Lørdag 11. august 2007

Klasseanalyse

Jeg diskuterer mye klasseanalyse om dagen, og jeg tror det er på det punktet der folk jeg kjenner har de mest forskjellige standpunkt. «Finnes det klasser i Norge idag?» «Finnes det noen arbeiderklasse?» «Hvem ER denne arbeiderklassen?» er noen av spørsmålene som sirkulerer, sammen med de noe mer semi-eksistensielle, som: «Er JEG arbeiderklasse?»

Og hvordan definerer man klasse? På bakgrunn av hva man jobber med? Hvor mye man tjener? Hvor høy utdannelse man har? Om man selger arbeidskraften sin? Er det foreldrenes bakgrunn som avgjør hvilken klasse man har når man er ung? «Moren min er eurytmist», sa en venn av meg forleden, «hvor plasserer man det i en klasseanalyse?»

Spørsmålene og vinklingene er mange. Jeg vet folk som kan krangle i timesvis om man skal bruke ordet middelklasse istedenfor småborgerskap. Imidlertid:

Noen ting er lettere å avskrive som arbeiderklasse enn andre. Jan Reinås sier til E24 Næringsliv at han ser på seg selv som «en arbeider på lik linje med alle andre – bare med en litt større lønn.»

Heh. Klaart det. Jeg ser absolutt likehten mellom Hydro-toppen og venninna mi som jobber i eldreomsorgen. Eller moren til en venn av meg som både har vaskejobb og butikkjobb for å få ting til å gå rundt.

Reinås selv mener at den enesten motsetningen mellom ham og «vanlige folk», er at han ikke har tid til å ligge og nyte livet.

Hele idéen om at næringslivstopper får bedre lønn fordi de gjør en tyngre og mer slitsom jobb enn «vanlige folk» er noe av det mest bisarre jeg vet. Jeg unner Reinås å jobbe litt turnus på gamlehjem et halvt års tid. Beklager, Hr. Hydrosjef. Dette er ikke hovedforskjellen mellom deg og alminnelige mennesker.

Erling Folkvord påpeker derimot en Vesentlig forskjell mellom de ulike klassene i Oslo. I denne apellen gjør han et poeng ut av at innbyggere i Oslo med over 750.000 i inntekt i året bare betaler 8% inntektsskatt. Det er langt mindre enn de fleste vanlige arbeidsfolk. Her har vi en av mange reelle forskjeller på den ellers så vanlige «arbeider»-Reinås og venninnen min på eldresenteret.

Sjekk ut Erling sin appell.

Her er en annen en man kan kikke på, også. Wordpress har ikke støtte for å vise den filmen som ligger på Oslo Rødt sin blogg direkte.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ZISPxgh9lyw]

Følg med, abonner på RRS-feed og få med deg hva Oslo RV gjør i valgkampen her.

Tirsdag 7. august 2007

Privat, politisk og en dæsj drøgs.

Ja, livet mitt er alltid like action-paction. La meg oppdatere deg, kjære leser.

1. Jeg kom akkurat hjem fra RU sin sommerleir, der jeg nøt politiske diskusjoner, tidvis shabby og tidvis bra mat, sene våkenetter og masse, plutselige regnskyll. Kort sagt, fryd og gammen.
2. På sommerleir holdt jeg innledning om fildeling og nedlastning, basert på W og min sin fin-fine artikkel jeg alltid vender tilbake til, nemlig «Fremtiden er fantastisk»
   . Jeg hadde supert publikum og innledningen gikk fin-fint. Mass Soldal Lund har forøvrig skrevet et motinnlegg til artikkelen vår i det som kommer til å bli nyeste nummeret av Rødt. Jeg er hjertens uenig med Mass sin kritikk, og mener han har misforstått en hel del, så vi kommer med et svar innen relativt kort tid.



