Revolusjonært roteloft

For to år siden, 13. november, 2006, satt jeg oppe en sen kveld og og laget en blogg på wordpress.com. Jeg hadde prøvd meg med en blogspot-blogg tidligere samme år, men skjønte ikke så mye av mediet og brukte de innleggene jeg skrev på å gørre ut om masse tilfeldige ting. Enden på visa ble at jeg slettet virrvarr.blogspot.com i huj og hast og håpet at ingen hadde rukket å lese den.

Revolusjonært Roteloft ble til midt under eksamen, og siden jeg hadde rukket å lese mange blogger etter forsøk nr.1, hadde jeg en viss peilig på hvordan blogginnlegg burde komponeres og hva slags temaer det gikk ann å skrive om på internett. Her er et utdrag fra mitt første innlegg:

Ok! I håp om at ingen husker det tidligere forsøket, prøver jeg meg nok en gang på å lage en blogg. Jeg har nok selvinnsikt til å la være å si at dette kommer til å bli en “rød, rank, saklig, politisk blogg”, eller en slaskete “jeg tenkte noe teit idag- journal”; kort sagt til å ikke sette noen merkelapp på den. Den blir nok begge deler, pluss litt til (c;

Hvorfor blogge når man ikke har en misjon? Svaret er enkelt: Gruppepresset. Når alle har en, må jeg også. Sånn er det bare. I tillegg er det selvbekreftelsen som gjør seg gjeldene: Her sitter jeg og leser folks snodige notater om ditt og datt mens jeg sjekker e-post, mens ingen leser mine! Utfallet er opplagt- det blir blogg på meg, også. Den kommer sent, men godt.

Jeg var overbevist om at jeg ikke kunne skrive, november 2006. Jeg hadde kastet poesien min, gitt opp romanplanene og konkludert med at jeg aldri kunne bli frilansjournalist - jeg skrev kjedelig. Å blogge var noe «alle» kunne gjøre, så her torde jeg å skrive litt. Det første året jeg blogget, skjønte jeg ikke at wordpress hadde statistiskkverktøy. Jeg målte populæriteten min i kommentarer og innlenkinger, og så lenge jeg fikk mer enn én kommentar på en tekst var jeg kjempefornøyd.

Alle som lenket til meg eller kommenterte hos meg, var folk jeg kjente RL. Den første bloggeren som lenket til meg uten at jeg kjente vedkommende, var Villkatta. Jeg ble svimmel av lykke da jeg så det. «Tenk! En blogger som lenker til meg!» Jeg leste de store bloggerne med magen full av sommerfugler og misunnelse, men siden jeg ikke hadde skjønt at det fantes statistikk, definerte jeg «store blogger» som «blogger jeg leste i smug» ganget med «blogger jeg så på mange lenkelister».

Jeg har funnet ut i etterkant at jeg har vært en veldig treg blogger, markedsføringsmessig. Jeg lærte å pinge bloggrevyen for et halvt år siden, og fant ut at kudos.no eksisterte for noen få måneder siden. Jeg begynte ikke å kommentere hos de store bloggerne før de gjorde det hos meg først - jeg hadde jo aldri noe intressant å si til store, viktige mennesker med blogger jeg leste i smug. Esquil oppdaget bloggen min og anbefalte meg, og etter det åpnet det seg en ny verden av Internett foran øynene mine. Jeg hadde trodd jeg var på en øde øy, også var det en by like ved.

Revolusjonært Roteloft er blitt en viktig del av livet mitt. Jeg har fått utgitt en bok på grunn av denne bloggen. Jeg har fått lage tegneserier og fått spaltistjobber på grunn av denne bloggen. Jeg har fått venner jeg aldri ville møtt ellers på grunn av denne bloggen. Best av alt: Jeg har fått tilbake troen på at jeg kan skrive noe som helst. Nå kjennes bloggen som et summende bol av mange stemmer, mange meninger, mange tilbakemeldinger, med min tekst som en elv i midten. Åh, I love you, readers.

Idag, på bloggbursdagen min, er det to morsomme ting som skjer.

