Det er på tide å begynne å tenke høyt rundt stortingsvalget. Vi starter med det pragmatiske perspektivet: Hva slags regjering vil du bidra til at vi skal få? Samtlige partier som kommer inn på stortinget vil være med å støtte et eller annet regjeringsalternativ, selv om de ikke skulle sitte i regjering selv.
Nå er det sånn at regjeringen – spesielt en flertallsregjering i stor grad bestemmer hva slags kurs Norge tar de fire neste årene. Jeg vet at mange mener at man bare bør stemme på det partiet man er enig med og ferdig med det, men jeg liker å ta et pragmatisk overblikk på hvilken rolle partiet kommer til å spille i regjeringssammensettningen, også. Her er oversikten min:
Stemmer du på…
Stemmer du på SV, stemmer du på et rødgrønt regjeringssammarbeid sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Selv om du stemmer på SV sitt partiprogram, stemmer du strengt tatt på den delen av partiprogrammet de får med seg resten av de rødgrønne i på i forhandlinger internt . Samtidig er en stemme til dem en stemme til en sterkere SV-blokk i forhandlingene. Stemmer på Arbeiderpartiet, stemmer du på Arbeiderpartiet og på en rødgrønn regjering. De vil utgjøre flertallet i forhandlingene med SV og SP, samtidig som de også kan danne regjering uten andre sammarbeidspartnere. På mange måter kan du si at AP er det mest stabile stedet å sende stemmen sin. Blir det rødgrønn regjering, får AP fremdeles gjennom flere saker enn SV og SP.
Blir de rødgrønne for små til å fortsette som flertallsregjering, kan AP lage sin egen mindretallsregjering og sammarbeide med de andre partiene i enkeltsaker. Blir det borgerlig mindretallsregjering, må de fremdeles forholde seg til AP. Kort sagt: AP får viljen sin med mindre det det blir en borgerlig flertallsregjering med Frp. Stemmer du på Senterpartiet, stemmer du samtidig på SV og Arbeiderpartiet. Blir det ikke rødgrønt, kan det være du stemmer litt på Venstre og Krf, også. På mange måter er Senterpartiet det partiet du stemmer om du fortsatt vil ha rødgrønn regjering, men vil forsøke å sørge for at kontantstøtten ikke blir fjernet.
Stemmer du på Rødt, stemmer du antageligvis på Erling Folkvord og Torstein Dahle i Oslo og Hordaland. Meningsmålingene spår at Rødt faktisk får inn noen på tinget, så denne analysen tar utgangspunkt i det. Du stemmer på fortsatt rødgrønn regjering, selv om Rødt ikke vil være en del av det rødgrønne sammarbeidet.
I tillegg stemmer du på Natur og Ungdom, Press, Attac, Nei til EU og en bunch andre opprop og organisasjoner. Rødt sin politikk på et område er ofte overlappende med politikken til en organisasjon Rødt støtter. Stemmer du på Rødt, stemmer du på at venstresiden på stortinget får et eller to jokerkort i ermet som ser på AP som Høyre light.
Det kan ha politisk betydning i en del enkeltsaker, selv om det ikke er så avgjørende i spørsmålet om regjeringssammensettning. Unntaket er om de rødgrønne krymper samtidig som Rødt får inn noen på tinget. Da kan Rødt sin støtte være avgjørende for fortsatt rødgrønt.
Stemmer du på Venstre, stemmer du på Krf, hvis Krf ikke sammarbeider med Frp, på Høyre, hvis Høyre ikke sammarbeider med Frp og på de rødgrønne, hvis de overnevnte skulle finne på å sammarbeide med Frp. «Heller Jens enn Jensen», som formulert av Lars Sponheim. Oppsummert: Stemmer du Venstre, stemmer du ikke Frp. Det er omtrent det eneste som er forutsigbart.
