Søndag 8. august 2010

“Tala om klass”

Kjetil Rolness har en kommentar om feminisme vs klassekamp i Dagbladet, og selv om alle erfarne feminister og likestillingsentusiaster vil se de samme feilene som meg i Rolness’ gjennomgang av det han kaller «tellefeminisme», har han ett godt poeng: Vi snakker langt mer om kjønnsforskjeller enn klasseforskjeller i offentligheten.

Utgangspunktet hans er hvordan alle snakker om manglende kvinnelige artister på Øya, mens ingen snakker om dansbandfestivalen på Seljord, selv om den trekker mer publikum og går rundt uten statstøtte. Hva er mest glemt – de kvinnelige artistene alle savner, eller kulturen til en del av befolkningen vi liker å le av?

Hva foreldrene våre driver med har en langt større påvirkning på valgene vi tar enn kjønn og etnisitet. Likevel er det «ufint» å snakke om klasse. Det er gammeldags. Det lukter litt vulgærmarxistisk.

Men som en venn av meg sier: «Hvis noen sier til meg at Oslo ikke er en klassedelt by, vet jeg hvilken side av byen de bor på.» Folk på østkanten lever langt kortere enn folk på vestkanten, og forskjellene øker. Folk på Sagene lever 15 år kortere enn folk på Vestre Aker. Klasseskillet er fysisk.

Hovedforskjellen mellom skolekameratene mine og meg på barneskolen, er klasseforskjellen. Majoriteten av jentene er utdannet hjelpepleiere og er blitt mødre til halvannen unge i en alder av 22. Det er et liv ingen av venninnene mine lever.

Da jeg var aktiv i Rød Ungdom, snakket man mye om klasse generelt, og arbeiderklassen spesielt. Samtalen var normativ, ikke deskriptiv: Jeg burde ikke begynne på Universitetet, og jeg burde hvertfall ikke begynne på et abstrakt synserfag. Jeg burde ta meg en jobb på Rimi eller begynne i lære. Jeg burde snobbe ned.

Samtidig visste jeg at deler av klasseidentiteten min stakk dypere enn hva jeg eventuelt ville jobbe med: Jeg kom ikke til å slutte å høre på Miles Davis, lese Proust eller bytte ut P2 med TV2 selv om jeg fikk en jobb på en fabrikk.

Familien min var kanskje økonomisk underklasse, men det lille de hadde av penger brukte de på bøker, bøker og flere bøker. Da jeg begynte på Steinerskolen, var nesten samtlige foreldre slik: Lesende, nerdete og blakke: De kunne Haugtussa utenat, men de svimte av så fort noen sa «selvangivelse».

De kunne skrive kronikker i Aftenposten som ingen andre, men de kunne aldri registrere et enkeltpersonsforetak uten å bli skjønnslignet.
Min klassereise har ikke bestått i å snobbe oppover på kultursiden, men å lære seg hvordan man driver sitt eget foretak uten å dø.

Klasse er vanskelig. I tekstsamlingen «Tala om klass» skriver en rekke svenske damer om sine forsøk på klassereise – forsøk på å snobbe oppover når man ikke kan de sosiale kodene og alltid er feil. De skriver om skammen over å ikke være fin nok.

På ytre venstre sliter mange jeg kjenner med «klasse-skam», men det er skammen over å være for fin: Et problem i en politisk organisasjon som har som mål å organisere arbeiderklassen, men som tiltrekker seg store mengder medlemmer fra høyt utdannede middelklassehjem.

Eller som en venninne av meg sa til meg: «Jeg har bestemt meg for å omfavne min indre småborger. Jeg skal slutte å skamme meg over bøkene jeg leser og maten jeg spiser. Jeg skal slutte å skamme meg over den småborgerlige jobben min.»

Og samtidig er det kulturelle bare toppen av isfjellet. Jeg kan jogge meg en tur i løpet av arbeidsdagen. Jeg må aldri løfte tungt eller jobbe skift, og jeg kommer antageligvis ikke til å måtte slite med NAV fordi håndleddene mine er føkka innen jeg er femti.

Og når jeg må slite med NAV, med psykiatrien, med legevakten, får jeg bedre behandling enn dem som er rundt meg, fordi jeg kan kodene, behersker språket og har en jobb som med litt mer status.

Igjen – jeg er dårlig på å snakke om klasse. Jeg har aldri hatt en jobb som ikke involverte tekst. Jeg har aldri jobbet skift. Jeg har tilbragt storparten av ungdomstiden med å rynke på nesen av kulturen til dem som jobber skift mens jeg var aktiv i en politisk bevegelse som sang om arbeiderklassen.

Men det er den sosiale forskjellen som betyr mest, og det er den sosiale forskjellen vi snakker minst om. Så jeg forsøker å starte en samtale – en samtale med et mer interessant utgangspunkt enn Kjetil Rolness.

Fordi jeg ikke kjøper at det å være opptatt av likestilling er det samme som å ikke være opptatt av klasse.

Mandag 12. juli 2010

Ro ned terrorpanikken, takk

Jeg ville bare ha sagt:

1. At noen har kjøpt hydrogenperoksid på apoteket er ikke det samme som å være en dømt terrorist.
2. At noen er politiske ekstremister og store i kjeften er ikke det samme som å utføre et terrorangrep. De kan ha planlagt det, men de har ikke gjennomført noe. Folk er fortsatt uskyldige til det motsatte er bevist, selv om det er vanskelig for politikere og journalister å huske det i farta.
3. At de som er mistenkt for terrorisme har samme religion som flertallet av de som kommer hit betyr ikke at alle asylsøkere er potensielle terrorister.
4. At tre gærninger har kjøpt noe de kunne laget sprengstoff med på apoteket er ikke et godt argument for mer overvåkning, innføring av datalagringsdirektivet eller dårligere behandling av folk med samme tro og nasjonalitet som gærningene.
5. At vi mener at noen truer vestlige, liberale verdier er et kjempedårlig argument for å innføre lover som undergraver de samme verdiene.

