Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Politikk’
Onsdag 4. februar 2009
Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.
Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».
Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.
Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete – jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.
«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.
Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.
Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.
Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.
Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan [...flere navn her...] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.
Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!
Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.
Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.
Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.
Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.
Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.
Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.
Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?
Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».
Tirsdag 27. januar 2009
Å, Bjarne Håkon. Her har jeg vært frustrert over oppførselen din ovenfor afghanske flyktninger og uttalelsene dine om trygdede som bare «må komme seg opp om morgenen», over alt som Saccarina lister opp i innlegget sitt der hun håper du skal gjøre en skikkelig innsats ovenfor alle landets rusmisbrukere, sånn at hun kan tilgi deg alt våset du har prestert før.
Jeg har lurt på hva som var problemet ditt jeg, Bjarne håkon. Var du slem? Var det meg som ikke tok poenget i de dype, politiske kommentarene dine? Men så leste jeg artikkelen om deg i VG idag, også skjønte jeg at du bare er dum istedet. Jeg kan ikke se noen annen forklaring når du står i riksdekkende media og forteller at du snakket med Snåsamannen på telefon, deretter begynte sønnen din å fise, og siden har du trodd på Snåsamannens helbredende evner.
Den Tvilsomme Humanisten har en utmerket gjennomgang av forskjellen på korrelasjon og kausalitet:
At to hendelser kommer etter hverandre, betyr ikke at den første er årsak til den andre. Det burde være grunnleggende kunnskap.
La meg ta et eksempel jeg tror Hanssen forstår: Hvis man først spiser en pølse og det en halv time senere begynner å regne, betyr ikke det at pølsen er årsak til regnet. Det gjelder andre veien også: Det slutter ikke å regne av pølser heller. Selv om man spiser den mens det fortsatt drypper.
Ellers kan jeg ikke annet enn å stemme i med Haustljos og Hjorthefar: Bjarne Håkon? Det er på tide å gå av nå. Hvis Ramin-Osmundsen måtte gå etter å ha løyet om en samtale med en venninne og Haga måtte si opp jobben etter at mannen hennes hadde oppført en brygge ulovlig og leid ut et stabbur han ikke skulle leid ut, så må du gå av etter å ha fortalt at du tror på Snåsamannen etter en prompeepisode.
Du er helseminister, lizzom. Jeg liker å tro at jobben din går ut på at du skal ha pyttelitt kompetanse på områder som…medisin?
Tirsdag 27. januar 2009
«Jeg klarer bare ikke skrive opp på et opprop der Hege Storhaug har skrevet også.»
Vi står ute i bakgåren under varmelampene og holder røykerne med selskap. Temaet er forslaget til endringen av blasfemiparagrafen, forslaget til utvidelsen av rasismeparagrafen, loven som muliggjør å straffe krenkende utsagn om religion.
Langt til høyre, langt til venstre, midt i mellom og på skrå – det meste av meningsspekteret er representert. Greit, vi mangler noen SV-folk og noe religiøse, noen som kanskje ville tatt Storberget i forsvar. Luften er full av snø og nikotin og vi har faktisk konsensus.
Vi er mot. Det vi diskuterer litt er hvorvidt det er kult å putte navnet sitt på samme papir som folk vi ser på som islamofobe. Konklusjonen er «tja.» Spørsmålet er for viktig til å gjøres smalt, og ingen av oss vil at de som går over i rasistiske karakteristikker av islam skal få lov til å definere motstanden mot loven.
Jeg pleide å være veldig religiøs. Det gikk over. Jeg har skrevet noen ord om hvordan krenkende yttringer oppleves når du faktisk tror til Fritanke.no. Blasfemiske yttringer kan oppleves som personlige fornærmelser, fordi tro først og fremst er en følelse, ikke en mening. Samtidig er det ingen grunn til at sterke følelser skal være fritatt for kritikk, harselas eller satire.