3. Jeg har blitt syk og svak og dårlig på en måte som gjør meg til et lett bytte for vitser fulle av populærkulturelle referanser: Jeg har fått nyresten. Ikke nok med at det er en sykdom som ligger på samme smertenivå som en barnefødsel, at det er en konstant pinlig ting å fortelle folk fordi det ligger implisitt at man må tisse ut en sten, eller at det er en sykdom man først og fremst forbinder med gamle menn. Neeiida. Hovedproblemet er alle som går i barndommen og begynner å mimre om «Jakten på Nyresteinen» eller le av gamle Seinfeldt og Friends-episoder der Ross eller en annen stakkar ligger og vrir seg i smerte mens de prøver å tisse ut en sten. Hipphurra. Jeg har fått nok dop til å bedøve en elefantflokk over lengre tid, og beskjed om å vente til det går over. På den lyse siden kjenner jeg ikke tennene mine når virkningen av pillene er på sitt sterkeste. Barskt.

Såh- da forventer jeg meg lure innspill og trøstende ord. Hm?

Mandag 6. august 2007

Om Fabels, og hvorfor det ikke funket for meg

Tegneserien Fabels- legends in exile, har gått i Nemi det siste året, og er også i salg rundt omkring hos ymse serieforhandlere om dagen. Jeg fulgte den første boken med interesse, og syntes serien var ganske grei.

Konseptet er at alle verdens eventyrfigurer lever undercover i New York etter en stor krig i Eventyrland, og de har et slags Harry Potter-aktig, hemmelig magisammfunn der både Tornerose, Snøhvit, Ulven og de tre små grisene lever side om side.

Så langt, så vel. Serieskaperne baserer seg mye på gjennkjennelse og problematisering rundt de ulike karakterene. Om ikke hovedpersonen Snøhvit har en masse personlighet, funker det fordi du kjenner Snøhvit som figur i utgangspunktet, og det er underholdende å lese om henne i en annen setting. Den menneskeliggjorte Ulven som sheriff i byen er også et konsept som fungerer, i tillegg til at han er avsindig kjekk ^-^

Det stopper imidlertid her. Fabels er ikke stort annet enn et underholdende konsept med dårlig gjennomføring, i tillegg til en del punkter ved historiene som faktisk fortelles jeg skal komme tilbake til.

Figurene har ikke noen videre personlighet utover de elementene vi legger til selv med eventyrkjennskapen vår i bunnen, og selv figurer som Jack (han med bønnestengelen) eller Prince Charming som er introdusert som tricksters og komiske avbrekk, blir platte og uintressante. Kort sagt tar serieskaperene utgangspunkt i at vi kjenner karakterene og de kan legge hovedvekten av serien på å konstruere en historie der de setter kjente figurer opp mot hverandre og tråkler sammen et plott.

Og hvilket plott.

For min del stoppet interessen på Animal Farm, seriehefte 6-9. Jeg ventet på at serien skulle ta seg opp (ja, jeg er en tålmodig leser og dessuten gikk den jo i Nemi), og ble mildt sagt skuffet. I en ganske festlig blanding av elementer fra Orwells kjente bok og Fluenes herre, introduseres vi for gården der alle de magiske vesnene som ikke kan leve skjult i byen holder til. Hvordan skal man integrere en drage eller den lille kona som bodde i en sko i bybildet, for eksempel?

Løsningen er en blanding av gård og interneringsleir. Når Snøhvit og hennes forsmådde lillesøster Rosenrød ankommer gården, går de rett inn på et hemmelig folkemøte ledet av Orwells tre griser, her kamuflert som de tre små grisene. Dyrene har sett seg lei av å tilbringe evigheten som annenrangs borgere adskildt fra resten av samfunnet, og vil slå tilbake.
Revolusjonsromantisk som jeg er, blir jeg i godt humør over litt velbegrunnet opprør og gerilljakrig, og tenker at det skal bli spennende å se hvordan historien utvikler seg.

Og jeg er utrolig naiv. Selv om dyrene på gården har all verdens grunn til opprør, ender hele historien med en særs vellykket kontrarevolusjon der de vanlige eventyrfolka med Snøhvit i spissen henretter alle opprørerne uten nåde. I en stor, makaber giljotinsekvens mister alt fra kaninen med den gule vesten til Storebror gris hodet. Det er ingen bitter ettersmak på henrettelsen, heller. Alt er fremstilt som happy ending og har en følelse av at «Så ble ro og orden gjennopprettet.»

