Tirsdag 8. september 2009

Ting jeg har lært av å prate på vgs

Jeg blir invitert til å snakke for masse norsk og medievitenskaplige klasser om dagen. Jeg snakker for det meste om blogging og sosiale media (selv om noen vil høre om puling, også). Her er noen erfaringer:

1. Det er en myte at tenåringer kan mest om nett og sosiale media. De er like grønne som de fleste av lærerne sine.
2. Ida Wullf er kjendis på årntli. Det er flere som leser bloggen hennes rundt i skoleklassene enn det er folk som leser bloggen til Lene Alexandra. Jeg er helt ukjent, og det er allright.
3. To- tre stykker i hver klasse bruker Twitter. Dobbelt så mange har aldri hørt om Twitter. Alle lærerne er på Twitter.
4. Det eneste stedet folk brukte Nettby, var i Sarpsborg.
5. Alle er på Facebook.
6. Alle bruker msn.
7. Fem-seks stykker i hver klasse har en blogg. Det er alltid jentene som har blogger.
8. Åtte av ti i mediaklassene vil bli journalister på TV eller papiravis.

Hvordan jeg får oppdragene? Gjennom NFFO sin forfatterformidling.

Det kule med forfatterformidlingen er at Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening betaler for at jeg kommer på besøk, hvilket fører til at skoler med lite budsjett har råd til et forfatterbesøk likevel.

Hvis du er lærer og vil at jeg skal komme og prate for klassen din, kan du maile forfatterformidlingen og lage en avtale.

Er du faglitterær forfatter og har lyst til å besøke videregående skoler, anbefaler jeg deg å melde deg inn NFFO og bli en del av systemet. Sånn. Det var dagens reklamesnutt.

Fredag 7. august 2009

Om å snakke mens alle hører

Jeg liker å ta mikrofonen. «Hvorfor er det så få kvinner i offentlig debatt?» spør Cathrine Sandnes. Jeg vet ikke, jeg har ingen fasit, jeg bare gleder meg til det er min tur til å snakke.

Jeg liker det. Jeg liker publikum. Jeg liker at de sitter som tente lys, at alle ser hit, at alle smiler, jeg liker å fortelle vitser som får dem til å spontan-le. Jeg kan fortelle dårlige vitser i plenum, dårligere enn jeg kan skrive noe sted. Du må sitte som en spent buestreng og vente på vitsen for å ta den, du må være i vitsemodus, da ler du.

«Ida, du som er en av damene som er synlig i offentlig debatt» begynner Kjerstin Aukrust. Hun er «bokbader», hun stiller spørsmål, hun syr sammen Brantenberg og Sandnes og meg på en så netthendt måte at ingen i publikum skjønner at Aukrust er den som har regien.

Jeg stusser et øyeblikk. Er jeg synlig? Er jeg synlig i offentlig debatt? Hva er definisjonen på synlig? Jeg trodde det var synonymt med å ha sitt eget bilde på baksiden av Dagbladet. Med å sitte i sinte TV-debatter. Kanskje jeg hadde en for streng definisjon av «synlig». Synlige meg, synlige meg, tjo-hei.

«Hva tenker du om hvorfor det er så få jenter?» følger Aukrust opp. Jeg er usikker. Jeg er bare en dame. Det gjør meg ikke kompetent til å mene noe om damer generelt. Hva skal jeg si?

Noe om at når du starter din offentlige karriere med å sitte i skoledebatter og leke freestyle-rapper i skolegården så er ikke det å snakke i forsamling særlig skummelt mer. Åkei, jeg hadde fått litt noia av å skulle delta på Tabloid, men genelt sett er jeg veldig komfortabel med mikrofon og publikum. Jeg gjorde unna det verste først, jeg.

«Vel,» sier jeg og legger ut om damer i offentlig debatt. Jeg sitter og snakker skråsikkert om spørsmål der jeg er usikker på svaret. Jeg har mikrofonen. Jeg bestemmer. Jeg har ikke svarene, men jeg kan late som.