• Mr. Jackson begynner å blogge igjen, på en ny, fin blogg. Jeg synes alle skal gå og besøke ham. Han er smart, snill, best i verden og lever et hardt liv, han er jo gift med undertegnede.
• Jeg har en ny kommentar ute på Fritanke.no. Ja, en del faste lesere har hilst på teksten min om spådomskunst før, men vi kjører litt remakes i disse boklanseringstider. Jeg lover flunkende nytt Fritanke-innlegg over jul. I mellomtiden kan du kose deg med kjent stoff fra Skeptikerskolen.

Ellers - siden bloggen er to år, tenkte jeg det var på tide med en liten leserundersøkelse. Jeg vil vite hva slags tekster du liker best og hvordan du fant bloggen min. I tillegg vil jeg gjerne ha «ønskekonsert» i kommentarfeltet. Har du noe du skulle ønske at jeg skrev om? Si det.

Du kan velge opp til tre alternativer på den første testen.

 Loading …

 Loading …

Svar løs, og fyll gjerne ut i kommentarfeltet.

44 Comments »

Helt ærlig: Jeg aner ikke hvordan man gjør reklame for boken utover å si at «Woo, jeg har skrevet en bok! Den synes jeg du skulle kjøpe, hmmmm?» Skal du selge kake, kan du friste med close-up bilder av krem og friske bær, av sensuell sjokoladesaus som flyter utover askjetten. Lebestifter markedsføres av halvnakne damekropper og glinsende trutemunner.

Biler plasseres i vakre naturlandskaper og kjører rundt til klassisk musikk og poplåter. Jenter som kommer har bare sin egen reklamenettside, og den har Mr. Jackson og jeg laget helt selv. Den har ikke noe mer fancy shmansy enn bilde av en postkasse med påskriften «Orgasme rett hjem». Titta, så fin den er. Vi laget den helt selv, den også.

Ja, dette er et rent reklameinnlegg. Du skjønner, du kan nemlig forhåndsbestille Jenter som kommer fra forlaget fra og med idag. Fra nettsiden vår. Vi kommer til å betale portoen for deg, og du kommer til å få en rykende fersk bok i posten så fort den har er ferdig hos trykkeriet. Nybakt. Glodvarm. Bare å brekke i to, smøre med smør og sluke i en jafs. Nomnomnom.

(Ja, jeg prøver å selge boka som om den var en varm hvetebolle. Jeg vet den er trykksverte, papp og papir. Den endrer ikke innhold eller kvalitet hvis du kjøper senere. Men vi spanderer portoen, som sagt.)

Jeg synes du skal gå inn og sikre deg boken først som sist. En til deg og en til hunden din. Eller noe i den stilen. Hvis du kjenner meg rl kommer jeg til å mase som en gal fra nå og frem til 10. november. Og du forhindrer masingen ved å kjøpe den nuh. Og hvorfor vil jeg egentlig at du skal forhåndsbestille boken? Fordi stresspølse-Virrvarr sin forutanelse om at «Ånei,ånei, ingen vil kjøpe den» kommer til å bli litt mindre stressende om folk forhåndsbestiller. Og fordi jeg får ørlitegrann mer spenn om dere går direkte fra forlaget enn via en forhandler.

PS: Tror dere ikke forlaget fikser partaj likevel etter at jeg sutret sånn? ^_^

26 Comments »

Jeg fant skoledagboken min fra 9.klasse. Det er en fillete lefse full av Ole Brumm-bilder, klistremerker og navn med hjerte rundt. Jeg ser av tekstene at jeg så på meg selv som super-individualisisk-freaket-spesiell-alternativ, men jeg skrev de alternative manifestene mine i en Ole Brumm-skoledagbok dekorert med glitrende hjerteklistremerker. Det beste er likevel korte notater om hva som har skjedd hver eneste dag. Tilsammen utgjør de en ramme for en…artig ungdomstid. La meg gi dere noen klassikere:

13. august:
Var i byen. Kjøpte dritkul grafittibukse på Streets of London. Traff Torbjørn Jagland Jeg sa til ham at han var skikkelig dust.