Fredag 2. juli 2010

Prosjekt vegetarianer

Jeg prøver meg som vegetarianer.

For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.

Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.

Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.

Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.

Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.

Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)

Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.

Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.

Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.

Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.

Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.

For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.

Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?

Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.

Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.

Torsdag 21. januar 2010

Debattforberedelser og sykelønn

NRK ringte i går og sa at det hadde blitt litt endring i planene:

1. Tredjemann i panelet har blitt byttet ut med Kåre Willoch
2. Pappaperm har blitt byttet ut med AFP (avtalefestet pensjon)

Jeg har brukt storparten av gårsdagen til å lese om sykelønn, og har kommet frem til at jeg synes debatten som har gått i avisene den siste tiden har vært veldig, veldig rar. Jeg har tenkt å tenke litt høyt for dere her på bloggen:

Virrvarr tenker høyt om sykelønnsdebatten:

«Nordmenn blir sykere og sykere», «Sykelønnsordningen er en bombe under velferdsstaten. Nå har den gått av.» «Norge har det høyeste sykefraværet i verden.» «Det har aldri vært høyere sykefravær enn det er nå.»

Slik sparkes debatten i gang tidligere i høst. Det slås fast at vi er for mye syke, at vi er sykest i verden og at alt sykefraværet kommer til å koste så mye at det går ut over resten av velferdsstaten. I tillegg kommer lathets-argumentet på banen.

Etter å ha trålet kronikk på kronikk hos de store nettavisene, har jeg skjønt at tre fjerdedeler av det som har blitt skrevet om sykelønn i år, er personlige opplevelser med late medarbeidere og leger som vil sykemelde deg for den minste ting. «Og er det SÅNN i hele landet, ja daaa!» avslutter kronikk etter kronikk.

Jeg ble sittende og se ut som et spørsmålstegn. Anekdotisk bevis er jo ikke akkurat bevis. Det er ikke alle «Er nordmenn blitt late? Ja eller nei?»-undersøkelsene avisene har kjørt, hvor opp til 70 % av leserne er helt overbevist om at vi blir latere og latere for hver dag.

Siden jeg er så vant til å omgås folk med psykiske lidelser, ME og andre usynlige sykdommer tenker jeg mitt når folk mener de ser medarbeidere som helt sikkert ikke er syke, men som er sykmeldt for det. Jeg tenker at legen min antageligvis har bedre innsikt i helsetilstanden min enn semi-fremmede som bare treffer meg når jeg har en veldig god dag og ikke skjønner hva hele denne «Ida har vært syk»-greia er.

Men det er likevel en digresjon. Fordi: Hvis man mener at nordmenn er blitt latere, så må det vel finnes andre måter å måle det på enn hva folks opplevelser med kollegaer og ansatte? Hva med å se på produktivitet per person? Der ligger vi på verdenstoppen, så enormt late kan vi ikke være.

Videre er utsagnet om at sykefraværet i 2009 er høyere enn noensinne bare tull og pølsevev: Det er like høyt som sykefraværet i 2001 og lavere enn sykefraværet i 2002 og 2003. Det som er spesielt med 2009 er den høye, prosentvise økningingen i sykefraværet.

Iskwew hadde et informativt innlegg om hvorfor økonomene bekymrer seg over høyere prosentvis økning. Det er nemlig sånn at hvis sykefraværet fortsetter å øke i samme tempo i 2010, 2011, 2012 osv, har vi et problem med å få ting til å gå opp. Og det er jo verdt å tenke over.

Men hvorfor økte sykefraværet så mye i 2009? Hva gjorde at året skilte seg ut? Var det late nordmenn? Var det egoistiske damer med bekkenløsning? Eller var det svineinfluensaen, og norske myndigheters beskjed om at alle måtte være hjemme minst en uke hvis de følte seg litt sjabre? Jeg holder en knapp på det siste.

Så med mindre 2010 blir marsvininfluensaens år, tett etterfulgt av kattungeinfluensaen og hesteinfluensaen, så vil antageligvis ikke sykefraværet øke med samme fart som i 2009.

Videre er det grunn til å se på forholdet sykelønn og sysselsetting. Du skjønner – for å være sykelønnsmottager, så må du jo ha vært lønnsmottager først. Norge ligger på sysselsettingstoppen – vi har over ca 80% av arbeidsstokken vår i jobb.

Det er høyere enn alle OECD-land untatt Sveits og Island. Det betyr at en del folk som i andre land ikke ville hatt jobb, og dermed ikke rett på sykelønn, er syke helt gratis.

Det finnes masse studier på sammenhengen mellom høy arbeidsledighet og lavt sykefravær. Når det er høy arbeidsledighet, er det også lite sykefravær, mens når de fleste har en jobb, blir sykefraværet høyere.

Man er litt usikker på årsakene til sammenhengen, men regner med at når det er knapt med jobber, biter folk tennene sammen og går på jobb likevel. De er redde for å miste den hvis de er mye syke. I tillegg ser man at grupper som er mer syke enn andre skvises lettere ut når det er høy arbeidsledighet, f.eks kronikere og eldre.

Samtidig er det sånn at vi gjerne vil ha så høy sysselsetting som mulig. Det blir mer skatt i kassa, færre på arbeidsledighetstrygd (som også er en utgift) og flere folk som er glade og fornøyde fordi de har en jobb.

Siden innføringen av IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv, that is) i 2001, har dessuten eldre begynt å bli lenger i jobbene sine og ta ut pensjon senere. Dette er bra for økonomien som helhet, men det slår ut på sykefraværet.

Jo eldre du blir, jo oftere blir du syk. I tillegg har flere og flere damer begynt å bli gravide mens de er i jobb. Det er en fin ting for likestillingen og damene, men det gjør at man regner med at opp til 40% av damers sykefravær er «forplantningsrelatert».

