Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Politikk’
Tirsdag 19. februar 2008
For ja, det er selvfølgelig Muhammedkarikaturene jeg snakker om. Vi er på runde to med publisering og diskusjonen har gått en stund. Vi har alt fra AlterEgo som har dratt en mindre vellykket Vampus og publisert karikaturene. «I solidaritet», sier hun selv. Avil lurer på om hun rett og slett er for skremt til å tulle med Islam, og Esquil og jeg svarte henne i kommentarfeltet. Esquil har fulgt opp med en post om bæsjing og ting som er råttent i Danmark, og har en konklusjon jeg er enig med ham i. Sissel har et utmerket innlegg om folkeskikk i karikaturspørsmålet. Siden Esquil linker til meg i sin rolle som avantgard-kunstner og provokatøren her, tenkte jeg at jeg får prøve å være analytisk og argumentativ i oppfølgerposten.
Jeg vil prøve å si dette uten store ord, og jeg vil gjerne at folk stiller seg selv et par spørsmål. Ikke bare «Burde det være lov å tegne hva man vil, inkludert Profeten Muhammed?», men også «Hva i all verden vil du si når du tegner Profeten Muhammed? Hva er budskapet i den tegningen din? Hva er budskapet ditt når du poster de tegningene på bloggen din?»
La oss ha det avklart først: Det er ikke bare Islam som har bildeforbud, og som muslim er det i utgangspunktet ikke bare Muhammed det ikke er lov til å tegne. Det er en grunn til at tradisjonelle moskéer er dekorert med mosaikk, det er fordi det ikke er lov å tegne. Vi har den samme loven nedfelt i våre ti bud. Jeg siterer fra Bibelen jeg har i bokhyllen: «Du skal ikke gjøre deg noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller det som er nede på jorden, eller det som er i vannet nedenfor jorden.» (Annen Mosebok, kap.20, 4) Et tegne og skulpturforbud av Alt jordisk og overjordisk. Du skal ikke tegne Gud og Jesus, men du skal heller ikke tegne fugl, fisk eller et portrett av kongen. Ortodokse jøder opprettholder fremdeles forbudet, mens kristenfolket fant ut at man bare skulle hoppe over dette budet i middelalderen en gang, det var enklere enn å fordømme alle som solgte og malte ikoner. En teologinerd kan sikkert mer om denne prosessen enn meg.
Et tankeeksperiment: Hva om jeg tegnet en tegning av Jahve- jødenes Gud? Hva om jeg tegnet en stygg, politisk karikatur av Jahve der han spiste palestinske barn, for eksempel? Da ville ikke bare min jødiske bestekompis reagert sterkt, men dere ville kalt meg antisemitt og kommentarfeltet ville vært fullt av Holocoust-Hitler-kommentarer på null tid. Hvorfor? Fordi jeg måtte skjønne at det å likestille Israels overgrep med jødedommen var jødehets, i tillegg til at det ville vært helligbrøde å tegne Jahve. Likevel ville ikke hovedproblemet deres vært at jeg tegnet jødenes gud, men hva jeg faktisk sa med tegningen. At jeg ikke kunne skille en politisk stat og en religion/et religiøst folk, ville fremstått som et kjempeproblem, og som ren jødehets.
Hvorfor blir det da annerledes når man putter en bombe på hodet til en skjeggete mann og kaller det Muhammed? Klarer du virkerlig ikke å skille selvmordsbombing fra en politisk pressgruppe fra Islam? Klarer du ikke å se forskjell på et klin-kokos prestestyre i Iran og naboen din som tilfeldigvis tror på Allah?
La oss se videre på karikaturene og hva de faktisk sier, la oss se på konteksten de kommer i. De kommer i en kontekst der alle natolandene er involvert i krigshandlinger i Afghanistan og Irak, i en kontekst der USA spyr penger inn i Israel så de kan fortsette å terrorisere Palestina og klage over at de får terrorisme tilbake. De kommer i en kontekst der den muslimske delen av eurpoeisk befolkning er de fattigste, opplever størst rasisme og mest hets. De trykkes i Danmark i den stortingsperioden med Danmarks mest rasistiske regjering hittil. Dansk Folkeparti har fått massiv tilsnakk fra FN for å komme med for stygge, rasistiske ytringer. Schengen sørger for at EU har en så streng innvandringspolitikk at du ikke får opphold om du er verdifull romforsker en gang. Midt oppe i alt dette kommer det karikaturer av Muhammed, i yttringsfrihetens navn. Hva sier de tegningene da? De sier «Vi er bomber landet familien din kommer fra, vi behandler deg dårlig, regjeringen vår snakker stadig om hvilket problem du er, og nå spytter vi sannelig religionen din i trynet også.»