16. august:
Randi og Charlotte slo opp, men ble fort sammen igjen.

18. august:
Lekte ekteskapsrådgiver for Randi og Charlotte i to timer på telefonen.

20. august:
Lillesøster 11 år. Randi og Charlotte har vært sammen i seks månder! (brudd ikke medregnet)

11. september:
Skulket skolen. Dro bort på Tinlund (red. merk: naboskolen), snudde stedet på hodet. Marie og jeg klinte foran hele skolegården, og så ble vi kastet ut av lærerne Noen har kjørt fly inn i to tårn i USA. Jeg skal bli politisk aktiv.

15. september:
Så film med Randi, Charlotte, Marie og SU-Sander. Han stakk hånden sin innenfor genseren min mens vi så på film. SV er uaktuelt for meg politisk.

23. september:
Var i kirken!!! Sykt elendig! Bestemt meg!!! Borgerlig eller ingen konfirmasjon for meg!!!!

30. september:
Hjalp farmor. Randi og Charlotte slo opp

1.oktober:
Dro på fest. Ble veldig skev. Ble medlem i SU likevel…

15. oktober:
Randi og Charlotte slo opp (igjen)

Oppsummering oktober:

Det dummeste jeg sa: At Randi er stygg, dum og barnslig.
Hvem jeg sa det til: Randi :-\

Månedens nedtur: SU-møte. Alle var kjipe rollespillnerder på 20.

17. november:
Spilte rollespill hos noen gutter i klassen! Kjempegøy!!!

Andre artige ting er vennesidene, hvor folk har skullet gjette på hva jeg kom til å bli når jeg ble stor.

Jeg tror du blir….
- Ond trollmann
- forfatter eller journalist
- kul selv når du er 80
- president
- luksusbohem
- …skuespiller?
- forelsket i en dust med langt hår
- statsminister over hele jorda
- feit

Slik er historien om ungdomstiden min, fortalt i stikkordsform på direkten. Jeg kunne skrevet malende beskrivelser om perioden slik jeg husker den, jeg kunne vist bilder, fortalt historien i tredjeperson, men det blir ikke så herlig, absurd teit som disse dagboksnotatene. En av hovedgrunnene til at jeg liker dem så godt, er notatene om 11. september. De minner meg om Kafkas dagboksnotater fra 1. verdenskrig:

2. august. Germany has declared war on Russia. Swimming in the afternoon.

Så mye påvirker de storpolitiske hendelsene oss der og da. WTC fikk rett og slett ikke like mye oppmerksomhet som de gjentatte bruddene til Randi og Charlotte ^_^

19 Comments »

Da jeg var liten trodde jeg at det lå et magisk land på Marienlyst. Deler av barndommen min var fullstendig TV-fri, og da vi først fikk et fjernsynsapparat (som riktignok var sort/hvitt, bare fikk inn signaler når det ikke regnet eller blåste og hadde en lei uvane med å få bildet til å hoppe opp og ned) var det én kanal og ett program som vi så: Barnetv på NRK.

Greit, jeg visste at en del av innslagene var skuespillere, dukker og plastelinaklumper. Jeg trodde ikke at Tøydukke-Anna var levende eller at Flukten fra dyreskogen var noe annet enn animasjon. Jeg skjønte at et menneske laget stemmen til Tøfflus. Jeg visste at tøfler ikke var så taleføre til vanlig.

Men Huset med det rare i, Portveien 2, Sesam Stasjon og resten av Skomakergata fantes på ordentlig, ikke sant? Det stod i rulleteksten at seriene var produsert på Marienlyst, så jeg så for meg at det fantes et magisk land i Oslo der Eli Rygg, Titten Tei og O.Tidemann vandret rundt. Det slo meg ikke at rommene var kulisser i et studio eller at ordentlige mennesker med ordentlige navn spilte roller og ikke «bare var seg selv» foran kamera.