Da kan du enten ta en Clemet og kjefte på de late gravide med utgangspunkt i dine egne opplevelser som frisk og effektiv gravid, eller så kan vi stole på legene som sykmelder de gravide når de gjør. Ofte ser legene på ting du ikke ser som kollega til en gravid dame.

En venninne av meg fortalte i går om en kollega av henne som hadde blitt sykmeldt i svangerskapets 20. uke. Jenta selv syntes dette var litt vel tidlig, men legen insisterte: Hun var gravid med tvillinger, og han ville ikke risikere en prematur fødsel. Og til dere samfunnsøkonomer der ute: En prematur tvillingfødsel er mye, mye dyrere for staten enn noen ukers sykemelding.

Men likevel: Det som er vanskeligst for meg med sykelønnsdebatten er hvor mye penger man egentlig håper å spare på å kutte i sykelønnsordningen. For det er jo det dette egentlig handler om: Å spare penger. IA-avtalen fra 2001 har som mål å redusere sykefraværet med 20 %. Hvis vi tar utgangspunkt i det tallet og ser på sykelønnsutbetalingene fra 2009, er det snakk om ca. 7,5 millarder kroner.

Hvis vi regner med at svineinfluensa-boomen på sykefraværet kommer til å flate ut i årene som kommer, er det utelukkende disse 7,5 milliardene som er motivasjonen bak å stramme inn ordningen. Hvor de skal spares inn, er en politisk besluttning, ikke en dyd av nødvendighet, som man skulle trodd med dagens debattklima.

Siden det å ha lav arbeidsledighet fører til høyere sykefravær, er man nødt til å sparke folk ut av sykelønnsordningen for å få fraværet til å gå ned. Sånn sett skjønner jeg retorikken om «late nordmenn», siden det er det beste etiske forsvaret for en del av tiltakene man vurderer å sette inn for å senke sykefraværet.

La oss se på de ulike tiltakene som er foreslått:

Den nederlandske modellen:

Flere i kommentarfeltet gjorde meg oppmerksom på en Aftenpostenartikkel om sykelønnsløsningen i Nederland. Mange syntes den virket som en god idé. Konseptet fra Nederland er at bedriftene må betale for ansattes sykefravær også etter 16 sykedag. Meningen med tiltaket er at bedriften skal ta større ansvar for ansattes helse og velferd, siden de tross alt må betale regningen om noe går dårlig.

Problemet med den Nederlandske modellen er at den også gir bedriften insentiv til å ikke ansette folk med dårlig helse. Undersøkelser fra Nederland viser at det har blitt vanligere og vanligere med siling på bakgrunn av helse i ansettelsesprosessen.

Man siler også kvinnelige ansatte på bakgrunn av helsetilstanden til barna deres. Det er jo de som er hjemme med barna. I tillegg er det et tydelig incentiv til å si opp sykmeldte ansatte fra bedriftens side. Ja, du kan si opp folk mens de er sykmeldt.

Den svenske modellen:

Greia er at flere politikere vil at NAV skal overprøve fastlegen din i sykemeldingsspørsmål. Den svenske varianten av denne typen overprøving er å sette standarisert sykmeldingstid basert på hvilken diagnose det er du har fått. På den måten vil alle med en tung depresjon være sykmeldt like lenge, alle med et brukket ben være sykmeldt like lenge, alle med en kreftoperasjon vil være sykmeldt like lenge.

Problemet med tiltaket er rent legevitenskaplig: Folk har forskjellige sykdomsforløp selv om sykdommene kan ha samme merkelapp. Å gjøre at NAV kan gripe inn i sykmeldingsprosessen, er pr. definisjon at NAV kan gripe inn i den medisinske behandlingsprosessen. Det er ikke NAV-folket kvalifisert til.

Å la statlige ansatte som aldri har møtt en pasient overprøve pasientens lege kan i beste fall få inkompetente og i verste fall svært helseskadelige konsekvenser. I Sverige har man hatt flere tilfeller av psykiatriske pasienter som har tatt livet av seg på bakgrunn av plutselig overprøving av behandlingsløpet deres.

Å tvinge syke folk ut i arbeid, fører til høyere sykenærvær – altså syke folk i en jobb som burde gjøres av en frisk person. Syke folk som tvinges ut i jobb blir sykere og du får enda høyere langtidsfravær.

I tillegg er problemet med den svenske modellen at de overprøver sykemeldinger ikke basert på stillingen den sykmeldte er i, men opp mot alle jobber i hele Sverige. Hvis man mener du ville vært frisk nok til å ta en annen jobb enn den du har, mister du sykelønna, får beskjed om å si opp jobben og finne en ny. Ikke akkurat en ideell situasjon for noen som ikke er frisk.

Jens Stoltenberg har sagt at den svenske modellen kan være en mulighet i Norge, også.

Karensdager og kutt i sykelønn:

Karensdager betyr at du ikke får lønn for de dagene du er borte. Kutt i sykelønn betyr at du bare får 80% lønn for de dagene du er borte. Ingen på stortinget har foreslått dem, men de er Civitas favoritttiltak. Argumentet er at det skal «lønne seg å arbeide».

Problemet med karensdager er at folk med dårlig råd tvinger seg selv på jobb selv om de er syke. Det fører til alt fra økt influensasmitte til mer langtidsfravær. Idéen med karensdagene er å hindre at folk bare tar seg en egenmelding for å slappe av.

Problemet er at de rammer alle – også de som har akkutt migrene eller skikkelig omgangssyke. Det er en slags kollektiv avstraffelse av alle arbeidstagere i tilfelle noen av dem skulker.

Nå er det sånn at det egenmeldte sykefraværet har ligget svært stabilt veldig lenge. Det er ingen grunn til å redusere det.