Og jeg blir sittende igjen med en emmen ettersmak i munnen og mistet fullstendig lysten på videre lesning. Hva slags budskap er det? Du konstruerer en undertrykkende situasjon, et opprør og viser hvordan heltene knuser opprøret til slutt. Happy ending og hurra meg rundt.
Beklager, men dette funket ikke for meg. En serie som ikke bare stiller spørsmål ved det å gjøre opprør, men som regelrett tar det for gitt at de revolusjonære er de slemme har for det første ikke lest boken de parodierer skikkelig (les: Animal Farm), og for det andre et ganske ødelagt syn på hvorfor folk gjør opprør.

Det kanskje ekleste med serien er hvordan de stadig trekkes paraleller til hvordan dyrene blir behandlet av menneskene og over til rasisme. Likevel hugges det hodet av dyrene som prøver å ta grep og endre ting til slutt. Whoho- et legitimt opprør som superskurk! Denne serien er rett og slett vanvittig uspiselig. Eller- hva synes dere?

Fredag 27. juli 2007

Dagens Erna

Hvor vidt man skal kunne trekke av hushjelp på skatten diskuteres i disse dager.
Jeg er usikker på om jeg synes det er lurt. Jeg tror det er kjipt å være vaskehjelp i private hjem, men vil gjerne få husarbeidet ut av den private sfæren og fjerne det som “mors arbeide.” Fortell meg hva dere synes, folkens.

Det er uansett ikke det jeg reagerer på i Erna Solbergs utspill i Dagbladet i går: Hun er, i motsetning til Høyres ordførerkandidat i Bergen, mot forslaget om å subsidiere vaskehjelp. Dette oppgir hun to grunner for å mene:

1. Vi har et for presset arbeidsmarked- altså, for få som vil ta vaskejobb. Implisitt- å subsidiere dette er å subsidiere utenlandsk arbeidskraft. Og utlendinger er noe som Erna “Umbridge” Solberg misliker, som kjent.

2. Dette fabelaktige utsagnet: –Det er jo dokumentert i Sverige at kvinner vasker mer enn menn. Men dersom en tredje person tar seg av vaskingen, hva fyller kvinner den ekstra tida de får med, spør Solberg.

Jah. Her kan vi snu spørsmålet og si: “Hva fyller menn tiden de ikke vasker med”? Hva er du redd for, Erna? Flere kvinnelige fotball-fans som sitter hjemme og drikker øl og spiser pottis mens en tredjepart vasker og henter tøflene til henne? Er det galt å ha fritid hvis du ikke bruker den fornuftig? MÅ damer vaske hjemme for å ikke gjøre teite ting? Eller?

Såh- jeg vil gjerne vite hva folk tenker om hjemmehjelp. Og ellers generell mobbing av Erna. Jah.

Mandag 16. juli 2007

Brunt grums bretter seg ut på nett

Norgespatriotene får dagens pris for styggeste, teiteste og tidvis mest lattervekkende nettside.

Noen brune sider- som Vigird ol -bruker ofte litt spalteplass på å si at jødeforfølgelsene ikke fant sted, eller for å si «Derfor er vi nazister» eller «Vi er ikke nazister, vi bare ser en skremmende utvikling osv…». Ikke Norgespatriotene. Ved siden av stygge, skrikende farver har de mest negervitser for å underbygge prosjektet sitt og skriver sutrete nyheter om at man ikke får lov til å synge «Vesle Hoa» i barnetimen lenger.

Det som kanskje er aller festligst, er dog at alle lagsledere og sentralstyremedlemmer står frem med fullt navn, telefonnummer, epost og lite flatterende bilder.

