Jeg tenkte vi bare skulle ha avklart noe, kjære leser:
Jeg er ikke bekymret for…
…snikislamifisering, utvanning av den norske kulturen, at det skal bli for mange muslimer, at muslimene skal ta over, at det blir sharialov på Grønland, at vi alle kommer til å våkne opp i morgen med omskårede tissefanter og hijab på hode hvis vi ikke gjør noe idag.
Jeg er mer bekymret for…
…at vi får en integreringsdebatt basert på frykt og følelser, ikke på fakta, at mange synes det er «djervt og modig» å komme med utspill basert på fordommer, ikke på undersøkelser, at vi får en polarisert debatt der Siv Jensen har lagt listen for det intellektuelle nivået, hvor Martin Kolbein føler at han må feike frp-retorikk for å kunne få være med.
Vi kan diskutere problemer skeiv, muslimsk ungdom møter i sine miljøer og sette inn tiltak uten å skape skremmebilder av en hel gruppe. Vi kan diskutere det problematiske med at unge jenter skal ta ansvar for menns seksualitet ved å dekke seg til, uten å stemple alle muslimer som en trussel for kulturen vår.
Vi kan behandle utfordringer i integreringen uten å være dumme, redde og fordomsfulle. Vi må greie å skjønne at jævlig politisk praksis i Iran ikke betyr at alle innvandrere fra Iran vil ha iranske tilstander her. Hvis ikke er jeg mer bekymret for «oss» enn for «dem».
Jeg er mer bekymret for…
…at Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen. Hun argumenterer med utgangspunkt i samme filosofi som paven og Thomas Aquinas. Jeg ville ikke gitt Fritt Ord-prisen til paven selv om han er «djerv og modig» og snakker mot homser, abort og annen vederstyggelighet.
At Monsen har filosofisk belegg for at alle begreper er evige og nedsatt av Gud, og at det dermed er ekstremt filosofisk viktig at begrepet «ekteskap» stemmer overrens med det ekteskapet folk kan inngå her i landet gjør ikke bidraget hennes noe mer viktig enn Aristoteles sine utredninger om tingens form og vesen. Du er ikke så radikal når argumentasjonen din hører hjemme i middelalderen. (Sjekk Mihoe for mer.)
Jeg er ikke bekymret for…
…at fildelingen kommer til å drepe musikken, uansett hva gærne-Marte fra IFPI sier.
Jeg er mer bekymret for…
…at Høyre går inn for at musikkbransjen skal få lov til å overvåke folks trafikk på internett og hva dette kommer til å gjøre mot personvernet. Hallo, Høyre? Er ikke dere Georg Apenes sitt parti? Ikke det, nei.
La oss ha det klart:
Politisk ukorrekt er i de aller fleste tilfeller det samme som politisk utdatert. Enten det dreier seg om å diskutere islam basert på følelser og diverse klipp fra Koranen eller å bestemme seg for at personvern er mindre viktig enn at platebransjen får tatt piratene, er du prinsipielt og intellektuelt på tynn is.
Hvis du bestemmer deg for å bekjenne deg til en filosofisk retning der argumentene ikke henger på grep med mindre Gud skapte verden, kan du ikke forvente at det sekulære flertallet er enig med deg i at det er skadelig om homser får gifte seg. Det er ikke synd på deg om du får tyn for tynn, utdatert argumentasjon.
Hvis du er reaksjonær, redd, utdatert eller alt i én smørje, er det ikke mitt ansvar å respektere det fordi du mener “modige” ting.
Mange klager over Dagbladet på nett, men når det kommer til å bruke Internet i artiklene sine, er de uovertrufne. Jeg var på premieren på Urospredere for et par uker siden, og hadde en lang prat med en av regissørene om hvordan filmen skulle markedsføres etter premieren.
«Hm. Tja. Vel. Si det. Vi legger den til nedlastning og håper folk er intressert?» lød svaret. Nå har Dagbladet lagt ut filmen i sin helhet, samt lagt til en twitterstrøm der du kan følge alles kommentarer til #urospredere. Fine greier. Vil du ha essensen av norsk fildelingsdebatt, bør du stikke innom og ta en kikk.
Jeg reklamerer for filmen dels av politiske grunner, dels fordi det er en god film og dels av ren stolt-kone-refleks. Mr. Jackson er med i filmen og sier mye smart, skjønner du. Han har grønn t-skjorte, briller og kort skjegg hvis du lurer.
Litt om filmen:
Urospredere er en såkaldt «fransk dokumentar», en sjanger der en rekke personer snakker fra ulike synsvinkler om en sak og klippingen av disse utsagnene er det som gjør filmen. Filmteamet har intervjuet alt fra venstresidefolk som Mr. Jackson, Aslak fra Gatas Parlament og en Simon Souyris Strumse fra SU sitt sentralstyre til IFPI, EMI og FONO sine folk.
