Fredag 15. mai 2009

Om mobbing og mestring

Jeg skrev en personlig tekst om mobbing for et par dager siden, et bidrag til Den store mobbeboka for voksne som driver og tar form i disse dager. I dagene som har gått har det dukket opp mange sterke, personlige innlegg om å være mobbet, å mobbe eller se noen bli mobbet og ikke bry seg rundt om i bloggosfæren.

Hjorthen har skrevet et metainnlegg om mobbebloggingen og reist den nødvendige problemstillingen: Ja, mobbing er et problem, og det er viktig å synliggjøre det. Men å synliggjøre er ikke det samme som å løse mobbeproblemet. «Trenger vi kanskje mer kunnskapsformidling og færre ukebladshistorier»? spør han.

Siden mye av lidenskapen min er å suge opp informasjon, problemløsningsteknikker og mestringsstrategier, følte jeg for å gripe den tråden og skrive et oppfølgingsinnlegg. Jeg er hverken psykolog eller pedagog, og mitt syn på mobbing er farget av at jeg først og fremst ble mobbet, ikke av at jeg har observert andre bli mobbet eller løst noen mobbekonflikter.

Samtidig har jeg jo vært mobbet, for så å oppleve å slutte å være mobbet. Det er jo en slags kompetanse.

Her er et slags «Kapittel 2» av mobbehistorien min, som handler om hvordan klassen min til slutt fikk en lærer som greide å løse en årelang konflikt og et svært satt trakasseringsmønster. Det er ikke direkte kunnskapsformidling, men det er en mestringshistorie. De er vel så viktige å dele som lidelseshistoriene.

Forklaring? Jeg har ingen forklaring!

Vi ble tatt ut av timen helt uten forvarsel. Greit, ikke helt uten forvarsel. Den nye læreren hadde fått med seg at jeg tømte seigt søppel i gymbagen til han som hadde vært primus motor i mobbingen av meg. Den nye læreren hadde også fått med seg det voldelige sammenstøtet mellom oss i gangen etterpå, etter at han hadde åpnet gymbagen og bannet høyt i timen.

Han satt bak kateteret og hørte dødsdommen min bli utlyst på tvers av klasserommet. Jeg burde kanskje skjønt at han ville reagere, det var bare sånn at jeg var så vant til at ingen lærere reagerte lenger.

Vi skulle ikke ha samtale på noe grupperom, ånei. Den nye læreren tok oss med hjem til seg selv midt i arbeidstiden, disket opp med en skikkelig luksuslunsj og tvang oss til å sitte siden av hverandre rundt et lite kjøkkenbord. Da vi skulle sette oss, så jeg og gutten som hadde mobbet meg gjennom fire år på hverandre. Vi tenkte det samme begge to: «Føkk. Dette er første gang vi har sittet siden av hverandre. Ever.»

Vi spiste i pinlig stillhet. Så pinlig at jeg fremdeles husker maten. Jeg må ha studert det pestoglasset så inngående at det er brent inn i hjernebarken til jeg dør.

Samtaledelen kom altfor fort. Læreren min gjorde seg overforståelsesfull, patetisk alvorlig og nesten komisk pedagogisk. «Jeg vil at alle skal si det de føler, være ærlige med hverandre og snakke åpent sammen.» Vi begynte å føle oss ukomfortable. Klamt!

Han satte øynene i mobberen min: «Kan du fortelle oss hvorfor du ikke liker Ida?»

Det ble stille. Han vred seg i stolen. «Eh. Heh. Eeeeh. Altså. Sii det…»

«Du må jo ha en grunn for å mislike henne?» spurte læreren.

«Joo..jooo. Det begynte jo for så lenge siden…»

«Fortell hvorfor du begynte å mislike henne i utgangspunktet, da.» sa læreren tålmodig.

«Heh. Off. Ånei.» Han ser på meg. «Du var så stygg på håret?»

Jeg ler.

«Ok,» sier læreren min. Han spør meg hvorfor jeg misliker sjefsmobberen min.

«Fordi du har behandlet meg som dritt.»

«Fordi hun var stygg på håret?» skyter læreren min inn.

Han ler.

Situasjonen er surrealistisk. Vi er femten år, vi føler oss voksne, vi sitter og skal forklare et mobbeforhold som har strukket seg over mange år. Læreren har ingen formaninger, bare spørsmål. Problemet er at svarene på spørsmålene høres så helvetes teite ut når den stakkars mobberen min må si dem høyt. Grunnen til at mobberne mine misliker meg, er fordi jeg er meg, og alle har alltid mislikt meg.

