Torsdag 23. november 2006

Addicted.

Jeg har noe å tilstå. Jeg er avhengig. Jeg klarer meg ikke uten.  Jeg må bruke det.  Jeg prøver å la være, men det henter meg alltid igjen. Hm? Hva sier du? Sigaretter? Kokain? Sjokolade? Nesespray?Nei, nei. Jeg snakker om smilyes. Smilefjes. Smilis. Hva de nå heter… (c;

Det kom meg msn, tror jeg. Da jeg fortsatt var Windows-bruker (bank i bordet) hadde jeg msn med ørtogførti typer smilefjes- ikke bare sånne “vanlige” med bredt smil, sur, sint og “rekke tunge”- men grønne hoppedyr, dansende bananer, gorillaer i tanga: Kort sagt- full pakke.

Jeg vet at noen av mine “jeg elsker ren tekst”-venner grøsser nå, men på mange måter var det greit. Da jeg hadde “jumpin-hippo”-smily brukte jeg det bare når jeg kommuniserte på msn. Det snek seg aldri inn andre steder- det  holdt seg på et sted. Nå når jeg har gått over til tekstbaserte smilefjes, har det tatt helt av.

Jeg skriver dikt og føler at jeg burde ha en (c; eller en ^^ et sted, jeg synes poengene i eksamensoppgaven min ville komme mye tydligere frem om jeg understreket dem med et 0_O eller en

På mange måter blir disse smilefjesene like mye språklig berikelse som de blir irritasjonsmomenter. De utgjør det vi ikke kan få av mimik og kroppsspråk i en samtale.  For brukes de feil, blir samtalene virkerlig snåle.

Et eksempel:

Søsteren min pratet med en venn av seg på WoW. Den samtalen gikk følgende.

Eli-Anne: How are you?

Friend: I’m Ok :S

Eli-Anne: Oh? Something wrong?

Friend: No? I said I’m Ok :S

Eli-Anne: But why the “:S”-smily?

Friend: That? Oh, I always look that way.

Som sagt. Full forvirring. Hvem vet- kanskje blir smilefjes en mer akseptert del av språket? Hva med smilefjes i ordbøker? Jeg er helt sikker på at jeg får lov å skrive smilefjes i masteroppgaven min før jeg får lov å skrive “sjole” og “sjøpe”. Og godt er det.

Alt for i dag!

Onsdag 22. november 2006

Montaigne, blogging og japanske dyr med spisse ører

Jeg tror Michel de Montaigne hadde likt å blogge. Riktignok levde han fra 1533 til 1592, og hadde aldri forstått seg på en datamaskin. Dermed ville han heller aldri forstått prinsippet om at folk over hele verden kan lese det du har skrevet sekunder etter at du er ferdig. Og øyeblikkelig være i stand til å kommentere det. Selv satt han og skrev i et tårnværlse alene, som den overklassepampen han var, og ble utgitt dusinvis av år etter at han begynte.

Du har aldri hørt om mannen, sier du? Skjerpings. Gjør som skikkelige folk og slå opp på Wikipedia Der vil du finne ut at han er skaper av en egne sjanger- nemlig essayet. Siden jeg her tilbragt de siste ukene med å definere hva et essay er til eksamen, begynner jeg å bli ganske god venn med denne sjangeren. Beslektet med brevet, er det en personlig, velformulert tekst om akkurat hva du vil og det du assosierer med det. Montaigne går inn i en tradisjon av platon-tilhengere som mener at “det eneste du vet, er at du intet vet”- og siden innsikten om uvitenhet stammer fra selvinnsikt, er den eneste du egentlig skal utforske deg selv. Med dette som filosofisk bakteppe skriver Montaigne tekst på tekst om hva han liker av bøker, hva han tenker om kannibaler, hva han synes lukter godt og at han liker å klø seg i øret. I tillegg er det velformulert, poetisk og morsom lesning.

Hva er poenget mitt? Sånn bortsett fra at folk bør unne seg å lese denne mannens finformulerte dagbok-notater? Jo, nemlig det at hadde Montaigne levd i dag, hadde han ikke skrevet noen “essay”. Han hadde bare laget seg en blogg og skrevet i vei. Og vi andre som blogger, er på mange måter etterfølgere av essayet.  Bloggen er ikke en offentlig dagbok så mye som det er en evig oppdaterbar essay-samling, fri til å leses, endres, kommenteres.  Så skriv i vei, fellow-bloggers, og vit at dere er en del av en større litterær tradisjon.

Ellers? 

Jeg har fått bihulebetennelse. It sucks- kort oppsumert.  Og jobb hos en lege som heter Fritjof Anderson. Alle dere som har hørt “Rosa på bal” kan le med meg. Jeg skal herved ( i følge Lindrupsen) gå fra å være slask (les: student) til bare deltidsslask. Jeg har nesten klippet håret og fått meg en jobb.

Totoro

Jeg er forelsket i Totoro- så den sammen med Mannen i natt, og blir som alltid veldig glad av at han liker ting som jeg liker. Alle som ikke har sett den , får gå på Pirate Bay og skaffe seg den. I love it. I love anime. So much at jeg bare må skrive litt om hva som er så fantastisk med filmen.  For det slår meg når jeg ser japansk tegnefilm, eller barnetegnefilm i dette tilfellet, at Disney suger. Suger, suger hardt. Totoro har et komplisert, subtilt plott og er likevel en barnefilm. Den er blottet for tragiske kategorier som slem og snill, skurk og helt, prins og prinsesse. Mens Askepott har en slem stemor som gjør slemme ting, klarer Totoro å være magisk, facinerende og morsom uten å ha skurker, vold eller noe i den stilen. Filmen handler om det å være barn og være naboen til et mystisk skogvesen, og hvordan det påvirker livet ditt. Enkelt og greit. Det er en dasj av Narnia i plottet, men i motsetning til hos Lewis finnes det ingen slemme barn og voksne som ikke tror deg når du kommer ut av klesskapet. “Så heldig du er som traff et skogvesen!” sier pappa til fireåringen. Sånn kan det gjøres. Det er ingen sementerende, urealistiske kjønnsroller du møter i filmen. Barna er barn, først og fremst, og jenter i annen rekke. Ingen prins å gifte seg med, ingen overdreven fnising eller gråting, bare skrubbsår på knærne og lykkelige grimaser. Hadde det ikke vært for de snodige japanske skogvesnene som er fete, har spisse ører og kan fly, ville dette vært en forbasket realistisk tegnefilm. Når jeg får barn, ser vi heller på denne enn Tornerose.

Alt for nå