Noe av det skremmende med det lovforslaget som foreligger, er at det er å vekke en sovende blasfemiparagraf. Å gå fra «du fornærmer Gud og det må være straffbart» til «du fornærmer meg som tror på Gud og det må være straffbart» er å tilpasse loven for et moderne, sekulært samfunn og gjøre den mulig å bruke.
En del av ytringsfriheten er å beskytte folks rettigheter til å støte og fornærme hverandre, med noen få begrensninger, satt av rasismeparagrafen. Den behøver ingen utvidelse. Utsagn som er hatefulle og dreier seg om enkeltgrupper «Drep muslimen!/Drep prestejævelen!/Drep homoene!» er allerede dekket av den eksisterende lovgivningen. Sterkt fornærmende utsagn om noens religion er ikke et sterkt fornærmende utsagn om dem, selv om det kan føles slik.
Hovedargumentet til Storberget med venner, er at loven vil prioritere minoritetsreligionene og dermed forhindre utsagn som kan føre til fremtidige konflikter. Mange har nevnt Muhammedkarikaturene- og hvordan loven på mange måter virker skreddersydd for en norsk situasjon av samme type.
Jeg var en av dem som kritiserte Jyllandspostens publisering av karikaturene og stilte spørsmålet «Hva vil du si ved å trykke dem? Handler dette bare om yttringsfrihet?». Samtidig er det å kritisere noe som er trykket og å ville forby noe jeg er kritisk til to vilt forskjellige ting. Yttringsfriheten gir både muligheten til at noe kan si noe jeg synes er teit og at jeg kan få lov til å si at jeg synes det er teit. Motsetningene som gjorde at karikaturene ble den brannfakkelen den ble, ville ikke forsvunnet om man fikk forbud mot å trykke dem.
Som en av talspersonene for oppropet mot loven sa på radioen: Norge er blitt så sekulært som det har blitt og den norske kristendommen har blitt så liberal som den har blitt gjennom aktiv kritikk, debatt, parodi og diskusjon. Det er å sette oss mange år tilbake å skulle få en oppdatert blasfemiparagraf som kan tas i bruk.
Hva kan du gjøre? Vel, du kan melde deg inn i denne facebookgruppen og signere dette oppropet. Teksten i oppropet er utmerket, selv om du må skrive opp navnet ditt ved siden av Hege Storhaug.
Onsdag 21. januar 2009
Jeg er glad i det lille partiet mitt, men det har et par feil. En av feilene er den manglende evnen til å tuppe ut folk som mener intenst pinlige, intenst programstridige ting. Som å mene at jøder som folkeslag (og kan man egentlig snakke om jøder som folkeslag?) mangler empati som gruppe.
På samme måte som kvinner er mer empatiske enn menn, og afrikanere har et generelt mindreverdighetskompleks. Urkburk. Han sammenligner selv sine utsagn om jødene med følgende generaliserende, essensialistiske karakteristikker av andre folkegrupper i kronikken Israelsk Psykdom.
Jeg siterer:
For eksempel kan man fritt snakke og skrive om “kurdernes tradisjoner når det gjelder kvinner og æresdrap”, eller “den latinamerikanske macho-kulturen”, “den italienske korrupsjonskulturen” eller “kineseres sterke frykt for å miste ansikt”. For ikke å snakke om alle de “tilbakestående” trekk ved folk og samfunn hvor islam spiller en dominerende rolle. Alt dette kan man mene ting offentlig om, og utsagn kan være både sterke og generaliserende.
Jeg synes ikke generaliseringer på bakgrunn av nasjonalitet, etnisitet eller kjønn er ok. Å bruke andres tåpelige generalisering som argument for å si nedsettende ting om jøder som gruppe, med Israelkritikk som unnskyldning, er dårlig skjult antisemittisme. Konrad har en krass og to the point-oppsummering av Andresens kronikk. Astrid Meland har også skrevet saklig om Andresen.