I tillegg har de fått Espen Tøndel, Trond Giske, Harald Zwarth, The Pirate Bays Peter Sunde og folk fra Datatilsynet i tale. Det er nok flere stemmer representert som jeg ikke kommer på i slengen, også.
Det er i hvertfall en broket bukett med blomster som snakker om temaet, og klippingen gjør at du tilsammen får et ganske nyansert og underholdende bilde av debatten. Teknofil skriver at patebransjen fremstår som ufrivillig morsomme i filmen.
Jeg lo mye av den underveis, men jeg tror humorverdien er avhengig av øyet som ser. Hadde filmen blitt vist til en gjeng folk fra musikkbransjen, ville folk ledd av Peter Sunde og klappet når Larry Bringsfjord fra FONO oppfordrer alle til å slette alle ulovlige filer de har og begynne på nytt. Med en så polarisert debatt, er handler humoren mye om hvem du heier på.
Hovedproblemet med filmen for meg, er at summen av alle bidragene ikke utgjør en større helhet. Filmen tilfører ikke debatten noe nytt, selv om den er en god innføring i den norske fildelingsdebatten. I tillegg er det ett tema jeg savner diskusjons rundt, nemlig opphavsrettsproblematikken.
Som Mr. Jackson og jeg hvisket til hverandre flere ganger under filmvisningen: «Denne filmen kunne trengt en dose Richard Stallman.»
Så langt jeg ser det, er hovedkonflikten mellom dagens åndsverkslovgivning og fildelingsbevegelsen konseptet om at den som har opphavsretten også har reproduksjonsretten til et åndsverk.
Grunnen til at DRM har vært mestringsstrategien til film og platebransjen, er for å forhindre at de som har kjøpt en CD, DVD eller MP3-fil kan reprodusere den.
Spotify er lovlig fordi det er en streamingtjeneste og fungerer på samme måte som en personlig radiokanal. Du sitter ikke igjen med noen filer og kan dermed ikke kopiere dem og distribuere dem. Lovgivningen som gjør at at opphavsrettshaver har retten til reproduksjon av åndsverket stammer fra en teknologisk tidsalder der det var betraktelig vanskeligere å kopiere og distribuere ting.
Å skulle diskutere løsninger på fildelingsproblemet uten å diskutere kollisjonen med åndsverksloven er litt absurd. Mye av taletiden blir brukt på å diskutere hvordan artistene skal få betalt, men det er ikke platebransjens pengetap som gjør fildeling ulovlig.
Skal man lage en lovlig fildelingsløsning, kan man ikke bare diskutere finansiering, man må også diskutere de juridiske endringene som må på plass. Sånn sett halter filmen litt. Uansett – få med den med deg. Om ikke annet for å skjønne hvor kjekk og fantastisk Mr. Jackson er. Mm.
Sondre Olsen, nestleder i Hordaland Krfu, har funnet forklaringen på eldrebølgen: Abortloven. For å bruke hans egne ord:
15.197 ufødte barn ble tatt av dage ifjor. Omtrent 14.000 i snitt siden 1978. Med andre ord har vi tatt livet av 150.000 mennesker som ville vært et sted mellom 20 og 30 år idag, hvorav mange sannsynligvis ville jobbet i helse- og omsorgssektoren. Med disse 150.000 blant oss idag ville vi kanskje ikke hatt så stor grunn til å frykte noen eldrebølge.
Først – la oss ta en kikk på «tatt av dage»-retorikken. Jeg har aldri tatt abort, men jeg har hatt en saftig spontanabort. Ut fra Sondres perspektiv var vel dette et tragisk dødsfall eller noe i den stilen? En litt fremmed tankegang for meg: Fra mitt perspektiv var det en veldig kraftig menstruasjon og et surt sykehusbesøk.
Jeg ante ikke at det var vanlig Krfu-retorikk å snakke om «mennesker vi har tatt livet av» når det kom til abort? Jeg forbinder dette først og fremst med Ludvig Nessa og Børre Knudsen. Korriger meg hvis jeg tar feil.
Likevel er ikke det mest problematiske med Sondres innlegg måten han skriver om aborter på. Det er at han tror det er sammenheng mellom anntall utførte aborter og antall barn som ville blitt født hvor den store, logiske bristen ligger. La oss plukke fra hverandre dette argumentet:
De som tar abort, tar abort fordi det ikke passet å få barn da. Storparten av disse jentene får barn senere. De har gjerne en idé om hvor mange barn de vil ha. Om noen tok abort som 17åring og så fikk tre barn i slutten av tjueåra, har hun ikke et barn for lite. Hun har fått de tre barna hun hadde planlagt.