Selv om jeg ikke har trodd at Marienlyst var et magisk land siden jeg var fem år, var det rart å flytte til Oslo og skjønne at buss-stoppet før inngangsdøra mi faktisk bar navnet på det en gang så magiske landet. «Neste stopp: Marienlyst.» Min indre femåring syntes det var like uvirkerlig som om de hadde sagt «Neste stopp: Narnia.»

Da damen fra NRK P1 ringte meg for to uker siden og spurte om jeg ville skrive et radiokåseri til Mellom himmel og jord, ble jeg både glad og litt overrasket. Om jeg ville skrive en tekst om hva jeg ville som skulle være tre minutter lang, og handle om hva som helst, så lenge det var relatert til hva jeg trodde på? Selvfølgelig! (Ja, NRK snoker rundt i bloggosfæren i disse dager. Ars Ethica har også laget et kåseri på bestilling fra dem.)

«Flott!» sa damen. «Da kommer du ned på Marienlyst på mandag og leser det inn i studio!» Ved det utsagnet delte Virrvarrs indre liv seg i tre fraksjoner: Pingle-Virrvarr tenkte: «Shit! Må jeg lese det selv? Jeg kommer sikkert til å høres kjemperar ut!» Overmodige-Virrvarr tenkte: «Woho! Jeg har aldri lest inn en tekst på radio før! Gøygøygøygøy!» Femårgamle-Virrvarr tenkte: «Omg! Jeg skal på utflukt til et Magisk Land!»

Jeg må nevne at radioerfaringen min før dette kåseriet har vært litt sær. Mitt første radiointervju var på direktesendt lokalradio. Jeg var ni år og hadde nettopp vunnet en tegnekonkurranse om miljøvern og resirkulering. Jeg ble oppringt fra Radio Fredrikstad, og konseptet var vel at jeg skulle si søte ting om å redde verden til glede for alle voksne lyttere der ute.

Problemet var at storparten av barneskolen hørte jeg ikke en dritt. Jeg hadde kronisk mellomørebetennelse og hørte ikke hva journalisten spurte meg om, bare at han sa et eller annet. Som det usjenerte barn jeg var begynte jeg å skravle i vei om det jeg trodde han var intressert i (som hvorfor jeg hadde valgt temaet jeg hadde valgt, hva som hadde inspirert meg og hvorfor alle må resirkulere søpla si) på ekte «God dag mann - økseskaft» vis. Foreldrene mine kunne fortelle meg at han hadde spurt om det var gøy å vinne og om jeg var glad og andre fjastete ting. Et minneverdig intervju, med andre ord.

Min andre radio-opplevelse var da jeg vant en Espen Lind-CD og et persisk teppe som jeg ikke ville ha. Jeg var hjemme fra skolen en gang i åttende klasse og hørte på Radio 1 da det dukket opp et spørreprogram. Jeg ringte inn, leste inn svaret på telefonsvareren og skulle legge igjen telefonnummeret mitt muntlig (dette var før displaytelefonens tid). Problemet var at selv om jeg hadde riktig svar, greide jeg ikke å si telefonnummeret mitt riktig. Jeg leste det inn en gang, bannet, prøvde igjen, bannet mer, unnskyldte meg, sang en liten sang, prøvde atter en gang og la på i ren irritasjon.

Fem minutter senere hørte jeg «Og vinneren er Ida Sofie Søland, som visste at Ibsens siste skuespill heter Når de døde våkner, men ikke kan sitt eget telefonnummer. Er du med oss, Ida?» Så ringte telefonen og de fortalte meg at de hadde slått meg opp i telefonkatalogen fordi min iherdige innsats på telefonsvareren deres hadde fått dem til å le godt. Deretter fulgte 14 andre spørsmål, som jeg svarte riktig på og brått var jeg den lykkelige eier av- tada- en Espen Lind-CD og et persisk teppe. Jeg hentet aldri noen av delene. Jeg var så avsindig flau. Og dessuten- hva skulle jeg med de rare premiene?