Problemet mitt er at jeg har tilgang på flere kilder til Trond Andresens skriblerier om jøder. Andresen driver et åpent forum – KKforum- hvor jøder og jødenes natur har vær nesten det eneste tema som har blitt diskutert gjennom januar.
Jeg sitter og leser til øyet blir stort og vått om hvordan man må angripe jøder som gruppe når man kritiserer Israel. Ikke Israelske politikere. Ikke USA’s støtte til landet økonomisk og millitært. Nei, man må be hver enkelt jøde, hvor i verden de måtte bo, om å ta ansvar for herjingene på Gaza. La meg sitere Andresen fra KK-forum på temaet:
Boye Ullmann angriper (KK 8/1) min kommentar fra 3/1. Han kaller den
“motbydelig”. Og han mener at jeg bør ut av partiet Rødt. Men jeg
påpekte bare noe som er åpenbart for enhver som tør og vil se: de
fleste jøder, også utafor Israel, har et påfallende fravær av empati
med palestinerne. Og jeg sikter da ikke til
religiøst-fundamentalistiske jøder, men til de millioner av
velutdannede middelklasse-jøder som er det typiske for Vest-Europa og
USA, og som har langt større innflytelse enn deres andel av
befolkningene skulle tilsi. [...] Mens Ullmann tilhører den del av venstresida som tar
regi fra enhver Israel-vennlig jøde som hevder å bli såret over
spørsmål om Israels gjerninger.
Jeg får klø av alle undertonene av jødisk konspirasjonsteori i teksten. «Påfallende fravær av empati», «langt større inflytelse enn deres andel av befolkningen skulle tilsi», «venstresida tar regi fra enhver Israel-vennlig jøde» osv. Det mest absurde er at KKforum er fullt av rødtmedlemmer, utmeldte rødtmedlemmer og SV’ere i salig blanding. Og det ekle er at ingen riktig sier i mot utsangene om jøder, jødedom og jødenes natur. Debattene følger et slags mønster i rettning av «Jøder har ingen empati!» fulgt av «Godt innlegg, Trond! Her er et par andre stigmatiserende ting jeg har tenkt om jøder!»
Et av de mest fantastiske innleggene, som alle burde lese, er hans betraktninger rundt antijødegruppen han forsøkte å opprette på Facebook. La meg sitere litt fra beskrivelsen av gruppen han hadde tenkt å lage:
For første gang tenkte jeg at jeg sjøl
skulle starte ei Facebook-gruppe, og gikk inn på den sida hvor man
taster inn data om den gruppe man vil danne. De første to
rubrikkene blei fylt ut slik:
Gruppenavn:
Hjelp jøder til empati med andre enn sine egne
Beskrivelse:
Vi får i forbindelse med det grufulle angrepet på Gaza ved årsskiftet
demonstrert det atter en gang: Det er noe umåtelig sjøltilfreds og
egosentrisk ved den “stammementalitet” som er så utbredt blant jøder,
ikke bare i Israel men verden over, også i Norge. Ikke bare de
religiøse, men også en stor andel av de moderne sekulære jøder
betrakter sin egen etniske gruppe som mer verdt enn alle andre etniske
grupper. Ja, de synes faktisk de er “det utvalgte folk”. Denne
manglende empatien med andre grupper, og da palestinerne særskilt,
gjør de for det meste velutdannede og velbergede jøder i alle vestlige
land nærmest immune mot de lidelser og 60-årige permanente plager og
ydmykelser det israelske regimet påfører palestinerne. Det er derfor
ikke nok å vise verden de grusomhetene Israel begår. Nå bør alle jøder
bli gjort klar over at et overveldende flertall i deres egen etniske
gruppe har en meget alvorlig empati-svikt, og at de bør jobbe innad i
egen gruppe og overfor Israel med å bearbeide problemet.
(U)heldigvis kommer Andresen på at denne gruppen muuligens kunne tolkes som antisemittisk. Resten av innlegget er sutring over sensuren du blir utsatt for når du vil påpeke opplagte feil med jødenes felles mentale helse.