Å snakke om at de utførte abortene har sørget for at vi har mistet 150.000 mennesker, er like mye vås som å snakke om at prevensjon eller seksuell avholdenhet sørger for at vi mister mennesker. Det er gode løsninger for nybakte foreldre som gjør at folk formerer seg, ikke at de blir forhindret fra å avbryte svangerskap. Den arbeidsstokken på 150.000 Sondre Olsen mener Norge har mistet er ikke reell. Aborter er ikke minusbarn.
Videre tar folk aborter av en grunn. 150.000 uønskede barn ville ikke blitt 150.000 blide, skattebetalende hjelpepleiere til å løse utforingene i eldreomsorgen. Det ville gitt økte utgifter til tenåringsmødre, barnevern, psykiatrisk hjelp og stønad til foreldre til utviklingshemmede. Jeg er helt for at vi skal gi masse spenn til alle disse tingene, men som regnestykke for å få eldrebølgeproblematikken til å gå opp? Helt på trynet.
Skal vi bevege oss inn på at aborter reduserer befolkningstallet, og at det er galt å redusere befolkningstallet, er det ikke langt til Monty Python sin klassiker: Every sperm is sacred.
Og likevel tror jeg ikke Sondres innlegg er et antiprevensjonsinnlegg eller et «pul mer! fød mer!»-innlegg. Jeg leser det som et sentimentalt oppgulp – et vemodig innlegg som reflekterer over alle menneskene som ikke ble født på grunn av avbrudte svangerskap. De kunne jo gjort så mye fint om de levde. Løst eldrebølgen, for eksempel? Djiz.
For en uke siden var bloggmarkeringsdag for ytringsfrihet på nett. Amnesty stod bak. Jeg hadde store planer om å skrive noe, men siden alt gikk litt i stå for meg den uken, tilbragte jeg markeringen med å klippe papirdukker og kose hunden.
Jeg har vurdert flere innfallsvinkler til dette innlegget. Jeg vurderte den enkle løsningen – å lenke til underskriftskampanjen og si: «Duh! Signer oppropet om at folka som sitter fengslet for å ha skrevet om menneskerettigheter på nett må slippes ut. Ikke vær dust.»
Jeg kunne funnet flere tall på hvor mange som sitter fengslet for dette, skrevet noe politisk, noe filosofisk, noe om ytringsfrihet generelt. Det ferdige resultatet er litt annerledes, og litt over i kortprosaens verden. Her er to fragmenter om ytringsfrihet:
1.
Cairo er støv. Vi vasker klærne våre i vasken med bio-tex og henger dem til tørk fra verandaen. Tørkesnoren setter sorte merker på det lyse tøyet og når vi kler på oss, lukter vi sand. Nede i gatene blander støvet seg med stanken av søppel og piss, med de overmodne magnoliablomstene som vi tramper ned i asfalten når vi går. «Cairo er klaustrofobisk! Cairo er skitten! Cairo er bråkete!» Klassekameratene mine finner ikke stygge nok ord når de skal beskrive byen.
Jeg er forelsket. Jeg går meg vill hver dag og drikker te med nye, tannløse mennesker hver kveld. Reiselederne våre har vært i Egypt hvert år i tyve år. De driver en diger gård i Vestfold og håndplukker sesongarbeidere blant studentene.
Ahmed hadde jobbet hos dem hver sommer i fire år på rad. Den femte sommeren kom han ikke, og etter å ha undersøkt en del med familien hans kom det frem at han var i fengsel. Ingen visste hvorfor. Det er åtte år siden nå.
Vi treffer ham på hotellet vårt. Han ser ned. Han går stille i dørene. Vi sitter på verandaen på hotelrommet. Vi er ikke så mange. Det er Ahmed, reiselederne mine, bestekompisen min og meg og fem flasker cola. I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg fikk være med på møtet mellom mannen som akkurat hadde sluppet ut av fengsel og de gamle arbeidsgiverne hans.
Jeg fikk lov å ta notater og skrive et intervju med ham. Hvor havnet det? Skoleavisa? Skrivebordsskuffen? Det føltes riktig å ta notater. Å dokumentere. Historien hans var absurd. Han fortalte at han egentlig ikke hadde vært mye til aktivist. Han hadde vært på et møte i en studentorganisasjon som slåss for utvidede demokratiske rettigheter og hadde snakket litt for høyt om det på et offentlig sted.
Svusj- åtte år i fengsel uten rettsak. Han ble sluppet ut like plutselig som han ble satt inn. Når han snakker om forhør og forhørsmetoder ser han vekk. Jeg gir ingen detaljer her. Det er ingen vits i å beskrive tortur i detalj.