Min tredje, mest famøse radioopptreden var siste året på videregående. Klassen satte opp Sjefens begravelse av Dario Fo, og jeg hadde skrevet om på stykket, samt diktet om sangene på melodiene til gamle ML-klassikere som Bella Ciao , På Veg og Visa om enhetsfronten. Jeg syntes oversettelsen av stykket var litt dvask, så jeg hadde lagt inn noen ekstra revolusjonære ord i sangene (jeg syntes at «proletar», «kamerat» og «klassekamp» var veldig poetiske ord da jeg var 18).

Lokalradioen i Moss ville gjerne gjøre en greie på oss, og inviterte meg og to av de andre hovedrollene til studio. Der fikk vi beskjed om at de gjerne ville ha et lite sang og spillenummer på direkten. Jeg valgte den mest aggresive av sangene uten å blunke og skrålte i microfonen av mine lungers fulle kraft. Programmlederen så mer en middels fortvilet ut og forsøkte å si noen forsonene ord etter mitt sangnummer på direkten. Deretter spurte hun om hvorfor et stykke om å knuse kapitalismen er relevant for et norsk, moderne publikum og fikk svar på titale. Virrvarrs evne til å dikte flammende apeller på stående fot er sterkt undervurdert.

Med denne forhistorien friskt i minne gikk jeg til det magiske landet med manuset mitt. Jeg så hverken Alfa, Bjarne eller Leonora Dorothea Dahl, men jeg fikk klistrelapp med navnet mitt på jakkeslaget og mitt eget studio med blinkende lys på veggen, så det var nesten like bra. Damen som snakket i den andre enden av øretelefonene jeg hadde på forklarte at vi hadde satt av over tre timer til opptak, slik at jeg ikke skulle få prestasjonsangst.

Etter ti minutter høytlesning var hun fornøyd. Da jeg leste det første gangen, sa hun: «Bra, men litt for fort. Tenk det at du holder radioandakten, tempomessig.» Er det noe Bibelbelte-Virrvarr har peil på, så er det andakt. Jeg leste en gang til og tenkte at jeg var en blanding av en fet prest og Jan Erik Vold og så var opptaket ferdig. Uten feil. Uten plutselig skråling og politiske festtaler. Uten at hørselen min plutselig forsvant.

Du kan høre meg lese høyt på NRK P1 førstkommende søndag mellom 10 og 11, under programmet «Mellom himmel og jord.» Jeg er fremdeles litt lamslått over at Marienlyst finnes på ordentlig og at det gikk så glatt som det gjorde.

18 Comments »

Jeg fikk en hyggelig forespørsel fra Fritanke.no om jeg ville skrive kommentarer for dem. Jeg har en mistanke om at Den Tvilsomme Humanisten hadde en finger med i spillet…

Uansett - jeg takket ja, og den første kommentaren er publisert i dag. Den tar for seg fenomenet «Loven om tiltrekning», mer kjent som The Secret her til lands. Jeg har skrevet et blogginnlegg om det før, og jeg tror det er den eneste teksten jeg får jevnlige epost-trusler og skriftlige raseriutbrudd på grunn av så lenge etter publiseringsdato.

Siden såpass mange lot seg provosere av kritikken føltes det naturlig å skrive mer om temaet for Fritanke. Jeg synes Humanetisk Forbund har vært for dårlige til å plukke fra hverandre mye av den pengemaskinen «alternativ»-bevegelsen er, og bestemte meg for å gjøre mitt bidrag.

Hovedpoenget i kommentaren er at Loven om tiltrekning ikke bare er en nyreligiøs vrangforestilling; den er uetisk. Oppdatert: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å trekke inn Glabladet i den generelle kritikken min av Loven om tiltrekning, men dette innlegget om hvorfor det er egoistisk å være fattig er et for godt eksempel på problematiske, etiske elementer ved «Hemmeligheten» at jeg ikke kan dy meg. Les - det er en bedre innføring i The Secret-kritikk enn jeg kan skrive selv.

Du finner artikkelen min i Fritanke her.

Jeg kommer til å skrive artikler for Fritanke jevnlig fremover, så om du har forslag på temaer jeg burde ta opp, mail dem til meg eller foreslå ting i kommentarfeltet mitt.