Så – med utgangspunkt i Andresens innlegg i Klassekampen, samt de spennende tekstene på KK-forum har jeg en oppfordring:
Kjære ledelsen i Rødt. Vennligst ekskluder Trond Andresen. Vi har ikke plass til åpent antisemittiske utspill fra et Rødt-medlem med spalteplass i avisene. Ta avstand fra utspillene hans og kast ham ut.
Vennlig hilsen Virrvarr, fortvilet medlem.
Lørdag 10. januar 2009
Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.
Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.
Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.
Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.
Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.
Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:
Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.
Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.
Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?
Onsdag 7. januar 2009
Jeg har prøvd å skrive noe mer om Gaza flere ganger og gitt opp. Jeg leser nyheter, jeg leser blogginnlegg, jeg roter rundt i «Heia Israel!» og «Støtt Palestina!» facebookgrupper og twitter-kontoer, jeg blir invitert i flere demoer enn jeg har blitt det siste halve året. Og det er en del, siden jeg tross alt henger på ytterste venstrefløy. Jeg har måttet gi opp flere ganger. Jeg prøver å ikke blogge når jeg er sint, og jeg blir for sint. Derfor blir dette en anbefaling av en tegneserie istedet:
Hvis du er en av dem som nylig har blitt engasjert i det som skjer på Gaza, en av dem som synes konflikten er uoversiktlig og ikke forstår hvordan den begynte, hvis du er skeptisk til media sin dekking av blodbadet, hvis du er Israelvenn, hvis du er Palkom-medlem, hvis du bare vil skjønne litt mer av hva som skjer i verden akkurat nå, vil jeg anbefale at du leser Joe Saccos Palestine.
Joe Sacco er tegneseriejornalist. Nei, han skriver ikke om de nyeste tegneseriene. Han lager journalistiske reportasjer i tegneserieform. Han reiste i Palestina i 1991 og 1992, med utgangspunktet til en nyutdannet amerikaner som ville skjønne mer av en konflikt han hadde hatt problemer med å sette seg inn i.
Han forteller i et intervju at han først hadde tenkt på palestinere som terrorister og israelere som de rettmessige innbyggerne i det hellige land. Da han forsøkte å sette seg inn i konflikten og nyansere bildet sitt, fant han ut at mye av matriellet fra den andre siden også hadde et ganske sterkt propagandapreg.
There are two ways in which Palestinians are portrayed – as terrorist and as victim. sier Sacco i et intervju med Al Jazeera. Tegneseriereportasjen ble til fordi han ville undersøke saken, og fortelle en historie om palestinerene der de fikk være begge deler og hverken eller.
Tegneserien gikk som en serie på ni små hefter blant undergrunnstegneseriene i løpet av nittitallet, men kom ut på nytt i 2001 i en samlet utgave og med et forord av Edward Said.
Boken begynner med en gjennomgang av opprettelsen av staten Israel, en forklaring av det israelske lovverket, som gir enhver jøde rett til å bosette seg og bli statsborger og en oppsummering av hvordan vesten så på de mange hundre tusen palestinerne som bodde i det som skulle bli det hellige land.
For å kunne bygge en jødisk stat der det allerede var en lokalbefolkning, tvangsflyttet man de fastboende, forhindret dem i å ta jobb, forhindret dem i å drive med «konkurrerende industri og landbruk», forhindret dem i å bygge seg nye hus annet enn på anviste steder når deres gamle boliger ble tatt fra dem. Sacco skisserer forhistorien til flyktningeleirene han besøker når han portreterer dem i tegneserien.
Han beskriver folk som bor på tredje og fjerde generasjonen i strengt overvåkede leirer, hvis eneste arbeidsmulighet er lavtlønnede drittjobber i rene, israelske områder. Boken er et kaos av møter med mennesker, med idealister, realister, muslimer, katolikker og jøder. Med gamle menn som tvinges til å kutte ned olivenlunden de har brukt et liv på å gro fordi en gutt kastet stein på soldatene skjult bak noen av trærne, om butikker som går konkurs fordi ingen tør gå ut når gata er full av soldater, om jakten på en jødisk identitet i Jerusalem.