Under oss syder byen. Til å være så buktende og uorganisert, er den svært full av politi. Overvåkningspolitiet sover i trappa under rommet vårt og følger oss på lengre turer. Jentene i klassen bommer røyk av ham. Vi vitser med ham. Det ville ikke vært like gøy om vi hadde bodd her fast.
Vi ser en journalistdemonstrasjon i sentrum. Politiet behandler alle de eldre herremennene i dress som om de skulle vært Stein Lillevolden med adferdsvansker. Ahmed sier at han skal holde lav profil fra nå av. Ikke noe mer kritiske utspill fra den kanten.
2.
Shubo skulle egentlig intervjue meg om blogging. Vi endte opp med å spise to tonn ostekake og snakke om Kina. Shubo vet masse om Kina. Kinesiske akademikere, altså. Rart med det. «Alle snakker om sensur på Internett, men det er det stedet kinesere får uttrykke seg friest.» ler hun.
Hun forteller meg hvordan kinesiske nettbrukere unngår å skrive de forbudte ordene, men skriver dem likevel. Kinesiske myndigheter opererer med en liste på forbudte ord og begreper de oppdaterer hele tiden. Det kan være alt fra «menneskerettigheter» til navn på skuespillere i filmer de mener er upatriotiske.
Fordelen med kinesisk vs europeiske språk er at hvert enkelt ord er satt sammen av andre tegn, så ved å splitte opp de ulovlige ordene i sine opprinnelige tegn kan du skrive forbudte ting søkemotorene ikke snapper opp. Overfør det til norsk – det er litt som å skulle skrive «fugl» også skrive «fiskesuppe ugle glad lus» istedet.
Skrivemåten fungerer helt til det blir oppdaget og ført opp på listen av forbudte ord og begreper, et mål for googles tråling av alle sidene. Shubo forklarer meg hvordan du som administrator på et forum er ansvarlig for alt alle brukerne skriver på forumet. Det betyr at alle som driver nettsider sensurerer alt innhold for å ikke bli straffet selv.
Billedmanipulasjon er en populær gesjeft, siden du kan kalle et blide for blomst.gif, og sørge for at politiske ytringer ikke blir funnet så lett på den måten. Desto mindre slår kinesiske myndigheter hardt ned på selv harmløse ting som fanfiction. Blandinger mellom animekarakterer og OL-symbolene har blitt tatt ned og forbudt, fordi de vanærer viktige, nasjonalistiske symboler.
Internett er arena for en slags gjemsellek på kinesisk- nettsider blir store, nettsider legges ned, ord blir forbudt, nye ord oppstår, folk blir straffeforfulgt, nye folk begynner. Internett er glatt, selv når google hjelper til.
Samtidig som Siv Jensen og Per Willy Amundsen var overalt i media og snakket om snikislamisering, fæle Malmö, radikal islam, islam som mørk ideologi, halalmat i fengsler og hvordan norsk integreringspolitikk hadde spilt fullstendig fallitt, slapp IMDI – Inkluderings og mangfoldsdirektoratet sin årlige statusraport.
Raporten, som har fått navnet Hvordan går det med integreringen?, tar for seg alt fra spørsmål om sysselsetting og bruk av sosialstønad til innvandrernes egne erfaringer og generelle holdinger til invandring i befolkningen. Jeg anbefaler alle som kaster seg ut i debatt om integrering og innvandringsspørsmål i disse dager å bruke en time eller to på den.
Raporten viser nemlig at integreringen av innvandrere i Norge går forbausende bra. Fra 2006 til 2008 kan du se store forbedringer i hvor mange førstegangsinnvandrere som har jobb, hvor mange innvandrerbarn som går i barnehage og hvor mange som tar høyere utdannelse.
Raporten viser også at de færreste innvandrere som mottar trygdeytelser og sosialstønad, gjør det over lengre tid. Over 66% kommer seg ut i jobb etter to år. Innvandrere fra Pakistan og Sri Lanka mottar nesten ikke sosialstønad i det hele tatt, men går rett ut i arbeidslivet. Selv om innvandrere som gruppe har lavere inntekt og sysselsetting enn resten av befolkningen, har det aldri vært flere innvandrere i jobb enn det var i 2008.
Rapporten konkluderer med at hvis vi definerer integrering som at invandrere deltar i yrkeslivet, har gode norskkunnskaper, tar høyere utdannelse, samt at barn av innvandrere klarer seg bra på skolen, så går integreringen i riktig retning. Ting kan definitivt bli bedre, men det er ikke på sin plass å snakke om noen krise i integreringspolitikken.