I Danmark innførte man en karensdag på åttitallet, men fjernet den fordi den virket mot sin hensikt: Hadde man først muligheten til å «sykmelde seg» en dag og betale for det, tok man gjerne et par dager til i samme slengen. I tillegg fikk karensdagen langtidsfraværet til å øke litt.

På toppen av det hele rammer disse løsningene bare lavtlønte i slitsomme jobber. Har du god lønn, har du råd til å ta en dag eller to for å ivare ta egen helse. Eller skulke, om du vil.

————————-

Ja, dette var en lang oppsummering. Jeg skal ikke si dette på TV. Jeg skal skrive on-linere. Jeg måtte bare sortere informasjonen jeg har funnet til nå. Kilder kommer senere.

Jeg tror konklusjonen min er at det er mange andre og bedre måter å spare penger i statskassa enn å kutte i sykelønnsordningen, og at vi ikke har noe sykefraværsproblem med mindre fraværet øker på samme måte som i 2009.

I tillegg virker det som om gode sykelønnsordninger er en av hovedteoriene på hvorfor vi har så mange i arbeid, og jeg tror høy arbeidsledighet er et større problem enn sykefravær.

Debatten om late nordmenn er et absurd og i overkant synsete sidespor. Seriously.

Sist, men ikke minst: Jeg stoler en million ganger mer på legen enn jeg gjør på NAV.

Tirsdag 19. januar 2010

Vær med å planlegge et debattprogram

Jeg innrømmer det med en gang: Jeg er ikke særlig flink til å se på TV. TV’en min har i utgangspunktet fire funksjoner: Wii, Playstation, Discovery Channel og en og annen Simpsons-episode når jeg har vondt i alt og ikke orker noenting.

Nyheter er en nettgreie for meg, så da NRK ringte og fortalte at de hadde et helt nytt opplegg på TV-nyheter og debattprogrammer hadde jeg ikke helt oversikt over hvordan det gamle funket.

Men i hvertfall: De har et opplegg som heter Aktuelt som har et debattantpanel hver torsdag. Og i det panelet sitter jeg. «Fordi vi gjerne ville ha med noen fra Internet» sa de.

Jeg vet ikke helt om det å være fra Internet er en kvalifikasjon i seg selv, men jeg satser på at de har gått etter litt andre kriterier da de spurte meg, også (c; (Ida fra Internet, der har du meg)

Uansett: Når man lager et debattprogram, planlegger man sakene på forhånd med utgangspunkt i det som har vært på nyhetene den siste uken. Siden jeg er fra Internet, tenkte jeg at jeg skulle invitere dere lesere inn i planleggingsprosessen.

Greia er at vi skal komme opp med en sak selv til hver gang, og lese/gjøre oss opp meninger om hverandres saker før vi går og er veldig skråsikre om det på skjermen.

Jeg tenkte det kunne være morsomt å få kommentarinput fra dere på sakene vi skal snakke om før vi snakker om det. Så kan det kanskje være morsomt for dere å se hvordan debattprogrammet blir etter å ha vært med på planleggingen i forkant.

Denne ukens temaer:

1. Sykelønn, sykefravær og late(?) nordmenn
2. Bygdedyret på Grønland
3. Pappapermisjon: Skal permisjonen ha en del dedikert til far?
4. En dæsj Haithi, selv om det ble snakket om forrige uke, også.

Hvis du vil være med:

Jeg antar at du har meninger om minst ett av punktene over. Skriv hva du mener. Du kan være så saklig og usaklig du vil.

Jeg blir veldig glad om du tar deg tid til å argumentere hvorfor du er mot pappapermisjon eller synes nordmenn er late, fordi selv om jeg i utgangspunktet er uenig med deg er det veldig nyttig for meg å forstå hvorfor du mener det du mener. Vi blir klokere av det, alle sammen.

Lenk til artikler du mener er relevante, blogginnlegg jeg burde ha sett eller undersøkelser jeg burde vite om. Jeg kommer til å lese rundt og gjøre meg opp en mening selv, men jeg har ikke oversikt over alt i hele verden, og siden jeg er fra Internet vet jeg at man alltid blir lurere av å spørre flere enn seg selv og bestekompisen sin.

Kommentarfeltet kommer til å surre og gå frem til torsdag i seks-tiden, siden programmet skal spilles inn rundt da.

Fredag 11. desember 2009

Den store sekt-testen!

Ja, det finnes mange små politiske og religiøse organisasjoner der ute. Ofte når du treffer en liten klubb, spør du deg selv: Er dette en sekt?

Den sosiologiske definisjonen på sekt handler utelukkende om antall medlemmer.

En lite hjelpsom definisjon, siden det finnes mange teite organisasjoner med mange, mange medlemmer.

Personlig pleier jeg å definere sekter som selvsentrerte organisasjoner, organisasjoner som kun finnes for organisasjonens egen skyld.

Nå er det sånn at jeg har mye sekterfaring fra ungdomstiden.

Du kan ikke ha storparten av utdannelsen din fra Steinerskolen og Ytre Venstre uten å ha det i bagasjen.

Derfor har jeg utviklet denne sekt-huskelisten så du kan teste klubben din. Er den i ferd med å bli en sekt?