Stemmer du på Krf, stemmer du kanskje på Venstre, kanskje på Frp og helt sikkert på Høyre. Krf får ikke både Venstre og Frp på én gang. Store deler av Krf drømmer seg tilbake til Bondevikregjeringen, og håper at de selv, H og V skal vokse seg store nok til å gjenta moroa. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at Frp er større enn noen av partiene som utgjorde den borgerlige regjeringen og har stjålet stemmer fra dem i bøtter og spann. Stemmer du Krf, stemmer du Høyre. Alt annet er litt uklart. Stemmer du på Høyre, stemmer du på Krf, Venstre og Frp. Problemet er at selv om Høyre er klar for å sammarbeide med alle de tre andre partiene, er de tre partiene ikke klar for å sammarbeide med hverandre. Stemmer du på Høyre, stemmer du på partiet som skal prøve å få den borgerlige kabalen til å gå opp. Hvilke valg de tar for å få det til, er ikke enkelt å forutse.
Stemmer du på Frp, stemmer du på Frp. De har vært ute i avisen og frontet rene Frp-regjeringer, og kommer de inn i et borgerlig regjeringssammarbeid, kommer de uansett til å være størst og tyngst. De er snart på AP-størrelse og vet at de er den egentlige garantisten for en borgerlig flertallsregjering, det eneste alternativet som ikke Arbeiderpartiet kan overkjøre.
Partiet ingen har villet sammarbeide med er blitt så stort at de tvinger de andre borgerlige til det hvis de vil ha regjeringsmakt. Samtidig oppfører de seg som om de er klar til å ta regjeringsmakten alene – en retorikk som skaffer dem flere stemmer enn resten av rotet på borgerlig side. Velgerne tror på ren Frp-regjering, selv om de andre partiene ikke gjør det.
—————————————-
Jeg vet at Kystpartiet, De Grønne, Det Liberale Folkeparti og Kristen Samlingsparti alle sammen prøver sanke stemmer og få seg en stortingsplass, de også, men det er lite sannsynlig at de kommer inn. Derfor er de ikke en del av oversikten. Det betyr ikke at det er dumt å stemme på et lite parti, det betyr bare at du bruker stemmen din på å markere at du støtter en politisk bevegelse, ikke på å avgjøre sammensettningen av stortinget.
Å stemme på et lite parti er også løsningen hvis du synes å velge mellom de store partiene er litt som å velge mellom pest og kolera, samtidig som du synes det er litt hårete å forhåndsstemme blankt…
Oppsummering:
Jeg liker å tenke på politikk som sjakk med mer enn to deltagere. Hver enkelt velger har en bitteliten mulighet til å påvirke spillet i en rettning de liker. Nå som valgkampen begynner, kommer det til å flomme over av fancy formuleringer og fine reklamesnutter om hvorfor du skal stemme på den eller den, subsidiært hvorfor du ikke skal stemme på den eller den.
Da kan det være greit å zoome ut og tenke gjennom hva du faktisk får når du stemmer det du velger å stemme. Å finne ut hva slags regjering du vil ha og kanskje spesielt hva slags regjering du ikke vil ha, er et godt første skritt for å finne ut hva du vil stemme.
I nesten innlegg kommer jeg til å ta for meg hva de forskjellige partiene mener om ulike saker og hva de har stemt for og mot tidligere.
Jeg er en av disse fæle, norske kvinnene. Jeg er en sånn du får når kvinnekampen går for langt. Jeg kler meg som en ti år gammel gutt og har samme sveis som Tommy i Tommy og Tigern.
Jeg vasker opp mens mannen vasker klær, vi kliner på kjøkkenet mens han stryker skjorter og jeg leser tegneserier. Vi har sex når vi har lyst. Har ikke han lyst, har jeg det på egenhånd og omvendt. Vi tafser midt mellom skittentøy og uvaskede gryter hvis ingen av oss gidder å gjøre husarbeid først.
Sorry, Hanne. Jeg har tenkt å fortsette å være en ateist. En feminist. En hedonist. En sånn fæl kvinne. Jeg skriver for Humanetisk Forbund. Jeg får Ottarbladet i posten. Jeg er en av dem som er i med å gjøre Norge til et av de mest gudsfiendtlige landene i verden. Jeg er skyldig i at kjønnskampen er blitt for hard.
Og Mr. Jackson? Han er enda verre. Han er svoren Beauvoir-entusiast og har lest mye mer Dawkins enn meg.