Det spennende er Per-Willy Amundsen sitt svar da Klassekampen konfronterte ham med resultatet av raporten: (KK, onsdag 4. mars)
Innvandringspolitisk talsmann for FRP, Per Willy Amundsen har ikkje lese årsrapporten frå Imdi, men meiner det er ein forenkling å måle integrering etter indikatorar som arbeid, utdanning og levekår. – Vi er langt unna der vi skal vere. Det går ikkje an å lukke ago og gøyme seg bak statistikk om arbeid, seier han. Amundsen er også skeptisk til å slå fast en samanheng mellom god integrering og butid i landet.
Det er her jeg blir sittende og måpe. Hvis man ikke kan måle integrering etter faktorer som arbeid, utdannelse og levekår, hva måler man integrering etter da? Og hva baserer Frp utsagnene sine om «integreringskrise» på da?
IMDI mener selv at den norske debatten er preget av begrepsforvirring. Spørsmålet om innvandreres kultur kontra tradisjonell, norsk kultur, er ikke et spørsmål om integrering, men assimilering. Å integrere noen er å gjøre dem til en del av samfunnet.
Å assimilere noen er å gjøre dem likest mulig menneskene i det eksisterende samfunnet. I den samme raporten kommer det frem at for 4 av 10 nordmenn er det svært viktig at invandrerne på arbeidsplassen deres ligner mest mulig på dem i livsstil og oppførsel. De samme 36% som vil stemme FRP når de går hardt ut mot snikislamifisering?
Det spennende med begrepet «snikislamifisering» er jo at det er noe ikkemålbart du merker små tegn til i samfunnet. Budskapet er at «du ser mye fremmed rundt deg og blir bekymret – vi sier du har en grunn til det.»
Og ja – siden snikislamifisering er en bevisst agenda som blir iverksatt i smug, må muslimer ha planer for Norges utvikling de ikke deler med oss andre – en slags felles, hemmelig organisering for langsom endring og utvanning av det bestående. En skikkelig konspirasjon som kommer til uttrykk gjennom en enkelt hijab-berte som vil bli politi og halalmat i fengslene.
Når du skal konstruere en konspirasjon med utgangspunkt i folk sin fremmedfrykt, trenger du ikke undersøke hvordan integreringen fungerer i Norge. Du trenger ikke forholde deg til forskning eller raporter fra departementene som styrer med sånt. Du trenger ikke fakta.
Det holder med enkelthistorier, med eksempler «alle» har sett, det holder med følelser. FRP setter dagsordenen med et problem de har funnet på selv og en løsning de har funnet på selv. Det verste er at det funker.
Amnesty Norge har en stor nettkampanje på gang i disse dager, på et tema som angår alle typer bloggere: Ytringsfrihet på nett. Kampanjen deres består av to typer aksjoner: En underskriftskampanje på å få frigitt fire aktivister som sitter fengslet for å ha spredd informasjon over nett, og en syneliggjøringskampanje for yttringsfrihet på nett generelt.
Nettsensur og personvern er hete politiske temaer om dagen som spenner seg fra IFPIs ønske om at Telenor skal sperre Pirate Bay for norske nettbrukere til det kommende datalagringsdirektivet. Temaet har tidligere vært diskutert på den sonitusarrangerte fellesbloggen Ytring, og nå inviterer Amnesty til en bloggkampanje alá Blog Action Day:
Håpet er at 12. mars vil flest mulig bloggere skrive om ytringsfrihet og Internett i en eller annen form. Om det er en oppfordring til å delta på underskriftskampanjen eller en skikkelig synsetekst om nettsensur er opp til hver enkelt skribent. Poenget er at flest mulig deltar.
Amnesty har laget bannere som folk kan legge i sidebaren på bloggen sin for å vise at de deltar i kampanjen. Prisverdig tiltak, men jeg synes bannerene er for store, i tillegg til at de er flashfiler, ikke bilder.
Siden jeg har lyst til å delta i kampanjen, har jeg laget mitt eget banner. Har du lyst til å bruke mitt banner, finner du det til nedlastning her.
Det var en gang en søt, liten overivrig valgkampsekretær for Rødt som fikk en utrolig bra idé til støttekampanje for The Pirate Bay. Store deler av gamle og unge over hele verden deler og «stjeler» copyright-beskyttet materiale, og å skulle straffeforfølge fildeling er å kriminalisere store deler av befolkningen. «En side der alle som har fildelt noe ulovlig kan laste opp bildet sitt!» tenkte valgkampsekretæren – dét er jammen en god idé!
Desverre var valgkampsekretæren bedre i Photoshop enn han var med sånne kodegreier, så han kontaktet den lille, røde partiet sine ivrige små nerder. «Lag en sånn nettside til meg!» proklamerte han. «Spre den for hele verden!»