Å trykke karikaturene på nytt er et pent trekk. Det er å gi et symbol til et legitimt opprør som har ligget og ulmet lenge, som danske politikere har lagt grunnlaget for selv. I tillegg kan man peke og si: «Se- de er farlige. De respekterer ikke yttringsfriheten vår. De kommer til å skade vår vestlige sivilisasjon og levemåte. Vis solidaritet. Støtt oss.»
Nesten alle politiske karikaturer sparker oppover. De sparker presidenten, statsministeren, de rammer samfunnstoppene. Jeg blir automatisk skeptisk til karikaturer som sparker nedover, sparker grupper i samfunnet som allerede får mye deng. Gjentatt sparking er mobbing. Hvem er er det du er solidarisk med, Alterego? Dansk Folkeparti? Hva er det du er redd for, Avil? At yttringsfriheten skal inskrenkes fordi man ikke heier på karikaturtegninger som går inn i en lang rekke med muslimhets? Fordi langvarig hets får reaksjoner og at disse tegningene blir symboler?
Som jeg tidligere har blitt sitert på hos Esquil, handler ikke dette om å tegne Muhammed generelt, om å kommentere Islam generelt. Det handler om hva slags budskap tegingene har og i hvilken kontekst de kommer. Dette handler ikke om noens rett til å tegne hva de vil, men om budskapet i noen konkrete tegninger som får lov til å være brannfakkel for to sider av en konflikt som handler om alt annet enn yttringsfrihet, men om imperialisme og rasisme.
Mandag 4. februar 2008
I år er det fem år siden innvasjonen av Irak begynte. Jeg får to veldig forskjellige følelser når jeg leser det. «OMG, så lenge! Den krigen tar aldri slutt! Gale, amerikanske imperialismen :S» og «Oi, invasjonen av Irak. Så utrolig romantisk.»
Jeg ble nemlig sammen med en langhåret, rufsete gutt det året, og vi ble virkerlig godt kjent i demonstrasjonene mot krigen. Min vordende ektemann var leder i fellesfronten Ungdom mot krig og aktivist i den lokale RU-avdelingen. Selv var jeg leder for Fredrikstad Natur og Ungdom, og når to organisasjonsmennesker møtes i demo etter demo- vel- da kan det oppstå søt musikk ^-^
Og for noen demonstrasjoner det var. Det hadde ikke vært flere folk i gatene i Fredrikstad siden FMV ble nedlagt, folk gikk mann av huse og på talerstolen stod Gutten I Mitt Liv og holdt appell. Han hadde en utslitt tweedjakke som var dekket i buttons og bukser som var så hullete at de hang fra noen få fester i livet. Gamle damer stoppet ham på gaten for å gi ham penger til mat når han ikke hadde palestinaskjerf på. Uten raddis-symbolene så han ut som en uteligger.
Det tok ikke lang tid før jeg gikk fra å være demodeltager til å bli aktiv i antikrigsarbeidet. Vi lagde elevstreik, debatt mellom kommunepolitikere om krigen (Frp og Høyre sa de sykeste ting!), plakatklistringer og løpeseddelutdelinger. Underveis gikk han og jeg lange turer i byen, bærende på bannerstoff, håndplakater, røde flagg og megaofoner. Det var møte etter møte, diskusjon på diskusjon. Ingenting er så romantisk som å holde noen i hånden under ett fakkeltog for en bedre verden. To hender i samme lomme i februar-kulden mens man roper «One-two-three-four! We-dont-won’t-this-fuckin-war! Five-six-seven-eight! Stop-the-killing-stop-the-hate!» er en fin start på noe som nærmere 1. mai-forbredelsene skulle bli seriøs klining.