Jeg tror det som er problemet ditt, Hanne. Du har ikke skjønt at vi er allierte, Mr. Jackson og jeg. At vi jobber sammen for flere fæle kvinner, mer gudsfientlighet og mer ensomhet og kulde i samfunnet.
Du tror at du er på parti med den norske mannen. Du tror at Mr. Jackson er mer gira på noen litt mer spake og smørevillige. At all den kyssiningen og kosingen vår er en dekkoperasjon. Rosene og jordbærene bare spill for galleriet. Du har ikke skjønt at de bra norske mannfolka har en fetisj for fæle kvinner.
Etter å ha lest kommentarfeltene under innleggene Sissel Vedal og Undreverset har skrevet om utspillene dine, slår det meg at fanklubben din er et fåtall fæle menn, intet mer.
Tor Økland Barstad har kommentert på bloggen min en god stund nå. Han har jobbet med en bok om bistand så lenge vi har vært bloggnaboer, så da han spurte om jeg ville ha et anmeldereksemplar, takket jeg selvfølgelig ja. Jeg leser bøker som andre skifter undertøy, og det er alltid kjekt å se hva andre medbloggere har skrevet.
Boka heter «Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige» og er utgitt på Lucentia Forlag, et self publish-forlag. Allerede her viser boken en del svakheter som er typisk hos self publish-bøker. Tittelen er så lang at den egentlig burde vært en undertittel, forsiden ser litt hjemmelaget ut og underteksten minner mest av alt om en løpeseddel. En redaktør og en grafisk designer ville utgjort en stor forbedring.
Likevel, self-publish-bøker kan fremdeles være knall, selv om forfatteren ikke nødvendigvis er grafisk designer og layout-ekspert. Jeg bestemte meg for å gi teksten en sjanse. Jeg tok meg litt te og skummet boken på tre kvarter. Den er på 64 sider, og er mest for en pamflett å regne.
Hovedbudskapet i boka er følgende: Bistand virker. Jo mer bistand, jo bedre. Norge har mer penger enn alle andre land, så hvis vi ga oljefondet i bistand, ville vi kunne reddet nesten alle verdens fattige. Vi hadde ikke et oljefond før, og klarte oss bra, så vi kan klare oss bra uten et oljefond, nå også. Dessuten trenger vi å senke forbruket vårt for å redde miljøet. En vinn-vinn-situasjon.
Boka presenterer det å gi bort oljefondet i bistand som et etisk spørsmål like mye som et politisk spørsmål: Du har valget mellom å miste litt penger og å redde millioner av liv. Hva venter du på? Boka tar også for seg andre metoder å hjelpe verdens fattige på, nemlig å redusere C02-utslippene våre og kjøpe fair-trade produkter.
Problemet er at det er mange, mange hull i Tors argumentasjon. Tekstens sterkeste del er den som tar for seg at bistand fungerer, som er en grei samling statistisk informasjon om hva bistandsprosjekter har utrettet. Riktignok bugner ikke boka over av kritiske kilder, men FN sin oversikt over vellykkede bistandprosjekter er sikkert sunn lesning for alle som tror at bistandsmidlene utelukkende forsvinner i korrupsjon og diktatorlommer.
Resten av boka er et ukvalifisert og til tider ugjennomtenkt forsvar av forslaget om å gi oljefondet til verdens fattige. De viktigste spørsmålene som ikke blir diskutert skikkelig er:
Hvor kommer fattigdommen fra?
Hvorfor forblir folk fattige? Er det bare mangel på bistand fra oss i vesten som gjør at utviklingslandene sliter?
Hvilken rolle spiller oljefondet i norsk økonomi?
Boken bærer preg av at forfatteren i liten grad har satt seg inn i utviklingspolitiske spørsmål og nord-sør-problemstillinger. I tillegg er forklaringen hans på hvordan Norge skal klare seg uten oljefondet svært mangelfull. Han har heller betraktninger rundt hva som kan skje med verdensøkonomien om vi plasker ut over 90 milliarder kroner i vaksiner og kosttilskudd.
