Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Om meg og mitt’
Fredag 5. september 2008
Jeg fant denne nettsiden der du lager sammensetninger av anntrekk ånnlain, og tenkte jeg skulle unne meg å være Glamourbibliotekaren for en kveld. Nå er klessmaken min på «OMG! Shiny!»-stadiet. Knallfarver? Ja! Stormønstrete? Ohyes! Tapetsert i Hello Kitty-trykk? Nå snakker vi! Likevel- jeg er blitt sosialisert med dameblader og vet hvordan disse greiene skal gjøres. Idag: Før og etter-bilder.
Klesstilen min da jeg var 14:
Klesstilen min idag:
Jeg regner med at alle kommer til å kopiere stilen min etter dette. Jeg forventer Virrvarr-kloner med rosa sko og piratveske over hele byen. Tyllskjørt er litt 2002 for meg, men ikke la det hindre deg. Joggebuksa er Mr. Jacksons kjepphest. Det er hans form for fetish-gear, og vi kvinner må anstrenge oss for å tilfredstille mennene våre, har jeg lest et sted. Kjøp makne for å imponere kjæresten din.
Torsdag 28. august 2008
Dette er del 2 av Virrvarrs dialoger med hjernen. Les del 1 her.
Virrvarr: Du hjernen?
Hjernen: Hva nå?
Virrvarr: Vi har fått en …rar diagnose.
Hjernen: Hadde du trodd du skulle få en normal diagnose på meg? *fornærmet*
Virrvarr: Jammen! De trodde vi var Bipolar type 1 eller 2, ikke sant?
Hjernen: Meget mulig.
Virrvarr: Men så er vi Bipolar type 2 ½!
Hjernen: Det var jo veldig …Harry Potter? Hva betyr det?
Virrvarr: At vi har raskere humørsvigninger enn alle de andre bipolare.
Hjernen: Woho! Vi er karusell!
Virrvarr: En karusell med glad-trist-glad-trist er jo faktisk halvparten trist, da.
Hjernen: Og halvparten glad. Alltid skal du være så negativ.
Virrvarr: Manisk er ikke det samme som glad. Mani er å ha hvilepuls på 250 og det å konsentrere seg hardt om å ikke myrde omgivelsene fordi de gjør alt så helsikes sakte. Det er slitsomt, også.
Hjernen: Ikke hvis vi får være i fred og har uendelig mengde hobby-utstyr tilgjengelig. Og malesaker. Og skrivepapir.
Virrvarr: Jeje. Godt vi ikke ble børsmegler. Vi går ikke konkurs av å bare måtte lese eller måtte skrive.
Hjernen: Eller måtte klippe papirdukker, eller måtte veve perlevev og bade med alle klærne på.
Virrvarr: Ok, vi må kanskje litt rare ting noen ganger. Jeg skal medgi det.
Hjernen: Det var du som fikk for deg at å gi ut bok var den mest passende aktiviteten i perioden du var ut og inn av galehuset hver måned.
Virrvarr: Hey! Jeg skrev, gjorde jeg ikke?
Hjernen: Som en gal.
Virrvarr: Jeg var den flinkeste, mest effektive galningen på hele psykehuset, tenk!
Hjernen: Som nå skal takle bokanmeldelser, mediastyr og tut og kjør. Sånne ting som gjør selv friske mennesker syke og stressa. Veldig “flinkt”.
Virrvarr: Altså. Veeel. Jeg tenkte ikke på at det hørte med når man skrev bok. Jeg bare kastet meg utti det.
Hjernen: Det var jo manisk av deg.
Virrvarr: Kjeften.
Hjernen: Bipolar 2 ½. Det høres jo ut som om vi har en halvpart mer bipolaritet enn alle andre.
Virrvarr: Psykologen min sier det er det samme som Wergeland led av.
Hjernen: Også jeg som alltid har likt Welhaven best.
Virrvarr: Vel, du husker Øverlands dom over Wergeland?
Hjernen: Nei?
Virrvarr: «Han skrev for meget.»