«Tenk at det er fem år siden jeg ble kjent med mannen min», tenker jeg og ignorerer at en femårig krig og okkupasjon er fem år menneskelig tragedie. Bildene viser hvordan vi så ut etter en demonstrasjon litt senere det året, i august for fem år siden. Vi skulle bære flaggene tilbake til bilen og måtte…stoppe opp litt, og ble snikfotografert. Disse bildene ble forøvrig bryllupsinvitasjoner senere. Tenk så forutseende vi var (c;
Tirsdag 29. januar 2008
Jeg fant et bilde som oppsummerer Revolusjonært Roteloft politisk. Mine kjære lesere gjennomskuer ikke den røde, harde linja bak de rosa skoene og alle tegneserie-kaninene. Jeg er den søteste kommunisten i gata, I tell you ^_^
Tirsdag 15. januar 2008
Og hvem kan det være? Ingen ringere enn Rocco-Hansen som har registrert lommemannen.no for å lage reklame for pornoen sin. Ja, her virker Rocco nesten som en hyggelig fyr. «Ikke vær en rar overgriper-pervo, kjøp porno av meg istedet», sier han på siden som flytter deg videre til nettbutikken hans, Porncast.no.
Jeg beklager, men en fyr som forsøker å tjene penger på overgrep, som er det man faktisk gjør når man registrerer et domene som er så likt kripos sin side om Lommemannen, der du kan gi tips og opplysninger i saken, er eklere enn lommemannen og Staff til sammen.
Du har én syk jævel som forgriper seg mot barn, en syk jævel som forsvarer overgrep mot barn og en syk jævel som vil bruke alt medieoppstyret rundt overgrep mot barn til å selge pornoen sin. Jeg vet hvem jeg har mest lyst til å spytte i trynet. (Ok, kanskje alle sammen, men det er ikke poenget ^-^)
Og la oss innse det- få er så ekle som Rocco Hansen. Mens Lommemannen har lurt unger til å stikke hendene sine i lommen hans i mange år, har Rocco lurt fulle russejenter til å kle av seg foran kamera i mange år. Jeg anbefaler enhver som vil ha et usminket innblikk i Roccos bedrifter å sjekke ut dokumentarfilmen Pornostjerne? av John Sullivan.
Sullivan fulgte Rocco og kjæresten Vanessa i over et år med et kamerateam, og gir et skremmende bilde av hva slags fyr Rocco er, samt arbeidsmetodene han og porncast.no bruker. Blant annet kommer det frem at jentene som deltok i Russe-filmene ikke fikk betalt. I tillegg har dokumentaren groteske blinkskudd som scenen der Rocco tar med kjæresten sin til plastisk kirurg for brystforstørrelse, men blir sendt avgårde igjen fordi puppene er for «pene, og ikke trenger justeringer» etter legens skjønn.
Og det er ikke bare anti-pornofolk som meg som reagerer på Roccos filmer: For å sitere en venninne av meg som så veeeldig mye porno i profesjonell sammenheng en periode, oppsummerte hun Roccos filmer slik:
«I de fleste “vanlige” pornofilmer er jentene også skuespillere, og dermed deltagende, selv om stønningen er fake og orgasmen juks. I Rocco og Russen ser du en fyr ha seg med jenter som bare ligger stille og ikke ser ut som om de vet hvorfor de er der- fulle amatører som ikke er mentalt til stede. Dette er overgrep på film.»
Onsdag 2. januar 2008
1. januar trådde EUs datalagringsdirektiv i kraft- galskapsdirektivet som pålegger alle it-leverandører å lagre alle EU-borgeres aktivitet på internett og telefon.
Dagens it beskriver rekkeviddet av direktivet slik:
Direktivet innebærer langtidslagring av opplysninger om hvem alle snakker med på fasttelefon, mobiltelefon og IP-telefon, hvor lenge samtalen varer, hvor samtalepartene befinner seg, og når samtalen finner sted.
Det skal også lagres opplysninger om hvem folk sender og mottar e-post fra, og når de er tilkoblet Internett. Mens politiet tidligere satte inn målrettede tiltak mot enkeltpersoner eller grupper som var mistenkt, vil nå hele befolkingen være overvåket.
Datatilsynet kaller det «Østblokktilstander», og fatter ikke hvor debatten ble av. Og jeg kniper meg i å spørre meg det samme selv. Og en god del forskjellige tanker begynner og surre rundt i hodet mitt.