Jeg synes boken bærer preg av at forfatteren har fått en idé om hvordan hjelpe verdens fattige og laget en løs skisse om hvorfor idéen hans er god, nødvendig og gjennoførbar. Han har ingen forståelse av undertrykkelsesmekanismer, av kompleksisteten i global fattigdom og diskuterer i liten grad spørsmål som sletting av ulandsgjelda, mikrokreditt, frihandel og WTO – brennhete temaer kjent for alle som har slumpet innom et Changmakermøte, lest et Attac-hefte eller vært på en globaliseringskonferanse.
Noe av det sjarmerende med Tors bok er at den er så fjern fra de fleste diskusjoner internt i solidaritetsbevegelsen, i politikken og gjør ham umulig å plassere på en høyre-venstre-akse. Han er ikke sosialist. Han er ikke liberalist. Han vil bare dele ut mange penger og det skal løse problemet.
Boka er visjonær og velment, men ikke spesielt gjennomtenkt. Spranget fra «Bistand virker!» til «Alle pengene våre må gå til bistand!» er ubehjelpelig og dårlig begrunnet. Engasjementet, derimot, er det ingenting å si på. Jeg er langt på vei enig i mange av problemene og utfrodringene Tor skisserer. Jeg er bare ikke så imponert over løsningen.
Jeg håper Tor vil fortsette å forsøke å redde verden. Jeg håper imidlertid også at Tor skjønner at det kan være at grunnen til at ingen andre har foreslått å gi hele oljefondet i bistand, ikke er fordi at alle andre er griske og feige. Det er fordi det er en så enkel løsning at den ikke er mulig å realitetsbehandle.
…selv om Frp vil sette alle nåværende asylsøkere i interneringsleirer og stenge grensene for nye asylsøkere, vet Knut Nærum hva slags terapi jeg trenger og kaller Siv Jensen for en blanding av Voldemort og Magica fra Tryll.
…selv om Frp vil tillate arbeidsgivere å forby religiøse symboler (les: hijab) på jobben, sa gudskjelov samtlige andre partier nei til forslaget. «Integrering er viktigst!» er det nye Frp-mantraet. Jeg lurer på når det ble integrering å diskrimminere noen i arbeidslivet? Jeg trodde bra integrering handlet om at innvandrerdamer hadde gode jobber, høy utdannelse, betalte skatt og snakket norsk. My bad.
…selv om Frp plutselig er for operaen i Bjørvika etter å ha sutret om hvor dumt det var å bruke skattepenger på sånn jåleskråling. Hvorfor de skiftet standpunkt er opplagt: Alle digger den nye operaen. Da må Frp også være for. Men det øyeblikket vi trodde/håpet/fryktet at de skulle være utelukkende populistiske i valgkampen, så glimter de til i kjent stil:Nå er de for statstøtte til «norsk kultur», men mot statstøtte til kulturelt mangfold. «- Det er blitt flere nordmenn på «tam-tam-kurs» på statens regning og flere på tyrkisk folkedans med offentlige midler. Det er noe stort tull å bruke skattepenger på slikt.» More shit, old wrapping.
Spørsmålet er om jeg har mage til å lese avisene opp mot valgkampen. Det er mulig at alt jeg får til av politisk agitasjon er å nominere folk til Friskt Ord-prisen…
Jeg husker min store fryd første gang jeg fikk være med mamma og stemme til kommunevalget. Jeg var ni år og hadde liten politisk oversikt. Jeg visste at det fantes et parti som het Arbeiderpartiet som mamma og pappa ikke likte.
Farmor var med i noe som het Senterpartiet, og de var mot EU. Jeg visste at det fantes et parti som het «Nei til storkommune!» som foreldrene mine skulle stemme på. De var mot kommunesammenslåing og hadde lite annet program.
Men i valglokalet lå det lister med navn jeg aldri hadde hørt før: Fremskrittspartiet. Høyre. Venstre. Sosialistisk venstreparti. Rød Valgallianse. Kristelig folkeparti. Jeg stjal med meg en liste fra hvert parti og satte meg utenfor valglokalet for å studere dem nøye. Problemet var at bortsett fra navnet på partiene og navnene på alle som stilte til valg hadde listene liten eller ingen informasjon om hva partiene stod for.