På Humanistisk Ungdoms sommerleir er det medlemmene som stiller spørsmål. Mange spørsmål. Det er åtti tenåringer i salen, og en tredjedel har alltid hånda i været. «Hva er en konspirasjon? Hva tror Jehovas Vitner på? Jeg leste i Illustrert Vitenskap at tankeoverføring er bevist. Stemmer det? Jeg laget en kornsirkel en gang sammen med noen venner, det er veldig enkelt! Jeg opplevde noe uforklarelig, kan det ha vært…? Hva om?….»

Det er ingen som har regi uten om meg på denne leiren. Jeg hadde planlagt å prate i ett strekk i to timer, men resultatet blir at vi leker spørretime i runde etter runde. Ingen har sittet og tilrettelagt spørsmål på forhånd. Alt alle i salen noensinne hadde tenkt eller lurt på kommer opp. Plutselig er jeg selvutnevnt ekspert på alt fra vitenskapsfilosofi til rare sekters argumentasjonsteknikker. «Orakel-Ida». Det er litt ufortjent.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette innlegget. Det kjennes ut som om jeg varmer opp bloggen igjen. Jeg har stått foran et publikum og pratet i nesten ti dager i strekk, og nå har jeg et intenst behov for å skrive og holde munnen igjen. Men en ting vil jeg si:

Det er gøy å kaste seg uti det ukjente. Det er gøy å prate om ting, selv om ting du ikke har 250% peil på. Du lærer vel så mye av å sitte i paneldebatt og av å holde foredrag som du gjør ved å forbrede deg til dem. Om noen spør deg: Si ja. Det blir bra.

Søndag 26. juli 2009

Oss flinke barn i mellom

«Du var ikke “Flink på skolen”» sier psykologen min. «Du sprengte den kategorien som barn, jeg beklager. Å være flink er å lære seg det man skal fort og få det til bra. Du kan ikke se på deg selv som “skoleflink”. Du var i en litt annen sjanger.»

Jeg ser litt irritert på henne. Jeg synes det er pinlig å ta opp dette med skoleprestasjoner. Jeg har aldri sett på meg selv som en flink person. Jeg bare får til ting andre ikke får til uten å vite hvorfor. Det kjentes ut som om jeg kom meg gjennom skolesystemet med juksekoder i hjernen som ga meg svarene på alt og mere til. Å si at jeg er «flink» er dritvanskelig. Dumme psykologen burde ikke bytte ut ordet «flink» med noe enda mer imponerende.

Og likevel. Jeg har skjønt at ikke alle hadde det som meg. Jeg lærte å lese og regne av meg selv lenge før skolestart, antageligvis rundt to års alderen. Jeg husker første gang jeg leste en bok på over hundre sider. Da var jeg fire. Jeg husker å sitte på fanget til farfar og lure ham til å forklare hvordan jeg telte til hundre og oppover. Så lå jeg i sengen og telte så langt jeg kunne, til over tusen, tall-tall-tall-tall.

Jeg fant en bok som skulle brukes i musikkundervisningen på barneskolen og lærte meg noter i smug. Jeg gjorde det aldri for å imponere noen, fordi noen sa jeg burde. Jeg bare gikk rundt og var konstant kunnskapskåt og alt var spennende. Dinosaurer. Hovedsteder. Botanikk. Historie. Kjemi. Gramatikk. Religion.

Jeg var en slags menneskelig svamp som sugde opp opplysninger og satte dem i system. Eller. Kanskje mer enn det. Jeg lærte meg perspektivtegning. Jeg skjønte ironi. Jeg lærte meg å løse kryssord på egenhånd. Så skulle jeg begynne på barneskolen og lære å lese.