Halvannet døgn med knoting senere, var Filesharer.org klar til å møte Internett. Dere som bare er ute på nett for å hente epost og avbestille bøker i Bokklubben er kanskje ikke klar over at Internett er sitt eget land, med sine eget språk og egen dynamikk, og ikke minst med sine egne utfordringer. Filesharer.org har hatt over femti tusen unike besøkende siden den ble lansert – jeg tenkte jeg skulle la dere få være med på eventyret – steg for steg:
Vi maser på venner, bekjente og sympatisører til vi har fått lastet opp ca. 100 bilder. Siden åpens for publikum.
Vi legger inn Filesharer.org på Digg, Reddit og Slashdot, samt lager en tospråklig Facebookgruppe og inviterer alt som kryper og går.
Vi blogger det og twitrer det og tvinger andre til å blogge og twitre det.
Vi sender ut pressemeldinger. Duh.
Vi sletter de første tøysebildene. Joker, Gotham. Varg Vikernes, Ila. Fritz. Den svenske kongen.
Vi får inn to hundre bilder fra ulike folk, de fleste besøkende kommer fra Twitter. Skandinavia er overrepresenter.
Noen på Reddit får paranoia og er sikker på at nettsiden bare er en felle for å kunne fange fildelere.
En musiker ringer Rødt-kontoret og skriker om at nå skal han aldri stemme på oss igjen.
Vi får små, diskréte eposter fra SUere som er misunnelige for at de ikke kom på idéen først.
Vi når forsiden av Reddit. Serveren kneler, fordi vi får 16000 på noen få minutter.
Vi ringer de serveren bor hos og sier «Eh. Hei. Vi trenger 100MB en stund, istedenfor de 10MB vi har. Hvorfor? Vel, vi laget denne piratkampanjen og fikk den på forsiden av Reddit, også…» De snille menneskene sier vi kan få 100MB gratis så lenge trafikken varer, og heia Pirate Bay og alt det der.
Noen laster opp bilder av hele ledelsen i IFPI-Norge, IFPI-Sverige og platebransjens advokater. Vi lar bildene bli der.
Plutselig dukker Filesharer.org opp i to tråder på 4Chan – en av dem er på /b/. Vi får mange nye bilder, en del reelle, samt Pedobear, George Bush, Rick Astley (ganger fem) og en del rumpehull og hårete baller. Vi sletter bilder og spiller meme-bingo.
Skjermskudd av ulike kjendiser som «kriminelle» dukker opp på Twitter, 4chan og Digg. Nytt meme?
Noen på Reddit er overbevist om at vi er betalt av CIA og skal arrestere alle som laster opp bildene sine. Vi lenker til Facebook, og alle vet at det er kontroller av CIA.
Vi når fem hundre bilder, og det kule er at det er fra hele verden. Tailand? Yes. India? Jup. USA? Massevis. Storbritannia? Åjada. Skandinavia? Bøtter og spann.
Noen prøver å starte en digg-tråd basert på et bilde av en liten jente fra Molde under tittelen «Hot filesharer!»
Vi får skryte og takkekommentarer fra helt fremmede mennesker fra hele verden via Twitter, Facebook og epost.
Folk legger ut lenker til filesharer.org på en rekke Pirate Bay-støttegrupper og kanaler og ukjente utlendinger kaller den “den offisielle støttekampanjen”.
Vi får epost fra en snodig kar som gjerne vil komme i kontakt med denne pene Mari Eifring han fant på Filesharer.org. (Jess, hun som er leder i Rød Ungdom, vettu.)
Vi forsvinner fra forsiden på Reddit, og hovedtrafikken kommer nå fra Twitter. Microfeeden på nettsiden vår blir lengre og lengre.
Det begynner å bli sent, og vi får flere og flere bilder lastet opp ettersom alle på den andre siden av kloden kommer på jobb. Det kommer færre og færre tullebilder.
Vi samler sammen lenker til ulike artikler og mediainnslag om kampanjen. Det har ikke tatt av, det er bare dekket av Vårt Land, Teknofil, Hyperion, og vært med i et par radioprogrammer.
Vi laster opp bilder fra engasjerte voksne som ikke greier å laste opp bilder selv. Vi får bildene på epost. Pussig nok gikk det ikke ann å laste opp .bmp-filer, gitt (c:
Vi bestemmer oss for å sitte vakt over siden utover natten og slette ufine bilder når de kommer. Noen sitter til tre, noen sitter til seks. Nestemann skal på klokka syv…Eller. Ja. Skulle det. Mellom seks og syv på morgenen blir det lastet opp nesten syv tusen pornobilder.