Hva betydde det for eksempel at et parti var til høyre? Til venstre? Til sosialistisk venstre? Greit, jeg visste hva fremskritt var, men hva betydde fremskritt i politisk sammenheng? Og Rød valgallianse? Fin farve, javisst, men jeg var skeptisk til et parti som utelukkende var opptatt av utseende.
Kristelig folkeparti, derimot. Det ga jo mening. Jeg sa aftenbønnen min hver kveld, Gud var min hemmelige venn, jeg hadde tre barnebibler, en drøss med kasetter fulle av kristne sanger og kunne navnet på disiplene utenat. Selvsagt måtte Gud ha noen utsendte i politikken, også. Kristelig folkeparti, der hadde du partiet for meg.
Rett etter kommunevalget skulle vi ha om politikk og sånn i o-fagen. Siden vi gikk i tredje klasse var ikke opplegget veldig komplisert: Vi skulle gå sammen i grupper på tre og tre, bestemme oss for hva slags parti vi ville være, lage en plakat med kravene vi stilte til valg på. Plakatene skulle henges på klasseromsveggen på “valgdagen”. Så skulle det være hemmelig valg.
Jeg havnet i gruppe med to lite interesserte gutter og fikk den store glede av å lage parti, politikk og plakat helt selv. Hvilket parti vi skulle være måtte være opplagt: Kristelig folkeparti, selvfølgelig.
Jeg satt oppe et par kvelder og grublet på hva som skulle være politikken vår. Det måtte være noe som angikk alle tredjeklassinger på Torsnes barneskole, men som samtidig hadde et mer langsiktig perspektiv…
Resultatet ble seende sånn ut:
Kristelig folkeparti:
Vår politikk:
Nei til seksåringer i skolen! De er altfor små!
Kjøpe nye fotballmål!
Få malt opp paradis i skolegården!
Varm, gratis mat på skolen hver dag, sånn som i Sverige!
Skoletur hvert år!
Flere og bedre bøker på skolebiblioteket! (Min kampsak)
Nytt klatrestativ med tunnelsklie.
Nei til gym!
Resultatet ble så bra at jeg lovet de andre i gruppa at vi kom til å vinne valget. Kors på halsen. Æresord. Ti fingre i nesa. Mor og far i døden.
Valgdagen opprant og jeg var klar. Jeg inspiserte de andres valgplakater med sjokk og vantro. «Men dette går jo ikke ann på ordentlig!» sa jeg til læreren min. Hun forklarte meg overbærende at vi skulle jo ikke gjennomføre noe av det som stod på plakatene uansett. Hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg ble så opprørt over «Pias ponniparti.»
Ponnipartiet:
Alle elever skal få hver sin ponni
Svømmebasseng i skolegården
Ingen lekser
Alle trapper byttes ut med trampoliner
Alle får godteri hver dag
Sjokoladefontene i skolegården
Katter og kaniner i klasserommet
Ingen pulter, bare lenestoler og saccosekker.
Hoppestokker og sparkesykler til alle
Fyrverkeri istedenfor skoleklokke
Brusautomat der du ikke trenger å betale
Kristelig folkeparti fikk tre stemmer, like mange stemmer som partiet hadde medlemmer. Pias ponniparti vant overlegent. Dette var min første og kanskje viktigste leksjon om politikken.
Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!
«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»
Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.
Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.
Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»
Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.
Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.
Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»
I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»
Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.
Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.
Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.
Det er flere ting som utfordrer nettet slik vi kjenner det. For tiden avgjøres det i EU om vi skal innføre den såkalte Telecom-pakken. Post- og teletilsynet har lettet på personvernet, flere land sensurerer nettet og Datalagringsdirektivet er det ennå ikke avgjort om skal innføres i Norge.
I den forbindelse arrangeres det en demonstrasjon for et fritt Internett foran Stortinget, onsdag 29. april kl. 19.00-20.00.
Nettet er blitt en integrert del av dagens samfunn. Vi tar det for gitt og dessverre glemmer vi litt for ofte hvilke prinsipper som ligger til grunn for at det har utviklet seg til den fantastiske platformen det er.