Et lite problem, siden jeg hadde sneket med meg «Den uendelige Historie» av Michael Ende for å lese i friminuttene. Kort sagt koste jeg meg med en bok på femhundre sider mens resten skulle lære at det fantes en bokstav som het A.

Jeg har fått en del venninner som hadde det på samme måte i oppveksten. Vi tilhører typen dobbeltpersonligheter som hater oss selv, er ut og inn av psykiatrien og utfører akademiske og kunsteriske mirakler på fritiden. «Det kjipe med å være et absurd begavet barn, er at de voksne slutter å behandle deg som et barn.» sukker venninnen min.

Jeg nikker. Når språket og evnene dine assosieres med noen mye eldre enn deg, behandler folk deg som eldre. Du får beskjed om å ikke være så barnslig hvis du skulle begynne å gråte over noe. Du burde ta mer ansvar. Greit at alle de voksne rundt deg vet at du er syv år, men du er jo så spesiell. «Så moden for alderen», lizzom.

Du går gjennom ungdomskolen og kan skulke, dope deg og være helt på kjøret uten at noen lærere hever et øyenbryn. Du har jo seksere i alt, du vet alltid svarene, du leverer de beste skolearbeidene og du er alltid velformulert om noen spør om det går bra. Det er ingen målbare problemer med deg. Du gjør jo bedre jobb rusa enn alle de andre i klassen åkke som.

Som sosiallæreren sa til en venninne av meg: «Du har jo svært gode karakterer. Jeg ser ikke hva som er problemet?» Og nei. Selvmordstankene og selvskadingen gjør deg jo tross alt ikke dårligere i engelsk, og du leser Lord of the Rings på originalspråket mens resten av klassen pugger gloser. Bummer.

Det fine med å gå på steinerskolen, var at jeg slapp å bli så lagt merke til prestasjonsmessig. Når du får en skriftlig bedømmelse på en liten lapp ingen andre ser, kan du være så flink du vil i smug. Det er deilig. Det er beskyttende.

Når Høyre vil gi gullmedaljer og karakterer i skolen, så tenker jeg «Gud. Jeg hadde dødd av å få gullmedaljer i alle fag, alltid, rekende på en fjøl, uten å jobbe, uten å anstrenge meg, mens andre i klassen slet vettet av seg. Gni det inn, liksom. Jul meg opp når vi kommer ut i skolegården, det er greit.»

Noen ganger blir jeg bitter og elitistisk. Tenk om jeg hadde fått en spesiallærer som fulgte meg opp på samme måte som de med lærevansker fikk? Da kunne jeg jobbet med nye ferdigheter og ny kunnskap de ti årene jeg satt og ventet på at pensum skulle ta igjen det faglige nivået mitt. Tenk om de faktisk hadde sortert elevene etter faglig nivå. Da kunne jeg fått leke med barn som skjønte hva jeg sa.

Tenk om jeg hadde fått lærere som så på meg som noe annet enn et slitsomt element som korrigerte undervisningen deres og stilte dumme spørsmål. Tenk om det ikke var et handicapp å lære fort. Tenk om jeg ikke hadde fått kjeft fordi jeg hadde regnet ut regneboka. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg hadde vært flink i fotball istedet. Da ville hele hjembygda vært stolt av meg fra dag 1.

Når jeg ikke er bitter, skjønner jeg at jeg vet lite om andre barn sin skolehverdag. Jeg vet at jeg ikke er særlig kvalifisert til å si noe om læringsprosesser. Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker. Jeg vet ikke hvordan du blir motivert til å lære noe når du ikke liker å lese, lytte og ta notater. Jeg er ingen kompetanse utover egne erfaringer.

Da jeg ble medlem i RU, var idéen at flinke elever var barn av smarte, flinke voksne med en klassebakgrunn som gjorde barna deres skoleflinke. Det å være flink var ikke det å være flink, det var å tilhøre feil samfunnslag, og det hadde dermed ingen verdi.