78 Comments »

Jeg elsker Oslo i grålysningen, mens gatene er tomme og det bare er søppelbiler og postbud som tråler gatene. Jeg elsker kaffebarer som åpner grytidlig, fastfood-kjeder med fullkornsbrød og masse grønnsaker i maten sin og yoga før solen har stått opp. Jeg elsker å løpe ned Telthusbakken og tro at jeg kan fly. Jeg elsker å pese opp Telthusbakken og tro at jeg blir sprek.

Frøken Makeløs har bedt meg fortelle om mine Oslo-favoritter. Det er enkelt. Jeg er innflytter og nyforelsket. Dessuten har jeg vært månedskort-løs i over et år og går alle steder innenfor Ring 2. Dette har gjort at jeg har blitt kjent med hver krik og krok av sentrum, og at jeg stadig må forklare innfødte veien.

Vestkantvenninnene går seg bort på Torshov, Østkantvenninnene går seg bort på Frogner, men jeg tråkler meg pent fra Tøyen til Tåsen uten å tenke meg om. Oslo og jeg er gode venner. Den er en spraglete, rotete narrekjempe; den ser større ut på avstand enn den egentlig er.

Uansett- favorittene mine?

Spise ute: Kitty Sushi, Cafe Habibi, Mecca, Bacchus, Taj Mahal - lista er lang. Mulig jeg må skrive et eget restaurantinnlegg. Best mat for minst penger (hvis du ikke regner med Blitz) får jeg på Krishnas Cousine på Majorstua. Hare Krishna gir deg indisk vegetarmiddag med forrett, salat, dessert og noko attåt for 120 kr. Som Mr. Jackson pleier å si: «Sleipe religiøse sekten som gir bort mat. Eneste som kunne fått meg å vurdere noe trossamfunn.»

Klippe seg: Jeg leter etter en frisør som vil klippe kort hår kortere og farve det grønt. Ellers er jeg forelsket i Purple Haze på Adamstuen. Musikkutdannet frisør som klipper håret ditt i fiolette fløyelslokaler til utvalgte jazzplater. Hun har lysekrone i taket. Det må jo være et pluss?

Se på bøker: Jeg liker at Makeløs har spesifisert se på, siden jeg kjøper nesten samtlige bøker på Amazon om dagen. Unntakene er skatter fra Adamstuen Antikvariat, Spøk og Spenning i Markveien (brukte tegneserier! Juhu!), og Tronsmo. Jeg låner masse fine bøker på Deichman og Universitetsbiblioteket. Heia Serieteket.

Bade: Jeg har badet mest i Fredrikstad. Hvis du noensinne er i Fredrikstad, må du gå tur til dammene, kaste deg i vannet på Humlekjær og stupe på Foten. I Oslo har jeg bare vært på Sogsnvann og Frognerbadet. Sognsvann rocker, siden det er i skogen og har vannliljer. Frogerbadet rocker, siden de har feite menn i lysegrønn tanga.

Beundre utsikten: Frognerseteren, Onkel og tante sin hage på Kringsjå og noen fine steder på Nordstrand. Jeg leter etter flere topper å bestige, så kom med forslag.

Handle brukt: Fretex på St. Hanshaugen har masse fint, gammelt ræl til en billig penge. Ellers er jeg loppis-junkie og Oslo Vest kryr av dem. Undergroud har forsynt Mr. Jackson med skjorter, dressjakker og slips i flere år nå.

Menge med kidsa:
Jeg har en streng følelse av at jeg er «kidsa». Jeg liker å snike meg på Blå, Noas Ark og Mono og menge meg med gamle damer…

Rocke byen: Helt ærlig- jeg liker caféer mye bedre enn utesteder. Hvis jeg er på et utested er det som regel pliktsosialisering eller et sted med mer dansing enn drikking. Jeg rocker rusfritt og har ingen anbefalinger her.

Drikke kaffe: Ah- kaffe og tedrikking er favorittsysler! Jeg slurper soyalatte fra Java, sitter tusen år med chai på Åpent Bakeri i Ullevål hageby, stikker innom Påfyll for påfyll, skriver på Kaffe Gram og Valkyrien Kaffe og Tehus, koser Kaffefuglen og er sosial i kaffebaren på Universitetsbiblioteket.