Klokken åtte sover alle de små nerdene. Det gjør ikke VG.
Klokken halv ni blir vi vekket av en fortvilet Torstein Dahle som lurer på hva denne filesharing-siden i Rødt sitt navn er, hvorfor den er dekket i «The best of Rotten.com» og hva i all verden han skal si til VG.
Vi lager små sanger mens vi sletter alle de ekle bildene. «Tiss-tiss-tiss-do-eeeen maaaann fikk skutt av fjeeeeseeet!-baller-balle-balle i klem!» Det går fort.
Vi innser at det kom inn mange hundre reelle bilder sammen med alle hengeballene. Jeej.
Den ivrige valgkampsekretæren må innrømme at han tenkte mer på gjennomføring av kampanjen en informering av ledelsen. Pyttsann.
Nå vil gjerne media høre om kampanjen. Vi får masse treff og nye bilder via artikkelen på VGnett, samt en del skuffede meldinger: All pornoen hadde forsvunnet før artikkelen ble publisert.
Jeg takker nei til å delta på noen TV-programmer for å snakke om kampanjen og all pornoen folk lastet opp, jeg er heldigvis opptatt.
Konklusjon? Det var en morsom og vellykket aksjon, alt i alt. Jeg er litt sjokkert i over hvor mye trafikk det faktisk blir på en side som når de store, engelske sorteringstjenestene. Plutselig føltes bloggen min veeeeldig liten. Noen syntes det var fælt at det dukket opp så mye porno og fjas etterhvert. Jeg forventet det når vi ikke forhåndsgodkjente og bare slettet underveis. Så vet du hva du bør tenke på hvis du noen gang skal lage en internasjonal nettkampanje (c:
Vi sitter rundt bordet og diskuterer Photoshop-bruk. En av jentene har ikke nyeste utgaven av Adobe-pakken – hun har ikke råd til å kjøpe den. «Herreguuuud!» sier en av de mindre datakyndige venninnene. «Betalte du for Word også, da eller?» Jeg eier noen få filmer – jeg eier Lord of The Rings-filmene i fine bokser.
Jeg eier samlerutgaver som ser fine ut i hylla. Ellers har Mr. Jackson og jeg 350 gig ruskomsnusk på hjemmepc’en vår – en god blanding av spill, musikk, film og programvare – mer ulovlig materiale enn det The Pirate Bay går i retten for nå.
De “kriminelle” i The Pirate Bay-saken er deg, meg og naboen min. Jeg har vært med på å utforme en støtteaksjon for The Pirate Bay for Rødt med utgangspunkt i dette.
Den heter This is what a criminal looks like og er en side der du kan laste opp bildet ditt for å vise plate og filmbransjen at skurkene de jakter på er kundene og fansen deres, at det er vanlige mennesker. Det er en internasjonal kampanje og målet er å få så mange bilder som mulig.
Vi lanserte siden for en time siden, og har fått 126 bilder siden da. Har du noensinne lastet ned noe ulovlig, så sleng deg på! Og er du skikkelig engasjert, så kan du jo kombinere det med Martin Bekkelund og Magnus Kolstad sin kampanje – last opp et bilde av deg selv med sjørøverlapp over øyet (c:
Og ja – dette er et meme:
Jeg tægger dere til å laste opp bildet deres og skrive om The Pirate Bay og fildeling (lengre innlegg kommer fra meg når jeg er mindre busy) – eventuelt skrive om hvorfor du ikke blir med i noen av støttekampanjene:
Jeg har vært på møte med Fredriksstad Blad idag. I tillegg til å ta masse fine mennesker i labben, drikke kaffe av pappbeger og underskrive en rekke papirer, har jeg fått avklart at alle innleggene jeg skriver i papiravisen kan publiseres på bloggen så lenge de ikke står på f-b.no. Woho!
Så – her er innlegget jeg hadde i avisen. Og hvis du kjenner meg RL og har vært med på herlighetene under: Jeg har endret karakteristikker, navn og andre småting så dere ikke skal føle dere utlevert i lokalpressen. Jeg er snill sånn.
Historier om hatvold:
Da jeg var fjorten var jeg forelsket i en jente med langt, vaniljeblondt hår og fregner på nesen. Bortsett fra at vi var jenter som kysset jenter, innbiller jeg meg at vi var som fjorteåringer flest. Voksne var teite, barn var teite, jevnaldrende var teite. Kort sagt – vi var de eneste kule i hele verden.Forskjellene på min fjortisperiode og andres var likevel til å ta og føle på.