Så- bor du i et av stedene de har lokallag? Har du generelt lite å gjøre og lyst til å bølleringe? Jeg skal ikke komme med noen oppfordringer man kan ta meg på i ettertid, men dere tar sikkert poenget (c:

Fredag 13. juli 2007

«Piracy kills music» er ikke kult lenger

Jeg stjal denne nyheten av Arnfinn (c:

Dagbladet slår på stortromma over at bare 37% svarte at fildeling var “kult” i en undersøkelse utført etter «Piracy kills music»-kampanjen. Før kampanjen skal litt over 40% svart at det var kult. Jeg skal ikke dvele ved det faktum at det er Universals søsterselskap som har utført undersøkelsen, og at de dermed har behov for å demonstrere med litt statistikk-magi at kampanjen ikke var en flopp (slik de fleste anti-fildelingskampanjer har gjort over dammen).

Jeg har bare lyst til å stoppe opp og se på vinklingen av spørsmålet. Er nedlastning «kult»?
Er ikke det et enormt ladet begrep? Jeg tror ikke jeg ville svart at det var «kult», nemlig. For meg er fildeling et nyttig redskap for å skaffe meg kulturprodukter, info og programvare jeg vil ha. Var det «kult» å laste ned Gudfaren i helgen? Nja. Men det var praktisk.

For de fleste jeg kjenner synes ikke fildeling er hipt og kult. Det er en helt naturlig del av hverdagen. Svusj. Gratis stæsj. Pirat Bay- t-skjorte er hipt og kult. Torrentklienten min er litt som biblioteket. Eller en enorm platesjappe der alt er gratis.

Og det er her jeg tror platebransjen og Dagbladet er litt på tur. For dette er ikke en ny ungdomsdille som kommer til å gå over. Det er den nye måten å distribuere ting på, som gjør betaling unødvendig. Som gjør at man ikke trenger forurensende transport, produksjon av plastcover og stygge butikker som tar opp plass overalt. Det er et nyttig redskap som har kommet for å bli, og ingen trend som kan slutte å være kul.

Torsdag 28. juni 2007

“Jeg heter Ida og jeg er avhengig av Facebook”

Jeg vet det er flaut. Jeg vet det er altfor populært til å kunne sees på som “hipt & kult.” Jeg vet at alt jeg poster eies av ett selskap, at det er en spam-maskin og at det er personvernsmessig på trynet. Likevel. Jeg er blitt avhengig av en håpløs nettverkings-side. Og jeg spør meg selv: Hva er så fantastisk med den? Jeg har endt opp med følgende liste:

1. Det er LETT å registrere seg, noe som gjør den til den første siden der virkerlig alle du kjenner har profil. Folk som har pleid å si til meg at “de ikke klarer å skru på pc’n uten hjelp”, “synes msn er komplisert” eller er ute av stand til å skaffe seg en gmail-konto fordi det er for vanskelig har Facebookprofil. Sånn sett finner du faktisk folk du kjenner.
2. Det er pent og brukervennlig designet, uten ekstra dill og stæsj med mindre du vil.
3. Siden “alle” er der, blir det også mye aktivitet der, og for meg som synes det er slitsomt med msn-samtaler med mindre man har Mye å snakke om, er det å skrible på folks meldinger en ypperlig mulighet.
4. Stalker-effekten. La oss bare innrømme det- man blir stalker av Facebook. “Ah, der er Tina-Maria fra ungdomskolen. Hahah- SÅNN hun ser ut i dag, jaa. Huhu. Og sammen med Per, det burde jeg skjønt…” Du kan finne ut hva slags tapere de gamle mobberne dine fra barneskolen har endt opp som, se på stygge fyllabilder av nabojenta og få pene oppdateringer når vennene dine blir sammen eller slår opp. Sladdermessig er det supereffektivt.

Men er det mer? Facebook er basically pent, brukervennelig design og mennesker som sosialiserer på nett i stor skala (om vi ser bort fra den fishy biten om eierskap og sånt). Avisene hyler ut om hvorvidt Facebook er farlig eller ei, forteller skrekkhistorier om folk som blir hengt ut ol. Og det er jo ikke så rart, siden Facebook jevnt over bare er masse mennesker som underholder seg. På Facebook har jeg innsyn i interessene og diskusjoner med folk jeg liker best, men må også kræsje aura med folk jeg virkerlig ikke tåler. En av mine favorittgrupper er den internasjonale “This is what a feminist look like!”, der jeg leser noen av de beste diskusjonene på området. Samtidig flommer nettverket over av håpløse grupper som får håret til å reise seg i nakken min. Så- nå som alltid er ikke redskapet Facebook så fryktelig skummelt, men folk kan være ganske skumle. For å illustrere poenget mitt poster jeg min topp ti teite Facebook-grupper:

1. Pene jenter bæsjer ikke!Påskriften lyder: Dette er gruppa for oss som VET at pene jenter ikke bæsjer… De slipper bare rosa såpe bobbler =) Best er dog utsagnet til en kjekk kar nede på veggen: “Det sier jo seg selv da.. ser du for deg jessica alba elle rihana sitte på do og trøkke eller? de gjør jo ikke det.. det hullet der er enveiskjørt..”
2. På en god nummer to kommer den tidligere nevnte Mannsgruppen Bjørg som også har sin egen Facebook-gruppe, der de skriver enda dummere ting enn på bloggen sin med enda dårligere norsk. Ja, disse folka er genuine og, ja, det er flaut.
3. Jeg blir jo god og lattermild av flotte grupper som denne: any one of you beautiful ladies can earn big money in porno med dårlig engelsk og ett medlem. Satser på at du ikke finner noen fremtidige pornostjerner på Facebook, jeg.
4. Norsk Sjåvinistisk Kringkasting er jo ellers kjekke karer. De har lekre bilder av menn som fiker til konene sine, samt masse veldig ekle bilder av eldre menn med ballene utenfor shortsen. Hvor sammenhengen mellom “jeg er sterk, stor mann” og “tissen min henger ut” er vet jeg ikke, men disse gutta ser den tydeligvis. NSK jobber for å bedre mannens rettigheter. De senere år har likestillingen løpt løpsk og surnet til menns tilværelse verden over.Svulsten vokser ukontrollert og feministgrupper som Ottar og Sosialistisk Ungdom rekrutterer stadig flere intetanende, uskyldsløse og uberørte jenter i feminismens navn. Litt trist de ikke nevner Rødt eller RU, jeg skulle gjerne vært med på den hatlisten
5. Nei til felles ekteskapslov fortjener en plass. Det verste med denne gruppa er at den har så mange medlemmer- 1225 stykker o_O. Er det en så big deal?
6. ANTI Hillary Clinton for president`08 må med. Særlig med dette fantastiske bildet av Hillary ved siden av.
7. Abort liberals, not babiesoppsummerer greit alt jeg irriterer meg over i amerikansk politikk. “Pro-life”, pro-krig (på ordentlig) og kvinnefiendlige i en diger smørje. Riktig lekker gruppe. Å lese diskusjonene anbefales ikke, siden man bare blir irritert og frustrert. Vitsetegningene (mye liberalere fremstilt som esler) viser ganske sterkt hvor den kjekke mannen som tegner Duplex står politisk. Yay, jeg som aldri har likt den. Nå har jeg dobbeltgod grunn ^-^
8. Mot homofil adopsjon kommer også med på listen, bla på grunn av gruppebeskrivelsen. Den viktigste personen i ens liv er mamma. To skrulle-pappaer gjør mer skade enn godt. Det hjelper heller ikke at skrulle-pappaene kan skryte på seg 17 lesbe-tanter i omgangskretsen. Alle barn fortjener en skikkelig mor. Nei, homser, det hjelper ikke om dere bruker parykk og gjemmer tåteflasken i brystlommen. Dere kan ikke være mammaer og unger trenger mammaen sin – enkelt og greit. Jeg heier på at de tror “homofil adopsjon” bare dreier seg om at to gutter skal få adoptere. Og at de tror gutter er ute av stand til å ta vare på barn. Folk.
9. Gi alkohol nobels fredspris karrer seg opp på lista på grunn av gruppebeskrivelsen, den også. Ok at noen vil ha en “så koselig det er når alle er fulle”-gruppe. Jeg vil bare ikke bli med. Men “se hva som skjedde med verden etter at George W. Bush ble avholdsman. muslimer får ikke lov å drikke, se så sinte de er, noen muslimer drikker allikevel, se så hyggelige de er.”gjør at den kommer med likevel
10. Jeg lurte litt på hvem som skulle komme på siste plass, og bestemte meg for Riv Blitz! En gruppe for ovenstående individer som deler den mening om at blitzhuset kan rives/brennes/knuses/jevnes med jorden! Raddis-tapere og bånnfolk! Undermennesker som faktisk skylder IQ! Og husk å smelte naglene, brenne palestinaskjerfet og de ellers så usmakelige “klærne”! ÆSJ! kast dem ut som i københavn! Jess. Flott. Og dere er…kjempeseriøse. Skylder IQ? Er det fysisk mulig. For meg er Blitz et bra hus med billig veggismat, bra konserter, radiokanal og et fint tilbud til mange, i tillegg til å gjøre mye nyttig politisk. Er du politisk uenig? Ok. Men gruppa di er teit.