Likestilling og nettnøytralitet har gjort at hvem som helst som er tilknyttet har anledning til å kringkaste på samme grunnlag. Det er ikke slik at noen har større plass på nettet enn andre, og det er valgfritt hvordan du vil bruke din nettilkobling til. Om det så er e-post eller spill.
Videre har man unngått sensur og overvåking samtidig som man har tatt vare på ytringsfrihet og anonymitet.
Demonstrasjon foran Stortinget
Disse prinsippene rokkes det nå ved og i den anledning arrangeres det som sagt en demonstrasjon foran Stortinget den 29. april kl. 19.00-20.00.
Agendaen for demonstrasjonen er:
for et fritt internett
for digitale rettigheter – alminnelige borgerrettigheter må også gjelde på internett
for en kulturell almenning
for at kommunikasjonsflyten ikke bør sensureres eller logges, og kun overvåkes der det foreligger mistanke om lovbrudd direkte mot den eller de personene som overvåkes
for at tjenesteleverandører som gir brukerne mulighet til å utveksle informasjon med hverandre ikke skal holdes ansvarlige for informasjon brukerne utveksler, og ikke skal sensurere eller overvåke brukernes kommunikasjon
for at det å lenke til informasjon fra en annen bruker i seg selv ikke bør være et lovbrudd
Jeg tenkte vi bare skulle ha avklart noe, kjære leser:
Jeg er ikke bekymret for…
…snikislamifisering, utvanning av den norske kulturen, at det skal bli for mange muslimer, at muslimene skal ta over, at det blir sharialov på Grønland, at vi alle kommer til å våkne opp i morgen med omskårede tissefanter og hijab på hode hvis vi ikke gjør noe idag.
Jeg er mer bekymret for…
…at vi får en integreringsdebatt basert på frykt og følelser, ikke på fakta, at mange synes det er «djervt og modig» å komme med utspill basert på fordommer, ikke på undersøkelser, at vi får en polarisert debatt der Siv Jensen har lagt listen for det intellektuelle nivået, hvor Martin Kolbein føler at han må feike frp-retorikk for å kunne få være med.
Vi kan diskutere problemer skeiv, muslimsk ungdom møter i sine miljøer og sette inn tiltak uten å skape skremmebilder av en hel gruppe. Vi kan diskutere det problematiske med at unge jenter skal ta ansvar for menns seksualitet ved å dekke seg til, uten å stemple alle muslimer som en trussel for kulturen vår.
Vi kan behandle utfordringer i integreringen uten å være dumme, redde og fordomsfulle. Vi må greie å skjønne at jævlig politisk praksis i Iran ikke betyr at alle innvandrere fra Iran vil ha iranske tilstander her. Hvis ikke er jeg mer bekymret for «oss» enn for «dem».
Jeg er mer bekymret for…
…at Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen. Hun argumenterer med utgangspunkt i samme filosofi som paven og Thomas Aquinas. Jeg ville ikke gitt Fritt Ord-prisen til paven selv om han er «djerv og modig» og snakker mot homser, abort og annen vederstyggelighet.
At Monsen har filosofisk belegg for at alle begreper er evige og nedsatt av Gud, og at det dermed er ekstremt filosofisk viktig at begrepet «ekteskap» stemmer overrens med det ekteskapet folk kan inngå her i landet gjør ikke bidraget hennes noe mer viktig enn Aristoteles sine utredninger om tingens form og vesen. Du er ikke så radikal når argumentasjonen din hører hjemme i middelalderen. (Sjekk Mihoe for mer.)
Jeg er ikke bekymret for…
…at fildelingen kommer til å drepe musikken, uansett hva gærne-Marte fra IFPI sier.
Jeg er mer bekymret for…
…at Høyre går inn for at musikkbransjen skal få lov til å overvåke folks trafikk på internett og hva dette kommer til å gjøre mot personvernet. Hallo, Høyre? Er ikke dere Georg Apenes sitt parti? Ikke det, nei.
La oss ha det klart:
Politisk ukorrekt er i de aller fleste tilfeller det samme som politisk utdatert. Enten det dreier seg om å diskutere islam basert på følelser og diverse klipp fra Koranen eller å bestemme seg for at personvern er mindre viktig enn at platebransjen får tatt piratene, er du prinsipielt og intellektuelt på tynn is.