Du vet du er med i en sekt når…

1. Du formulerer de eksterne utspillene dine utelukkende med tanke på hva folk internt i organisasjonen vil mene om dem. Du lager presseutspill der du gratulerer Stalin med fødselssdagen, selv om du vet at alle som har lyst til å si «hurra for deg, Josef!» allerede er en del av klubben din. Du bruker leserinnlegg på leserinnlegg for å kritisere en eller annen stakkar som har sitert Rudolf Steiner feil.
2. Du deler verden inn i medlemmer, mulige medlemmer og fiender. De verste fiendene er de som er mest enig med deg. Klassekampen er Norges mest anti-kommunistiske avis osv.
3. Du tar aldri feil, har aldri tatt feil og kommer aldri til å ta feil. Alle forsøk på å påpeke feil i argumentasjonen din er mobbing, svertekampanjer og personangrep.
4. Du vet at de er ute etter deg. De holder deg utenfor det gode selskap fordi du er for grensesprengende viktig. Du er sanden i maskineriet til dagens samfunn, selv om du egentlig er to wannabe-nazister og en bikkje.
5. Du har ditt eget, interne språk som er helligere enn liturgien i kirken. Du insisterer på å snakke om etherlegemet, selv om kroppen er en mulig oversettelse. Du skiller medlem fra fiende på hva slags ord de bruker. Du sier konsekvent proletariatets diktatur. Sier noen «sosialisme» istedet, har de avskrevet seg selv.
6. Du innerst inne vet at hovedpoenget med organisasjonen din er å beskytte ditt syn på verden sammen med andre som hele tiden bekrefter det synet.

Kjenner du deg igjen i en eller flere? Da bør du kanskje gå og rydde litt i klubben din så den ikke gror sekttendenser.

Er du dødelig blodfornærmet og ser på meg som den største fienden din? Da trenger jeg ikke kommentere ytterligere ^_^

Onsdag 4. november 2009

Engasjer deg mot datalagringsdirektivet!

Personvern er viktig. Kanskje så viktig at du tar det for gitt. Du lot deg provosere over at Facebook tok rettighetene til familiebildene dine, du ble forbannet over å finne informasjon om deg selv på i.am.no og du er kritisk til at skattelistene ligger ute på nett til allmenn forlystelse.

Likevel er dette bare blåbær mot datalagringsdirektivet – EØS-direktivet som pålegger teleleverandøren din å lagre all telefon og epostkommunikasjon din i to år. Hvorfor? I tilfelle du skulle finne på noe kriminelt en eller annen gang.

Et av de viktigste prinsippene i rettstaten er at du er uskyldig til det motsatte er bevist. Datalagringsdirektivet representerer et brudd med denne tenkningen.

Direktivet tar utgangspunkt i at alle mennesker er potensielle lovbrytere myndighetene skal beskytte mot seg selv.

Idag stiftet vi kampanjeorganisasjonen «Stopp datalagringsidrektivet.» Organisasjoner fikser ingen ting på egenhånd. Vi trenger deg. Vi trenger at du skriver deg opp som støttespiller.

Vi trenger at du slenger penger i kassa (uten at vi forplikter oss til noen spesielle tjenester til deg eller organisasjonen du representerer).

Vi trenger at du bruker bloggen din til å skrive om personvern generelt og datalagringsdirektivet spesielt. Vi trenger at du snakker med alle du kjenner.

Alle de politiske partiene utenom Arbeiderpartiet og Høyre har tatt standpunkt mot direktivet. Høyre er splittet.

Er du Høyremedlem, så håper jeg du bruker litt tid og krefter på å påvirke partiet ditt. Er du Arbeiderpartimedlem? Du har en jobb å gjøre.

Stopp datalagringsdirektivet skal få personvern på dagsordenen på de tusen blogger og i de tusen hjem. Hvem vi er?

Vel, ledelsen består av Lars-Henrik Paarup Michelsen (leder), Heidi Nordby «Vampus» Lunde (nestleder) og *kremt* yours truly. Også nestleder.

I tillegg har vi et styre som består av alle fra Pleym Christensen i Liberaleren til Ingeborg Steinholdt i Rød Ungdom.

Vi har også med oss El og It, EFN, Europaungdommen og Ungdom mot EU. Pluss en drøss med andre. Kort sagt: Alle som er opptatt av å nedlegge veto mot et EØSdirektiv for å bevare en del viktige prinsipper i forhold til rettsikkerhet og menneskerettigheter.

Også deg, da. Når du har gått inn her og sluttet deg til kampanjen.

Hvis du ikke vil slutte deg til, vil jeg veldig gjerne ha argumentene dine i kommentarfeltet.

Onsdag 28. oktober 2009

Du bør bruke tiden din på:

Hei, kjære lesere. Jeg har et par oppfordringer og aktivitetstips til dere.

Stopp datalagringsdirektivet:

Aksjonen mot datalagringsdirektivet er i ferd med å gå fra en bloggaksjon til en organisasjon. Den stiftes idag Ups, den stiftes tirsdag 3. november, kl. 18.00 på Fritt Ord-huset. Sett det av i kalenderen Programmet ser sånn ut:

Stopp Datalagringsdirektivet er en tverrpolitisk uavhengig kampanjeorganisasjon som har som formål å spre informasjon om datalagringsdirektivets negative konsekvenser for personvernet, og hindre at direktivet blir tatt inn i norsk lov.

Program

Innledning: Hvorfor er DLD problematisk? (15 min)
v/Jon Wessel-Aas, NRKs advokat og styremedlem i Den internasjonale
juristkommisjons norske avdeling

Politiske appeller (à 5 min)

1. Liv Signe Navarsete, kommunalminister og leder for Senterpartiet
2. Bård Vegard Solhjell, parlamentarisk leder og nestleder i SV
3. Michael Tetzschner, stortingsrepresentant for Høyre
4. Per Sandberg, stortingsrepresentant og nestleder i Frp
5. Knut Arild Hareide, stortingsrepresentant for KrF
6. Trine Skei Grande, stortingsrepresentant og nestleder i Venstre
7. Ap stiller ikke

Pause
Stiftelsesmøte
- Valg av vedtekter
- Valg av styre

Avslutning

Jeg synes du skal gå på stiftelsesmøtet og komme deg på listen over folk som slutter seg til kampanjen. Du kan til og med stå med bloggnavnet ditt.

Og er du AP-politiker: Gjør noe med partiet ditt. Mas på dem. Dytt på dem. Si at alle har lagt merket til direktivet i så stor grad at du ikke kan late som om det ikke finnes.