Hjernen: Woops! Busted!
Virrvarr: Vi får skrive en tekst om det ^_^
Tirsdag 19. august 2008
«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.
Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.
Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:
Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…
Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.
«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.
Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.
Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:
Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.
Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.
«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»
Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.
Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:
Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.
Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?
Torsdag 14. august 2008
Jeg skjønte det ikke før. Før var kroppen en slags fleske-kjøtt-entitet som satt siden av meg på sengen, et stativ for å flytte hodet mitt fra sted til sted. Tankene og denne berømmelige sjelen var noe som var utenfor, adskildt, en tåke som fløt rundt dette rare legemet som het kroppen. Dumme kroppen. Kroppen som ble sliten, ble syk, svettet, fikk kviser og la på seg ti kilo.
Vi sluttet fred for litt over et år siden. Vi gikk inn i fredsforhandlinger, diskuterte slanking og kosthold og helseproblematikk. Du kan lese deler av samtalen mellom kroppen og meg her. Helt til vi hadde en samtale som gikk noe i rettning av dette:
Virrvarr: Du kroppen?
Kroppen: Ja?
Virrvarr: Du er musklene, hjertet, hjernen, huden, sansene og nervene mine. Alt dette er jo egentlig «kropp» medisinsk sett. Hvem er denne «jeg»?
Kroppen: Det er enkelt. Du er meg.
Virrvarr: Oi.
Kroppen: Det burde ikke være så sjokkerende?
Virrvarr: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du vært meg hele tiden!
Kroppen: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.
Selv om det er ganske logisk, tok det litt tid å komme frem til at kroppen min faktisk er meg. Jeg har vært så sint på strekkmerker, cellulitter, flesk på feil steder og buksestørrelser som stadig kryper oppover at jeg ikke har tenkt på at hva jeg har gjort mot kroppen min, har jeg gjort mot meg, mot hele livet mitt. Mot meg, ikke mot utseendet mitt. Kjip mat, perioder med sulteslanking, rusmidler og passiv røyking er verre for humør, psyke og blodomløp enn det er for hvordan jeg tar meg ut i bikini.
Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det sånn at utseende ble den viktigste motivasjonen for å ta vare på seg selv? «Spis sunt og tren mye, ellers kan andre se at du er tjukk og stygg». Jeg vet svaret. Jeg vet at skyldfølelse selger.
Det skumleste er at den tiden jeg følte meg tjukkest og styggest, var jeg søtest og slankest. Jeg har bladd meg gjennom bilder av meg selv som 17-åring og skjønt at jeg ikke var så svær som jeg trodde jeg var. Nå, 35 kg senere, smiler jeg til meg selv i speilet og sier «Wow, du kan umulig være så tung! Du som ser så søt ut!»
Jeg føler meg bra. Og vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å slanke meg, trene og endre livsstilen min. Fordi jeg ikke vil straffe den slemme kroppen ved å gi den mindre mat. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken.
Tirsdag 29. juli 2008
Det er råd #1 til snille jenter, er det ikke? «Just say no». «Si nei.» «Sett grenser.» «Begrens deg.» «Prioriter bedre.» «Lær deg å si nei.» «Øv deg på å takke nei.» Du finner det i selvhjelpsbøker, i ukebladartikler, du hører det til det kjedsommelige. «Si nei.» Jeg har vært et konsekvent ja-menneske hele mitt liv. Jeg har sittet og sagt «jada, klart jeg kan!» selv om filofaxen min har vist at jeg er trippel og kvadruppel-booket på samme tidspunktet allerede.
Jeg har sagt «Så gøy!» til alt, uavhengig om jeg har hatt lyst eller ei. Har det eksistert en komité, et utvalg, et styre og en aktivitetsgruppe på skolen, i organisasjonslivet og i studietiden har jeg vært superaktivist. Det er så lett å skjønne at det er smart å si nei, men det er fryktelig vanskelig å begynne å gjøre det.
Jeg har tapt mye på å være den som alltid stiller opp.
Her er noen av de verste utslagene:
- Jeg har blitt utslitt.