Har du flere forslag til grupper som bør på lista?
Skriv i kommentarfeltet (c:

Er du med i en av gruppene og ble sur og muggen? Så bra! Meld deg ut og vær flau

Lørdag 9. juni 2007

Mannsgruppen Bjørg

Det dukker opp anti-Ottar-grupper i ny og ne. Mannegruppa Hjørdis har eksistert en stund. Nå er mannsgruppen Bjørg på banen og de har til og med egen blogg. Jeg er litt usikker på om de tøyser eller ei- rett og slett fordi de gale, sexistiske utspillene de har der ikke kvalifiserer til å være anti-Ottar; men rett og slett anti-damer.

Her er et av sitatene som får meg til å lure:

Hvordan skal vi da løse denne likestillingsdebatten? Først trenger trolig folk (les: kvinner) å innse at det faktisk er forskjell på menn og kvinner. Kvinner kan enkelt og greit aldri bli like gode som oss menn. En god begynnelse hadde kanskje derfor vært å sende jentene på obligatorisk husmorskole istedenfor at de plent skal prøve å komme seg inn i militæret. Deretter kunne de uten kjønnspoeng søkt seg inn på studier innen f.eks. helsefag og dermed få seg en jobb de faktisk har kvalifikasjoner til å klare.

Er det alvorlig? Kvinner kan enkelt og greit aldri bli like gode som oss menn. Vennligst gi beskjed om dere er genuine, jeg blir flau om jeg begynner å polemisere mot så patetiske utspill og de er ment som en vits.

Torsdag 24. mai 2007

RIP, Tron Øgrim.

Og der ryker mitt forsøk på å blogge på utenomlandsk. Tron Øgrim døde igår kveld, 59 år gammel.
Vi er mange som fikk oss et sjokk til morgenkaffen, som sitter og kjenner en vond klump i maven. Norsk venstreside har mistet en stor mann altfor tidlig. Selv er jeg altfor ung til å kunne kjenne ham lenge, men jeg føler meg likevel kallet til å si noen ord.

Jeg tenkte jeg kanskje skulle si noe om å sitte i leiligheten og lese høyt “dagens Øgrim”-innlegg fra RV-lista (nå Rødt-debatt). Om å ta notater fra Kvikksølv for å skrive en it-politisk artikkel selv. Om å diskutere med feministvenninner om hvordan du kan ha en “deciliter Tron Øgrim” i maven når du skal i debatt eller holde innleding, å tillate deg å si “Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt)[...]Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.)Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg.” (sitat fra Kvikksølv) for deg selv. At det er lov å være ekspert uten noens tillatelse. Jeg kunne også sagt noe om å være en del av en politisk bevegelse han har startet opp, formet, kritisert og bidratt til. Å sitte på Rød Sommerleir og høre Tron prate om kommunisme.

