være et dikt. Det kan være et ord som smaker godt i munnen, en sang som alltid får dere til å smelte på innsiden. Det kan være noe du har laget selv. Det kan være noe som har blitt sagt tusen ganger før.

Det kan være langt. Det kan være kort. Det kan handle om livet. Det kan handle om kjærligheten. Det kan handle om de vonde tingene sagt på en god måte. Det kan handle om stikkelsbær.

Så kan vi samle det her på bloggen som noe ala «Til Arachne og Steinar. Her er mange fine ting, med ønske om alt godt. Titt på det en dag dere har lyst. Hilsen Internet.»

Noen må alltid gå først, så her er tre fine ting fra meg. Det er to snutter fra verdenslitteraturen, samt litt ekte nettkultur. Til sammen utgjør de en poesisandwich med kanel.

Alice Walker
How Poems are Made/A Discredited View

Letting go
In order to hold one
I gradually understand
How poems are made.

There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
Of the too full cup
And runs and hides
Its too full self
In shame.

I gradually comprehend
How poems are made.
To the upbeat flight of memories.
The flagged beats of the running
Heart.

I understand how poems are made.
They are the tears
That season the smile.
The stiff-neck laughter
That crowds the throat.
The leftover love.
I know how poems are made.

There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.

Cinnamon Mornings

Vil ikke du også ha en kanelmorgen? Dette er en gruppeblogg der folk legger ut bilder av det de spiste til frokost. Ikke raske, kjipe frokoster fra en kiosk på vei til skolen, men fine frokoster med omtanke og alenetid.

Noen spiser boller med Wolverine:

Noen har gylden frokost med vitaminpiller til:

Gunnar Ekelöf

EN VERKLIGHET
(drömd)

Jag tror inte på ett liv efter detta
Jag tror på detta liv
Och nu, när saven slutat stiga och jag har hunnit
Till sensommaren, min årstid, minns jag
Hur ångestfyllt jag förr tyckte syrsorna filade,
Tycker så inte längre.

Det är redan skumt
Och åkervägens smala rödskiftande band
Försvinner in i dungar, löper ut ur dungar:
Om varje vägkrök ett mysterium
Av färgernas och ljusets egenliv
Det är skönt att gå
En gammal gärdsgård är också med
Det är den stund då stenarna tänker som bäst
Det är den stund då denna stora varelse
Andas och doftar. Vilka färger i skymningen!
Trädorna lila, stenar i tankfullt skiftande blått
Och lövskogen så rik på skiftningar
Som vore den sitt eget sus!
Ett gult löv är ännu en dyrbarhet
På ena sidan vägen sädesfält
och på den andra sidan barrskog
och säden gul till röd och i skylarna guldbrun
och den sandröda vägen, jag älskar sådana enkla vägar
bara för gående och för grova fordon efter fromma hästar
Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi
Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap
och detta liv innehåller alla möjliga liv:
Syrsornas, lysmaskens, grävlingens – alla tänkbara liv
Och det är detta liv som skall fortsätta, som fortsätter
också högre och högre upp, i andra sfärer
Där pågår just nu detta liv
Som också är kvällsmolnens liv, och stjärnornas, och de befolkade världarnas,
Och de osynligas liv, och de dödas
Ty något annat liv finns inte:
Alla lever de och skall leva
och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla
och det är inte ett gott och inte ett ont
Det bara är
Det finns en lyckokänsla som kommer sällan men kommer ändå
Det finns detta vårt fornimmandes vittnesbörd
och detta att vara till.
Flyktigt är allt medvetande
men flyktigt är inte fåfängligt.
Så sluts min bukoliska sång.

Nå er det din tur. Finn tre fine ting. Legg dem ut i kommentarfeltet eller på din egen blogg. Så samler vi alle de fine tingene til slutt. Og ja. Du trenger ikke ha vært borte i bloggen til Arachne før i dag for å være med. Alle kan finne fine ting.

Oppdatering: Jeg fant ut at HvaHunSa og Jakob Arvola har skrevet tekster, også. Stikk innom.