Først og fremst: Hvorfor i all verden er vi EØS-meldemmer når vi blir pålagt å innføre vanvittige overvåkningsdirektiver som dette? Hvor er ryggraden til SV og SP som til vanlig er bastante nei-partier? Hvorfor må høyremannen Georg Apenes stå alene mot fullstendig personovervåkning i media?
Videre: Hvem er det man egentlig vil overvåke og kartlegge ved å lagre alles mail og sms’s samtaler? Er det virkerlig de kriminelle i vanlig forstand? For noen år siden leste jeg en undersøkelse (jeg skal finne kilden min, jeg bare skriver i full fart) som viste hvordan alle storbritannias antiterrorlover og forbud mot løsgjengeri nesten utelukkende var håndhevet mot demonstranter og ulike politiske grupperinger alá antiglobaliseringsbevgelsen. Kort sagt- som en radikal aktivist er det ikke kult at noen skal lagre alle tekstmeldingene mine, jeg vil gjerne få lov til å ha et kommunikasjonsrom der staten ikke har lov til å ha fullstendig innsyn uten tillatelse.
Ikke minst- dette gjør drastiske ting med måten vi ser på personovervåkning og personvern. Overvåker man alle til minste detalj, behandler man hele befolkningen sin som potensielle kriminielle.
Dette direktiver rammer alle, og det er på tide å protestere. I tillegg er det på tide at folk tenker gjennom EU-standpunktet sitt ett og to ganger. Det holder ikke å bare være uten for unionen, vi må kvitte oss med EØS og Schengenmedlemskapet vårt om vi skal kunne stå fri til å definere vår egen fornuftige personvernspolitikk.
Søndag 9. desember 2007
Den siste tiden har jeg slitt med å kommentere på Blogger-blogger (håpløst ord, jeg vet). Grunnen er at de har endret måten folk kan kommentere på. Tidligere kunne man logge på med sin Google/Blogger-konto, være anonym eller «annet». Som wordpressbruker har jeg alltid vært «annet» og dermed skrevet inn kallenavnet Virrvarr og url-en til bloggen min. Dermed har eieren av blogspot-bloggen kunnet klikke på linken og besøke min blogg, selv om vi bruker to forskjellige systemer. Nå har Google fjernet denne muligheten i Blogspot-bloggene. Enten har du en Google-konto, eller så skriver du bare et kallenavn uten url.
«Oi,» tenkte jeg. «Godt jeg har en Google-konto, da.»
Men vent- Google-kontoen min linker jo ikke til wordpress-bloggen min. Uansett hvor mye jeg slåss med den, vil den ikke gjøre det, heller. Og jeg grubler: Hvordan skal jeg få linker til bloggen min til å vises i blogspot-blogger? Enten må jeg gjøre slik som jeg har sett Binka løse problemet et par steder: Skrive «Virrvarr-http//virrvarr.wordpress.com» i kallenavnfeltet. Hvis ikke er svaret er opplagt: Jeg må flytte bloggen min til Blogger.
Hvorfor er dette et problem?
Den måten de fleste nye bloggere får lesere på, er ved å kommentere i andres blogger. «Ah, en ny person med blogg», tenker jeg når det kommer en ukjent kommentator med url, og jeg klikker meg inn på vedkommenes blogg. Nå blir dette umulig å gjøre for alle som har noe annet enn Blogger på de store Blogger-bloggene. Vampus, Esquil, Minneapolise, Glamourbibliotekaren, Frøken Makeløs, Delirium – mange av de store, mye besøkte bloggerne bruker Blogger, og har dermed begrensninger på hvem som kan kommentere hos dem. Er politisk korrekte folk flinke til å bruke annen, og mer fornuftig blogg-programvare? Nei. Brage, Communistkickaback, Jokke,Propagandakanalen, Comrade Arnfinn, Engeline, Elvis Bling Laden, Den Hårete Armhulen – alle bruker Blogger. Alle disse røde, ranke folka som skal nå ut til flest mulig har automatisk kommentarbegrensning i valg av bloggsystem.
Hvorfor gjør Google dette?