Likevel tenkte jeg skulle skrive litt om andre ting. Om opplevelsen Tron Øgrim sånn i små trekk. Om hvordan det var å sitte bakerst i lokalet sist RU-sommerleir og høre han dure og gå i time etter time om Nepal for en trollbundet forsamling 15-åringer. Rastløse tenåringer som sitter som tente lys mens Tron går gjennom ulike rare, politiske grupperinger i Nepals historie, spedd på med sprø anekdoter om gale konger og kjettere som får skåret av nesen. “Og når de kom dit, så de folk med nesa KUTTA AV!” sier Tron med innlevelse. “Så ut som KRANIER med hud på!”
Det går grøsninger gjennom den sommerkledde forsamlingen og Tron forstetter. En rar utgruppe her, et opprør der, så hopper han over til maoismen etter Mao og kvinners rolle i frigjøringshæren i fjellene.

Han blir natten over, og sover på samme rom som meg, Danny og en del andre venner av meg.
Morgenen etter våkner vi av at Tron må ha sjokolade. Han har diabetesføling, og vi løper rundt på jakt etter brus og brødskiver. Straks etter er han i form igjen, og vi blir liggende i morgenlyset og prate om Peter den store, Fantomet, språk og Napoleon. Tron veller over av historier og analyser. Relasjonen mellom Peter den stores politikk og vestiliggjøringen av Russland diskuteres- ville Russland vært “europeisk” i dag om det ikke hadde vært for Peter? Som tidligere russiskelev har jeg en del innspill og snart rusler Øgrim og jeg oppover mot leirfrokosten mens vi diskuterer hvem som var mest brutal av Peter den Store og Ivan den Grusomme, om Tjekkisk eller Russisk har verst bøyningsmønster og hvilke språk som er enklest å lære seg. “Indonesisk” sier Tron. “Det er greia. Fantastisk bøyningsmønster. Mann er “orang”. Flere menn er “orang orang”. Skal du si noe i flertall, sier du det bare flere ganger. Innmari smart.” Tron vil egentlig lage sitte eget alfabet, sier han. Det er for galt vi ikke har skikkelige bokstaver for “kj” “skj” “ng” og andre lyder. Og mulighet for å markere trykk. Alfabetet er til for å forbedres.

Og sånn var Tron når jeg traff ham. Han ville synge tøysesanger, boblet over av sprø anekdoter og historiske poenger. Sist nettutvalgsmøte innviterte han seg selv, og satt sammen med oss i mange timer og pratet praktisk it-politikk og spiste pizza. Underveis var vi innom jesuitt-kommunisme i Paraguay, brukervennlighet, arbeideropprør i Oslo 1790 og Rødts fremtidige it-politikk. Den skulle han vært med å skrive. Sånn ble det ikke.

De flagger på halv stang på norsk wikipedia idag. Det har tikket inn triste sms-er og minne-eposter til meg i hele dag. Ytterste venstre er i sorg. Selv vet jeg at det ikke har gått innover meg ennå. I hodet mitt kommer det til å tikke inn nye, lange innlegg fra Tron i mailboksen min i morgen. Sånn blir det ikke.

Fredag 4. mai 2007

Kva skjer?

• 1. mai gjekk eg i Blitz-delen saman med 700 andre fine folk og dansa heile vegen.
  “Blitz blir!”
• Eg var på Samvirelaget-konsert som var utruleg gøy!
• Me har stifta Rødt Blindern.
• Eg jobbar med eksamen, noko som gjer at eg kjem til å blogge på engelsk i tida framover, for å øve meg til skuleeksamen den 29. mai.

Dette er noko av det bra og morosame eg gjer. Elles i verda er ting Trist og Kjipt.

Saka mot Trond Volden og dei andre politifolka som pågrep Eugene Ejike Obiora er avslutta.
Norsk-nigerianaren var bevisstlaus etter pågripinga, og obduksjonen synar at dødsorsaka var kvelning.

Eller- for å seie det med Dagbladet: “48-åringen døde av surstoffmangel, men det var delvis hans egen feil,
mener Spesialenheten for politisaker.”

Ein mann blir kvalt i hjel av politiet, ein mann som tilfeldigvis har “feil” farge på huden.
Saka er avslutta. Eg har berre ein ting å si: Rasisme.

Det kjem til å være demo utanfor justisdepartementet kl 16 på tysdag her i Oslo,
og ein på torget i Trodheim same dagen klokka 19. Møt opp.

Og for å sitere siste songen til Samvirkelaget: Stopp Volden!