Sacco viser nyansene og enkeltpersonene i kaoset mellom demonstrasjonene, aksjonene og de jevnlige, plutselige arrestasjonene. Han skildrer antisemittismen, ambivalensen, klasseskillene og følelsen av å være fanget. Han skildrer vellykkede demonstrasjoner og god organisering, han skildrer dumme unger som kaster stein.
Han skildrer ekstreme jødiske grupperinger som knuser palestinske nabolag, han skildrer ekstreme palestinske grupperinger som prøver å knuse jødiske nabolag. Forskjellen ligger i hvor hardt angrepene blir slått ned på og hvor fort angrepene blir slått ned. Først og fremst handler boken om følelser og kaos, og en journalist sitt forsøk på å nøste noe mening ut av det.
Resultatet er intenst og svært lettlest. Boken er et utmerket kræsjkurs til konflikten, og en sterk menneskeliggjøring av begge sider. Den er oversatt til norsk, også. Det er nyttig lektyre mellom demonstrasjonene og diskusjonene. I tillegg er det en fantastisk tegneserie rent teknisk. Les, les, les.
Mandag 29. desember 2008
Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.
Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands”byen” og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.
Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.
Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.
«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»
Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.
Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.
Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.
Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.
Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.
Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.
Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.
Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.
«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»
Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!
Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.
En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.
Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.
Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.
Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»
Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»
Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.
Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.
Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.
Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.
En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.
Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.
Søndag 28. desember 2008
Hvis jeg for eksempel skulle fått romjulsbesøk av Israel og Palestina, så ville jeg vel invitert dem inn på te og restene av kakebaksten min. Ja, jeg ville invitert dem inn begge to, selv om jeg er venstreradikal, og dermed heier på den lille gruppen som får grundig juling til enhver tid, og som bruker storparten av tiden sin på å samle sammen våpen nok til å tråkke den store motstanderen sin på tærne og få mer juling.
Noen liker å sammenligne fredsforhandlingene i midtøsten med to barn som har kranglet lenge, der begge insisterer på at den andre begynte. «Hvordan kan vi ta stilling, da?» spør de. Jeg liker å påpeke at hvis Israel og Palestina er to barn som slåss, så er Palestina han lille i andre klasse som jevnlig får slått ut fortennene sine av bøllen Israel i syvende.
Mulig andreklassingen sparket først, men det hjelper ikke når syvendeklassingen har satt seg på ham, tømt sekken hans i sølepytten, spist matpakken hans og sparket ham og alle som er venner med ham gjentatte ganger i nyrene mens de lå nede. Det blir absurd når de voksne kommer og skjenner på andreklassingen mens han ligger med fjeset i søledammen og gulper snørr og neseblod: «Hva gjorde du mot Israel, lille venn? Var du truende?»
Jeg heier på den minste, den svakeste, på den som blir okkupert, ikke på den som okkuperer. Men likevel. Hvis de stod på døra mi begge to, ville de nok fått te og kaker. Jeg tror de trenger det, skjønner du. Jeg leser nyheter, jeg kommer meg ikke ut av døra og te og kaker er alt jeg har for hånden. Ikke legeteam. Ikke diplomatinnflytelse. Ikke en gang muligheten til å komme meg i demo og få brølt litt.
«Hei, Palestina» ville jeg sagt. «Hva er den greia med Hamas? Jeg skjønner at Fata var korrupte, at PLO ikke var til å stole på mer, at dere var pissredde og at de religiøse ekstremistene hvertfall hadde orden i sysakene sine. Men det å slenge inn noen tøysebomber over grensa til Israel som ikke treffer noen?
Dere vet jo at det snart er valg i Tel Aviv, og at det de kappes om i debattene er hvilket parti som skal mose dere mest – det sittende eller utfordreren? Det er jo en gavepakke til en regjering som vil vise muskler før valgdagen. Hvor mange barn var den dumme bombe-show-offen verdt, Hamas?»