Hvis du bestemmer deg for å bekjenne deg til en filosofisk retning der argumentene ikke henger på grep med mindre Gud skapte verden, kan du ikke forvente at det sekulære flertallet er enig med deg i at det er skadelig om homser får gifte seg. Det er ikke synd på deg om du får tyn for tynn, utdatert argumentasjon.
Hvis du er reaksjonær, redd, utdatert eller alt i én smørje, er det ikke mitt ansvar å respektere det fordi du mener “modige” ting.
Mange klager over Dagbladet på nett, men når det kommer til å bruke Internet i artiklene sine, er de uovertrufne. Jeg var på premieren på Urospredere for et par uker siden, og hadde en lang prat med en av regissørene om hvordan filmen skulle markedsføres etter premieren.
«Hm. Tja. Vel. Si det. Vi legger den til nedlastning og håper folk er intressert?» lød svaret. Nå har Dagbladet lagt ut filmen i sin helhet, samt lagt til en twitterstrøm der du kan følge alles kommentarer til #urospredere. Fine greier. Vil du ha essensen av norsk fildelingsdebatt, bør du stikke innom og ta en kikk.
Jeg reklamerer for filmen dels av politiske grunner, dels fordi det er en god film og dels av ren stolt-kone-refleks. Mr. Jackson er med i filmen og sier mye smart, skjønner du. Han har grønn t-skjorte, briller og kort skjegg hvis du lurer.
Litt om filmen:
Urospredere er en såkaldt «fransk dokumentar», en sjanger der en rekke personer snakker fra ulike synsvinkler om en sak og klippingen av disse utsagnene er det som gjør filmen. Filmteamet har intervjuet alt fra venstresidefolk som Mr. Jackson, Aslak fra Gatas Parlament og en Simon Souyris Strumse fra SU sitt sentralstyre til IFPI, EMI og FONO sine folk.
I tillegg har de fått Espen Tøndel, Trond Giske, Harald Zwarth, The Pirate Bays Peter Sunde og folk fra Datatilsynet i tale. Det er nok flere stemmer representert som jeg ikke kommer på i slengen, også.
Det er i hvertfall en broket bukett med blomster som snakker om temaet, og klippingen gjør at du tilsammen får et ganske nyansert og underholdende bilde av debatten. Teknofil skriver at patebransjen fremstår som ufrivillig morsomme i filmen.
Jeg lo mye av den underveis, men jeg tror humorverdien er avhengig av øyet som ser. Hadde filmen blitt vist til en gjeng folk fra musikkbransjen, ville folk ledd av Peter Sunde og klappet når Larry Bringsfjord fra FONO oppfordrer alle til å slette alle ulovlige filer de har og begynne på nytt. Med en så polarisert debatt, er handler humoren mye om hvem du heier på.
Hovedproblemet med filmen for meg, er at summen av alle bidragene ikke utgjør en større helhet. Filmen tilfører ikke debatten noe nytt, selv om den er en god innføring i den norske fildelingsdebatten. I tillegg er det ett tema jeg savner diskusjons rundt, nemlig opphavsrettsproblematikken.
Som Mr. Jackson og jeg hvisket til hverandre flere ganger under filmvisningen: «Denne filmen kunne trengt en dose Richard Stallman.»
Så langt jeg ser det, er hovedkonflikten mellom dagens åndsverkslovgivning og fildelingsbevegelsen konseptet om at den som har opphavsretten også har reproduksjonsretten til et åndsverk.
Grunnen til at DRM har vært mestringsstrategien til film og platebransjen, er for å forhindre at de som har kjøpt en CD, DVD eller MP3-fil kan reprodusere den.
Spotify er lovlig fordi det er en streamingtjeneste og fungerer på samme måte som en personlig radiokanal. Du sitter ikke igjen med noen filer og kan dermed ikke kopiere dem og distribuere dem. Lovgivningen som gjør at at opphavsrettshaver har retten til reproduksjon av åndsverket stammer fra en teknologisk tidsalder der det var betraktelig vanskeligere å kopiere og distribuere ting.