Google kjøpte Blogger i 2003, og i senere tid har Google-kontoen og Blogger-kontoen blitt slått sammen, slik at du kan logge inn på din private Google-side og din private Blogger-side med samme brukernavn og passord. Praktisk. Når de nå begrenser muligheten til å kommentere med url til folk som har en Google-konto, gjør de sitt beste for å tvinge folk til å skifte fra et konkurerende system til deres, og langt verre: De forsøker å gjøre det slik at folk som bruker Blogger først og fremst bare leser Blogger-blogger, og at bare Blogger-bloggere kan kommentere dem. Dette er Googles første skritt mot blogg-monopol- ved å sikre seg at det blir irriterende og vanskeligere å bruke noe som helst annet system enn en .blogspot.com-adresse.
På mange måter forsøker Google å gjøre på web det Microsoft har gjort med «vanlig» programvare: Å sørge for at du trenger Microsoft-programmer for å bruke andre Microsoft- programmer. Du skal måtte ha en google-konto for å kommentere på google-blogger. Du må ha windowsprogrammer til windows. For å få monopol, trenger man programmer som bare fungerer med andre programmer man lager. På den måten må folk spørre Microsoft om å få lage ting som fungerer med Windows, og Microsoft kan sørge for at de fungerer BARE med Windows. Det kan se ut som om Google følger samme strategien.
Joel on software har skrevet lure ting om hvordan web-aplikasjoner er de nye OS-ene, at aktiviteten flyttes ut fra din lokale pc og ut på internett nesten fullstendig. Med Gmail, Blogger, YouTube og en rekke nye aplikasjoner som Google Calendar, har Google kontroll på storparten av mange mennesker sin daglige nettaktivitet. Nå driver de også og eksprimenterer med programmer som Google Docs, som rett og slett er en web-basert office-konkurent. Hvis du blogger, mailer, søker, ser film og er sosial innenfor Google-regi, er de ikke langt unna å skaffe seg monopol på web. Selvfølgelig er Gmail bedre enn hotmail på alle måter. Problemet oppstår når de forsøker å lage programmer som ikke er kompatible med noe annet. Å lage en blogg du må ha samme typen blogg for å kunne kommentere i er et godt eksempel.
Så- om du har lyst til å blogge slik at andre kan kommentere hos deg, ikke støtte internetts svar på microsoft og bruke fri, hyggelig programvare, anbefaler jeg folk å kvitte seg med Blogger og gå over til noe annet. Samme for meg om det er Wordpress (selv om fri programvare alltid er kos) eller en annen, mindre plattform som tillater kommentarer fra alle typer bloggere, om ikke annet. Og nei, Arnfinn: Jeg kommer ikke til å skrive noe på propagandakanalen før vi skifter fra Blogger. Litt selvrespekt har man da (c;
Det er ikke noe problemt å overføre alt man har skrevet fra Blogger til Wordpress med et tastetrykk, og hvis du mot formodning skulle elske din Blogger-konto så høyt at du ikke KAN kvitte deg med den, foreslår jeg at du gjør som den godeste Kristin Storrusten og setter inn ditt eget, spesialtilpassede kommentarfelt. Så får alle kommentert hos deg likevel.
Oppdatert: Nissen redder julen! Nissemann gav seg ikke, og fant en annen løsning på problemet. Les om det her! (NB: Google-kritikken står fortsatt ved lag, men dette er en ypperlig løsning for oss som skal kommentere.)
Tirsdag 20. november 2007
Fulgt med på Piratdiskusjonen i Dagbladet? Idag har mannen min en kronikk, og han er selvsagt lurest. Les og skriv fine kommentarer til ham. Hurra!
Lørdag 29. september 2007
Voldtektsdebatten har rast på bloggene en stund, og i går satte jeg meg ned og begynte på en lang, sint kommentar til Esquil om hans post om biting av pikker, feminisme vs krig og såkalte logiske brister i likestillingsargumentene.
Før jeg fikk postet det, sendte Esquil og jeg en del meldinger på Fjasbok oss i mellom, som gjorde at jeg la fra meg utkastet til det sinteste innlegget. Fordi jeg hadde misforstått ham litt og tatt en del ting litt vel personlig.
Etter litt om og men har jeg bestemt for å ta med meg litteraturviter-Virrvarr inn i tekstene og dekonstruere debatten. For dere som ikke er familiære med begrepene til Derrida skal jeg oversette: Jeg finleser, stripper vekk retorikk og språklige bilder og finner meningsinnholdet i teksten. Dette blir jeg nødt til for å kunne diskutere det som Esquil egentlig mener. Han spissformulerer for å provosere, og jeg var på nippet til å skrive en «Hallo- voldtekt er et alvorlig problem, din bloggende apekatt!»-kommentar, før jeg skjønte at det ikke er dette han snakker om.