Jeg tægger Vampus, Engeline, Prinsesse Lea og Drea. Vis meg det beste ved hjembyen deres.

15 Comments »

Jeg har en Rocky-stripe jeg liker godt. Rocky og venninnen står og henger:

Hun: Æsj, jeg må besøke foreldrene mine i helga. Jeg har ikke lyst. De er sinte på meg for alt jeg gjør, og alt de gjør er å klage.

Rocky: Det er sært, hva? Kjærester kan du dumpe hvis de snorker, men foreldre må du holde ut med selv om de er nazister.

Hun: Synes du jeg burde dumpe dem?

Rocky: Si «Det er ikke dere, det er meg. Jeg har forandret meg så mye siden forholdet begynte. Og innse det - med den aldersforskjellen hadde det aldri fungert uansett.»

Jeg pleide å tro at kjærester er de eneste man kunne dumpe. Venner, foreldre, slitsomme slektninger, studiekamerater og bestemødre er noe man beholdt uansett situasjon. Selvsagt hendte det at man «mistet kontakten», men det var på grunn av en uheldig situasjon, ikke at man fant ut at man ikke passet sammen mer.

Og likevel skulle jeg ønske at det var mer sosialt akseptert å si «Nei, nå er det over. Vi kommer sikkert til å dulte borti hverandre på fester med felles venner, men vi har ingen sosiale forpliktelser for hverandre mer. Jeg trenger ikke huske bursdagen din, drit i å kjøpe julegave til meg, ikke ring.»

Er det et stygt brudd, kan vi slette hverandre fra facebook og telefonlista. Så kunne jeg spist usunn mat og deppet fordi et langvarig vennskap var over. Det er like trist og enda mer akward enn å dumpe kjærester. «Eksen min» er en forklaring alle skjønner. «Ekskompiser» er like trist og hakket mer tabu.

Ulempen er at når et romantisk forhold tar slutt, er det gjerne synonymt med at sexen og kosen tar slutt. Vennskapet behøver ikke gjøre det. Jeg har godt forhold til samtlige ekskjærester, we just don’t fuck. Når du slår opp med en venn, slår du opp med den sosiale kosen. Dere fungerer virkerlig ikke sammen. Det har vært flere overtramp, flere vonde opplevelser og flere irritasjonsmomenter enn det som skal til for at en forelskelse skal gå over.

Jeg skulle gjerne hatt en sosial kontrakt for det å avslutte vennskap. Noen gode klisjéer og en forståelse fra omverdenen. En måte å institusjonalisere det på, slik at jeg kunne avsluttet dårlige vennskap lenge før de ble ille. Når du begynner å date noen, kan du backe ut. Når du begynner å henge ut med noen, har du ingen høflig retrettmulighet. Ingen utprøvingsfase.

Slektninger er hakket verre. Blod er tykkere enn vann, og familien er en institusjon det ikke er moro å spøke med. «Jeg kan ikke slutte å se dem. Bestemor og bestefar ville bli så lei seg» sier venninnen min etter tiår med fysisk misbruk hjemme. Du skal hedre din mor og din far osv. «Jeg ville fått for dårlig samvittighet. Det er ikke sånn man gjør.»

Jeg har måttet si at «jeg trenger litt tid for meg selv», «hva med en lang pause?», «vi må avslutte kontakten for en stund» av grunner som ikke hører hjemme på Internett. Å påpeke at jeg er frivillig foreldreløs får stillheten til å senke seg i enhver sosial sammenheng.

Vi har fått bukt med tvangsekteskapet, men jeg savner en løsning for tvangsvennskapet og tvangslektskapet også. Kanskje en del ville pleid disse relasjonene bedre om det var en del av kontrakten at den faktisk kunne ta slutt.