Ressursene i skolen burde brukes på å tilrettelegge for de svakeste, siden det var sosialt utjevnende. Siden klassebakgrunnen min best kunne beskrives som filleproletær, følte jeg at jeg var et større utskudd enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. «Hei, jeg heter Ida, og jeg er smugsmart.»

«Barnevernet kom aldri til oss» sier en venninne av meg. «Du måtte være voldelig og utagerende på skolen for at noen skulle skjønne at det var noe i veien. Ingen merker at du mangler matpakke og riktige klær når du kan snakke for deg. Er du oppegående, kan du umulig ha noen problemer hjemme.»

Jeg ble sendt til barnepsykolog i sjetteklasse. Han fant frem en serie med kort fulle av blekkflekker. «Eh,» sa jeg. «Skal vi ta Rorschachtesten? Er ikke den litt utdatert?» Jeg fikk bare den ene timen.

Søndag 12. juli 2009

Ting jeg ikke liker

Det er en del ting jeg ikke liker og som jeg har gode grunner til å ikke like. Som Frp. Som Preben Z Møllers Deflora. Som Hege Storhaug. Du vet – rasisme, sexisme, dårlig litteratur og god, gammeldags stupiditet ispedd tonnevis av dårlig argumentasjon forkledd som forskning. Ting jeg kan forklare hvorfor jeg misliker.

Så er det de tingene jeg ikke liker, og som jeg ikke kan forklare hvorfor jeg ikke liker. De instinktive, irrasjonelle tingene. Jeg er i listemodus om dagen, så her er en oversikt over ting jeg misliker uten å skjønne hvorfor. Bidra med egne ting i kommentarfeltet.

Jeg misliker:

1. Tørr bomull som knirker mellom fingrene.
2. Blod. Nærmere bestemt blod frembragt av metall mot hud. Jeg har sluttet å svime av når jeg kutter meg, men jeg blir fremdeles farlig svimmel. Og nei, jeg vil ikke høre om at du har kuttet deg. Hold det for deg selv.
3. Edderkopper. Ok, jeg misliker dem ikke. Jeg har en fobi. Jeg er redd for tegninger av edderkopper. Jeg er redd for leker som ser ut som edderkopper. En dag skal jeg eksponere meg for dem og bli ferdig med det, men inntil da kommer jeg til få høy puls av å skrive ordet edderkopp.
4. Kjøttdeig. Det friker meg ut. Det friker meg ut mer enn pølse, og det er litt irrasjonelt. Jeg vet jo at pølse er vel så ekkelt.
5. Teletubbies. Du vet de egentlig er her for å drepe deg.
6. Lunken melk.
7. Ferdig oppskåret toast-brød som har ligget lenge i plastpose.
8. Ting som er fettete i tillegg til støvete.
9. Å barbere seg. Jeg later som om de hårete leggene er et feministisk standpunkt, men egentlig er det fordi jeg har barberhøvelangst. Som leder til neste punkt:
10. Hårfjerningskrem. Seig, illeluktende krem med løse hår i? Yuck.
11. Å kjøpe sko. Jeg vil ha sko som varer livet ut, men selv de dyre typene dør jo etter halvannet år med veldig jevnlig bruk.
12. Snus.
13. Å se på TV. Jeg begynner å klø etter type ti minutter og må opp og gå litt.
14. Pannekaker med sukker eller syltetøy. Jeg liker tykke, amerikanske pannekaker med bacon eller sirup, men tynne, norske pannekaker dynket i stekefett og fylt med blåbærsyltetøy gjør meg uggen.
15. Frottéhåndklær som ikke har blitt vasket med tøymykner.
16. Løshår som drysser ned når man er hos frisøren.
17. Blå kulepenner.
18. Kokt torsk.
19. Folk som serverer smeltet margarin og later som om det er saus.
20. Slipknot.
21. Solarium.
22. Husoldningssaft.
23. Wienerpølser
24. Flash. Flashreklame. Flashbaserte nettsider. Urkburk.
25. Standardutseendet til Windows XP.
26. Klær som gjør håret elektrisk.
27. Rekeskall. Særlig de tynne, flisete følehornene.
28. Ordet «golv».
29. Ordet «salve»
30. Yatzy.
31. Lano.
32. Kokt skinke.
33. Norvegia.
34. Servelat.
35. Askebegere.
36. Makaroni. Jeg vet det er rart. All annen pasta går greit, makaroni går ikke greit.
37. Mr. Bean. Jeg blir bare flau når jeg ser på. Jeg liker Blackadder og annet av Rowan Atkinson, men Mr. Bean gir meg noia.
38. Realityshow. Jeg blir bare flau på deltagernes vegne og må gå ut av rommet og finne på noe annet mens programmet står på. Jeg er sart når det kommer til folk som driter seg ut.
39. Baconpostei. Jeg pleide å like det før, men så spøkte noen om at det var fluepostei, og hver eneste gang jeg ser baconposteipakken, tenker jeg på moste fluer. Logisk, men ikke rasjonelt.
40. Nylonstrømper.
41. Haremsbukser. (Mulig det ikke er irrasjonelt.)
42. Kjøpesentre. Det må enten være handlegate, marked eller stooor butikk. Kjøpesentre er stressfeller.
43. G-streng-truser.
44. Omreisende tivolier. De bråker og blinker og stinker.