- Ved å stille opp på aktiviteter jeg ikke hadde lyst til, men følte meg forpliktet til, ble jeg for sliten til å gjøre de tingene jeg hadde lyst til. De gale prioriteringene har ført til at jeg stadig vekk går i fella hvor jeg foreslår en festlig aktivitet jeg har lyst til, for så å være for sliten til å gjennomføre den.
- Jeg har fått dårlige grenser. Hva gjør jeg for andres del? Hva er det jeg vil? Når alt handler om pliktfølelse, er det lett å miste oversikten på hvem du er og hva du liker.
- Jeg har sluttet å lytte til mine egne signaler. Når alt har handlet om hva jeg mener jeg burde få til, ikke hva jeg har orker, har jeg drevet rovdrift på meg selv.
- Å aldri si nei går på selvtillitten løs. Det er ikke vanskelig å føle seg som dritt når du behandler deg selv som dritt.
Ulempen med å være Virrvarr på rehabilitering er at jeg faktisk må øve meg på disse skumle «Nei»-greiene. Det er vanskeligere enn man skulle tro. «Det kan jo ikke være vanskelig å la være å gjøre noe?» sa en venn av meg irritert. Problemet er at ordet blir hengende fast i halsen, blir en uoverkommelig mur jeg ikke får til å klatre over, det tårner seg opp og blir et umulig hinder.
Problemet blir at jeg dermed sier «ja» til ting jeg har lyst til, for så å ikke greie å hverken møte opp eller gi beskjed om at jeg ikke kommer likevel. Å «glemme» sms’er, eposter og lignende henvendelser gir mye dårlig samvittighet, og dårlig samvittighet er raskeste veien til å bli mer emo. Den eneste reelle løsningen på dette problemet er å si nei med én gang, samt lage realistiske planer for hva jeg faktisk orker.
Jeg har sagt nei til en stor og skummel ting, og det er jeg ganske stolt av. Jeg har bestemt meg for å utsette forfatterstudiet ett år, rett og slett fordi den gale damen vet at studier i gokk + boklansering i Oslo samme høst blir for mye. Jeg er for syk og sliten til å flytte til et nytt sted og måtte finne en ny psykolog akkurat nå. Jeg trøster meg med at den arbeidsnarkomane damen faktisk har blitt friskere siden hun kan innse begrensningene sine nå ^_^. Jeg må ta den tiden det tar å bli mindre gal i hodet.
I mellomtiden skal jeg stå foran speilet og øve meg på å si «NEINEINEI.» Jeg må jo få dreisen på dette her til slutt.
Lørdag 12. juli 2008
Selvfølgelig har dere lurt på hvordan jeg har sett ut med skamklippet hode. Jeg drar til frisøren idag for å få rettet opp noe av det verste med sveisen, men for å glede leserne mine har jeg laget en tegneserie om hvordan jeg har sett ut og oppført meg den siste tiden:
Torsdag 10. juli 2008
Ok, jeg skjønner at jeg er en stereotyp om dagen. Det barberte hodet mitt har fått halvannen cm hår, jeg er sliten og syk og jeg nyter å være den korthårede damen med gutteshorts og t-skjorte. Jeg har kastet alle g-streng-trusene mine. Jeg småløper rundt i diger hettegenser og joggebukser og ser ut som en litt lubben, glisende unisex-person. Eller – som en bekjent av meg påpekte: Panserlesbe. Butch. Boygirl.
Mr. Jackson er kjempefornøyd med utviklingen, siden han mener at traktorlesbe er det høyeste estetiske idealet for jenter og har sutret fælt over mangelen på sæggebukser, store hettejakker og caps i kleskapet mitt. Kort hår, ingen sminke, ingen parfyme og bare herreklær i skapet gjør Mr. Jackson forelsket.
Jeg ser den feministiske ironien i at når jeg ser ut som parodien på «den stygge, lesbiske, korthårede kvinnesakskvinnen» er det at mannen min føler at jeg tilfredstiller skjønnhetsidealet hans mest.