«Du liker ikke Ida fordi hun er Ida?» oppsumerer den nye læreren.
«Eh. Altså. Ja. Nei, det..» Han vrir seg, flirer tamt, ser i bordet, ser på meg.
«Jeg tror jeg må ha en røyk.»

Han går ut på verandaen. Jeg kommer etter. Jeg får en klem. Vi snakker om andre ting, men vi snakker. Det er mai, vi går i tiendeklasse, jeg har vært redd for ham siden jeg begynte på Steinerskolen i sjetteklasse. En lærer med riktig fremgangsmåte og forståelse av situasjonen klarte å løse mobbesituasjonen på en ettermiddag.

Så det går an. Jeg er ingen fagperson, men jeg har sett det i praksis. Jeg vet jo ikke om dette er noe som ville fungert i alle situasjoner, at det er avhengig av hva slags relasjon man har til læreren sin og ikke minst hvor gamle man er.

Likevel – selv om konflikten var beinhard, var den ikke uløselig. Jeg antar at det er folk ute i leserskaren med bedre peil enn meg?

Noen som har mestringshistorier å dele? Noen som har kompetanse på å løse mobbesituasjoner der ute?

Mandag 11. mai 2009

Skeptikerskolen: Pasient søker psykolog

Kjære fremtidige, privatpraktiserende psykolog.

Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.

Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.

Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.

Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.

Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk?»

Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.

Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.

Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.

Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?

Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.

Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.

Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.

Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.

Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.

På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.

Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.

Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.

Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:

Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.

Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.

Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.

Mvh
Virrvarr

Onsdag 6. mai 2009

Dagens fangst:

1. Nøkkelkort til Litteraturhusets Skriveloft
2. Gnagesår.
3. Ariel av Sylvia Plath.
4. Vaniljeyoughurt.
5. Et fornøyd publikum.
6. En bok jeg skal anmelde for Fri Tanke.
7. Noen timer uten nøkkel til leiligheten.
8. Et stykk Mr. Jackson, maltraktert av tannlegen.
9. Blomster som dufter godt i hele stua.
10. Pizza og Star Trek med mannen tannlegen hadde maltraktert. Det er viktig å kose nerder.
11. Noen timer romanskrivning.
12. Hyggelig epost.
13. Alice in Wonderland & Through the Looking Glass med gullkant og skikkelig innbinding.
14. Solskinn på nesen.
15. Beskjed om at jeg ikke har en ordentlig blogg, jeg skriver jo ikke om mote og klær.

Fredag 1. mai 2009

Min fortrengte dialekt

Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!

«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»

Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.

Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.

Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»

Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.

Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.

Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»

I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»

Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.

Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.

Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.

Mandag 20. april 2009

Åpent brev til kroppen

Kjære kroppen. Eller skal jeg si Ida? Det er jo du som er meg, ikke sant? Alt som er Virrvarr finnes under denne huden. Hjernen er jo inkludert i kroppen, og hjernen er senteret for tankene og følelsene, for sansene og erindringene. Så. Kjære Ida. Hei på meg.

Jeg kommer til å skrive til meg i andre person for ordens skyld. Jeg er ikke helt komfortabel med at vi er én organisme, skjønner du. Vi har vært adskilt så lenge at det er ryddigst med litt språklig distanse. Uansett: Dette er et frierbrev. Jeg vil så gjerne at vi skal bli venner.

Jeg vil så gjerne komme godt ut av det med deg. Jeg vet at jeg har vært sint på deg, at jeg har skadet deg og behandlet deg dårlig, at jeg har kalt deg stygge ting og nektet å leke med deg. Jeg håper du kan tilgi meg, at vi kan komme oss videre.

For det første: Jeg vet jeg har kalt deg feit. Du har vært feit så lenge jeg kan huske. Problemet er at du først og fremst har vært feit i hjernen min, ikke på badevekta. Jeg sa til deg at du var feit i størrelse 36,38,40 og 42. Nå, i størrelse 44, er vi ganske store, det stemmer det.

Det er ikke poenget. Jeg ville bare si at du ikke fortjente den verbale julingen hele ungdomstiden min, at jeg er så lei meg over at du skammer deg over å være sulten og skammer deg over å være mett, samt skammer deg over å spise. Det hadde ikke trengt å være sånn. Jeg har blitt klokere med alderen, og jeg har skjønt at mennesker trenger mat.

Vi skammer oss for mye. Du vet de dagene da sjenansen sitter som et tykt belegg mot huden? Jeg vil at vi skal jobbe sammen for å redusere dem. Jeg vil at vi skal lære oss å tilgi oss at vi er levende.