Lørdag 4. juli 2009

Sommerplaner

Jeg er så slapp etter antibiotikakuren jeg fikk på sykehuset. Jeg subber rundt i varmen og spiser jordbær med hjernen av. For et par dager siden gikk det opp for meg at det er to år siden jeg så storparten av de gamle vennene mine. Jeg har gått rundt i en veldig liten boble der jeg prøver å holde meg oppreist, og først nå skjønner jeg at jeg i grunnen har vært litt isolert. Men i motsettning til i fjor sommer, har jeg et par planer. Her er en liten oversikt:

• Jeg skal lese lyrikk på Månefestivalens litteraturscene (24-26 juli)
• Jeg skal holde bokbad og tegneseriekurs på Rød Ungdom sin sommerleir.
• Jeg skal holde to seminarer på Humanistisk Ungdom sin sommerleir.

Jeg skulle egentlig vært på Bloggcamp og Jafnadr, men er for syk og sliten til å få det til. Jeg skulle egentlig snakket på et arragement Landsforeningen for barne og ungdomsorganisasjoner skulle holde om «deltagelse» og «engasjement», men arrangementet ble avlyst grunnet manglende påmelding. Ironisk nok.

Ellers: Jeg er i gang med en ny bok som skal ut til våren. Dere får mer detaljer senere, det er så tidlig i svangerskapet at jeg er litt sjenert. Det slår meg at dette ble et litt usammenhengende innlegg, men hetebølge er hetebølge.

Mandag 29. juni 2009

Om å slippe taket og komme tilbake

Jeg trodde jeg var bedre. Legen trodde jeg var bedre. Svigers trodde jeg var bedre. Jeg ble sendt hjem fra sykehuset med antibiotika og begynte å gjøre meg i stand til bryllupet jeg skulle i. Jeg dro til frisøren og følte meg kvalm. Jeg ble klippet og følte meg kvalmere.

Jeg seilte gjennom Torvbyen og kjente at jeg frøs. Termometeret under klokken viste 32 varmegrader. Jeg ringte svigerfar og ba ham hente meg, men hadde segnet om før han fant meg.

Resten er blaff av nålestikk og feber. Akuttmottaket luktet krise. Det var flombelysning og sykepleiere som stormet gjennom gangene, leger som kjeftet og laboranter med blodprøvetraller som kjørte radiobil mellom portørene.