Våren jeg kysset jenta jeg likte for første gang, var klassefestene fulle av små jenter og gutter som slikket hverandre over hele fjeset. Da leppene mine møtte leppene hennes, stoppet hele torget omkring oss og måpte. Vi kunne ikke kline uten at noen brakk seg. Vi kunne ikke omfavne hverandre offentlig uten at noen kastet noe på oss.
Jeg skjønte ganske raskt at det å kysse kjæresten min offentlig gjorde meg til trøbbelmagnet. Første gang jeg besøkte henne på skolen – vi gikk på hver vår ungdomskole i Rolvsøyområdet – gjorde vi feiltrinnet å kysse hverandre i skolegården. Noen hektiske minutter senere hadde et par av lærerne slept meg ut med beskjed om å aldri sette mine ben der igjen. «Dere lager jo opptøyer her! Elevene blir jo helt gale!»
To dager senere visste alle på min alder i Fredrikstad,og omegn hvem jeg var. Jeg var «hu gærne dama i den brune jakka som hadde klina med Marie!» Dette fikk uventede reaksjoner: 1. Jeg fikk uanstendige tilbud fra eldre menn – ut fra en slags logikk om at siden jeg hadde villet kysse en jente på min egen alder, måtte jeg ha lyst til å være med hjem til kællær som var tredve år eldre enn meg for å se på frimerkesamlingen deres… 2. Guttegjenger begynte å overfalle meg når jeg gikk i byen.
17. mai, et par uker etter den berømmelige kyssingen i skolegården, ble kjæresten og jeg angrepet i Sarpsborg sentrum. Det var gutter på 16-17 ,bevæpnet med egg, stinkspray og Thousand Island. Jeg husker ikke så mye. Jeg husker jakten som endte i fontenen utenfor Sarpsborg rådhus, jeg husker lukten og konsistensen av våte blonder og bunadsstoff dynket i eggehvite og fet salatdressing. Og ja – en ting til: Følelsen av alvor.
Det kunne vært verre. Jeg kunne ha vært en gutt som kysset gutter. I senere tid har jeg tenkt at jeg burde hatt en plan for hva jeg skulle ha gjort da Volvoen full av blonde ræggergutter med wonderbaum i capsen skrensjet opp på siden av meg og den sminkede kompisen min. Jeg burde ha hatt en annen strategi enn å hyle og slå hendene for ansiktet da de grep tak i ham og halte ham inn i bilen. Jeg burde hatt noe fornuftig å si til folk på legevakten da jeg hadde fått slept ham dit halvannen time senere.
Jeg var fjorten år i 2001. Homokampen har beveget seg med stormskritt siden da. Jeg skal med hånden på hjertet innrømme at jeg aldri hadde trodd at den nye ekteskapsloven ville bli vedtatt så tidlig som i fjor. Problemet er at selv om rettighetskampene er kommet lengre på papiret idag enn i 2001, er de samme mekanismene som fikk folk til å spytte dama mi i fjeset og kaste sten på kompisen min fremdeles til stede.
Ifølge en undersøkelse fra 2006 har to av ti lesber og fire av ti homser blitt utsatt for vold som krevde legebehandling fordi de var homofile. Opplevelsene mine med egg og klappjakt gjennom byen ville ikke blitt regnet med som vold i rapporten – jeg ble ikke så skadet at jeg måtte til legen etterpå. Knuffing, trusler og generell ubehagelig oppførsel kommer i tillegg til tallene over. Vold mot homofile løses ikke med lovendringer, fordi problemet ligger i holdningene til folk.
Men hva er egentlig nordmenns holdninger overfor homofile? I følge en forskningsraport fra UIB fra 2008, kom det frem at en tredjedel av alle norske menn er enig i utsagnene «Jeg synes homofile menn er frastøtende». og «Når jeg tenker på homofile menn, grøsser jeg». Prøv å bytte ut «homofile menn» med en hvilken som helst annen minoritet i samfunnet. Svartinger? Tatere? Jøder? Ville du akseptert at mange syntes de var «frastøtende» og grøsset når de tenkte på dem?
Kombinasjonen av vold mot en minoritet og sterke følelser av avsky mot samme minoriteten bør få varsellampene til å blinke hos de fleste. Hatvold betegnes ofte som et storbyfenomen, men mine erfaringer sier meg at det ikke er tilfelle.
Østfoldbyene er ikke noe unntak, og alle har ansvar. Homofile for å anmelde, politiet for å ta anmeldelsene på alvor, mens samtlige andre har ansvar for å bekjempe hverdagshomofobien. Fordi homokampen slutter ikke ved retten til å gifte seg. Den handler også om retten til å gå trygt på gaten.
Siden jeg faktisk kan lenke til kildene mine når ting er ånnlain, finner dere undersøkelsen om homofobi her og undersøkelsen om hatvold her.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
.gif)
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