«Hei, Israel», ville jeg sagt etterpå. Og jeg ville gitt ham det stygge, morske blikket jeg gir til ti år gamle gutter som smører ting i rumpa på små katter. «Hva er det du holder på med?»
«Vi må beskytte oss mot trusselen Hamas.» ville han si stillferdig. Sammen med Sondre Olsen og alle andre Krf’ere som er mot krig og drap og sånn, men håper at det går med noen Hamasfolk når Israel bomber gågate for gågate.
«Hamasterroristene gjemmer seg blant kvinner og barn.» mumler Israel. «Da må vi skyte på kvinner og barn for å bli kvitt dem.» «Og det slår deg ikke at Hamas ikke bare består av “terrorister”, men vanlige medlemmer i et politisk parti som går på jobb hver dag, som vasker rumper og pakker appelsiner i silkepapir, og at grunnen til at de “gjemmer seg blant kvinner og barn” er at de er en del av den palestinske befolkningen, som går på gata, er hjemme hos familien og tar med ungene sine til butikken?»
«De truer staten Israel. Da må vi forsvare oss.» «Mm. De sende noen bomber som ikke traff noen, og dere svarer med Apachehelikoptre, bulldozere til å meie ned hele boligstrøk, hundre bomber på ett minutt og missiler mot førti ulike mål i Palestina. Hørt uttrykket skyte spurv med kanon før?»
«Hamas er en trussel. De vil utslette staten Israel. De vil ikke ha fred.»
«Mm. Men dere lager masse fred, da. Ved å sprenge sivile i småbiter.»
«Ja. Vi utsletter Hamas. Så blir det fredeligere.»
«Og utsletter det som er av palestinere i samme slengen, siden Hamas gjemmer seg blant kvinner og barn, hm?»
«Du kan jo si det sånn.»
«Det slår dere ikke at for hver palestiner dere dreper i et tilfeldig bomberegn, får dere flere og flere som vil hevne seg på dere, se Israel slettet fra kartet og sparer pengene sine til de bombene de har råd til?»
Vi drikker te i stillhet. Palestina fyller lommene med kjeks. Israel furter.
Jeg skjønner ikke at Israel får så få reaksjoner fra verdenssamfunnet som de gjør. Greit, jeg skjønner at de er under vingene på USA. Jeg skjønner rasjonelt hvorfor Palestina ikke får noe støtte. Men vi har SV i regjering. Det er kjipt at de kommer med mindre radikale utspill om Israels oppførsel enn Kåre Willoch.
Jeg skjønner heller ikke den politiske blindflekken som slår ut hos deler av høyresiden som heter «Alt Israel gjør er greit, fordi de er truet av Palestina. Alt Palestina gjør er galt fordi de truer Israel. Bygg mur rundt dem. Bomb dem til helvete. Sørg for at de ikke får føde på ordentlige fødestuer. Det er greit. Israel må beskytte seg.»
Uansett hvor mye jeg leser handler konflikten om en bølle som prøver å knuse en liten knott, og en liten knott som febrilsk prøver å ta igjen. Dessverre hjelper det ikke med stein mot maskingevær.
Lørdag 29. november 2008
Jeg har diskutert mye rundt kriminaliseringen av horekunden i min politiske karriere. De gode diskusjonene handler om hvordan man hjelper flest mulig ut av prostitusjon, om den beste måten er kriminalisering, eller om problemene egentlig ligger i asylmottakene og rusomsorgen, om kriminalisering er et kosmetisk, prinsipielt eller reelt tiltak. Alt dette er diskusjoner jeg er instilt på å ha med folk. Det er én diskusjon jeg ikke er villig til å ta alvorlig, dog. Den heter:
«Hva med disse mannfolka som ikke får kjøpt sex? Hvordan kan du nekte noen et sexliv?»