«Førti komma fem» sier sykepleieren over hodet mitt. «Den stiger fortsatt» Jeg ligger under dynen og hakker tenner mens alle vinduer står åpne og folk svetter så de får våte striper på ryggen. Jeg vil synge, jeg prøver, jeg har stemme, men ordene forsvinner. Jeg leter og leter, men selv ordene i sanger jeg har kunnet fra jeg var liten glipper mellom fingrene og lar melodien stå naken igjen. «Hva gjør feberen med hjernen min?» tenker jeg. «Hva gjør feberen med hjernen min?»

De tar CT, røntgen, to dusin blodprøver, måler bakteriekulturen i halsen, sender meg på full gynekologisk undersøkelse, jeg får se alle organene mine på ultralyd, de tapper flaske på flaske med blod, det skal stå varmt til bakteriene vokser frem, hvis de vokser frem, de gir meg vann og antibiotika intravenøst. Jeg svetter ut en seng på en time.

Når de flytter meg ut av akuttmottaket til et sted jeg kan være lenger, kjenner jeg at det lukter stille død omkring meg. De har ikke ventilasjon på sykehuset Østfold. Folk med alvorlige sykdommer blir sykere i varmen, og sykehuset er kanskje det varmeste stedet. Jeg er jo heldig, jeg fryser, mens rommene rundt meg er fullt av gamle mennesker som surkler og svetter, hoster og må skiftes på. Vi har den samme typen senger, samme typen navnelapper, makne skjorter, makne dryppstativ. Forskjellen ligger i hud og helse, alder og alvorlighetsgrad.

Sykepleierne er en blanding av hjelpepleiere og flyvertinner her oppe i de varme, urinstinkede gangene. «Isvann? Noen som vil ha isvann?» Alle vil ha isvann. Alle vil ha sin egen vifte ved siden av sengen. Heten er en sykdom i seg selv.

Jeg føler meg litt utilpass der jeg ligger. Alle de andre pasientene er gamle og har ingen besøkende. Jeg har minst en virrvarrvokter ved sengen til enhver tid, noen holder hånden min uavhengig av besøkstid, pleierne har sagt det er greit. Alle de andre pasientene her har kreft eller langt fremskreden kols eller kuriøse lidelser som gjør at de forsvinner snart. Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke noen ting, jeg skal bare ligge her i sengen og se i taket mens de setter sprøyte etter sprøyte og spør om det går bra, jeg har mistet oversikten over livet mitt, jeg vet ikke hvilken dag det er, jeg har glemt at jeg har en blogg, en epostadresse, et liv der jeg ikke har feber og sykehusklær.

Jeg har ett dikt på hjernen som surrer igjen og igjen: Tulips av Sylvia Plath

They have propped my head between the pillow and the sheet-cuff
Like an eye between two white lids that will not shut.
Stupid pupil, it has to take everything in.
The nurses pass and pass, they are no trouble,
They pass the way gulls pass inland in their white caps,
Doing things with their hands, one just the same as another,
So it is impossible to tell how many there are.

[...]

They bring me numbness in their bright needles, they bring me sleep
Now I have lost myself

[...]

I have let things slip, a thirty-year~old cargo boat
Stubbornly hanging on to my name and address.
They have swabbed me clear of my loving associations.
Scared and bare on the green plastic-pillowed trolley
I watched my teaset, my bureaus of linen, my books
Sink out of sight, and the water went over my head.
I am a nun now, I have never been so pure.

«Vi fant problemet på CT-bildene til slutt!» sier legen fornøyd. «Du har ikke kreft, gudskjelov» Jeg ser dumt på ham. Kunne jeg hatt kreft? Burde jeg vært redd for kreft der jeg lå? Han følger ikke opp utsagnet, han bare fortsetter å snakke om lymekjertlene i magen og at de er hovne, det er litt som å ha halsbetennelse i magen, jeg skal ta mer antibiotika, jeg kommer til å bli frisk.