Du har fått så mye deng. Du har vært igjennom så mye at du burde behandles som en krigshelt. Alt jeg har gitt deg i premie er nærkontakt med skarpe gjenstander, pilleoverdoser og dugelig med selvforakt. Jeg er lei for det.

Når noen påfører deg smerte, er det lett å tenke at den som får deg til å føle smerten er den som har skylden. Du har fått smake all aggresjonen og frustrasjonen som skulle vært rettet mot de som faktisk hadde skylda. Jeg håper vi kan prøve på nytt.

Så, kjære kropp: Et vennskap, og kanskje noe mer? Jeg liker rolige hjemmekvelder og turer i skog og mark. Høres det kjent ut? Jeg har en mistanke om at vi har mye til felles.

Fredag 27. mars 2009

Hjemmehos-blogging: Hello Kitty

Kjære Internet. Vi har kjent hverandre lenge nå. Du vet mye om meg. Du har vært med meg på sykehusopphold og boklansering, stått side ved side med meg i tykt og tynt. Likevel har vi en del hemmeligheter for hverandre. Det finnes en Virrvarr du ikke ser. Selv jeg har en intimsone. Nå har jeg tenkt å overskride hva jeg egentlig synes er komfortabelt å utlevere.

Jeg har, på oppfordring, tatt bilder av Hello Kitty-samlingen min og har planer om å vise den frem. Dessverre er det ikke alle som forstår hva som er så fantastisk med Hello Kitty. Enten så elsker du vektorgrafikk-katta ved første øyekast, ellers så synes du den er vel sukkersøt og uspiselig.

Jeg elsker den. Dette er min irrasjonelle side. Det kan være at du får et litt annet syn på meg etter å ha sett Hello Kitty-samlingen min. Kanskje du ser for deg at jeg sitter ved et stort, mørkt skrivebord og er veldig smart og har briller på nesen. Det bildet kommer til å gå i stykker nå. Beware.

(Petter: Du tagget meg en gang i tidenes morgen til å ta bilde av noe snodig i huset mitt. Vi satser på at dette er snodig nok, selv om det ikke er spesielt kunstnerisk ^_^)

NB: Inneholder rosa katter.

(more…)

Fredag 27. mars 2009

Tordenbloggpremien!

Jeg fikk verdens fineste pakke i posten for noen uker siden: Min egen Virrvarr-genser, som premie for at jeg vant Tordenbloggen 2008. Jeg lovet å ta bilde av meg selv med genseren på, men siden jeg hater å bli fotografert, har det tatt litt tid. Uansett – slik ser den fine genseren ut:

«Jada, jada, Mr. Jackson. Du skal få lov til å ta et bilde.»

«Du skal til og med få lov til å ta to»

Lørdag 21. mars 2009

Statusrapport

• Laget tegneserie til papirutgaven av Fritanke. Serien heter Magenta og er en slags skeptikerskolen i tegnet utgave. Kaninen er med.
• Spilt inn radiodokumentar sammen med fabelaktige Julie som går på journalistlinjen på Skjeberg Folkehøgskole. Resultatet kommer som podcast-serie her på bloggen.
• Klippet usunne mengder papirdukker.
• Skrevet 8.mars-tale som stod på trykk i kvinnedagsutgaven av Fredrikstad blad. Siden resten av søndagsutgaven var intervjuer med lokalkjendiser som proklamerte hvordan de ikke hadde klart seg uten kone og mor, kjerringer er bra, var jeg veldig fornøyd med å ha hevet det politiske nivået noen tusen meter.
• Løst religionskonflikten med Vampus på pub: Kan commies og Høyrefolk være kompiser, burde de troende kunne få det til også ^_^
• Skrevet Fritankekommentar, og innsett at jeg egentlig tror at alle skribentjobbene mine er en utvidelse av bloggen.
• Fått så mye sjokkrosa og skrikende til fødselsdagen min at omgivelsene ble flaue. Jeg har nå en svært anstendig Hello Kitty-samling. Alle vet at lykken kan måles i kawaii.
• Luktet på blomster som vokser ute. Våren er faktisk her.

Lørdag 7. mars 2009

Om å falle ned og ta hensyn til det

Det er den tiden av året. Jeg er ganske sikker på at det er den tiden av året. Jeg har bladd meg gjennom dagbøker og bloggarkiver og laget humørgraf: Mars er verst.