Likevel er det én ting som gjør at folk ser på meg som spedalsk om dagen: Jeg har ikke barbert meg under armene. Vel, strengt tatt har jeg ikke barbert meg der siden starten av vgs, jeg har bare ungått stroppekjoler og bikinioverdeler som ville avslørt min hårete tilstand. Nå gir jeg eff og sprader hårete og lykkelig rundt på oslos badestrender.
Jeg har tidligere skrevet om hvor provoserende folk synes det er at jeg er avholds i sosiale settinger. De tar det at jeg drikker brus mens de drikker øl som en personlig anklage, som om brusen min skulle bety: «Jeg demonstrerer mot all øldrikking på festen med denne Pepsi Max’en!»
Og sånn er det faktisk med hårete armhuler, også. Enhver dame jeg møter begynner automatisk å forsvare sin rett til å shave seg både her og der, bare fordi jeg sitter der og lar håret gro. «Vel, jeg hater å ha hår under armene!» kan noen begynne å si. Hva svarer man til sånt? «Eh. Ok. Så kjipt for deg, da»?
Hårete armhuler på damer er sosialt stigmatisert. Det trekkes frem som kjennetegnet på den farlige feministen. Unge jenter jeg treffer i RU-sammenheng kan plutselig gå i fistel og si at «de er feminister, men de barberer seg under armhulene likevel, for tenk!» Det er uhygienisk, sier andre. Ekkelt. Stygt. Flaut. Maskulint. Gutter har hår under armene, jenter skal ikke ha det.
På mange måter er armhulehår et veldig tydelig symbol på avstanden mellom Kvinnen med stor K og hver enkelt menneske av type hunkjønn. Kvinnen med stor K har ikke hårvekst andre steder enn på hodet, i øyenbrynet og i de lange øyenvippene. Hun er glatt som en sel, skinnende silkemyk og uten skjeggstubb.
Manneben er hårete. Dameben skal ikke være det. Bindeleddet mellom Kvinnen Du Skal Være og den stakkars jenta du faktisk er ligger i barberhøvelen, voksen, ladyshaven og hårfjerningskremen.
Jeg har aldri giddet å etterstrebe det idealet, foruten ved annledninger det har vært svært kjedelig å vekke negativ oppmerksomhet. Jeg barberte armhulene før jeg tok på meg brudekjolen, jeg skal innrømme det. Det hørte liksom sammen med de lakkerte tåneglene og det fancy undertøyet jeg hadde under silkekjolen. Barbie for en kveld.
«Men det er et personlig valg!» sier noen. «Du kan ikke tvinge folk til å la være å barbere seg! Det handler om velvære og trivsel!» Og nei – ingen vil tvinge noen til å slutte å barbere seg. Likevel synes jeg at de som klynker om at de velger å være hårløse, bør lese Toril Mois essay om reelle valg.
Hun påpeker at du ikke har et fritt valg om du står mellom to muligheter, hvorav det ene medfører en mengde sosiale sanksjoner, reaksjoner og negativ oppmerksomhet og det andre vil belønnes. Brunost eller gulost er et typisk fritt valg. I lang tid har abort eller ikke abort ikke vært et fritt valg, selv etter at det ble gjort selvbestemt.
Å gå fra at noe slutter å være forbudt til at det blir et fritt valg handler om åndskamp. Selv om det ble lov å være åpent homofil fra 1972, var det ikke uproblematisk å være det. På en klassefest nær deg er ikke øl vs brus et fritt valg. Det er et valg med ganske klare sosiale føringer. Så lenge hårete armhuler vs barberte armhuler handler om å være ekkel eller ei, er det ikke et fritt og personlig valg. Vi har sosialt skapt barberingstvang, og det er slitsomt å bryte normen.
Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne av meg som har vært kvinnepolitisk aktiv i mange år. «Jeg har begynt å barbere meg under armene» sa hun. «Jeg orker ikke stigmaet mer, det er ikke en kamp jeg gidder å stå på barrikadene for.» Jeg skjønner henne godt.