Så trekker de ut nålene og jeg får dra hjem. Jeg sitter her og leser bloggen, sjekker eposten, går gjennom RSS-leseren og er litt forundret over at verden finnes. Fine verden, fine folk, fine steder, fine overopphetede sommeren og fine hagen til svigermor som er full av roser og jordbær. Hei, verden. Hei, livet som pleier å være mitt. Jeg er tilbake i en fersk, ustød versjon. Jeg har så vidt fått mine egne klær og hodet over vannet.

Fredag 15. mai 2009

Om mobbing og mestring

Jeg skrev en personlig tekst om mobbing for et par dager siden, et bidrag til Den store mobbeboka for voksne som driver og tar form i disse dager. I dagene som har gått har det dukket opp mange sterke, personlige innlegg om å være mobbet, å mobbe eller se noen bli mobbet og ikke bry seg rundt om i bloggosfæren.

Hjorthen har skrevet et metainnlegg om mobbebloggingen og reist den nødvendige problemstillingen: Ja, mobbing er et problem, og det er viktig å synliggjøre det. Men å synliggjøre er ikke det samme som å løse mobbeproblemet. «Trenger vi kanskje mer kunnskapsformidling og færre ukebladshistorier»? spør han.

Siden mye av lidenskapen min er å suge opp informasjon, problemløsningsteknikker og mestringsstrategier, følte jeg for å gripe den tråden og skrive et oppfølgingsinnlegg. Jeg er hverken psykolog eller pedagog, og mitt syn på mobbing er farget av at jeg først og fremst ble mobbet, ikke av at jeg har observert andre bli mobbet eller løst noen mobbekonflikter.

Samtidig har jeg jo vært mobbet, for så å oppleve å slutte å være mobbet. Det er jo en slags kompetanse.

Her er et slags «Kapittel 2» av mobbehistorien min, som handler om hvordan klassen min til slutt fikk en lærer som greide å løse en årelang konflikt og et svært satt trakasseringsmønster. Det er ikke direkte kunnskapsformidling, men det er en mestringshistorie. De er vel så viktige å dele som lidelseshistoriene.

Forklaring? Jeg har ingen forklaring!

Vi ble tatt ut av timen helt uten forvarsel. Greit, ikke helt uten forvarsel. Den nye læreren hadde fått med seg at jeg tømte seigt søppel i gymbagen til han som hadde vært primus motor i mobbingen av meg. Den nye læreren hadde også fått med seg det voldelige sammenstøtet mellom oss i gangen etterpå, etter at han hadde åpnet gymbagen og bannet høyt i timen.

Han satt bak kateteret og hørte dødsdommen min bli utlyst på tvers av klasserommet. Jeg burde kanskje skjønt at han ville reagere, det var bare sånn at jeg var så vant til at ingen lærere reagerte lenger.

Vi skulle ikke ha samtale på noe grupperom, ånei. Den nye læreren tok oss med hjem til seg selv midt i arbeidstiden, disket opp med en skikkelig luksuslunsj og tvang oss til å sitte siden av hverandre rundt et lite kjøkkenbord. Da vi skulle sette oss, så jeg og gutten som hadde mobbet meg gjennom fire år på hverandre. Vi tenkte det samme begge to: «Føkk. Dette er første gang vi har sittet siden av hverandre. Ever.»

Vi spiste i pinlig stillhet. Så pinlig at jeg fremdeles husker maten. Jeg må ha studert det pestoglasset så inngående at det er brent inn i hjernebarken til jeg dør.

Samtaledelen kom altfor fort. Læreren min gjorde seg overforståelsesfull, patetisk alvorlig og nesten komisk pedagogisk. «Jeg vil at alle skal si det de føler, være ærlige med hverandre og snakke åpent sammen.» Vi begynte å føle oss ukomfortable. Klamt!