15 Comments »

Jeg fant denne nettsiden der du lager sammensetninger av anntrekk ånnlain, og tenkte jeg skulle unne meg å være Glamourbibliotekaren for en kveld. Nå er klessmaken min på «OMG! Shiny!»-stadiet. Knallfarver? Ja! Stormønstrete? Ohyes! Tapetsert i Hello Kitty-trykk? Nå snakker vi! Likevel- jeg er blitt sosialisert med dameblader og vet hvordan disse greiene skal gjøres. Idag: Før og etter-bilder.

Klesstilen min da jeg var 14:

Klesstilen min idag:

Jeg regner med at alle kommer til å kopiere stilen min etter dette. Jeg forventer Virrvarr-kloner med rosa sko og piratveske over hele byen. Tyllskjørt er litt 2002 for meg, men ikke la det hindre deg. Joggebuksa er Mr. Jacksons kjepphest. Det er hans form for fetish-gear, og vi kvinner må anstrenge oss for å tilfredstille mennene våre, har jeg lest et sted. Kjøp makne for å imponere kjæresten din.

10 Comments »

Dette er del 2 av Virrvarrs dialoger med hjernen. Les del 1 her.

Virrvarr: Du hjernen?

Hjernen: Hva nå?

Virrvarr: Vi har fått en …rar diagnose.

Hjernen: Hadde du trodd du skulle få en normal diagnose på meg? *fornærmet*

Virrvarr: Jammen! De trodde vi var Bipolar type 1 eller 2, ikke sant?

Hjernen: Meget mulig.

Virrvarr: Men så er vi Bipolar type 2 ½!

Hjernen: Det var jo veldig …Harry Potter? Hva betyr det?

Virrvarr: At vi har raskere humørsvigninger enn alle de andre bipolare.

Hjernen: Woho! Vi er karusell!

Virrvarr: En karusell med glad-trist-glad-trist er jo faktisk halvparten trist, da.

Hjernen: Og halvparten glad. Alltid skal du være så negativ.

Virrvarr: Manisk er ikke det samme som glad. Mani er å ha hvilepuls på 250 og det å konsentrere seg hardt om å ikke myrde omgivelsene fordi de gjør alt så helsikes sakte. Det er slitsomt, også.

Hjernen: Ikke hvis vi får være i fred og har uendelig mengde hobby-utstyr tilgjengelig. Og malesaker. Og skrivepapir.

Virrvarr: Jeje. Godt vi ikke ble børsmegler. Vi går ikke konkurs av å bare måtte lese eller måtte skrive.

Hjernen: Eller måtte klippe papirdukker, eller måtte veve perlevev og bade med alle klærne på.

Virrvarr: Ok, vi må kanskje litt rare ting noen ganger. Jeg skal medgi det.

Hjernen: Det var du som fikk for deg at å gi ut bok var den mest passende aktiviteten i perioden du var ut og inn av galehuset hver måned.

Virrvarr: Hey! Jeg skrev, gjorde jeg ikke?

Hjernen: Som en gal.

Virrvarr: Jeg var den flinkeste, mest effektive galningen på hele psykehuset, tenk!

Hjernen: Som nå skal takle bokanmeldelser, mediastyr og tut og kjør. Sånne ting som gjør selv friske mennesker syke og stressa. Veldig “flinkt”.

Virrvarr: Altså. Veeel. Jeg tenkte ikke på at det hørte med når man skrev bok. Jeg bare kastet meg utti det.

Hjernen: Det var jo manisk av deg.

Virrvarr: Kjeften.

Hjernen: Bipolar 2 ½. Det høres jo ut som om vi har en halvpart mer bipolaritet enn alle andre.

Virrvarr: Psykologen min sier det er det samme som Wergeland led av.

Hjernen: Også jeg som alltid har likt Welhaven best.

Virrvarr: Vel, du husker Øverlands dom over Wergeland?

Hjernen: Nei?

Virrvarr: «Han skrev for meget.»

Hjernen: Woops! Busted!

Virrvarr: Vi får skrive en tekst om det ^_^

27 Comments »

«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.

Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.

Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:

Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…

Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.

«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.

Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.

Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:

Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.

Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.

«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.

Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:

Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.

Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?

29 Comments »