Hvorfor har jeg ikke barbert meg der, egentlig? Av samme grunn som at jeg aldri har vært nær leggen med høvel: Ren og skjær latskap. Og rettferdighetsprinispp: Jeg nekter for at jeg er så ekkel å se på når Oslo tyter over av hårete mannfolk i bar overkropp hele sommeren. Jeg nekter å gå med på at naturlig er bra når det kommer til amming, babyer og det såkaldte morsinnstinktet, men ikke når det kommer til hårvekst.
Nå skal det sies at jeg faktisk har skrevet en guide til intimbarbering til «Jenter som kommer». En kompis spurte meg om hvorfor jeg skrev om det når jeg er så motstander av barbering ellers. Grunnen? Fordi folk gjør mye dumme feil når de prøver å barbere tissen, og da er det greit at de kan slå opp istedenfor å få utslett.
I tillegg: Jeg kan annerkjenne at et barbert kjønnsorgan har en funksjon hvis det gjør det lettere for partneren din å gi deg oralsex. Mer oralsex er en fin ting. Kanskje jeg ville barbert armhulen min om jeg hadde fått masse nytelse ut av å bli kysset og slikket der?
Inntill noen kan bestikke meg med orgasme eller noe tilsvarende fantastisk kommer jeg til å fortsette å være hårete skremselspropaganda. Det er så fint å kunne være provoserende uten å måtte jobbe for det.
Onsdag 9. juli 2008
Vi har undervisning på galehuset idag. En ung, ivrig psykolog snakker om angst, angstlidelser og hvordan mestre angst. Han har en lang, skjematisk oversikt over utløsende faktorer. «Det kan være mobbing, seksuelt misbruk, vold, rus, omsorgssvikt og ekstreme oppvekstvilkår, for å nevne noe.» «Alle sammen?» spør en av jentene. «Bevares, nei! Det holder lenge med én for å få angst!» lyder svaret.
Så sitter jeg der og føler meg som han som svarte på samtlige eksamensoppgaver på tiden de andre svarte på de to som var meningen at skulle løses. Jeg kan krysse av samtlige traumer på listen over. Ittno knussel. Jeg hører livet mitt passere i en revy av VG-overskrifter. De tyve årene jeg har levd hadde gjort seg best i fete typer, som tungt tabloidfyll.
Det høres så dramatisk ut å snakke det om rundt kaffebordet og i gruppeterapien, det virker så ute av dimensjoner når jeg prøver å sette ord på det. Jeg tror det er derfor psykiatrien først og fremst er et jævla skjemavelde: Fordi noen ting er så ekstreme at du ikke får formulert det som noe annet enn en punktliste. Du kan ikke sitte og koseprate psykose. «Ser du rare ting? Ja eller nei. Nikk eller rist på hodet.»
«Du virker jo frisk på bloggen» er det mange som sier. «Hvordan klarer du å skrive bok hvis alt er så vanskelig?»
Til dere som var i tvil: Denne bloggen har blitt til i de mest deprimerte, suicidale periodene mine. At jeg har hatt det vanskelig, betyr ikke at hjernen min har skrudd seg av.
Sånn sett er jeg glad at jeg krangler med Lånekassen og ikke med NAV når det kommer til økonomisk understøtting av den gale damen. Dette innlegget fra en svensk blogger, som jeg fant via Hildring, gjorde meg både svett og sint. De truer med å frata kvinnen uførepensjon fordi hun blogger og skriver bok; ergo kan hun ikke være syk. Ergo burde hun kunne tatt seg sammen og hatt en ordentlig jobb.
«Heh,» tenkte jeg. «Godt at Lånekassen bare ser på antall eksamener jeg har tatt, og ikke snoker rundt på internett, da.» Hvem andre enn Virrvarr er det som er sykmeldt og frenetisk produktiv skriftlig? Jeg ser dobbeltstraffingen alle psykisk syke, usynlig syke og uvanlig syke blir utsatt for: Du burde jo egentlig komme deg opp om morgenen, siden sykdommen din er noe du har funnet på.