Han satte øynene i mobberen min: «Kan du fortelle oss hvorfor du ikke liker Ida?»

Det ble stille. Han vred seg i stolen. «Eh. Heh. Eeeeh. Altså. Sii det…»

«Du må jo ha en grunn for å mislike henne?» spurte læreren.

«Joo..jooo. Det begynte jo for så lenge siden…»

«Fortell hvorfor du begynte å mislike henne i utgangspunktet, da.» sa læreren tålmodig.

«Heh. Off. Ånei.» Han ser på meg. «Du var så stygg på håret?»

Jeg ler.

«Ok,» sier læreren min. Han spør meg hvorfor jeg misliker sjefsmobberen min.

«Fordi du har behandlet meg som dritt.»

«Fordi hun var stygg på håret?» skyter læreren min inn.

Han ler.

Situasjonen er surrealistisk. Vi er femten år, vi føler oss voksne, vi sitter og skal forklare et mobbeforhold som har strukket seg over mange år. Læreren har ingen formaninger, bare spørsmål. Problemet er at svarene på spørsmålene høres så helvetes teite ut når den stakkars mobberen min må si dem høyt. Grunnen til at mobberne mine misliker meg, er fordi jeg er meg, og alle har alltid mislikt meg.

«Du liker ikke Ida fordi hun er Ida?» oppsumerer den nye læreren.
«Eh. Altså. Ja. Nei, det..» Han vrir seg, flirer tamt, ser i bordet, ser på meg.
«Jeg tror jeg må ha en røyk.»

Han går ut på verandaen. Jeg kommer etter. Jeg får en klem. Vi snakker om andre ting, men vi snakker. Det er mai, vi går i tiendeklasse, jeg har vært redd for ham siden jeg begynte på Steinerskolen i sjetteklasse. En lærer med riktig fremgangsmåte og forståelse av situasjonen klarte å løse mobbesituasjonen på en ettermiddag.

Så det går an. Jeg er ingen fagperson, men jeg har sett det i praksis. Jeg vet jo ikke om dette er noe som ville fungert i alle situasjoner, at det er avhengig av hva slags relasjon man har til læreren sin og ikke minst hvor gamle man er.

Likevel – selv om konflikten var beinhard, var den ikke uløselig. Jeg antar at det er folk ute i leserskaren med bedre peil enn meg?

Noen som har mestringshistorier å dele? Noen som har kompetanse på å løse mobbesituasjoner der ute?

Mandag 11. mai 2009

Skeptikerskolen: Pasient søker psykolog

Kjære fremtidige, privatpraktiserende psykolog.

Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.

Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.

Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.

Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.

Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk?»

Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.

Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.

Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.

Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?

Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.

Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.

Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.

Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.

Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.

På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.

Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.

Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.

Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:

Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.

Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.

Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.

Mvh
Virrvarr

Onsdag 6. mai 2009

Dagens fangst:

1. Nøkkelkort til Litteraturhusets Skriveloft
2. Gnagesår.
3. Ariel av Sylvia Plath.
4. Vaniljeyoughurt.
5. Et fornøyd publikum.
6. En bok jeg skal anmelde for Fri Tanke.
7. Noen timer uten nøkkel til leiligheten.
8. Et stykk Mr. Jackson, maltraktert av tannlegen.
9. Blomster som dufter godt i hele stua.
10. Pizza og Star Trek med mannen tannlegen hadde maltraktert. Det er viktig å kose nerder.
11. Noen timer romanskrivning.
12. Hyggelig epost.
13. Alice in Wonderland & Through the Looking Glass med gullkant og skikkelig innbinding.
14. Solskinn på nesen.
15. Beskjed om at jeg ikke har en ordentlig blogg, jeg skriver jo ikke om mote og klær.

Fredag 1. mai 2009

Min fortrengte dialekt

Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!

«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»

Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.

Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.

Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»

Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.

Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.

Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»

I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»

Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.

Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.

Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.