Så langt jeg har silt de tre innleggene, er det dette han vil si:
1. Han vill problematisere retorikken feminister bruker rundt voldtektsspørsmålet. Kan menn som enkeltindivider stilles til ansvar for noe som oppfattes som grusom kriminalitet?
2. Han vil problematisere hvorfor feminisme er et såpass stort tema i bloggerland som det er. Hvorfor skriver ikke damene mer om krig og urettferdighet?
Hvorvidt virkemidlene han bruker er ok eller ikke, gidder jeg ikke diskutere. Jeg tenker å svare på disse to spørsmålene, og jeg kommer til å starte på problematisering nr 2.
Om feminisme og hvorfor det blogges så mye om det.
Først og fremst- jeg tror ikke feminisme er et så stort tema som Esquil vil ha det til. Jeg tror det blogges mer om feminisme enn det skrives om det i avisene, rett og slett fordi det er et tema som er oversett i media i stor grad.
Ellers tror jeg feminisme er et mer kommentert tema enn utenrikspolitikk osv fordi det ikke bare er politisk, men også personlig. Blogg er en mer personlig form for skribleri enn mange andre genre, og dermed blir feminisme et tema både mange røde, ranke politiske bloggere som meg kommenterer på, samtidig som jenter som skriver mer om sine personlige betraktninger om livet & tilværelsen også kommenterer.
For meg er feminisme/kvinnesak/likestilling- kall det hva du vil- et politisk spørsmål som handler om mitt liv. Voldtekt er ikke et tema for meg på linje med krigshissing mot Iran, jeg beklager. Voldtekt handler om mitt liv, min helse, min psyke og min og mine medsøstres trygghet. Nå blogger jeg også om krig, antirasisme og fri programvare på den politiske siden, men få ting engasjerer meg så mye som ting som handler om ting jeg har opplevd i praksis.
Når kvinnediskriminering er et så stort tema, er det fordi jenter opplever det, ser det daglig og skriver om det. Du skriver om interessekampen som angår deg, rett og slett. Feminisme handler både om venninnen min fra ungdomskolen som har fått silikonpupper siden sist jeg så henne, om ekskjæresten min og spiseforstyrrelsene hennes, om omskjæring, voldtekt, konebanking, komplekser og slengkommentarer jeg får fordi jeg er jente på WoW.
Oppsummerende er feminisme temaet der både de personlige og politiske bloggerne kan møtes, og det er et viktig tema som ikke bør krympes retorisk ved å sammenlignes med utenriksposter med få kommentarer.
Om retorikk rundt voldtekt
Kan man kreve at menn kommer på banen i voldtektsdebatten? «Jeg driver ikke med vold mot kvinner, og jeg er ikke en del av statens begrep om “mannen”» skriver Pål Veiden, prosjektleder i Civita (takk til Drusilla), og argumenterer på mange måter om det Esquil snakker om- hvorvidt jeg som feminist kan si «Dere gutter må ta ansvar i voldtektsspørsmålet» eller ei.
Problemet med denne typen argumentasjon er at den likestiller voldtekt med vanelig kriminalitet som mord,ran etc og ikke ser på det som et kjønnet problem.
I følge helt fersk statistikk har en av ti norske jenter hatt samleie mot sin vilje. Willy Pedersen, min kjekke, tidligere professor i sosiologi, har kommet frem til at overgriperen nesten alltid er en som står jenta nær. Samme undersøkelse viser også at 0,2 % av alle menn mener de har begått et seksuelt overgrep. Og det er i dette statistikk-regnestykket at voldtekt slutter å være klassisk kriminalitet og går over til å bli en kjønnet struktur.
Om 10% av alle jenter har blitt voldtatt (en tredjeldel utsatt for seksuell trakassering), og overgriperen nesten alltid er noen de kjenner godt, betyr det enten at 0,2% av alle menn kjenner 10% av alle landets jenter, eller så er ikke gutter klar over at de begår overgrep. Jeg er overbevis om at det siste er tilfellet.