Å skulle diskutere løsninger på fildelingsproblemet uten å diskutere kollisjonen med åndsverksloven er litt absurd. Mye av taletiden blir brukt på å diskutere hvordan artistene skal få betalt, men det er ikke platebransjens pengetap som gjør fildeling ulovlig.
Skal man lage en lovlig fildelingsløsning, kan man ikke bare diskutere finansiering, man må også diskutere de juridiske endringene som må på plass. Sånn sett halter filmen litt. Uansett – få med den med deg. Om ikke annet for å skjønne hvor kjekk og fantastisk Mr. Jackson er. Mm.
Sondre Olsen, nestleder i Hordaland Krfu, har funnet forklaringen på eldrebølgen: Abortloven. For å bruke hans egne ord:
15.197 ufødte barn ble tatt av dage ifjor. Omtrent 14.000 i snitt siden 1978. Med andre ord har vi tatt livet av 150.000 mennesker som ville vært et sted mellom 20 og 30 år idag, hvorav mange sannsynligvis ville jobbet i helse- og omsorgssektoren. Med disse 150.000 blant oss idag ville vi kanskje ikke hatt så stor grunn til å frykte noen eldrebølge.
Først – la oss ta en kikk på «tatt av dage»-retorikken. Jeg har aldri tatt abort, men jeg har hatt en saftig spontanabort. Ut fra Sondres perspektiv var vel dette et tragisk dødsfall eller noe i den stilen? En litt fremmed tankegang for meg: Fra mitt perspektiv var det en veldig kraftig menstruasjon og et surt sykehusbesøk.
Jeg ante ikke at det var vanlig Krfu-retorikk å snakke om «mennesker vi har tatt livet av» når det kom til abort? Jeg forbinder dette først og fremst med Ludvig Nessa og Børre Knudsen. Korriger meg hvis jeg tar feil.
Likevel er ikke det mest problematiske med Sondres innlegg måten han skriver om aborter på. Det er at han tror det er sammenheng mellom anntall utførte aborter og antall barn som ville blitt født hvor den store, logiske bristen ligger. La oss plukke fra hverandre dette argumentet:
De som tar abort, tar abort fordi det ikke passet å få barn da. Storparten av disse jentene får barn senere. De har gjerne en idé om hvor mange barn de vil ha. Om noen tok abort som 17åring og så fikk tre barn i slutten av tjueåra, har hun ikke et barn for lite. Hun har fått de tre barna hun hadde planlagt.
Å snakke om at de utførte abortene har sørget for at vi har mistet 150.000 mennesker, er like mye vås som å snakke om at prevensjon eller seksuell avholdenhet sørger for at vi mister mennesker. Det er gode løsninger for nybakte foreldre som gjør at folk formerer seg, ikke at de blir forhindret fra å avbryte svangerskap. Den arbeidsstokken på 150.000 Sondre Olsen mener Norge har mistet er ikke reell. Aborter er ikke minusbarn.
Videre tar folk aborter av en grunn. 150.000 uønskede barn ville ikke blitt 150.000 blide, skattebetalende hjelpepleiere til å løse utforingene i eldreomsorgen. Det ville gitt økte utgifter til tenåringsmødre, barnevern, psykiatrisk hjelp og stønad til foreldre til utviklingshemmede. Jeg er helt for at vi skal gi masse spenn til alle disse tingene, men som regnestykke for å få eldrebølgeproblematikken til å gå opp? Helt på trynet.
Skal vi bevege oss inn på at aborter reduserer befolkningstallet, og at det er galt å redusere befolkningstallet, er det ikke langt til Monty Python sin klassiker: Every sperm is sacred.
Og likevel tror jeg ikke Sondres innlegg er et antiprevensjonsinnlegg eller et «pul mer! fød mer!»-innlegg. Jeg leser det som et sentimentalt oppgulp – et vemodig innlegg som reflekterer over alle menneskene som ikke ble født på grunn av avbrudte svangerskap. De kunne jo gjort så mye fint om de levde. Løst eldrebølgen, for eksempel? Djiz.
Frøken Makeløs
Carina Alice Bredesen
Cecilie
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Kristine 
Ingvild Sommer
MdB 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