Vi kommer til å tolke et hvert overskudd og et hvert lysglimt du har som det endelige tegnet på at du har lurt folk og bare spiller syk fordi du er så lat. Kort sagt: Du skal ikke bare slite med å være syk, men du skal slite med å være flinkest mulig til å være syk, ha tydelige anfall og problemer som kan vises frem på et byråkratkontor. De positive prestasjonene skal brukes mot deg når sykdommen din er usynlig.
Greia er at om kreftsyke, migrenepasienter, epileptikere, folk med utlagt tarm og bevegelseshemmede gjør noe bra, er det rørende, imponerende og store bragder på tross av smerte og sykdom. Når mitt anonyme bekjentskap endte opp hos NAV, lød pipa: «Du kan jo ikke være schizofren? Du studerer jo medisin og har bare A’er! Psykiateren din har nok gjort en feil her.» Samtidig møtte hun reaksjonen: «Hvis du er schizofren, kan du jo ikke jobbe med mennesker. Vi kommer bare til å støtte videreutdannelse innen it, arkiv og lignende fag.»
Eller- for å oppsummere noe en skolepsykolog sa til meg en gang: «Du har vel ikke så store problemer? Jeg mener- du har jo kjempegode karakterer!» Sykdom reduserer ikke hele personligheten og kapasiteten vår, selv om den er lokalisert i hodet, i følelseslivet, i immunforsvaret, i energireservene. Jeg kan skjelve, hyperventilere, gråte og bite meg selv til blods mens jeg skriver en munter, argumenterende tekst.
Sykdommen sitter ikke i språkfølelsen, i kreativiteten, retorikken eller evnen til å strukturere en tekst. Den gjør seg gjeldende når vaskekjelleren og jeg er permanente fiender og jeg lurer på om jeg kan kjøpe nye truser istedenfor å vaske de gamle, bare fordi jeg vil unngå de mørke gangene der vaskerommet ligger.
Dessuten: Blogging er ikke jobb. Å skrive nøyaktig hva du har lyst til hver eneste dag, uten hensyn til lesertall, skrivestil, innhold og en redaksjon er ikke jobb. At noen liker å lese nettrantingen din er en hyggelig bonus.
Egentlig skulle dette innlegget handle om hvor mye friskere jeg har blitt i det siste. Istedenfor ble det en lang rant. Sånn går det når man lar seg rive med underveis. Poenget er vel at psykisk syk er ikke det samme som hjerneskade, og at hva jeg skriver i bloggen ikke nødvendigvis har så stor sammenheng med hvordan jeg har det inni meg. At du leser noens tekst, betyr ikke at du vet hvordan de hadde det da de skrev teksten. Værsåsnill.
Tirsdag 8. juli 2008
Jeg har laget en tegneserie på forespørsel fra Fett-redaksjonen. Kjøp bladet hvis dere ikke har gjort det ennå, det inneholder masse, spennende og intressant lesestoff om kjønn og film. Kjønn og film var også temaet jeg fikk i fanget, da jeg spurte hva slags tegneserie de ville ha. Resultatet ser dere under. Legg spesielt til hvor heit jeg er som Bond-dame.
Søndag 6. juli 2008
Jeg har vokst opp i Østfold, og kjente bare Frognerbadet av omtale og fra DeLillos sang ved samme navn:
Dette ække snakk om nostalgi. Solen skinner og det er fryktelig varmt. Jeg har en pose med et håndkle i, og en badebukse det var flaks at jeg fant. Jeg slikker på en splitt mens jeg runder Matisen, og spiser opp resten av det gule på isen, mens jeg parkerer sykker’n utenfor Frognerbadet….
Mr. Jackson, derimot. Han er innfødt osloenser med inngrodd skrekk for saltvann, tang og tare. Faktisk er han like begeistret for vann som den forrige katten min og det å dra på badetur krever en del forhandlinger. Vann er jo som kjent vått. Frognerbadet, derimot. Der badet han da han var liten. Det er tredve grader ute, og temperert klorvann kan gå. Muligens. Kanskje. Okda. Det er så avsindig varmt.