I denne tidligere posten (beklager min elendige nynorsk) tar jeg for meg et par generelle Dagbladet.no-kommentarer på Willy Pedersens artikkel. En av dem sier følgende:
«Jeg mener at å sammenlikne “nachspielvoldtekter” og den type overfallsvoldtekter vi har sett den siste tiden blir som å sammenlikne butikknasking og NOKAS ranet.
Begge deler er ulovlig, men der slutter også likheten.
Dette betyr ikke at nachspielvoldtekter er OK, på ingen måte.»
Denne type holdninger kan ikke vi jenter snu alene. Å be menn ta ansvar og komme på banen er ikke et retorisk grep, men en nødvendighet. 10% har blitt voldtatt. Det betyr at alle kjenner minst et voldtektsoffer. Det skal ikke så mye til at alle kjenner en voldtektsmann, heller. Og hva du sier til kompisene dine spiller faktisk en rolle.
Ellers er dette også et spørsmål om HVOR ansvaret skal plasseres. Når voldtektsdebatten er oppe i media ved jevne mellomrom, oppfordres jenter til ikke å gå alene hjem, ikke drikke for mye, ikke kjøre pirattaxi, kjøpe pepperspray og gå på selvforsvarskurs. Hvorfor er det mitt ansvar å ikke bli et offer for overgrep?
En koselig dame jeg kjenner i Bergen foreslo en kampanje på utestedene der man hang opp skilt på barene med påskriften «Er hun for full til å vite hva hun gjør?» «Burde du ta den siste drinken? Vis hensyn.» «Ikke gå bak en enslig dame i et mørkt smug» ol for å rette ansvaret mot noen andre enn potensielle ofre.
Nei, jeg tror ikke alle menn er potensielle overgripere, men jeg tror ikke alle menn vet hva som er overgrep. Som skrevet tidligere, synes min voldtektsmann at vi bare er gode venner. Om kompisen hans hadde sagt til ham på festen at «Kjære NN, jeg tror du skal la 14-åringen være i fred nå», ville livet mitt sett ganske annerledes ut idag. Dét er måten menn kan komme på banen i voldtektsdebatten. Fordi vi snakker om skremmende vanlige overgrep på en fest eller et soverom nær deg.
Jeg skjønner det er frustrerende å bli holdt ansvarlig for noe andre menn gjør, hvis man oppfører seg pent selv. Samtidig er ikke dette et problem vi jenter kan løse alene. Gutter må snakke med hverandre, og ansvaret må vekk fra ofrene.
Om det oppstår retoriske problemer der, er det ikke så veldig intressant. For min del er det å bevege seg bort fra retorikken som ofte brukes i media der skylden plasseres på offeret langt, langt viktigere.
«Jeg erkjenner at voldtekt er et større problem enn pikkhodebiting. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere voldtektsproblemet. Dette var et siste velment forsøk fra på å formidle hvordan det oppleves for normale menn når kampen mot voldtekt gjøres til en kamp kvinner mot menn.»
Slik avslutter Esquil pikk-bite-posten og bloggingen for denne gang. Jeg tror Esquil når han sier at han ikke vil bagatellisere problemet. Jeg skjønner at det er ubehagelig å føle seg gjort ansvarlig når det kommer til overgrep mange beskriver som verre enn mord. Jeg vil gjerne formulere noe på voldtekt som gjør at gutter både bryr seg og skjønner hvor alvorlig problemet er, og ber om innspill på det. Og når det både ER et kjønnet problem, og statistikken viser at gutter ofte ikke er klar over hva slags overgrep de begår, kan jeg ikke se annet enn at harde, retoriske skyts er nødvendig. Alternative forslag er velkomne.
Torsdag 27. september 2007
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noe skarpt og velformulert om voldtekt, voldtektsdebatt og de politiske aspektene ved styggedommen etter å ha skrevet om det personlige i innlegget under. Men så følte jeg meg ikke i slaget. Her er et par linker man kan kikke på istedet.
Dagens underskriftskampanje – støtt burmesernes kamp for demokrati
Dagens dust – katolsk prest mener kondomer er fylt med HIV-viruset
Dagens absolutt ubrukelig – virituell bobleplast til å trykke på
Dagens supersexistiske – herrebladet Che har visjoner for en bedre verden.
Ta på rød skjorte i morgen for å vise solidaritet med folk i Burma.
Virrvarr skriver mer siden.
Inger
Jente24 
Ingri 
Bølge 
Prinsesse Lea
krim 
Marit 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