Rare følelsene. Humør er et slags internt, personlig vær. Greit, jeg kan forsøke å gjøre det beste ut av det, men regn er fremdeles regn. Tordenstorm er fremdeles tordenstorm. Uansett hvor mye guts, positivitet og mestringsfølelse jeg kan mobilisere blir det ikke piknik, badetur eller stjernekikking mens det plasker ned. Selv om jeg har fått bedre kontroll på bipolariteten har den ikke har tenkt å gå sin vei.

Jeg ser tegnene på kraftig nedtur på samme måten som jeg ser vårtegnene: Luften lukter annerledes, snøen smelter på en annen måte enn når den planlegger å fryse til, den bare marken blir brungrønn, ikke grå og fuglene lager kvitreleven tidlig om morgenen, den lyse morgenen.

På samme måten gjør tegnene på en skikkelig depressiv episode seg gjeldende. Det er ikke som alle de korte nedturene jeg er vant til – de som kjennes som å hoppe over et trinn i trappen, som plutselig turbulens, de to dagene jeg ligger i sengen og er oppskrapet innvendig.

Nei, den tunge, dype nedetiden er et monster jeg ikke vil tilbringe tid med. Jeg løper og løper i ukesvis og skjønner ikke hva jeg løper fra før jeg stopper, hiver etter pusten et øyeblikk og kjenner lukten og smaken av monsteret sive inn. «Ånei. Jeg løper fra depresjonen. Jeg burde skjønt det før.»

Jeg er mye flinkere til å være gal om dagen enn jeg har vært før i verden. Jeg skjønner at det nedetiden, ikke endetiden som gjør seg gjeldende når hodet synger Sylvia Plath-dikt og hjernen leter etter nye grunner til selvforakt. Jeg lytter motvillig til signalene jeg får inn. «Brems,» sier fornuften. «Brems og la disse følelsene få rase fra seg.»

Nå har jeg brukt halvannen uke på å bli nesten helt stille. Jeg har skrudd av datamaskinen og lekt med hunden, med snøen, med farveblyanter, med Mr. Jackson. Jeg prøver å ha det best mulig der jeg er, men det er fremdeles tordenvær.

Du skjønner, dette er egentlig bloggposten der jeg gir beskjed om ting jeg har avlyst. Som debatten på på Mono. Som å lage bloggreportasje fra det omstridte poledance-kurset. Som å stille opp på NRK Puls og snakke om mensbeger. Du vet. Alle de tingene som krever at jeg kommer meg ut av huset på et bestemt tidspunkt.

Vi sees helt plutselig.

Lørdag 21. februar 2009

Strippekurs, puleprat og bursdagsfeiring

Jeg er litt rar. Når Ladyfest spør meg om jeg vil sitte i debatt om seksuell frigjøring, tenker jeg meg nøye om.

Jeg lukker øynene, grubler, ser gjennom kalenderen, ser for meg å stå foran en forsamling med mikrofon og skulle være bestemt. Jeg liker å snakke i forsamlinger. Jeg liker mikrofoner. Jeg liker oppmerksomhet. Jeg liker å være bestemt. Jeg tør å sitte i debatter, derfor tenker jeg meg om. Jeg tar et rasjonelt valg. Jeg tenker, vurderer og sier ja.

Når det kommer opp en diskusjon om det feministiske strippekurset de skal ha på Ladyfest, derimot. Da er jeg ikke så flink til å tenke. Greit, de som skal holde kurset sier det er pole dance kurs, trening med en strippestang, ikke stripping. Noen hyler. Noen er veldig for.

Og jeg. Jeg går tilbake til røttene mine. Til studiesirkel i marxisme fra jeg var fjorten, that is. Mao sa: «Hvis du vil vite hvordan en pære smaker, må du ta en bit.» (Chairman Obvious.) «Jeg skal på strippekurs, jeg!» sier jeg bare. Og melder meg på uten å tenke. Jeg er ingen danser. Jeg er knapt en habil hinker. Jeg tar ikke noe rasjonelt valg – jeg bare hopper utti det. Velvel. Jeg skal gjennomføre og det skal blogges.

Det viser seg at begge deler skjer 12. mars. Altså på bursdagen min. Dette er dermed egentlig en bursdagsinvitasjon: Hvis du har lyst til å se meg forsøke å svinge meg rundt en pinne i for lite klær, har lyst til å høre meg prate om puling i plenum eller rett og slett har lyst til å gi meg en klem og si gratulerer med dagen: Kom på Mono torsdag 12. mars kl. 18. 30, eller enda bedre: Meld deg på poledancingkurs i søsterlig solidaritet (sic!), så kan vi svinge oss sammen ^_^