Dette er et søppelargument, brukt av alle fra Konrad til Mads Larsen. Og jeg tenkte bare å gjenta en viktig læresetning:
Du har ikke rett på sex med andre enn deg selv.
Onani er grunnmuren i sexlivet vårt, og sex med andre er en bonus. Ingen har rett på sex med noen andre. Det er ikke «synd» på noen som ikke «får dele sin seksualitet med andre kvinner». Parsex er ingen menneskerettighet, og vi kan onanere, alle som en.
Takket være godt sexleketøy fra Come as you are, kan til og med bevegelseshemmede ha solo-lek. Hvis onani er kjedelig, så er det fordi du er en kjedelig sexpartner for deg selv. Kjøp noe glidemiddel. Det finnes prostatavibratorer. Du finner på noe.
I følge Willy Pedersen sin undersøkelse fra 2007, ser voksne menn på det som et tapertrekk å onanere. Mens unge gutter ser på runking som en normal del av den seksuelle utfoldelsen, er en masturberende, voksen mann en stakkar som ikke får seg noe, som drar seg i mangel av noe bedre tilgjengelig. Ordentlig menn kjøper ikke leketøy. De har dame.
I mange miljøer er det sånn at intimitet du betaler noen for er et mer akseptert uttrykk for menns seksualitet enn intimitet du har med deg selv. Et trist syn på mannlig seksualitet, spør du meg. Gutta trenger en talsperson som gir en motvekt, men Mads Larsen holder ikke mål.
Som en smart fyr sa til meg på trikken hjem:
«Hvor var jeg da Mads Larsen ble valgt som talsperson for alle oss mannfolk? Han snakker ikke på vegne av meg.»
Prostituerte er ikke en enhetlig gruppe. Noen er trafickingofre. Noen har rusproblemer. Noen har avsindig med gjeld de ikke klarer å betjene. Noen har ikke oppholdstilatelse i Norge, men kan ikke reise hjem. Noen har angstproblemer som gjør at de ikke klarer å ta en vanlig jobb. Noen har opplevd seksuelt misbruk og overgrep, og prostituerer seg for at sex skal miste en verdi for dem.
Noen svært få får et seksuelt kick av settingen sexkjøp og liker det. De er ikke en representativ gruppe, og vi kan ikke snakke om dem som om de er «de prostituerte» i flertall. Sexsalg er sjelden et frivillig valg, og å si at mannlig seksualitet behøver traffickingofre for å ikke bli seksuelt frustrert er morbid.
La oss ha det klart en gang for alle: Du skal ha sex fordi du er kåt på noen, ikke fordi du må betale husleia, ikke fordi noen sier at du skal, ikke fordi kjæresten din er kåt og ikke tar nei for et nei. Enhver «du må» når det kommer til sex er en skadelig vrangforestilling. Å kjøpe sex er å utnytte seg av andres vanskelige økonomiske posisjon, det er ikke «mannlig seksualitet».
Konklusjonen er: Gå hjem og runk, eller finn noen som er kåte på deg som du er kåt på. Ingen har rett på sex med andre enn seg selv, og selv om enkelte påstår at prostitusjon er verdens eldste «yrke», betyr ikke at noe er gammelt at det er riktig. Årelating er blant verdens eldste medisiner osv. For å sitere noen pirater som står meg nær:
«Kultur er som sex. Det skal være gratis.»
Undre og Anathema sier også smarte ting. Og jammen satt ikke Mihoe og skrev praktisk talt mitt innlegg samtidig som meg. Smarte damer tenker ganske likt, i grunnen (c:
Onsdag 5. november 2008
Jeg ble invitert på «Hurra – Obama er president!»-frokost grytidlig i dag morges, men måtte takke nei, fordi jeg skal i intervju med klikk.no om en bitteliten straks. Likevel, jeg fant denne fine illustrasjonen av hvorfor dette valget ble et historisk øyeblikk:
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