Grenseløs feminisme:

Kvinnefronten arrangerer en konferanse med temaet «Grenseløs feminisme» til helgen, og alle som har lyst til å diskutere kjønn, feminisme, innvandring og kvinnebevegelsens nye utfordringer er hjertelig velkomne.

I tillegg får alle som hadde lyst til å høre meg i samtale med Gerd Brantenberg om kjønn, politikk og dess like, men ikke fikk muligheten i sommer, en ny mulighet nå. Brantenberg og jeg skal sitte i en panelsamtale som begynner kl. 13.45 på lørdag, og jeg kan love at det blir veldig, veldig bra.

Åpningen er kl. 11 på lørdag, og programmet ser sånn ut:

11:00 – 12:15 ÅPNING: HVA ER DE VIKTIGSTE FEMINISTISKE KAMPSAKENE NÅ OG FREMOVER?

En rekke sentrale stemmer får fem minutter hver til å gi utfordringene.

1. Hadia Tajik, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet
2. Charlotte Myrbraaten, redaktør i tidsskriftet Fett
3. Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet
4. Marte Michelet, debattredaktør i Dagbladet
5. Kari Helene Partapouli, leder for Antirasistisk senter
6. Farida Ahmadi, forfatter av boka “Tause skrik”
7. Espen Evjent, leder i Skeiv Ungdom
8. Shakil Rehman, samfunnsdebattant og tolk

Knut Nærum leser fra kapittelet “Du tror du er noe på grunn av ditt kjønn” fra den alternative selvhjelpsboka “Sitt ned og hold kjeft. Håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten.”

Det koster femti spenn for konferansen og femti spenn ekstra for festen etterpå. Du finner resten av programmet her. Alt skjer på Månefisken. Blogg og twittertreff, anyone?

Søndag 13. september 2009

Jeg har stemt

Og jeg har tenkt å fortelle deg hvorfor jeg stemte hva jeg stemte, Internet. Du husker kanskje at jeg slet litt med denne partipolitikken tidligere i sommer?

Det har ikke blitt noe bedre utover i valgkampen, for å si det mildt. Jeg har skrevet en kommentar til Fritanke.no om hvorfor. Men man må jo stemme, med mindre man skal sitte og dunke hodet i veggen i fire år uten å føle at man gjorde noe som helst.

Så. Jeg satte meg ned med penn og papir og forsøkte å samle tankene. Jeg bestemte meg for hva som er viktigst for meg ved valget 2009. (Og nei, jeg førte det ikke opp på den skumle flash-fellen av en nettside Arbeiderpartiet har laget til formålet.)

Viktigst for Virrvarr:

1. Fortsatt rødgrønn regjering. De har ikke utrettet mirakler, men det er bedre enn de andre alternativene (Bondevik 3 støttet av Frp, ren AP-regjering osv)
2. Trekke de norske soldatene ut av Afghanistan. (Se lengre innlegg om spørsmålet hos Esquil.)
3. Personvern. (Nei til Datalagringsdirektivet osv)
4. En mer human asylpolitikk som tar med i beregningen at asylsøkere ikke er en enhetlig gruppe, og at nye landsmenn til syvende og sist er en positiv ting. (Humanisten i meg får vondt av debattklimaet om asylsøkere nå.)
5. Ingen oljeboring i Lofoten-Vesterålen.
6. Bedre psykisk helsevern.

Jeg kunne hatt flere ting på lista, som likelønnspott, som fattigdomsbekjempelse, som forskning, men siden jeg fant ut at jeg måtte begrense meg om jeg skulle få stemt på noen i det hele tatt, endte jeg opp med punktene over.

En av grunnene til at asylpolitikken er viktig for meg nå, er at partiene kappes om å snakke styggest om dem i media nå om dagen.

Sponheim sa i partilederdebatten i går at han fikk slå et slag for rettsstaten og et skikkelig menneskesyn, for alle andre var jo blitt helt gærne. Det oppsummerer hvorfor det spørsmålet er så viktig for meg, også.

Etter at jeg hadde laget meg listen min, satte jeg meg ned med de partiene som var enige med meg i to eller flere av punktene. Det gjorde at jeg endte opp med SV, Venstre og Rødt som alternativer.

(Før noen foreslår Miljøpartiet De GrønneLes dette innlegget hos Sigve Indregaard.: Det oppsummerer i grunnen mitt syn, også. Dessuten vil jeg gjerne påvirke stortingskabalen med stemmen min, ikke bare gi litt ekstra stemmestøtte til noen.)

Uansett. Her er gjennomgangen min av politikken til de ulike partiene:

Venstre:

• Pluss: Personvern og it-politikk: Venstre har markert seg som definitivt best på personvern og it-politikk. De er mot datalagringsdirektivet, mot at ISP’ene skal kunne overvåke nettbruk og for å legalisere ikke-komersiell fildeling. Mens de andre fildelingsentusiastene ble bleke om nebbet etter kunstneroppropet, har ikke Venstre veket en tomme og viser at de vet hva de snakker om. Full pott her.
• Pluss: Human asylpolitikk: De er et av de få partiene som ikke har hoppet på Frp-retorikken, og sier mye saklig om integrering. I tillegg er de for arbeidsinnvandring fra hele verden, som jeg tror er lurt og viktig. Når ureturnerbare asylsøkere kan søke jobb og arbeidstillatelse, reduserer vi mye kriminalitet bare der.
• Pluss: Mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen: De har faktisk lagt ned ultimatum, så her får Erna litt å stri med om det blir borgerlig flertall etter valget. I tillegg er de mot Statoil sitt oljesand-prosjekt i Canada, som er mer enn man kan si om SV.
• Minus: Bondevik 3: Dette er ikke et lite minus for min del. Strategisk sett teller det dobbelt. Selv om Venstre har garantert at de ikke vil sitte i regjering med Frp, så vil de fremdeles sitte i regjering med Erna Solberg og Dagfinn Høybråten. Asylpolitikken deres nulles ut av Jern-Erna, som i tillegg har sagt at hun er ansvarlig og ikke vil legge ned noe veto mot noe datalagringsdirektiv. Selv om de har ultimatum på Lofoten-Vesterålen, er Høyre mer i modus at de roper «Drill! Drill! Drill!»
• Minus: Flere soldater til Afghanistan: Også et stort minus. En kjekk Unge Venstrefyr som ville overbevise meg sendte meg et innlegg som het «Ti gode grunner til at Venstre er bedre enn SV» Det første punktet var at SV var jo mot norsk krigsdeltagelse i Afghanistan! Og jeg bare «Ånei, FEIL argument overfor meg, FEIL argument overfor meg». Ja, flere jenter har fått mulighet til å gå på skole, men okkupasjon er fremdeles okkupasjon for meg. Vi invaderer ikke Saudi Arabia for å få dem til å sende jenter på skolen heller, gjør vi? Afghanistan ble invadert for å jakte på Bin Laden i 2001. Den retorikken er blitt byttet ut med at vi er der på en slags fredsbevarende demokratioperasjon, og jeg klarer ikke å kjøpe at å ralle rundt med tanks i Nato-regi er måten å gjøre det på.
• Pluss: Styrket psykisk helsevern: Da jeg leste meg gjennom de ulike partienes programmer om psykisk helsevern og psykiatri, var Venstre et av de klart beste partiene. De vil at det skal være like enkelt å få psykolog som det er å få fysioterapeut, og de vil trappe opp lavterskel og etablere en psykiatrisk førstelinje. De vil også at folk som har kombidiagnose med rus og psykiatri skal få hjelp med begge problemene samtidig. Fine greier.

SV:

• Tja: Personvern og it-politikk: SV kom sent på banen som fildelerparti og trakk seg fort unna igjen. Audun Lysbakkens innlegg om at fildelerne og musikerne må komme opp av skyttergravene inneholder masse selvmotsigelser som gjør at jeg er litt usikker på om SV egentlig vet hva de snakker om her. De vil dog legge ned veto mot datalagringsdirektivet, som er bra.
• Pluss: Human asylpolitikk: SV tok ut dissens i regjeringen på innstramningene i asylpolitikken, og har fremmet forslag for å sikre mindreårige asylsøkere sine rettigheter.
• Tja: Mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen, men… Jeg er kanskje ikke helt rettferdig mot SV her, men jeg klarer ikke ta dem 100% seriøst som miljøparti lenger. Selv om de er mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen (og hurra for det), godtok de oljeutvinning i Goliatfeltet og Statoils oljesandprosjekt i forrige periode. Ja, jeg vet de sitter i regjering med Jens «Miljøsinke» Stoltenberg, men jeg synes SV kunne være ærlige nok til å si «Nei, vi er mot oljesand, men den kamelen måtte vi jaggu svelge!» istedenfor å svare at det er Statoil sin business hva Statoil finner på. *ser skeptisk på Kristin Halvorsen*
• Pluss: Rødere rød-grønt SV er definitivt det du stemmer på hvis du vil ha en sterkere rødtone i en ny, rødgrønn regjering. Og fortsatt rødgrønt vil jeg ha.
• Minus: Ja til norsk krigsdeltagelse i Afghanistan Når du svarer på valgtester at du er mot norsk millitærdeltagelse i Afghanistan, sier valgomaten at du bør stemme SV. Som er litt vås, siden SV er mot å gå syd i Afghanistan, men ikke har noe problemer med soldater nord i Afghanistan. De for å sende soldater dit i 2001 og de er mot å trekke ut soldatene nå, sa Heikki Holmås i en debatt om utenrikspolitikk. De var mot å ha soldater i Enduring Freedom-styrkene, men for å ha dem i ISAF-styrkene, fordi Enduring Freedom var USA-styrt og ISAF var FN. Da Enduring Freedom ble integrert med ISAF og USA fikk sjefe over ISAF, mente SV at de hadde fått viljen sin. Ingen norske soldater i Enduring Freedom. Ikke imponert.
• Pluss: Best på psykisk helsevern: SV feide gulvet med de andre partiene når det kom til psykisk helsevern. De har best politikk på brukerstyring, spiseforstyrrelser, tvangsproblematikk, menneskerettigheter, rusomsorg og har satt fokus på de psykisk syke som sitter i fengsel og ikke får tilstrekkelig hjelp. Kort sagt har de alt som Venstre har, pluss litt til. Jeg kunne ha skrevet SV sitt kapittel om psykisk helsevern selv.

Rødt:

• Pluss: Personvern og it-politikk: Rødt trekker inn pluss-poenget så vidt det er. Torstein Dahle har skrevet like våsete ting om fildeling som Audun Lysbakken, men siden jeg vet at Mr. Jackson er leder for it-utvalget til partiet og til syvende og sist utformer politikk og svarer på spørsmål, føler jeg at jeg stoler nok på Rødt her likevel. (Rødt er selvsagt for å nedlegge veto mot datalagringsdirektivet. De er mot alt EØS-relatert.)
• Pluss: Human asylpolitikk: Å skrive om Rødt-politikk føles litt som å liste opp den lokale mafiaen jeg er en del av. Mens mannen min lager it-politikken, har svigerfar ført Rødts antirasistiske manifest i pennen. Det gjør det ikke bare til noe jeg er enig i og har diskutert meg gjennom, det gjør det til og med leselig (som er noe man ikke kan si om så mye av Rødts programmer ellers.)
• Pluss: Mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen: Og mot oljesand. Og for fornybar energi. Rødts miljøpolitikk er til syvende og sist Natur og Ungdom sin miljøpolitikk, som var en av grunnene til at jeg endte opp i RU etter å ha ledet Fredrikstad NU noen år.
• Tja: Fortsatt rødere rødgrønn regjering, men… Rødt vil støtte en rødgrønn regjering, men det hjelper ikke stort om de ikke kommer inn på stortinget.
• Pluss: Nei til norsk deltagelse i Afghanistan: Dette er kanskje Rødts største fortrinn i gjennomgangen min av partiene. De er de eneste som er helt tydelig på at de vil hente soldatene hjem.
• Minus: Psykisk helsevern: Rødt suger på psykisk helsevern. Små partier på venstresiden tiltrekker seg folk med ganske sterk konspiranoia, og du finner flust med tanker som at psykiatrien er en slags konsentrasjonsleir for annerledestenkende der de tvangsmedisineres og holdes nede. Inntil for noen få måneder siden sto det i Rødts arbeidsprogram at det viktigste var å fjerne psykiatrien fra «legevitenskapens klør». Som ga meg hodepine, siden forskning på hjernen og biokjemi er en ganske viktig del av å skjønne hva psykisk sykdom er. I tillegg er Rødt veldig lite konkrete når de utvikler politikk på psykisk helsevern. Rødt er veldig, veldig mot at man bruker politibiler for å hente folk som skal tvangsinnlegges. SV er for å ha egne, dedikerte psykiatriambulanser istedet. Hav av forskjell.

Resultat:

Venstre:
Tre pluss
To minus

Tre poeng i alt

SV:
To tja
To pluss
En minus

Tre poeng i alt

Rødt:
Tre pluss
Ett tja
Ett minus

Tre og et halvt poeng i alt

Åkei, Rødt vant.

Også sitter jeg her og tenker at hey, dette var jo ikke så overraskende, Virrrvarr. Riktignok har du følt deg politisk forvirret og fortvilet og sur, men du har ikke endret mening i såå mange saker siden sist.

Her har du sittet og surmult over masse interne venstresidegreier, over ideologiske ting du finner problematisk og over marxistiske finurligheter ingen andre enn nerdevennene dine er interessert i.

De sakene som gjorde at du endte opp på RV i 2001 har neimen ikke endret seg, gitt. Du startet med antikrig, asyl og miljø og hverken du eller storpolitikken har forandret seg så veldig.

«Erling Folkvord mangler 659 stemmer for å komme på tinget» sier Mr. Jackson. «SV sine to mandater i Oslo er ganske sikre, så det er taktisk å stemme Rødt.»

Åkei, tenkte jeg. Ett rødtmandat på stortinget kan sikre en ny rødgrønn regjering hvis det blir knapt, og som miljøpolitisk talsmann i Frp har formulert det: «Skrekkscenariet er at Norge risikerer å få Rødt på vippen, og det må vi unngå for enhver pris.»

Så nå håper jeg for pokker at 658 til stemmer på Erling Folkvord, så ikke stemmen min er bortkastet. Bor du i Hordaland eller Nordland, kan du være med å få henholdsvis Torstein Dahle eller Ingeborg Steinholt på tinget, også.

Søndag 6. september 2009

Hvordan 18 000 ID-løse asylsøkere ble skurker

I de siste dagene har det vært debatt om asylpolitikk som har stått på dagsordenen. Eller – debatt om asylpolitikk og kriminalitet har vært på dagsordenen.

Som kjent er kriminalitet det eneste viktige å snakke om i asylspørsmål. «Kriminalitet og innvandring» er litt som «Erna Solberg og overvekt» disse dager. Du får ikke snakket om det ene uten på død og liv måtte snakke om det andre.

Frp har konfrontert Arbeiderpartiet med at det er 18 000 kriminelle asylsøkerne i Norge. Hva har de rødgrønne tenkt å gjøre med dem?

Frp har en løsning som går ut på å sette alle identitetsløse asylsøkere i internering – eller fengsel, som det heter på norsk. Hvor tallet om de 18 000 kriminelle asylsøkerne kommer fra? Fra et intervju med Arne Johannesen, leder for politiets fellesforbund. Som han sier det selv:

Bare i 2009 vil 18 000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika.

Johannesen går inn for internering av alle ID-løse asylsøkere i samme intervju. Både Siv Jensen, Per Sandberg og Per-Willy Amundsen benytter seg av Johannesens utsagn om de 18 000 ID-løse asylsøkerne som begår kriminalitet.

Johannesen har på sin side måttet legge seg flat og forklare at, vel, vi har 18 000 asylsøkere uten pass. Vi har ikke 18 000 kriminelle asylsøkere uten pass.

Lilla Sølhusvik skriver i bloggen sin om hvordan hun prøvde å finne tall på hvor mange av de 18 000 asylsøkerne uten pass som drev med ulovlige greier.

- Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet.

Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.

Enden på visa er egentlig at Arne Johannesen setter likhetstegn mellom det å ikke ha papirene sine i orden og det å stjele, selge narkotika og begå voldskriminalitet.

Halvor Elvik kommenterer i valgbloggen sin at noe av det mest problematiske med Johannessens utspill er at han dømmer en stor gruppe mennesker skyldig før det motsatte er bevist.

Et hovedpoeng ved dette er at Johannessen forutsettes å være en forsvarer av rettssamfunnet med dets grunnprinsipper om å behandle hvert individ og hver sak for seg der ingen i utgangspunktet er skyldige før det er bevist for en domstol.

Og slik oppstår et argument for fengsling av ID-løse asylsøkere. Du trenger ett stykk politimann med ett tall og en påstand, samt et politisk parti som er villige til å bruke én kilde som begrunnelse for å stille et forslag som vil bety ganske mye for dem som faktisk ville blitt fengslet om løsningen ble implementert.

Det flaueste? At lederen for Politiets Fellesforbund vil fengsle folk han ser på som potensielle kriminelle. Rettstaten gjelder tydeligvis ikke for alle.