Jeg hadde badet i utendørs svømmebaseng før. Kanskje det var all huden som gjorde meg så sjokkert? Overgangen fra køen ved billettluken til garderoben inne i badet? Her står vi påkledde, anstendige, sminket, med håret oppsatt, sommervarme og adskilte.
Vi går påkledde og adskilte inn i garderoben, og plutselig er det som om intimsonen smelter. Jeg står side om side med folk ved garderobeskapet; en gammel mann, en asiatisk utseende ung dame, et lite barn, en feit fyr, og vips- så forvandles de til hud, hår, strekkmerker og ulekkert badetøy.
En eldre herremann som ville glodd stygt på klærne mine på bussen formerlig vifter rundt på snopp og slengballe mens han sprader i dusjen. Det løper nakne unger av begge kjønn mellom mamma og pappa som dusjer i hver sin del av garderoben. En fembarnsmor slipper løs valker og hengepupper i en sliten badedrakt hun har trukket så vidt over knærne.
Et eller annet sted i skogen av uvesentlige, usjenerende kropper skjønner jeg at jeg er ganske så naken selv også. Jeg står i undertøyet i en stor forsamling og jeg er ikke redd.
Vi plasker over i bassenget og alt er skinnende blått. Blå himmel, blått vann, blå detaljer. På vei ut i vannet skjønner jeg hva det er som er så avsindig annerledes. Jeg er ikke tenåring mer. Sist gang jeg spankulerte uanstrengt og avkledd på et badested var før jeg fikk pupper. Lenge før jeg fikk pupper, når jeg tenker meg om.
Jeg husker følelsen av å stå rygg mot rygg med en venninne og trusetrikse-bh-trikse-skifte fort-fort bak et digert badelaken før vi beinfløy i vannet så ingen skulle se oss i bikini. Magen inn. Puppen frem. Rumpa ut. Lag trutemunn når de volleyballspillende guttene ser din retning. Så lenge du hadde vann til halsen var du fri og avslappet, men veien mellom strandlinja og håndkle var helvete.
Nå er jeg avkledd, korthåret, bolledeighvit, lubben og lykkelig uanstrengt sammen med masse andre nakne folk. Du ser ikke din egen utilstrekkelighet for bare mangfold på Frognerbadet. Likevel – de 16-årgamle jentene er absurde. Der sitter de slanke, solbrune og nervøse og dekker seg livredde med store håndklær mens Tante Tjukk ved siden av dem veller ut i hele sin toppløse transcendens.
Jeg vet de er redde for at noen glor stygt på dem. De kropper seg, skotter engstelig fra side til side og haler inn slanke mager for å se enda tynnere ut. De skjønner ikke at alle Frognebadets kikkere har festet blikket på bartemannen i Borat-bikini og at den centimenteren de har med fett på magen ikke er synlig for andre enn dem selv.
Jeg svømmer, slikker sol og har «glemt» kroppen min. Det er godt å være naken. Det er deilig å tillate kroppen å være den fysiske manifesteringen av meg, ikke en gjentstand for aktiv bedømmelse og fordømmelse til enhver tid.
Jeg liker den hvite buen som er magen min, den melkehvite veien som er fjellet av lår, de lyse armene og de myke hendene. Ordene mine går fra å forklare hvor mislykket kroppen min er i sammenligning med et pornoideal og begynner å nærme seg et prospektkort-beskrivelse.
Mr. Jackson stresser rundt og prøver å unngå at den skummetmelksfarvede huden hans blir tredjegradsforbrenningsrød. Han mumler et eller annet på vei ut i vannet om at «Mad Dogs and Englishmen go out in the Midday Sun».
Jeg ligger helt stille i vannskorpen og flyter mens kjærestepar kliner, unger stuper, bestemødre synkronsvømmer og tenåringsgutter har vannkrig. Jeg som har tilbragt så mye tid med å være redd for å bli gammel og stygg. Hvem hadde ant at man egentlig blir gammel og trygg?
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
